Løgn blir ofte trukket frem som psykopatens største varemerke. Om psykopaten hører vi ofte at “du vet han/hun lyver, for de åpner munnen”, eller “psykopaten lyver selv når sannheten er et bedre alternativ”. Patologisk lyving er Dr. Robert Hare`s psykopatkriterie nummer fire.

Om psykopaten lyver så mye som litteraturen påstår vil jeg bestride litt lenger ned i denne teksten. Men noe som er ubestridelig er at psykopaten lever i en slags fantasiverden, og benytter seg av flere måter å lyve på enn direkte usanne utsagn. 

“Han (psykopaten) bruker løgn og lureri mot andre fordi han kan oppnå fordeler i forhold til andre gjerne i form av penger og makt. Personen kan bli så vant til å lyve og lure at det går helt automatisk uten noen ettertanke. I en del tilfeller dreier det seg også om å vise overlegenhet i forhold til andre som er så dumme og godtroende at de lar seg lure. Løgn og lureri gir altså en følelse av å være smartere enn andre som er så dumme og mindreverdige at de ikke gjennomskuer det som foregår.” (fra “Sjarmør og tyrann” av Alv Dahl og Aud Dalsegg) 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange ofre opplevde at relasjonens startkabel bestod av en stor løgn, det såkalte “pity ploy” hvor psykopaten fortalte en tårevåt historie om en vanskelig oppvekst eller en gal ekskjæreste. “Pity ploy”, eller “sympatifisking”, har flere funksjoner. 1) Psykopaten starter fra første dag å programmere offeret til å være mer føyelig enn den “gale ekskjæresten som mishandlet ham/henne”. Dette forbereder det nye offeret til høyere toleranse for dårlig oppførsel. 2) Psykopaten vil se om offeret sluker løgnhistorien. Dette er en del av psykopatens kartlegging av det nye offeret, for å finne ut om han/hun egner seg som partner. “Å egne seg” i psykopatisk målestokk vil si å være godtroende, givende, tilgivende, føyelig og trofast – nær sagt uansett hva psykopaten spyr ut av mishandling. 3) Psykopaten ønsker umiddelbart og effektivt å knytte offeret til seg i et “psykopatisk bånd” ved å spille på sympati. Når offeret får sympati for psykopaten så vil det bli vanskeligere å forlate ham/henne senere i relasjonen, selv om mishandlingen blir åpenbar for de fleste.

Løgn blir raskt en naturlig del av hverdagen for ofre i relasjon med psykopater. Psykopaten bruker løgnen som en viktig del av manipulasjon, til å oppnå goder, dekke over krumspring og unngå ubehagelige konfrontasjoner. Psykopaten kan lyve om alt, bare for moro skyld, og uten grunn. Han/hun kan fortelle at han/hun besøkte sin besteforelder, når han/hun egentlig besøkte sin tante. Varen kostet fire hundre kroner, ikke to hundre. Den ble kjøpt på “Jack & Jones” og ikke Cubus. For normale mennesker er slike ting trivielle, psykopaten lyver om dem likevel. Senere oppdager du kanskje kvitteringen, som er fra Cubus og viser en sum på to hundre kroner. Hvis du konfronterer psykopaten med dette, så kan du oppleve ymse reaksjoner. Alle med det formål å vri og vrenge på sannheten, slik at du til slutt faktisk tror at varen ble kjøpt på Jack & Jones, selv om kvitteringen viser at den ble kjøpt på Cubus. Kanskje du til og med ender med å bli overbevist om at det er din skyld at kassaapparatet på Jack & Jones skriver ut kvitteringer fra Cubus! Og mens vi likevel er inne på temaet, visste du at grønt er blått? Yup, det er det, og du har trodd feil hele livet.

Du skulle ønske du aldri tok opp kvitteringen.

Den største løgnen av alle er selve nerven i relasjonen, når psykopaten forteller at han/hun elsker offeret. Et menneske som kan lyve om noe så personlig og bekreftende, kan lyve om hva som helst. Psykopatens livspartner er ikke unntatt psykopatens syn på andre mennesker som mindreverdig. Tvert i mot, i de fleste tilfeller så blir psykopatens forakt for hele menneskeheten plassert på partneren alene. Dette fordi psykopaten må beholde en normalitetsmaske overfor resten av sine omgivelser. Psykopaten ser forøvrig gjerne at flere deltar i mishandlingen av primærpartneren, han/hun vil ikke tre støttende til for å forsvare partneren hvis utenforstående devaluerer ham/henne. Psykopaten oppfordrer sågar andre til å angripe og kritisere partneren da dette bekrefter psykopatens betraktning av partneren som mindreverdig. Psykopaten vil dessuten oppleve tilfredsstillelse av å se partneren sluke stadig villere løgnhistorier.

Tåkelegging (gaslighting) er en av psykopatens mange måter å lyve på. Løgn er like mye hva psykopaten ikke forteller, som hva han/hun faktisk sier. Når psykopaten tåkelegger, for eksempel ved å påstå at du har sagt eller gjort noe som du aldri har sagt eller gjort, så er dette patologisk lyving. Det samme gjelder når psykopaten unnlater å gi deg viktig informasjon. Psykopaten venter kanskje med å fortelle at han/hun har bestilt flybilletter til syden, til siste kvelden før dere skal reise. Psykopaten har tilbakeholdt denne opplysningen i ukesvis. Ved å vente med å fortelle deg om sydenturen til kvelden før, så får psykopaten storartet underholdning av å se deg kaste deg rundt for å pakke nødvendige ting og ordne alt det praktiske omkring for eksempel fravær fra jobb og hundevakt. Tannlegetimen må kanselleres. Vennen som har lånt det dyre kameraet ditt må plutselig levere det tilbake på timen. Passet ditt er ikke lenger gyldig og nødpass må utstedes på flyplassen. Hvis du skulle finne på å si et ord om stresset du opplever, så får du høre at du er utakknemlig og at psykopaten ikke vil glede deg med overraskelser igjen. Derfor tier du om ubehaget. 

Psykopaten lever i en fantasiverden. I hans/hennes hode utspiller det seg en film. Et manuskript skal følges. Psykopaten forteller deg ikke om manuskriptet, men forventer likevel at du skal spille din rolle slik det står skrevet i hans/hennes hode. Å ikke fortelle deg om hvilke forventninger psykopaten har til deg, er også en form for løgn. Før eller siden vil du selvfølgelig spille din rolle “galt”, siden du ikke vet hva som forventes av deg. Du vil da oppleve at psykopaten blir såret, skuffet og rasende. 

At psykopaten lever i en fantasiverden må likevel ikke tolkes som at psykopaten hallusinerer eller er virkelighetsfjern. Det er ikke tilfelle. Psykopaten vet forskjell på rett og galt, og kan skille sannhet fra løgn. Likevel klarer han/hun ikke å la være med å lyve. Psykopaten har løyet fra barnsben av, og opplever å få flere goder av å lyve, enn av å fortelle sannheten. Ærlighet er ingen dyd for psykopaten, fordi den i hans/hennes øyne gavner andre mer enn ham/henne selv. Den eneste dyden for psykopaten er selvtjenende. Hvis psykopaten forteller sanne opplysninger om seg selv, så vil det i psykopatens øyne gi andre et overtak og makt over ham/henne. Psykopaten kan ikke tillate dette, for alt er en konkurranse. Psykopaten bruker som kjent all informasjon om andre, mot dem, og han/hun er overbevist om at alle andre tenker likedan. Det vil derfor ramme psykopaten selv, hvis han/hun er ærlig og oppriktig. Løgn faller seg derfor helt naturlig, rett og slett for å overleve.

Fordi løgnen har fulgt psykopaten hele livet og faller seg så naturlig for ham/henne, så er det så vanskelig å avsløre den. Psykopaten viser ikke normale tegn på forlegenhet, uro, rødming eller flakking med blikket når han/hun lyver. Derfor kan psykopaten med overbevisning fortelle oss at månen er en ost, slik at vi begynner å tvile på alt vi tidligere har hørt om månen (og for den saks skyld, om ost).

Er det slik at løgn er et overhøyet psykopatisk kriterie? Mange vil mene det. På samme vis påstår noen at psykopaten er “notorisk utro”, og at andre kriterier er underordnet løgn og/eller utroskap. Selv om det er riktig at mange psykopater lyver og er utro, så tror jeg det er skadelig å fremheve enkelte kriterier på denne måten. Alle psykopater vil ikke oppfylle alle kriterier. Å påstå at alle psykopater er utro, kan også medføre at normale personer som er utro, stemples som psykopatiske. Det er derfor helhetsbildet som er viktig, og det er sammensatt av mange kriterier som bare de som står nærmest psykopaten kan fange opp. Andre trekk enn løgn kan være mer dominerende hos mange psykopater.

Jeg husker at psykopaten som katapulterte meg til å skrive denne bloggen, løy svært sjelden. Det meste som kom ut av hans munn kunne jeg stole på. Det var alt han unnlot å fortelle meg, som gjorde meg usikker. Men direkte løgn? Jeg er sikker på at i hverdagen så løy jeg oftere enn han gjorde.

Men selvfølgelig løy han til slutt, i den store avslutningsscenen. Hans siste bedrag var en eneste stor løgn. Han løy fordi han visste han bedro meg, og forsøkte å legge skylden over på andre. Som en ekte psykopat så tok han intet ansvar for egne handlinger.

Jeg husker også et annet tilfelle, hvor manipulasjon og løgn ble tvinnet sammen på mesterlig psykopatisk vis. Uten å si det direkte, så ymtet han frempå at han hadde lite penger. I dagligvarebutikken en dag så ringte han sin far og fikk ham til å overføre penger til sin egen konto, fordi “han manglet penger der og da”. Han sørget for at jeg overhørte samtalen. Jeg tilbød meg å betale for hans varer, men det var uhørt for ham. Løgnen i dette tilfelle var ikke at faren overførte penger, men at psykopaten manglet penger. Han fikk med andre ord faren til å gi ham penger selv om det ikke var nødvendig, kun for å manipulere meg. 

Slik injiserte han i meg en oppfattelse av at han hadde et stramt budsjett, uten å direkte tigge penger. Tvert imot, han betakket mitt tilbud om å gi ham penger der og da. Han bevarte sin verdighet. Og det som da skjedde mellom oss kan du som leser kanskje forestille deg. Ganske riktig, fremover betalte jeg ofte langt mer enn hva som var min rettmessige andel av utgiftene fordi jeg ikke ville stille ham i en forlegen posisjon. I dette eksemplet ser vi også hvordan løgnen arbeidet sammen med et annet psykopatisk kriterie som vi skal snakke om senere; parasittær livvstil.  

La oss bruke et lite øyeblikk på å analysere situasjonen jeg nettopp beskrev, opp mot normal oppførsel. Hva ville det normale i en lignende situasjon vært? Hvorfor var ikke psykopatens oppførsel i butikken normal? Hvordan var den psykopatisk? Hvorfor hadde jeg en subtil opplevelse av at noe skurret? Det er fordi en normal person ville hatt kontroll og oversikt over sine finanser på forhånd. Alle kan av og til ha lite penger på konto når det nærmer seg lønningsdag, men da ringer vi kontofonen innen vi går inn i butikken. Vi utsetter oss ikke for en potensiell pinlig situasjon når vi allerede har fylt handlekurven, to minutter før vi skal legge varene på kassabåndet, og spesielt ikke sammen med en annen person som vi er iferd med å bli kjent med. Hvis vi mot alle forhåndsregler likevel oppdager at vi har lite penger, så tar vi den telefonsamtalen til far i skjul. Vi lar ikke andre ta del i den, da vi ville oppleve det som flaut.

Psykopaten blir ikke flau eller forlegen. Han/hun utfører handlinger normale mennesker opplever som grenseoverskridende, med største selvsikkerhet.

Hva psykopaten klarer, er å legge lokk på vår magefølelse, slik at den blir så subtil at den koker bort. Vi opplever til slutt det unormale som normalt. Vi reagerer ikke lenger på psykopatens opptreden med forbauselse.

Øvelsen jeg vil leseren skal gjøre denne gang, handler om nettopp dette. Vi kan kalle den “hva ville vært normalt”-øvelsen. Tenk gjennom et par situasjoner med din psykopat, hvor du synes noe skurret. Skriv ned situasjonen slik den foregikk. Skriv deretter ned hva som i dine øyne ville være normal opptreden i den samme situasjonen. Slik oppøver du din sans for det normale, din intuisjon og din trygghet i å stole på den. Når du får situasjonene ned på papir, så ser du tydeligere hvor mye din psykopats oppførsel faktisk avviker fra det normale.  

Ok, jeg vil avslutte denne teksten med to eksempler på psykopatisk patologisk lyving, begge hentet fra boken “Sjarmør og tyrann”. 

“Evelyn fortalte ofte historier som var fullstendig forvrengt ut fra hvordan de faktisk hadde hendt. Dette skjedde både i selskapslivet når hun skulle være underholdende, og når hun angrep Einar. Hun kunne også lyve om ting som var lette å kontrollere. Hun fortalte for eksempel Einar at hun hadde ringt hans arbeidsgiver og fått opplyst at de helst så at han tok ferie siden han virket så sliten. Dette var slett ikke sant, men hun trengte fri fordi hun ville reise utenlands en tur. Da hun og Einar møttes i barnefordelingsstrid i rettssalen kom hun med alvorlige og usanne beskyldninger om Einar. Dette ble avslørt, men Evelyn snakket det bort som om hun hadde misforstått.”

“I starten på sin karriere hadde Tore stjålet forskningsdata fra kolleger for å få flere publikasjoner. Etter at han et par ganger hadde publisert dem som sine egne og fått påtale for dette, ble han mer raffinert. Han overlot dataene til forskere han kjente ved utenlandske institutter innen samme fagfelt. Til gjengjeld gjorde de Tore til medforfatter på arbeider som han ikke hadde vært med på fra deres institutt.”

Neste gang skal vi se nærmere på en litt annerledes løgnteknikk, kalt “psykopatisk ordsalat”.

God søndag.

Så, det er søndag, og jeg hadde egentlig tenkt å skrive om psykopatisk løgnaktighet. Men en annen ting har opptatt meg de siste dagene, og når man skriver en blogg så er det vanskelig å følge en oppsatt plan. Man må skrive om det som inspirerer i øyeblikkets hete.

Det jeg har tenkt på den siste tiden, er noen hendelser som viser psykopatens trang til å stikke kjepper i hjulene til de han/hun påstår å elske. Så snart du har fått en psykopat i livet ditt, så begynner merkelige og uforklarlige ting å skje. Men det ligger ikke naturlig for deg å mistenke psykopaten der og da. For det første så vet du ennå ikke at vedkommende er psykopat, og for det andre så er det veldig fjernt å mistenke at de merkelige tingene som skjer er alt annet enn tilfeldige.

Vi har snakket mye om hvorfor det er så viktig å bryte kontakten med psykopaten. Han/hun elsker deg ikke og er dessuten manipulerende og krevende. Han/hun vil ta og aldri gi, og kan drenere din sjel og bankkonto. Dette er ille nok i seg selv, men er det alt? Er ikke psykopaten farligere enn dette? Vi er jo enige om at de fleste psykopater ikke er fysisk voldelige eller myrder. Så, hvor mye skade kan de egentlig utrette? 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette spørsmålet fikk meg til å erindre et par hendelser fra den gang jeg ante fred og ingen fare. Da jeg traff psykopaten så jobbet jeg som vikar innenfor mitt yrke. Jeg ble leiet ut til institusjoner og bedrifter ved sykdom eller annet behov for arbeidskraft. Jeg likte denne livsstilen, da den ga meg stor frihet til å bestemme når på året jeg godt kunne jobbe og når jeg ønsket fri. Inntekten min varierte voldsomt fra måned til måned, men med litt planlegging så var det ikke noe problem, jeg har aldri vært en trygghetsnarkoman. 

Min kontakt med det oppdragsformidlende byrået var god, jeg var vel ansett, og fikk alltid oppdragene jeg viste interesse for. Denne gang hadde jeg blitt forespeilet et spennende oppdrag i en kommune man forbinder med troll og eventyr, og jeg gledet meg til å oppholde meg på dette stedet i noen uker. Jeg fortalte psykopaten hvor jeg skulle, og han viste stor interesse for oppdraget. Jeg likte å fortelle ham alt jeg hadde på hjertet og tolket hans spørsmål som interesse for meg og mitt liv. Derfor formidlet jeg alle detaljer til ham. Han lyttet med store øyne og sitt beste smil.

Så skjedde det noen dager før jeg skulle dra, at oppdraget ble avlyst. Dette var merkelig, og hadde aldri skjedd meg før. Begrunnelsen jeg fikk var at “bedriften ville forsøke å løse personalmangelen uten innblanding fra bemanningsbyrå”. Ok, tenkte jeg. Ingen skade skjedd. Men avbestillingen luktet merkelig. Hvorfor bestilte da denne bedriften en vikar til å begynne med? Nuvel, jeg fikk snart et nytt oppdrag et annet sted. 

Denne gang valgte jeg å ikke fortelle psykopaten så mange detaljer om det nye oppdraget. Jeg vet ikke hvorfor jeg var tilbakeholden, men jeg informerte ham kun i grove trekk.

Et par uker senere satt jeg på toget på vei til den nye destinasjonen. Vis-a-vis meg satt en ung mann, som jeg snart kom i prat med. Togturen var lang og jeg var glad for det sjarmerende selskapet. Vi hadde mye felles og lo godt. Tonen var faktisk eksepsjonell god. Hans destinasjon var et par stopp før min, og da han forlot toget ba han om å få legge meg til på facebook, det var selvfølgelig iorden for meg.

Som alt annet som hendte meg, så fortalte jeg psykopaten entusiastisk om mitt hyggelige møte på toget. Han lyttet med stor interesse og stilte spørsmål. Nå må du som leser ha i mente at jeg faktisk aldri hadde en klar romantisk relasjon med min psykopat. Vi var ikke kjærester. Derimot følte jeg ofte at vi beveget oss i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet, og at psykopaten ledet oss dit. Men et par var vi aldri. Det lå derfor aldri et forsøk på sjalusifabrikkering fra min side da jeg fortalte psykopaten om en annen mann jeg hadde truffet. Som sagt, jeg elsket å fortelle ham stort og smått som skjedde i livet mitt. Dette var intet unntak.

Mannen på toget gjorde et meget godt inntrykk på meg, og vi besøkte hverandre et par ganger. Senere var jeg i en lang periode bortreist, men vi holdt god kontakt på facebook – ihvertfall en stund. Men så ble min nye venn plutselig fjern, og han var ikke lenger interessert i å treffe meg når jeg befant meg i hans trakter. Jeg forsøkte noen ganger å avtale å møtes inntil jeg ga opp, fordi han alltid hadde en unnskyldning til ikke å treffe meg. Han sluttet også å vise interesse på chat. Jeg syntes det var fryktelig synd, men fordi vi ikke hadde klart å bygge en sterk nok grunnmur i vennskapet, så slettet jeg ham etter en stund som venn på facebook.

Før dette skjedde, så spurte psykopaten et par ganger “hvordan går det med mannen på toget?”. Psykopaten viste ikke interesse for alt jeg foretok meg, men utviklingen av mitt vennskap med denne mannen var han spesielt interessert i. Og jeg holdt ham oppdatert.

Ikke lenge etter dette, så brøt jeg med psykopaten. Dette var av ymse grunner som dere lesere allerede kjenner til, men ingen hadde noe med hverken jobboppdrag eller menn på tog å gjøre. Jeg hadde den gang ingen forutsetning for å mistenke at psykopaten spilte en rolle i disse forsvinningsnumrene som var Houdini verdig. 

Men det gjorde han.

Jeg skjønte det ikke den gang, men nå har jeg lært nok om psykopati til å forstå at det er slik de opererer. Psykopaten vil fiske etter informasjon og detaljer om dine sosiale forbindelser, for å kunne stikke kjepper i hjulene for din karriere og dine vennskap. De gjør det av hat, kjedsomhet, konkurransetrang og misunnelse. Du skal ikke ha noen fordeler i form av inntekt eller gode relasjoner, hvis psykopaten kan forhindre det.

At psykopaten har kontaktet mannen på toget, forstod jeg en dag da denne mannens profil dukket opp på facebook-feeden min. Det var da gått en stund siden jeg slettet ham (merk: ikke blokkert). Jeg klikket på profilen hans og la merke til at jeg ikke hadde mulighet til å legge ham til som venn. Denne funksjonen kan man fjerne når man ikke vil at noen skal ha mulighet til å sende en venneforespørsel. Jeg vil si at det er i ekstreme tilfeller noen vil benytte seg av en slik funksjon, da man ellers bare kan unnlate å akseptere venneforespørsler. Likevel, denne hadde mannen brukt på meg. Jeg opplevde det som pussig, da vi faktisk hadde en meget god tone og jeg kun viste ham høflig interesse. Den eneste forklaringen er at psykopaten må ha funnet denne mannen på min venneliste, kontaktet ham og servert ham en riktig saftig historie om hvor gal jeg er. 

Antakelig kontaktet psykopaten også min potensielle arbeidsgiver til mitt avlyste oppdrag.

Hvordan kan jeg i dag være sikker på at psykopaten er hjernen bak? Fordi ingenting av hva jeg aldri informerte psykopaten om, forkludret seg. Kun muligheter jeg villig informerte ham om, ble ødelagt. Derfor er det så viktig å holde kortene tett til brystet, om dine planer, din økonomi og menneskene i livet ditt. Alt du forteller psykopaten, bruker han/hun som ammunisjon mot deg. 

Vi hører ofte at “psykopaten skyr ingen midler”. Dette er hva det betyr. Psykopaten holder seg ikke for god til å kontakte din arbeidsgiver eller dine venner for å sverte deg. Det spiller ingen rolle at psykopaten ikke kjenner dine kontakter selv. Han/hun utgir seg gjerne for å være en annen, og forteller gjerne at du er kriminell, psykisk syk eller ustabil for å fjerne mennesker eller gode muligheter fra ditt liv. Alt dette skjer bak din rygg, samtidig som du i god tro fortsetter å forsyne psykopaten med opplysninger om ditt liv. Psykopaten later som om han/hun står på din side når han/hun i realiteten aktivt motarbeider deg. Når du så støter på “uforklarlig” motgang og ting oppleves tungt, så står psykopaten klar med en skulder til å gråte på. Men hva du ikke ser mens du lar deg trøste av ham/henne, er skadefryden i psykopatens ansikt.

Psykopaten elsker å observere konsekvensene av sine ugjerninger. Derfor spurte min psykopat så ofte “hvordan går det med deg og mannen på toget?” eller “tapte du masse inntekt da du ikke fikk det jobboppdraget”? Det vi oppfatter som omtenksomhet og omsorg, er istedet pyromanen som går tilbake til åstedet for sin brannstiftelse for å nyte konsekvensene av sin “bragd”. Det er – i ytterste instans – psykopaten Ted Bundy som masturberer over likene av ofrene han har myrdet. Det er hvor stor innflytelse psykopatens handlinger får som gir ham/henne et adrenalinkick. Det får psykopaten til å føle seg dominant og allmektig. 

Når psykopaten vender seg mot deg på denne måten, så er det ikke et resultat av at relasjonen deres “surnet”. At kjærlighet ble til hat, eller at psykopaten i utgangspunktet hadde et åpent sinn men etterhvert ble tiltakende mistroisk til deg. Slik utvikling skjer i enkelte normale relasjoner, og det er en utvikling som vil ta flere år. Vi ønsker å projisere dette over på vår relasjon med psykopaten, men psykopaten er alt annet enn normal. Hendelsen med jobboppdraget skjedde da jeg hadde kjent psykopaten i to måneder. Hendelsen med vennen fra toget skjedde noen uker senere. Normale mennesker utvikler ikke et intenst hat til et annet normalt menneske på så kort tid. Dette beviser at psykopaten har til hensikt å ødelegge ditt liv fra første dag han/hun spotter deg. 

Det er med god grunn man opplever paranoia i relasjon med psykopaten, eller etter bruddet. Har du opplevd at mennesker du tidligere hadde et greit eller attpåtil fantastisk forhold til, plutselig blir kjølige? Kollegaer, venner eller familiemedlemmer som plutselig blir kvasse i replikken, ikke lenger samarbeider eller snur ryggen til? Og du aner ikke hva du har sagt eller gjort som forårsaket en slik plutselig forvandling? Opplever du at din karriere plutselig tar en negativ vending, eller at du aldri får jobbene du søker på? Opplever du at leiekontrakten på boligen din plutselig blir oppsagt, eller at kjæledyret ditt dør på uforklarlig vis? 

Har det skjedd merkelige ting i ditt liv?

Tenk da etter hvilke opplysninger du ga psykopaten, og hvilken tilgang du ga ham/henne til livet ditt. Hvis hendelsene kan settes i sammenheng med ting du formidlet til ham/henne, så er sjansen stor for at din psykopat står bak. Dette er en av mange grunner til at null kontakt er så viktig. Med NK så mister psykopaten muligheten til å ødelegge for deg, da alle informasjonskanaler blir brutt.

Når jeg tenker tilbake på slike hendelser, så er det ufattelig at jeg elsket dette mennesket og trodde vi skulle være venner for livet. Det er også ufattelig at jeg savnet ham i meget lang tid etter bruddet. Likevel kan jeg fortsatt kjenne på rester av dette savnet. Gjør du også det, så vit at det er normalt.

Vær også sjeleglad for at du har fått dette mennesket ut av livet ditt, og sørg for at han/hun aldri kommer nær deg igjen.

Ok, dagen derpå, og vi fortsetter med annen del av spørsmålet om hvordan psykopaten har det etter at du går.

I går snakket vi mye om vennlighet, og hvordan vår evne til å være snille kan misbrukes – ikke bare av psykopaten, men også av mennesker som faller innenfor hva vi definerer som “normalt”. Vi snakket i mindre grad om psykopatens opplevelse av din flukt, det skal vi forsøke å ta igjen i dag.

Kommentaren som inspirerte meg til å skrive denne teksten, inneholder følgende spørsmål;

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvordan har psykopaten det etter at jeg gikk? Har han glemt meg? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene?

Det som er viktig å huske, er at psykopaten mangler evnen til nostalgi. Jeg beveger meg sjelden inn på debatten om hvorvidt psykopati skyldes oppvekst eller hjernefeil, men det kan virke som om den biten av hjernen som av og til gjør oss nostalgiske, mangler hos psykopaten. Forskning støtter dette ved å vise nedsatt aktivitet i psykopatens frontallapp, hvor blant annet følelser, erindring og omtanke aktiveres. Psykopaten vil derfor ikke reflektere noe særlig over “alle disse årene” han/hun tilbrakte med deg, og ikke på samme måte som du gjør. Han/hun vil ikke knytte minner til følelser som er nødvendig for å oppleve nostalgi og lengsel. Selv mens dere hadde en aktiv relasjon, så var ikke psykopaten sjelelig tilstede på samme måte som du var. Der du følte lojalitet, glede og omtanke, så levde psykopaten i en konkurranse. Du var ikke en kjæreste eller god venn for ham/henne, du var en rival. Vi har alle opplevd å ha rivaler i form av mennesker som jobber mot oss. Vi tenker ikke tilbake på dem med nostalgi, gjør vi vel? Det gjør heller ikke psykopaten. Problemet for psykopaten er at han/hun har ingen interesse av å skille venn fra fiende. Psykopaten er grandios og føler seg overlegen alle andre. I hans/hennes øyne er gode mennesker svake og feige, og dårlige mennesker er nettopp det – dårlige. Slik bidrar alle til å bekrefte hans/hennes overlegenhet.

Konkurranseelementet gjør at psykopaten aldri spør seg selv “hva har jeg gjort som fikk NN til å dra?”. Ydmykhet står ikke på psykopatens meny. Psykopaten vil rasjonalisere din exit med at du ikke er verdt å samle på, eller de vil omskrive bruddet i eget hode til å fremstå som om de forlot deg og ikke omvendt. Psykopaten gjør bruddet til en konkurranse som skal vinnes.

Umiddelbart reagerer psykopaten sannsynligvis med narsissistisk raseri. Hvis du forlot psykopaten først, så ble din flukt foretatt uten psykopatens velsignelse og utenfor hans/hennes kontroll. Du forårsaket en narsissistisk skade, og i psykopatens hode er det en kardinal forbrytelse som du aldri blir tilgitt. Men husk at psykopatens følelser blir beskrevet som primale. Det vil si at følelsesregisteret er nært beslektet med dyrs og små barns evne til følelser, begrenset til sjalusi, misunnelse, skadefryd, tilfredsstillelse og raseri. Dypere følelser som kjærlighet, ekte lykke eller sorg har ikke psykopaten kapasitet til å oppleve. Følelsesuttrykkene er også kortvarige, akkurat som en hund eller katt som plutselig kan snappe etter hånden din med tennene, for så i neste øyeblikk fortsette med å slikke pelsen sin tilsynelatende uten å ense at du befinner deg i rommet. Ofre vil kanskje gjenkjenne dette med hvordan psykopaten kunne fyre av et verbalt angrep uten sidestykke, for så to minutter senere oppføre seg som om angrepet aldri skjedde. Slik sett er en psykopats raseri heller ikke personlig. Problemet er at de primitive følelsene er kombinert med et voksent menneskes høye intelligens. Dette gjør psykopaten i stand til å plotte, kalkulere og ikke minst huske skader på hans/hennes narsissistiske kjerne.

Den antisosiale forstyrrelsen forhindrer psykopaten i å se andre mennesker som noe annet enn objekter. Det er her mangelen på empati blir synlig. Psykopaten formår ikke å forstå andre menneskers opplevelse av livet, ikke engang de som står ham/henne aller nærmest. Psykopaten forstår at hans/hennes evige konkurransekamp vil skremme folk bort, derfor forsøker psykopaten å skjule sitt indre (ihvertfall i begynnelsen). Men psykopaten klarer ikke å skjule mangelen på empati. Denne invaliditeten kommer før eller siden frem i dagslys. Når en annen ser deg som et objekt, så kan vedkommende lett “plassere deg på hyllen” mentalt når du ikke lenger er synlig. Dine følelser og din opplevelse av psykopaten er irrelevant for ham/henne. I hans/hennes øyne har du ikke følelser, og akkurat som et leketøy kan du stues bort etter bruddet. Vi har i et tidligere innlegg snakket om “kompartmentalisering” og det er slik psykopaten klarer å fjerne deg fra bevisstheten, som en gjenstand som han/hun ikke lenger har bruk for. Ihvertfall ikke her og nå. Vi går ikke og opplever nostalgi for hagemøblene vi ryddet bort i september, gjør vi vel?

Ironisk nok er det objektivisering og mangel på empati som gjør at psykopaten overhodet ikke forstår hvorfor du ikke ønsker å ta ham/henne imot med åpne armer, når han/hun plutselig bestemmer seg for inkludere deg i livet sitt igjen. Dette foregår på nøyaktig samme måte som når vi i mai begynner å tenke på hagemøblene igjen, fordi været forbedrer seg. Gjennom hele vinteren har vi ikke enset dem en tanke, siden “bruddet” i september. Istedet fokuserer vi på hagedekorasjoner vi synes passer bedre i vinterhalvåret, slik som nisser og lykter. Nissene og lyktene passer oss bedre om vinteren, enn hagemøblene gjør. Vi “forkaster” derfor hagemøblene, både fysisk og mentalt, til fordel for nissene. Men i mai får vi plutselig bruk for hagemøblene. De har igjen en nytteverdi, og vi vil klargjøre dem for ny bruk; børste støv av dem, eventuelt vaske dem, kanskje male dem i en ny farge? Kort sagt pleie dem. Og hagemøblene gjør ikke opprør når du drar dem frem igjen i mai. De er ikke traumatisert av å ha stått i mørke i åtte måneder. Du hadde blitt oppriktig forundret om så var tilfelle. Det samme blir psykopaten, når du selv markerer motstand mot å bli behandlet som et hagemøbel. Psykopaten hverken vil eller kan reflektere over sine handlinger mot deg. Han/hun tar intet ansvar for din lidelse. Du er et objekt. Dine anklager og din vegring blir derfor et irritasjonsmoment som psykopaten vil slå ned på.

På samme måte som du pleier dine hagemøbler for ny bruk, kan psykopaten plutselig finne på å re-idealisere deg. Dette kan skje etter lang tid, opptil flere år. Men plutselig har du igjen en nytteverdi for psykopaten. Det kan være han/hun ønsker sex, penger eller sosial status. Er du alvorlig syk? Da ønsker kanskje psykopaten å fremstå som martyr, ved å pleie deg – i full offentlighet selvfølgelig. Uansett hvilken nytteverdi du har for psykopaten, så handler det aldri om deg. Som person har du ingen verdi. Men som gjenstand og “speil” har du verdi. Og hvis psykopaten har noe å tjene på det, så vil han/hun forsøke å utsette deg for en ny idealiseringsfase. Det er enklere for psykopaten å re-idealisere gamle ofre, enn å kurtisere nye. Det vil si, så lenge du biter på.

Du blir med andre ord ikke glemt etter bruddet. Men du blir heller ikke husket slik normale mennesker husker andre som har stått dem nær. Det faktum at psykopaten umiddelbart forkaster deg og ikke gir lyd fra seg på lang tid, forteller deg hvordan du blir husket. Jeg husker jeg rasjonaliserte psykopatens fravær og taushet med “jeg må ha såret ham noe voldsomt”. Dette var den eneste normale forklaringen jeg kunne komme på som forsvarte hans motbydelige forkasting av meg. Men sannheten er at jeg såret ham aldri. Jeg ble derimot straffet for å ha markert grenser. Dessuten hadde han funnet et nytt offer. En person som savner deg, vil ikke gå og savne deg i årevis før han/hun tar kontakt. Hvis noen savner deg, så forsøker de å reparere relasjonen umiddelbart.

Uansett om du er den som går eller blir forlatt, så forsøker psykopaten å projisere all skyld for bruddet over på deg. Og i en periode så virker det. Psykopatens direkte beskyldninger rammer oss. Enda verre er det når psykopaten ikke sier noe i det hele tatt. Taushetskuren har som mål å vende oss mot oss selv. Når psykopaten ikke lenger henvender seg, så blir vi sittende alene med våre bebreidelser. Det er lett å tenke “jeg må virkelig ha forbrutt meg alvorlig på ham/henne, når de bryter kontakten så brått”. Det er jo ikke normalt å forlate en relasjon på den måten psykopaten gjør det. Men psykopaten forlater oss sjelden helt og fullt. Som nevnt tidligere, så kan overvsvevinger skje direkte eller indirekte. Du kan være sikker på at hvis du faktisk hadde forgrepet deg så voldsomt på psykopaten som han/hun ønsker å gi inntrykk av, så hadde du aldri blitt overvåket på sosiale medier eller fått mystiske oppkall om natten. Du hadde aldri fått kryptiske beskjeder via flygende aper. Hadde noen forgrepet seg på deg, så hadde du aldri oppsøkt denne personen igjen. Du har ikke forgrepet deg på psykopaten. Psykopaten vet godt hvem som er den egentlige overgriperen, derfor holder han/hun fortsatt et øye med deg. For ham/henne er hele kalaset et spill. 

Det som er viktig for offeret, er å ikke delta i spillet. Det er essensielt å slutte å ønske å bli husket av psykopaten. Nå som du vet hvordan psykopaten husker deg, så håper jeg det er lettere å bryte de emosjonelle båndene du fortsatt har til ham/henne, og jobbe mot likegyldighet. Du ønsker ikke å bli husket av en meget forstyrret, og i enkelte tilfeller farlig person. Det er ikke et kompliment eller honnør til deres tidligere relasjon hvis psykopaten kontakter deg.

Oppsummert så har psykopaten det helt topp, mens du går og lider. Psykopaten tenker ikke nostalgisk tilbake på hva dere hadde sammen, og mest sannsynlig har han/hun kjøpt nye hagemøbler som de er opptatt med. I tillegg gir din lidelse dem et realt narsissistisk boost! Psykopaten kan oppleve kortvarig narsissistisk raseri av din utgang, men vil i de fleste tilfeller raskt gå i gang med å finne et nytt offer og miste interessen for deg. Derfor, gjør alt du kan for å komme deg videre i livet, denne personen er ikke verdt et sekund mer av din dyrebare tid og oppmerksomhet.

Ha det som mål, hva kommentaren som foranlediget denne teksten sier;

Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt, at jeg faktisk er bare luft nå.

Det er du. Du bør også gjøre psykopaten til luft for deg.

Denne kommentaren ble publisert av en anonym leser for noen dager siden. Spørsmålet vedkommende stiller er viktig og jeg tror mange går og lurer på det samme som forfatteren av kommentaren. Jeg vil derfor forsøke å svare på spørsmålet i dette blogginnlegget, samt det neste; 

Hei,

jeg har nettopp endelig klart å gjøre det slutt med min store kjærlighet… Etter årevis med et liv med en psykopat, klarte jeg etter å ha lest meg opp og frem, å gå fra “drømmemannen”. MEN det jeg så sårt gjerne skulle lest mer om, som jeg finner lite info om… Er…: Hvordan har psykopaten det etter jeg gikk?? Har han glemt meg?? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene? Hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?? Hva tenker han generelt?? Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt at jeg faktisk er bare luft nå… Det hadde også vært til god hjelp faktisk…:)

Først og fremst så vil jeg at du som har klart å forlate psykopaten, skal gi deg selv et velfortjent klapp på skulderen. Det krever mot å forlate en usunn relasjon, selv om det er det siste man ønsker. Å klamre seg til noe man vet man tar skade av, er fristende. Å forlate det er en bragd. Nå må livet gå videre uten det mange opplever som selve livsnerven. Å forlate psykopaten oppleves av mange som å slå av sin egen respirator, man får knapt puste. Meningen med livet er borte, ihvertfall i begynnelsen. Man må langsomt finne seg selv igjen og gi livet en annen mening enn den psykopaten ga det. For mange har meningen med livet hele tiden vært kjærlighet. Etter psykopaten kaster mange den meningen overbord, og søker etter mening et annet sted. Det kan være at jobb, venner, reising eller en lidenskapelig hobby må tre inn som erstattende meningsskaper etter psykopaten. Ihvertfall for en stund. Og disse substituttene kan være like verdifulle som – og adskillig mer realistiske enn – en ikke-realiserbar drøm om den store kjærligheten.

Uansett, når man forlater psykopaten så er det derfor ikke bare en skadelig person man har forlatt, men selve meningen med livet. Ikke rart det oppleves som nærmest uoverkommelig! Derfor, vær stolt av deg selv. Også de som ble forlatt har grunn til å være stolte av evnen de viser til å bygge opp et nytt liv fra ruinene av den havarerte relasjonen. Dette innlegget vil også gjelde for dere.

I denne første delen av innlegget vil jeg reflektere over uttalelsen “hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?”. Hva betyr offerets siste ord? Hva betyr de for psykopaten? Hva betyr de for offeret selv? 

Mange ofre forlot psykopaten med ord av sinne, raseri og anklager. Ukvemsord sagt eller skrevet i affekt. Ofre som forlot psykopaten med slike ord, angrer ofte i etterkant og tror at uten det brutale ordelaget så kunne kanskje relasjonen vært reddet. Jeg kan med en gang stadfeste at relasjonen kunne aldri reddes med et annet ordvalg. Slutten på relasjonen med en psykopat er alltid råtten. Den kunne ikke endt annerledes.

Jeg var selv blant dem som var redd for å såre og støte, helt til siste slutt. Selv om jeg innvendig brant opp av raseri så klarte jeg ikke å konfrontere psykopaten med min skuffelse og mitt sinne. I frykt for å vekke ubehag i ham så gjorde jeg i avslutningen som jeg hadde gjort i hele relasjonen – jeg glattet over. Mine siste ord til psykopaten var akkurat som forfatteren av kommentaren, av forsonende og takknemlig art. Heller ikke dette har noen innflytelse på psykopaten.

Hvis vi husker tilbake til dagligdagen med psykopaten, den gang vi fortsatt hadde kontakt, så gjorde vennlige handlinger eller ord sjelden inntrykk på ham eller henne. Psykopaten setter ikke pris på vennlighet. Faktisk opplever mange ofre at psykopaten indirekte eller sågar direkte håner dine forsøk på vennlighet. Middagen du la din sjel i å lage ble kritisert. Du forsøkte å støtte og være ekstra snill mot psykopaten på hans/hennes dårlige dag, men i neste øyeblikk ble du devaluert enda mer. At du selv måtte gjøre en kjempeinnsats for å få fri den uken psykopaten ville dra på ferie med deg spiller ingen rolle for ham/henne, når psykopaten dagen før avreise kansellerer turen. Din fornemmelse av å bli hånet for å være snill er ingen tilfeldighet. Psykopaten ser ikke godhet som en gave som må beskyttes, men som en svakhet som må utnyttes. Og bæreren av denne egenskapen er en feig og svak person som fortjener å hånes.

Det oppleves sårende og forvirrende når vennlighet ikke når inn til noen. Når du faktisk har strukket deg lenger enn noen annen i psykopatens liv men likevel ender opp med å bli den han/hun behandler dårligst. Dette er et signal vi skal ta på alvor, om at det er på tide å forlate relasjonen. 

Vennlighet når relasjonen skal avsluttes, i form av en støttende sms eller et brev hvor du forteller hvor mye du elsker ham/henne men at du ikke kan bli værende i relasjonen, eller en respektfull “klargjørende samtale” er like bortkastet på psykopaten i slutten av relasjonen som den var midt i. Vennlighet gir ikke psykopaten en klump i halsen eller en mental bølge av nostalgi eller anger, slik normale mennesker kan oppleve. Psykopaten ser ikke avslutningen som “fin” eller “trist”. Han/hun ser den derimot som klarsignal for en ny og spennende konkurranse. Psykopaten ser konkurranse i alt, og han/hun skal alltid vinne. Denne gang kan det være “hvem kommer tryglende først”, “hvem klarer å straffe den andre med taushet lengst” eller “hvem kan opptre mest likeglad over bruddet”-konkurransen. Kanskje alle tre samtidig. 

Din vennlige avslutning preller av på psykopaten som vann på gåsa. Men det betyr ikke at en korrekt avslutning er bortkastet. Du kan selv benytte den respektfulle avslutningen til å gå rakrygget ut av relasjonen med hodet hevet, vel vitende om at du endte relasjonen på en – for deg – verdig måte. Ta det med deg videre når du i etterkant vil slite med kognitiv dissonans. Med psykopaten, som i alle relasjoner, så vil det hjelpe deg i sorgprosessen at du i det minste har ren samvittighet. 

“Ren samvittighet” handler ikke bare om en verdig avslutning, man skal også ha ren samvittighet overfor seg selv, og dette innebærer å slutte å tilby vennlighet til de som ikke vil ha den, ikke verdsetter den eller ser den som et tegn på svakhet og en invitasjon til mishandling. Ofre for psykopater er ofte givende og milde mennesker, og det å avslutte sin vennlige opptreden overfor individer som ikke ivaretar den kan være en utfordring, men også en leksjon i grensesetting.

Jeg fikk nylig en ny kollega. Vedkommende var ung, hadde flyttet langt for å jobbe på min arbeidsplass og hadde tilsynelatende ingen venner eller bekjente her i byen. Jeg tok umiddelbart vedkommende “under mine vinger”. Vi gikk på kino og brukte min bil til å dra på sightseeing og dessuten til å gjøre innkjøp da vedkommende selv ikke hadde bil, og det derfor var begrenset hvor mye varer han/hun kunne frakte på egenhånd. Jeg kjøpte en is til vedkommende som en “velkommen til byen” gest. Jeg gjorde ingen store handlinger, ingen grep som satte min egen sikkerhet, min økonomi eller mitt eget velvære i fare. Likevel ligger det i vennlighet et ønske om å rekke ut en hånd, om å ivareta den andre og et håp om at gesten blir respektert, håndtert som en gave av mottakeren og også gjengjeldt. Det er den moderne versjonen av å røyke en fredspipe sammen. 

Neste vakt jeg hadde sammen med min nye kollega, så merket jeg at vedkommende hadde inntatt en arrogant og bedrevitende holdning til meg. Jeg observerte adferden i noen timer inntil jeg var sikker og det ikke lenger var rom for tvil. Denne personen hadde villig mottatt min omfavnende imøtekommenhet, men hadde ingen planer om å opptre respektfullt overfor meg. Min vennlighet mot min nye kollega stoppet der og da. 

Hvorfor avsluttet jeg min vennlige holdning overfor min nye kollega? Var jeg blitt fornærmet? Er jeg oversensitiv? Nei. Dette er ord våre psykopater typisk fortalte oss, og som vi skal slutte å tro på. Våre egne oppfattelser av andre er til å stole på. Hadde dette skjedd før mitt møte med psykopaten, så hadde jeg antakelig fortsatt med min vennlige adferd overfor min nye kollega, til tross for en kjølig mottakelse. Men en av mange ting psykopaten har lært oss, er at vennlighet mot mennesker som aldri vil verdsette den, er bortkastet. Ingen skal føle seg berettiget til å motta våre gaver, og likevel devaluere oss.

Vi hører av og til morsomme historier a la typen “jeg smilte og hilste på vedkommende daglig. Jeg fikk aldri noen respons, utover et tomt blikk. Plutselig, etter 20 år, så svarte vedkommende “hallo”. Jeg forstod at jeg endelig hadde nådd inn til ham/henne, og at min innsats i 20 år hadde gitt uttelling”. Slike historier skal inspirere oss til å “ikke gi opp”. Til ikke å slutte med å strekke ut en hånd. Men min holdning til slike historier post-psykopaten? Svada. Det er absurd å holde på slik. Livet er for kort til å hilse på noen i 20 år før man får noen respons, og mennesker som forteller slike historier lever i en boble. Forsåvidt den samme boblen som jeg selv levde i. Men i dag slutter jeg å smile til mennesker som ikke gjengjelder mine smil. Jeg har sluttet å belønne disrespekt.

For hva gjør du egentlig når du bruker tanker, tid og penger på personer som fortsetter å devaluere deg? Du oppmuntrer og bidrar til din egen mishandling.

Slutt å finansiere mishandlingen av deg selv.

Hvis du lurer på hvordan dine siste vennlige ord ble mottatt av psykopaten, så sier hans/hennes respons (eller mangel på respons) alt du trenger å vite. Hvis vedkommende ikke verdsetter din vennlighet, så er vedkommende heller ikke verd din omtanke eller ditt såre savn.

Men betyr det at psykopaten har glemt deg sekundet du går? Opplever han/hun ingenting i kjølvannet av deres brudd? Gjør din exit intet inntrykk på dem? Dette skal vi snakke om i del 2.