Mange av oss har plutselig fått adskillig mer tid mellom hendene. Koronakarantene kan gjøre det vanskelig å finne tilstrekkelig distraksjon fra analysering av psykopaten. Noen kjenner angsten som knapt er lagt under lokk komme krypende tilbake. I den anledning er det av betydning hvor i rehabiliteringen man befinner seg. Jeg vil grovdele rehabiliteringen i tre faser.
Fase 1: Den tidlige fasen, varer kanskje i ett til to år. Her hjelper det lite med distraksjon, man bærer uansett psykopaten med seg hele tiden. Fasen preges av sorg, lett for å ta til tårer og “klump i magen”. Man vil helst være alene, andre mennesker oppleves som forstyrrende. Det er vanskelig å finne lindring, man vandrer rastløst og hvileløst rundt som en vandød.
Fase 2: Mellomfasen, varer også i et par år. Man søker langsomt tilbake til menneskeheten. Sosial kontakt med andre går lettere. Man lar seg distrahere og klarer å lede oppmerksomheten over på andre ting enn psykopaten, ihvertfall i korte perioder. Smil og latter kommer delvis tilbake. Men man er fortsatt skjør og psykopaten lurer rett under det tynne mentale forsvaret man har klart å bygge opp.
Fase 3: Senfasen. Inntrer etter kanskje 2-4 år og varer i ubestemt tid. Psykopaten er ikke lenger nært tilstede. Tilknytningen, “det psykopatiske bånd”, synes brutt og man betrakter sin egen relasjon med psykopaten som om det gjaldt en annen. Livet handler stort sett om andre ting enn psykopaten, men det betyr ikke at man har fått det bedre; man blir lett trigget, PTSD og et ødelagt verdenssyn kan bidra til at man er sint og oppfarende, med null tålmodighet for andres manipulasjoner, utnyttelse og respektløshet. Man har fortsatt en jobb å gjøre, men den handler lite om psykopaten.
I senfasen så vil karantenetid neppe oppleves særlig belastende, ihvertfall ikke mer belastende enn livet ellers og psykopaten vil være passe dypt begravet uansett hvor mye tid man får til å reflektere.
I de to første fasene vil mye fritid imidlertid innebære en stor risiko for at det psykopatiske bånd gjenopprettes og at angsten kommer tilbake. Heling forsinkes og utsettes. Når det psykopatiske bånd oppleves sterkere så er sjansen stor for at man tar usunne valg, som å oppheve NK og kontakte psykopaten. I verste fall kan karantenetid gå på helsen løs og man blir deprimert, desperat eller suicidal.
Hva kan man gjøre for å komme seg gjennom koronakarantene med psykopaten i hodet?
Noen vil trenge terapi som midlertidig løsning. Ikke vær redd for å kontakte en psykolog eller terapeut (ev. fastlege) hvis du merker at “dette klarer jeg ikke”. De fleste tilbyr i dag videokonsultasjoner. Det er viktig at du erkjenner overfor deg selv at du har det vanskelig og forteller noen om det. Da er det bedre å bruke en person som er utdannet innenfor feltet og tar betalt for faktisk å høre at folk har det vanskelig, enn å slite ut personlige relasjoner som kanskje ikke tåler mer prat om psykopaten. Noen av oss opplever at inntekten går ned for øyeblikket og anser at vi kanskje ikke kan ta oss råd til terapi akkurat nå. Samtidig bruker vi kanskje mindre penger enn normalt fordi vi knapt kommer ut av hjemmet. Uansett kan det være vel anvendte penger og også et nyttig tidsfordriv, fordi du nå faktisk har tid til å jobbe med deg selv. Ofte får man får lekser av terapeuten som går på nettopp dette. Følelsen av å ikke stå alene er også oppbyggende; selv om terapeuten tar betalt så betyr ikke det at han/hun ikke står med deg i vanskelighetene.
Still deg selv noen viktige spørsmål:
Er ubehaget og de vanskelige følelsene farlige?
Nei. Angsten i seg selv kan ikke skade deg. Uroen kan ikke beveges bort. Du er ikke iferd med å bli gal selv om det føles slik. Våg å stå i følelsene. Ikke forsøk å rasjonalisere dem bort, det er svært lite rasjonelt ved en relasjon med en psykopat. Du kommer ikke til å dø av den mentale smerten. Det er forsøkene på flukt som kan være farlige. Det er her mange tar impulsive og uoverveide avgjørelser, som forsøk på å ta sitt eget liv fordi smerten er så sterk, eller å bli avhengig av beroligende midler og alkohol.
Men smerten er der for å gjøre deg oppmerksom på noe. Det er derfor viktig at du ikke bare aksepterer smerten, men også lytter til hva den forsøker å fortelle deg. Ofte dreier det seg ikke om psykopaten men om et kjernesår fra tidligere i livet. Kanskje er det snakk om skam. Kanskje er det snakk om frykt for å bli forlatt eller avvist. Kanskje har psykopaten åpnet en dyptliggende frykt for ikke å være attraktiv. Kanskje er det mobbing i ungdomsårene som plutselig kommer tilbake i full styrke. Kanskje oppdager du at foreldrene dine ikke var de gode menneskene du har innbilt deg at de var. Jeg skal ikke plante idèer i hodet ditt her. Det er ikke jeg som vet hva smerten din forteller deg, det er din jobb å finne ut av det.
“Jeg orker ikke flere kvernetanker, jeg blir gal”
Nei, du blir ikke gal. Men du blir veldig, veldig lei. Men husk at også kvernetankene er der av en årsak. Mest sannsynlig er du ikke klar til å legge psykopaten til side, hele relasjonen må gjennomarbeides. Hjernen vår elsker nye tanker, den blir stimulert av alt som er nytt og interessant. Den vil derfor, når tiden er inne, selv søke å lede tankene over på andre ting. Vi som har vært i rehabilitering en stund vet at det skjer med tiden; langsomt blir det både lettere og mer givende å “skru psykopaten av”. Men inntil det skjer så skal du ikke være redd for å ha psykopaten der, dag og natt.
Jeg husker da jeg en periode holdt på å kaste opp av å tenke på min psykopat, så lei var jeg av å ha ham der hele tiden. Jeg ble nødt til å se humoristisk på det. Om morgenen når jeg våknet og han var der med et pang, så sa jeg høyt til meg selv “god morgen, du er der fortsatt ja din lille klegg”, så smilte jeg og gikk i gang med dagens oppgaver. Ting blir mindre skummelt når du ler av dem. Husker du scenen i Harry Potter, der elevene lærte å trylle om deres største frykter til noe komisk? Edderkoppen fikk rulleskøyter på alle åtte ben slik at den skled og mistet kontrollen, den skumleste læreren ble kledd i dameklær med sminke og fjær. Slik kan det gjøres, du ufarliggjør psykopaten i ditt indre. Ting har en tendens til å ta mindre plass når du gir dem mer plass, i stedet for å febrilsk forsøke å stue dem vekk. Gjør du det siste, så vil den overfylte kofferten være umulig å lukke, eller den vil sprekke i sømmene og plaggene vil tyte ut.
Hvorfor ikke bare la den være åpen? Når du har gått noen runder med deg selv så vil du oppdage at du ikke trenger alle plaggene du har pakket. Du vil fjerne dem ett om gangen og det vil føles som en lettelse. Til slutt har du fjernet så mange plagg at det blir enkelt å lukke kofferten.
Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
