En leser skriver følgende:

Jeg har et ønske om å høre mer om psykopatens nye partner. Fram til han traff henne, ville jeg bare bort og at han skulle fjerne seg. Det var over to år fryktelig slitsomt å forholde seg til ham, som dag og natt henvendte seg via ulike medier, og fysisk.

Det underlige skjedde da han fortalte at han hadde funnet en ny; jeg gikk så til de grader i kjelleren med angstanfall og sykemelding. Dette hadde jeg virkelig ikke forutsett. Derfor: Har du anledning til å snakke litt om psykopatens nye partner? Og kan du tenke deg hvorfor dette slo beina under meg?

Her er det altså ikke snakk om en brå forkasting, men et (langtids)objekt som har rukket å gå grundig lei av psykopaten, og som er klar til å bryte.

Det som egentlig burde være en følelse av frihet og løsrivelse, ble likevel en kilde til sykemelding da psykopaten fant en ny partner.

Hvordan kunne det skje?

Det korte svaret er triangulering. Triangulering fungerer nesten hver gang. Men husk at triangulering er avhengig av kontakt. I dette tilfellet hadde psykopaten mulighet til å fortelle om sin nye partner. NK forhindrer slik informasjon, eller at man ser det på sosiale medier.

Grunnen til at triangulering fungerer selv når objektet er mektig lei, er fordi det gjør psykopaten attraktiv. All triangulering fungerer slik. Selv om objektet er lei, så er det fortsatt mye kognitiv dissonans på gang. Det betyr at når en annen person vil ha psykopaten, så kommer all tvil tilbake; er han egentlig p/n? Hvorfor ser ikke den nye partneren hvor grufull hun er?

Triangulering er også psykopatens stikk til det gamle objektet; “se, nå har jeg ikke bruk for deg lenger. Jeg kommer ikke til å løpe etter deg mer, du er avleggs”. Dette sies indirekte, og i noen tilfeller direkte. Det gir ingen god følelse, og er ikke en sunn måte å avslutte et forhold på. Det er et kraftig angrep på selvfølelsen. Hele relasjonen med psykopaten og ideen om en selv som attraktiv latterliggjøres av psykopaten, som om de peker nese mot objektet og sier “jeg bare tulla med deg. Jeg likte deg aldri”. Det som i utgangspunktet var objektets avvisning av psykopaten, snur til at det er objektet som føler seg avvist. Det blir som å gå fra å ha kontrollen og makten, til å miste kontrollen.

Jeg tror dog angsten som leseren beskriver hadde kommet uansett. Vi har alle en periode med angst etter bruddet med psykopaten, også de som egentlig ikke har grunn til det, der hvor psykopaten kanskje aldri skremte ordentlig eller var fysisk voldelig. Angsten kommer uansett, og den kan være kortvarig eller langvarig. Angsten er en slags forløsning når det går opp for oss at vi har ligget i seng med fienden. Bare den tanken i seg selv er skremmende. Selv var jeg klar til å knytte min fremtid til et menneske som motarbeidet meg. Tenk at jeg ikke evnet å beskytte meg selv bedre. Tenk at jeg leste en person så dårlig, og attpåtil ønsket å tilbringe livet med ham! I ettertid ble jeg paranoid overfor alle menneskers intensjoner. Jeg ble engstelig av å ikke stole på noen. Det var fryktelig ensomt og fremmedgjørende. Jeg følte meg ikke lenger som en del av planeten Jorden.

Dette hadde jeg virkelig ikke forutsett. Psykopaten spiller hele tiden på overraskelsesmomentet. De skal rett og slett vippe oss av pinnen, det er deres mål. Dette skjer både i relasjonen og etter bruddet – der hvor de fortsatt har mulighet til å nå oss.

De ønsker å skape forvirring og desperasjon. Der hvor vi fortsatt har med en psykopat å gjøre, så må vi være åpne for alle mulige trekk fra deres side, enten det er snakk om en kollega, venn eller slektning. Ikke la noe de finner på overraske deg. Da beholder du roen og overtaket best mulig.

Har du anledning til å snakke litt om psykopatens nye partner? Mitt beste råd er å ikke spekulere for mye i det nye objektet. Jeg husker at jeg lenge ønsket å kontakte min arvtaker. Jeg ønsket å advare henne, men det var også et behov for å komme nærmere ham. Jeg hadde så mye på hjertet. Hun var et naturlig publikum. Jeg ønsket å vite om hun gjenkjente og delte min opplevelse av ham. Jeg vet i dag at det gjorde hun ikke på det tidspunktet. Å kontakte henne ville derfor bare forsterket forvirringen min. Det beste var å stole på min opplevelse av ham, uansett hvilken rolle han inntok overfor henne. Jeg vet at jeg ble svært dårlig behandlet sammenlignet med henne, og det var en stund bittert å tenke på. Men jeg var et overgangsobjekt. Han hadde dårlig tid med meg. Han trengte en “quick fix” av kontroll og makt innen han slo seg til ro med et langtidsobjekt.

I dag er nok hennes opplevelse av ham ganske annerledes enn den var i begynnelsen. Hun er fanget. De har vært sammen i flere år. Men det betyr ikke at hun endelig ser hva jeg så. Antakelig løper hun etter hans aksept og kjærlighet. Hun merker at noe mangler, men har ikke noe sammenligningsgrunnlag. Hun var svært ung da han fant henne og isolerte henne (tok henne med til en annen kant av landet). Husk at det kan gå 20-30 år innen et langtidsobjekt våkner opp.

Husk også at det nye objektet er ikke deg. Vi har en forestilling om at det nye objektet vil reagere slik vi gjorde, når det går opp for dem hvem psykopaten er. Men det nye objektet ser garantert ting annerledes enn du gjør, for det finnes ikke to helt like mennesker i verden. Det du opplevde som manipulering, mishandling og bedrag, kan det nye objektet trekke på skuldrene av, “so what?”, eller sågar synes er en spennende katt-og-mus lek. Det nye objektet kan selv være alvorlig forstyrret.

Hvis det nye objektet er en empatisk og snill person, så vil de etterhvert avsløre psykopaten. De vil begynne å stille spørsmål, slik du gjorde. De vil søke på internett og finne svar. Empatiske mennesker er formidable detektiver, fordi de hele tiden har de sosiale antennene ute. Den emosjonelle intelligensen er høy. Det nye objektet vil unektelig gå gjennom en vanskelig oppvåkning, slik du gjorde, men de vil klare seg.

Det beste er å holde avstand til den nye partneren.

Husk å like og dele tekster. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Skrevet av Dag Øyvind Engen Nilsen

144 sider. Kagge forlag 2019.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dag Øyvind Engen Nilsen er kjent som blant annet faglig redaktør på nettsiden psykopaten.info – en side mange av oss kjenner godt. Han beskrives av forlaget som “selvstendig rådgiver og terapeut”. Uten at jeg kjenner nærmere til mannen så lyder det som om han tar imot klienter. Et tips til dere som etterspør terapeuter med psykopatisk kunnskap.

Det er grunn til å feire hver gang det blir utgitt en relevant bok på norsk. “Psykopattesten” er definitivt relevant, men den har noen svakheter.

Noe som først villedet meg, er tittelen. Jeg mistenkte at det var en slags quiz-bok, hvor man kunne teste seg selv eller en av de nærmeste, for å finne ut om han eller hun er psykopat. I så fall var boken uinteressant for meg og jeg avventet med å gjøre meg kjent med boken.

Det viste seg så at boken ikke er en quiz-bok, men at den handler om psykopatens generelle adferd. Slik sett er den meget relevant. Men selv i et lite marked som Norge så er slike bøker utgitt før. “Psykopattesten” bør derfor skille seg ut. Den bør komme med ny innsikt og gi en eller to aha-opplevelser som man ikke finner i andre, lignende bøker. Det gjør den dessverre ikke.

Boken har god kontinuitet og er full av eksempler som mange vil kjenne seg igjen i. Den kan ikke sies å være en oppslagsbok men leses best fra perm til perm. Det er heller ikke vanskelig, den korte teksten tatt i betraktning.

For oss som interesserer oss spesielt for emnet, så er det lite nytt i boken som vi ikke allerede har funnet andre steder. Den er velskrevet, lettlest og tvers gjennom bekreftende. Men det er også alt.

På 144 halvfulle sider, og til den stive fullpris av 379 kroner, så kan man forvente mer. Boken favner bredt – hvilket er bra – men det blir overfladisk. Boken er perfekt som førstegangs bekjentskap med emnet. Den er også god for de som ikke er spesielt glade i å lese. Men man må søke til annen litteratur for å få den dype forståelsen.

Terningkast 3/4.

Selv med all min kunnskap om psykopati og narsissisme, så stod denne hendelsen med min siste psykopat lenge som et stort mysterium. Hendelsen skjedde i 2013, rett før vi skulle skilles ad på ubestemt tid. Hele relasjonen befant seg i limbo. Hvor var vi? Var vi kjærester, venner eller sågar fiender? Hva kom til å skje med oss fremover? Svar fikk jeg ikke av ham. Han sendte signaler i alle retninger. Jeg måtte derfor slåss med spørsmålene alene, selv om de i aller høyeste grad involverte ham. Jeg var forvirret, redd, trist og sint. Men jeg visste at noe også tynget ham. Jeg trodde det var fordi han slet med de samme spørsmålene, men det skulle vise seg å være noe helt annet.

Vi var kolleger og hadde vår siste vakt sammen. Det var jeg som skulle dra. Mitt midlertidige arbeidsforhold var over. Jeg hadde lyst til å dele min sorg med ham. Eller i hvert fall ha det fint sammen den siste dagen. Men fra ham fikk jeg kun kulde. Da kvelden kom og vi gikk sammen ned i garderoben for siste gang, så var jeg klar til å bryte sammen i armene hans. Mest av alt fordi alt var så uavklart. Han hadde ikke med ett ord nevnt den snarlige adskillelsen, eller forsøkt å legge noen planer for hvordan vi skulle forholde oss til hverandre fremover, med den kommende avstanden. Han hadde en gang sagt at han “kom til å hente meg”. Han sa ikke mer enn det. Den kryptiske uttalelsen ble hengende i luften og aldri brakt på bane igjen.

En slags stolthet i meg klarte dog å holde meg oppreist, uten å kollapse eller vise for mye svakhet.

Vi var i garderoben. Jeg stod med hodet i garderobeskapet og med ryggen vendt mot ham. Jeg tømte lommene for sykepleieutstyr jeg ikke lenger trengte; sårteip, sprøyter, kompresser, en liten lommelykt… Jeg spurte ham så lystig jeg kunne “vil du ha noe av dette?”. “NEI!” brølte han tilbake, og jeg forstod at han plutselig stod rett bak meg! Jeg merket hårene reise seg i nakken. Jeg snudde meg halvveis. Uten å se ham direkte i øynene så observerte jeg at han stod helt inntil meg. Han hadde kledd av seg på overkroppen. Musklene hans var spent. Armene stod litt ut fra kroppen. Han hadde bøyd hodet og øynene var helt sorte. Posituren var som om han var klar til angrep. Jeg reagerte intuitivt, “flight” mekanismen overtok styringen. “Jeg må visst på do før vi går hjem” sa jeg rolig og klarte å lirke meg forbi hans overspente kropp, selv om han egentlig blokkerte min mulighet for flukt. Men jeg gjorde meg smidig. Han stod urørlig mens jeg smøg meg forbi, smatt inn på toalettet og låste døren.

Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Jeg måtte selvfølgelig ikke på do. Men jeg lot som og spylte ned mens jeg forsøkte å roe meg. Jeg ble der inne i et par minutter mens hjernen jobbet på høytrykk med å analysere den plutselige aggresjonen hans, samtidig som jeg måtte foreta meg noe.

Plutselig lød det “kommer du snart?”, fra utenfor toalettet. Stemmen hans var igjen avslappet og mild. Jeg fattet ikke at stemmen kunne komme fra samme person som få minutter før pumpet seg opp som en okse mot en rød klut. “Jada”, svarte jeg. Jeg låste opp døren og lot som ingenting. Han hadde kledd på seg, klar til å gå hjem, som om intet utenom det vanlige hadde skjedd. Det var som om han hadde glemt at han nesten angrep meg bare tre minutter tidligere. Noen forklaring eller beklagelse fikk jeg aldri.

Denne hendelsen har i alle år stått som den mest uforklarlige og skremmende hendelsen han utsatte meg for. Samtidig var den også den mest bekreftende – et viktig glimt av galskapen og hatet som ikke bare red ham, men som var ham.

Men var det nok til at jeg endelig forstod at fyren levde i lala-land og at jeg trakk meg unna? Neida. Min traumebundne hjerne savnet ham intenst i etterkant, og relasjonen skulle få pågå i enda noen måneder innen jeg meget motvillig takket for meg.

Forklaringen på hendelsen gikk dog langsomt opp for meg, og den endelige eureka-opplevelsen fikk jeg etter å ha sett den vedlagte videoen til Dr. Ramani.

Psykopaten, og især narsissisten, hater å bli forlatt.

De opplever sterk separasjonsangst hver gang objektet forlater dem. Bare å forlate dem kortvarig for å gå på jobb eller i butikken utløser ubehag og misbilligelse i dem. Det er en angst lik den babyen opplever hver gang moren ikke er tilstede. Normale mennesker har jobbet seg gjennom denne angsten, og forstår at kortvarige atskillelser er nødvendige og ufarlige, men narsissisten forstår ikke dette. De henger fast i en underutviklet, umoden og primitiv håndtering av atskillelser. Dette handler om flere ting.

• De mister kontrollen over objektet.
• De mister kontrollen over narrativet, det vil si historien om hvordan relasjonen utvikler seg i deres fantasi.
• De mister narsissistisk forsyning.
• Psykopaten klarer ikke å skille atskillelse fra avvisning. Hver minste lille atskillelse blir betraktet som en avvisning.

Som vi vet fra før, så er det “ute av syne, ute av sinn” for en psykopat, akkurat som hos små babyer. Den som ikke er innenfor rekkevidde, eksisterer ikke. Dette er antakelig forklaringen på den intense kontakten mange opplever selv under korte fravær i idealiseringsfasen, som når objektet blir bombardert med sms-er mens han eller hun er på jobb. Nærværet er så intenst. Psykopaten må hele tiden ha bekreftelse på at objektet er der, når psykopaten ikke lenger kan se objektet. Men det er også forklaringen på det motsatte – hvor raskt objektet glemmes etter en forkasting, hvor all interesse fra psykopaten opphører nærmest på minuttet, og psykopaten flyr avgårde til nye marker med et nytt objekt. Når objektet er ute av syne, så er det også ute av psykopatens bevissthet, uansett hvor tett kontakten var opp til det tidspunktet.

Separasjonsangsten kan også forklare selve fenomenet “forkasting”. Psykopaten er så redd for selv å bli forkastet, at han/hun tar kontroll ved å forkaste objektet selv, innen det uunngåelige skjer. Slik forsøker de å ha full kontroll på relasjonen og dens avslutning.

Min opplevelse i garderoben var nok min psykopats forsøk på å beholde kontrollen over noe han ikke kunne kontrollere – min avgang. Datoen var satt og han kunne ikke tviholde på meg. Den plutselige aggresjonen og den like plutselige mildheten var hans forstyrrede måte å regulere sitt ambivalente og kaotiske indre. I stedet for å legge planer for en snarlig gjenforening slik sunne mennesker gjør, så oppfattet hans psyke det som at jeg kom til å slutte å eksistere neste dag.

Men det handler ikke om kjærlighet. Hvis en sunn person trodde at partneren ville slutte å eksistere neste dag, så ville den siste dagen bli fylt med kjærlighet og hengivenhet. Min psykopat ble aggressiv og truende. Ikke fordi han elsket meg, men fordi han kun så seg selv, sin grandiositet og egne behov som jeg hadde dekket.

Som Ramani sier i videoen, psykopaten føler seg avvist selv når det er psykopaten som drar.

Husk å like og dele tekster. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.