“Jeg mener at min eks er psykopat, men hvordan kan jeg vite det sikkert?”

Dette spørsmålet ble stilt i kommentarfeltet under forrige innlegg. Det er et forståelig og meget vanlig spørsmål. Hvis vi skal innføre NK – ofte motvillig – så vil vi gjerne være sikre på at det er en god grunn til det. Aller helst ønsker vi en slags garanti for at personen vi forlater virkelig er forstyrret.

I 98 prosent av tilfellene så vil den gjeldende ikke ha noen formell diagnose. Jeg tror jeg har sett kun to eller tre tilfeller her på bloggen hvor leserne forteller at narsissisten eller psykopaten faktisk har sin diagnose på papir fra en behandler. For alle oss andre så må vi stole på vår kunnskap og virkelighet for å innføre NK med ro og trygghet.

Med å stole på vår virkelighet så mener jeg at du må tro på hva du har sett med egne øyne og hørt med egne ører, uavhengig av hva andre har opplevd. Det hjelper lite å søke bekreftelse hos felles venner, psykopatens slektninger eller dine slektninger. Psykopatens egne venner og slektninger vil mest sannsynlig beskytte psykopaten og ofte også delta i tåkeleggingen av deg; “det er ingenting i veien med NN, han/hun er bare litt sær”. De vil bagatellisere psykopatens opptreden og insinuere at du har oppfattet feil og overdriver dine mistanker. Derfor må du stole på din egen virkelighet. Dine egne venner og slektninger vil i de fleste tilfellene heller ikke støtte deg, for de har kun sett psykopaten med masken på, med andre ord den sjarmerende utgaven. 

Enten vi er forbannet på psykopaten eller fortsatt forelsket i ham/henne, så jobber vi ikke bare mot andre men også mot oss selv. Hvis vi elsker psykopaten så ønsker vi å tro at vedkommende er normal. Å innse at han/hun er forstyrret er det samme som å erkjenne at ingenting mellom dere var ekte og at psykopaten aldri vil komme tilbake til deg på den måten som du inderlig ønsker og håper. Å legge håpet dødt er en tung prosess. Vi ønsker derfor i det lengste å tro at vedkommende er normal, så vi ikke behøver å miste håpet. Også når vi er sinte på psykopaten så betyr en “diagnose” at vi aldri vil få en unnskyldning eller avklaring som vi sårt trenger. I lang tid går vi derfor i motbakke med oss selv mens kognitiv dissonans river i oss, innen brikkene faller på plass. 

Det er meget viktig å ikke undertrykke eller bekjempe sirenene som forteller deg at noe er alvorlig galt med din eks, nåværende kjæreste, venn eller slektning. Selv om du har klart å bryte kontakten, så vil gamle hendelser fortsette med å varsle deg. Disse varslingene skal du lytte til. Det som skjer hvis du går for lenge uten å bearbeide de røde flaggene, er at minnene blir diffuse og fjerne, du husker ikke lenger de små men viktige detaljene og vil etterhvert miste din evne til å med sikkerhet overbevise deg selv. Du vil da lenge, kanskje resten av ditt liv, lure på om du forlot “ditt livs kjærlighet” av de riktige årsakene. Du risikerer livslang kjærlighetssorg. I verste fall kan det føre til at du går tilbake til psykopaten. 

Samtidig må din erkjennelse ikke komme for tidlig. Man trenger en viss avstand til relasjonen for å se den klar og tydelig. Du har lenge stått med begge ben i manipulasjon og forvirring. Din normalitetssans er derfor forstyrret både under relasjonen og den umiddelbare tiden etter bruddet. Gi deg selv derfor litt tid til å få begge føtter plantet i virkeligheten innen du konkluderer. 

Det bør med andre ord ikke gå for lang tid, men heller ikke for kort tid, før du faller til ro med din erkjennelse.

Når du etter en passende periode med kognitiv dissonans og tilegnelse av kunnskap er rimelig sikker på at din psykopat treffer blink på en diagnose, eller er meget nær, så slå deg til ro med det. Minnene om vedkommende vil som sagt etterhvert bli fjerne og du kan begynne å tvile. Da er det viktig å holde fast ved den sikkerheten du hadde; “det spiller ingen rolle om jeg vingler nå, for en gang var jeg sikker og jeg hadde rett”. La beslutningen være tatt.

Selv om du er i tvil om den gjeldende oppfyller kriteriene for en fullbåren forstyrrelse, men helt klart har flere sterke trekk, så betyr ikke det at det er i orden å fortsette relasjonen. Husk at lista for å bli klassifisert som forstyrret er høy, og det skal den være. En person kan derfor være meget skadelig og giftig lenge før en diagnose hadde blitt oppfylt. Hvis en person har forvirret deg, gitt deg ubehag, såret deg, bedratt deg eller uten forklaring vært taus for så å komme tilbake som om ingenting har skjedd, så er dette nok til å beskytte deg selv og innføre NK. Det faktum at du overhodet har lett deg fram til denne bloggen eller andre kilder som kan gi deg svar, betyr at du ikke har hatt kontakt med en normal eller god person. Normale mennesker fører oss ikke til slike nettsteder. 

Hvis noen behandler deg som søppel så spiller det ingen rolle om de ville fått en diagnose. Spesielt hvis det er snakk om en person som påstår at de elsker deg, men med handling viser noe helt annet. Spør deg selv, hvorfor vil du ha en slik person i livet ditt? Hvis du føler deg avhengig av vedkommende og synes det er veldig vanskelig å bryte kontakten til tross for at du kan se at du blir behandlet dårlig, så er dette også en sikker indikasjon på at denne personen må du forlate. Normale mennesker hekter oss ikke på samme vis som forstyrrede mennesker gjør.

Hvis du leser kriteriene til diagnostiseringen av en psykopat (eller en narsissist) og så ærlig du kan være nikker gjenkjennende til mange av trekkene som beskrives, så trenger du ikke mer bevis enn det. Da spiller det ingen rolle om din venn er en psykopat, narsissist, borderline eller julenissen. Du trenger ikke noe papir fra en profesjonell behandler. Og aller minst; du trenger ikke en innrømmelse fra psykopaten selv eller noen fra hans/hennes fortid. Det er ikke tilfeldig at du synes at mange kriterier passer på vedkommende. Disse trekkene ble ikke observert hos normale mennesker. Normale mennesker kan ha islett av to eller tre trekk, men med sunn fornuft så ser du forskjellen. Stol på deg selv. Når du gjør det så trenger du ingen formell diagnose. For du vet. Selv om du kanskje er den eneste i hele verden som har forstått det om vedkommende. La det bli din hemmelighet. Ikke bruk tid på å overbevise andre. Det er ikke nødvendig. Nå kan du beskytte deg selv og de som står deg nærmest. 

Hare 8/20; Ufølsom og mangler empati

Vi er kommet til nummer åtte i serien med fokus på de faktiske kriteriene som blir brukt til diagnostiseringen av en psykopat. På bloggen fokuserer vi både på de formelle kriteriene som brukes av behandlere og de uformelle kriteriene som ofte bare fanges opp av primærpartneren eller nær familie. Det er viktig å ha kunnskap om begge. Vi gjør det for å vite hvem vi har nær oss som oppfyller kriteriene og hvem som ikke gjør det. Vi er på bloggen opptatt av å øke kunnskapsnivået slik at “psykopati” blir brukt om riktige personer og ikke om personer som ikke har denne alvorlige forstyrrelsen. Vi vet at begrepet ofte blir misbrukt og feilbrukt. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse diagnostiseres etter litt andre kriterier enn psykopati, men mye er felles. Dere som ønsker å lære mer om kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse kan begynne her: https://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse .

Psykopaten er ufølsom og mangler empati. Dette visste vi forsåvidt fra før. Som flere av de andre kriteriene så gjennomsyrer også dette kriteriet hele psykopatens opptreden og kriteriene flyter ofte over i hverandre slik at flere trekk kjennetegner samme opptreden og mønster. Den manglende empatien gjør psykopaten i stand til å tenke kun på seg selv, og ute av stand til å forestille seg hva objektet går gjennom. Mange hevder at psykopaten evner å ha en slags “kald empati”. Hva det betyr er at psykopaten kan forestille seg hva som skjer med objektet men uten å kunne oppleve de samme følelsene. Personlig tror jeg dette er riktig, ellers hadde ikke psykopaten vært istand til å iscenesette så effektiv og omfattende manipulasjon og devaluering som han/hun gjør.

Den manglende empatien gjennomsyrer som sagt det meste av hva psykopaten foretar seg. Nærmest alt psykopaten gjør kan brukes som eksempel. I skrivende øyeblikk pågår en interessant debatt under forrige innlegg, hvor leserne diskuterer at psykopaten ikke likte å få umeldt besøk. Mange faktorer forårsaker dette, blant annet behov for kontroll eller utroskap. Men det er den manglende empatien som gjør at psykopaten er villig til å sende en person som har brukt tid og krefter på å oppsøke ham/henne personlig, på dør. Det samme gjelder når psykopaten forkaster et primærobjekt og fortsetter som om objektet aldri eksisterte. Det er manglende empati som gjør at psykopaten synes det er iorden å latterliggjøre objektet foran andre, eller utøve psykisk og fysisk vold uten anger. Det er også viktig å forstå at den fraværende empatien bunner i psykopatens manglende evne til refleksjon. Det som gjør at normale mennesker tar seg tid til den mentale jobben som behøves for å nøste seg fram til hvordan andre har det, er psykopaten hverken interessert i eller kapabel til. 

Psykopaten er ufølsom. “Ufølsom” er negativt ladet i dagligtale og brukes ofte synonymt med usympatisk. Det er dog ikke helt riktig definisjon. Ufølsom betyr ganske enkelt “uten evne til å føle”. Så enkelt er det. Psykopaten har ikke evne til å føle de dype følelsene som driver oss andre, som kjærlighet, sorg, glede og hat. Ja, legg merke til det siste. Mange tror at psykopaten hater, men dette er han/hun altså ikke istand til å føle. Hva psykopaten ifølge forskere føler, er muterte versjoner av de grunnleggende følelsene, det vil si meget korte og overfladiske emosjoner som stoppet opp og aldri ble utviklet til de dype følelsene som normale mennesker føler. Flyktige øyeblikk av tilfredsstillelse (istedet for glede), forakt (istedet for hat) og irritasjon (istedet for sorg). Der hvor normale mennesker opplever dype strømninger så føler psykopaten kun en kort gnist. Det kan forklare hvorfor psykopaten er rasende det ene øyeblikket, for så fem minutter etterpå synes å ha glemt at han/hun nettopp angrep objektet. Den manglende evnen til empati forklarer hvorfor psykopaten ikke forstår at objektet ikke ønsker å være vennlig mot psykopaten etter et slik angrep. Den flyktige og overfladiske følelsedybden gjør at psykopaten allerede har glemt konflikten, han/hun forstår imidlertid ikke at objektet ikke glemmer like fort og blir irritert over at det ikke skjer. 

Noe som er viktig å alltid ha i bakhodet, er at ufølsomheten kombinert med den manglende empatien i praksis gjør psykopaten til en menneskelig robot. Det er kort sagt snakk om en kunstig intelligens iført menneskedrakt av kjøtt og blod. Dette er vanskelig å fatte når man har hatt en psykopat nær seg over tid, for det oppleves så ekte, som et fullverdig og sårbart menneske, men det er det altså ikke. Psykopaten ligner på oss, snakker som oss, lukter som oss, beveger seg som oss, men er ikke oss. 

           “In some respects they are like the emotionless androids depicted in science fiction, unable to imagine what real humans experience.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Psykopaten er ikke bare en robot, men en potensielt farlig robot. Husk at hvis man mangler empati og følelser, så er man i stand til å gjøre hva som helst mot et annet menneske. 

           “Because of their inability to appreciate the feelings of others, some psychopaths are capable of behavior that normal people find not only horrific but baffling. For example, they can torture and mutilate their victims with about the same sense of concern that we feel when we carve a turkey for thanksgiving dinner.” (fra “Without conscience av Robert Hare)

Jeg håper dette kapittelet har satt noen tanker i gang hos deg som leser, for nå skal du gjøre resten av jobben selv. Dere som befinner dere i kognitiv dissonans kan ha nytte av å gjøre en liten skriveøvelse nå. Finn frem penn og papir og skriv ned episoder som du mener forklarer din psykopats manglende evne til empati og følelser. I tillegg til at selve refleksjonen og nedskrivingen fungerer terapeutisk, så kan dine nedskrevne notater hentes frem når du fremover sliter med lengsel etter psykopaten og vakler i NK. 

Jeg kan begynne.

Jeg vet at psykopaten manglet empati da han mobbet meg for min femininitet og syntes det var helt ok. Han syntes ikke å forstå hvorfor jeg reagerte negativt på at han moret seg på min bekostning. I stedet syntes han jeg var humorløs som ikke kunne le sammen med ham – av meg selv. Episoden viste en dyp mangel på evne til å oppleve situasjonen fra mitt ståsted.

Psykopaten var ufølsom hele veien. Det viste seg spesielt godt helt på slutten av relasjonen, da jeg tryglet om et avsluttende ord med ham som han aldri innvilget. Men allerede fra begynnelsen kunne jeg se at han aldri ble dypt påvirket av noe. Alle hans verdier var materielle eller de handlet om kropp og utsèende. Han klarte ikke å føle glede over den kjærligheten jeg viste ham.

Jeg vet at psykopaten er ufølsom fordi han aldri savnet meg etter vi skiltes, til tross for at vi hadde nærmest vokst sammen fra første dag vi møttes og det skjedde på hans initiativ. Det var ekstrem “påkobling” men ingen tilknytning. Ingen normale mennesker kan ha en så tett symbiose uten å utvikle følelser. Psykopaten gjorde aldri det.​ 

Din tur. Lykke til 🙂

 

Hvis du liker denne eller andre tekster, så husk å klikke “liker”. Del også gjerne. Husk at det er antall reaksjoner som sprer tekstene, både til medlemmer av gruppen og til utenforstående. Slik kan du enkelt og gratis bidra til å øke allmenkunnskapen om psykopati. På forhånd takk.

 

Frykter psykopaten å bli avslørt?

Tankene mine i denne teksten er avlet av en spennende debatt i kjølvannet av forrige tekst. Der ble spørsmålet stilt om psykopaten frykter å bli eksponert for hva han/hun er – nemlig en psykopat, narsissist eller sosiopat. Er det slik at psykopaten bevrer av tanken på at omgivelsene blir oppmerksomme på hva som befinner seg bak masken? Leserne virker splittet i dette spørsmålet. I dag vil jeg fortelle hva jeg mener om dette temaet. Enkelte ting jeg skrev i den debatten vil bli gjentatt her. 

Spørsmålet om psykopaten føler frykt er egentlig nokså grundig besvart. Psykopaten føler ikke frykt. Det er fordi frykt er tett knyttet til skam. Psykopaten har aldri følt skam. Narsissisten derimot opplevde på et tidspunkt så dyp skam, at han/hun måtte skape en ny og falsk personlighet for å overleve skammen. Dette skjedde meget tidlig i livet, som regel innen to års alder. Narsissisten bruker resten av sitt liv på å unngå å oppleve skam igjen. Deres falske personlighet beskytter dem mot skam, ved å bygge opp et grandiost og berettiget selvbilde – nokså likt det selvbildet som psykopaten har. Det betyr at både psykopaten og narsissisten føler seg hevet over alle andre, og unntatt regler som gjelder for “allmuen”. Fordi psykopaten har et grandiost selvbilde, så frykter han/hun ikke sosialt stigma. Hvorfor skal en arrogant regent bry seg med hva undersåttene tenker om ham/henne? Undersåttene har kun med å adlyde. Dette er psykopatens forhold til omgivelsene. Jeg vil at leseren skal bite seg merke i dette, det vil bidra til å forstå resten av denne teksten.

Frykt henger også sammen med erkjennelsen at vi er dødelige. Psykopaten vet at han/hun skal dø, men velger å ikke forholde seg til det. Tvertimot gjør forstyrrelsen at psykopaten føler seg fysisk uovervinnelig. For eksempel oppfører psykopaten seg ofte skjødesløs i trafikken, tar sjanser og kjører meget fort. Psykopater oppsøker ofte ekstreme situasjoner, han/hun hopper gjerne inn i en fysisk slåsskamp, eller de dyrker risikosport, for eksempel strikkhopping. Psykopaten kjeder seg meget lett. Han/hun føler seg ikke levende og trenger meget høy stimulans for å få den minste utskillelse av adrenalin. Dette, sammen med opplevelsen av uovervinnelighet, gjør at psykopaten ikke føler frykt i fysisk farlige situasjoner. Blant annet forsker det amerikanske forsvaret på muligheten til å benytte seg av dette trekket hos psykopater til å plassere dem i høyrisiko krigsoperasjoner. 

Psykopaten frykter altså ikke farlige situasjoner eller sosialt stigma. Likevel har vi terapeuter og erfarne objekter som i bøker, på nett og youtube hevder at psykopaten frykter å bli eksponert. Jeg har alltid stilt meg litt undrende til dette, samtidig har det vært trøstende å lese og høre at psykopaten frykter noe og at han/hun dermed også kan rammes. Jeg har dog aldri fått dette til å stemme med mine egne opplevelser eller grundig forskning omkring psykopatens psyke. I dag er min personlige konklusjon at de som hevder at psykopaten frykter eksponering, går i den samme fellen som vi alle har gått i; nemlig å projisere normale egenskaper over på psykopaten. Vi gjorde det under relasjonen med psykopaten og også lenge etter bruddet. Vi analyserte hans/hennes opptreden utifra normale prinsipper. Det var dette som gjorde hele relasjonen og etterløpet så forvirrende. Vi fikk jo ingenting til å stemme. For å forstå psykopaten så må vi legge alle normale prinsipper til side. Psykopatens indre er en labyrint som normale mennesker knapt kan bevege seg i, det skiller seg så markant fra vårt eget. Derfor må vi forstå at når vi tillegger psykopaten en frykt for å bli avslørt, så er det normale prinsipper vi projiserer over på psykopaten. Å frykte er noe normale mennesker gjør. Å vite at man har en dårlig personlighet og frykte for å bli eksponert er en normal egenskap som henger sammen med sosialt stigma (som psykopaten ikke opplever), skam (som psykopaten ikke har) og samvittighet (som psykopaten definitivt ikke har). 

En leser påpekte at psykopaten og narsissisten befinner seg på et spektrum. Ja, det er riktig. Og et sted på det spekteret så vil psykopatens trekk bli så omfattende og mange at vedkommende vipper over en grense og blir klassifisert som forstyrret. Det betyr at mange mennesker vil ha noen få eller sågar mange trekk, og likevel befinne seg innenfor normalen. Det betyr også at de som befinner seg lenger ned på spekteret, vil ha evnen til å oppleve frykt og skam. Dess lenger ned på spekteret vedkommende befinner seg, jo mer frykt og skam er vedkommende i stand til å føle. Motsatt så vil evnen til frykt og skam svinne og til slutt bli helt borte, når man befinner seg i den andre enden av spekteret. Husk at selv om din partner, forelder, kollega eller venn ikke oppfyller tilstrekkelig med kriterier til å være forstyrret, så kan vedkommende likevel være så vanskelig og skadelig at du må forlate relasjonen. Det betyr at enkelte objekter som har vært sammen med mildere varianter av psykopater og narsissister, ganske riktig kan ha observert tegn til frykt.

Jeg husker den eneste gangen jeg så noe som lignet frykt i min psykopat. Det var en kveld jeg hadde fått nok av ham og ba ham om å forlate min leilighet. Jeg gjorde det ikke på en ufin måte. Jeg var likevel bestemt og unnskyldte meg med at jeg måtte legge meg for natten. Han fikk et drag i ansiktet som minnet om frykt, og lenge tolket jeg det dithen. Men hva det snarere var, var forbauselse. Forbauselse kan av og til mistolkes som frykt, ved at en person blir forfjamset og mister sitt selvsikre fotfeste. Det er nemlig slik at den psykopatiske forstyrrelsen ganske enkelt ikke klarer å bearbeide avvisning. Selv en liten og nokså normal avvisning som å bli bedt om å gå hjem fordi kvelden er over, er så komplett uforståelig for psykopaten at han/hun blir midlertidig satt ut av spill. Man kan si at avvisning får dem til å kortslutte. Det er fordi den grandiose selvoppfattelsen blir rammet. Avvisning forårsaker derfor en narsissistisk skade som deretter fører til narsissistisk raseri. Det er derfor psykopaten blir nærmest psykotisk hvis du forlater relasjonen først. Men bemerk; heller ikke dette handler om frykt. Det handler om en besettelse av å vinne og få siste ord. Men hvis man virkelig ønsker å ramme dem, så er avvisning og snu dem ryggen det mest effektive man kan gjøre.

La oss avslutningsvis snakke om svertekampanjen. Mange mener at psykopaten sverter den som har observert et maskefall (som regel primærobjektet) fordi han/hun frykter å bli avslørt. Svertingen er altså et forsøk på å komme objektet i forkjøpet. Prinsippet er enkelt; folk har en tendens til å lytte til den som gjør seg til et offer først. Hvis psykopaten sverter først, så stiller det objektet i et mistenkelig lys fordi objektet var for sent ute. Objektets avsløring vil derfor minne mer om brannslukking enn om sannheten. Vi er dessverre innrettet slik at hvis vi først har gitt vår sympati til noen (psykopaten) så er det nærmest umulig å omstille oss til å også forstå motparten. Psykopaten vil da “vinne” ved å sverte først.

Så hvorfor sverter psykopaten, hvis det ikke er utifra en frykt for å få sitt omdømme spolert? Det er riktig at fasaden er viktig for psykopaten. Både den materielle og kosmetiske fasaden er viktig, i tillegg til sosialt omdømme og profesjonelt ry. Vi må likevel ikke trekke den konklusjonen, at psykopaten frykter at fasaden skal sprekke. Det handler snarere om irritasjon, raseri og ubeleilighet hvis dette skjer. Psykopaten vil ved en eksponering ikke klare å manipulere lenger og vil ofte flytte bosted for å starte med nye omgivelser. Psykopaten vil derfor gjøre seg umake for ikke å bli avslørt, men det handler ikke om frykt. Når psykopaten sverter et objekt som har sett bak masken så er det fordi han/hun ønsker å forsikre seg om at omgivelsene fortsatt kan manipuleres.

Jeg hører og leser også ofte at psykopaten begynner svertingen når objektet skal forkastes. Også dette er en myte. Det kan skje at svertingen starter først når psykopaten er lei av objektet, men like vanlig er det at svertingen pågår fra første dag, altså allerede parallelt med at objektet idealiseres. Husk at psykopaten egentlig aldri liker objektet. Objektet er valgt på grunn av det som under normale omstendigheter kalles positive egenskaper, som tillit, varme, kjærlighet, empati, latter og smil. Egenskaper som representerer lys der hvor psykopaten representerer mørke. Psykopaten tiltrekkes av lyset. Det fascinerer ham/henne og han/hun ønsker å oppta disse egenskapene, absorbere og fortære dem. Men samtidig forakter psykopaten objektet for å besitte dem. Misunnelse sitter sterkt i psykopaten. Psykopaten ønsker å ødelegge hos andre, hva han/hun ikke har selv. Jeg vil derfor påstå at svertekampanjen handler om misunnelse og ikke om frykt.

 

Opplyser om et nummerskifte i Hjelpetelefonen. Telefonen har to nummer – et primærnummer og et sekundærnummer. Primærnummeret skal alltid benyttes først og er det samme som før. Sekundærnummeret kan benyttes ved vedvarende opptattsignal innenfor åpningstidene. Sekundærnummeret vil framover være 41223420.

Bør man konfrontere psykopaten?

Med det så mener jeg å fortelle psykopaten at man vet hva han/hun har gjort, eventuelt også hva han/hun er og at man ikke finner seg i en slik behandling. Man vil gjøre det tydelig hvorfor man forlater relasjonen. Mange tror at fordi denne siste nødvendige oppvasken uteble, så kommer man ikke videre. Jeg forstår dette behovet. Når man er blitt dårlig behandlet av noen, så er det viktig for kropp og sjel å gi vedkommende en verbal overhaling innen man sier adjø for godt. Blir denne muligheten tatt fra oss så kan det gjøre oss syke. Man vil at vedkommende skal vite hva de har gjort galt. Man trenger å “toe sine hender”.

Bør man strebe etter å gjøre dette også med psykopaten? Det korte svaret er nei. Det er hovedsaklig to grunner til at dette er nytteløst.

1) Psykopaten får NF (narsissistisk forsyning) av din reaksjon. Det spiller ingen rolle om du er sint, gråtende eller skuffet. Alle emosjoner gir NF.

2) Psykopaten vet hva han/hun har gjort. Du behøver ikke å fortelle dem det. Husk at de fleste av psykopatens krumspring og bedrag er kalkulerte og planlagte.

La oss ta for oss den første årsaken. “Hva hvis jeg klarer å konfrontere psykopaten uten å vise følelser” spør du kanskje. Vel, selv om du gjør ditt beste forsøk så er det lite trolig at du klarer å være det steinansiktet som er nødvendig for at psykopaten ikke skal få NF ut av deg. Husk at relasjonen med psykopaten var en emosjonell berg- og dalbane. Det er en grunn til at vi ønsker vi kunne konfrontert vedkommende, og den involverer nettopp følelser. Du vil ikke klare å skjule dette ved veis ende. Psykopaten snapper opp den minste stemmebrist, ett sekunds flakkende blikk eller ørlite famling med hender. Jeg husker en telefonsamtale med min P. Jeg var lei meg for enda en svikefull ting han hadde gjort men forsøkte å være gråstein (jeg hadde på det tidspunktet aldri hørt om gråsteinmetoden, men jeg ønsket å skjule min skuffelse). Men han kommenterte lynkjapt “jeg synes du lyder nedfor?”. Det er fordi han lyttet etter noe, hva som helst, som kunne gi ham NF.

Vi kan også ta for oss den delen av en konfrontasjon hvor du forteller psykopaten at du har oppdaget at han/hun er en psykopat eller narsissist. Bør du gjøre det? Vi har jo etterhvert lært at især narsissisten frykter å bli avslørt for hva som befinner seg bak masken. Vi blir fortalt dette på youtube, i mange bøker og på nettsteder. Det kan derfor være fristende å fortelle ham/henne at du er ikke dum, du har vært en grundig og flittig detektiv og har funnet en alvorlig forstyrrelse som passer som hånd i hanske på ham/henne, og kanskje du sågar ønsker å indirekte true med å avsløre ditt funn for verden. Vel, for det første så tror jeg det er en myte at alle psykopater og narsissister går rundt og er vettskremte for å bli avslørt for hva de er. Jeg tror mange av dem er likeglade, og noen er direkte stolte av deres tilstand, enten de er klare over den formelle diagnosen eller ei. For det andre så kan vi ta et eksempel i form av den ultimate avsløringen, nemlig min bok (og forøvrig alle som har publisert noe om deres mishandlere). Selvfølgelig hadde jeg en liten skadefro drøm om å forkynne det for min P på ett eller annet vis at nå var hans oppførsel kringkastet for hele Norge. Jeg kunne jo sågar sendt ham en kopi, eventuelt anonymt (da kunne jo boken være sendt av hvem som helst selv om den var skrevet av meg). Men jeg må skyte inn at det aldri var en plan jeg ville sette ut i live, den ble aldri større enn en liten tanke som jeg moret meg med. En grunn er som jeg tidligere har fortalt, at jeg fryktet for represalier. En annen grunn var det en venn som minnet meg på. Han sa “tror du ikke bare han hadde fått en enorm mengde NF av å vite at det var skrevet en bok om ham?”. Jeg tror denne vennen har meget rett. Jeg tror at sjansen for et enormt raseri er reell. Men jeg tror også at vedkommende hadde fått blåst opp sitt ego noe voldsomt av en slik oppmerksomhet. For vi vet at psykopaten ikke føler skam. Han ville derfor aldri skammet seg over hva som står om ham i boken. Derimot hadde han følt seg meget betydningsfull.

Jeg kjenner en som også skriver en blogg om “sin” psykopat. Han forteller at psykopaten har oppdaget bloggen og sågar kontaktet ham. Psykopaten aksepterer bloggen men forsøker å styre noe av innholdet. Min venn lar seg selvfølgelig ikke styre, men det viser så tydelig hvordan en psykopat kan reagere på en slik omfattende og offentlig avsløring; nesten med stolthet og med ønske om å bidra og være “deleier”. Med andre ord, de vil ha en del av æren for at vi kan lage en blogg, bok eller andre former for publiseringer, på grunn av dem.

Mitt råd til deg som leser, er derfor å slå fra deg ethvert nagende ønske om å plukke opp telefonen og få lagt inn et siste sannhetens ord innen du innfører NK. Jeg vet hvordan det er, man formulerer en liten (eller stor) avskjedstale for sitt indre øre igjen og igjen. Legger til setninger, forandrer på gamle. Slik blir det en liten form for besettelse. Men nå vet du at en slik avskjedstale er nytteløst. I beste fall vil den fungere på normale mennesker; de som har samvittighet og evne til å reflektere over hva du sier. På psykopaten derimot, så vil dine veloverveide ord falle døde til jorden. Hva du istedet kan gjøre, er å skrive din flotte tale ned på papir. Du kan beholde den i en skuff eller du kan lese den høyt for deg selv i en liten renselseseremoni og deretter la den brenne opp (i en peis eller utendørs). Kanskje du har lyst til å ha en venn tilstede, det er opp til deg. 

Deretter bør du tenke over hvorfor du har hatt et slik enormt behov for konfrontasjon. Dette skiller seg nemlig fra brudd med andre mennesker som har behandlet oss dårlig. I disse tilfellene har vi ikke hatt behov for å konfrontere dem, vi har bare vært glade for å få dem ut av livet og uten å ofre dem en eneste tanke gått videre. Vi har vært likeglade med hva de tenker etter at relasjonen var over. Hvorfor er det ikke slik med psykopaten? Jeg vil nå komme med noen forslag til hvorfor jeg tror det egentlig ikke handler om behov for en konfrontasjon, men et tildekket ønske om noe annet.

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et ønske om avklaring. Vi håper at vi i en slik samtale skal få svar på noen av de vanskelige og forvirrende spørsmålene vi strir med. Jeg har tidligere skrevet en tekst om hvorfor vi aldri vil få den avklaringen vi så sårt ønsker oss av psykopaten. Jeg vil her kort repetere at psykopaten lyver og manipulerer. Han/hun har gjort det hele tiden og vil ikke plutselig bli ærlig og hederlig kun fordi du trenger en verdig avslutning. Psykopaten har aldri lindret noen av dine plager (kanskje bortsett fra helt i begynnelsen av idealiseringsfasen). Han/hun har derimot bevisst styrt relasjonen mot dens dramatiske endelikt. Tror du virkelig at det venter trøst og oppklarende ord, fra en som bevisst har styrt dere til avgrunnen?

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men for hevn. Du bærer så mye sorg og smerte i deg på grunn av denne personen at du ønsker å se vedkommende brenne. Det blir fullstendig feil å se ham/henne gå videre som om du aldri eksisterte, når de etterlot deg som et vrak. I tillegg utviser de en manglende ydmykhet for deres oppførsel som kan få blodet til å koke. Husk at arrogansen er et uttrykk for deres forstyrrelse. Husk også at deres nye liv ikke er lykkelig på den måten du tror. De gjentar bare et manuskript hvor du tidligere spilte en rolle, men nå er skrevet ut. Nå er deres liv en ny episode med nye skuespillere. Det er en fantasiverden, et spill for galleriet. Du ønsker egentlig ikke å delta i noe slikt. Hvis du konsumeres av hevntanker, så råder jeg deg til å lese teksten om dette temaet fra desember 2015.

                “I know that many survivors get temporary satisfaction from one-upping the narcissist in some way. However, this satisfaction is often short-lived because who wants to compete emotionally with someone who lacks empathy and remorse for a lifetime? In the long-term, we shouldn`t strive to get direct revenge on our pathological partners through physical or emotional retaliation because any attention, even negative attention, will stimulate the narcissist`s ego and ignite their narcissistic rage, causing them to up the ante on their manipulative, controlling and abusive antics. It also theoretically builds the case against you in any court case in which your narcissist is involved.” (fra “Becoming the narcissist`s nightmare” av Shahida Aradi)

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et håp om gjenforening. Du tror at hvis du får sagt hva du har på hjertet, så vil psykopaten plutselig forstå hvor det gikk galt og proklamere at han/hun ønsker å fortsette relasjonen med deg. Vel, selv om det er sårt, så vil ikke dette skje. Det har samme årsak som ovenstående; det er ingen tilfeldighet at det har kommet til brudd, psykopaten har bevisst styrt dere dit. Av og til kommer psykopaten tilbake. Vi vet at for mange så repeterer syklusen seg, psykopaten kommer tilbake for å gjenta en kort idealisering, lang devaluering og enda en forkasting. Men han/hun kommer ikke tilbake for å bygge opp det livet sammen som du ønsker og trenger. Du skjønner, psykopaten elsker deg ikke. Han/hun liker deg ikke engang. Vedkommende har bare latet som for å trekke noen goder ut av deg. I realiteten forakter psykopaten deg på det sterkeste fordi du representerer lys der han/hun representerer mørke. Det vil aldri bli en gjensidig og kjærlig relasjon med en slik person.

Mine siste kontakter med psykopaten falt innenfor siste kategori. Jeg valgte mine ord med omhu i frykt for at de ville støte ham. Innerst inne ønsket jeg å formilde bruddet og dermed med et håp om at han snart ville snu og forstå at det var en feiltakelse å la meg gå så lett. Det skjedde dog aldri, og det plaget meg lenge at mine siste ord til ham var så vakre. Det fortjente han ikke. Men den gang visste jeg ikke hva han er. I dag har jeg forsonet meg med at jeg aldri fikk sagt sannheten. Egentlig burde jeg ikke sagt noe overhodet. Jeg er likevel fornøyd med at et ukvemsord aldri kom ut av min munn. Jeg har mitt på det tørre, og han har fått en umulig oppgave med å sverte meg uten å lyve og fantasere.

Uansett hva som ble den siste dialog mellom deg og psykopaten, så tror jeg du kan slå deg til ro med det. Det spiller ingen rolle hvilke avskjedsord du heller ønsket deg. Brudd måtte det bli uansett (selv om du ikke ønsket det den gang). Da spiller det liten rolle hvilke avskjedsord som ble brukt. Ingenting biter på psykopaten, annet enn dine følelser. La det gi deg en indre tilfredsstillelse at psykopaten aldri kan næres av deg igjen. Legg derfor behovet for konfrontasjon bak deg. Intet er et mer effektivt budskap til en psykopat, enn taushet.

 

Hvis du liker denne teksten og andre tekster på bloggen, så husk å klikke “liker”. Husk at det er antall likerklikk, reaksjoner og kommentarer som sprer tekstene. Facebook fungerer slik at jo flere reaksjoner, dess flere får se teksten. Dette gjelder også de som følger bloggen, teksten dukker ikke automatisk opp hos dem uten reaksjoner fra andre. Derfor er jeg takknemlig for “likes”. I tillegg til at det genererer visninger hos dere som følger bloggen, så vil den også dukke opp i feeden til deres venner. Slik sprer vi budskapet sammen, helt gratis. På forhånd takk.  

 

 

 

Når vi tåkelegger oss selv

For å gjenoppfriske, så er tåkelegging (eng. gaslighting) når psykopaten får oss til å tvile på vår virkelighet og hukommelse. For eksempel kan psykopaten påstå at du har sagt eller gjort noe du ikke kan huske at du har sagt eller gjort, og på en så overbevisende måte at du til slutt tror at du husker feil og psykopaten husker rett. Psykopaten kan også påstå at bilnøkkelen har ligget i krukken i gangen hele tiden, når han/hun bevisst la den der for ti minutter siden. Plutselig en lørdag ettermiddag så kan psykopaten spørre deg “er du snart klar for festen?”. “Hvilken fest” spør du fullstendig fortumlet. “Festen med min kollega og hennes partner. Jeg fortalte deg det jo på tirsdag. Du sa det var greit”. Du kan seriøst ikke huske at du takket ja til en slik fest, og begynner å tvile på din egen oppfattelse av virkeligheten. Du klarer ikke å påstå at det aldri har skjedd, for psykopaten er så overbevisende. Så ender det med at du i tillegg til en meget ubehagelig følelse av å tvile på deg selv, må kaste deg rundt for å gjøre deg klar til en fest du ikke var forberedt på og dessuten ikke har spesielt lyst til. Du hadde gledet deg til en kveld hjemme. Nå må du istedet pynte deg, smile og være underholdende, ellers får du høre hvor kjedelig selskap du var etter hjemkomsten. Psykopaten får NF av å se hvor stresset du blir.

Tåkelegging er bevisst fra psykopatens side. De tåkelegger så rutinemessig at det nærmest skjer automatisk, de har likevel lynskarp hukommelse og full kontroll på hva som faktisk er blitt sagt og gjort. De vet derfor når de påstår noe annet, at det er løgn. Når vi tåkelegger oss selv så skjer det ikke fullt så bevisst. Det er likevel samme egenskap vi har i oss som tillater at tåkelegging både innefra (av oss selv) og utenfra (av andre) er mulig. La oss snakke om det i dag. 

Forrige tekst handlet om nødvendige avslutninger, om hvordan det er vanskelig for mange av oss å legge døde relasjoner eller faser i livet bak oss. Noen av oss knytter oss lettere og dypere til mennesker og steder enn andre. Vi henfaller til nostalgi og vemod hvis noe eller noen vi har hatt ikke lenger er der. Det er viktig å være bevisst at enkelte av oss må jobbe hardere for å la fortid forbli i fortiden. Derfor vil jeg gjøre oppmerksom på ytterligere en psykologisk mekanisme som binder oss. 

På engelsk finnes det et begrep som kalles abuse amnesia. Jeg har tidligere nevnt dette fenomenet en eller to ganger her i bloggen. På norsk kan det best beskrives som en slags mishandlingshukommelsessvikt, men det blir en lang og tung oversettelse. Så la oss kalle det misbruksamnesi. Misbruksamnesi vil si at vi etter en stund glemmer at noen har såret eller skadet oss. Det er snakk om en slags psykologisk beskyttelse som gjør at gode minner blir fremtredende og vonde minner trekker inn i bakgrunnen. Her kommer en engelsk beskrivelse fra nettstedet outofthefog.website;

Abuse Amnesia is a strange occurrence which is common among people who have been chronically abused. When a chronically abused person is interviewed or asked about how they are treated by the abusive person they are close to, they will often generalize a positive response. This positive response could be interepreted as denial, but it is also likely that the abuse victim just doesn’t remember all the things they have been through.

Abuse amnesia is a natural outcome of Confirmation Bias, where information which contradicts what a person wants to believe is neglected or forgotten quickly and information which confirms a belief is amplified and paid attention to. Abuse amnesia is common in situations where a person is still invested in the success of the relationship and is “rooting for” the abuser to turn the corner, for the situation to improve and for the relationship to succeed.

It is common when an abuse victim is given an opportunity to talk at length about their experiences in a validating environment that they begin to remember traumatic events which they had previously forgotten.

Egentlig er misbruksamnesi en fin egenskap for å unngå å bære på dårlige minner og traumer. Men når det handler om en psykopat eller narsissist så vil denne egenskapen jobbe mot oss.

Ikke alle har like stor evne til misbruksamnesi. Den jobber sammen med andre egenskaper som tilgivelse, forsoning og troen på at alle mennesker som har gjort urett ønsker å gjøre bot. Den henger også sammen med konfliktskyhet og manglende evne og vilje til å sette oss selv først; vi ønsker ikke å gjøre et stort nummer av noe. Mennesker med trygg forankring i deres virkelighet og en sylskarp oppfattelse vil ikke lide av misbruksamnesi i like stor grad, ei heller de som lett bærer nag – for de holder regnskap over all rett og urett. I forrige tekst så skrev jeg om hvordan vi går tilbake til mennesker som vi egentlig har forlatt, fordi vi savner dem. Det er misbruksamnesi som gjør dette mulig. Ikke fordi alle mennesker i vår fortid har misbrukt oss, men det var likevel en grunn til at vi forlot dem. For eksempel kan vedkommende ha vist seg svikefull eller uærlig – i små doser innenfor det normale, men likevel noe vi ikke kunne leve med. Fordi vi  er “bærere” og ikke klarer å legge dem bak oss så bevarer vi dem i hjerte og hjerne, og etterhvert som tiden går så blir minnene om dem tiltakende rosenrøde, vi glemmer hvorfor vi kuttet vedkommende fra våre liv og kontakter ham/henne igjen, eller vi svarer imøtekommende på henvendelser fra dem.

Det var misbruksamnesi som gjorde at min psykopat nummer 1 klarte å overtale meg til å bli med på en reise med ham, åtte år etter at han behandlet meg meget dårlig. Jeg husket ikke lenger behandlingen som så dårlig som den egentlig var, tenkte “jeg hadde nok noen svin på skogen jeg også, “nå er vi dessuten eldre og mer modne begge to” og husket ham som en gammel venn, istedet for den manipulatoren han var og fortsatt er. 

Misbruksamnesi trenger ikke bare å handle om mennesker. Det er den samme mekanismen som gjør at vi for eksempel husker en ferie som veldig god og begynner å ønske oss tilbake til samme sted. Til slutt bestiller vi en ny tur og først når vi kommer frem så begynner vi å huske dårlige episoder, og at egentlig var ikke den forrige reisen så god som vi trodde. Faktisk burde vi aldri bestilt en ny tur til det gjeldende stedet. 

Det kan også skje på restaurant at vi bestiller en rett som vi innbiller oss at vi liker, men når vi får den servert så husker vi at “åja, det stemmer, egentlig var jeg misfornøyd med den retten”. Kanskje husker vi sågar hele restauranten i feil lys, og egentlig trivdes vi ikke så godt der. Kanskje var betjeningen dårlig og toalettene i ustand. Selvfølgelig har ikke restauranten eller betjeningen der misbrukt deg, men det er viktig å se at din evne til å glemme dårlige opplevelser spenner vidt og påvirker flere aspekter av livet ditt enn en relasjon med en psykopat.

Misbruksamnesi gjør det meget enkelt for psykopaten å få deg til å tro at en urett mot deg aldri ble begått. Psykopaten vil selv aldri innrømme en slik urett, og fordi de ikke kan føle skam så vil de meget raskt gå fra å behandle deg stygt til å late som om alt er som før. Hvis du i tillegg har en evne til misbruksamnesi så vil du lett “go with the flow” selv om du merker at noe kjennes galt. Den kjappe overgangen fra maskefall til normalitet forvirrer deg, men oftest er du så glad for at stormen har passert at du ganske fort både glemmer og tilgir uretten som ble begått; “nå er han/hun jo god igjen”. Hva har vi da? Ikke bare èn, men to personer som later som om alt er normalt. Slik danser psykopaten og objektet videre. 

Vi som er spesielt utsatt for misbruksamnesi trenger å være ekstra bevisste når vi opplever urettferdighet eller skuffelser. Si gjerne høyt til deg selv “dette stedet har dårlig service, hit vil jeg ikke tilbake”, eller “denne personen har gått over streken, han/hun vil jeg ikke se igjen”. Vi husker faktisk ting vi bevisst har sagt høyt til oss selv, for i tillegg til å huske talte ord så tvinger det oss til å forholde oss meget klart til hendelser. I tillegg til å si det høyt, så kan du skrive episoder ned, slik at hvis du en stund senere (måneder eller år) kommer i en situasjon hvor det er aktuelt å se en person eller et sted du tidligere har avskrevet, så kan du hente fram dine notater. Vær også litt kritisk til din egen overbærenhet. Spør deg selv “hvorfor ble det egentlig slutt mellom oss?” og ikke gå videre før du husker årsaken. Du vil bli forbauset over hvor lett det med slike hjelpemidler er å huske gamle hendelser på en tydelig og realistisk måte. 

Vi kan også oppleve påvirkning fra andre som ikke har samme oppfattelse av personer, hendelser og steder som oss, eller som forsøker å bagatellisere våre erfaringer; “SÅ dårlig var vel ikke den filmen, du tåler å se den igjen”. Uten trygg forankring i egen virkelighet så kan det da være lett å la seg overtale til å gi personer og steder en ny sjanse. Også her kan det være lurt å ha notater tilgjengelig. Du kan også gi gode venner eller slektninger en oppgave; du kan be dem om å minne deg på hvordan du hadde det med en person, jobb eller et sted, hvis du noengang vurderer å returnere til noe du har dårlige erfaringer med. Det kan føles flaut og som at du ikke stoler på deg selv, men det er en nødvendighet fordi dine gode egenskaper som tillit, tilgivelse og kjærlighet i slike tilfeller ikke beskytter deg.

 

Hjelpetelefonen søker ekstravakt. Det er snakk om en avløserfunksjon hvor en person kan ha telefontjeneste et par hele uker i året i tillegg til enkelte (lang)helger når den faste telefonvakten trenger ferie og pause. Det krever derfor en viss kapasitet. Vi søker en person som har egne opplevelser med psykopater og et rimelig høyt kunnskapsnivå. Du må ha bearbeidet din egen opplevelse i den grad at en telefonsamtale kan handle om innringer. Du bør være snakkesalig men uten taletrang. Arbeidet er frivillig, med andre ord ulønnet. Jeg vil dog skrive under på at dette er givende og lærerikt arbeid. Interesserte kan henvende seg på mail til [email protected] Både kvinner og menn oppfordres til å søke.  

Nødvendige avslutninger

Kanskje en merkelig tittel når noe nettopp har begynt. Vi er tre dager inne i det nye året. Noen liker å tenke at man da starter med blanke ark, som om en menneskeskapt dato sletter alt det gamle. Det er nok ikke helt slik, man bringer både seg selv og all gammel bagasje med seg inn i det nye året. Egentlig er ingenting nytt bare fordi en menneskeskapt dato bikker over i et nytt tall. Tvert imot, alt er blitt eldre. Til og med barnet som ble født dagen før er allerede blitt eldre. Dog skjer noe som ikke er menneskeskapt, nemlig at naturen begynner på en ny syklus med årstider. Og hvis man vil, så kan man bruke det som en metafor til å “starte på nytt” sammen med naturen. Det er heller ikke noe i veien for å bruke årsskiftet til å sette seg nye mål. Kanskje du innførte NK med psykopaten i 2017, da kan 2018 bli det første hele året med NK. Kanskje har du ennå ikke klart å innføre NK, da kan 2018 bli det året du faktisk klarer det. Kanskje er det lenge siden du innførte NK, men du har ennå ikke klart å begynne på noe nytt som å komme ut av skallet, reise eller begynne å jobbe igjen. Da kan 2018 bli året hvor du tar steget. Da kan et nytt år brukes som motivasjon. Vel å merke så lenge du ikke lar deg knekke hvis du ikke klarer dine mål. Til slike fallitter har vi 2019.

I dag vil jeg skrive litt om temaet “å avslutte noe”. Denne gang mener jeg ikke å bryte med psykopaten, vi er alle grundig skolert i at det er nødvendig. Jeg tenker mer på mennesker og ting som binder oss, sånn generelt. Eksperter på psykopatiske relasjoner sier alle det samme; hvis du oppdager at du har hatt en intim relasjon med en psykopat, så gransk hver eneste relasjon du har hatt og fortsatt har, inkludert med dine foreldre. Dere som ennå ikke har gjort denne jobben, bør bruke nyåret til å gjøre den. Sjansen er stor for at du har omgitt deg med psykopater, narsissister og giftige mennesker hele livet. Er det mulig, spør du? Er de virkelig så mange? De er mange nok til å fullstendig omringe enkelte spesielt fristende objekter, som de kan spotte på lang avstand.

Men også dette er vi godt skolert i nå. Vi vet at vi, i tillegg til psykopaten, må kvitte oss med felles venner, flygende aper og andre nattvesener som utnytter og bedrar oss. Nå vil jeg snakke om resten, det som ikke nødvendigvis er skadelig men en naturlig del av livet. Mange av knytter oss meget lett. Vi knytter oss til mennesker, steder, gjenstander og hendelser. Jeg pleier å spøke med at jeg blir trist hvis en fremmed bil jeg lenge har kjørt bak på motorveien, plutselig tar av på en avkjørsel og blir borte. Da føler jeg et stikk av tristhet fordi jeg i løpet av den tiden bilen har ligget rett foran meg, har knyttet meg til den, som om vi har kjørt den lange veien sammen. Det er en spøk med et snev av sannhet. Hvis du kjenner deg bare bittelitt igjen i dette, så er denne teksten for deg.

Kanskje har du en holdning til livet, at hvis man har etablert en relasjon og den har pågått en stund, så skal den vare livet ut. Du vil tviholde på den i medgang og motgang, og hvis det periodevis lenge er stille i relasjonen så er det ok, men den kan aldri bli borte. Kanskje vegrer du deg hver gang du flytter bosted, for du har knyttet deg til både bolig og omgivelsene rundt den. Vel, mitt ønske er at du nå skal lære deg når en relasjon eller periode er forbi, og på tide å legge bak seg. 

Jeg hadde en venn. Vi var barne- og ungdomskompiser på 80- og 90-tallet. Relasjonen fortsatte et godt stykke inn i voksenlivet og jeg tok det for selvsagt at vi skulle være venner for livet og at også min venn hadde denne holdningen. Jeg vil presisere med det samme at det var intet giftig i denne relasjonen. Det var et helt normalt vennskap. Vel, rent bortsett fra at dette var min eneste mannlige venn den gang jeg var i prosessen med å komme ut av skapet som homofil, og derfor av spesiell betydning for meg. Uansett, plutselig for noen år siden så slo det meg at det var gått to år siden jeg hadde hørt noe fra denne vennen. Jeg tok på meg initiativet til å kontakte ham og husker at jeg nærmest tryglet om å få treffe ham. “Selvfølgelig” var svaret og et par dager senere møttes vi. Deretter ble han borte igjen. Fem eller seks år senere uten en lyd fra ham så slo det meg “vet du hva Daniel, denne relasjonen er død. Slutt å tenke på den som levende”. Selv om det var trist å erkjenne, så måtte jeg bare akseptere at det ikke var noe igjen av oss. Et eller annet sted hadde våre veier skilt seg men jeg la aldri merke til hvor, for jeg var så trygg på at det alltid ville vare. “Jeg har ham/henne jo på facebook” hører jeg av og til folk si. Vel, en relasjon utspiller seg ikke på facebook, og spesielt hvis man ikke engang skriver noe til hverandre. Jeg sa til meg selv “vi er ikke venner bare fordi vi er på facebook” og jeg slettet ham. Uten nag men med gode minner fra et vennskap som gikk sin naturlige (av)gang.

Når visa er endt så må vi slutte å bære på folk i våre hjerter. Det er ikke noe i veien med å legge gamle venner bak seg. Det er lov å avslutte en relasjon selv om den har pågått i 20 år. Det er ikke et nederlag eller et tegn på en uløst konflikt. Enkelte ting koker bare bort. Men fordi vi er mennesker som lett knytter oss til andre og lett elsker dem, så er det ekstra viktig å lære kunsten å legge dem bak oss med et skuldertrekk. Noen av oss må bevisst jobbe med dette. Min venn som jeg skriver om over her, oppdaget etterhvert at jeg var borte på facebook. Han la meg til som venn igjen, noe jeg aksepterte fordi jeg tenkte han kanskje hadde noe å si. Men det varte og rakk uten et ord. Jeg forstod at han ikke ville ha en ekte relasjon, han ville bare være på facebook. Jeg slettet ham igjen. Det er lov å sette visse standarder, som at vi bør høre fra mennesker som vi anser som venner et par ganger i året hvis de bor langt unna, og treffes et par ganger i året hvis de bor nær. Hvis ikke det er et gjensidig ønske om dette, så er det intet vennskap.  

Å avslutte noe behøver ikke bare å gjelde mennesker. Jeg leste en gang en artikkel med tittelen “vi slutter for sjelden”. Artikkelen handlet om jobb og ansettelser. Forfatteren talte for at det er sunt å slutte i jobbene våre oftere. Argumentet var at det er stimulerende å prøve flere forskjellige ting, og at en overdreven lojalitet til arbeidsgiveren bare skader deg. Vi som er ekstra lojale tror at vi skuffer arbeidsgiveren hvis vi slutter i jobben, eller at det vil påvirke vår referanseomtale i negativ retning. Vi er redde for å gjøre noe for oss selv. I tillegg er det en økonomisk risiko å skifte jobb. Hva hvis vi går ned i lønn, eller kanskje ikke trives i den nye jobben? Eller enda verre, hva hvis hyppige oppbrudd gjør oss til psykopater? Vi vet at psykopatene kjeder seg og er lite stabile i både relasjoner og profesjonelt. Vi vil bevise for oss selv at vi ikke er slik, derfor klorer vi oss fast til både venner og jobber.

Men nei, du er ikke psykopat bare fordi du slutter i jobben din. Du har heller ikke en personlig relasjon til sjefen din. Selv om han/hun kanskje er en god sjef som du har satt pris på og som har satt pris på deg, så går ikke han/hun rundt og er skuffet over at du valgte å si opp ansettelsesforholdet. Som arbeider kan du erstattes. Du skal gjøre det som er best for deg. Kunsten er å si til deg selv “dette var en fin jobb og en fin tid, men nå må jeg videre”. Deretter må man legge denne fasen av livet bak seg. Den er over. Det er nemlig en hang til nostalgi som får oss til å miste fokus framover, vingle, og gå tilbake til både jobber, mennesker og steder som vi i utgangspunktet hadde forlatt. Har du forlatt noe, så la det forbli forlatt.

Jeg vil mene at den perfekte balansen i livet består av 10 prosent fortid, 60 prosent nåtid og 30 prosent fremtid. Det er viktig å ta gode minner og viktig visdom med seg fra fortiden, men det er også alt vi bør bære med oss. Hovedfokus bør være her og nå, derfor må størstedelen av livet bestå av nåtid. En god slump ambisjoner, håp og planer for fremtiden må også være med, det er en viktig motor for å drive oss framover. Jeg har selv alltid vært flink til å integrere alle de tre tidene i livet mitt, men har hatt en tendens til å fokusere for mye på fortiden. I mitt liv har det kanskje vært 50% fortid, 30% nåtid og 20% fremtid. Det har med andre ord vært altfor mye bagasje å bære på. Like etter bruddet med psykopaten så befinner vi oss nær sagt 100% i fortiden. Vi bryr oss hverken om nåtid eller fremtid for alt vi gjør er å kverne på og analysere tiden med psykopaten. Etterhvert som vi heles så klarer vi til en viss grad å fokusere på nåtid og fremtid, slik at fordelingen kanskje blir 70% fortid, 25% nåtid og 5% fremtid. Dette holder imidlertid heller ikke i lengden og vi fortsetter å kave oss frem til en sunn fordeling hvor bagasjen fra fortiden blir lettest mulig å bære og altså bør bestå av kun de aller mest dyrebare tingene. Tenk på fortiden som om du skal pakke til en flytur. Du skal være borte resten av livet (for det skal du), men du har kun tyve kilo å bære med deg, ellers blir det overvekt. Velg derfor med omhu hvilke deler av fortiden du vil bære på. 

Noen lever 100% i fremtiden. Du vet hvem disse menneskene er. Hodene deres er alltid et steg foran alle andre. De planlegger og har alt som skal skje neste sommer, jul og verdenskrig på stell. I begynnelsen virker de imponerende og er ofte gode administratorer. Men etterhvert blir de kjedelige og irriterende, fordi de aldri kan være tilstede her og nå. De stresser kun med ting som skal skje, og klarer ofte å stresse opp omgivelsene også. I tillegg har de en tendens til å få deg til å føle deg dum og utilstrekkelig fordi du slapper av, for det og det og det må ordnes, og har du virkelig ikke tenkt på at DET kan skje?

Psykopaten synes å leve tett opp til 100% i nåtiden. De overholder sjelden fremtidige forpliktelser eller løfter. De synes heller ikke å ha fremtidige ambisjoner på egne vegne, de bare blåser dit vinden fører dem. De tar heller ikke fortiden med seg da de ikke knytter seg til noe eller noen. Det eneste de bevarer fra fortiden er opplysninger og observasjoner de kan bruke til å manipulere, sabotere og kontrollere – i nåtid og fremtid.

Noen ganger avsluttes ting utenfor vår kontroll. Kanskje blir du tvunget til å forlate din bolig. Kanskje flytter venner og familie fra din nærhet. Kanskje blir du sparket fra jobben. Også her er det viktig at du forteller deg selv “alt til sin tid” og går videre. Jeg har opplevd å bli sparket i jobben. Det skjedde i 2011. Jeg arbeidet den gang i psykiatrien i Reykjavik. Min gamle sjef sluttet og i hennes sted kom ei som tidligere hadde vært en likestilt kollega. Vi likte hverandre aldri. Jeg forsto at med hennes nye posisjon så var mitt lys i ferd med å brenne ned. Og ganske riktig. Faktisk var hun så ivrig på å bli kvitt meg at jeg ble tilbudt flere måneders lønn mot at jeg gikk på dagen. Jeg takket ja da jeg forsto at jeg uansett ikke ville klare å bli værende lenge. Oppsigelsen var ikke planlagt men plutselig gikk jeg der i ledighet. Økonomisk var jeg som sagt berget men jeg ble værende på Island i noen uker, usikker på om jeg skulle søke en ny jobb der eller dra hjem til Norge. Jeg valgte det siste men uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det som skjedde var at ut av det blå dukket en jobb i Hammerfest opp og de neste årene ble de mest inntektsbringende i mitt liv.

Vær derfor ikke redd for å avslutte noe og starte med noe nytt, selv om du ennå ikke vet hva det nye er. Sjansen er stor for at det nye er bedre. I alle fall er det annerledes. Ikke bær på det gamle, ikke la deg henfalle til nostalgi, se framover. Erkjenn at en relasjon, jobb eller periode er over. Legg det så bak deg. Nye ting venter. Du har ikke sviktet eller skuffet noen ved å avslutte noe som likevel er dødt. Du skuffer bare deg selv hvis du bruker masse energi på å forsøke å gjenopplive det. 

I neste tekst skal vi holde oss i samme gate og se på en viktig faktor i hvorfor vi så lett tråkker i gamle spor, det som på engelsk kalles abuse amnesia.

Litteraturtips (på engelsk) til denne teksten er “Necessary endings” av Henry Cloud.

Konsultasjoner via Skype er nå tilgjengelig

Lesere som ønsker det, kan nå bestille konsultasjoner med bloggforfatter via Skype.

Bestill konsultasjon på mail [email protected] og avtal et passende tidspunkt. Tjenesten er tilgjengelig både på dagtid og kveldstid. Husk å bestille i god tid. Hastekonsultasjoner vil ofte la seg gjøre men garanteres ikke. Husk å inkludere kontaktinformasjon for Skype. Etter avtalt tidspunkt så forhåndsbetales konsultasjonen ved å sette inn beløpet på kontonr 1503.15.63892. Benytt KID 003231000013.

Priser:

500,- for 50 minutter

800,- for 90 minutter 

Dette kan være et alternativ hvis du har en terapeut som ikke forstår dynamikken som utspiller seg mellom en psykopat og hans/hennes objekt, eller hvis du trenger å styrkes i NK. Men bemerk at tjenesten ikke kan erstatte profesjonell hjelp fra det offentlige. Hvis du opplever at du ikke mestrer livet, er deprimert eller suicidal, så kontakt din fastlege.