Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Selv korte relasjoner med en psykopat eller narsissist kan gi PTSD. Det er garantert at lange relasjoner gjør det, enten det er snakk om et mangeårig samboerskap eller ekteskap med en p/n, eller oppvekst med en p/n forelder.
PTSD, eller posttraumatisk stress, kan anta mange former. Når det er snakk om traumer forårsaket av relasjoner så snakker man dessuten om kompleks PTSD, fordi man får noen tilleggssymptomer som tradisjonell PTSD ikke omfatter. Det dreier seg om det mellommenneskelige aspektet. I tillegg til “skvettenheten” og hyperårvåkenheten – som er typisk for PTSD – så rommer kompleks PTSD også fremmedfølelse, aggresjon og skepsis til menneskeheten.
Derfor er det ikke rart hvis man utvikler underlig adferd etter en slik relasjon.
Hvis du fortsetter å fungere sånn noenlunde post-psykopat; at du klarer å stå opp om morgenen, gå på jobb, betale regningene og pleie et par viktige relasjoner, så er det faktisk en bragd og vitner om hvor sterk du er som menneske.
Men la oss snakke litt om endret adferd etter en relasjon med en psykopat eller narsissist. Du er nemlig ikke blitt gal. Men muligens er du blitt litt eksentrisk. Dette er altså helt normalt.
Selv så begynte jeg å snakke med meg selv etter relasjonen med (den tredje) psykopaten. Jeg har fortsatt ingen god forklaring på hvorfor. Kanskje var det overskuddsenergi som måtte ut. Kanskje var det fordi behovet for bekreftelse på hva jeg tenkte og følte var så stort, og ingen i umiddelbar nærhet til å bekrefte meg, at jeg nærmest “splittet” meg selv i to, for å gi meg selv den bekreftelsen. Ja, når du nå leser forklaringen, så kan du være sikker på at jeg i en periode var redd for å bli gal! Men det ble jeg altså ikke. Men fortsatt kan jeg finne på å snakke med meg selv. Det er altså snakk om en permanent adferdsendring. Forskjellen er at nå retter jeg praten mot hunden i stedet for ut i tom luft.
Jeg hadde også i noen år noe som lignet på tics. Kall det muskelspenninger. Jeg var anspent, nervøs og på vakt. Dette resulterte i delvis ukontrollerte og brå bevegelser, især brå hånd- og hodebevegelser, som om jeg hadde mistet finmotorikken. Jeg slo ofte glass ned fra bordet fordi jeg ikke klarte å koordinere bevegelsen. Men dette er borte i dag.
Hadde mine adferdsendringer vært alvorlige eller sosialt hemmende, så ville jeg kanskje gått til legen med dem. Men husk at adferdsendringer kan være svært ressurskrevende og kostbare å forandre. Og ofte lykkes det uansett ikke. Gå derfor ikke rundt med skam over at du har utviklet enkelte fakter. Hvis du kan leve med dem, så gjør det. Det er viktig å forstå at de er normale, forutsetningene tatt i betraktning. Husk også at med tiden så går mye over av seg selv, eller det blir mindre uttalt.
Men hvilke andre adferdsendringer forteller tidligere objekter om? Følgende eksempler er hentet fra videoen nederst i teksten.
Skepsis til hva andre mennesker forteller. Handler om en generell skepsis til andre menneskers hensikt og agenda. Det er en naturlig forsvarsmekanisme etter å ha blitt utsatt for mangeårig manipulasjon. Det er viktig å være bevisst faren for å bli en permanent gråstein, fordi dette ødelegger evnen til ekte intimitet med andre mennesker.
Pokeransikt i sosiale tilstelninger. Når man har levd lenge med en p/n, så blir man rent intuitivt en gråstein for ikke å avsløre hva man føler og tenker, fordi man har lært at å være autentisk vil bli brukt mot deg.
Overdrevet rengjøring. Sammen med en p/n så mister man kontrollen. Man blir også hele tiden utsatt for kritikk. Overdrevet rengjøring av hus og hjem kan handle om å gjenvinne kontrollen, men også om å verne seg mot kritikk. Hvis omgivelsene er plettfrie, så kan ingen “ta deg” på noe. En tredje grunn til overdrevet rengjøring er å “vaske bort” psykopaten, både mentalt og fysisk, især hvis man bor i en bolig hvor psykopaten har oppholdt seg mye. Mange opplever da boligen som besudlet av noe ondt.
Dobbelsjekking. Kanskje du alltid må sjekke om du faktisk låste døren eller slo av komfyren. Ifølge videoen handler dette om utrygghet, og det stemmer nok. Men jeg vil tilføye påvirkningen av tåkelegging/gaslighting. Tåkelegging gjør at vi ikke stoler på vår egen hukommelse. Selv om vi vet at vi låste døren, så er ikke det nok til å gi oss trygghet, fordi psykopaten overbeviste oss om at vi hele tiden husker feil. Vi sjekker derfor døren en ekstra gang, for sikkerhets skyld. En god øvelse mot tvil og behovet for dobbelsjekking, er å være bevisst tilstede når du gjør viktige ting, og gjerne si høyt til deg selv “nå låste jeg safen” eller “nå fikk hunden mat” (ja se, å snakke med seg selv kan av og til komme godt med).
Behov for å gjøre ting alene, for eksempel spise alene eller reise alene. Å foretrekke å gjøre ting alene kan være en måte å ta tilbake sin selvstendighet. Selvstendigheten er nemlig det første offeret, når man er sammen med en p/n. Sammen med en p/n så mister man all autonomi. Behov for å spise alene kan handle om psykopatens merkelige forhold til mat. Kanskje ble du kritisert for å ikke spise ordentlig, eller for å spise for mye eller for lite. Eller for ofte eller for sent. Eller kanskje spiste du feil mat. Du skulle i det hele tatt skamme deg for å spise. Psykopaten kan til og med ha forsøkt å forgifte maten din, eller du mistenkte at hen gjorde det. Dette skapte en aversjon i deg mot å spise med andre tilstede. Du ønsker ganske enkelt å være i fred under måltidene, nå som du har sjansen til det.
Stamming når du snakker, især når du skal fortelle om din psykopat. Jeg synes ikke videoen forklarer særlig godt hvorfor man stammer som følge av CPTSD, utover at også dette er en forsvarsmekanisme. Jeg vil derfor tilføye min egen teori, den er ikke dyp eller komplisert. Jeg tror stammingen forekommer fordi temaet er triggende. Egentlig har man ikke lyst til å snakke om psykopaten, derfor stammer man. Det betyr ikke at det er skadelig å snakke om psykopaten. Antakelig er det hensiktsmessig, men det kommer an på hvem du forteller til. Hvis det er en annen psykopat eller narsissist som forsøker å “tvangsåpne” deg om din historie, så er stammingen et tegn på at kroppen ikke ønsker å dele med denne skadelige personen. Ytterligere en grunn til stamming, er fordi man er redd for ikke å bli trodd.
Hvis du stammer i generelle samtaler, uavhengig av tema, så er det muligens som følge av å konstant ha gått på eggeskall rundt psykopaten. Ganske enkelt en frykt for å prate. Hver gang du åpnet munnen så ble du angrepet. Å plutselig kunne få tale fritt og avslappet rundt trygge mennesker kan derfor være vanskelig. Man kan ikke bare skru av en bryter, selv om psykopaten er borte.
Behov for å unnskylde deg hele tiden. Din oppfattelse av eget ansvar er blitt fullstendig rasert av psykopaten. Du vet ikke lenger hva du har grunn til å beklage. Derfor beklager du hele tiden, for bagateller, for hva andre har gjort mot deg, og gjerne i forkant – før du overhodet vet om du kommer til å gjøre noe du blir nødt til å beklage. Du innleder en samtale med å beklage, uvisst av hvilken grunn. Det er som om du beklager for bare å være tilstede, for å ha møtt opp.
Unngår øyekontakt. Flakkende blikk under samtaler. Vi vet at psykopaten og narsissisten har et eget blikk, kalt “psycopathic stare”. Å se inn i dette blikket er svært ubehagelig, fordi man ser inn i noe sjelløst, noe empatiløst og noe ondskapsfullt. Psykopaten har en tendens til å stirre på deg uten å blunke. Direkte øyekontakt kunne faktisk også trigge psykopaten og utløse vold, som om hen ble provosert av at du våget å se dem i øynene. Vi lærte oss å unngå dette blikket. Objekter kan fortelle at de i årevis delte hjem med en p/n uten å se vedkommende i øynene. Dette bærer man selvfølgelig med seg ut i samfunnet, selv om psykopaten ikke lenger er et problem, og kan være svært tidkrevende å avlære.
Hyperventilering når du skal markere et poeng. Gode idèer, egne initiativ og autentisitet ble slått hardt ned på av psykopaten, ofte i form av latterliggjøring. Det kan derfor oppleves triggende å for eksempel skulle presentere egne idèer på jobb eller i møter i borettslaget. Ideen kan være god, men du kvier deg for å fremføre den. Psykopaten kan også ha implementert i deg at ingen er interessert i å høre hva du har å si, fordi du er dum og kunnskapsløs. Kroppen din forbereder seg derfor på angrep når du skal lufte dine meninger. Det trigger sterk angst å uttale seg offentlig. Derfor hyperventilerer du.
Avfeie komplimenter. “Ikke komplimenter meg, jeg er ikke god nok”. Positive omgivelser kan virke truende, fordi det er ukjent. Objekter som er vokst opp med psykopater er ikke vant til å omgi seg med positivitet og kjærlighet. Komplimenter kan derfor være direkte ubehagelige. Objektet vet ikke hvordan de skal respondere på dem. Det kan også handle om en mistanke om at den som gir komplimentet, er en falsk smisker, fordi de eneste tidspunktene en p/n gir komplimenter, er når de vil oppnå noe, og dette er hva objektet er vant til.
I tillegg til listen over så vil jeg nevne åndsfravær. Det er vanlig å bli ukonsentrert, distre og fjern etter en relasjon med en psykopat. Omgivelsene oppfatter det som om du ikke er tilstede i nuet. Det blir vanskelig å følge tråden i en samtale, især hvis den er hva jeg vil kalle triviell, om vær og vind eller om mennesker som ikke vedkommer deg. Vi har ikke det mentale overskuddet til “small talk” når vi er i rehabilitering, fordi det foregår så mye indre arbeid. Hjernen luker ut det som ikke er av betydning. Omgivelsene kan oppfatte deg som uinteressert, noe som igjen kan føre til konflikter og skadede relasjoner fordi folk blir fornærmet.
Objekter som tidligere var sosiale motorer kan oppleve å bli beskyldt for ikke lenger å være “underholdende” nok.
Spesielt store selskaper med mange parallelle sosiale interaksjoner kan være vanskelig. Et objekt som trenger fred, kan bli overstimulert og irritabel av for mange mennesker. Det er derfor mange velger å kutte sosial kontakt inn til beinet det første året, eller de første par årene, etter bruddet med psykopaten.
Har du opplevd andre fakter enn de nevnte? Fortell om dem i kommentarfeltet.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Da jeg først begynte å mistenke at min eks har en antisosial personlighetsforstyrrelse, alternativt malign narsissisme, så ble jeg svært opptatt av om han oppfylte kriteriene for en diagnose.
Jeg finstuderte kriteriene for psykopati. Først så gjorde jeg det for å utelukke at han er en. Jeg ønsket sterkt at han var normal, fordi det ga håp om å redde relasjonen. At han hadde samvittighet og ville se lyset til slutt, og komme tilbake til meg med anger slik at vi kunne bli et normalt par.
Jeg var full av benektelse. Forsvarsmekanismene jobbet på høygir. Jeg unnskyldte, fortrengte og rasjonaliserte. Men virkeligheten trengte seg på. Ting ble tydeligere jo lenger han holdt seg vekk, og slik er det med distanse – hjernetåken letter og man ser klarere. Først måtte jeg medgi at han nok oppfylte to-tre kriterier. Det ville i så fall gjøre ham normal, for det sies at vi alle oppfyller minst to psykopatiske kriterier.
Men senere økte erkjennelsen. Og i dag står det klart for meg at han oppfyller minst 16 kriterier (av tyve). Noen i stor grad og noen i mindre grad. Men han befinner seg altså langt over grensen for å få en diagnose (12 kriterier). Vel å merke hvis han noen gang hadde kommet i hendene på fagfolk. Og det gjør han aldri. Derfor har han ingen diagnose. Han går løs blant folk, lik de fleste fullblods psykopater.
Som sagt, i begynnelsen var behovet for å stille en diagnose stort. Jeg visste selvsagt at jeg ikke var formelt kvalifisert til å stille en diagnose. Men det var ikke viktig for meg. Det var ikke viktig å få ham studert av en ekspert. Jeg visste at jeg kjente ham godt nok til å stille en diagnose for mitt indre, for min egen del. Derfor finleste jeg kriteriene og satt dem i perspektiv.
For en dypere forståelse av kriteriene kan du for eksempel lese “Without conscience” av Robert Hare.
Legg også merke til de tidligere brukte kriteriene fra 1941, basert på Hervey Cleckleys studier. Selv om de i dag ikke gjelder, så er de likevel relevante.
I dag er jeg ikke lenger så opptatt av selve diagnosen. Men jeg kontaktes regelmessig av lesere som er det. De vil at jeg skal stille en diagnose på den giftige i deres liv. Det kan jeg selvfølgelig ikke. Jeg kan kun fortelle dem hva de skal være oppmerksomme på. Men jeg forstår deres behov. De er i dag i den fasen jeg var i den gang jeg selv var opptatt av diagnoser. Så det er ganske enkelt en fase man må gjennom, som en viktig øyeåpner.
Men senere i livet bør man legge behovet for å stille en diagnose til side. Man vil nemlig fortsatt støte på giftige mennesker, og noen av dem vil være psykopater eller narsissister. Men hva de er bør spille en mindre rolle. Spør deg selv dette, tror du at du kan ha en relasjon med en person som “kun” oppfyller ni eller ti kriterier på psykopati, som ikke er nok til å få en diagnose? Tror du at en slik person er ufarlig? Hvordan vil et vennskap med en slik person se ut, eller enda verre – et tett samliv?
Det som er viktig, er hvordan de virker på deg. Tømmer de deg for energi og lager problemer for deg? Får du ubehag av å være i nærheten av dem? Det er alt du trenger å vite. Du trenger ikke lenger å kjenne dem godt nok til å stille en diagnose, for det krever at du tilbringer ganske mye tid med dem, og det skal du ikke. Trekk deg ut så snart du kjenner ubehaget. Ofte vil det være fordi det er gjenkjennelig. Psykopaten ga deg et traume. Et traume er fysisk, kroppen husker. Den reagerer når noe er gjenkjennbart. Derfor skal du stole på den når den varsler deg. Den varsler med fysisk ubehag når du er i nærheten av giftige og farlige mennesker.
Behovet for å stille en diagnose handlet også om usikkerhet. Vi stolte ikke på vår egen oppfattelse av situasjonen. Vi trengte noen andre til å fortelle oss at dette var en skadelig person. Derfor søkte jeg til kunnskap om psykopati. Derfor er vi i en periode opptatt av å fortelle venner og slektninger om hva vi opplevde. Forståelse fra omgivelsene er så klart viktig, fordi du gjennomgår en metamorfose. Men det handlet vel så mye om at vi trengte bekreftelse og nærmest søkte om tillatelse fra andre til å stole på vår egen intuisjon. Vi søkte tillatelse fra folk som ikke kjente p/n like godt som vi gjorde. Fra mennesker som ikke var skadet av denne personen. Er det ikke ironisk?
Men det var den gang. Nå skal du lære å stole på din egen oppfatning, hvis ikke du gjør det allerede. Nå vet vi at giftige mennesker har flygende aper som de påvirker. Du kan derfor ikke stole på andres oppfatning av denne personen. De kan nemlig være under vedkommendes innflytelse. De kan sågar være hjernevasket av sverting av deg, slik at du vil få en skadelig tilbakemelding; “NN er jo en topp person”, “du overdriver”, “sikker på at det ikke er deg det er noe i veien med”? Selv mennesker som ikke er påvirket av den giftige, vil ikke ha forutsetninger til å kunne bekrefte deg. Du kan ikke legge ditt liv i deres hender. Du må stole på deg selv.
Derfor skal du huske disse tingene.
Behovet for å stille en diagnose er forståelig i begynnelsen, men senere er det av mindre betydning hva vedkommende er. Det viktige er hvordan du opplever ham eller henne.
I stedet for å la andre styre din oppfattelse av en person, så kan du selv være den toneavgivende; “han er en drittsekk”, “hun er falsk”. Da har du kastet det ut i universet, ikke som et spørsmål, men som en konstatering. Ikke vær redd for å gjøre det. Om du gjør det for ditt indre eller i offentlighet, er opp til deg. Men ikke vær opptatt av å skåne skadelige mennesker. Hvem vet, kanskje hjelper du noen andre, som selv er i tvil om vedkommendes karakter. Og ikke minst har du advart folk mot denne personen. Da er det deres egen feil hvis de lar seg villede av vedkommende.
