Å sverte en annen person kan ikke kalles redelig, etisk eller integritetsfullt. Det er likevel innenfor normal oppførsel å sverte. Normal oppførsel favner vidt, og å sverte kan bunne i usikkerhet, misunnelse eller et behov for å forsvare seg. Det er derfor ikke kun psykopater eller narsissister som sverter. En person som blir mobbet eller trakassert er i sin rett til å fortelle om behandlingen. Dette kan oppfattes som sverting av omgivelsene, men er egentlig en betroelse. Det kan derfor være vanskelig å skille sverting fra andre uttrykk, som et offers behov for å eksponere sin tyrann, eller en kollegas behov for å varsle om illojale kolleger eller dårlig lederskap. Det er dette som gjør psykopatens sverting enkel; normale menneskers tilbøyelighet til å gi et velvillig øre til den som har noe negativt å si om andre, for vi vil gjerne støtte dem som har behov for å skrifte, tilstå eller slippe ut innestengt fortvilelse. En liten del av oss blir kanskje også tilfredsstilt av en viss grad av sverting, fordi det får oss til å føle oss som bedre mennesker. Men de færreste av oss er forberedt på hvor stor skade vi kan påføre noen, ved å stille opp som publikum for psykopatisk sverting. Når psykopaten sverter en tredjepart overfor et lett påvirkelig publikum, så kan det føre til sosial utstøting, økonomisk ruin og sågar fysisk skade på objektet som blir svertet. Dette er mulig fordi psykopatisk sverting alltid vil gå ett steg lenger enn “normal” sverting, i omfang, løgner og skjult agenda. 

Psykopaten sverter av hovedsaklig tre årsaker, som alle kan ligne på fordekte normale eller “legitime” årsaker, men som ikke er det. De tre er misunnelse, forakt og fordi psykopaten vet hva han/hun gjorde mot objektet.

La oss ta misunnelsen først. Vi har sikkert alle hørt noen sverte naboen som nettopp har kjøpt en dyr bil eller venninnen som kun vil ha merkevarer; “han/hun tror visst de er bedre enn andre, sprader rundt i den pelsen/kjører rundt i den doningen og gjør seg til latter”. Denne form for sverting skyldes definitivt misunnelse, grunnet i at noen har fått noe bedre enn hva sverteren har selv. Både normale mennesker og psykopaten sverter på denne måten. Misunnelse er derfor den vanskeligste faktoren man kan utpeke psykopaten på. Det blir ikke mindre forvirrende av at både dårlige og usikre (men normale) mennesker og psykopaten ofte står den de sverter nær. De sverter deres egne venner eller slektninger. Psykopaten er dog misunnelig – ikke bare på materielle gjenstander – men også på menneskelige egenskaper, og igjen så handler det om misunnelse på noe han/hun ikke besitter selv, som livsglede, evne til kjærlighet og godhet, og å være godt likt av omgivelsene. Psykopaten vil forsøke å ødelegge det gode ryktet til en slik person, enten det er et primærobjekt eller en rival. Og ofte er det samme person for primærobjektet er en rival. Der hvor objektet går rundt og elsker psykopaten fordi objektet tror de to har en intim relasjon, så er psykopaten alltid i konkurranse. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Forakten er tett knyttet til misunnelsen, men går ett steg lenger. Her skiller psykopaten seg tydeligere fra normal opptreden; normale mennesker forakter ikke dem som elsker dem. Arrogansen og grandiositeten som kjennetegner psykopaten og narsissisten, begynner å skinne gjennom. Forakten psykopaten føler for alle som ikke underkaster seg ham/henne, skiller seg fra normal forakt. Den stikker dypere og varer lenger. Psykopaten klarer ikke å riste en narsissistisk skade av seg. Derfor vil han/hun resten av sitt liv føle behov for å straffe et primærobjekt som forlot ham/henne (men det er et annet tema som ikke skal omtales her). Også andre som påfører psykopaten en narsissistisk skade vil stå i fare for represalier. Psykopaten er så full av negativ energi at denne energien må ha utløp. Psykopaten er en kjele med kokende vann. Kokende vann utløser så mye energi at damptrykk alene kan løfte lokket på kjelen. Slik er det også med psykopatens negative energi. Sverting er en av måtene psykopaten slipper ut damp på. Det ligger i psykopatens natur å sverte. Han/hun har svertet hele livet. Det er imidlertid først og fremst primærobjektet som blir svertet. Den selverklærte psykopaten H.G. Tudor lister i sin bok “Smeared” opp årsaker til at sekundær- og tertiærobjektene sjelden blir svertet. Disse inkluderer;

-Sekundærobjektene har begrenset omgang med psykopaten og er derfor oftest føyelige. Psykopaten ser ingen grunn til å sverte den som føyer ham/henne.

-Sekundærobjektene spiller en rolle for å opprettholde psykopatens positive og falske fasade, og opplever oftest psykopaten som ekte, kongruent, snill og ærlig. Sekundærobjektene fungerer således som psykopatens alibi og blir derfor sjelden svertet. 

-Sekundær- og tertiærobjektene kan forkastes og erstattes uten behov for en svertekampanje, i motsetning til primærobjektet, hvor psykopaten får et forklaringsproblem til omgivelsene når relasjonen tar slutt.

Unntaksvis kan psykopaten sverte sekundærobjekter, for eksempel familiemedlemmer, hvis psykopaten har noe å tjene på det. Eksempler kan være arveoppgjør eller psykopatens forsøk på ansvarsfraskrivelse og forskyvning av skyld i familiekonflikter. Psykopaten kan blant annet være motor i en livslang sverting av ett eller flere søsken. Et annet eksempel er når psykopaten sverter en kollega, for eksempel hvis vedkommende kollega har avslørt psykopaten i å forbryte seg mot sine arbeidsoppgaver og derfor er truende til å avsløre psykopatens faglige inkompetanse. 

Det er likevel primærobjektet som er gjenstand for de største svertekampanjene. Ifølge H. G. Tudor så vil primærobjektet alltid bli utsatt for sverting. Forakten psykopaten har for primærobjektet er ekstra sterk fordi psykopaten ikke kan håndtere intimitet. Derfor vil svertingen av primærobjektet begynne mens psykopaten fortsatt har en relasjon til ham/henne, faktisk ofte allerede i idealiseringsfasen. Dette er selvfølgelig lenge skjult for objektet, som ikke i sin villeste fantasi forstår at noen som påstår at objektet er det beste som har skjedd ham/henne, går rundt og sprer ondsinnet løgn. Det er mer sannsynlig at objektet i denne perioden blir oppmerksom på psykopatens sverting av tredjeparter (tidligere primærpartnere eller andre som psykopaten ønsker å ødelegge for), dog uten å innse at det er en psykopatisk svertekampanje objektet er vitne til. En annen grunn til den intense forakten for primærobjektet, er fordi psykopaten misliker det gamle og kjente, og trekkes mot det ukjente og spennende. Psykopaten vil derfor snart oppleve primærobjektet som en “klegg” som han/hun ønsker å bli kvitt, til fordel for nye og spennende objekter. Psykopaten opplever dessuten en ekstra sterk skuffelse når primærobjektet slutter å “virke”, det vil si når hverdagen slår inn og objektet ikke alltid responderer slik psykopaten ønsker;

                        “Your importance as the primary source means that the dissapointment that follows when you fail to function as required results in your smear being fiercer and more hurtful than the other types.” (fra “Smeared”)

På grunn av den tette relasjonen med primærobjektet, så vil objektets reaksjon på bruddet dessuten være av større betydning for narsissistisk forsyning, enn brudd med fjernere relasjoner som psykopaten måtte ha. Primærobjektets desperasjon når svertekampanjen begynner å åpenbare seg er en stor kilde til NF for psykopaten.

                          “The smear seeks to squeeze those last drops of fuel from you as we denigrate you further. We are able to visualize your distress and therefore the level of fuel that stands to be obtained from you in this last act as you are being discarded is significant.” (fra “Smeared”)  

En ytterligere årsak til svertekampanjen, er som straff for objektets ovennevnte “funksjonssvikt”. Psykopaten forventer tilbakebetaling for idealiseringsfasen, da objektet ble plassert på en pidestall. Når tilbakebetalingen ikke kommer i den form som psykopaten forventer (og det gjør den aldri), så blir svertekampanjen – kombinert med forkastingen – også en straffekampanje. Psykopaten vil vise at selv om relasjonen er over, så har psykopaten fortsatt makt over objektet, sågar fra avstand (jeg vil minne leserne på at dette er en av grunnene til at objektet også må kutte forbindelsen med alle felles kjente).

Til slutt så er svertekampanjen et kontrollverktøy som åpner døren for oversvevinger. Et objekt som blir omfattende svertet søker lindring fra kilden til svertingen – psykopaten. Det betyr ironisk nok at selv om psykopaten har behandlet objektet svært dårlig, så er objektet mer enn villig til å ta psykopaten tilbake med åpne armer for å rense luften. Selv om psykopaten ikke kommer tilbake så er objektet åpent for direkte og indirekte kontakt. Dette er en morsom lek for psykopaten som får ytterligere NF (og en av grunnene til at NK er så viktig). 

Alt dette faller inn under fanen “forakt”. Den siste hovedårsaken til svertekampanjen er fordi psykopaten er fullstendig klar over at han/hun har behandlet primærobjektet meget dårlig. Fordi primærobjektet kjenner psykopaten bedre enn noen, så er psykopaten redd for at den intime informasjonen skal lekke ut og ødelegge psykopatens falske rykte og fasade. Mye av hva psykopaten gjør med primærobjektet, rammes også av straffeloven. Psykopaten vil derfor i mange tilfeller ikke bare risikere et offentlig maskefall, men også juridisk straffeforfølgelse. Dette avslører et paranoid trekk i psykopatens forstyrrelse (at alle er interessert i å skade ham/henne) i tillegg til psykopatens egen tankegang i form av projeksjon (psykopaten er selv ute etter å skade andre, og tror derfor at det er slik også alle andre tenker) og at psykopaten ikke forstår hverken begrepet eller følelsen kjærlighet (“til og med de som elsker meg, vil skade meg”).

Psykopaten ønsker derfor å komme objektet i forkjøpet. Alt er en konkurranse i psykopatens øyne, og sverting er intet unntak, men et kappløp med tiden. Derfor tyvstarter psykopaten svertingen lenge før objektet i det hele tatt har oppdaget at relasjonen er på nedadgående. Dessverre vet psykopaten at publikum har en tendens til å tro på den som beklager seg først. Objektet vil derfor bli møtt med skepsis når det kommer haltende lenge etter, med den sanne versjonen. Psykopaten har forberedt omgivelsene på dette; “NN vil komme senere og påstå at jeg gjorde slik og slik, men NN er en løgner og alvorlig syk i hodet, og derfor måtte jeg dumpe ham/henne”. 

Fortsettelse følger. I neste tekst vil jeg skrive om hvordan psykopaten sverter. 

Jeg hadde akkurat begynt å føle meg en smule sterk og fri. Jeg kjente på spiren av styrke og harmoni, men følelsen av dette gode var fortsatt skjør. Følte meg også uavhengig igjen, klarte å være alene på en fin og god måte etter lang tid i et usunt og giftig forhold. Tenkte at «nå har jeg lært mye og jeg skal aldri noen gang være i et sånt ødeleggende og skadelig forhold. NÅ SER jeg og skal klare å styre unna om jeg møter på dette igjen» Jeg hadde lest litt her og der, og lånt bøker på biblioteket om psykopati. Bøkene gjemte jeg under puter og andre steder så ingen så at jeg leste om emnet. Jeg så meg litt over skulderen når jeg sto på biblioteket for å låne, håpet ingen så meg. Jeg hadde også tidligere ringt krisesenteret for råd. Ingen slo meg, men det var så sterkt å bli surret med på annen måte, og så var jeg fortsatt frustrert og redd for min tidligere eks. Men nå sto jeg der, etter mye jobbing med meg selv, klar for å gyve på livet/kjærlighetslivet på nytt. Finne en snill en. 

Trodde jeg.

Så traff jeg deg. Da jeg traff deg så føltes det trygt fordi vi hadde felles bekjente. En del av det naturlige forsvaret mitt ble derfor lagt ned med det samme. I tillegg virket du helt motsatt av min eks i væremåte. Men jeg stusset faktisk litt allerede på første møtet, men overkjørte min intuisjon. Jeg fikk en første magefølelse av deg som en arrogant egosentrisk tøffing, men dette overså jeg. Du brøt regler allerede første timen, og du virket lat. Du la deg frem som en veldig uheldig person, og at andre hadde vært slemme med deg. Du var på dette uheldige stedet i livet på grunn av andre. Du fortalte hvor vanskelig du hadde hatt det og fortsatt hadde det nå, om gale ekser, gale og vanskelige kolleger og gale og sprø familiemedlemmer. De hadde alle ødelagt for deg og satt deg i den vanskelige situasjonen du var i nå. Du hadde opplevd så mye motgang, og det var andres skyld. Der inne så kjente jeg på mitt ønske om å hjelpe deg, støtte deg, løfte deg. Når du snakket så hadde du sårede uskyldige øyne. Men samtidig var øynene dine kalde, mørke og stive. Men det så jeg ikke den dagen. Øynene dine vandret ikke løst. Øynene sto stille, rett i/på meg. Jeg tror jeg tolket dette som at du var en trygg person. Midt i dette førstemøtet så var det noe hos deg som snudde. Hele holdningen din forandret seg, smilet og stemmen og måten å innynde deg på. Du startet å hente meg inn. Du startet flørten. Jeg husker godt når det snudde, på vei ut fra spisestedet, og på vei videre til neste stoppested, det skjedde et skifte med deg der på fortauet. Og jeg tenkte, ikke så fort, jeg er jo ikke din «enda», slapp av, hvorfor ble du plutselig sånn akkurat nå? Jeg merket at jeg trakk meg litt unna, samtidig kom du nærmere. Du slang med armene, kroppen din var løs og du lo, og var rett og slett lykkelig sånn plutselig. Jeg tok meg i å synes synd på deg der vi gikk, for det virket litt lite voksent å bli så keitete der vi gikk, så det føltes litt leit på dine vegne. På kafèen hadde jeg åpnet meg, fortalt deg mye om meg. Jeg sa også tydelig ifra at jeg ikke var sikker på om jeg ville inn i noe nytt igjen, at om så var tilfelle så skulle det gå sakte så jeg ikke valgte feil. Jeg hadde god tid sa jeg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På vei hjem denne kvelden begynte meldinger å komme, og dagen etter fortsatte det. Jeg holdt noe igjen, men jeg ble sjarmert over oppmerksomheten og de fine ordene du sa til meg, om meg. Det var så intenst med dine mange oppmøter og mange meldinger. Hver eneste dag kom du til meg eller andre steder der jeg var, i tillegg ringte du og sendte meldinger. I de tre fire eller fem første ukene var det sånn, så jeg glemte helt tankene mine om å ta det med ro som jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for. At dette mulig ikke føltes helt riktig var det ikke tid til å føle etter, fordi du var der hele tiden i en eller annen form. For en enorm invadering av livet mitt og hjernen min. Før jeg visste ord av det så satt du der ved kjøkkenbordet og spiste middag, som om det var det mest naturlige å gjøre. Du ble servert. Nå var du blitt alt. Hele tiden. Det var ingen forvarsel på hvor du dukket opp, plutselig kunne du stå der i butikken bak reolene, eller på utesteder og bare stå å se på meg uten å avsløre deg, jeg ante ikke at du var på samme sted som meg, og nå rett som det var så sto du der, mens jeg egentlig trodde du var på en annen kant av byen, eller du var plutselig rett bak meg på veien. Jeg begynte å kjenne at dette var ekkelt. Følte meg overvåket, men undergravde følelsen, glemte den helt i all den fine oppmerksomheten du ga meg. Så herlig å bli sett, så deilig å bli likt. Du skulle vise meg frem, la ut skrytebilder av oss/meg på nett, du søkte opp mine bekjente uten å nevne det til meg, foreldrene dine måtte hilse på (etter få uker) det var så viktig, ja men hvorfor så tidlig i forholdet? Så var det raskt snakk om en ring fra deg, det ble en komisk greie hvor jeg betalte og den trist og useriøst ble påsatt. En merkelig opplevelse. Det hele ble bare dumt og tragisk. Du lekte med meg. Dine fremtidsplaner, alt du ville vi skulle gjøre sammen, du dro frem bilder av herlige steder i varme strøk med blått hav og gardiner som flagret, hit skulle vi og dit. Vi feiret høytider med familien din alt for tidlig, du skrøt av meg og oss hemningsløst om hvordan du nå levde livet, du var så sunn nå, og du var sånn et fantastisk bra menneske sammen med meg. Noen av dine familiemedlemmer så på meg lenge helt stille uten å si et ord, i ettertid tror jeg at de forstod mye. Samtidig kom tankene, «Hææ hva er jeg med på her….?? Du er ikke i stand til å ha sex med meg engang jo… du tenner ikke på meg, du fikk det rett og slett ikke til. Forholdet vårt har egentlig ikke helt startet på alle områder, hva er dette her..?» Disse tankene var det ikke mulig å tenke ferdig før neste herlige kompliment, gaver og oppmøte kom. Du lyttet så intenst til meg når jeg snakket. Du fikk med deg alt, jeg husker at jeg sa «du får med deg så mye om meg, nesten mer enn jeg vet om selv» En himmelsk følelse av å ha truffet en som la merke til meg. Det var en lykke rus å være i dette, så tanken om at noe skurret ble skjøvet bort hver gang den meldte seg.

Så snudde det.

Det var noe som du ikke fikk det du ønsket. Jeg tror du hadde en plan om å utnytte noen av mine goder. Jeg sa nei og stoppet deg, og det likte du dårlig. Jeg merket at du nå ble lei av å være interessert, og jeg var plutselig en plage når jeg åpnet munnen. Du pratet mer og mer selv, om deg selv og dine interesser. Jeg fortsatte å lytte til alt du sa, roste deg og var der for deg. Du pratet gjerne i flere timer i strekk, jeg ble så sliten av å lytte til alle ordene dine om alle som det var noe galt med. Du tømte all «dritt» om andre ut på meg, og la frem hvor bra du selv var. Til slutt så begynte jeg å si ifra at vi må kunne snakke om andre ting enn bare om deg og ditt. Men dette ble trenert, du fortsatte å kjøre over. Jeg hadde vanskeligheter med å stoppe deg fordi du ble sint, sur og slang med leppa, snudde alt opp ned de gangene jeg prøvde å stoppe deg. Jo det var min skyld, jeg som bla bla… og så stoppet du brått samtalen etter å ha blitt dypt fornærmet. Du sa jeg var egoistisk. Jeg tok visst så mye av din tid, så dette måtte jeg tåle. Du ble skuffet over meg som nå såret deg ved å sette en grense. «Nei nå ble jeg veldig lei meg og såret» sa du, du som bare ønsket meg alt godt, hvis jeg satte grenser og hadde egne meninger, du buldret. Du likte ikke vennene mine eller familien min, det var mye feil med alt når vi skulle besøke dem. Du streiket og gikk ikke inn døra når vi skulle bort, jeg måtte be på mine knær, fordi det var så flaut å fortelle at du ikke kunne bli med inn når vennene hadde gjort i stand og satt av tid til oss. Dine venner hilste jeg aldri på, ikke du heller, jeg så dem bare på facebook, og der var det mange.

Vi dro på tur, jeg betalte mest, det mente ikke du og ble fornærmet. Du ødela ting med vilje for å skape reaksjoner i meg. Jeg måtte trå forsiktig så du ikke ble sint eller krenket, jenke meg for å passe inn så ditt humør skulle være akseptabelt. Jeg tok meg i å gå på tå for deg. Etter turer tenkte jeg «aldri mer deg og meg!!» Jeg tilpasset meg mer og mer dine ønsker. Nå levde du ikke så sunt og riktig lenger heller. Det sunne og gode var helt borte. Nettbruk til alle døgnets tider, du sov lite, filmer, usunn livsførsel var hverdagen din. Etter vonde perioder trakk jeg meg bort fra deg, da ble du en mjauende pusekatt og runddansen var i gang igjen, jeg glemte helt tanken min om «aldri deg og meg mer». På ny var det fine ord og gaver, for så igjen å bli avvisende og ikke la meg komme på besøk. Tiden gikk på denne måten. Vekselvis avvist og hentet inn. Iskalde øyne som stirret meg i senk når du var misfornøyd med ting jeg sa eller gjorde, øyne som stakk i meg og slengkommentarer til andre om meg. Du lo hånlig av meg. Hvem er du egentlig, tenkte jeg nå oftere. Tiden gikk, det ble ny reise, jeg hadde ordnet og betalte hele reisen for begge igjen. Jeg begynte etterhvert å kjenne at du ikke hadde planer om å være med. Du ble styggere og styggere mot meg etter som reisedato nærmet seg, men det føltes så flaut overfor de andre som også hadde bestilt sammen med oss, så jeg prøvde å være som du ønsket for at du skulle bli som før, at vi kunne gjennomføre denne turen. Kanskje kunne jeg nå bli litt bedre kjent med deg, ikke bare en dag innimellom. Denne reisen ble vond, og det var ingen tvil lenger, du avslørte deg, du var en forstyrret person. Nå så jeg deg ikke så ofte som før, du kom ikke lenger innom meg like ofte, det var et ork for deg å komme, men å ringe meg for å tømme deg det gjorde du, veldig ofte. Du leverte fortsatt jevnlig gaver på døra, snudde i gangen, tok ikke av skoene en gang, du sa de fineste ord om meg, for så å forsvinne. Du nektet å la meg komme hjem til deg, samtidig sa du at jeg måtte jo bare komme på besøk, når som helst. Men prøvde jeg å foreslå at jeg skulle komme, så var det nei, det passet ikke og du avsluttet samtalen raskt. Jeg følte meg så avvist, tømt «dritt» på, jeg var utslitt og frustrert. Jeg begynte nå å se sammenhenger, og hadde et enormt behov for svar. Hva var jeg med på her? Jeg var nå blitt en utslitt skurefille. Men jeg begynte å våkne også. Dette var sykt. Jeg begynte å se det du gjorde i det skjulte mot meg. Å avsløre manipulasjon var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har alltid trodd på mennesker, men nå begynte jeg å tenkte at «nei, alle er ikke gode, noen er bare slemme», kom deg bort. Du ble med på ferien og det var vonde dager, du var så stygg mot meg. Det var verre enn noen gang. Jeg avslørte ikke tankene mine om deg. Jeg tror jeg frustrerte deg fordi jeg ikke reagerte på alle knappene du prøvde å trykke på. Men jeg hadde lært mye nå, jeg hadde funnet bloggen «psykopati og kjærlighet» Du satt i gang bevisste hendelser som skulle sette meg ut av balanse, dummet meg ut og prøvde å skade meg med vilje, avslørte hemmeligheter og fortrolige ting. Du var med vilje slem. Jeg holdt masken, du brummet. Jeg glemmer aldri øynene dine, der vi satt. Jeg husker hva jeg spiste, hva som var rundt i rommet, og alle som satt til bords. Stillheten og hatet ditt. Det var så iskaldt. Jeg grøsset.

Da vi kom hjem så gjorde du helomvending på sekundet. Du fortalte om hva fint vi kunne finne på sammen, det ville bli så koselig sa du, du ville ha meg med til familien igjen, det var jo så viktig for deg. Det var en forandring så stor på ny. Jeg ville bort, jeg kjente avsky, og det var nå lett for meg å bryte. Jeg tok avslutningsamtalen, men du ville ikke la meg gå helt, jeg var jo så fint et menneske, vi kunne da fortsette litt sa du. Denne samtalen var helt glemt av deg etter noen dager, du mente fortsatt at vi var sammen. Sakte men sikkert hentet du meg på skremmende vis inn igjen, til en viss grad. Men jeg hadde bloggen jeg fulgte nå og det reddet meg. Jeg leste og lærte og forstod, samtidig som du jobbet med å hente meg inn. Det var en vanskelig tid å klare å ta det siste steget til fullt brudd og null kontakt. Så klarte jeg å bryte helt til slutt. Dine siste ord om meg var så fine, men jeg klarte ikke å si det samme tilbake om deg, jeg klarte å være tro mot meg selv, å ikke rose deg i denne siste samtalen, dette sanset du, jeg kjente sinne ditt. Så blokkerte du meg ute fra alt. Og nå er det helt stille. Jeg er heldig og fri igjen. Og på ny står jeg her nå, enda klokere og visere om forstyrrede mennesker. Klar for livet mitt. Og håper på å treffe en snill en…

Anonym

I dag vil jeg igjen fokusere på selvopplevde hendelser. Jeg vil fortelle en historie med tre aktører; meg selv, en venninne og hennes nye kjæreste. Dette skjedde for noen år siden, innen jeg visste hva en sjalusifabrikkering er. Jeg visste heller ikke hva en psykopat eller en narsissist er. Jeg visste knapt hvem jeg selv er. Jeg trodde bare at alle hadde hederlige hensikter – spesielt mine venner. 

Min venninne snakket stadig om sin nye kjæreste, like ofte presiserte hun at “han liker ikke homofile”. For en merkelig ting å si, tenkte jeg, da jeg jo selv er homofil. Hva ville hun med det? Skulle jeg føle meg truet eller ønsket hun bare å advare meg? Forstod hun ikke at jeg verken trengte eller ønsket denne informasjonen om hennes nye kjæreste? Hva hadde han med meg å gjøre? Av og til tenkte jeg også “hvem er dette for et monster som hun har funnet?”. Til å være så forelsket som hun tilsynelatende var i ham, så var det ikke et særlig flatterende bilde av ham hun malte. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte “forteller hun meg en eneste gang til at hennes nye kjæreste ikke liker homofile, så skjeller jeg henne ut”. Jeg var så lei av å høre dette. Samtidig skrøt hun ham opp i skyene på alle andre områder, nesten som om det faktum at han ikke likte homofile også var en flott egenskap. Men hun slang ofte på en årsak til hennes voldsomme fokus på dette; “du skjønner, han må jo bare akseptere deg, du og jeg er jo beste venner”. Min venninne var sjelden å bli klok på. 

Noen konfrontasjon mellom meg og henne om dette, kom det dog aldri til. For innen det gikk så langt så skulle jeg møte hennes nye kjæreste for første gang, på en fest. Innen festen var hun tilsynelatende nervøs for hvordan dette ville forløpe; “jeg håper han aksepterer deg og at dette vil gå bra”. Jeg husker jeg ble litt irritert over at hun oppførte seg som at jeg måtte trøste henne, da det jo var jeg som hadde mest å tape på om han ikke likte meg. Men hvordan jeg hadde det med dette var underlig nok aldri et tema. Hun la istedet et ansvar over på meg; “nå må du vise deg fra din beste side altså”. Gjorde jeg ikke alltid det? Og helt ærlig, hvorfor skulle jeg pynte på min personlighet fordi hun hadde funnet en homofob kjæreste? Det var hennes problem og ikke mitt. Men hun involverte meg så voldsomt. Igjen var jeg på nippet til å reagere negativt på hennes merkelige opptreden. Denne gang med å trekke meg fra festen. Men fordi jeg var så involvert og “hennes beste venn” ifølge henne (jeg følte det aldri likedan, og hadde dårlig samvittighet for det) så følte jeg meg forpliktet til å gå. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den gang for noen år siden så var jeg velsignet med en gave; jeg tok så lett på ting og var sjelden nervøs. De fleste pinlige situasjoner pleide å løse seg, var både min erfaring og mitt motto. Og når de ikke gjorde det, så sa jeg “pytt pytt” til meg selv, og gikk videre i livet. Så jeg dro på fest der hvor min venninne, hennes nye kjæreste og mange andre befant seg. 

Min venninne dro meg hurtig til siden da jeg kom. Hun virket nervøs og stresset. “Er du klar?”. Ja jøss, svarte jeg, rolig som ei ugle. Hun oppførte seg som om jeg skulle på date, med hennes kjæreste! Eller kanskje det snarere var en opptaksprøve, hvor jeg søkte på rollen som hennes beste venn og han alene utgjorde juryen som avgjorde om vi fikk lov til å fortsette vårt vennskap eller ei. I mitt stille sinn tenkte jeg at min venninne alltid skulle overdrive og lage drama, men jeg klarte den gang ikke å relatere det til noen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg tilskrev det et slags behov for kontroll og at alt skulle være perfekt. En av hennes lyter, tenkte jeg – noe alle har. 

Så pustet vi begge inn og hun dro meg inn i rommet. Jeg nikket rundt til folk jeg kjente. Mer rakk jeg ikke for hun dro meg straks i retning av en fyr som satt på en stol; en mann i slutten av tyve-årene med milde men nervøse øyne. Han så på meg og jeg så på ham. Jeg gikk et par skritt nærmere, rakte ham hånden og sa “det er jeg som er Daniel”. “Ja, deg har jeg hørt om” svarte han og smilte. “Jeg har hørt om deg også, men bare gode ting” løy jeg og smilte tilbake. Jeg tror min venninne ville at han og jeg skulle sitte ved siden av hverandre og prate, men jeg ville heller hilse på alle jeg kjente så jeg brukte de neste par timene på å mingle. Stadig kom dog min venninne bort til meg for å snakke, mest om ham – den nye kjæresten. “Vi kan ikke snakke så mye sammen, du skjønner han blir lett sjalu”. Javel, svarte jeg, “da får vi la være å prate da” og hintet egentlig til at min venninne skulle la meg være i fred fordi hun stadig avbrøt samtalene jeg hadde med andre. Men hun tok ikke hintet. Faktisk begynte jeg å synes synd på fyren. Hun tok seg ikke spesielt godt av ham. Han kjente ikke mange på festen, men min venninne var mer opptatt av alle andre enn av ham. Forsøkte hun å gi ham et inntrykk av hvor populær og omgjengelig hun var?

Etter et par timer på denne måten så gikk jeg bort til ham. Jeg hadde med en øl som jeg ga ham. “Takk” sa han og smilte med de milde øynene, han så litt forfjamset og pinlig berørt ut. Jeg lurte på om han var pinlig berørt av meg (etter alt min venninne hadde fortalt) eller av at han var utilpass på festen. Jeg satt meg ned ved siden av ham. Vi småsnakket litt men var mest stille. Det gjorde meg ingenting, jeg kunne godt sitte der ved siden av ham uten å si så mye, hvis det fikk ham til å føle seg mindre ensom. Men jeg var parat til å sprette opp og fortsette minglingen andre steder ved det minste tegn til avvisning fra hans side. Jeg hadde tross alt fått vite at fyren var meget homofob. Eller hadde jeg misforstått? Var problemet snarere at min venninne hadde et vennskap til en annen mann, uavhengig av legning? Jeg begynte å tvile, for jeg merket ikke stort til denne homofobien der vi satt ved siden av hverandre. Jeg var bare forvirret og irritert på min venninne som hadde skapt en ubehagelig situasjon for både meg og ham. 

Vi satt ikke slik lenge, for snart var min venninne der og skulle megle eller hva det nå var hun forsøkte på, for festen var framskreden og alle var påseilet. Hun deiset ned mellom oss, “er dere venner nå?”. Har vi noengang vært uvenner, tenkte jeg. I så fall kun fordi min venninne hadde skapt en konflikt mellom to mennesker som aldri hadde møtt hverandre. En splid som aldri var der. Men jeg sa bare “jada”. Så flott, svarte hun, “da kan du vel sitte litt på fanget hans?”. I alle dager, tenkte jeg, hvorfor skulle jeg ville sitte på fanget hans, og hvorfor skulle han ønske det? “Det tror jeg ikke han vil” svarte jeg. “Joda” kom det – ikke fra henne, men fra ham, og vips så dro han meg over på fanget sitt. Det føltes som han klamret seg til den eneste på festen som han følte en slags tilknytning til, utover min venninne. Selv om det var godt å sitte på en manns fang så føltes det ikke naturlig å sitte der. Han var ikke min kjæreste, og jeg har ikke for vane å sette meg på menns fang på andres kommando. “Se der, så flott” sa min venninne og lo. Jeg kysset ham på pannen som en vennlig gest og gled ned på stolen igjen. Yup, sa jeg, “nå er vi offisielt en trekant”. 

I dagene etter festen så tenkte jeg av og til på hvorfor min venninne hadde brygget opp til et slikt antiklimaks. Hennes kjæreste var ikke homofob i det hele tatt. Tvert imot, han var vennlig og mild, men ille til mote på festen. Jeg konfronterte min venninne med dette. “Han liker ikke homofile men han likte deg” var svaret jeg fikk. Hun fikk altså sneket inn en idealisering av meg fordi hun ikke hadde noe valg. I dag vet jeg at det antakelig aldri var et problem for ham at hans nye kjæreste hadde en homofil venn. Men hun forsøkte å gjøre ham sjalu ved å vie meg mye oppmerksomhet. Når jeg tenker etter så tilbrakte hun påfallende mye tid med meg, i en periode hvor hun egentlig burde vært mest opptatt av ham. Hun stakk innom nesten daglig. Man skal ikke være sammen med venner hele tiden når man er nyforelsket. Men det ga henne en mulighet til stadig å fortelle ham “jeg kan ikke være sammen med deg i dag, jeg har en avtale med Daniel”. Antakelig snakket hun mye om meg når de var sammen, for å vekke en reaksjon i ham. Jeg gjenkjenner dette meget godt i dag, men fra en annen vinkel. I et annet drama så var jeg ham.

Han burde ha forlatt henne mens han kunne. Men det gjorde han ikke, for stakkaren var hekta, slik man blir på psykopater og narsissister. Derfor fant han seg i å bli ignorert av henne på fest og ellers, så lenge han fikk en smule i ny og ne. De to giftet seg året etter. De er fortsatt gift. De fikk et barn. Hvordan det går med dem aner jeg ikke, for jeg har ikke lenger kontakt med min “venninne”. Men etter hva jeg har hørt så løper han rundt og fikser alt og passer ungen, mens hun gjør hva hun vil.

Hva hun sa til ham om meg fikk jeg aldri vite, men det var sikkert løgner av samme sort som de hun fortalte meg om ham. En klassisk sjalusifabrikkering, med den forskjell at denne gang var det ikke jeg som var målet, det var ham. Jeg var tredjepersonen. Brikken. Middelet.  

I neste innlegg skal vi begynne på det omfattende emnet om psykopatisk sverting, derfor kommer jeg til å dele emnet opp i flere tekster. Skrivekonkurransen er nå over. Dere som blir godkjent til publisering blir spredt utover høsten. Det kan derfor gå en stund før nettopp din leserhistorie blir publisert.