I dag vil jeg skrive om hvorfor du aldri får det svaret du ønsker fra en narsissist eller psykopat, og hvorfor du ikke skal be om det. Et tema jeg har skrevet om før, men det går fort flere år mellom hver gang et tema blir brakt på bane her på bloggen. Dette er et viktig tema som må repeteres, ikke minst for nye lesere.

Kort sagt så handler det om at du aldri vil få den responsen fra en p/n som du trenger eller ønsker. P/n er programmert til aldri å gi deg sinnsro eller sjelefred. Og dette gjelder ikke kun etter bruddet, men som mange husker også under relasjonen. Heller ikke idealiseringsfasen ga sinnsro, fordi du som objekt fløy så høyt og var superfokusert på psykopaten. Under relasjonen så fikk du kanskje samarbeid fra psykopaten så lenge du var positiv, føyelig og dyrket ham/henne. Men det er ikke det samme som sinnsro, det er kun brannslukking. Alle husker følelsen av usikkerhet, selv når relasjonen tilsynelatende gled på skinner. Du unnlot å stille de viktige spørsmålene, fordi du fryktet at det ville sette relasjonen i fare.

Spesielt etter bruddet så er behovet for avklaring stort, for en forkasting skjer fort og objektet står forvirret igjen.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Så her er hvorfor psykopaten aldri kan gi deg den avklaringen du trenger.

• Han/hun forstår faktisk ikke hva du trenger. Du spiller i en helt annen emosjonell liga enn ham/henne. Dine følelser er intrikate, dype og sterke. Psykopatens følelser er begrensede, overflatiske og kun som små gnist å regne sammenlignet med dine. Psykopaten forstår ganske enkelt ikke hva du snakker om.
• Psykopaten er ikke programmert til å hjelpe deg til å få det bedre. Vi snakker her om ondskapsfulle og egoistiske hjerner. Det handler om “meg, meg, meg” og deretter “ødelegge, ruinere og sabotere” andre. Har du forlatt en psykopat? Da er du deres fiende. Det finnes kun svart og hvitt for dem. Dine to, ti eller tyve år med lojalitet blir slettet med et pennestrøk så snart du forlater dem. De ville ikke engang lyve til deg for å gi deg sjelefred. Selv hvis de forlater deg, så klarer de med deres mentale kortslutninger å gjøre deg til fienden.
• Ved å gi deg minst mulig avklaring, så forventer de at du skal jage etter dem i håp om en verdig avslutning på hva som (for deg) var en verdifull relasjon. De håper at du skal virke desperat og forvirret, slik at den nye partneren kan se hvor attraktive de er, og hvor gal du er. De ønsker også å kunne venne tilbake til deg hvis den nye relasjonen ikke fungerer som planlagt. Da er de avhengige av at du tar dem imot med åpne armer. Alle dine ubesvarte spørsmål vil sørge for det.
• Hvis du faktisk hadde fått et svar, så kan du banne på at det ville være løgn og ordsalat. Ikke et eneste sant ord har forlatt psykopatens lepper siden han/hun var baby. Og den gang kunne de ikke snakke. Den første setningen psykopaten sa var mest sannsynlig “hvis du hopper ut fra taket, så vil du fly og lande i et basseng av sjokoladesaus” til sin egen lillebror eller lillesøster. Og denne personen tror du vil være ærlig med deg, og attpåtil mene deg vel?
• Og den aller største grunnen? De bryr seg ikke om hvordan du har det. Du tror det er fordi de har funnet en ny flamme, og du er glemt. Men sannheten er at de aldri brydde seg om deg. Heller ikke mens dere var sammen. Så hva du ser rett etter bruddet, er ikke en ny side av psykopaten. Du ser hvem de har vært hele tiden, med den eneste forskjellen at nå er masken av. Du har fra første dag delt seng med fienden.

Ikke gjør som jeg selv gjorde. Jeg ventet og ventet på en henvendelse som aldri kom. Til slutt ga jeg etter og henvendte meg til ham. Det skulle jeg aldri gjort. Heldigvis ble det med den ene gangen. Han hadde nok ventet en enda høyere grad av desperasjon fra min side, enn det han fikk. Likevel føltes den ene gangen jeg henvendte meg som svært uverdig, fordi jeg ba på mine knær om en slags trøst og lindring som jeg trodde han kunne og ville gi. Jeg burde aldri ha gitt ham den tilfredsstillelsen. Det må jeg leve med i dag.

Men her er fordelen. Jeg kan ta den støyten for deg! Jeg og alle de andre leserne her på bloggen som gjorde det samme. Vi lærte på den harde måten. Og nå kan du dra fordel av hva vi på uverdig vis lærte oss. Det er derfor helt unødvendig at du gjør den samme feilen. Alt du trenger å gjøre, er å legge deg denne teksten på minnet. Her står alt du trenger. Du trenger bare å ta det til deg.

Så hva kan du gjøre når trangen er størst til å kontakte en p/n som mobbet deg, misbrukte deg og forkastet deg, og nå ønsker du vedkommende tilbake, og er kanskje til og med villig til å be om tilgivelse for at det skal skje?

Først vil jeg være tøff mot deg og be deg få hva som på engelsk kalles en “reality check”. Våkne opp! Hev standarden din for hvem du ønsker i livet ditt. Åpne øynene og se hvordan denne personen har behandlet deg. Du burde ikke sørge, men juble!

Men jeg vet det ikke er så enkelt. Derfor kan du skrive ned din bønn om svar, og din sorg over hva du trodde dere hadde, i et brev. Skriv det som om din p/n skal lese det. Skriv langt og detaljert. Putt det i en konvolutt. Skriv sågar adressen på, klar til å sendes. Putt brevet i en skuff.

Deretter begynner du med “utsettelse-leken”. Det betyr at fordi brevet er postklart og du kan sende det når som helst du har lyst, så kan du likegodt vente til i morgen! Det skader ikke å vente litt. Neste dag ligger brevet der fortsatt. Ordene er de samme. Du kan trygt vente en uke til, det vil ikke forandre noe. Og slik skyver du det foran deg.

Ventetiden bruker du til å lese deg opp om psykopati og narsissisme, og bekjempe din indre kognitive dissonans. Etterhvert vil du være sjeleglad for at brevet aldri ble sendt, og at psykopaten aldri leste om all din sjelesorg. Det ville nemlig gitt ham/henne en enorm boost med narsissistisk forsyning. På din bekostning!

Da er du klar til å brenne brevet. Gjør en liten seremoni av det, hvor du renser deg for siste rest av gode følelser for dette umennesket. Samtidig kan du jo brenne et bilde av ham/henne, og andre (brennbare) ting som knytter deg til en vampyr. Gjør det under trygge omstendigheter, gjerne utendørs.

Har du behov for å advare den nye partneren? Gjør det samme. Skriv et brev hvor du forteller alt som du mener den nye partneren bør vite. Du kan skrive et respektabelt brev, eller du kan sverte din eks med eder og galle. Her er alt lov, du bestemmer. Poenget er å lette ditt hjerte. Legg så brevet i en skuff og lek “utsettelses-leken” påny. I enkelte tilfeller er det riktig å faktisk sende brevet, men jeg vil tippe at i 90 prosent av tilfellene så gjør du best i å la være. Responsen blir sjelden slik du trodde, og du vil angre. Her må ikke handles overilt eller på impuls.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Først noen hovedpunkter om krenkelser.

• Krenkelser trenger ikke å være alvorlige. De spenner vidt, fra meget alvorlige til knapt merkbare.
• Kun fordi man lærer seg å gjenkjenne krenkelser og snakker om dem, så betyr ikke det at man betrakter seg selv som offer.
• Krenkelser kan være fysiske (som for eksempel vold), emosjonelle (for eksempel psykopatens devaluering), mentale (for eksempel utskjellinger), økonomiske (for eksempel skader på dine eiendeler), juridisk (å bli fratatt rettigheter), seksuell, eller en kombinasjon (for eksempel seksuell, fysisk og emosjonell, som voldtekt).
• Selv om du opplever deg krenket, så betyr ikke det at du er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. To personer kan oppleve samme krenkelse vidt forskjellig. Hvorvidt det kan kalles en krenkelse avhenger både av mottaker (opplevd krenkelse) og avsender (intensjon). Her kan man øve seg i å be om oppklaring på hvorvidt en opplevd krenkelse var ment som en krenkelse. Du har uansett rett til å føle deg krenket. Du har bare ikke alltid rett til å forvente sanksjoner mot krenkeren (eller ikke-krenkeren). Det er disse gråsonene som gjør krenkearbeid litt vanskelig.
• En krenkelse kan oppleves sterkere, hvis du ikke klarer å respondere adekvat på den.
• Noen blir krenket mer enn andre. Og da snakker jeg ikke om opplevd krenkelse, men faktisk krenkelse, som i at noen blir angrepet oftere enn andre. Dette handler om faktorer som ligger både i og utenfor den krenkedes kontroll.

I min jobb er jeg i kontakt med mange mennesker. Slik er det å jobbe i helsevesenet. I alle jobber hvor man jobber med mennesker, så er man utsatt for krenkelser. Det samme gjelder for eksempel kundebehandlere, og spesielt arbeid med ustabile mennesker som psykiatri, terapi og politiarbeid. Det skjer fordi kontaktflaten er så stor i disse yrkene og man møter alle slags personlighetstyper. Krenkelser er derfor noe man må forvente. Man bør derfor ha klare personlige retningslinjer for hvordan man møter dem, i tillegg til eventuelle prosedyrer fra arbeidsgivers side. Uttrykket “ikke ta jobben med hjem” refererer blant annet til “å se mellom fingrene” med krenkelser. Personlige retningslinjer kan være regler man setter for seg selv innen arbeidsdagen begynner, for eksempel “hvis en kunde skjeller meg ut i telefonen, så legger jeg på”.

I går var en ekstra tung dag på jobb. Alle, både personale og pasienter, virket sure og ampre. Dette gjaldt også meg selv. Og nå skal jeg fortelle hvorfor det faktisk var positivt.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg har alltid hatt en skambelagt personlighet. En skambelagt person vil være meget hemmet i møte med krenkelser. Skambelagte personer håndterer krenkelser på svært usunne måter, det vil si de håndterer dem ikke i det hele tatt. De forsvinner i stedet inn i et skall og håper at krenkelsen/krenkeren skal gå bort. De har forestillinger om krenkelser som handler om blant annet:

• “Jeg fortjener å bli krenket, for jeg er feil”.
• “Hvis jeg reagerer på krenkelsen, så vil det få konsekvenser for meg. Kanskje får jeg en klage slik at jeg mister jobben, eller den som jeg konfronterer vil angripe meg, eller jeg blir forlatt (for eksempel av en venn/partner. Husk her at en arbeidsgiver som nekter deg å beskytte deg selv i jobben, ikke er en god arbeidsgiver).
• “Jeg er redd for å overreagere/reagere feil, og bli utsatt for latter av de som ser min reaksjon”.
• “Jeg responderer aldri raskt nok, og når jeg vet hva jeg skal svare så er det for sent”.
• “Jeg blir lammet, jeg er redd for at en krenkelse kan utslette meg. Jeg vet det ikke skjer, men det er akkurat som om kroppen min tror det”.

En skambelagt person vil derfor bruke masse energi på å unngå krenkelser. Selvfølgelig gjør vi det, hvis underbevisstheten forteller oss at en krenkelse kan utslette oss. Vel, mord er definitivt en krenkelse, men hverdagskrenkelser kan ikke utslette oss.

Krenkearbeid går derfor ut på å oppsøke krenkelser, ikke unngå dem. Men hvordan kan man oppsøke krenkelser?

Veien er kort fra å oppsøke krenkelser, til å bli oppfattet som “kranglevoren” eller en provokatør (og det ønsker vi ikke). Det handler snarere om å se på krenkelser som en positiv mulighet til vekst når de oppstår, og ikke å oppmuntre til dem, men heller ikke flykte fra dem.

Hvordan trener jeg selv? For det første så “trener” jeg ikke på folk jeg liker. Det er mitt valg. Men du kan velge å gjøre det. For eksempel kan du gjøre en avtale med en nær venn; “jeg trenger trening i konfrontasjon. Jeg ber deg om å hjelpe meg. Jeg vil anlegge en litt hardere tone, og du kan konfrontere meg mer”. Det minner litt om rollespill. Men personlig unngår jeg slik trening ganske enkelt fordi jeg ikke ønsker å innføre en slik tone i dyrbare relasjoner, selv om det kun er for øvelsens skyld.

Derimot trener jeg på folk jeg ikke liker. Og enda skumlere – på folk som skremmer meg! Det varierer hvor langt jeg våger å gå i konfrontasjonene. Men husk at målet ikke er å “vinne” over motparten, målet er øvelse. Fordelen med å trene på folk jeg ikke liker er at jeg ikke respekterer disse personene. Jeg tar derfor ikke eventuelle angrep personlig (noe jeg hadde gjort med mennesker jeg liker) og har heller ingen dårlig samvittighet for å krenke tilbake.

Jeg er sterkt politisk engasjert og trener i kommentarfelt på internett. Her bruker jeg forskjellige metoder, fra å diskutere saklig (uten personangrep) til usaklig (med personangrep). På internett er det mange troll som krenker. Øvelsen min består i å krenke tilbake. Ikke fordi jeg tror jeg kommer noen vei med troll, men ganske enkelt for å våge å stå i en ubehagelig disputt. Og ja, jeg har havnet i “facebook fengsel” et par ganger. Også dette er trening – trening i hvordan å håndtere “straff” uten å føle skam. Jeg føler ikke lenger skam av straff, for straff er ikke nødvendigvis berettiget. For eksempel hadde motstandsfolk under krigen ingen grunn til å føle skam for å bli straffet av gestapo. Nå er jeg ingen motstandsmann, og facebook er ikke gestapo, men det er et eksempel på at det er kun du selv som vet om du har forbrutt deg mot noen, “overmakter” har ikke alltid den moralske definisjonsmakten. Hvis jeg blir stengt ute av facebook i 24 timer, så tenker jeg “pytt pytt, det var verdt å sette NN på plass”.

Jeg kjenner dog alltid godt etter hva det gjør med meg både å bli krenket og å krenke tilbake, ellers er øvelsesmomentet tapt. Målet er ikke å bli til “en krenker”, men å redusere skammen og bli bedre til å beskytte seg selv. Og jeg kan fortelle dere at slik trening virker. Det er også en god kur mot “flink pike” syndromet (også hvis du er mann).

Men tilbake til arbeidsdagen. Jeg vil ikke i detaljer beskrive de forskjellige krenkelsene. Jeg kan fortelle at de ikke var alvorlige, men alvorlige nok til at de fortjente en respons. Krenkerne var både pasienter og kolleger. Og her kommer det positive; skammen ble ikke trigget. I stedet bygget det seg opp en irritasjon i meg, mot disse personene. Også dette er en viktig øvelse; plasser skylden der den hører hjemme, og det er ikke hos deg! Skam gjør at man absorberer skyld. En sunn respons er i stedet å sette opp et speil, slik at krenkelsen returneres til krenkeren.

Så hvordan reagerte jeg i går? Mot pasienten som krenket så holdt jeg meg profesjonell (selv om jeg var på nippet til å utbryte “eier du ikke folkeskikk?”). Vedkommende merket dog at jeg ble ordknapp, bestemt og irritert, og etter at mine forpliktelser mot pasienten var utført så ba jeg henne bryskt om å gå og sette seg. Hun gjorde forfjamset som hun ble fortalt.

Mot kollegaen som krenket så var tålmodigheten min på slutten av dagen meget tynnslitt, og det merket også han. Jeg vet han merket det fordi han forsøkte seg med litt nøytral small talk på tampen, men dette falt dødt til jorden. Jeg var på det tidspunktet uimottakelig og han takket for dagen og gikk. Vær her oppmerksom på forskjellen på å fremstå som “fornærmet” og “fed up”. De to kan vekke vidt forskjellig respons hos den du vil markere overfor. Jeg var fed up.

Husk at det ikke er nødvendig med en stor konfrontasjon. Overreaksjoner bør unngås, der man kan. Klart det frister med en ordentlig utblåsning mot mennesker som fortjener det, men kun i sjeldne tilfeller er slik respons nødvendig. Det kan faktisk være mer effektivt med subtile hint, som å gi bestemte blikk, og uttrykke få men velvalgte ord sagt i det riktige toneleiet. Da slipper du å gå hjem med følelsen av å ha sagt eller gjort noe dumt eller overilt, noe som lett kan skje hvis man slipper kontrollen. Spesielt de av oss som bærer på mye raseri etter årevis med krenkelser bør huske dette. Men skulle du sprekke? Ikke føl skam. Nyt heller følelsen av å få utløp. Vedkommende fortjente det sikkert.

Det er følelsen du går hjem med som er viktig. Hvis skammen din er trigget, så bærer du med deg følelsen av å være liten, verdiløs og ubrukelig, og krenkeren vinner. Men med bra krenkearbeid så går du i stedet hjem med irritasjon mot personene som krenket deg. Benytt denne irritasjonen konstruktivt. Hvis det er en kollega så tar du med deg irritasjonen inn i neste samarbeid, slik at din terskel for å konfrontere ham/henne blir stadig lavere, og dette er positivt. En person som stadig krenker begår “overtrekk” på kontoen. Det er deres konto som skal gå i minus, ikke din! Øv deg i forskjellen på å huske krenkelser, og å bære nag. Når du husker overtramp, så er det uttak på krenkerens konto. Å bære nag, er uttak på din.

Det betyr at du rett og slett må føre regnskap med folk du møter ofte. Du må oppøve deg en elefanthukommelse på krenkelser! Eller, hvis du har en psyke som min, som er helt uforbederlig innstilt på å tilgi og glemme, så kan du notere hendelser i en bok, slik at du kan slå opp i den og bli minnet på hva som har skjedd mellom deg og kolleger, slektninger eller venner som stadig krenker deg.

Når en fremmed krenker deg (som pasienten over) så handler det mindre om “oppdragelse” av krenkeren, og mer om øvelse for din egen del, fordi du neppe møter vedkommende igjen. Det er derfor neppe konfrontasjonen verdt, fordi dere ikke har noen relasjon utover der og da. Men det skader ikke å sette vedkommende på plass og fortelle dem hvordan du oppfatter dem.

Et råd til nye lesere. Bloggen har eksistert i snart syv år. Tekstene har forandret seg i takt med min egen rehabilitering, i tillegg til rehabiliteringen til de eldste leserne, hvorav mange har fulgt bloggen fra begynnelsen. I dag handler tekstene derfor mer om objektene enn om psykopaten. I begynnelsen var det omvendt. Dere som er nye her og ønsker å lære mer om psykopaten kan med fordel lese tekstene fra bloggens første to-tre år, som i større grad handler om psykopatiske trekk. Min bok “Psykopati og kjærlighet” gir også en grundig innføring i psykopatiske trekk.

Det er merkelig hvordan man kan forandre syn og holdninger med tiden. Spesielt tidligere objekter for p/n opplever en rivende forandring og vekst “post psykopat”. Når vi kommer ut i den andre enden så er vi knapt til å kjenne igjen i forhold til den vi var før.

Hadde du spurt meg for seks år siden, den gang jeg fortsatt var en fersk blogger og et nesten like ferskt objekt, om psykopaten kan lære oss noe, så hadde svaret vært nei, aldri!

Spør du meg i dag så er svaret mer nyansert, og jeg vil svare svært lite.

Men “svært lite” er ikke det samme som ingenting. Det er spesielt en ting psykopaten kan lære oss, og det er selvhevdelse.

Ordet “selvhevdelse” vil jeg definere som;

• Evnen til å håndtere krenkelser på en sunn måte.
• Evnen til å markere egen verdi og positive egenskaper, men også evnen til å markere mangel på egenskaper.

For å komme oss opp og frem i verden, så er vi nødt til å fortelle verden hva vi er gode på. Vi må vise oss frem, og vi må bruke vår stemme. Det nytter ikke å sitte stille i båten og la andre få prestisje for noe som vi selv kunne gjort bedre. Hvis vi lar det skje, så har vi bare oss selv å takke. Du har bare ett liv, og hvis du vil ha en ledende rolle i eget liv så må du si ifra.

Det samme gjelder å si ifra når vi ikke er gode til noe, slik at andre ikke gir oss oppgaver som vi ikke håndterer. Det vil kun slå tilbake på oss selv når det blir avslørt at vi ikke er egnet. Men da er skaden allerede gjort, og vi blir påført nederlag. Hvis andre forsøker å dytte på deg roller du verken ønsker eller passer til , så må du markere din misnøye, ellers blir du overkjørt.

Psykopaten har et grandiost selvbilde, og mener gjerne at de kan gjøre alt bedre enn alle. Dette kommer av manglende selvinnsikt, og er ikke noe vi bør tilstrebe å kopiere. Men evnen psykopaten har til selvhevdelse er noe vi kan ha gavn av å ta lærdom av. Psykopaten går selvsikkert inn i de fleste situasjoner, sikker på at han/hun vil mestre dem.

Tenk også på Pippi Langstrømpe; “dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert”.

Ditt problem? Du har gjort en ting mange ganger før, og tror likevel at andre klarer det bedre. Altså motsatt av Pippi.

Selvhevdelsens forskjellige faser

Fase 1: Vi merker knapt at vi blir krenket, eller at vi lar en gyllen mulighet passere. Et eksempel: en talentjeger er på din arbeidsplass for å rekruttere kandidater til å lede et prosjekt. Du er godt kvalifisert, men tenker ikke engang tanken at du bør by deg fram. Sjefen er kanskje klar over dine egenskaper, men er så vant til at du stiller deg i bakgrunnen at han/hun heller foreslår en annen. Du er fornøyd der du er, og lar andre krefter slippe til. Du føler ingen misunnelse eller sjalusi når mindre kvalifiserte kandidater slipper foran deg i køen. Tvert imot, du slår deg litt på brystet for din “sjenerøsitet”. Men egentlig er ikke dette sjenerøsitet, men passivitet, og du gir fra deg din rett til bedre inntjening, bedre anseelse og vekst.

Et annet eksempel: du blir anklaget av en venn for å ha gjort noe som en annen venn står bak. Men du forsvarer deg ikke. I stedet lar du vennen overhøvle deg med kjeft og karakteristika om deg som ikke stemmer, for du er ikke slik. Du møter kjeften med et skuldertrekk, og slår deg i stedet på brystet for din toleranse og for å ha vernet en annen venn mot disse anklagene. Men egentlig har du ikke vært tolerant. Du har i stedet vernet en venn som selv burde tatt ansvar for sine ugjerninger. Du har gravd deg selv dypere ned i ett hull hvor ditt rykte ufortjent har fått en skrape, i tillegg til at du nesten garantert vil bli overhøvlet igjen, for nå har du vist at du ikke forsvarer deg.

Det er i denne fasen at jeg selv og mange av mine lesere befant oss i mange år. Og vi hadde blitt værende der, hvis ikke psykopaten hadde vekket oss opp fra vår selvtilfredshet.

Fase 2: Du identifiserer krenkelser og ser med klare øyne hva som skjer, men gjør fortsatt ingenting med dem. Det stjeler fortsatt ikke nattesøvnen din at du ikke klarte å selge deg selv bra nok på jobbintervjuet, og at drømmejobben dermed gikk til en annen. Du tenker “det kommer nye muligheter”. Og ja, de kommer, men du mister alle fordi du ikke hevder deg selv.

Fase 3: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og det ergrer deg at du lot de skje uten å hevde deg. Du gjør et indre arbeid for å analysere hendelsene, som kjører på repeat; “jeg burde sagt ditt og datt”. Grunnen til at de kjører på repeat? Din underbevissthet er ikke fornøyd med utfallene. Derfor skaper du hele tiden nye utfall for ditt indre – utfall som du egentlig burde sørget for under den faktiske hendelsen. Dette er en irriterende og tappende, men nødvendig fase. Psyken forbereder deg på handling, ikke kun analysering.

Fase 4: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og begynner så smått å konfrontere dem. Du våger å konfrontere sjefen med forfremmelsen som ble gitt til din kollega med mindre ansiennitet enn deg. Du våger å konfrontere bilisten som parkerer så nær din bil at du ikke klarer å komme ut (der du tidligere hadde tiet og i stedet krøpet over til passasjersiden for å gå ut der). Men dine konfrontasjoner kommer ofte for sent, og er ofte for milde. I andre tilfeller konfronterer du for sterkt. Du er fortsatt i “prøving og feiling”. Likevel er dette en viktig øvingsfase. Du er på god vei ut av skallet som du i alle år har brukt til å skjerme deg selv. I denne fasen befinner jeg meg selv akkurat nå. I hvilken fase er du?

Fase 5: Du har opparbeidet en sunn selvhevdelse, hvor du konfronterer til riktig tid og i riktig mengde. Ikke alle kommer hit. Det er avhengig av personlighet og hvor hardt man jobber med seg selv. Det er heller ikke et nederlag å ikke være her. Alle faser høyere enn fase 1 (hvis det var ditt utgangspunkt) betyr vekst.

Men nå vil jeg gå inn på de litt mørkere sidene av selvhevdelse. Det er ikke alltid nok å “rope opp” om hvem du er. Sterkere krutt må til. Den arrogansen og forakten som sivet ut av hver pore på psykopaten, kan vi lære noe av den? “Nei uff, slik vil jeg ikke være” tenker du kanskje. Og det er riktig, vi vil ikke være slik. Men det betyr ikke at vi ikke kan ha gavn av å opptre slik. Det finnes mennesker der ute som fnyser av oss uansett hvor riktig vi hevder oss. De må holdes på avstand. Det handler om selvbeskyttelse.

Jeg har tidligere fortalt dere om min (den gang) nye og ubehagelige sjef. Han som umiddelbart bestemte seg for å gi meg en iskald skulder.

Jeg fortalte dere også hvordan jeg lynhurtig fanget opp disse signalene, og stod overfor et valg; enten ville denne dynamikken mellom oss sementere seg (på min bekostning), eller jeg kunne slå ned på hans oppførsel umiddelbart, innen han oppfattet meg som en svekling.

Hva reddet meg? Psykopaten. Jeg husket hans foraktfulle og avvisende blikk, og begynte selv å bruke det – på sjefen. Jeg sluttet å hilse på ham, og skulte stygt på ham som om han var byllepest jeg ikke ville ha i nærheten av meg.

Antakelig sparte dette meg for mange fremtidige kvaler, for det virket. Han holder i dag klar avstand til meg, og snur hvis han kommer inn på vaktrommet og ser jeg sitter der. Vi snakker ikke sammen. Jeg forholder meg utelukkende til andre sjefer. Men han lar meg i det minste i fred. Alternativet hadde antakelig vært at jeg igjen ble kuet, og til slutt ikke orket mer og sluttet i jobben.

Denne taktikken virker ikke alltid, men ofte gjør den det. Den krever øvelse og standhaftighet, og at du legger fra deg forestillingen om at det er din plikt å være arbeidsplassens engel.

Du tenker kanskje at det er å gå for langt. At denne verden trenger mer kjærlighet og ikke mer forakt. Yup, slik tenkte jeg også de første 40 årene av mitt liv, og det førte nesten til min sjeledød. For verden er ikke Kardemomme by, det er også en “spis eller bli spist” verden. Når du lærer deg å hevde deg selv, så kan du slappe mer av og dele ut litt kjærlighet.

Men sett oksygenmasken på deg selv først, før du setter den på andre.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

En leser skrev til meg.

I løpet av julen har jeg vært i kontakt med en gammel venninne. Hun er en av fire søsken. 

Den yngste i denne søskenflokken, K har det som blir beskrevet av to andre søsken som psykopatisk oppførsel mot sitt barn B. 

B er 13 år. 

Jeg kjenner til K fra den tiden jeg gikk på skole som pre tenåring. Jeg holdt meg borte fra K pga hennes oppførsel mot dyr og andre ungdommer.  

Nå er to søsken bekymret for sin niese B. De mener B blir brukt som slave i huset, og må lage mat og vaske hele tiden. Foreldrene tar fra B mobil og PC i perioder om B ikke “oppfører seg”.

Søsknene ser ikke at det er barnevernssak. De har ingen tillitt til barnevernet heller. De lurer nå på hvordan de skal vise 13 åringen at de er der for henne. Uten at 13 åringen blir skremt. Uten at de ber om noe som en 13 åring ikke kan forstå.

Opp gjennom generasjonene så har vi alle hørt historier om barn som ble mishandlet av deres foreldre. Naboer og slektninger beskrev forferdelige oppvekstvilkår i mange familier, men uten å kunne gripe inn. Det eneste de kunne gjøre var å tilby barna sympati og forståelse.

Det er ikke slik at alle foreldre som mishandler deres barn er psykopatiske. Ofte ligger sinnssykdom og rusmisbruk bak. Ikke at det er bedre for barnet. Men det er viktig å skille klinten fra hveten, eller psykopatien fra andre årsaker.

Hvis man går langt nok tilbake, så fantes ikke noe offentlig sikkerhetsnett, og i de tilfellene hvor barna ble tvangsfjernet fra familien så var alternativene fattighus og barnehjem hvor mishandlingen ofte var enda verre.

Selv i våre tider så har mange mistillit til det offentlige alternativet, og kanskje med god grunn? Det norske barnevernet er flere ganger felt i internasjonale menneskerettighetsdomstoler. Og som vi tidligere har snakket om, så sitter det mange psykopater i slike etater, hvor de kan utøve maktmisbruk over både ansatte og sårbare klienter.

Det kan derfor stilles spørsmål ved om det alltid er en god ide å skille barn fra deres psykopatiske foreldre. For mange barn er det trygge og kjente bedre enn det fremmede, og mange har gode slektninger som til en grad kan normalisere oppveksten, selv om de aller nærmeste – foreldrene – altså er p/n. Det er ikke nødvendigvis bedre å komme under barnevernets vinger og bli plassert i fosterhjem, fjernt fra gode besteforeldre, tanter og onkler.

Så hva kan velmente slektninger gjøre for å hjelpe, slik “Jo” spør om i henvendelsen til meg?

Som “Jo” selv har konkludert, så er det viktig å ikke avsløre at man “vet”. Her er det Gråsteinmetoden som gjelder. Man må ganske enkelt “fake” en god relasjon med den psykopatiske forelderen for å holde kontakten med barnet åpen, inntil barnet er modent til å klare seg selv. Husk at psykopatens instinkt er å isolere objektene, også egne barn. Det kan kun motarbeides ved å forsyne dem med narsissistisk forsyning. Med den kunnskapen vi nå har om psykopati og narsissisme, så kan den brukes til å manipulere den psykopatiske forelderen, uten at han/hun forstår det.

Når kontakten med forelderen er god, så har man mulighet til å invitere barnet over til seg så ofte som mulig, uten at forelderen protesterer. Det kan for eksempel være snakk om hyppige overnattingsbesøk, slik at barnet får minst mulig impulser hjemmefra, og mest mulig impulser fra andre enn den psykopatiske forelderen. Slik kan barnet bygge opp en god virkelighetsforankring til tross for å leve under innflytelse av sin psykopatiske mor eller far (eller begge). Hvordan kan man overtale en psykopatisk forelder til stadig å levere barnet for overnatting? Man kan for eksempel si “du er så flink med barnet og arbeider så hardt, la meg avlaste deg!”. Selv om man har løyet gjennom nesen, så ser ikke psykopaten det. God narsissistisk forsyning fjerner all skepsis og forakt hos en n/p.

Husk at de færreste barn av p/n er i reell livsfare. Den største faren går på emosjonell helse og selvbilde. Kun i sjeldne tilfeller er det nødvendig med drastisk inngripen, og i de fleste tilfeller vil det virke mot sin hensikt. Husk at en eneste feilutløsning av alarmen, hvor myndigheter kobles inn og uten at de finner grunnlag til tiltak, vil medføre at psykopaten kutter båndet fullstendig mellom barnet og vedkommende som utløste alarmen. Da har man spolert sin mulighet til å hjelpe barnet for alltid.

Hva bør man fortelle barnet?

Her er jeg ganske enig med meg selv, man må fortelle barnet noe. Barnet blir antakelig kraftig tåkelagt av den psykopatiske forelderen, og det er meget viktig at psykopatens virkelighet ikke får lov til å hjernevaske barnet. Men hva som fortelles må tilrettelegges barnets alder. Husk at yngre barn lett kan plapre hjemme; “onkel sier at jeg har rett!”. Og vips, så får ikke barnet lenger treffe onkel. Først når barnet når en viss alder, så kan man stole på at barnet forstår viktigheten av fortrolighet.

Det beste er nok å være vag, slik at utsagn ikke kan spores til bestemte personer eller hendelser. Man kan for eksempel fortelle barnet at det finnes ingen absolutte sannheter, og at man ikke bør lytte til skråsikkerhet. Det finnes kun meninger, og selv voksne mennesker tar feil. Og skråsikre voksne tar ihvertfall feil. For å unngå at barnet fatter mistanke om at man snakker om barnets egen forelder, så kan man bruke seg selv som eksempel.

Når barnet blir eldre så kan man forsiktig lodde stemningen. Hvor lojal er barnet til forelderen? Ha som utgangspunkt at barn av natur automatisk er lojale mot foreldrene. Er barnet blitt en flygende ape? Er barnet kanskje i ferd med selv å bli en narsissist? Eller er barnet plaget og søkende etter svar og støtte, “du bestemor, jeg opplever at pappa er annerledes enn andre”. Det er viktig å ikke skusle bort en slik nysgjerrighet og i stedet lytte til hva barnet har å si. Hvis omstendighetene ligger tilrette, så bør man bekrefte barnets mistanker, “ja, du har rett, pappa er annerledes”. Slik styrker man barnets tro på egen oppfattelse.

Men unngå å bruke ordet “psykopat”. Unngå også sterkt nedsettende karakteristika om forelderen. Husk at barnet er i limbo, og det er lett å dytte barnet over i en posisjon hvor det føler behov for å forsvare forelderen.

Hva bør man fortelle andre slektninger?

“Jo” henvendte seg til meg igjen. Jo skrev “I egen familie begynner det å komme frem, og min tante var sjokkert over hva jeg fortalte. Og hennes reaksjon var “om jeg bare hadde visst”.” 

Mange går med skylapper. Hvis du er en voksen slektning til barnet, så begynn å snakk! Eksponer psykopaten, selv om det er snakk om ditt eget søsken, eller eget barn hvis du er besteforelder. Alle som er involvert bør vite hva som foregår. Jeg tenker her på “andre ledd”, altså besteforeldre, tanter og onkler til barnet. Kanskje også medlemmer i tredje ledd bør informeres, i tillegg til venner av familien. Støtten til barnet må være unison og koordinert.

Men vær også her oppmerksom på flygende aper og andre narsissister i slekten. Kanskje står man i en situasjon hvor brorparten av slekten må skjule sannheten for en eller to andre slektninger, fordi de er tilbøyelige til å sabotere forsøket på å støtte barnet. Et slik koordineringsarbeid krever stort fokus, stor integritet og god kommunikasjon slekten imellom.

Jeg kan bare ønske “Jo” og andre i samme situasjon lykke til. Men barnas mentale helse er verdt innsatsen.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Denne teksten er den skriftlige “makkeren” til youtube-videoen med samme navn.

Jeg repeterer her hovedpunktene, som er viktige å huske.

• Trigger-fasen oppstår først etter bruddet med psykopaten, altså ikke mens relasjonen pågår. Noen opplever at de blir trigget under relasjonen, men da er det som regel fordi man allerede har hatt andre psykopater i livet (for eksempel foreldre) og den nye psykopaten minner om dem.
• Triggingen er en del av CPTSD (kompleks post traumatisk stress) som de fleste primærobjekter utvikler etter en relasjon med en fullblods psykopat eller narsissist.
• Triggingen starter ikke nødvendigvis umiddelbart etter bruddet, men setter ironisk nok inn når du har fått relasjonen litt på avstand og tror det går bedre, kanskje ett eller to år etter bruddet. Når så lang tid er gått så oppleves triggingen som et tilbakefall, som et nederlag og som skamfull. Du tror du ikke gjør rehabiliteringen “riktig” og at noe er i veien med deg. Veien er da kort til å føle seg mislykket og at psykopaten hadde rett i sin devaluering av deg. Men husk at denne sent innsettende fasen er normal.
• Trigging viser seg i form av skvettenhet, hyperårvåkenhet, paranoia, stivning (å “bli til en saltstøtte”), fremmedgjøring, frykt for – og sinne mot – andre mennesker, også mennesker som ikke hadde noe med psykopaten å gjøre.
• De ubehagelige symptomene kan medføre skam og isolasjon. Andre mennesker oppleves som en byrde og at du ikke lenger “takler” vanlig sosial omgang. Isolasjon kan da skje ufrivillig ved at du unngår sosial kontakt i frykt og skam, eller frivillig ved at du ikke lenger ser glede i andres selskap og helst vil være alene, eventuelt en kombinasjon.
• Trigger-fasen varer livet ut. Det betyr ikke at den er like hemmende resten av livet. Den er tyngst de første årene (for mitt vedkommende var det snakk om cirka fire år). Men med bevissthetstrening og “jobbing” så blir den overkommelig. Det er derfor ingen grunn til å føle håpløshet, eller tro at “livet er over”.
• Triggingen kommer av kunnskap. Du ser gjennom folk. Kognitiv dissonans er over, og virkeligheten om psykopaten (og oss selv) har sunket inn. Når det går opp for oss at psykopaten slett ikke elsket oss, men tvert imot hatet oss, så begynner vi å kikke oss over skulderen. Innsikten betyr at vi identifiserer andre p/n i vårt liv, og (til vår store skrekk) at vi tiltrekker oss dem. Slik sett er trigging et tegn på at du forholder deg til virkeligheten. Det betyr ikke at triggingen alltid er hensiktsmessig. Triggingen kan komme på feil tidspunkt og dessuten være overdrevet. Det er derfor viktig å ikke tolke triggingen som sannhet om situasjonen eller personen som trigger oss.    

Hva kan du gjøre?

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

• Aksepter at triggingen er der. Den er kommet for å bli. Ikke forsøk å flykte fra den. Hold deg rolig og IKKE gå mot utgangen. Triggingen vil avta når du anerkjenner dens nærvær.
• Trigging blir kanskje utløst av psykososiale faktorer, men den er en fysisk reaksjon. Som alle fysiske prosesser så forsøker den å fortelle oss noe. Lytt til hva den prøver å si deg. Ubehaget som følger en trigging kan beskytte deg. Den kan dessuten fortelle deg noe om personen eller situasjonen som utløser den. Men som sagt, den er ikke nødvendigvis sannhet, så ikke la den styre deg. Ett eksempel; hvis en person minner deg om din gamle tante Agnes, som mishandlet deg da du var barn og som nå er død, så kan det være et varsel om at denne personen bør du holde deg unna fordi han/hun har samme egenskaper som tante Agnes. Men husk samtidig at vedkommende er ikke tante Agnes, og du er ikke lenger seks år gammel. Det er derfor uhensiktsmessig å reagere slik du gjorde da du var seks år gammel, mot en person som ikke er tante Agnes. Tante Agnes er død.
• De fleste sosiale situasjoner er ikke livsfarlige, selv om du blir trigget. Du trenger derfor ikke å flykte. Forhold deg rolig til frykt, sinne, skam eller paranoia når det oppstår.
• Paranoia kan reduseres ved å huske ordtaket “hva andre mennesker tenker om deg har du ingenting med”.
• Vær forberedt på økt misnøye mot deg som følge av at du setter tidligere og klarere grenser. Tidligere venner vil venne deg ryggen. Færre nye mennesker vil komme til. Ikke få panikk eller forsøk å reversere det. Dette er ditt nye sosiale liv som tar form, som færre men mer kompatible mennesker tar del i.
• Ikke isoler deg. Men du kan kutte ned på antall mennesker du er sammen med, og mengde samvær. Dette vil gi deg energi i stedet for å tappe deg, og du kommer inn i en god sirkel hvor du har mindre samvær med andre, men mer glede av det.

Den gjeldende videoen kan du se her.