Psykopati og kjærlighet

I forrige tekst snakket jeg om min venn Kjell og hans relasjon til sine foreldre. Jeg vil fortsette med temaet “psykopatiske foreldre” i dag. Det er mye å si om dette temaet, og jeg vet at mange av bloggens lesere ønsker mer informasjon om den spesielle relasjonen mellom psykopatiske foreldre og deres voksne barn.

Psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn. Å infantilisere betyr å umyndiggjøre. Men det innebærer mer enn kun umyndiggjørelse, det handler om fullstendig regresjon. Å regrere er å gå tilbake til et tidligere stadie i livet da man følte seg mer trygg eller fungerte bedre. Regresjon er en kjent psykologisk beskyttelse – kall det gjerne en forsvarsmekanisme – når et menneske blir overveldet eller møter utfordringer som han/hun ikke mestrer. Den ultimate regresjon er et voksent menneske som ligger i fosterstilling og sutter på tommelen. Virkeligheten har blitt så uoverkommelig at den som regrerer har søkt langt tilbake til et stadie hvor man ikke trengte å ta ansvar for sitt eget liv. En mildere form for regresjon er voksne mennesker som trekker frem barndommens leketøy og leker med dem, fordi det føles beroligende. For eksempel kan en erfaren bankdirektør bygge lego fordi det skaper en lykkelig lomme som minner om barndommen og lukker vanskelige utfordringer ute. Regresjon er ikke nødvendigvis negativt og kan være terapeutisk så lenge det ikke forhindrer at man igjen forholder seg til virkeligheten etter en kort stund.

Når psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn, så handler det ikke om at sønnen eller datteren selv regrerer. Det handler om at forelderen forsøker å tvinge voksne barn inn i rollen som deres lille gutt eller jente, enten med makt, manipulasjon eller overbevisning. Den psykopatiske forelderen har aldri akseptert at barnet er blitt voksent. Hvis det voksne barnet tillates å modne på naturlig vis, så blir det en trussel mot den psykopatiske forelderen, som ønsker å fortsatt være den dominerende, sterke og bestvitende part. En psykopatisk forelder ønsker å beholde sin plass på tronen og kontrollen over alle sine barn. I det som omtales som en patriark eller matriark – en diktator av et familieoverhode – befinner det seg ofte en psykopat eller narsissist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den psykopatiske forelderen motarbeider den naturlige løsrivelsen som finner sted i et normalt forhold mellom foreldre og deres voksne barn. En normal forelder aksepterer at i en viss alder så løsriver det (snart) voksne barnet seg fra foreldrenes trygge favn. Den normale forelderen lar det skje, oppmuntrer til at det skjer og legger til rette for at det skjer mest mulig gnidningsfritt for begge parter. Den normale forelderen kan mislike løsrivelsen og går ofte gjennom en sorgprosess, men vet at det er livets gang. Den psykopatiske forelderen derimot aksepterer aldri en slik løsrivelse og dette har samme årsak som når den psykopatiske partneren ikke tolererer at objektet bryter relasjonen; barnet er en forlengelse av den psykopatiske forelderen og ikke et eget individ.

Hvordan merker det voksne barnet at en infantilisering skjer?

Det kan skje subtilt og på vis som er vanskelig å sette ord på, for den psykopatiske forelderen står ikke nødvendigvis i veien for at barnet flytter hjemmefra og løsriver seg rent geografisk, det voksne barnet kan derfor oppleve seg som frigjort. Likevel er det mange ting som indikerer at den psykopatiske forelderen aksepterer en fysisk løsrivelse men at dette kun er “pro forma” og at en egentlig emosjonell eller mental løsrivelse ikke tolereres. Her er noen av tegnene.

-Den psykopatiske forelderen kontakter det voksne barnet meget hyppig, og reagerer med sinne, sympatifisking, anklager eller andre former for manipulerende hersketeknikker hvis det voksne barnet forsøker å kutte ned på mengden kontakt.

-Den psykopatiske forelderen tror at foreldrene og barnet fortsatt er en slags “treenighet” (alternativt duo hvis den ene forelderen er ute av bildet). Hvis det voksne barnet har skaffet seg en ny familie og fått egne barn, så er den nye familien sekundær i den psykopatiske forelderens øyne. Det er fortsatt den opprinnelige kjernefamilien som er den viktigste og den psykopatiske forelderen vil ha problemer med å akseptere at det voksne barnet nå prioriterer sin nye familie.

-En enslig psykopatisk mor behandler ofte hennes sønn som en ektemann eller hennes datter som en venninne. Den psykopatiske forelderen kan også plassere barnet i en rolle som forelder til forelderen, hvor den psykopatiske forelderen gjør seg hjelpetrengende og avhengig av barnet. Dette minner om omvendt infantilisering. Egentlig handler det bare om forskjellige valg av manipulasjonsform, for å beholde det voksne barnet i en tett symbiose. Uansett hvilken dynamikk som utvikles så får det voksne barnet en underlig opplevelse av at relasjonen ikke føles riktig, men uten å kunne sette fingeren på hva som er feil.  

-Den psykopatiske forelderen blir desperat hvis det voksne barnet tar selvstendige valg om bosted, utdanning, valg av partner eller er uenig med den psykopatiske forelderen. Den psykopatiske forelderen vil ofte ha et pompøst og bedrevitende skjær over seg i samspill med det voksne barnet. Hvis sønnen eller datteren foretar et valg stikk i strid med den psykopatiske forelderens ønske, så vil desperasjonen vise seg i form av trygling, latterliggjøring eller trusler. For eksempel kan den psykopatiske forelderen gjøre narr av sønnens eller datterens valg, gjerne foran andre. Hvis investeringen som det voksne barnet foretok selvstendig (og mot forelderens ønske) slår feil, så får det voksne barnet ingen hjelp eller støtte til å komme seg på fote, men blir derimot møtt med “hva var det jeg sa?”. I beste fall får barnet trøst i form av “så så, det går bra, neste gang må du høre på din mor/far”. Kort sagt søker den psykopatiske forelderen hele tiden å påvirke alle barnets livsvalg. Dette handler om kontroll.

-Den psykopatiske forelderen tar aldri det voksne barnets kunnskap på alvor. Sønnen eller datteren kan være meget velutdannet, sågar ekspert på sitt område og faglig etterspurt. Den psykopatiske forelderen vil likevel vite best og aldri respektere det voksne barnets ekspertise. Det voksne barnet holdes undertrykt i en “du skal ses men ikke høres” posisjon. Voksne barn av psykopatiske foreldre kan oppleve at i familieselskaper hvor andre slektninger eller venner er tilstede, så reagerer den psykopatiske forelderen med misnøye hvis det voksne barnet tar ordet, og det voksne barnet får opplevelsen av at det ikke har noe det skulle ha sagt.

Opprør mot en psykopatisk forelder slås hardt ned på, det er for eksempel vanlig at en psykopatisk forelder truer med å gjøre barnet arveløst hvis det ikke føyer seg tilstrekkelig. Underdanighet derimot, belønnes. Jeg vil forsøke å forklare hvordan. 

Jeg vil bruke en analogi som jeg muligens har brukt før, men den er perfekt for å beskrive hvordan infantiliseringen opprettes av psykopatiske foreldre.

I eventyret “Snedronningen” av H C Andersen så blir gutten Kai bortrøvet av den onde snedronningen. Hans venn Gerda beslutter seg for å finne Kai og bringe ham tilbake. Hun legger ut på en lang ferd mot vinterlandet, hvor snedronningen holder Kai fanget. På vei til vinterlandet møter Gerda snedronningens tre søstre – Vår, Sommer og Høst – som alle på forskjellige vis forsøker å forhindre at Gerda finner vinterlandet. Sommerdronningen inviterer Gerda til å overnatte i hennes meget idylliske hjem. Hjemmet ligger badet i konstant sollys og omgis av vakre farger, blomster og vennlige dyr. Gerda får ligge i en seng som er så stor, myk og behagelig at hun blir konstant søvnig av å ligge i den. Sommerdronningen baker hele tiden, lager syltetøy og allverdens godsaker som Gerda blir servert. Det er så trygt og godt å være hos sommerdronningen at Gerda etter en stund glemmer hennes egentlige misjon; å finne Kai. Sommerdronningen forteller henne løgner; at Gerda ikke var på vei noe sted og at hun har det best hos henne. Gerda blir værende hos sommerdronningen i flere uker og befinner seg i en behagelig døs, en slags transe som hun ikke klarer å våkne opp ifra. Sommerdronningen distraherer henne med pene blomster og vakre ord, før en hendelse gjør at Gerda vekkes opp av transen og husker hvor hun var på vei. Hun forlater endelig sommerdronningen og fortsetter sin ferd for å finne Kai, betydelig forsinket.

Dette er en nokså direkte beskrivelse av opplevelsen voksne barn får når de besøker deres psykopatiske foreldre. De blir så dullet med at de føler seg som 12-åringer, selv om de er 40. Det er en meget behagelig tilværelse, og den psykopatiske forelderen gir inntrykk av at barnet kan bli der for alltid. En del av det voksne barnet ønsker å bli værende i den beskyttende bomullen som den psykopatiske forelderen svøper rundt ham/henne, for det føles så godt. Bomullen beskytter mot hverdagens harde virkelighet og utfordringer. Men det er en illusjon, for den beskyttede tilværelsen får den voksne sønnen eller datteren til å glemme deres egentlige ambisjoner, hvor var de egentlig på vei? Hva var deres mål? Hva dette egentlig er, er ekvivalenten til idealiseringsfasen som objekter går gjennom med deres psykopatiske partner, og hvis barnet blir værende lenge nok så vil den psykopatiske forelderen etterhvert begynne å devaluere barnet. I tillegg har infantiliseringen en skummel agenda; den behagelige dullingen skal forhindre at det voksne barnet gjør opprør eller fortsetter på deres egen vei (som Gerda). Den psykopatiske infantiliseringen hemmer vekst og selvstendighet hos det voksne barnet. I meget dysfunksjonelle familier så har barnet ikke bare en forelder som infantiliserer, men to. Hvis barnet likevel trosser forelderen så oppleves et maskefall likt det den psykopatiske partneren viser når objektet forkastes, og den egentlige forelderen kommer fram; et ondsinnet vesen som spyr ut eder og galle fordi barnet ikke kjøpte den drømmeverdenen som forelderen tilbød. 

Den psykopatiske forelderen vil imidlertid sjelden forkaste barnet. Istedet blir relasjonen en evig ring hvor forelderen kort tid etter et maskefall later som om intet har skjedd og en ny idealisering starter. Det er motsatt også ofte vanskeligere for barnet å innføre NK med en psykopatisk forelder på samme måte som med en psykopatisk eks. Dette er fordi de familiære båndene er så sterke, og stigmaet ved å bryte med en forelder så stort. Likevel er en psykopatisk forelder ekstremt skadelig selv om det voksne barnet er velfungerende og ikke føler seg spesielt manipulert. Å ha tett kontakt med en psykopat, enten det er en forelder, partner eller venn, er som å få dryppet bittelitt arsenikk i maten hver eneste dag; du dør ikke av det men du vil være konstant forgiftet og i dårlig form. Det er derfor meget viktig å holde en psykopatisk forelder på avstand ved hjelp av gråstein-metoden, men er det ikke mulig å holde den psykopatiske forelderen på en avstand som barnet kan leve med, så er NK med forelderen nødvendig. 

Først vil jeg si tusen takk til dere som har donert midler til bloggen den siste uken. Pengene går direkte til promotering av bloggen via facebook.

Litt statistikk. Jeg henter bloggens statistikker to steder; promoteringsstatistikken kommer fra facebook, men leserstatistikken kommer fra blogg.no. Så langt har 107,317 nordmenn, dansker og islendinger stiftet bekjentskap med bloggen. Av disse har ca 9000 blitt “faste” lesere. Det forteller meg at emnet psykopati og narsissisme interesserer mellom fem og ti prosent av den allmenne befolkningen. Fortsatt finnes det dog et potensielt marked innenfor målgruppen på tre millioner voksne facebook brukere. Blant disse finnes mest sannsynlig en stor mengde objekter som ikke forstår hva de er eller har vært utsatt for. Midlene dere har donert i løpet av bare en uke vil finansiere spredning av bloggen til ytterligere 10,000 mennesker.  

I dag vil jeg fortelle om min venn og hans forhold til sine foreldre. Vi kan kalle min venn for Kjell. Kjell er som meg homofil. Kjell har også i likhet med meg vært gjennom en oppvåkning i godt voksen alder, dog er ikke hans psykopat en partner, men hans egen mor og muligens også far. Kjell har i dag fortsatt kontakt med sin mor og far men betydelig mer distansert enn tidligere. Han har innsett at han ikke har godt av tett kontakt med sine foreldre og at de aldri kommer til å forandre seg til å bli de kjærlige foreldrene som han ønsker seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Utad er Kjells foreldre sjarmerende og imøtekommende. Jeg har selv møtt dem og de vinner deg lett over. Hva Kjell forteller om en oppvekst med dem står imidlertid ikke i samsvar med fasaden som utenforstående opplever. Kjell ble aldri fysisk mishandlet og han hadde alltid rikelig med mat, klær og leker. Kjell forstod derfor ikke at han ble misbrukt før han kom i prat med meg. Vel, det var ikke jeg som belærte ham, det var mer en felles prosess hvor jeg bidro men hvor Kjell selv samlet trådene.

Kjell trodde det var helt normalt at foreldrene latterliggjorde ham foran hans venner. Han var vant til det og pleide å møte det med et skuldertrekk. Han tolket det som “erting” selv om han egentlig ikke syntes det var ok. Kjell var stolt av sine foreldre fordi de tok det så fint at han er homofil, han tenkte derfor at deres irriterende trekk kunne han leve med, for det viktigste var at de godtok ham slik han er, men i samtalene med meg begynte Kjell å spørre seg selv om de egentlig tok det så fint som han overbeviste seg selv om.  

Da Kjell kom ut av skapet så fortsatte familielivet som før ganske umiddelbart. Hans mor hadde reagert med uttalelsen “det er ikke noe å snakke om” og Kjell var meget lettet over at hun tilsynelatende tok så lett på det og at ingen slo hånden av ham. Det som imidlertid senere fremstod som merkelig for Kjell, var at hver gang han opplevde noe tungt så ble han møtt med det samme “det er ikke noe å snakke om” uansett hva som plaget ham. Kjell ble hardt mobbet i ungdomstiden på grunn av sin legning. Men også dette var “ikke noe å snakke om”. Da han senere kom ut av skapet så hadde Kjell derfor mye på hjertet. Han hadde til tross for sin unge alder allerede hatt mange tunge år og trengte sårt støtte og forståelse fra sine nærmeste, men uten å få noe – for ingenting var noe å snakke om.

Kjell hadde skapt seg en alternativ historie om foreldrene som kunne gjøre ham stolt av dem og som skjulte den ubehagelige sannheten. Men hans  oppfattelse av sine foreldre som tolerante og “kule” stemte ikke med virkeligheten. Kjell forstod etterhvert at foreldrene ikke forsøkte å gjøre ting enklere for ham, men at de tvert imot var likeglade. Foreldrene var ikke interesserte i Kjells mange år med lidelse innen han kom ut av skapet, de spurte aldri hvordan han hadde hatt det og fortsatt hadde det. Derimot elsket de å smykke seg med det liberale stempelet utad, og fortalte villig vekk til andre om deres homofile sønn fordi de da håpet å fremstå som progressive. I tillegg sanket de sympati fra utenforstående for at de hadde en “avvikende” sønn. Kjell tok flere ganger opp med sine foreldre at det ikke var ok at de fortalte hvem som helst at han var homofil, for det var hans privatsak og ikke deres. Men han pratet for døve ører.

I samtale med meg tegnet det seg etterhvert et bilde av meget dysfunksjonelle foreldre som løp rundt og sanket narsissistisk forsyning på Kjells bekostning. Hans velferd var aldri i tankene deres, det var deres umiddelbare påfyll av NF som var viktig for dem. At de muligens ødela deres egen sønns gode rykte var fullstendig likegyldig for dem og muligens også intensjonen. 

Kjell oppdaget et mønster i hvordan foreldrenes misbruk utartet seg, og det handlet ikke bare om hans seksuelle legning. Hver gang Kjell hadde et problem av ymse slag så luftet han problemet for foreldrene, i håp om å få gode råd. Det var imidlertid aldri noen emosjonell støtte å hente, og Kjell følte seg merkelig tom selv etter lange samtaler med foreldrene. Han trodde lenge at det de ga ham var støtte av den sorten alle foreldre gir, for de hadde jo lyttet til ham og kanskje var han bare en krevende person som var meget vanskelig å hjelpe. Likevel følte han seg aldri støttet, ingenting av hva de sa eller gjorde opplevdes som lindrende og selv tunge problemer ble aldri fulgt opp med et “hvordan går det med ….”. I noen ekstreme tilfeller så responderte faktisk foreldrene på hans rop om hjelp med å angripe ham verbalt og emosjonelt. En gang han hadde det spesielt tungt av et knust hjerte etter et romantisk brudd og ønsket hjelp av mor og far, så ga de ham opplevelsen av at bruddet var hans egen skyld fordi han var en vanskelig person. Foreldrene endte ofte opp med å anklage ham for hans problemer, hvis de var lei av å snakke om dem. 

Kjell fortalte mange ting. For eksempel ble hans bursdager sjelden markert. Kjell protesterte ikke på dette, men syntes det var sårt at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet av foreldrene på bursdagene sine. Moren fortalte ham ofte at “bursdager er ikke viktige” og “det er bare selvhøytidelige mennesker som feirer seg selv”. Kjell ble vant men syntes det var underlig at moren gjerne tok imot store gaver og oppmerksomhet på sin egen bursdag.  

Kjell fattet etter mange år at foreldrene ikke var istand til å dekke hans emosjonelle behov og at dette hadde pågått helt siden hans fødsel. Han forstod også at det ikke var fordi han selv var spesielt trengende men fordi foreldrene verken hadde evne eller vilje til å bry seg om ham og at de muligens var forstyrret. Han begynte den lange og tunge prosessen med å omskrive sin indre historie om foreldrene. De var ikke så fantastiske som han trodde. Han forstod også at han måtte redusere samværstiden med dem og dessuten slutte å dele alt som skjedde i hans liv med dem (gråstein metoden) fordi det aldri kom noe godt ut av det og at de i visse tilfeller faktisk brukte hans utsagn og sårbarheter mot ham. 

Som en avsluttende kommentar til historien om Kjell så vil jeg påpeke at det er meget vanlig at psykopaten ikke vil forholde seg til andre menneskers problemer, ikke engang sine egne barn. Vi kan se hvordan Kjells mor overhodet ikke har empati for Kjell. Hun tenker bare på seg selv. “Det er ikke noe å snakke om” kan umiddelbart tolkes som at hun har stor takhøyde, men egentlig er det en unnskyldning for å slippe å engasjere seg i Kjells liv på hans premisser. Faktisk er det en genial, meget subtil og manipulerende form for ansvarsfraskrivelse. Kanskje leserne har hørt dette utsagnet eller andre varianter fra psykopatiske partnere eller foreldre? Jeg nevner også bursdagshistorien fordi det er så karakteristisk for psykopaten og narsissisten å hate å markere andre på positive måter. Å stille andre i sentrum, selv for bare en eneste dag, gir dem enormt ubehag. 

Jeg får av og til henvendelser fra lesere som ikke kjenner seg igjen i den “pidestall” formen for idealisering som ofte beskrives her på bloggen, i kommentarfeltet, i litteraturen eller på andre nettsteder om psykopati. En ting som skjer når idealiseringen avviker fra den beskrevne normen er at disse objektene blir usikre på om personen de har hatt med å gjøre er en psykopat. En annen ting som skjer er at objektene som ikke opplever seg idealisert av psykopaten, får selvbildet deres trampet ekstra langt ned av å føle at de ikke var verdt en full idealisering lik den de ser at andre fikk.

Sannheten er at ikke alle blir idealisert i samme omfang. Selv om vi alle er objekter og alle ble misbrukt, så ble noen misbrukt mer enn andre. Dette er et faktum vi må erkjenne uten å føle at noen objekter er mer verdige sympati. Alle som har vært i nærkontakt med psykopaten er verdige sympati.

En psykopatisk idealisering blir ofte beskrevet som intens kontakt, flere hundre tekstmeldinger i uken, en masse komplimenter, gaver, reiser og hurtige frierier eller samboerskap. Disse historiene blir vi fortalt av tidligere objekter, forfattere og terapeuter og det er derfor slik vi tror en psykopatisk idealisering skal utfolde seg. Det er en grunn til at denne versjonen blir ansett som den typiske, og grunnen er at mange objekter opplever nettopp dette. Den kan derfor med rette beskrives som en klassisk psykopatisk manøver. Men det påfører en ytterligere belastning på objekter som ikke opplevde idealisering på den beskrevne måten, men likevel ble hektet. Det kan oppstå en misunnelse i disse objektene på andre objekter som opplevde en full idealisering, i tillegg til skam for at de falt for psykopaten til tross for at de ble misbrukt nærmest fra dag èn. Disse objektene opplever at de ikke har noen unnskyldning for ikke å ha reagert tidlig i relasjonen, for tegnene var der hele tiden. De drømmer også om en glansperiode med psykopaten som de aldri fikk, som ble frarøvet dem. Tankene etter slike fraværende idealiseringer kretser ofte rundt forskjellige varianter av “etter alt jeg har lidd, så burde jeg ihvertfall fått ett godt år med NN, men jeg fikk ingenting”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vil at leserne skal se litt bort fra den “oppleste og vedtatte” formen for idealisering, og bruke deres vidsyn til å se at idealisering kommer i mange innpakninger. For eksempel er meget intens kontakt også en idealisering, selv om det ikke var gaver og komplimenter involvert. Hvis du får daglige henvendelser fra noen som ønsker å være sammen med deg, så blir du idealisert. Selv om psykopaten ikke brukte en krone på deg, men ønsket å være sammen med deg hele tiden, så ble du idealisert. Selv om psykopaten ikke holdt ett eneste av sine løfter, men ringte deg daglig, så ble du idealisert. En av mine psykopater var ikke pågående, men snakket varmt om meg til alle felles bekjente. Dette var også en form for idealisering (at han likevel var antisosial, viste seg på andre måter). Poenget her er at idealisering fra en psykopat kan anta mange former som ikke ligner på den klassiske, “en, to, gift!”, som vi ofte hører om. Noen av dere som er overbevist om at dere aldri ble idealisert, ble det kanskje likevel hvis dere tenker dere om. 

Det er mange grunner til at enkelte objekter opplevde en kortere enn normalt lengde på idealiseringen, eller ingen idealisering i det hele tatt. Nå skal vi se på noen av dem.

Du var et overgangsobjekt. Dette har jeg skrevet om i en egen tekst tidligere. Det er også et kapittel om overgangsobjektet i min bok. Kort repetert så var du aldri tiltenkt en lang relasjon i psykopatens øyne. Han/hun trengte bare en “quick fix” med et objekt som ble hurtig idealisert, devaluert og forkastet, innen han/hun fant et langtidsobjekt som han/hun satset alle kluter på. Overgangsobjekter har sjelden aktive relasjoner med psykopaten som varer lenger enn ett år. Psykopaten benytter overgangsobjekter mellom to langtidsofre, eller i tørkeperioder. Du ble et overgangsobjekt fordi du ikke egnet deg som langtidsobjekt;

Du egnet deg ikke som langtidsobjekt. Kanskje hadde du ikke den riktige økonomien, det riktige utseendet eller de riktige kontaktene, kanskje du var samme kjønn som psykopaten. Det kan også være at du viste deg for sterk, for klok og for spørrende. Kanskje viste du på et eller annet vis som psykopaten snappet opp at du hadde for mye integritet, personlige grenser og at du ikke kom til å finne deg i alt. Kanskje forkastet du psykopaten først. Alt dette er grunner til at psykopaten smakte på deg men spyttet deg ut og fant deg uegnet til å slå seg til ro med. Husk at når en psykopat finner et objekt uegnet så er dette et indirekte kompliment, selv om det oppleves som en sår og tung avvisning fra en person du har blitt glad i. For hvem ønsker å være et passende objekt for en psykopat?

Du var tiltenkt rollen som venn og ikke som partner. Psykopaten har ikke venner. Punktum. En psykopat vet ikke hva en venn er eller hvordan man behandler venner. Han/hun vet forsåvidt heller ikke hva en partner er. Derfor opplever mange at de befinner seg i en gråsone hvor de verken er fugl eller fisk, for relasjonen blir aldri definert. Dette kan rent faktisk være fordi psykopaten heller ikke selv vet hvor han/hun vil ha deg. Imidlertid hyperfokuserer psykopaten på en og en person, uansett hvilken rolle de er tiltenkt, slik at der han/hun tidligere hyperfokuserte på deg, så blir du glemt så snart det kommer et nytt objekt inn i hans/hennes liv. Psykopaten har ikke kapasitet til å vie deg den samme oppmerksomheten som du fikk tidligere, når han/hun fokuserer på det nye objektet. Hvis du var tiltenkt rollen som venn, og det nye objektet er tiltenkt rollen som livspartner, så vil du oppleve at det nye objektet blir plassert på en pidestall som du aldri ble, og at plutselig bruker psykopaten masse penger på det nye objektet, når du bare fikk en kaffekopp.

Alternative roller psykopaten muligens hadde i tankene for deg, var en fuck buddy (hvis dere hadde hyppig sex) eller at du skulle bli en del av det som kalles “det psykopatiske harem” eller psykopatens fanklubb; en samling av indre krets beundrere, som er der for å dyrke psykopaten og som han/hun av og til trekker goder av som sex, lån av penger, som flygende aper mot objekter som har klart å løsrive seg eller bare til selskap når han/hun er alene. Husk at alle som er i psykopatens liv blir manipulert og misbrukt, selv om de ikke opplever relasjonen som misbruk. 

Å bli idealisert som venn vil i psykopatisk forstand være en kort og fattig versjon av idealisering, men likevel sterk nok til at objektet blir langvarig og sterkt hektet. Psykopaten benytter seg av karisma og sjarme for å tilegne seg venner på en helt annen måte enn normale mennesker gjør. “Vennskapsobjektet” vil oppleve relasjonen som magisk. Føl derfor ingen skam hvis du mistenker at du egentlig bare var tiltenkt rollen som venn, men likevel ble dypt forelsket i psykopaten. 

Mange som ikke ble idealisert i særlig omfang, observerer at idealiseringen av den nye partneren pågår og pågår og pågår, den synes å være endeløs. Det er virkelig et slag i ansiktet for en som i sin tid knapt fikk et smil fra den samme psykopaten som nå kringkaster århundrets relasjon. Mange undrer når devalueringen av den nye partneren vil slå inn. Dette handler ikke om at vi gleder oss til psykopaten begynner å mishandle en ny person. Det har noe med selvverdet å gjøre; vi har det forferdelig hvis vi ser at psykopaten er i stand til å behandle andre mennesker bra, når vi selv ble behandlet så dårlig. Dette er en av mange grunner til at vi ikke skal følge med på psykopatens sosiale medier etter bruddet. Likevel er det lov å spørre; hvor lenge varer en full idealisering? 

Min opplevelse er at den dyrkende formen for idealisering sjelden varer lenger enn ett år, og aldri lenger enn to år. I de fleste tilfeller så orker ikke psykopaten å dyrke en partner over lang tid. Husk at det ikke ligger i en psykopats natur å dekke et annet menneskes behov. Det er derfor rent skuespill som foregår og dette har naturlig nok en utløpsdato. Når en idealisering blir kringkastet utover utløpsdatoen, så kan jeg garantere at devalueringen av objektet har begynt bak lukkede dører. 

Jeg håper denne teksten bidrar til å utvide din forståelse av hva en psykopatisk idealisering innebærer, og fungerer som en trøst for deg som ikke opplevde den i like stort omfang som andre. Husk at selv om ikke du fikk like lang tid sammen med psykopaten som det nye objektet får, så er en kort relasjon å foretrekke. Psykopaten får oss til å tro at han/hun er en premie og belønning og at et liv uten ham/henne er en straff. Men det er ikke slik, det er omvendt. Det er du som var premien.

Denne litt hjerteskjærende kommentaren fra en anonym mann datt inn i går under teksten om “Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati”. Jeg vil gjengi den i sin helhet her.

“Det er trist å lese alle beskrivelsene av livssituasjonene. I en ufulkommen verden så er det beklagelig at det skjer, og desverre vil det komme til å skje igjen. Men ja jeg er den første til å være enig at det er viktig å være oppmerksom på denne mentale situasjonen. for å avdekke/avsløre for å beskytte seg selv og andre. Men det er veldig viktig å huske på at vi alle har et liv å leve. legges all energi inn på å være oppmerksom på det mentale, kan det hende at det glemmes å leve. Jeg er selv mann, og jeg vet at kvinner fortjener å bli behandlet med respekt, og skal overhode ikke under noen omstendigheter behandles nedverdigende, uansett om noen skulle mene det motsatte. Det er lovstridig og naturstridig. Jeg legger merke til at Psykopaten blir omtalt med hanskjønn, og Empaten blir omtalt med hunnskjønn. Finnes det situasjoner, omstendigheter og tilfeller hvor det motsatte kan være tilfelle?​”

Min første tanke var jo at denne mannen umulig kan ha lest mye av bloggen for selvfølgelig kan også kvinner være psykopater, bloggen har aldri påstått noe annet og jeg svarte ham med å korrigere hans påstand.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Anonym: så hyggelig med en mannstemme, velkommen til bloggen. Men det er ikke riktig at psykopaten omtales som “han” og empaten som “hun”. Hvis du leser mer i bloggen så vil du se at jeg konsekvent omtaler både psykopat og objekt som han/hun. Kommentarene er utenfor min kontroll og det kan hende du der vil se et og annet kjønnet innlegg men min opplevelse er at også de fleste kommentatorene er påpasselige med å omtale psykopaten som kjønnsnøytral. Det er selvfølgelig annerledes når jeg eller en kommentator forteller direkte fra en opplevelse, da blir psykopaten og objektet omtalt med det kjønnet de faktisk hadde i hendelsen.”

Men ved ettertanke så slo det meg at tonen i mannens kommentar var av en meget ydmyk karakter, og nærmest en appell om tillatelse til å kommentere og dessuten påpeke at begge kjønn kan være psykopater. Den bar også preg av at mannen følte han måtte unnskylde på vegne av mannskjønnet for at enkelte av dem er psykopater. Det behøver han selvfølgelig ikke å unnskylde for, det er ikke hans skyld at noen menn er forstyrrede. 

Jeg rådførte meg påny med bloggens statistikk, og tallene er klare; 19% av bloggens lesere er menn, men kun mellom en og to prosent av kommentarene er fra menn. Vegrer de mannlige leserne seg for å kommentere?

Hvis det er slik at mange av de mannlige leserne tror at dette er et kvinneforum, så vil jeg gjøre det klinkende klart at nei, det er det ikke. På denne bloggen har vi ingen agenda om å male menn som overgripere og kvinner som ofre. Her er det psykopat og objekt som gjelder. Bloggen er for alle. Her er alle som mistenker at han/hun har vært utsatt for en psykopat velkommen.

Alle som frekventerer bloggen vet at psykopater kan komme i alle kjønn og former, og alle mennesker kan være psykopatenes mål. Mannlige objekter kan derfor trygt ytre seg. Jeg vil minne på at jeg selv er mann og at min psykopat også var mann. Konstellasjonene er mange. I tillegg til kombinasjonen kvinne/mann og mann/mann, så kan du finne mann/kvinne, kvinne/kvinne, gammel/ung, forelder/barn, sjef/ansatt, kollega/kollega, tante/nevø, bestefar/barnebarn, venn/venn, rådyr/kanin etc. Listen er uendelig.

Grunnen til at psykopater ofte omtales som menn er såre enkel; når 98% av kommentatorene er kvinner eller homofile menn så vil nødvendigvis psykopatene det snakkes om oftest være menn. Det har ingenting å gjøre med at vi anser psykopater som synonymt med menn. Mange av kommentatorene skriver dessuten om kvinnelige psykopater i form av blant andre mødre, venninner eller sjefer.

Alle som kommenterer på bloggen har vært objekter i en eller annen form og er villige til å ta imot nye objekter med åpne armer uavhengig av kjønn, legning, religion, ideologisk overbevisning eller nasjonalitet. Kommentatorene her er fantastisk gode på å hjelpe dem som ikke er kommet like langt og som trenger hjelp, råd og støtte. Noen er for veteraner å regne og har kommentert i ett år eller lenger. Disse har masse gyllen erfaring som de villig deler med andre som trenger den.

Så du kjære mann som skrev denne kommentaren og alle andre som kvier dere for å kommentere i frykt for at dere ikke tilhører målgruppen; hvis du har vært nær en psykopat, så er du i målgruppen. Ikke vær redd for å delta. Din historie er viktig for oss! 

Vi beveger oss nedover på listen over offisielle kriterier for psykopati. Vi gjør det fordi vi er opptatt av å forstå en reell forstyrrelse, og for ikke å stemple mennesker som mest sannsynlig ikke hører hjemme under den antisosiale paraplyen. Vi gjør det for å motarbeide at ordet “psykopati” blir utvannet eller feilbrukt, og for å kunne identifisere mennesker som på grunn av denne forstyrrelsen skader, misbruker, utnytter og invalidiserer mennesker som kommer dem nær.

Vi er kommet til “grunne affekter”. Med grunne affekter så menes at psykopatens følelsesregister er tynt, både i bredde og i dybde. Mange av følelsene som er en naturlig del av normale mennesker hverdag har psykopaten aldri følt. De følelsene de faktisk er i stand til å merke, er flyktige og overfladiske, hvilket betyr at psykopaten opplever følelsene i meget kort tid sammenlignet med hva som er normalt, ofte kun i korte glimt. I tillegg er de for psykopaten knapt merkbare, sammenlignet med normal dybde i sterke følelser som ofte beskrives som at de sitter “i magen” eller “i hjertet”. Denne form for følelsesdybde kjenner ikke psykopaten til. 

Psykopatens følelser beskrives som primale og dette er fordi de ligner på følelsene til dyr eller små barn, begrenset til tilfredsstillelse, sjalusi, forakt, misunnelse og raseri. Legg merke til at verken lykke eller kjærlighet er inkludert, men heller ikke hat. Dette er følelser som krever en innsikt og dybde som psykopaten ikke besitter. Det finnes kritikk mot denne sammenligningen mellom psykopaten og dyr eller små barn. Noen kritikere hevder at “barn eller dyr er ikke ondskapsfulle”. Vel, personlig tror jeg at enkelte barn eller dyr faktisk er ondskapsfulle, men uansett så er det her snakk om følelser og ikke ondskap. Psykopatisk ondskap er sammensatt av flere kriterier, blant annet berettigelse og grandiositet. Forøvrig kan man se noe som ligner ondskap og ihvertfall sterkt egosentrisitet i barns og dyrs adferd hvis hundens matskål er truet av en annen hund, eller et annet barn tar barnets leke. Barn er meget hurtige med å slå andre barn, innen deres empati er utviklet og de er oppdratt til å forstå at å slå er galt. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En annen kritikk lyder “men barn og dyr kan elske”. Vel, det ser unektelig ut som dyp kjærlighet når hunden overfaller eieren av gjensynsglede. Det ser også ut som kjærlighet når barnet stråler mot ansikter det gjenkjenner, som for eksempel mor eller far. Men mest sannsynlig er det vår egen kjærlighet til barnet eller dyret som vi projiserer, når vi er sikre på at vi “leser” kjærlighet i barnet eller dyret. I barnets tilfelle er det snakk om overlevelse; det er avhengig av omsorgspersoner for å overleve. Reaksjonen på kjente fjes er derfor mer en form for lettelse enn kjærlighet. Hundens glede handler mer om lojalitet enn om kjærlighet. Ekte kjærlighet krever en modning som barn og dyr ikke har. Og som vi nå har forstått – ei heller psykopaten. Det samme gjør lykke og hat.

“Psychopaths seem to suffer a kind of emotional poverty that limits the range and depth of their feelings. While at times they appear cold and unemotional, they are prone to dramatic, shallow, and short lived displays of feeling. Careful observers are left with the impression that they are play-acting and that little is going on below the surface.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Man kan avsløre en psykopats grunne affekter ved å få dem til å beskrive følelsens karakter. Han/hun vil ofte påstå at de opplever følelser som alle andre men vil ikke være i stand til å beskrive følelsene på en gjenkjennelig måte. Deres beskrivelser vil mangle de fine detaljene og subtile undertonene i følelser som normale mennesker vet er tilstede. I tillegg til å mangle evne til å beskrive dem så vil de ofte overdrive beskrivelsen. Dette er fordi de henter deres tolkning av følelser fra TV men også av å studere omgivelsene. Deres følelsesuttrykk blir en merkelig og teatralsk blanding av overspill, lik de som ses i film, og følelsesutbrudd de har observert i ekstreme situasjoner som i begravelser eller lykkerus, men som normale mennesker ikke går rundt og føler hele tiden. Dette klarer ikke psykopaten å differensiere. Psykopaten vil ikke forstå de forskjellige graderingene av følelser, såsom at “når en bekjent dør så blir man litt trist, og når mor eller far dør så blir man veldig trist”. Psykopaten vil derfor reagere på en fjern venns død like sterkt som når en forelder dør, og omvendt ta unaturlig lett på at en forelder dør når denne forelderen har vært en god mor eller far. Dette gir normale observatører en følelse av at noe ikke er som det skal være, fordi normale mennesker har en meget finutviklet graderingsans og merker når emosjoner blir uttrykt feil, både på seg selv og på andre. 

Psykopaten vil også forveksle følelser og for eksempel tro at kjærlighet er det samme som seksuell opphisselse, eller at frustrasjoner er det samme som å være lei seg. 

Denne manglende dybdeopplevelsen gjør ironisk nok at psykopaten fungerer kaldt og rolig i stressede situasjoner. Hare forteller i sin bok om et intervju han foretok med en psykopat som hadde ranet en bank med pistol. Psykopaten hadde pekt med pistolen på de bankansatte og noen av de ansatte hadde kastet opp av frykt. Psykopaten forklarte at “de må ha vært ganske ødelagt innvendig”, uten å synes å forstå at det er alvorlig frykt som gjør at magen tømmer seg refleksivt. Ved spørsmål om hvordan raneren selv hadde reagert av å få en pistol mot tinningen, så svarte han med logikk og rasjonalitet, som at “jeg hadde tenkt på hvordan jeg kunne unnslippe” men uten å beskrive følelser som indikerte stress eller frykt for å miste livet. 

Hare forteller videre om kvinnen Diane Downs som skjøt og drepte sine tre små barn. Hun skjøt deretter seg selv i armen for å dikte opp en historie om at familien var blitt angrepet av en fremmed mann, men ble ikke trodd av juryen. I fengsel klaget hun over at barna var heldige som døde fordi hun selv var blitt så hjelpeløs at hun ikke engang klarte å knytte sine egne skolisser som følge av den skadede armen. I tillegg til mangel på empati, anger og samvittighet så illustrerer historien en tydelig mangel på ikke bare reell dybde i følelser, men også en feiloppfatning av hva som er riktig å si til omgivelsene om ugjerningen.

Atter en historie fra Hares arkiv handler om psykopaten Norman Russell Sjonborg som med sine gode kognitive evner ble en advokat, men som på fritiden forsøkte å gjøre sine kone gal. Det endte i skilsmisse og etter skilsmissen ble det funnet papirer hvor Sjonborg hadde skrevet ned diverse utfall av skilsmissen som han diskuterte med seg selv; “ikke gjør noe”, “søk om full omsorgsrett for barna”, “kidnapp barna uten å gjøre noe”, “drep barna”, “drep barna og kona”. Sjonborg ble senere arrestert for mord (ikke på barna) og en tilsynsverge beskrev funnet av papirene som “en person som er så frakoblet fra dypere følelser at han vurderer drap på sine egne barn på samme måte som man vurderer forskjellige forsikringspoliser”.  

Selv om disse eksemplene er ekstreme, så husk at de respektive psykopatene i våre liv besitter den samme mangelen på affekter. 

Psykopaten vet at deres følelsesregister er annerledes enn hos normale mennesker, og dette kan forklare deres fascinasjon av våre følelser. De elsker å trykke på knapper som stimulerer følelsene våre. Deretter studerer de konsekvensene, enten de klarer å gjøre oss glade (lavpotent narsissistisk forsyning) eller ulykkelige og desperate (høypotent narsissistisk forsyning) så er en relasjon med en psykopat som å være en forsøkskanin i psykopatens laboratorium, hvor normale mennesker blir testet i forskjellige scenarier som utløser reaksjoner som psykopaten ikke er i stand til å oppleve selv. De studerer oss som en annen rase, fordi vi faktisk er en annen rase for dem. Det er tenkelig at vi selv hadde studert en utenomjordisk skapning i så lang utstrekning som mulig, hvis en av dem hadde landet på jorden. Psykopaten elsker at vi piper når han/hun trykker oss på magen, akkurat som en pipeleke. Han/hun vil gjøre det igjen og igjen, de går aldri lei. Grunne affekter kombinert med berettigelse og grandiositet gjør at psykopatens uttesting av vårt følelsesregister blir malign og ondskapsfull.

Jeg liker å avslutte innleggene i Hare-serien med en hjemmeoppgave. Jeg oppfordrer dere lesere som sliter med savn og kognitiv dissonans til å sette dere ned med penn og papir i et rolig øyeblikk. Skriv ned episoder fra din relasjon med psykopaten som illustrerer hans/hennes grunne affekter. Vær gjerne detaljert. De nedskrevne episodene hjelper deg til å feste kvernetanker på papir i tillegg til at du på et senere tidspunkt kan lese hva du har skrevet hvis tvil river i deg.

Jeg kan begynne.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun ikke syntes å savne meg når jeg var borte.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun aldri ble berørt av ting som normale mennesker blir berørt av.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi det aldri stakk i ham/henne da jeg på slutten av relasjonen tryglet om forståelse, en liten samtale og at han/hun skulle lindre min smerte. Jeg møtte kun en mur av is, det var ikke normalt, ikke menneskelig. Jeg vet at NN ikke hadde sluttet å elske meg eller like meg som følge av at relasjonen var over. Jeg vet det var fordi han/hun aldri elsket meg. 

Lykke til med øvelsen. 

Ja dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak “vær fornøyd med det du har”, og hvorfor er det ikke bare en klisjè? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen og som også refereres til i min bok, men i dag skal vi gå dypere bak kulissene. Hvorfor er det så viktig å være takknemlig for hva vi har?

Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg å leke alene og var vel langt på vei asosial. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av autisme, men det hadde jeg altså ikke. Uansett så syntes jeg andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn.

Men min verdensanskuelse svant ikke med barndommen. Jeg tok den med meg inn i ungdomsårene og senere voksenlivet. I dag kan jeg fortsatt undres over andre menneskers manglende evne til indre aktivitet. Forskjellen er at i dag irriterer jeg meg ikke over dette. Jeg er heller ikke like asosial som før. I dag vet jeg at mennesker er forskjellige, og at det er en grunn til det. Grunnen er at vi som mennesker har et varierende indre liv. Noen mennesker kan ikke sysselsette seg selv. De er avhengige av eksterne stimuli for å aktiveres og underholdes. I ytterste forstand av denne varianten så befinner psykopaten seg, fordi han/hun ikke har et indre liv overhodet. Men la oss legge psykopaten til side en stund. Vi kan forsåvidt også nevne den motsatte ytterkant, der hvor autisten befinner seg. Autisten er så oppslukt av sin indre verden at alle utenfrakommende elementer oppleves som forstyrrende. Derfor kan autisten reagere med aggresjon når andre mennesker henvender seg til ham/henne. Normale mennesker befinner seg et eller annet sted på et spekter mellom autisten og psykopaten, i hvert fall hva indre aktivitet angår. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vokste opp litt som en einstøing, men jeg hadde en sosial oppvåkning som toppet seg da jeg var cirka tyve år. Da oppdaget jeg gleden i å være sammen med andre og jeg begynte å bli sosialt smidigere. Men jeg bar fortsatt med meg et rikt indre liv og hadde et stort behov for å være alene. Det var mitt indre liv som gjorde at jeg følte meg rik, til tross for at jeg ikke hadde mer penger enn andre. Jeg opplevde derfor aldri misunnelse på jevnaldrende som hadde mer enn meg i form av materielle goder. Jeg var absolutt også selv opptatt av materielle ting, men det var i form av “skatter” som brev eller gjenstander med affeksjonsverdi som gjorde at jeg opplevde at jeg hadde noe verdifullt som ingen andre hadde. Jeg følte meg heller aldri truet av at andre hadde et større talent enn meg. Min indre styrke regulerte meg og jeg fylte meg selv perfekt. 

Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser. Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.

Det som skjer når vi føler oss rike og er fornøyde med hva vi har, er at vi aldri opplever bitterhet eller misunnelse mot de som har mer enn oss av noe. Tvert i mot så unner vi dem det, for vi er fylt av en følelse av å ha det vi trenger og å være privilegert. Når vi opplever oss som privilegerte så har vi overskudd og lyst til å hjelpe andre. Det sier seg selv at denne følelsen ikke oppstår av å ha oppnådd et slags materielt metningspunkt. Den kommer ikke når bankkontoen passerer to hundre tusen kroner, en halv million eller en million. Denne følelsen kommer innenfra, helt uavhengig av eksterne faktorer. Og det er her poenget mitt om indre rikdom, indre liv og indre aktivitet kommer inn. For når vi er fylt med oss selv, så løper vi ikke etter eksterne stimuli. Mennesker som er indre fattige søker eksterne mål, som å tilegne seg stadig større hjem eller dyre gjenstander. De måler suksess etter hva andre har kontra dem selv. Ja, vi vet at dette også er hva psykopaten gjør, men det faller innenfor normalen å ha det slik til en viss grad. Hvis du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så ikke tro at du har psykopatiske trekk. Slapp helt av, og lær heller hvordan du kan slippe dette “jaget”.

Å være fornøyd med hva vi har inkluderer også å være fornøyd med hvem vi er. La oss ta et eksempel. Jeg var alltid så slank, helt til langt opp i 30-årene så var jeg nær sagt mager, og jeg var stolt av det (ja, det er lov å ha overfladiske verdier også). Jeg så jevnaldrede mennesker ese ut men jeg struttet fortsatt rundt tynn som ei fjøl. Hva det gjorde med meg var ikke at jeg nedvurderte mennesker som var tykkere enn meg, men jeg var fornøyd med meg selv. Jeg gikk rakrygget rundt og så andre mennesker i øynene, slik det skal være. Men så skjedde det at jeg klarte å slutte å røyke. I utgangspunktet var det en bragd, men jeg endte opp med å legge på meg tretten kilo. For utenforstående så fremstod jeg nok som normalvektig fordi jeg hadde vært så mager tidligere. Men det skjedde en indre prosess i meg som endte med at jeg ikke lenger var fornøyd med meg selv. Jeg hadde knyttet en del av mitt selvbilde til å være tynn, og nå kunne jeg ikke lenger gjøre det. En del av min selvtillit forsvant dermed med kiloene som kom. Sammen med ettervirkningene etter psykopaten så medførte det at jeg sluttet å gå rakrygget, jeg sluttet å se folk i øynene. Jeg var ikke lenger fornøyd med hva jeg hadde. Plutselig var jeg utilstrekkelig og jeg hadde utilstrekkelig. 

Jeg kjente nye følelser dukke opp i meg; sinne, raseri, misunnelse, bitterhet og hat. Min indre rikdom kunne ikke lenger holde disse følelsene på avstand, fordi jeg ikke lenger var fornøyd med hva jeg hadde. Jeg mistet evnen og lysten til å være snill mot andre. Plutselig følte jeg meg ikke rik lenger, til tross for at jeg faktisk hadde mer penger og eiendeler enn før. Men materiell rikdom hjelper ingenting når du ikke er fornøyd med hva du har eller hvem du er. Det er derfor millionærer ofte ikke er fornøyde, selv om de har mer enn de fleste. 

Psykopaten sådde et frø i meg om at jeg ikke var god nok. Jeg begynte å reagere negativt på at andre mennesker syntes å ha lykkelige relasjoner med deres partnere. Jeg sluttet å unne dem deres lykke, og begynte å misunne dem. Jeg hadde selv opplevd et øyeblikks lykke slik jeg oppfattet deres lykke, men den ble tatt fra meg. Og nå var jeg fattig sammenlignet med dem. Når slike vonde følelser slår rot i deg, så begynner det også å stråle ut av deg. Andre mennesker fanger det opp og trekker seg unna. Du havner stadig hyppigere i konflikt og verden snur fra å være et trygt og godt sted til å bli et sted som motarbeider deg. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så skal du ikke la det få lov til å spise deg. Ikke la psykopaten vinne. Det finnes en løsning; lær deg å igjen bli fornøyd med hva du har.

Hent din indre rikdom fram igjen. Hvis alt er borte så begynn på gulvet med takknemlighetsøvelsene som gamle lesere av bloggen kjenner til. For dere nye lesere så kan jeg kort repetere hva de går ut på. Hver morgen når du står opp, så sitt fem minutter på sengekanten hvor du takker høyt til deg selv for alt du har. Etter et psykopatisk brudd så føler man at man har mistet alt. Takknemligheten er derfor ofte ikke ektefølt, men det behøver den ikke å være. Derfor skal du takke høyt. På den måten programmerer du hjernen og deg selv til å få din indre rikdom tilbake. I begynnelsen må det kanskje være helt basalt; “jeg er takknemlig for at jeg har luft i lungene, en seng å ligge i hvor jeg kan sørge og stenge omverdenen ute, og et toalett som jeg kan kaste opp i fordi jeg har så vondt i magen”. Ja, det er lov å være litt ironisk i begynnelsen. Senere kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg har noen kroner i banken, mat i kjøleskapet og en god venn”. Etterhvert kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå på jobb og fikk skrevet en prosedyre på jobben som ble godt mottatt av medarbeiderne og sjefen”. Slik får du langsomt din indre rikdom tilbake, du står igjen rakrygget og opplevelsen av at andre har mer enn deg vil avta.

Selvfølgelig finnes det aspekter ved livet som ikke fungerer optimalt og som man ikke skal være fornøyd med. Disse aspektene krever forandring og tiltak. Men dette er noe annet enn den grunnleggende indre rikdommen som bør følge deg, uansett hvor du går. Når den er på plass, så vil eksterne problemer bli utfordringer og ikke bekreftelser på at du ikke har nok. Det viktigste tiltaket har du faktisk allerede gjort, hvis du har brutt med psykopaten. Alle andre problemer blir for barnemat å regne når du har klart å innføre NK. 

Tenk også på at psykopaten du var sammen med, aldri vil bli fornøyd med hva han/hun har. Det er kronisk, en del av deres forstyrrelse. Det er derfor de befinner seg i konstant konkurranse med andre, opplever misunnelse og bitterhet daglig. Psykopaten har det ikke bra. De har ingen indre rikdom. Uansett hvor hardt de forsøker å overbevise andre om deres perfekte liv, så er de aldri fornøyd med noe. De er heller aldri fornøyd med hvem de har. De var ikke fornøyd med deg, og de er ikke fornøyd med din erstatter. Får de barn, så er de ikke fornøyd med dem. Får de en million i gave eller testamentert, så er de ikke fornøyd med pengene, for de kunne jo fått to millioner hvis de ikke hadde hatt et søsken! De er derfor bitre på at deres søster eller bror ble født. Hvis de er friske, så fungerer de i egne øyne likevel ikke optimalt, for det finnes mennesker som er sterkere enn dem.

Pass på at du ikke selv blir slik. Psykopaten stjal vår evne til å være fornøyd, men du kan ta den tilbake. Ikke la psykopaten gjøre deg til dem. Psykopaten er ikke lykkelig, la denne erkjennelsen formilde ditt hat og bitterhet mot vedkommende. 

Jeg håper dette har gitt deg litt bedre innsikt i betydningen av “vær fornøyd med hva du har”.