Dagens innlegg er basert på samtaler jeg har hatt i flere konsultasjoner med lesere den siste tiden.

Det kan også leses som en forlengelse av forrige tekst.

Det er selvfølgelig ikke snakk om fysisk drap, men snarere om metaforisk drap og også opplevd drap – slik psykopaten opplever det.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Lesere har spurt meg “hvorfor har psykopaten aldri kontaktet meg igjen. Var jeg så lett å glemme?”.

Det er sårt når man gjorde så mye for at relasjonen skulle overleve. Og i de fleste tilfellene så var objektet den eneste som forsøkte å redde relasjonen den siste tiden.

Hva med all tiden man tilbrakte sammen? Alle samtalene, konfliktene og feriene. Var alt du gjorde av tjenester og omsorg forgjeves?

Det oppleves som helt umenneskelig at psykopaten bare kan pakke kofferten og aldri se seg tilbake.

Vi vet jo at i de tilfellene hvor psykopaten venner tilbake etter bruddet, så er det fordi jobben ikke er fullbyrdet. Psykopaten er ikke ferdig med objektet. Det er mer narsissistisk forsyning å hente. Objektet er ikke tilstrekkelig devaluert. Det er derfor ikke et kompliment når du hører fra p/n igjen. Det er snarere et tegn på at du har ikke vært sterk og tydelig nok. P/n tror at de kan leke med deg en stund til.

Men du som leser denne bloggen er oppvakt. Du er en detektiv. Du leter etter svar. Du godtok ikke tingene slik p/n fremstilte dem. En liten nysgjerrigper i deg fortalte deg at tingene ikke var slik de burde være. Noe var mistenkelig. Du ble skeptisk til p/n. Du kjøpte ikke lenger alt p/n forsøkte å selge deg.

Det betyr at masken p/n bar for deg, ikke virket slik den skulle.

Psykopaten har ingen egen personlighet. Derimot skreddersyr de personligheter tilpasset objektet. Med deg var de en karakter. Blant treningskompisene var de en annen. Med kollegene en tredje, med sjefen en fjerde, med foreldrene en femte etc.

I min bok “Psykopati og kjærlighet” forteller jeg om hvordan personlighetene stokket seg fullstendig for min p/n, og hvordan han en gang, etter tre ukers fravær, tok på seg en annen maske sammen med meg enn den han alltid hadde hatt – antakelig en maske som egentlig var beregnet på et annet objekt. Ikke bare ble hans adferd helt annerledes, men til og med ansiktstrekkene forandret seg, slik at han fikk et annet drag i ansiktet. Som sykepleier så undret jeg et øyeblikk om han hadde hatt hjerneslag (historien er i boken omskrevet og anonymisert).

Vi vet at p/n i eget sinn er grandios og ufeilbarlig. Noe av det mest støtende du kan gjøre, er derfor å avsløre dem – å påpeke at du ser gjennom den persona de har skapt for deg. Du påpeker det ved å slutte å tro på dem, ved å bli mindre føyelig og ikke lenger la deg overbevise om at deres versjon av virkeligheten er den riktige.

Når du til slutt venner dem ryggen i form av å forlate dem eller innføre NK, så dreper du den de var sammen med deg. Den masken de bar sammen med deg, eksisterte kun med deg. Den slutter å eksistere når de ikke lenger er sammen med deg. Psykopaten opplever det som et drap, og det er meget skremmende for dem. For du forteller dem at masken er gjennomskuelig. I slike tilfeller vil du mest sannsynlig aldri høre fra dem igjen. De vil unngå deg, og gjemme seg hvis de ser deg på gaten.

Du har vist deg altfor sterk og oppvakt. Du har slaktet deres skuespillerprestasjoner. Dette skaper raseri og hat hos p/n. De vil derfor forsøke å hevne seg på deg hvis de får muligheten. Derfor skal du aldri ta p/n tilbake etter et slikt brudd. Da gir du dem innpass og muligheten til å skade deg.

Men mest av alt frykter de deg. Og vil i de fleste tilfeller holde seg utenfor rekkevidde. Sørg for at de forblir der.

Viktig nytt vedrørende mailsituasjonen.

Som dere vet så ble bloggmailen mest sannsynlig hacket. Jeg har kontaktet microsoft. De forteller at ingen vellykket innlogging har skjedd i gjeldende tidsrom, og at det snarere er snakk om såkalt “malware” som forhindrer innlogging. Det er en god nyhet, for det betyr at hackeren ikke har hatt tilgang til konfidensielle mails som dere lesere har skrevet til meg. Disse mailene er nå slettet og utilgjengelige.

Men mails sendt til den gamle mailadressen etter rundt 20. desember har derfor aldri blitt lest av meg.

Jeg betrakter nå hotmail som uegnet til sensitive mails. Etter tips fra en leser så vil jeg fremover bruke en annen – og tryggere – tilbyder.

Ny mailadresse er nå [email protected] 

Denne er aktivert og kan brukes umiddelbart.

Dette skal vi se nærmere på.

Men først vil jeg fokusere litt på oss; vi som har vært, eller fortsatt er, primærobjekter.

Vi kan deles i to bolker. Kort og greit;

De som ønsker at psykopaten kommer tilbake.

Og de som ikke ønsker at psykopaten kommer tilbake.

Det som skiller de to, er hektet, eller traumebåndet om du vil. Den første gruppen er fortsatt hektet. Den andre gruppen er ikke lenger hektet. Imellom de to så finnes det en “mellomgruppe”, med objekter som ikke lenger ønsker psykopaten tilbake, men hvor traumebåndet fortsatt henger i en tynn tråd og kan reaktiveres hvis psykopaten (eller objektet selv) trigger det.

Det er derfor viktig at man klarer å holde streng NK inntil traumebåndet er brutt. Når traumebåndet er brutt en gang for alle, så spiller det sånn sett ingen rolle om psykopaten kommer tilbake eller ei, de vil uansett ikke klare å reetablere traumebåndet. Derfor holder de fleste psykopater seg vekk for godt når de forstår at de ikke lenger kan reaktivere hektet. Og det virker som om de forstår når det skjer, selv uten kontakt. Kall det en psykopatisk sjette sans.

Målet for objektet må alltid være å bevege seg fra gruppe en og over i gruppe to – den gruppen som ikke ønsker psykopaten tilbake. Denne gruppen består igjen av to undergrupper;

De som ble så lenge og grundig mishandlet at de ikke engang orker å tenke på en slags forsoning eller gjenforening med p/n.

Og de som ved hjelp av NK, tid og kunnskap har klart å legge p/n bak seg for godt.

De fleste av oss tilhører de sistnevnte. Vi befant oss i gruppe en (de som ønsker p/n tilbake), men klarte å komme oss over i gruppe to ved hjelp av tid og NK.

Dere som fortsatt befinner dere i gruppe en, skal vite at også dere vil ende i gruppe to, der dere finner en slags fred og oppdager at livet går videre, og at psykopaten aldri var meningen med livet.

Men så til det som på engelsk kalles “hoovering”, som jeg på norsk har valgt å kalle en oversveving, fordi det kan oppleves som om man har en ufo over hodet, høyt nok til at den kan gjemme seg bak skylaget, men som følger oss og overvåker oss. Av og til kommer den til syne (psykopaten viser seg eller tar kontakt), men så forsvinner den bak skyene igjen.

Slik kan psykopaten holde på i noen få år. Jeg våger å påstå maks fire år. Dette synes å sammenfalle med hvor lang tid et gjennomsnittlig objekt bruker på å bryte hektet.

Men så hører vi jo om psykopater som tar kontakt mange år senere. Men det som da har skjedd er at de på en eller annen måte er blitt minnet på et tidligere primærobjekt. For eksempel en visuell påminnelse (de støter på objektet på kjøpesenteret), eller et gammelt brev fra objektet dukket opp i skuffen, eller de hører info om deg fra en flygende ape (derfor, unngå flygende aper). Dette kaller H. G. Tudor en “hoover trigger”, og interessen for et gammelt objekt vekkes kortvarig på ny. Men det er altså ikke slik at de har hoovret objektet i alle år frem til en hoover trigger.

Sannheten er at interessen for objektet definitivt tar slutt, og relativt tidlig. Vi snakker om mennesker med interesse kun for seg selv. De går selvfølgelig ikke og “bærer” på tapte relasjoner særlig lenge. Heller ikke med mennesker som stod dem nær. For ingen står psykopaten nær.

Men man kan faktisk forvente at en “testkontakt” vil skje. En testkontakt er for å finne ut hvor de har deg, om du fortsatt er tilgjengelig, og hvordan din mentale tilstand er. Savner du dem? Er du desperat? Har du kanskje blitt ufør av deres mishandling av deg? Det er med andre ord narsissistisk forsyning de er ute etter. I hvilket tidsrom kan man forvente en slik kontakt?

Jeg vil bruke min psykopat en og to som eksempler.

Av psykopat numero uno så ble jeg både forkastet og hoovret helt etter boken. Forkastingen kom ut av det blå, på meget arrogant og kynisk vis. På vei hjem fra ferie i Danmark sammen med p så ble jeg kaldt og rolig fortalt at det var slutt. Det lå ingen medfølelse eller vilje til forhandling bak avslutningen. Det hadde heller ikke skjedd noe på turen som fremskyndet den. Det var ganske enkelt snakk om en typisk psykopatisk forkasting.

Da fergen la til kai så kjørte han meg til togstasjonen på Skøyen og dumpet meg og min bagasje der. Det var ingen beklagelse eller fortvilelse å spore i ham.

Men her er greia, for dere som ikke har hørt historien før; jeg elsket ham aldri, og han klarte aldri å traumebinde meg (i motsetning til de to påfølgende psykopatene, som klarte det). Dette ligger aldri i en psykopats beregning, for målet er å traumebinde.

Bruddet plaget meg aldri nevneverdig, og allerede samme kveld var jeg opptatt med andre ting enn ham. Og kanskje aller viktigst; jeg kontaktet ham aldri med spørsmål om hva jeg hadde gjort galt, eller ønske om gjenforening eller avklaring. Jeg brydde meg ganske enkelt ikke.

Så da det etter ganske nøyaktig tre måneder kom en sms, med “hvordan går det”, så svarte jeg som sant var “alt er fint”. Han fulgte ikke opp med ytterligere en sms.

I dette tilfellet tok det altså tre måneder før en hoover kom.

Så er det psykopat nummer to. Der var det vel egentlig jeg som stod bak forkastingen. Hans måte å forkaste på var ihvertfall ikke etter boken som med psykopat nummer en, og vi hadde fortsatt kontaktlinjene åpne da jeg bestemte meg for å ikke lenger oppmuntre til ytterligere kontakt mellom oss. Jeg ghostet ham ikke. Jeg innførte heller ikke NK. Det var bare fullstendig “radio silence” fra min side.

I dette tilfellet gikk det åtte måneder innen han igjen tok kontakt, med “hvor er du nå”? Ikke en særlig spennende henvendelse med andre ord. Og dette er også typisk for en hoover. Selv om noen psykopater hoovrer på pompøst vis, med blomster og knefall ved døren, bønner om gjenforening, forsikringer om anger og løfter om forbedring, så er ikke den typiske hooveren slik. Den typiske hooveren er kort og kjedelig, “hvordan går det?”, “hvor er du nå?”. Med andre ord ikke noe å sette livet sitt på vent for.

Tidsaspektene er også typiske for en førstegangshoover. En etter tre måneder. Den andre etter åtte måneder. Jeg vil tippe at de fleste tilfellene av førstegangs kontakt skjer innenfor ett år. Hva som skjer videre etter første kontakt, er avhengig av om p/n fikk noen narsissistisk forsyning av hooveren. Hvis de gjorde det, så vil de nok ta kontakt igjen på et senere tidspunkt. Hvis p/n ikke har latt høre fra seg i løpet av det første året, så er det lite sannsynlig at objektet hører fra dem, med mindre objektet oppmuntrer ham/henne. Men da er det ikke lenger en ekte hoover, men en “triggered hoover” (se video under).

Hvilket bilde har du av narsissister?

De fleste tenker vel på narsissister som dominerende og giftige mennesker. Men de er også manipulerende, og kan spille “kuet” hvis de har noe å tjene på det. Eller finnes det narsissister som er underdanige av natur? Er det kanskje avhengig av hvem objektet er? Kanskje narsissister frykter enda mer dominerende narsissister, eller frykter de psykopater?

Jeg fikk denne mailen fra en leser. Les historien og døm selv. Mailen er gjengitt med tillatelse fra leseren.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

En mann jeg kjenner, som jeg synes har vært en litt underlig person, ser jeg nå på med nytt blikk etter min nye kunnskap. 

Han spiller mange roller. Dominerende, manipulerende og arrogant er slik jeg kjenner ham, men morsom og underholdende. Han kan dog skape intens frykt i folk, og derfor gjør de som han sier. Han har karisma så det holder, og utstråler dyrisk maskulinitet som du kaller det, og seksualitet. Alle beundrer ham, både kvinner og menn, og man kan se tilbedelsen i øyene deres. Og han elsker det, og flørter med alle. Han har mange “følgere”, men de byttes ut over tid. Han har vært gift og samboer mange ganger, men han sier rett ut at han ikke er innstilt på kompromiss i et forhold. Det er vel derfor han ikke har noen partner nå. Han vil ha en kvinne når han vil, og ellers vil han ikke bli forstyrret. Han er ikke innstilt på å gi noe i et forhold slik jeg oppfatter ham. Ganske egoistisk.

Han er god til å prate og underholde, og elsker å fortelle små ”røverhistorier” som noen ganger er så opplagt oppdiktet, at vi må smile. Han avslørte nylig for alle etter noen glass vin at han for noen år siden hadde lånt masse penger av en person til et av sine prosjekter. De pengene skyldte han enda.

Han kan ”avsløre” seg selv ved for eksempel å fortelle halvfull i alles påhør at han kan våkne kl. 04:00 med dødsangst, med et øyeblikks fortvilet ansikt, som raskt erstattes av den vanlige masken og prat om noe annet. Eller uttalelsen: ”Jeg håper jeg ikke har vært til bry”, altså dødsangst og ”unnskyld at jeg er til”-oppførsel. Er det bare et spill for å få sympati? 

Jeg har tenkt at det kommer av at han begynner å bli gammel, men kanskje det er et narsissistisk trekk? Jeg tror at bak den tøffe masken så er han egentlig en reddhare.

Men det rare er at jo nærmere ham jeg kommer så ser jeg at han er svært underdanig. Også overfor meg, fordi jeg har svart ham på tiltale noen ganger, og han har skjønt at jeg ikke lar meg kommandere. I det siste har jeg oppdaget at han oppfører seg som om en av hans jobbpartnere er “hans mor”. Hun holder orden på avtaler og tidspunkter, og han spør henne til råds, også om sitt eget fagområde som han er svært dyktig og erfaren i. Dette finner jeg underlig, og det stemmer ikke med den tøffe rollen, den berettigede oppførselen, og det arrogante holdningen som er typisk ham når man ser ham litt på avstand og han er “i gang”. 

Den kvinnelige jobbpartneren er yngre, og selv svært intens, kjapp og dominerende, og jeg tror at hun kan ha vært en av hans mange tidligere elskere. Men hun snakker varmt om sin egen mann, så jeg tror ikke de har et forhold nå. Kanskje hun har psykopatiske trekk selv? Kan hun ha fått overtaket på ham? Eller er det bare den parasittiske egenskapen som gjør at han føyer seg så ydmykt under henne? Hun “holder orden på ham”, slik han en gang sa at hans x-kone kone hadde gjort. Hun fyller en rolle i hans liv som han tydeligvis trenger, og han “kleber” seg til henne på en måte en tøff og selvstendig mann aldri ville ha gjort. Ikke flørtende, smigrende eller forretningsmessig, men noe annet.

Men det er ikke henne han har lånt penger av. (Eller kanskje han har lånt av henne også, hva vet jeg.)

Dette er så underlig å være vitne til. Han ser ut som et barn sammen med henne, den “tøffingen”. Hun har taket på ham, tar avgjørelser og tar ledelsen.

Jeg tror kanskje at det er den parasittiske egenskapen jeg ser. Kan det være det?

Hva mener leserne? Hva slags mann har denne leseren møtt? Er han overhodet en narsissist?

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min siste bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

BEMERK! Disse prisene vil gå opp fra 1/1. Det er usikkert hvor mye de vil stige, men for å sikre deg gamle priser så bestill innen nyttår.