Advarsel. Dagens tekst kan oppleves ubehagelig og konfronterende.

 

Dette er jo en uttalelse jeg har hørt fra utallige objekter. Jeg har også skrevet den mange ganger, om min egen opplevelse.

Det ligger mye i den setningen, kanskje mer enn man tenker over. Det er primært den siste delen jeg vil skrive om i dag.

Men la meg først få unna den første delen.

“Jeg likte hen ikke i starten”.

Det handler om at man ser klarest aller først, innen man blir vant til noe eller noen. Man kan faktisk venne seg til det utroligste, det meste kan bli normalisert. Det betyr ikke at det er normalt. Tenk på en matvare som egentlig smaker svært dårlig, slik som rakfisk. Hvordan endte den – en råtten fisk – opp med å bli en delikatesse? Fordi den utfordrer smaksløkene. Og når man har spist den noen ganger, så blir man vant. Man får til og med lyst på den. Men det forandrer ikke at det smaker dårlig. Det betyr bare at en dårlig smak har blitt tilvent og normalisert.

Fangevoktere i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig fortalte hvordan de sluttet å reagere på drap på fanger. Men de fleste reagerte i starten. De vegret seg, og kastet opp av vemmelse. Men de ble vant. Det betyr ikke at det verken var normalt eller sunt å drepe fanger.

På samme måte vender vi oss til psykopaten. Vi venner oss til noe skadelig, noe som smaker vondt. Vi skulle stolt på førsteinntrykket. Førsteinntrykket er som oftest riktig, nettopp på grunn av den ovennevnte tilvenningsprosessen. Vi kan ikke lenger stole på at vi reagerer normalt på noe, når vi har hatt det i livet en stund. Det betyr ikke at vi slutter å reagere normalt på oppførselen til for eksempel foreldre eller gamle venner. Men toleranseterskelen er adskillig høyere enn hva den ellers ville vært, fordi “de bare er slik”. Og hva med tradisjoner, kulturelle ritualer og sosiale normer? Der foregår det mye absurd, men fordi vi er vokst opp med det, så oppfattes det som normalt.

“Jeg likte hen ikke i starten” er den sunneste delen av utsagnet, for den avslører at vi innerst inne har grenser og preferanser som vi følte og smakte på da vi møtte psykopaten. Det er ikke slik at vi liker alle. Det finnes faktisk mennesker vi ikke liker. Og dette er et godt tegn, fordi det viser at vi hever oss over visse typer adferd. Vi vet at vi er for gode for enkelte mennesker (for det er vi, og har ingenting med narsissisme å gjøre). Vi har en standard, og vi har integritet. Integriteten ligger i oss.

Problemet dukker imidlertid opp i fortsettelsen.

“Men hen var så betatt av meg”.

I disse få ordene så ligger hele kimen til problemet vårt. Jeg vil gå så langt som å kalle det livsproblemet; skaden vi av forskjellige årsaker er påført, kanskje av helsefarlige foreldre, eller mobbing i barne- og ungdomsårene, eller en iboende følelse av annerledeshet, utenforskap og fremmedgjøring, og som vi bærer med oss inn i voksenlivet.

Setningen avslører først og fremst et dårlig selvbilde (ikke nødvendigvis dårlig selvtillit, som ikke er helt det samme). Vi lar oss forføre og henrive av skadelige mennesker. Eller sagt på en annen måte; vi tar hvem som helst, bare de viser oss oppmerksomhet. Dette avslører at vi er villige til å plukke fra nederste hylle. Vi er faktisk villige til å danne partnerskap med mennesker med dårlig moral, mest sannsynlig med tilbøyelighet til kriminalitet, og som er voldelige mot oss. Kun fordi de viser oss interesse og “virker betatt”. Dette er et alvorlig varsel om at vi har en viktig jobb å gjøre med vårt selvbilde, og at vi har dårlig tid. Vi må raskt heve vår egenverdi, eller vi risikerer å bli (i ekstreme tilfeller) drept. Hvert år blir i Norge 15-20 kvinner og menn myrdet av nære relasjoner; mennesker de aksepterte i livene sine til tross for sterke røde flagg. I mindre ekstreme tilfeller blir ofrene påført skader, sykdom og økonomisk ruin.

Deretter avslører setningen at vi er villige til å la oss invadere. Dette er en svært usunn brist som viser at vi ikke klarer å opprettholde vårt personlige vern. Mennesker – både ufarlige og skadelige – bryter lett gjennom. Alt som skal til, er pågåenhet, blandet med litt sjarme. Og ofte ikke engang det. Jeg vil være den første til å innrømme at jeg slapp min sjarmløse psykopat inn som følge av pågåenhet alene. Han forsøkte ikke engang å gjøre seg fortjent til det. Han ganske enkelt bare brøt seg inn, som en uvelkommen innbruddstyv. Med den forskjell at han knapt behøvde å bryte ned noen dør. Den var ulåst. Og jeg stod på innsiden med åpne armer; “velkommen, ta det du vil ha! Ta meg, og mine ting”.

Kan du forestille deg hvordan en innbruddstyv reagerer på ulåste dører? Mest sannsynlig så ler de, og tenker “for en idiot, hen fortjener virkelig å bli ranet”. Slik tenker også psykopaten om mennesker som ikke verner om sin person.

Til slutt avslører “men hen var så betatt av meg” et behov for å bli sett, og et ønske om å bli dyrket. De fleste mennesker trenger å bli sett. Dette er i seg selv ikke usunt, men tvert imot ganske normalt. Hvem som helst ville blitt alvorlig skadet på sjel og sinn, hvis de konstant ble ignorert. Alle trenger å bli anerkjent for deres person og deres innsats – ikke minst på jobben. Noe så basalt som å gå en tur i parken kan bli en ubehagelig opplevelse hvis ikke en eneste annen person du møter ser deg og nikker anerkjennende til deg. Tenk på det. Følelsen av å være usynlig er svært ubehagelig. Enhver trenger å bli bekreftet på at vi finnes i denne verden, sågar av fremmede.

Men så har vi svakheten for å bli dyrket og plassert på en pidestall, og her tar vi et gigantisk steg inn i en usunn og dysfunksjonell fantasiverden. Og det er nettopp i fantasiverdenen denne forestillingen henter sin næring. Det er snakk om et behov som ikke riktig er blitt dekket, mest sannsynlig i barneårene. Sunne mennesker føler intet behov for å bli dyrket. De vet at de har en verdi, uansett. Vi tror kanskje at alle ønsker å bli heftig kurtisert, slik vi ser i romantiske filmer. Men det er faktisk ikke slik. Sunne mennesker fnyser av slike filmer, eller i det minste ser dem for hva de er – oppdiktede fantasier.

Men hos andre, inkludert mange av oss her på bloggen, så stimulerer de romantiske fortellingene fantasien. Dagdrømmerier vi kanskje har hatt fra svært unge år får næring, og drømmeren tviholder på en forestilling om at bare de er snille nok og venter lenge nok, så kommer ridderen og redder dem. For slike mennesker så er romantiske filmer og eventyr som Tornerose og Snehvit (som begge sliter seg gjennom livet men til slutt blir reddet av verdens kjekkeste mannsperson) ikke eventyr, men ønsketenking. Det er svært skadelig, fordi det tillater drømmeren å leve ut sitt liv som en fantasi i stedet for å forholde seg til virkeligheten og jobbe med seg selv. Eventyrene har også et annet behagelig element ved seg, som det føles godt å drømme om. Det er nemlig andres skyld at protagonisten trenger å bli reddet. I både Snehvits og Torneroses tilfelle så er det snakk om en ond dronning som undertrykker protagonisten. Og ja, det stemmer ofte med virkeligheten for mange. De blir undertrykket av noen. Slik sett er eventyrene en trøst. Men det hindrer dem i å ta ansvar for – og dermed kontrollen over – egne liv.

Det samme gjelder forestillingen om å “bli reddet”. Man slipper å ta ansvar for seg selv og egen situasjon, fordi en annen tar styringen. Men slik fungerer ikke virkeligheten. Normale mennesker står ikke parat til å redde andre fra deres kjernesår. Kun betalte psykologer – og psykopaten – har interesse av det. Og sistnevnte bare later som.

Det er en grunn til alle dagdrømmeriene. Det var noe i livet som ikke var optimalt, og kanskje svært skadelig. Mange opplevde en hunger etter kjærlighet og trygghet.  Fantasiene forsøkte å bøte på den manglende omsorgen. Mange forstod ikke engang at de manglet omsorg, for på overflaten virket alt normalt. De fleste ble aldri fysisk mishandlet av deres foresatte, og fikk hva de trengte – rent materielt. Slik sett kan dagdrømmer varsle oss om at noe er galt, at vi ikke er fornøyde med livet slik det egentlig er. Men da må vi bruke advarselen til å våkne opp.

Fantasiene holdt faktisk mange gående, der hvor depresjon aldri lå langt unna; troen på at ting ville bli bedre en dag. Slik sett var fantasiene livreddende. Men i mange tilfeller så forsinket de rehabiliteringen med mange år. Fantasiene ble en vane, en sovepute, noe man tydde til hver gang livet ble vanskelig, i stedet for å ta fatt på arbeidet med å la virkeligheten synke inn.

Men bedre sent enn aldri. Ta fatt på virkeligheten i dag, hvis du ikke allerede har gjort det. Den kan være mer givende enn du tror. 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

 

I 30 år har vi bodd i rekkehus med samme nabo. De voksne barna deres er flyttet ut, og de er nå begge pensjonister. Aldri noe problem med naboen de første 29 årene. Vi omgås ikke, hilser, og klager på været. Det er et typisk norsk rekkehusmiljø. Jeg lever etter ideen om at gode gjerder gir gode naboer.

Men plutselig har jeg hatt flere konfrontasjoner med min nabo. Vi har renovert taket, og malt hus. Dette er arbeid som både er væravhengig, og som støyer. En høytrykkspyler på et tak høres. Men det står jo ikke lenge på. Klipping av hekk, maling av hus, bytting av takstein, ALT er plutselig blitt et problem. Helt ut av det blå.

En nærmest personligehtsforandring i løpet av kort tid, med aggressjon, truing og totalt mangel på logikk fikk meg til å tenke at han hadde begynnende Alzheimers.

Så jeg snakket med barnet deres, for om naboen truer meg, så truer han også sin kone, og det er ikke bra. Jeg sa at hen burde snakke med moren og evt undersøke litt med Alzheimers, for den dramatiske endringen i farens personlighet er et symptom.

Så la jeg til at “dersom han ikke bare har vært slik hele livet”.

For tanken har slått meg at naboen er P/N, men vi som naboer ser jo ikke det, vi har jo meget lite med denne fyren å gjøre.

Nabobarnet, som er midt i 30 årene, sier at faren alltid har vært sånn.

Så ramler det ut av meg at da må DU få hjelp, og ba han google denne bloggen.

Måneder etter er jeg på tur og treffer nabobarnet igjen, tilfeldig på parkeringsplassen til et stort turområde. Det auler av folk.

Vi kjenner jo ikke hverandre, til tross for den tidligere samtalen, men hilser og kommenterer været.

Hen er alene med hunden. Og før jeg får sagt noe, så sier hen “det stemmer helt som på bloggen”.

I bilen hjem skjønte jeg hvorfor de to ungene så og si aldri er hos foreldrene. Barnebarna er der lite, og når barnebarna blir passet, så virker det påtatt/uentusiastisk/dødt.

Barna kommer for å hjelpe til med noe, men drar raskt.

Det ene barnet bor på motsatt ende av byen. Hen har to barn under skolealder. Jeg tenkte på når jeg sist så hen. Det er så lenge siden, at jeg faktisk ikke kan si. Hen kommer alltid alene med barna. Samboeren er aldri med. Og naboen passer ikke hens barn. Hen er svært stille. Sier så vidt hei når vi møtes, enda vi har sett dem siden de var små.

Den andre ungen er i vårt område. Naboen passer barnebarnet av og til. Både jeg og min mann har begge reagert på at det virker så stivt i omgang med barnebarnet. Besteforeldrene virker så lite glade over barnebarnet. De gjør ingenting i lag. Ingen latter. Basseng i hagen. Ingen leker som slenger omkring. Ingen sykling ute på plassen. Ingen leking med de andre ungene. Ungen er 4-5 år, men er liksom ikke med på noe. Hjelper ikke til med noe, slik barn i den alderen gjerne gjør.

En dag var barnebarnet på besøk og ute i hagen. Jeg maler hus i stillas, så jeg hører og ser alt. Da bare lallet barnebarnet på en sang. Sang ikke teksten eller noe. Og laget konstant en rapelyd. Satt bare på en krakk. Barnet snakket ikke skikkelig. Jeg fikk en opplevelse av at det er noe med dette barnet. Barnet beveger seg normalt, går og løper. Men det er noe. Jeg vet ikke. Men det slo meg at oppførselen til dette barnet ikke er normal for en 4-5 åring.

Forelderen til barnebarnet er midt i 30 årene. Trivelig. Lun. Stille. Virker kontaktsøkende. To brutte samboerskap. Hen bor ikke langt unna. Jeg traff hen en gang etter episoden på parkeringsplassen. Hen er snakkesalig. Men jeg vil ikke snakke så mye, jeg er sikker på hen løper til foreldrene med hva jeg sier.

Hen er sikker på at faren passer beskrivelsen for psykopat. Hen beskriver hvordan foreldrene bytter mening hele tiden. At det som gjaldt i går, ikke gjelder i dag. Lyger om helt åpenbare ting som er lett å kontrollere. Meningsløse feil de gjør, legger skylden på andre. Hen nevner flere eksempler.

Jeg tenker mitt. Dette har vi også opplevd med naboen i det siste.

Hvem sin hekk er det?

Naboen fjernet felleshekken mellom eiendommene og satte opp sin egen. Hekkene er helt ulike. Vi ante ingenting. Vi har bedt dem flytte den nye hekken inn på sin tomt, så de kan vedlikeholde egen hekk på begge sider. Dette nekter de.

Først het det seg at nyhekken var erstatningshekk for den gamle hekken, og nyhekken hadde naboen «spandert» på oss. Det var jo så lite i godt naboskap. Dvs at nyhekken også er felleshekk.

Så noen dager etter heter det seg at nyhekken står på deres tomt, og den er deres.

Naboen endrer statusen til denne hekken, og klarer ikke helt bestemme seg om det er felleshekk eller deres private.

Når jeg påpeker at de kan ikke fjerne felleshekk og erstatte med en privathekk, så bare fnyser de av det.

Attpåtil kommer de med løgnene om at de har kontaktet oss ang nyhekken og at vi godtok det! Har vi kanskje glemt at de ringte oss og spurte? Vi har aldri blitt kontaktet, og i tillegg så faller det på sin egen urimelighet. Hvis hekken står på deres eiendom og er deres private, hvorfor skulle de da kontakte oss og spørre om å sette den opp?

Så svarer jeg at om de kan fjerne hekk, så må jo jeg kunne gjøre det samme.

Da trues jeg med politianmeldelse. Jeg sier at det synes jeg de skal gjøre, så satser vi på en skikkelig etterforskning som viser hvordan felleshekken blir fjernet og erstattet med privathekk.

Trusler skal vise seg å være gjennomgangstema.

Skal de anmelde meg for at jeg fjerner ny felleshekk, som jo faktisk også er min?

Forståelsen der er vanskelig å begripe. Logikken glimrer med sitt fravær. De har en regel for seg, og en annen for andre.

Utearbeid

Vi renoverer taket, det er væravhengig. Det kostes, spyles, impregneres og oljes. Bytte takpanner. Omfattende arbeid.

En dag kommer nabofrua ut for å klage på bråk når jeg bytter en stein. De har hørt meg 2 etasjer ned. Først kommer hun og spør hva i alledager jeg holder på med? Hun vet jo hva vi holder på med. Det har hun jo sett i flere dager. 30 min etter kommer han ut. Jeg spør han hva klokken er og han svarer 8.10. Så da vet jeg at jeg er godt innenfor «håndtverkerarbeidstid» på en ukedag. Jeg blir også truet med at om noe skjer med deres tak så….og jeg får høre at dette skal naboen huske på, om jeg noensinne skulle trenge deres tillatelse eller hjelp til noe.

Hva slags interesse skulle jeg ha av å gjøre noe med deres tak? Og hva skulle jeg gjøre? I fullt dagslys? Det er absurd. Som om jeg ikke selv har mer enn nok av tak å holde på med. Jeg får beskjed om at «du stopper jo ikke heller». Blir også kalt «sjuk i hodet».

Dette er merkelig. Skulle jeg stoppe mitt arbeid fordi de klager? Hva venter de seg? Det er vanlig arbeidstid. Natten er for lengst over. De kjenner godt til prosessen med taket. Dette er arbeid som lager noe bråk. Men det blir jo ferdig en gang.

Så klager de på at jeg har sprutet på deres veranda. Jeg blir helt lamslått. De visste hva slags arbeid vi holdt på med, og de reiste bort, uten å gi beskjed. Da jeg ringte på for å gi en dekkeduk, så var de borte. Når man kjenner til denne prosessen, så er det normalt å spørre hvor langt man er kommet, og om man gjør regning med å male de neste 3-4 dagene. Da kan man dekke til. Eller man kan la være å spørre, men bare dekke til uansett. Jeg kan ikke stoppe mitt arbeid i påvente av dem! Når naboen kommer tilbake, så er han sint for at jeg ikke har brukt stige for å klatre opp på deres veranda og dekke til. I retrospekt er jeg sjeleglad for at jeg ikke klatret opp på deres veranda – det hadde det ihvertfall blitt bråk av.

Skadet arbeider

Stillasmontøren risper seg i ryggen, på to skruer. Blodet pipler frem og han ber meg være obs. Han viser meg hvordan veggen ser ut. Da ser jeg 15 lange skruespisser som stikker inn i hagen vår fra naboens bod. De har brukt for lange skruer. Jeg blir både forbauset og forbannet.

Stillasmontøren bare sier «hva slags folk gjør slikt?».

Naboen er ute i hagen, og jeg gjør dem oppmerksom på skruene, og ber de bytte dem. Det nekter de.

Begrunnelsen er at det er vi som har fjernet en bod for 15 år siden. Og dermed også en levegg mot dem. Hadde ikke vi fjernet leveggen, så hadde ikke dette problemet oppstått.

For det første har det aldri stått noen levegg på vår side. Det er det ikke plass til pga nedløpet. Skruene er dessuten blanke og fine, slett ikke 15 år gamle. En mann rispes i ryggen, og det fnyser de bare av!

Jeg gir bare beskjed om at de bytter skruene, ellers banker jeg de tilbake med slegga. «Du kan bare prøve deg» sier naboen i nærvær av oss alle. Han bruker min manns navn og sier at «kan ikke holde på slik». Igjen denne truingen.

Jeg gjør ham oppmerksom på at alt han gjør mot meg, kan jeg gjøre mot han.

Da ser jeg naboen blir helt stiv i ansiktet. Ansiktet hans fryser i brøkdelen av ett sekund. Huden er helt hvit. Som skummet melk. Under øyene er det blågrønt. Som brevann. Det slår meg at jeg har sett et slikt ansiktsuttrykk bare en gang før i hele mitt liv. Og jeg vet hva det betyr.

Jeg har ledd av de som beskriver «øyne som lyser av hat», for det er ikke mulig. Øyne er øyne, og det kommer ingen stråler eller lys fra dem. Men man kan jo tolke det slik. På samme måte som «hjertelig smil». Et smil er et smil. Det er en munn som er bredere enn vanlig. Men det kommer ingen hjerter på munnen. Det er vi som ser smilet som tolker det som hjertelig.

Jeg har lest om det psykopatiske blikket. Jeg har tenkt at det må være på samme måten. Men jeg har skjønt at jeg tok feil. Da jeg leste beskrivelsen for mange år siden, så skjønte jeg hva det var jeg hadde sett hos den første psykopaten jeg møtte. Hvorfor den personens ansikt, og endatil øyenfarge var så ugjennkjennelig. Nå så jeg det blikket igjen. På naboen.

Det andre som jeg reagerte på, og som min mann også stusset på, var at nabofrua ikke reagerte på truingen. Hun skvatt ikke, så ikke på sin mann engang, ingen reaksjon. Dette er åpenbart så normalt der i gården at hun ikke engang reagerer på at mannen hennes står og truer meg foran min mann, barn og stillasmontøren. Min mann syntes nabofruas reaksjon var rar.

Det normale i en slik situasjon er jo å si at «jeg var ikke klar over det, jeg skal bytte skruene». Eller foreslå en annen metode som jeg kan gjøre fra min side, som kanskje er lettere. Men ikke naboene. De mener oppriktig at de kan skru skruer gjennom veggen og la de stikke ut i vår hage, slik at folk skader seg.

I det stillasmontøren går sier han «du vet det finnes en diagnose for folk som naboen din». Jeg sier ingenting.

Jeg løser det hele ved å skru skruene tilbake inn til naboen. Vi hører ikke mer om det.

Men jeg var fullt ut forberedt på at om skruene nok engang kom tilbake inn i vår hage, så ville jeg hente de lange, spisse og tykke skruene og skru inn i veggen hans. Så kunne han selv få 5 cm skruespisser inn i sin hage. Og de skruene ville han ikke klare å skru tilbake.

Omfattende arbeid hos naboen

Naboen begynner på omfattende arbeid foran huset. Hele terrenget heves med betong og armering. Plassen fliselegges og kantes. Det er 3 uker med støv og støy fra kl 7.30.

Flisene legges innunder vår bod, vi mailer til entreprenøren og gir beskjed. Vi krever en tydelig tett solid kant mot oss for å unngå at vann dreneres mot oss. Naboen nekter, for det vil se rart ut og ødelegge deres design. Min mann møter naboen og entreprenørens formann. Naboen kommer med kart for å vise at grensen ikke går der den går. Nabofrua står da og kaller min man «han derre». Min mann gjør det klart at han har bodd her i 30 år og har et navn.

Ny mail til firmaet. Nå vil entreprenøren ha nytt møte min mann. Min mann går, og det er bare han og entreprenøren. Min mann er litt overrasket, men skjønner at entreprenøren ikke ønsket naboen tilstede.

Entreprenøren sier han aldri har opplevd maken. Og dette er en mann som har sett mye! Min mann er roligheten selv og bare ber entreprenøren se på hekken som kun blir stelt på en side. Entreprenøren bare rister på hodet. Dagen etter ligger det 30 cm høy tett kant mot oss.

Naboen krangler på at vi bytter en takpanne og får sprut på sin veranda. At vi får 3 uker med støv og støy forbigås. Det er en regel for naboen, en annen for oss.

Klage på husfarge

Vi maler huset. Da spør naboen om de kan male bakveggen på vår bod i sin husfarge. Normalt ville dette ikke ha vært et problem. Vi vet at andre naboer har tillatt det. og vi har gjort det før. Naboens ønske avslås. Og vi gjør det klart for dem at vi har skjønt at her skal det overhodet ikke være noen form for overlapping, vårt er vårt og deres er deres. Det skal være stramt som bare det.

Naboen sier at vi hadde en avtale om at de skulle få male vår bodvegg, for det hadde de fått lov til før, og det tillot alle andre naboer. Til dette svarer min mann at det var «kanskje før du truet min kone og kalte henne syk i hodet.» Naboen blir stum. Og spør undrende «har jeg sagt det?». Ja, svarer min mann. Naboen kommer så med «det kan ikke være riktig, det kan jeg ikke huske. Når var det?». Min mann svarer bare «jeg satt på hjemmekontor og hørte alt». Så går min mann inn.

 

– Laila

Dette lyder merkelig, tenker du kanskje.

Du har jo sett psykopatens selvmedlidenhet mange ganger. Psykopaten synes svært synd på seg selv, når ting går dem imot.

Når han eller hun gråter, så er det for seg selv, og ikke på grunn av skadene de har påført andre.

Men da er det snakk om sympati – med seg selv, og det er ikke det samme som empati.

Empati krever en innsikt og forståelse i eget og andres sinn som psykopaten ikke besitter.

Empati krever innlevelse og sosial intelligens. Det heter seg “å gå i den andres sko”. Psykopaten har ganske enkelt ikke evne til dette, for de vet ikke hvordan de selv fungerer eller hvorfor de gjør som de gjør. Som dyr, så styres de av instinkt og ikke av bevisst refleksjon.

Derfor er de impulsive. Instinktet krever at de handler der og da. Vi som står rundt og observerer dette, reagerer først med beundring over deres spontanitet, hvordan de kan ta en tur til Paris på sparket. Vi blir revet med. Vi tenker “hvorfor ikke” og at dette mennesket er et friskt pust, som minner oss på hvor rigide vi selv er. Vi trenger et slikt menneske i vårt liv!

Senere snur det til frustrasjoner. Psykopatens manglende evne til planlegging fører til impulskjøp og uansvarlighet. Økonomien går ad undas. Barn og dyr blir utsatt for fare, fordi psykopaten ikke evner å tenke forebyggende eller planlegge beredskap.

Vi kjenner jo til at enkelte mennesker er slik. Vi assosierer dette derfor ikke umiddelbart med at denne personen er drevet av instinkt og kun evner å leve her og nå, fra hånd til munn.

Evnen til refleksjon skiller mennesket fra (de fleste) dyr. Vi reflekterer over egen og andres adferd. Hvorfor gjorde vi slik? Vi ønsker å optimalisere våre liv. Derfor planlegger vi for fremtiden. Vi forsøker også å forbedre vår adferd, slik at den tjener oss selv og andre best mulig. Derfor er sunne mennesker ikke impulsive. Vi vet at handlinger har konsekvenser. Vi ønsker derfor å overveie handlingene innen vi utfører dem. Vi reflekterer også over verden og hvordan ting fungerer. Derfor klarer vi å oppfinne nye ting og metoder som gjør livet enklere.

Det finnes faktisk psykopatiske forskere og utviklere. Den mest kjente er muligens James Fallon, som forsket på psykopat-hjerner, kun for å oppdage at han selv har en! https://www.nrk.no/dokumentar/xl/fant-ut-at-han-har-psykopat-hjerne-1.11731972

Men Fallon tilhører nok unntakene. Spørsmålet er om han overhodet kan betegnes som psykopat. At han har enkelte psykopatiske trekk, betyr ikke nødvendigvis at han er en psykopat.

De fleste psykopater er ikke som Fallon, men tvert imot kjennetegnet av mangelen på planlegging og refleksjon. “Mangel på adferdskontroll”, “impulsivitet” og “mangel på realistiske langsiktige mål” er faktisk tre av kriteriene for diagnosen psykopati. Det er lett å tro at psykopater da er umodne og barnlige sjeler, som er enkle å distrahere – slik barn er, og at det er her kimen til den manglende evnen til planlegging ligger. Psykopater er ganske enkelt ansvarsløse barn (“manglende evne til å ta ansvar for egne handlinger” er forøvrig et fjerde kriterie for psykopati).

Men det stikker nok dypere enn det, og er adskillig skumlere. Assosiasjonen til rovdyr er nok mer nærliggende enn assosiasjonen til barn. Psykopater er ikke bare impulsive, de er styrt av et ønske om å finne egnede bytter, parasittere på dem, tømme dem for ressurser og livskraft for så å finne neste bytte.

Psykopaten lærer aldri av egne feil. Grunnen til dette er deres manglende evne til refleksjon over hva som gikk galt. De forbedrer derfor ikke sin adferd. Man kan også innvende at så lenge det kun gikk galt for offeret og ikke for dem selv, så gikk det – subjektivt sett – ikke galt og psykopaten har derfor ingen grunn til å reflektere. Men det blir jo kun en halv sannhet. For ofte går det galt for psykopaten. Mennesker forlater dem, og de blir ofte avslørt som maktsyke og hensynsløse mennesker. Mange psykopater ender i fengsel.

Men da står en annen egenskap i veien for dem. Berettigelsen (“stor følelse av egenverd” er et femte kriterie) hindrer dem i å erkjenne at de har gjort noe feil. Det er aldri deres egen feil når ting går galt. Alltid andres feil.

Summa summarum så kjenner ikke psykopaten seg selv. De aner ikke hvem de er. De er ingen, og kan derfor være hvem som helst. Også derfor har de evnen til å bli til hvem som helst, alt ettersom hva som tjener dem best. Mennesker som har stått dem nær, kan fortelle at de måpende observerte at psykopaten antok en helt annen personlighet, nærmest som en skuespiller, sammen med andre.

Denne kameleon-egenskapen går på bekostning av noe. Empati. 

Når psykopaten ikke forstår seg på menneskelig adferd – fordi de selv egentlig ikke er menneskelige – så sier det seg selv at de ikke aner hvordan de påvirker offeret. Derfor forventer de at man skal være blid og positiv, fem minutter etter at de har utsatt en for psykisk, og kanskje også fysisk, vold.

Gråt synes å være den reneste kryptonitt for dem. Hvis offeret gråter, så blir psykopaten enda mer agitert og hissig. De tror at gråten er der for å manipulere dem. På seg selv kjenner man andre. 

Selv later de som om ingenting har hendt. Men later de egentlig som, eller forstår de ganske enkelt ikke hvordan normale mennesker reagerer på vold? Mye tyder på det siste.

Og kjenner de egentlig seg selv? Det er velkjent at psykopaten mangler empati for ofrene. Det er kanskje mindre kjent at de også mangler empati for seg selv. En som skifter ham daglig, vet ikke selv hvem han eller hun er. De kan ikke gå i egne sko, for de har nye sko hver dag. I stedet for å bli kjent med seg selv, så blir psykopaten bare en annen. Hvorfor da ta seg bryet med å utforske eget sinn? Når de har gjort noe galt eller kriminelt, så bare frigjør de seg fra den persona som utførte ugjerningen, og blir til en ny. De børster av seg gammelt støv og renvasker seg selv. Gjerne ved å finne et nytt offer og flytte sammen med ham eller henne. Der begynner de på nytt.

Med helt blanke ark. 

 

Sommertilbudet på bøker er over. Men fortsatt kan du kjøpe mine bøker direkte av meg til reduserte priser. “Psykopati og kjærlighet” får du for 260 kroner inkl frakt (butikkpris 349), og “Men tankene mine får du aldri” for 200 kroner inkl frakt (butikkpris 260). Da støtter du også bloggen uten mellomledd. Skriv til [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet. 

 

 

Psykopater og narsissister avskyr alle. De liker ingen, men de tolererer visse personligheter bedre enn andre. Her er det faktisk en forskjell på psykopaten og narsissisten. Narsissisten liker best føyelige og rosende personligheter som stryker dem med hårene, aldri konfronterer dem med virkeligheten, og bygger opp deres ego. Psykopaten liker egentlig ingen. Men de respekterer best intelligente personligheter som ikke er redde for dem.

Felles for psykopater og narsissister er deres hat mot personligheter som ikke anerkjenner deres – i egne øyne – forhøyede status. Dertil kommer flere sterkt uønskede egenskaper som de oppfatter som truende eller som “fartsdumper” som hindrer deres frie utfoldelse.

Disse personlighetene inkluderer:

Empaten. Empaten har en innsikt og menneskekunnskap som truer p/n. Empaten sanser andre mennesker på et dypere nivå. De vil derfor alltid avsløre p/n tilslutt, fordi de ikke bare lar pussig opptreden gå forbi i stillhet. Empaten er ikke spesielt konfronterende, men de ubesvarte spørsmålene jobber i underbevisstheten inntil de finner sannheten om en person. Empater er på sett og vis “psychopath hunters”, men uten å vite det selv. De klarer å oppdage djevelen bak masken. Samtidig har empaten egenskaper som p/n opplever som svært attraktive, slik som lyttende og støttende adferd – noe især narsissisten gjerne benytter seg av. Empaten avgir meget potent narsissistisk forsyning, fordi deres skuffelse, sorg og smerte er mye tydeligere enn hos andre, kaldere personlighetstyper. Dette er svært tiltrekkende for psykopaten. Men psykopaten vet at de aldri kan velge empater til langtidsobjekt, nettopp fordi de blir avslørt til slutt. P/n benytter derfor ofte empater som overgangsobjekter.

Psykopater og narsissister har, som følge av empatens tiltrekkende men samtidig truende egenskaper, et hat/kjærlighetsforhold til empater.

Den selvsikre. P/n kommer ingen vei med den selvsikre. Ikke fordi den selvsikre er så intelligent (for det er hen ofte ikke), men fordi de ikke klarer å lure og lokke den selvsikre inn i deres nett. Selvsikre personligheter kan være dumme som brød, men de er ganske sta og derfor vanskelige å tåkelegge. Selv om det ikke er umulig å tåkelegge en selvsikker person, så vil p/n mest sannsynlig lete etter enklere objekter.

Detektiven/journalisten. Noen mennesker har en spørrende og gravende personlighet. Disse stiller for mange spørsmål og er derfor uinteressant for p/n. P/n trenger objekter som ser mellom fingrene og lar p/n gjøre som hen vil uten å stille krav eller kreve svar på deres underlige opptreden.

Den skeptiske. Den skeptiske personen er motsatsen til den godtroende og naive. Er den skeptiske personen da en mer jordnær person? Ikke nødvendigvis. Men hen stoler ikke på noen og kjøper ingen påstander sånn uten videre. De er derfor – akkurat som den selvsikre personen – svært vanskelige å tåkelegge. De vil ikke godta psykopatens løgner og bortforklaringer. Hvis den skeptiske til tillegg er detektiv/journalist, så vil de hele tiden stille spørsmål ved psykopatens krumspring, enten det skjer på jobb eller privat. De vil ikke stille spørsmålene kun inni seg, eller til andre, men direkte til psykopaten.

Den selvhevdende. Dette er psykopatens konkurrent. Selvhevdende personligheter er høyrøstede, tydelige og har meninger om det meste. De forsøker ikke å gjemme seg i mengden – tvert imot, de stikker nesen frem og gjør seg til kjenne. P/n er også selvhevdende, men ofte på en mer subtil måte. Uansett hater de andre selvhevdende personligheter, fordi de tar oppmerksomhet (og kanskje forfremmelser) som p/n mener rettmessig skulle tilfalle dem selv.

Den kverulerende. Kverulerende personligheter er mislikt av de fleste, fordi de stiller spørsmål ved alt. Ikke fordi de er uenige eller har bedre forslag, men kun for å kverulere. Men de har en fordel. Deres kverulerende egenskap er et effektivt skjold mot psykopater. De blir skydd og forhatt av p/n. Psykopaten kommer ingen vei med dem, og må hurtig finne et nytt objekt.

De nevnte personlighetene er ikke trygge for psykopatens luner. P/n kan gå svært langt i å sabotere for mennesker de hater, fordi de på et eller annet vis står i veien for dem. Men en p/n vil aldri velge en slik person som primærobjekt.

Så hva kan vi som har vært, eller fortsatt er, primærobjekter lære av det?

Vi kan tilegne oss disse egenskapene i små doser. Ikke så store at vi blir uspiselige mennesker for folk flest, men store nok til å verne oss mot giftige og forstyrrede rovdyr.

 

Sommertilbudet på bøker er over. Men fortsatt kan du kjøpe mine bøker direkte av meg til reduserte priser. “Psykopati og kjærlighet” får du for 260 kroner inkl frakt (butikkpris 349), og “Men tankene mine får du aldri” for 200 kroner inkl frakt (butikkpris 260). Da støtter du også bloggen uten mellomledd. Skriv til [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.