Selv om narsissister og psykopater oppleves som svært like, nærmest som roboter fra et samlebånd, så kan de også opptre på uberegnelige vis.

Ett eksempel er når de tar objektet i forsvar.

Noen lesere har fortalt meg hvordan de ble misbrukt innenfor hjemmets fire vegger, men i offentlige fora så følte de seg beskyttet av psykopaten. Hvis noen utenforstående kritiserte, fornærmet eller angrep dem, så stilte psykopaten seg imellom.

Dette kunne skje ved en enkelt anledning, eller det var et gjentakende mønster hvor psykopaten alltid var på vakt mot angrep på objektet fra utenforstående.

Dette fikk naturligvis objektet til å føle seg beskyttet og elsket.

Dessverre har det den bieffekt at alle de andre psykopatiske trekkene ble nedtonet og bagatellisert i objektets analyse av psykopaten. Dette kan medføre at en oppvåkning og løsrivelse blir mange år forsinket, eller aldri skjer.

Jeg har selv opplevd å bli forsvart av mennesker som normalt var giftige mot meg. Opplevelsen er vanskelig å beskrive. Den er forvirrende. Samtidig er den svært oppløftende, nærmest euforisk. Man får følelsen av at “NN elsker meg tross alt”. Jeg ble i etterkant ekstra føyelig og underdanig, fordi jeg ville vise min takknemlighet.

Og her avslørtes jo mitt eget usunne mønster; jeg ble takknemlig fordi en giftig venn ved en enkelt anledning tok meg i forsvar. Det slo meg aldri at venner alltid skal ta hverandre i forsvar i offentlige settinger. Eventuelle uoverensstemmelser skal skje på tomannshånd.

Men det som egentlig skjer når en psykopat tar sin partner eller venn i forsvar, er å verne om sin eiendel.

Lesere som opplevde å bli forsvart i offentlige settinger, fortalte samtidig at så snart de var tilbake i hjemmet, så forsvant støtten som dugg for solen. Der ble objektet angrepet av psykopaten for å ha “skapt en pinlig scene”. Eller hvis objektet forsøkte å snakke om sin ubehagelige opplevelse, så ble hen bryskt avvist med “det må du tåle”. Kontrasten mellom den beskyttende psykopaten ute, og den avvisende psykopaten hjemme, var slående.

Det er psykopatens enerett å misbruke objektet. Ingen annen skal får lov til det uten hans eller hennes tillatelse. 

Men hjemme er objektet fritt vilt.

Forestill deg at du har kjøpt en ny bil som du er meget stolt av. Du synes selv den er så fin. Du har dessuten spinket og spart for å få råd til den. Kanskje måtte du ta opp lån for en del av kostnaden.

Så kommer det en eplekjekkas og kritiserer den. Enten er det feil bilmerke, den har feil farge, eller for få hestekrefter.

Hva ville du gjort. Hadde du svart “ja, du har rett. Det var et bomkjøp”?

Neppe.

Du hadde blitt irritert på vedkommende, som ikke ville anerkjenne din flotte bil. Kanskje hadde du tatt bilen i forsvar; “jeg er svært fornøyd med den” eller “du vet ikke hva du snakker om”.

Det er det samme som skjer, når en psykopat forsvarer sitt objekt. Noen kritiserer hans eller hennes “nye innkjøp” – deg. Og de reagerer umiddelbart med å angripe kritikeren, slik vi jo vet at alle psykopater gjør, når de blir kritisert.

Det stemmer. Det er psykopaten som blir kritisert, når noen angriper objektet. Det er slik det oppleves for psykopaten. Noen angriper hens smak og valg av partner. Da skapes et narsissistisk sår og det narsissistiske raseriet vekkes.

Dessverre tolker objektet det som kjærlighet, for det oppleves beskyttende og trygt.

Og traumebåndet knyttes enda sterkere.

 

Jeg befinner meg i nord, og traff en gammel venninne som har møtt min eks p/n. Hun kjenner ham ikke godt og hun var aldri en flygende ape. Hun bare vet hvem han er og gikk ved et tilfelle på fest hos ham sammen med en venninne som kjente ham bedre, fordi han hadde invitert halve byen. Dette skjedde på et tidspunkt da jeg fortsatt hadde kontakt med ham, men han og jeg var ikke lenger sammen.

Min venninne husket ikke festen spesielt godt, fordi det nå er ti år siden. Men hun husket en hendelse. Hun fortalte;

“Jeg husker han ble voldsomt hypet opp av min venninne, som jobbet sammen med ham. Han var åpenbart likt av alle. Vi bare måtte gå på den festen. Men da jeg kom til festen, så forstod jeg ikke hva all hypen handlet om. Han var ikke spesielt pen, men svært intens. Med risiko for å lyde innbilsk, så tror jeg han var interessert i meg. Han holdt blikket på meg og smilte bredt. Han forsøkte å fange meg i en samtale. Men det ble altfor intenst for meg og jeg måtte trekke meg unna. Han kom altfor tett på”.  

Dette var hennes egne ord, som hun fortalte innen jeg hadde hatt mulighet til å farge hennes syn på ham, fordi hun på det tidspunktet ikke visste mye om min relasjon til ham. Min venninne er sosialt sensitiv, og fanger raskt opp andres energier.

Det var derfor interessant å høre om hennes første (og eneste) inntrykk av min eks. Og jeg kjente ham umiddelbart igjen i den ene episoden hun husket. Der hvor andre lot seg blende, og flere deltok i hans narsissistiske harem, så ble hun frastøtt og trengte avstand til ham.

Da jeg fortalte henne at han og jeg hadde et slags intimt forhold, så ble hun ikke spesielt overrasket. Hun kommenterte “”han der svinger nok alle veier”. 

Selv ti år etter min relasjon med p, og hvor jeg egentlig har blitt ganske likeglad, så føltes det som en lettelse at ihvertfall en person hadde gjennomskuet ham, selv om hun den gang ikke forstod hva hun merket. Hun bare følte et behov for å trekke seg unna den mannen.

Og det bringer meg til dagens tema; den mislykkede narsissisten. Jeg får av og til spørsmål fra leserne, “hvordan ser en mislykket narsissist ut?”, “finnes det overhodet mislykkede narsissister, eller klatrer alle til toppen?”.

Jeg forsøker å svare på spørsmålet i min siste youtube video, som du kan se her;

For svaret er at ja – det finnes flust av mislykkede narsissister. Men grunnen til at de er mislykkede, er kanskje ikke den du først tenker på.

For den mislykkede narsissisten er ikke nødvendigvis fattig og uutdannet.

Det er ikke tilgangen til penger og karriere, men tilgangen til narsissistisk forsyning som avgjør om en narsissist er vellykket eller ei. De to henger ofte sammen, men ikke alltid.

En narsissist som nektes tilgang til NF, vil bli desperat og patetisk. I alles øyne.

Når en narsissist mister sin narsissistiske forsyning, så skjer det fordi deres strategi ikke fungerer. Folk forlater dem, og de blir ensomme.

En narsissist er avhengig av å tiltrekke seg mennesker – og holde dem der.

Sistnevnte er nesten ingen narsissister spesielt gode til. De er rett og slett ikke i stand til å pleie stabile nettverk. De er illojale av natur, og vil før eller siden miste alle deres nære relasjoner, fordi de på sikt mishandler og misbruker alle som kommer dem nær.

Derfor er det alltid stort gjennomtrekk i en narsissists nettverk. Folk kommer og går – og noen kommer tilbake for å bli misbrukt på nytt.

Men de fleste forsvinner til slutt for godt.

Derfor er narsissisten avhengig av å hele tiden rekruttere nye venner og tilhengere. Det er her deres karisma spiller en rolle. Deres karisma er ikke bare et tegn på deres grandiositet. Den fungerer også som et verktøy for å tiltrekke seg nye mennesker, som fluer til edderkoppnettet.

Det er når en narsissists karisma og attraktivitet ikke er sterk, at de kan kalles mislykkede, for de klarer ikke å tiltrekke seg nye mennesker og dermed heller ikke narsissistisk forsyning.

Karismaen svekkes ofte med alderen. Derfor sliter ofte eldre narsissister med mangel på narsissistisk forsyning. Kun svært få mennesker orker å være i nærheten av den eldre narsissisten, for eksempel den kuede naboen, ektefellen, sønnen eller datteren.

Manglende karisma og attraktivitet kan også være “medfødt” eller ervervet tidlig i livet. Kanskje er narsissisten så ufattelig grandios, at de tror de ikke trenger å gjøre en innsats overhodet for å tiltrekke seg mennesker.

I videoen over forteller jeg om min kvinnelige kollega, hvis narsissisme jeg merket allerede første dag.

Hun er overvektig, full av kviser og mangler sjarme fullstendig. Likevel tror hun at hun er jordens salt og at hun har en slags makt over andre.

Hvis man ignorerer henne, så blir hun ikke lei seg eller skuffet, hun blir giftig. Dette er typisk for et narsissistisk sår. Det handler om at når folk ikke speiler narsissistens selvbilde (fordi spriket mellom narsissistens selvbilde og hvordan folk oppfatter ham/henne blir for stort) så blir narsissisten rasende på omgivelsene, som ikke anerkjenner hans/hennes viktige betydning.

Hun tror hun er morsom, men eier ikke selvironi, og hennes “humor” er støtende og designet for å nedverdige andre.

Hun er også lat og overlater hele tiden arbeid til andre. Hun delegerer oppgaver som om hun er avdelingssjef. Hennes faglige kunnskap er mangelfull.

Hun har store problemer med å tiltrekke seg beundrere, av begge kjønn, for hun evner ikke å sjarmere eller overbevise noen.

Det eneste hun har igjen for å oppnå et minimum av respekt, er en kort lunte. Kolleger må jatte med for ikke å hisse henne opp. De orker ganske enkelt ikke å ta opp kampen med henne. Ihvertfall ikke hver gang.

Her tegner jeg et bilde av en narsissist hvor ingenting fungerer. Som regel har en narsissist i det minste èn tiltrekkende egenskap, for eksempel faglig kunnskap, naturlig autoritet, påtatt medmenneskelighet eller et godt utseende.

Men en mislykket narsissist mangler alt av tiltrekkende egenskaper. Og da står man igjen med en naken narsissist som ingen liker.

Dette er en mislykket narsissist.

Hva skjer med en slik narsissist? Vil de ende med å ta sine egne liv, i ren frustrasjon over mangel på NF?

I noen tilfeller, ja. Men neppe hyppigere enn normale mennesker. I stedet vil de leve en hvileløs tilværelse, hvor de fortsetter å lete etter NF for enhver pris. Selvoppholdelsesdriften vil drive dem frem, slik den gjør med alle mennesker. Et menneske som er i ferd med å drukne, vil ikke bare gi opp og la det skje. Alle vil forsøke å nå overflaten for å få luft. Det gjelder også den mislykkede narsissisten.

Grandiositeten i deres forstyrrelse hjelper dem også med å holde hodet over vann. All skyld for deres egne feil tillegges andre. Raseriet for den urettferdige behandlingen verden utsetter dem for, driver dem videre.

Men det blir en svært vanskelig tilværelse, og de kjører på rene bensingasser.

Som regel lykkes det dem å finne et halmstrå å klamre seg til. Kanskje får de en stilling hvor de får en begrenset makt over noen uheldige sjeler. Kanskje blir de mellomleder på et lager, eller sykepleier på et sykehus, hvor det finnes mennesker under dem i hierarkiet som de kan herse med. Det vil bli svært ubehagelig å være underlagt en slik narsissist på jobb, fordi det er det eneste stedet de har mulighet til å hente NF, innen de går hjem til ensomhet om kvelden.

I privatlivet så vil den mislykkede kvinnelige narsissisten kanskje klare å hekte en mann ved å bli gravid. Her kommer graviditeten ikke av et ønske om å få barn, men et behov for å binde en mann til seg i mange år, slik at hun kan ekstrahere intim NF av ham.

Den mislykkede mannlige narsissisten vil ha det betydelig vanskeligere med å finne et primærobjekt. Han må lete blant de aller laveste på samfunnsstigen for å finne noen som er villige til å forsyne ham. Han kan ikke lenger velge og vrake, og må ta hva han får, uavhengig av alder, kjønn og sosial status på objektet. Kun svært naive personer vil falle for ham. Ofte ender en slik mannlig narsissist med et primærobjekt som er enten betydelig yngre (i noen tilfeller barn) eller betydelig eldre enn ham selv, hvis han overhodet finner noen.

Mangelen på NF vil gjøre den mislykkede narsissisten svært giftig, rasende, manipulativ, foraktfull og mistilpasset. Dette er dessuten ofte dårlig skjult. Den mislykkede narsissisten vil mangle de kompenserende mekanismene som man finner hos mer veltilpassede narsissister.

Problemet for den mislykkede narsissisten, er at de blir skydd av 99,9 prosent av alle rundt dem.

Vær oppmerksom på at det ofte er nettopp disse narsissistene som empaten vil “redde”. Du vet, han eller hun som synes synd på alle som faller utenfor og tar dem under sine vinger. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så ta mitt råd;

La vær!

 

 

Har du tenkt over at i de periodene du ble utsatt for taushetskur av din p/n, så falt energien din til et bunnivå? Du orket ikke husarbeid. Du orket ikke å ringe dine venner. Du orket knapt å gå på jobb, og i mange tilfeller så sykemeldte du deg. Alt og alle gikk for lut og kaldt vann, fordi den eneste ene ikke ga lyd fra seg.

I stedet brukte du all din energi på å vinne hen tilbake. Det er ikke sikkert du pepret hen med meldinger og henvendelser, kanskje forstod du instinktivt at dette var et spill du ikke ønsket å delta i, men inni deg jobbet du på høytrykk med å forestille deg scenarier hvor du kunne enten vinne spillet, eller lokke p/n til å kontakte deg igjen.

Eller kanskje la du deg ned og ble sengeliggende. Sorgen, forvirringen og fortvilelsen var så total at du ikke så noen mening i dagligdagse trivielle oppgaver, som å stå opp om morgenen. Du sluttet å kjøpe inn dagligvarer. Du sluttet å spise. Livet begrenset seg til soverommet og baderommet. Du orket ikke å svare telefonen hvis noen ringte. Og ringte noen på døren så lot du som om du ikke var hjemme.

All energi hadde forlatt deg. Armen ble tung, og du orket knapt å løfte hodet fra hodeputen.

Men så var taushetskuren over. P/n sendte deg en melding med et nonchalant “Hei, hvordan går det?”.

Plutselig spratt du opp av sengen. Du trakk gardinene til side og oppdaget at solen fortsatt skinte og fuglene fortsatt kvitret. Du smilte. “Dette blir en god dag”, fortalte du deg selv. Du hoppet lett inn på badet for å ta den dusjen du hadde utsatt i en uke i ren tiltaksløshet. Du nynnet i dusjen mens du tenkte på hva du skulle svare p/n. Du ville selvfølgelig ikke fortelle at du hadde vært sengeliggende i dagevis. Du ville late som ingenting, og svare noe slikt som “alt bra her, og med deg?”, uten å tenke på at du med et slikt svar faktisk lot hen slippe unna med den dårlige behandlingen av deg. Men du ville ikke konfrontere. Du ville heller ikke ignorere. Du måtte ha kontakt, selv om det innebar å kaste din integritet og din selvbeskyttelse på båten.

Etter dusjen hastet du bort til telefonen og skrev den meldingen du hadde bestemt deg for.

Deretter gikk du i gang med å trakte kaffe og fant frem vaskebøtten. “Uff, så støvete og skittent det er her”. Du vasket stue, kjøkken og bad på tretti minutter. Hvor i all verden kom den plutselige energien fra? Du følte deg høy og hyper – og helt uten rusmidler. Du hadde gått fra null til hundre på fem minutter.

Energien holdt seg høy utover ettermiddagen mens du ventet på hens svar på ditt “alt bra her”. Men timene gikk, og svaret kom aldri. Du merket at energien forsvant, og ble erstattet med den samme fortvilte tomhetsfølelsen du hadde i morges. Da du kom tilbake fra butikken så orket du knapt å stille varene du hadde kjøpt i kjøleskapet, langt mindre å tilberede noen av dem. Du sank ned i sofaen. Luften hadde – igjen – gått fullstendig ut av deg.

“Hvorfor svarer hen ikke?”.

Så, klokken 23 så hørte du det velkjente plinget fra telefonen. Det vekket deg, for du hadde sovnet. Da hadde du ligget på sofaen, i de samme klærne du hadde på deg da du kom tilbake fra handleturen inkludert ytterjakken, i timevis. Men nå spratt du opp og plukket opp telefonen. Det var p/n. “Sorry for sent svar, Alt bra her og”.

“Det gjør ikke noe”, svarte du. “Planer for helgen?”.

Du tok av deg ytterjakken og gikk til kjøleskapet for å hente ut noen råvarer. Du ville lage en salat. Energien var tilbake. Det spilte ingen rolle at det nærmet seg midnatt. Nå skulle livet leves!

Kjenner du deg igjen i dette?

Vi var mange som hadde det slik. Energinivået var konstant på tivoli, hvor nedturene var dype og oppturene nærmest euforiske. Vi trodde at det var p/n som styrte energien vår.

Men det var aldri p/n som styrte. Det var selvfølgelig ikke en intetsigende melding med “hei, hvordan går det?” som ga oss nærmest supermann-krefter.

Det var vår egen indre verden som styrte vår energi. Det var våre indre fortellinger om hva som lå bak en henvendelse fra p/n (og motsatt, hva som lå bak deres fravær under taushetskurene).

Det handlet med andre ord ikke om vi hadde spist eller ikke, om vi var syke eller friske (vi var ikke sunne, men vi var heller ikke fysisk syke).

Energien ligger i oss selv, den blir ikke “plassert” i oss av eksterne krefter.

Hva skal til for å hente den fram igjen?

Hva skal til for å få frem den samme livsrusen, nå som p/n ikke lenger er en drivkraft?

Tenk hvor effektive vi hadde vært hvis vi klarte å hente frem den samme energien, uten p/n!

Dessverre sliter mange i lang tid etterpå med energinivået. De har kanskje klart å legge p/n bak seg. De klarer å følge opp jobben, eventuelle barn, kjæledyr og venner. Men den energien de hadde under oppturene med p/n kommer liksom aldri tilbake. Det føles tungt å sette den ene foten foran den andre. Problemet er at ingenting driver dem fremover, på samme måte som p/n gjorde.

Jeg husker en av mine gode dager med p/n. Jeg stod opp om morgenen og gikk en lang tur opp til en fjelltopp. P/n var ikke med. Men det spilte ingen rolle. Troen jeg hadde på at alt var bra med oss ga meg energien jeg trengte. Jeg husker at jeg nærmest spratt opp på den fjelltoppen på fem minutter ( i virkeligheten tok det en time). Og da jeg nådde toppen så var jeg overhodet ikke andpusten, det føltes lekende lett å klatre opp.

P/n var ikke engang med på turen. Jeg gikk alene. Han var kun med meg i tankene, og alene det faktum at jeg trodde alt var i orden mellom oss var nok til å hente energien jeg trengte.

I dag kan jeg fortsatt gå den samme turen. Og turen er fortsatt givende, både for meg og hunden. Men den føles overhodet ikke “lekende lett”. Jeg blir andpusten, og må ofte stoppe for å hente meg inn. Klart, jeg er blitt eldre, men alder er neppe forklaringen, for jeg ble også lett andpusten før p/n. Det var kun mens han var i livet mitt, at jeg av og til fikk en nærmest umenneskelig energi.

Hadde jeg hatt den samme energien i dag, så kunne jeg skrevet en ny bok på fjorten dager.

Noe jeg er blitt klar over, er at det var jeg selv som hentet energien fra et reservelager inni meg selv. Det hadde intet med ham å gjøre. Jeg bare trodde at det hadde med ham å gjøre. Det hadde selvfølgelig med lykke og tilfredshet å gjøre. Men det var ikke slik at han på et eller annet magisk vis overførte energi til meg. Det kan ingen gjøre. Energien kom ene og alene fra meg selv. Hvordan åpne det samme reservelageret, også uten p/n som “nøkkel”?

Potensialet er der fortsatt. Jeg må bare finne en annen inspirasjon enn ham. Alle har dette potensialet i seg.

Så da er spørsmålet, hva i livet kan være like motiverende som jeg den gang opplevde at p/n var?

Hvis vi ser bort fra energitappende sykdommer som kreft, ALS og ME, så er energinivået hos fysisk friske mennesker nesten alltid mentalt styrt.

Det handler om motivasjon og livsglede.

Utfordringen ligger i å finne holdepunkter i livet som gir like mye mening og kraft som p/n ga oss. Og igjen hente frem den supermannen/kvinnen som p/n faktisk avslørte at vi har i oss (yup, enda en god ting som kom ut av den traurige opplevelsen).