Psykopati og kjærlighet

Jeg har lyst til å spinne litt videre på forrige tekst om ensomhet, og da spesielt den ensomheten som skyldes at gamle og langvarige vennskap rakner. Jeg tror de fleste av oss i fortvilelse opplever at vi ikke lenger klarer å holde på alle gamle venner. Noen må vi mer eller mindre motvillig gi slipp på. Det kan være en vanskelig erkjennelse når gamle vennskap ikke lenger fungerer, og det bidrar til vår opplevelse av oss selv som utilstrekkelige og mangelfulle. Det kan også gi oss den gufne følelsen av at vi selv har psykopatiske trekk og at vi “forkaster” mennesker som tidligere har stått oss nær.

Årsakene til denne fremmedgjøringen er mange. En av dem starter allerede i begynnelsen av relasjonen med psykopaten. Psykopaten ønsker å isolere oss fra gode venner og nære slektninger. De gjør det for å få makt og kontroll over oss og sørge for at vi ikke får sunne impulser utenfra. De gjør det også hvis de opplever at du har venner eller slektninger som de ikke klarer å sjarmere eller manipulere, og som dermed står i fare for å avsløre dem. Til sist gjør de det fordi de selv vil ha din fulle og hele oppmerksomhet, du skal ikke tjene andre enn dem. Du bidrar selv til distanseringen fra venner og familie ved at du ønsker å være mest mulig sammen med psykopaten, han/hun har blitt meningen med livet og dine venner betyr ikke lenger like mye som de gjorde. Senere, når devalueringen starter, så blir det vanskelig å legge planer med andre mennesker fordi psykopaten er så uberegnelig og du bare går og venter på grønt lys for å tilbringe kvelden eller helgen med ham/henne. Dine venner trekker seg kanskje unna fordi du gang på gang prioriterer den lunefulle psykopaten og avlyste avtaler du hadde med vennene. Dine slektninger trekker seg kanskje unna fordi de ofte forsøkte å advare deg mot psykopaten men du ville ikke høre og reagerte fiendtlig på deres kritikk av din relasjon med ham/henne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når bruddet til slutt er et faktum så er nettverket med andre ord allerede skrapet. Likevel er det først nå at mange gamle venner virkelig begynner å falle fra. 

Jeg har selv mistet mange venner etter bruddet og jeg vil skissere noen av årsakene i stikkordsform her;

– De ble lei av meg i fasen hvor jeg forsøkte å plassere relasjonen med psykopaten. Jeg var i den perioden meget trengende og krevende, sågar manipulerende og paranoid.

– De støttet psykopaten etter bruddet.

– Det gikk opp for meg at flere av vennene var giftige og noen sågar forstyrrede.

– Jeg forandret meg så mye etter bruddet at jeg ikke lenger hadde noe til felles med enkelte gamle venner.

– Støtten jeg ble tilbudt av gamle venner, var for meg utilstrekkelig. Dette skapte en indignasjon i meg fordi jeg følte jeg selv hadde støttet dem i langt høyere grad enn hva jeg fikk tilbake. 

– Jeg ble mer oppmerksom på venner jeg identifiserte som utnyttere, og fjernet meg fra disse. 

Som dere ser så er årsaken til brudd på gamle vennskap en blanding av faktorer innenfor og utenfor din kontroll. Gamle vennskap som ikke lenger fungerer er en sorg og en ekstra belastning fordi de kommer på toppen av den sorgen du allerede bærer på etter bruddet med psykopaten. Dette gjør at vi klamrer oss til vennskap vi kanskje ikke har godt av å pleie, kun fordi vi frykter ensomheten.

Jeg vil i den anledning presisere at mange av våre gamle vennskap dessverre ikke var levedyktige og at tiden kanskje var moden for å gi slipp. Psykopaten fungerte i så måte som en nødvendig oppvekker. Kanskje var vennskapene ikke gjengjeldt og det var kun du som holdt liv i dem med kunstig åndedrett. Det trenger ikke å dreie seg om psykopatiske eller narsissistiske venner, men venner som ikke har den samme tilknytningen til deg som du har til dem. De av oss som er spesielt empatiske eller medavhengige har en tendens til å knytte oss til andre meget lett og elske meget dypt. Jeg kommer i tanke om en venn jeg måtte gi slipp på helt uavhengig av psykopaten og mange år innen han entret bildet. Denne vennen var et nydelig menneske, men jeg merket at alle aktiviteter foregikk på mitt initiativ. Han sa sjelden nei til samvær med meg, men kom aldri selv med forslag til aktiviteter. Til slutt undret jeg hva som ville skje hvis jeg sluttet å ta kontakt. Ville han savne meg? Selv ta kontakt? Jeg gjorde alvor av mine tanker og skrudde av den ensidige kontaktflyten. Jeg hørte aldri fra ham igjen.

En annen venn jeg hadde som jeg i retrospekt tydelig ser er en narsissist, holdt jeg det gående med i hele elleve år før jeg la inn årene. Vennskapet ble gjengjeldt men på typisk narsissistisk vis; med smuler og future faking som aldri ble overholdt. Jeg ble meget sliten i det vennskapet. Det tok ni år innen vi reiste på en ferie sammen. Jeg merket at jeg ventet på et gjennombrudd eller “høyere nivå”, en slags dypere tilknytning som jeg fortjente for min lange lojalitet og som ble hintet om men som aldri skjedde. Til slutt ga jeg opp og sluttet ganske enkelt å svare på henvendelser fra denne personen.

Mange av oss er vant til å gi mye og forvente lite tilbake. Dette har ofte pågått i årevis. Det sier seg selv at en slik kravløs sjenerøsitet tiltrekker seg mennesker som ønsker å utnytte den. At vi ikke kunne se det tidligere? Vi tok alle for god fisk og tenkte at alle ville verdsette oss til slutt, eller at mange ikke klarte å vise det men at de verdsatte oss innerst inne. Så vi fortsatte å gi, det falt seg så naturlig for oss. Og ikke bare det, vi var ofte tilfredse med å ta mindre plass i vennekretsen enn hva de andre medlemmene gjorde.

En gang så utførte jeg et sosialt eksperiment på meg selv og en intim vennegjeng jeg tilhørte. Jeg satt rundt middagsbordet med fire gamle venner og studerte dynamikken dem imellom. Jeg plasserte meg selv litt utenfor fellesskapet mens jeg observerte mine venner. Hvordan snakket de til hverandre? Hvordan markerte de seg overfor hverandre? Hvordan uttrykte de sine egne behov og hvordan responderte de på hverandres behov? Dette var jo fire (fem meg inkludert) vidt forskjellige mennesker med varierende grad av dominanse. Jeg reflekterte over hvordan jeg selv oppførte meg i gruppen sammenlignet med hvordan de andre oppførte seg. Jeg oppdaget at sammenlignet med dem, så var jeg nokså tilbakeholden og lot andre få og ta mer plass enn hva jeg selv fikk eller tok.

Eksperimentet gikk ut på at jeg ved en anledning påtok meg en ny rolle; jeg hevdet meg omtrent i like stor grad som resten av gruppen gjorde, men mer enn jeg noengang tidligere hadde gjort. Jeg var ærligere og sa klart nei hvis det var noe jeg ikke ønsket eller var uenig i. Jeg spilte på en måte litt skuespill samtidig som jeg var mer tro mot meg selv enn før. Eksperimentet pågikk i noen dager og i kontinuerlig tett kontakt med de gjeldende vennene (dette var på en reise). Det som da skjedde var at selv om jeg ikke hevdet meg mer enn de andre i gruppen alltid hadde gjort, så ble min nye rolle meget dårlig mottatt. Jeg ble angrepet verbalt for å kreve en større plass enn før. 

Resultatet ble at jeg måtte reforhandle mitt syn på mine venner. Jeg forstod at jeg verdsatte et par av dem høyere enn de strengt tatt fortjente og at jeg hadde gjort det lenge. Jeg tok for meg hvert enkelt gruppemedlem og tenkte grundig gjennom hvorfor jeg syntes det var verdt å bruke tid på dette mennesket. En av dem forlot mitt liv for godt, de resterende har jeg i dag en mye løsere tilknytning til. 

Jeg vil gjerne skrive litt om hva man kan forvente av gamle venner etter den grusomme opplevelsen det er å ha en relasjon med en psykopat og det påfølgende bruddet. Skal alt nå handle om vår traumatiske opplevelse? Skal vi slutte å gi og fremover bare kreve, for å ta igjen fortidens ubalanse? Nei selvfølgelig ikke. Vi har selv et ansvar for å ivareta og pleie våre vennskap. Alt kan ikke handle om oss. Det viktige prinsippet om gi-og-ta gjelder fortsatt. Problemet er at vi sjelden har krevet noe av våre venner og at vi derfor er omgitt av folk som har begrenset evne eller vilje til å gi. Vi skal derfor ikke skamme oss for å kreve forståelse og støtte, det er ikke for mye å forlange av mennesker du anser som nære og gamle venner. Hadde noen i gruppen overlevd et skipsforlis, blitt voldtatt eller sågar gjennomgått noe så “normalt” som en skilsmisse, så hadde støtten blant gode venner vært både tilstrekkelig og oppbyggende. Det samme hadde kanskje skjedd hvis en annen i gruppen enn nettopp deg hadde vært gjennom det samme som du nå har vært. Din relasjon med psykopaten overgår faktisk de fleste av hva som anses som sosialt aksepterte kriser, likevel er støtten både utilstrekkelig og kunnskapsløs. Selv om vi ikke ønsker å gå rundt som trengende og krevende ofre så gjør det unektelig noe med hva vi trodde var dype vennskap når støtten uteblir på et nivå av en slik størrelsesorden.

Selv anstrengte jeg meg for å være den jeg alltid hadde vært blant gamle venner. Jeg fortalte dem hva som hadde skjedd, men jeg lot som det ikke hadde påvirket meg i så stor grad som det faktisk hadde. Likevel opplevde jeg kritikk for at jeg ikke var avslappet nok og for at jeg virket misfornøyd. Enkelte av mine venner syntes ikke å akseptere den nye versjonen av meg. De forstod ikke hvorfor jeg var blitt annerledes. Eller kanskje var det fordi jeg ikke oppførte meg som den jeg var blitt men tvert imot lot som om jeg fortsatt var den gamle, en jeg ikke lenger var, og at jeg dermed ikke var kongruent?

Uansett er det viktig at du tenker over hvem som skal delta i ditt liv og hvem du skal bevilge tid, omtanke og energi. Din tid og energi er ikke utømmelig, men dyrebare ressurser som du skal distribuere med tanke for hvem som fortjener dem. Gode venner skal ikke tappe deg for energi, istedet skal dere gjensidig lades opp av hverandre. Ditt liv er ikke et demokrati, det er du alene som skal bestemme hvem som skal være tilstede i det.

I forrige tekst snakket vi om det mørke, tomme og ensomme rommet som må møbleres på nytt. Rydd rommet fullstendig hvis det er hva som må til. Ikke vær redd for å stå alene i det mørke rommet en stund. Bare pass på at du ikke kjøper de samme møblene på nytt, for da må rommet snart ryddes igjen.

Noen møbler bør du imidlertid la bli stående. Jeg vil avslutte med å slå et slag for dine venner som jeg kaller “konstantene”. Din konstant er den (eller de) av dine venner som, selv om vennskapet ikke er så intenst og spennende, har vært der i mange år og aldri laget drama. De har aldri dømt deg, misunt deg eller forsøkt å sabotere deg. De er alltid tilgjengelige og selv om dere bare ses en gang i året så er det meget lett å plukke opp tråden. Du tenker sjelden på disse vennene men det er nettopp fordi de ikke oppfører seg merkelig. De gjør deg aldri forvirret og krever derfor ingen analyse. Disse vennene er kjedelige fordi de er normale. Lær deg å gjenkjenne det normale og sette pris på det kjedelige. 

De er kanskje ikke så kjedelige som du tror, de har bare ikke gitt deg den samme rusen som dine forstyrrede venner har gjort. Du kan trygt skru vennskapet med dem opp et par hakk, til gjensidig glede. Spar på konstantene og finn flere av dem.

Jeg husker at umiddelbart etter bruddet, så føltes det godt å være alene. Jeg søkte ensomheten og isolasjonen. Jeg ønsket å slikke mine sår i fred. Jeg var veldig rolig og innadvendt. Det var en smerte der som også gjorde meg hvileløs, men samtidig kunne jeg sitte stille som i en transe, lenge, og forsøke å samle trådene. Jeg husker denne tiden som god, for jeg ble bedre kjent med meg selv. Antakelig var den ikke så god som jeg husker den, for jeg gråt mye, og vår hukommelse har en utrolig evne til å gi oss “abuse amnesia” – å få oss til å glemme det vonde. Men en ting vet jeg, jeg var ikke ensom den første tiden. Jeg ønsket å være alene. Ensomheten kom senere. Og her ligger forskjellen på ensomhet og alenehet. Man kan godt være alene uten å oppleve ensomhet. Man kan også godt være sammen med mennesker og likevel føle seg ensom. Begge deler blir merkbart etter bruddet med psykopaten. 

Hva skjedde da ensomheten først trådte inn? Det skjedde paradoksalt parallelt med at jeg igjen ble mer sosial. Hva får oss til å føle oss ensomme i en tid da vi faktisk blomstrer? La oss se på noen faktorer.

Vi blir fremmedgjort fra gamle venner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter en stund i semi-frivillig isolasjon så våkner vi opp og søker tilbake til det gamle og trygge. Dette er noe vi bør og skal gjøre, for etter den psykopatiske opplevelsen så har vi mistet oss selv. Vi husker dårlig hvem vi var. Slektninger og gamle venner kan hjelpe oss tilbake, de minner oss på hva vi likte, hva som fikk oss til å le, hvilke ambisjoner vi hadde og hva som tente lidenskapen i oss. Alt dette tok psykopaten fra oss. Nå er vi klare til å ta det tilbake. 

For mange blir imidlertid returen til det gamle og kjente et antiklimaks. Mange opplever at ting ikke blir som før, selv om de anstrenger seg for å imøtekomme det. Hva skjer? Det er jo dette vi blir fortalt at vi må gjøre, hvorfor er ikke opplevelsen den samme?

Selv opplevde jeg at jeg søkte tilbake til den gamle venneflokken og dro på ferier med dem. Men jeg klarte ikke å delta fullt og helt som før. Den interne sjargongen som tidligere gjorde oss så tilknyttet, bet ikke på meg lenger. Jeg fikk opplevelsen av å ikke fungere som jeg skulle eller som var forventet av meg. Jeg skammet meg over dette og det forsterket ensomhetsfølelsen. Samtidig stilte jeg meg spørsmål jeg aldri tidligere hadde stilt, “hvordan har disse menneskene gitt meg så mye tidligere? De er jo meget overfladiske”. Igjen oppstod skam da slike fordømmende tanker kom over meg. 

Husk at du på mange måter ikke er den samme lenger. Du har nådd en dypere (eller høyere) dimensjon i ditt tankeliv enn de fleste noengang kommer til å gjøre. Dette er både en velsignelse og en forbannelse. Du er en annen. Du vil noe annet enn tidligere. Du er heller ikke like tålmodig som før, og dine venners trekk som du tidligere opplevde som sjarmerende eller i det minste håndterlige, er nå blitt uholdbare. 

Husk også at du antakelig hadde en rimelig høy andel giftige venner i ditt nettverk. Du visste det ikke før, men nå begynner du bevisst og ubevisst å ta avstand fra dem. 

Dette og mye annet bidrar til å fremmedgjøre oss fra nettverk og vennskap som vi trodde var spikret i stein. 

Vi blir fremmedgjort fra verden forøvrig.

Politiske overbevisninger og gamle idèer vi hadde om verden, står for fall eller har allerede falt. Få ting er lenger slik vi trodde de var. Vårt syn på storsamfunnet er for alltid forandret. Vi har ikke lenger tillit til at myndigheter vil oss vel, vi ser at samfunnsmaskineriet til en stor grad er styrt av forstyrrede mennesker. Vår blinde tro på at sjefen vil det beste for bedriften og sine ansatte er borte. Vi tror ikke lenger på at alle som landet vårt gir asyl til, er reelle flyktninger. Vi ser at mange mennesker har en skjult agenda.

Våre nye briller som vi ser verden gjennom er antakelig mer realistiske enn de gamle. Men vi føler oss ikke lenger som “ett med verden”. Vi blir frakoblet det store bildet som vi tidligere følte oss som en del av. Vi hadde vår plass i samfunnet, den er nå i fri flyt. Det oppstår en slags kosmisk ensomhet i tillegg til den personlige.

Vi tiltrekker oss ikke lenger nye venner like lett som før.

Vi hadde tidligere en enorm tiltrekningskraft på mennesker, både giftige og andre. Vi hadde en gnist og et levende vesen som var forlokkende for menneskene rundt oss. Denne gnisten er på mange vis borte og vi møter nye bekjentskaper på et mer kjølig og overfladisk vis. Vi er ikke lenger like interessert i andre mennesker. Vi er ikke blitt direkte folkesky, men vi er skeptiske og vi markerer oss også mye tidligere i relasjonene. Dette har den effekt at det luker ut potensielle utnyttere, men med den bieffekt at det får oss til å oppleve oss selv som uinteressante fordi folk ikke lenger flokker seg rundt oss som før. Dette forsterker ensomhetsfølelsen. 

Det er viktig å minne oss selv på at tidligere så godtok og aksepterte vi alt for mye. Vi hadde kanskje alltid en fest å gå til, noen å henge med og noen å ringe til. Vi ble holdt i sosial aktivitet og dette sminket bort følelsen av ensomhet, men i mange tilfeller var det sminke over en blåveis. Vi satte vår stemmerett til side for å få lov til å være en del av et større nettverk. Vi var kanskje ikke engang klare over at vi gjorde det på bekostning av oss selv, for det hadde vært slik i mange år. Vi følte oss ikke ensomme men det var en falsk følelse av fellesskap, for egentlig ble vi godtatt av våre omgivelser kun fordi vi føyet oss. Enkelte av dine gamle venner som du følte deg så trygg på og som lindret din ensomhet, bidro kanskje tvert i mot til å forsterke din ensomhet.

Psykopatens exit skapte et enormt tomrom i oss.

Dette er muligens den største årsaken til ensomhetsfølelsen etter bruddet, og den kan pågå i varierende omfang i flere år. Vi var så opptatt av – og involvert i – psykopaten at det nærmest føltes som meningen med livet. Vi brukte masse energi og tankekraft på ham/henne både når vi var sammen og når vi var adskilt. Dette var naturligvis hverken normalt eller sunt, men det holdt oss i aktivitet. 

Når psykopaten så plutselig blir borte så sitter vi der. Hva nå? Vi blir ikke lenger holdt i ånde av dette mennesket. Det er på et vis befriende men vakuumet etter en slik person kan være meget smertefullt. Det føles som å sitte alene i et enormt mørkt rom med ekko. Det kan være fristende å returnere til psykopaten, bare for å fylle vakuumet igjen. 

Det bør vi selvfølgelig ikke gjøre så her er hvordan vi kan forholde oss til det enorme tomrommet;

Det vi må gjøre er å akseptere at rommet i en periode står tomt. Så kan vi langsomt begynne å møblere det fra bunnen av med nye aktiviteter og bekjentskaper. Noe vi ikke bør gjøre er å fylle det i panikk, for eksempel ved å hoppe inn i nye romantiske relasjoner. Tenk på det som et stort og nakent rom som skal møbleres med omtanke. Det betyr at du ikke vil fylle det raskt med ikea-møbler. Du vil møblere det på et vis som reflekterer den du er, for du skal oppholde deg lenge i rommet, du vil derfor at rommet skal komplementere deg slik at du føler deg meget vel og hjemme. Du vil derfor vente på at de riktige møblene dukker opp før du kjøper dem, selv om det tar litt tid. Du er villig til å sitte på gulvet en stund, mens du venter på den riktige sofaen. I mellomtiden dukker langsomt andre perfekte gjenstander opp; du finner det riktige teppet, etterhvert dukker det perfekte hjørnebordet opp. Det har også kommet to bilder opp på veggen som for deg gir mening. Selv om rommet fortsatt er sparsommelig møblert, så er det ikke lenger ekko i rommet på grunn av teppet og bildene.

Langsomt føler du deg stadig mer hjemme i rommet, og mindre ensom. Ikke bare blir det mer hjemmekoselig, du har dessuten i innredningen av det nye rommet vært tro mot deg selv, kanskje for første gang i livet. Og allerbest; innredningen er skreddersydd for deg og du angrer ikke på noen av kjøpene!

Dette er nemlig den beste motvekten mot ensomheten etter bruddet. Ikke at du får nye og mer normale venner. Dette er også viktig og noe du bør tilstrebe. Men det viktigste er at du blir din egen beste venn. Derfor, slutt å nøye deg med “møbler” (les: venner og aktiviteter) av dårlig kvalitet og begynn med å ønske det beste for deg selv. Bli også kjent med deg selv når du møblerer tomrommet. Hva liker du nå? Hvilke verdier har du fått? Hvilke farger liker du? Og som i forrige tekst, stol på din egen virkelighet. Gult er ikke blått! Dessuten liker du ingen av fargene. Du foretrekker nemlig grønt. 

Så er i dag en spesiell dag, for bloggen har to års fødselsdag. I den anledning ble det utlyst en del-og-lik konkurranse i forrige tekst. Premien er et eksemplar av boken “Psykopati og kjærlighet”. Vinneren er trukket i dag, og den er….. tam tam tam *trommevirvel*……. innehaveren av bloggen hverdagsnett.no. Gratulerer! Vinneren vil bli kontaktet. 

For et par dager siden var jeg på flyplassen i Ålesund. Jeg kjøpte en kaffe i kiosken. Jeg la merke til at kaffen var brunfarget og grumsete – en slik brunfarge som kaffe ikke skal ha. Kaffe skal være brunsort. Denne var for lys. Jeg tok den likevel med til betaling, men bemerket til dama i disken “jeg synes den ser grumsete ut”. Hun svarte “neida, den skal være slik”. Jeg slo meg ikke helt til ro med dette svaret. Jeg betalte likevel for kaffen og tok den med meg til venteområdet.

Hva skjedde? Da jeg smakte på kaffen så fikk jeg bekreftet min mistanke. Den var ikke god, den smakte beskt, bittert og hadde kaffegrut i seg. Jeg hadde altså hatt rett hele tiden.

Hvorfor stolte jeg ikke på min oppfatning helt fra starten, og lot kaffen stå igjen ved maskinen? Hvorfor kjøpte jeg den, til tross for en uggen følelse av at den ikke var slik den skal være?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange av oss er usikre på vår oppfattelse av virkeligheten. Noen av oss har dessuten vært slik hele livet. Vi har aldri vært påståelige og sjelden tatt opp kampen om noe. Det har ikke vært viktig for oss å vinne. Det har vært viktigere for oss å ha sjelefred og husro. Dette har med våre verdier å gjøre og det er ikke noe i veien med det, vi vil heller være venner enn å krangle. Problemet er når det har gjort oss så passive at vi ikke tar opp kampen når det er nødvendig. Det er også et problem når det har gjort oss vinglete og usikre.

Noen av oss er slik av natur. Vi kan ikke skylde på noen. Vi er empatiske og ikke laget for konkurranse. Andre er programmert slik fra barnsben av fordi vi aldri fikk vår virkelighet bekreftet av våre omsorgspersoner. Kanskje var deres virkelighet dominerende og vår egen underordnet. Kanskje fikk vi høre at voksnes virkelighet var den “ordentlige virkeligheten” og barns virkelighet var fantasi. Kanskje ble vi latterliggjort for vår oppfattelse av verden. Kanskje var du den yngste i din slekt og slik sett behandlet som “baby” av alle, selv langt opp i voksenlivet. Årsakene kan med andre ord være mange til at vi i dag fortsatt setter vår egen virkelighet til side for å la andres virkelighet få definisjonsmakten. Årsakene kan være mer eller mindre maligne. Uansett hvilke de er, så er det viktig at du tenker etter hvorfor det er slik i nettopp ditt tilfelle, hvis du kjenner deg igjen i dette. 

Noe annet som skjer når vi ikke tar vår egen virkelighet på alvor er at vi da heller ikke tar våre egne behov seriøst. Alle andres behov går foran og vi tar gjerne dem på alvor, men ikke våre egne. Jeg husker da jeg var liten så tilbrakte familien ofte sommeren i bil rundt i Europa. Det ble ofte lange kjørestrekninger fordi vi hadde et program å følge – overnattingssteder skulle nås innen det ble for sent. Som barn måtte jeg ofte tisse, det var dog ikke alltid anledning til å stoppe bilmaratonet hver gang jeg hadde behov for å tisse. Det som da skjedde var at jeg som regel måtte holde meg inntil mine foreldre fant det for godt å stoppe et sted med toalett. Jeg fant meg i det. Jeg fant meg i det meste. Jeg var et behagelig barn for mine foreldre. Er det noe i veien å lære barn at umiddelbar behovstilfredsstillelse ikke alltid er mulig? Overhodet ikke. Men det som ofte skjer med kombinasjonen forsiktig barn/dominerende omsorgspersoner, er at barnet blir programmert til “egentlig må jeg ikke tisse, jeg må ikke tisse før min far/mor/NN sier at det er ok”. Det blir en skadelig kombinasjon selv om den ikke er ment slik. Barnet vokser opp til alltid å stille seg bakerst i køen uten evne eller vilje til å markere seg. 

Slik legges veien åpen for psykopatisk invasjon. Psykopaten elsker slike ofre fordi de allerede er forhåndsprogrammert til å føye andre. Psykopaten vil gjerne bli føyet og trenger knapt å løfte en finger, for jobben er langt på vei allerede gjort.

Et offer som ikke stoler på sin egen virkelighet vil ha problemer med å ta de røde flaggene som etterhvert dukker opp, på alvor. Akkurat som kaffekoppen med grut så blir det litt sånn “jeg merker at alt ikke er som det skal være, men jeg kjøper det likevel”. For det er ikke nødvendigvis noe i veien med offerets intuisjon. Faktisk er den ofte mer velutviklet enn andres. Det er offerets tillit til den som er skakkjørt. 

Et slik offer vil lett la seg overbevise om at blått er gult, for det har enorm tillit til andres oppfattelse av virkeligheten og tar sjelden opp kampen for å slåss om sin egen oppfattelse. Således åpnes muligheten for psykopatisk hjernevask. Hvordan foregår hjernevask?

Psykopaten elsker å rokke ved offerets virkelighetsoppfattelse. Hvis offeret allerede fra før psykopaten trådte inn har en skjør virkelighetsoppfattelse, så vil psykopatens jobb være enkel. Oppskriften er slik:

-Sørg for å få offeret til å vingle i troen på seg selv, andre og verden forøvrig.

-Når offerets virkelighetsoppfattelse er løs som gele, så kan psykopaten suge den ut med et sugerør.

-Offerets virkelighetsrom er nå tomt, og kan fylles med psykopatens egen virkelighet.

Hvordan skjer denne hjernevasken i praksis? La oss se på et eksempel. Psykopaten isolerer ofte offeret ved å få offeret til å betvile sine egne venner. I dette eksempelet så har offeret en venn som psykopaten ikke liker. Dette skjer ofte. Kanskje frykter psykopaten at vennen kan avsløre psykopaten, eller kanskje føler psykopaten seg underlegen denne vennen på et eller annet vis. Uansett ønsker ikke psykopaten at offeret skal ha kontakt med denne vennen. Psykopaten begynner derfor å snike en alternativ og negativ oppfattelse av denne vennen inn i offerets psyke. Det merkelige som da skjer er at selv om offeret har kjent denne vennen i femten år, og psykopaten har kjent den samme vennen i femten dager, så legger offeret mer vekt på psykopatens oppfattelse av denne vennen enn på sin egen. I begynnelsen klarer offeret å holde på sin egen virkelighet, men alt som skal til er for psykopaten å presse sin falske virkelighet litt lenger og litt hardere for at offerets egne virkelighetsoppfattelse viker. Til slutt gir offeret etter, lar seg overbevise, og kutter kontakten med den gamle vennen. På samme måte gjøres det når psykopaten overbeviser oss om at all motbør i relasjonen er vår skyld.

Så enkelt foregår hjernevask. Det skjer på individuelt nivå mellom psykopat og offer, eller på kollektivt nivå, for eksempel mellom en kultleder og sektmedlemmene eller mellom en politiker og en nasjon. Alt som trengs er å gjøre objektet usikker på sin egen virkelighet om noe for deretter å presse sin egen agenda inn.

Det er derfor så utrolig viktig å lære seg å stole på sin egen virkelighet. Ikke minst etter bruddet, da vi sliter med vår egen kognitive dissonans og vingler mellom å tro at psykopaten er normal og at han/hun er forstyrret. Vit at hva du opplevde er riktig. Du så det med egne øyne, hørte det med egne ører, følte det med egne sanser. Vi søker ofte bekreftelse fra andre, men ikke gi definisjonsmakten til noen som ikke engang så hva du så.

For ikke lenge siden så jeg en episode av den populære TV-serien “Skam”. I episoden satt karakterene Isak og Sana på skolen og samarbeidet om et spørreskjema. Ved et spørsmål ble de to uenige. Isak mente svaret var “a”, Sana mente det var “d”. Den empatiske men vinglete personligheten Isak forsøkte å argumentere for sitt syn med å si “stol på meg, det er a”. Sana derimot responderte “jeg stoler på meg selv, det er d”. 

Vær Sana. Stol på deg selv. Du trenger ikke å bli påståelig, ingen liker sta personer, de blir uspiselige. Men vit inni deg når du har rett. Du trenger ikke ta opp kampen med alle som forsøker å rokke ved din virkelighet. Men du kan stoppe deres innflytelse på deg. Du kan si “du tar feil” og forlate diskusjonen. Du kan møte andres virkelighet med et skuldertrekk. Du trenger ikke å adoptere den. 

Ved å stole på seg selv så risikerer du av og til å ta feil. Men hva så? Du får ikke mer rett av å hele tiden overlate virkeligheten til andre. Hvis du har oppført deg bedrevitende og blir avslørt i å ta feil, så si “jeg tok feil” og gå videre. Ikke la det hindre deg i å stole på deg selv neste gang. 

Om noen dager så har bloggen 2 års fødselsdag. I den anledning vil jeg at vi skal feire hverandre. Alle som liker OG deler denne teksten på facebook, deltar i trekningen om ett eksemplar av boken “Psykopati og kjærlighet”. Boken sendes gratis, også til utlandet. Vinneren trekkes på bloggens bursdag 3. juli. Ved å delta samtykker du at blogginnehaver kan se hvem som deler. Pass på at personverninnstillingene dine gjør det mulig for meg å se at du deler. 

Vi kjører på også i dag. Jeg vil plukke opp tråden med Hare-serien. Denne har jeg ikke fokusert på siden november ifjor. Derfor en kort påminnelse om hva den handler om; moderne psykopati diagnostisering er basert på tyve kriterier utarbeidet av kanadieren Dr. Robert Hare. Vi fokuserer på disse kriteriene for å minne oss selv på at bloggen handler om en ekte forstyrrelse og ikke om mennesker vi ikke liker eller som har behandlet oss dårlig.

Vi har kommet til nummer seks i rekken; manglende anger eller skyldfølelse. For de av oss som har hatt nærkontakt med en ekte psykopat, så er dette kriteriet plankekjøring. Vi har merket deres manglende anger inn i beinet, og opptil flere ganger. 

“Psychopaths show a stunning lack of concern for the devastating effects their actions have on others. Often they are completely fortright about the matter, calmly stating that they have no sense of guilt, are not sorry for the pain and destruction they have caused, and that there is no reason for them to be concerned.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Psykopaten vet forskjell på rett og galt. Enkelte tror at psykopaten ikke har moralsk sans og det med rette, siden de opptrer antimoralsk. Men dette er en misforståelse, psykopaten er fullt klar over hva som forventes av dem. De er ikke småbarn og vi må ikke unnskylde deres handlinger ved å infantilisere deres agenda. Psykopaten vet at hva han/hun gjør er uakseptabelt – men de bryr seg ikke. 

Vi må se kriteriene i sammenheng med hverandre. Psykopaten har et grandiost selvbilde, som betyr at de opplever seg selv som bedre og viktigere enn andre. De ser ned på oss. Det er lite trolig at en arrogant konge noengang vil ta personlig ansvar for hvordan han behandler hoffet. Psykopaten ser ingen grunn til å føle skyld for hans/hennes handlinger, vi som ofre skal bare godta dem og allerhelst oppmuntre dem til å gjøre akkurat som de synes.

Anger krever innsikt, refleksjon og samvittighet. Det har psykopaten ikke. Dog vet psykopaten når de har gått for langt, de tilstreber jo å gjøre det. Den eneste grunnen til at de noensinne bremser mishandlingen og sågar sier “unnskyld” er hvis de står i fare for å miste verdifull narsissistisk forsyning. Angeren er dog ikke ekte, og hvis psykopaten har rukket å finne et nytt offer så får du ingen henvendelse overhodet, for da trenger de ikke lenger den forsyningen du ga dem. Dette indikerer at de ikke opplever ekte anger. Hadde psykopaten opplevd ektefølt uselvisk anger så hadde han/hun bedt om unnskyldning og oppklaring uavhengig av om det var en ny partner i bildet eller ei.  

Når det grandiose selvbildet mikses med kriteriet om berettigelse, så sier det seg selv at psykopaten ikke føler skyld, I egne øyne har han/hun rett til å brøyte seg fram akkurat som de synes, og vi andre skal helst bare bukke og neie for å få lov til å bli værende i deres nærhet. Dette er ikke holdninger du ønsker å ha i ditt liv. Denne kruttønna av en miks gjør psykopaten istand til å gjøre hva som helst uten å føle skyld, inkludert å myrde. 

Psykopaten synes å unnskylde deres manglende skyldfølelse ved å påstå at det hemmer dem, at det er en samfunnsskapt regel som ikke gavner noen.  

“”Guilt?” he remarked in prison, “It`s this mechanism we use to control people. It`s an illusion. It`s a kind of social control mechanism, and it`s very unhealthy. It does terrible things to our bodies.” – sitat av Ted Bundy, psykopat og seriemorder (fra “Without conscience”).

En psykopat forstår med andre ord ikke at skyld kommer naturlig, innenfra i normale mennesker. Jeg tror mange psykopater tenker som Bundy, at det faktisk er en lov laget for å kontrollere oss, på samme måte som menneskeskapt juss. Psykopaten vil tilstrebe å motarbeide slike sosiale “lover”, derav den psykiatriske betegnelsen antisosial forstyrrelse.

Psykopaten har også en fantastisk evne til å rasjonalisere og unnskylde deres egne overgrep. Psykopaten tar aldri ansvar for noe han/hun har gjort som har skadelige konsekvenser for andre.

“Psychopaths` lack of remorse or guilt is associated with a remarkable ability to rationalize their behavior and to shrug off personal responsibility for actions that cause shock and dissapointment to family, friends, associates, and others who have played by the rules. Usually they have handy excuses for their behavior, and in some cases they deny that it happened at all.” (fra “Without conscience”)

Forstyrrelsen kan få psykopaten til å ikke bare fraskrive seg alt ansvar, men sågar skylde deres handlinger på andre – omstendigheter eller mennesker. I deres øyne er de selv ofre.

“Jeg er blitt gjort til en drittsekk og syndebukk. Når jeg tenker etter så er jeg mer et offer enn en overgriper” uttalte John Wayne Gacy mens han sonet for å ha myrdet 33 unge gutter og menn. “Jeg elsket henne dypt. Jeg savner henne så mye. Det som skjedde var en tragedie. Jeg mistet min elsker og min beste venn. Hvorfor tenker ingen på hva jeg går gjennom?” ytret tannlegen Kenneth Johnson etter å ha klubbet sin kone til døde på deres bryllupsreise. Jodi Arias myrdet i 2008 sin elsker Travis Alexander. Få minutter innen hun nesten kuttet av hodet hans med en kniv, så tok hun et bilde av ham i dusjen. Hun ville forevige øyeblikket innen livet hans var over. Senere elsket hun all oppmerksomheten hun fikk under rettsaken. Hennes største frykt var å bli isolert i fengselet – alt i tråd med hva vi vet at en psykopat frykter allermest; å ikke ha et publikum de kan trekke narsissistisk forsyning fra.

Det er viktig å huske at selv om våre respektive psykopater ikke har myrdet og mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre det, så deler de dette tankesettet.

I andre tilfeller vil psykopaten argumentere at ofrene hadde gavn og nytte av psykopatens svik og bedrag. En psykopat kan for eksempel uten anger stjele verdifulle gjenstander og forsvare handlingen med at offeret vil få alt – eller mer – tilbake på forsikringen. Emosjonelt bedrag kan unnskyldes med at “han/hun lærte en verdifull lekse om ikke å være så naiv, jeg gjorde dem en tjeneste”. 

Jeg oppfordrer alle som ikke allerede har gjort det til å studere de offisielle kriteriene for psykopati. Vi må tilstrebe at de riktige menneskene blir stemplet og ingen andre. Studer også gjerne kriteriene for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Jeg pleier også å oppmuntre leserne, spesielt nye lesere, til å skrive ned eksempler på at din partner, eks, venn, kollega eller slektning oppfyller kriteriet. Dette for å hjelpe deg i NK eller eventuelt gråstein-metoden og i kampen mot kognitiv dissonans.

Jeg kan begynne.

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han kunne si meget grove ting om meg – til meg – og neste gang vi hadde kontakt late som om intet urett var sagt. Jeg skulle bare akseptere krenkelsen. Han angret ikke fordi han kort tid etter kunne krenke meg igjen.  

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han lovet ting som han aldri holdt. Han lot som om han aldri lovet disse tingene. Han lot meg gjennomgå enorme kvaler som konsekvens av ting han hadde lovet. Han angret ikke på dette, da jeg aldri fikk medfølelse eller beklagelse for kvalene jeg gjennomgikk. 

Skriv dine egne eksempler ned i en bok som du henter frem hver gang du begynner å tvile på din egen oppfattelse av din relasjon med psykopaten eller narsissisten. 

Skriver en fortvilet leser i kommentarfeltet. Det psykopatiske bånd sitter dypt, og det er et sjokk for mange når de oppdager at det de trodde var ekspressruta til frihet, slettes ikke går så fort som man trodde.

Da jeg i min tid sluttet å røyke, så la jeg på meg elleve kilo. Jeg synes de ekstra kiloene var en enorm belastning – ikke nødvendigvis tyngdemessig, men utseendemessig. Fristelsen til å plukke opp sigaretten for å få min gamle velkjente figur tilbake var stor. Flere ganger hadde jeg en indre debatt om hvorvidt jeg faktisk skulle gjøre det og var på nippet til å gjøre det, for jeg trivdes ikke med mitt nye utsèende. Jeg måtte dessuten kvitte meg med flotte plagg for tusenvis av kroner som jeg elsket men som var blitt for trange. Men det som ville skje hvis jeg igjen begynte å røyke, var at andre plager som muskel- og leddsmerter, hoste og piping i lungene ville returnere i tillegg til en stor økonomisk utgift. Var jeg villig til å få min figur tilbake på bekostning av alt det andre? Jeg falt på nei og plukket aldri opp sigaretten. Men den dag i dag er jeg klar på at å slutte å røyke hadde negative effekter som jeg må leve med. De ekstra kiloene er der fortsatt.

Slik er det også med NK. Ikke alt blir bra, men den samlede gevinsten er større enn det samlede tapet. NK med en psykopat har det til felles med røykeslutt at det er meget politisk ukorrekt å si at man taper noe på å innføre det. Men det synes jeg vi ikke skal skyve under teppet og slår et slag for å få frem i lyset at jo, man taper noe. Jeg savner det sosiale og koselige som sigarettene medførte. Jeg savner også følelsen av tosomhet og fellesskap som psykopaten ga meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Psykopaten og sigaretten er begge skadelige for oss. Mange lener seg til sigaretten som en trøst, en venn i nøden som vi tyr til når vi er stresset eller nervøse. Men sigaretten er selvfølgelig en falsk venn som ikke gjør gavn. Det er også psykopaten.

Når man innfører NK så er det enklest i starten. Man er da sint, bestemt, viljesterk og motivert. Noe har skjedd som utløste den endelige beslutningen om NK. Psykopaten gjorde noe som var så graverende at man ikke lenger kunne akseptere det. Sinnet etter en slik hendelse sitter i en stund. Da oppleves NK som en lek. Men sinnet avtar og motivasjonen svinner med tiden. Savn og nostalgi slår inn, og man har da lett for å tilgi. Vi har gjort det tusen ganger før – slått en strek og tatt tidligere venner tilbake inn i varmen. Spesielt empatiske mennesker har dette som et mønster. Det er da så viktig å minne seg selv på at “det er en grunn til at det ble slutt” og hente fram gamle hendelser og følelsene som disse hendelsene avlet. 

Aldri har vi opplevd et lignende magnetisk sug tilbake til en tidligere venn, som vi gjør med psykopaten. Dette er det psykopatiske bånd som drar i oss. Forestill deg at det eksisterer en fysisk strikk mellom deg og psykopaten. Når avstanden blir lang nok så strekkes strikken og det ligger i strikkens natur at den da vil forsøke å trekke seg sammen og bli kortere igjen slik at offer og psykopat gjenforenes. Men hvis avstanden blir for lang, og med en ekstra kraftanstrengelse, så forsvinner den elastiske effekten, strikken vil svekkes og til slutt slite. Det den fortvilte kommentatoren nå føler etter at syv uker er gått, er strikken som begynner å reagere på at den blir strukket med automatisk å ville trekke seg sammen. Offeret trenger fremover å anstrenge seg enda hardere, slik at strikken til slutt sliter. NK blir vanskeligere innen det blir bedre. De som bryter NK gjør det oftest i denne “sammentrekningsfasen”.

Kommentatoren fikk mange gode svar fra medleserne. Flere påpekte at “syv uker er ingenting”. Det stemmer. Men det må ikke ta motet fra ofre som strever med NK. Hver dag hvor NK lykkes, er en dag nærmere det tidspunktet da strikken sliter. Det er heller ikke slik at smerten er jevn og konstant frem til den dagen. Underveis vil du få stadig flere gode dager, og stadig færre dårlige. 

Husk at du har vært avhengig. Psykopaten har vært din rus. I begynnelsen av NK har du ingen abstinenser, for markeringen av NK har i seg selv gitt deg en rus; at du endelig satt foten ned og bestemte for deg selv. Dette kan du flyte på en stund men effekten vil avta og da er ikke lenger NK så spennende. Du mister litt fokus; “hvorfor gjorde jeg egentlig dette”? I tillegg slår fryktelige abstinenser inn. Dette er faktisk de samme fysiske stoffene som herjer i oss som etter røykeslutt. Men faktisk tror jeg psykopatofferet har det verre. Der eks-røykeren får enorm sosial og moralsk støtte fra omgivelsene, så må psykopatofferet ofte nøye seg med “det var på tide, jeg skjønner ikke hvorfor du henger fast i det mennesket”. 

Psykopaten fylte mye i oss. Vi var så involvert og engasjert i dette mennesker, og opplevde det som gjensidig. Det er et enormt tomrom som skal fylles etter bruddet. Jeg vil skrive mer om dette senere. Men når du sitter der og sliter med NK fordi du er ensom, forsøk å tenk tilbake på tiden før NK, da du og psykopaten fortsatt var sammen. Jeg vet ikke med dere, men personlig var jeg meget ensom sammen med psykopaten. Jeg forsøkte så desperat å komme nær ham men det var en usynlig mur mellom oss. Muren var selvfølgelig hans forstyrrelse, han kunne ikke knytte seg til meg, men det visste jeg ikke den gang. Derfor opplevde jeg fortvilet ensomhet til tross for at vi var sammen nesten daglig. Mange av hans uforklarlige handlinger og utsagn forsterket ensomhetsfølelsen. Var det ikke egentlig slik med deg også? Hva hjelper det om du fikk psykopaten tilbake, ville du egentlig bli kvitt din ensomhet?

Jeg tipper at det ville du ikke. I tillegg ville mengden mishandling eskalere. Det du tror ville bli bedre, ville faktisk bli verre.

Hvis jeg plukket opp sigaretten i dag, så ville jeg kanskje miste noen av kiloene jeg har lagt på meg men ikke alle. Jeg ville aldri få min gamle figur tilbake fullt og helt. I tillegg så ville lungeproblemene kommet tilbake og antakelig tilta, og sigarettene har blitt enda dyrere. 

Vi har ingenting å tjene på å returnere til ting som vi vet skader oss. Bare fordi tingene er kjente og trygge, så betyr ikke det at vi trenger dem. Våg heller å løsrive deg fra skadelige ting som gir deg falsk trygghet og binder deg, og kast deg ut i noe nytt og usikkert. Forsøk å lære om deg selv, finn ut hvorfor du klenger deg til skadelige ting og mennesker. Jeg vet du vil tjene på det. 

Denne gang blir det en tekst av den litt strengere sorten. Jeg hører og ser at det råder mange misforståelser rundt NK. Dette er naturlig, da NK har så mye naturstridig i seg. Hvor vanlig er det at vi må bygge en mur rundt oss for å holde visse personer ute av våre liv? Det er ikke særlig vanlig. Dette tiltaket er nødvendig kun overfor meget forstyrrede og/eller farlige personer. Det kan være vanskelig å ha den nødvendige mentale innstillingen mot mennesker vi i utgangspunktet har elsket og som vi trodde elsket oss. Men fordi det er den beste og strengt tatt også den eneste beskyttelsen mot en psykopat så er det viktig at misforståelsene oppklares. 

Når det er sagt så må jeg formidle at jeg har sett og hørt mange rare forestillinger om NK. Her er et utdrag av en samtale jeg en gang hadde med et offer, samtalen forløp omtrent slik;

Jeg: har du innført NK?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

NN: Jada. Jeg har ikke hørt fra henne på lenge. Jeg tror det er over mellom oss nå.

Jeg: Men det er ikke NK. Har du tenkt å innføre det?

NN: Jada, jeg har NK, jeg regner ikke med hun kommer til å kontakte meg igjen.

I kommentarfeltet på bloggen kan man se lignende utsagn. Senest kom denne “jeg har forholdt meg til NK i en uke nå. Har fått en melding av min P, men har klart å la være å svare.” (jeg påpeker at dette er et tilfeldig valgt sitat slik at vedkommende som kjenner seg igjen ikke må føle seg støtt. Dette gjelder mange).

De ovenstående eksemplene har til felles, utover at de ikke er NK, at de gjeldende personene overlater makten til psykopaten. Det betyr at offeret lever på nåde, og fortsetter å gjøre rehabiliteringen avhengig av psykopaten. Det er ingen beskyttelse i det. For hva skjer hvis psykopaten plutselig bestemmer seg for å ta kontakt? Klarer man da å stå i mot å svare?

Mange har forstått NK riktig. Andre har ikke forstått NK, og blant de sistnevnte synes det å ligge som årsak enten en manglende evne eller en manglende vilje til å forstå betydningen av NK. I de tilfeller hvor manglende evne til å forstå er årsaken så dreier det seg ikke om evneveike ofre, men snarere fordi – som nevnt i innledningen – vi forstår ikke at denne personen er så farlig at vi må innføre så drastiske tiltak. I de tilfellene hvor manglende vilje er årsaken, så kan det være flere ting som holder oss igjen fra å innføre NK, men også her ligger det et element av at vi ikke har fattet at psykopaten kan skade oss. Blant faktorer som gjør at vi egentlig ikke ønsker NK, er et ønske om å være litt tilgjengelig, i tilfelle psykopaten plutselig skulle “se lyset” og forstå at det er vi som er den beste partneren for ham/henne. 

En annen feiloppfattelse av NK som råder, er at det straffer psykopaten. Det gjør det, men hvis offeret innfører NK med straff som motiv så er også dette dømt til å mislykkes. Offeret ønsker da å vite hvordan psykopaten oppfatter NK, dette fordrer en viss informasjonsflyt og da er hensikten med NK borte. Dette er ikke NK men en taushetskur – iverksatt av offeret.

Jeg forstår at nysgjerrigheten er stor. Vi ønsker å bli husket av personen som betydde så mye for oss. Vi tror at en melding er en bekreftelse på at vi blir husket. Derfor holder vi en port åpen, for det er liksom så definitivt slutt hvis vi låser alle dørene. Men mye av hensikten med NK er at vi ikke skal vite om psykopaten forsøker å kontakte oss eller ei. For hva skjer hvis vi aldri får den henvendelsen vi lengter etter? Vår opplevelse av egen verdiløshet blir forsterket. NK skal således ikke bare beskytte oss direkte fra en farlig psykopat, men også fra vårt eget indre. 

Hva skjer hvis vi faktisk får en henvendelse? Vi tror vi er sterke, men det er vi ikke hvis psykopaten når gjennom. Vi vil oppleve store kvaler og få problemer med å ikke svare. Hodene våre vil begynne å jobbe med mulige svar, formulere setninger og analysere eventuelle reaksjoner hos psykopaten. Til slutt er taushet intet alternativ, for vi har kommet på så mange fristende svar å gi.

Hvis vi svarer, så er sjansen stor for at psykopaten klarer å trekke oss inn i sin virkelighet og sitt drama påny. Før vi vet ordet av det så sitter vi i den samme grøten vi forsøkte å flykte fra. Et par meldingsutvekslinger er alt som skal til for å nullstille oss og for psykopaten å manipulere oss tilbake til en rolle i hans/hennes liv. Alternativt så svarer ikke psykopaten på vårt svar. Hva skjer da? Vi blir gående og spekulere på hvorfor, og følelsen av verdiløshet vil igjen legge seg over oss. Vi blir dystre og deprimerte. Dette er ikke bagateller, dette er sinnpåvirkninger som i verste fall kan gjøre oss arbeidsuføre og suicidale.

Psykopaten har en makt over oss som normale mennesker ikke har. Vi er på mange måter trollbundet av ham/henne. Normale tiltak for å holde normale mennesker ute er derfor ikke tilstrekkelig. Vi tåler å se glimt av normale mennesker som vi ikke lenger har kontakt med, men når det gjelder psykopaten så har vi ikke godt av å høre hans/hennes stemme eller se noe han/hun har skrevet. Vi har heller ikke godt av å høre om ham/henne via tredjepersoner.

Enda en grunn til at NK er et spesielt tiltak rettet mot psykopaten er at han/hun aldri tar et nei for et nei. Der hvor normale mennesker respekterer dine ønsker om å bryte kontakten, så vil de fleste psykopater på et eller annet tidspunkt forsøke å henvende seg igjen. 

NK har et emosjonelt, et mentalt og et praktisk element. Alle tre elementene må være på plass og avklart for at NK skal lykkes. Hvis ikke offeret har reflektert over alle aspektene så er sjansen stor for at NK mislykkes og brytes. Derfor er det viktig med en forberedelseperiode innen man innfører NK. Selv om NK er en akutt prosedyre, så kan det være verdt å ta den ekstra tiden som trengs for å danne seg en forståelse av hvor omfattende NK er, innen man går i gang. Har man gjort det så er sjansen større for å lykkes. La oss se litt nærmere på de tre aspektene.

Det mentale aspekt

Kanskje har du lekt ping pong med psykopaten i lang tid, og på et vis blitt vant til – eller sågar avhengig av – dette spillet. Dere har brutt og blitt gjenforent mange ganger. Hver gjenforening har gitt deg en rus. Taushetskuren er du blitt vant til. Kanskje den også har gitt hverdagen din litt spenning; “når hører jeg fra NN denne gang?”. Uansett så har denne dansen blitt et mønster hos dere og en stor og nærmest naturlig del av ditt liv.

Kanskje har du selv vært passiv aggressiv og på den måten deltatt i spiller ved å vekselvis straffe og belønne psykopaten med henholdsvis distanse og nærvær. Dette gjør deg ikke til psykopat, men det gjør at du aktivt deltar i spillet. 

Kanskje hater du alle bruddene og taushetskurene intenst. Du får ingen rus av dem, du liker heller ikke spillet som pågår, men du godtar alt for du er livredd for å miste psykopaten. Du er villig til å akseptere hva som helst av mishandling for å beholde ham/henne i livet ditt.

Å forberede seg mentalt på NK betyr å forstå at dette er game over. Dansen er slutt. Det blir ingen ytterligere gjenforeninger. Du må forberede deg på å legge en ny kurs i livet, uten psykopaten, for du kommer aldri til å se ham/henne igjen. Du må reflektere dypt og inderlig over hvilke kjernesår du har som har bundet deg til ham/henne og forberede deg på å lindre dem selv. Du må stålsette deg for smerten og vakuumet som oppstår når du plutselig ikke lenger får daglige henvendelser fra psykopaten.  

Du innfører NK fordi du ikke orker dramaet lenger. Du har forstått at dette er en tidstyv som sluker år av ditt liv og at du aldri vil få den relasjonen med psykopaten som du drømmer om. Du forstår at din helse tar alvorlig skade av relasjonen. Du forstår også at psykopaten er alvorlig forstyrret og muligens farlig. Du ønsker å bli fri. 

Hvis du innerst inne ønsker å fortsette dansen, så er du ikke klar for NK.

Det emosjonelle aspekt

I det emosjonelle aspekt så ligger det eneste elementet som vi ikke kan vente på at skal avklares innen vi innfører NK; vår kjærlighet til psykopaten. Vi kan ikke vente med å innføre NK til vi ikke lenger elsker psykopaten, for dette kan ta flere år. Det har vi ikke tid til å vente på. Derfor må vi forberede oss på å elske psykopaten bak lås og slå.

Dette er også fordi vi egentlig ikke elsker psykopaten. Ihvertfall ikke i pur form. Vår “kjærlighet” til en psykopat bærer en stor grad av avhengighet i seg. Det sier seg selv at vi ikke kan vente med å innføre NK til avhengigheten gir seg. Det blir det samme som å si “jeg skal bli rusfri når jeg ikke lenger er avhengig av heroin”. Hele poenget med å bli rusfri er jo å kvitte seg med avhengigheten. Det samme gjelder NK. Forbered deg derfor på en periode med abstinens. Dette flokkes under det emosjonelle aspekt fordi det vil komme til uttrykk som sorg. Forbered deg på å sørge over psykopaten som om han/hun har avgått ved døden.

Du må ned til cellenivå forstå at denne personen er død for deg. Forbered deg derfor på sorg, sinne og alle følelsene som vil dukke opp i den kompliserte sorgens faser. Ikke innfør NK før du har gjort deg noen tanker om dette.

Du må ønske å bli fri fra den emosjonelle berg- og dalbanen og være klar over at ditt adrenalin nå har vendt seg til store svingninger og at det derfor i en periode kan bli vanskelig å falle til ro.

Det praktiske aspekt

Her skal muren reises; de nødvendige praktiske tiltak for å få indre fred. Det emosjonelle og mentale aspekt hjelper ingenting hvis du ikke aktivt iverksetter tiltak for å hindre gjensidig informasjonsflyt mellom deg og psykopaten. Motsatt så er det hensiktsløst å reise muren uten å gjøre deg de nødvendige refleksjonene om hvorfor det er nødvendig.

Listen inkluderer:

-Blokkering av P på alle sosiale medier, sletting av din egen profil hvis nødvendig. Hvis du er av typen som ikke klarer å holde psykopaten blokkert, men i svake øyeblikk avblokkerer, så anbefaler jeg midlertidig eller permanent sletting av din egen profil. Dine riktige venner er ikke avhengige av sosiale medier for å kontakte deg.

-Nytt og hemmelig telefonnummer. Det trenger ikke å være juridisk hemmelig, men skjult på alle nummeropplysningsider slik at psykopaten ikke har mulighet til å spore det opp. Du kan nøye deg med blokkering, men da gjelder det samme som i punktet ovenfor; hvis du i svake øyeblikk avblokkerer P, så er det nødvendig med helt nytt nummer. Du har ingen unnskyldning for ikke å gjøre dette, det er ikke et vanskelig tiltak. Det er enkelt å få nytt nummer. Det koster et gebyr. Hvis du bytter leverandør så kan du få nytt nummer gratis. Husk å huke av allerede ved bestilling for “skjult nummer” ellers så risikerer du at nummeret blir lagt ut på gulesider.no umiddelbart, det vil da ta flere uker å få slettet det. Deretter kan du enkelt informere dine nærmeste betrodde om ditt nye nummer.

-Slett all kontakt med felles venner og bekjente. Hvis du beholder kontakten med en eller flere av dem så tilsvarer det å ha offentlig telefonnummer eller å beholde P som venn på facebook – fordi informasjonsflyten er åpen. Husk at den minste ting felles venner vet om deg, kommer tilbake til psykopaten. Du kan også bli fristet til selv å fiske etter opplysninger om P, eller informasjonen kan komme spontant og uønsket. Sletting av felles venner er et omfattende tiltak og inkluderer jobbytte hvis det finnes en eller flere av dem på din arbeidsplass.

-Hvis du velger å bli boende i en bolig som psykopaten vet om, så aldri åpne døren ved uanmeldt besøk. Informer dine venner om at de må sende deg en melding innen de kommer, ellers slipper du dem ikke inn. Ikke installer kikkehull i døren. Det lyder kanskje merkelig, men du har ikke godt av å vite om psykopaten oppsøker deg eller ikke. Du har ikke godt av å se hans/hennes ansikt. Dette har samme årsak som å skaffe nytt telefonnummer – du vil slippe å spekulere på om psykopaten forsøker å henvende seg. 

-La mail fra psykopaten gå direkte til søppelfilteret. Hvis mulig, tøm filteret uten å se hver enkelt avsender. Samme årsak som over; du vil ikke vite om psykopaten henvender seg. Hvis du identifiserer mail fra ham/henne, så kan du bli fristet til å åpne den. Det sier seg selv at du ikke skal svare på mails fra ham/henne. Det samme gjelder sneglepost. Det kan være vanskelig å ikke åpne sneglepost, men i dag er vi forberedt på det meste som kommer i posten. Er det viktig eller offentlig post så framkommer det ofte fra konvolutten, eller vi får et duplikat på mail. Hvis det dukker opp mistenkelig privat post så spør deg selv “kjenner jeg igjen håndskriften?”, “forventer jeg brev eller invitasjoner fra noen?”. Gjør selv en vurdering. Hvis du kan, så kast brevet uåpnet.

-Hvis psykopaten er av den meget forfølgende arten som kan stå utenfor din bolig i timevis (dette er sjelden) så må du sterkt vurdere å flytte. I alle tilfeller bør du levere en politirapport og eventuelt en anmeldelse. Ikke inngå i samtale med ham/henne. Gjør hva du kan for å unngå direkte samspill. Gå tilbake inn i boligen din, hopp i en taxi eller løp. 

Dette er ikke en smørbrødliste hvor du kan velge “jeg tar en med roastbeef og en med reker”. Alle punktene må gjennomføres der det er mulig, ellers er det ikke NK. Det hjelper ikke at vi har blokkert på sosiale medier hvis vi ikke også har fått nytt telefonnummer som psykopaten ikke vet om. Vi må ikke bedra oss selv til å tro at vi har innført NK, når vi ikke har det. Hva hjelper det å låse hovedinngangen, når bakdøren står åpen? I tillegg til at det ikke er NK, så er du “fri” på psykopatens nåde. Hvis du beholder en informasjonskanal åpen så er det et kommunikasjonsopphold kun hvis og så lenge som psykopaten ønsker det. Da har psykopaten fortsatt makten.

Ønsker du det? Hadde det ikke vært fint å ta makten selv som en siste handling mellom deg og P? 

Produktiviteten er høy om dagen. Dere som har fulgt bloggen en stund vet at utslippet av tekster er ujevnt. Produktiviteten avhenger av hvor mye jeg har å gjøre på andre fronter, inspirasjon, og hvor nært versus fjernt jeg befinner meg temaet mentalt. I perioder trenger jeg mer avstand, andre ganger har jeg det helt fint med å stå i psykopati til oppetter ørene. 

Nylig skrev en kvinne en kommentar om hvordan hun skulle fortelle sine døtre at hun har et meget problematisk forhold til sin (mest sannsynlig) narsissistiske mor – døtrenes bestemor. Kvinnen forteller at døtrene har en fin relasjon til deres bestemor som de oppfatter som søt og snill, og dessuten synes synd på. Jeg mistenker at kvinnen kvier seg for å innføre NK med moren, mye som følge av at hun tror døtrene ikke vil støtte henne eller forstå problematikken. Døtrenes evne til å forstå avhenger av mange ting, for eksempel deres alder og deres relasjon til både moren og bestemoren. Hvis deres relasjon til moren er dårlig eller hanglende, så er sjansen stor for at de vil støtte bestemoren i en eventuell konflikt. Sjansen er også stor for at selv om de forstår deres mor men samtidig ønsker å beholde kontakten med deres bestemor, så vil sistnevnte bruke dem som flygende aper for å påvirke og oversveve moren. Hvis døtrene er empatiske så vil de kanskje ha lettere for å støtte moren men samtidig også ha vanskeligere for å se bestemorens ansvar i konflikten.

Morens dilemma er vanskelig, Hun står fast mellom barken (sin egen mor) og veden (døtrene og eventuelle andre familiemedlemmer som vil støtte bestemoren). Hvordan kan hun få den nødvendige støtten av døtrene som hun trenger for å innføre NK med en nær slektning av begge parter?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange brukere av bloggen er fortalere for å avsløre psykopatene for omverdenen, gjerne med fulle navn og med detaljer omkring deres ugjerninger. Hvorfor skal vi skåne dem, da får de jo bare fortsette deres onde agenda uten motstand?

Selv om jeg forstår denne tankegangen så er det klare årsaker til hvorfor offeret i 95% av tilfellene gjør klokest å tie om hva han/hun vet om psykopaten. Nå skal vi systematisk gjennomgå noen av årsakene.

1) Svertekampanjen. Svertekampanjen har vi skrevet relativt lite om på bloggen. Det vil komme en mer gjennomgående tekst om svertekampanjen på et senere tidspunkt. I denne sammenheng vil jeg fortelle om hvor mye skade en psykopat kan gjøre hvis han/hun opplever seg truet av et nåværende eller tidligere offer. Psykopaten føler seg truet hvis de står i fare for å bli avslørt eller forlatt. I begge disse tilfellene vil psykopaten slå fra seg på et nivå som blir meget vanskelig for offeret å håndtere. Hvis man avslører eller forlater en psykopat så forårsaker man en narsissistisk skade i psykopaten. Dette er en krenkelse men av en helt annen dimensjon enn hva normale mennesker opplever. Relativt moderat kritikk kan av psykopaten oppleves som om man har myrdet hele deres familie, deres proporsjonssans er så forstyrret at de ikke klarer å legge noe bak seg. Kritikk sårer dem noe enormt. Tenk da hvordan de opplever å bli avslørt eller forlatt.

I historien om kvinnen så står moren/bestemoren i fare for både å bli forlatt (via datterens NK) og også å bli avslørt (til barnebarna). Hun vil bruke alle midler i sin makt til å forhindre at så skjer. Hvis psykopaten ikke kan forhindre en flukt eller avsløring, så vil de nesten alltid iverksette en svertekampanje. Deres forstyrrelse gjør at de ikke kan leve med skammen som en avsløring påfører dem. De er nødt til å straffe “forbryteren” og projisere skammen over på ham/henne. Den påfølgende svertekampanjen kan pågå i årevis og forårsake omfattende relasjonelle og praktiske problemer for offeret. 

Gjør dette at kvinnen ikke bør innføre NK med sin mor? Nei. Men det gjør at hun ikke bør fortelle noen utenforstående om hvorfor hun har iverksatt dette tiltaket. Psykopaten vil alltid være først ute med å vinne sympati fra omgivelsene. Å fortelle hva vi vet om ham/henne blir derfor hensiktsløst.

2) Psykopaten mishandler kun deg og er sjarmerende mot alle andre. Du er utpekt til å fylle rollen som psykopatens søppelkasse. Normale mennesker trenger ingen menneskelig søppelkasse, men en psykopat har så mye gift i seg som de er nødt til å projisere over på noen. Du er den personen. Til alle andre viser psykopaten kun sin solside. Vi vet alle hvor karismatisk og sjarmerende psykopaten kan være, han/hun brukte den egenskapen til å fange oss i begynnelsen av relasjonen. Vi ble den gang blendet. Alle andre bortsett fra deg er fortsatt blendet. Å fortelle hva du vet om psykopaten blir som å forsøke å overbevise dem om at det pågår en storm, mens de ligger på sandstranden og soler seg og bader i temperert, blikkstille vann. 

3) Du forstår det ikke helt selv, hvordan kan du da overbevise andre? Emnet psykopati tar for de fleste ofre flere år å få overblikk over. Lenge er ikke engang offeret selv overbevist. Bloggen får mange kommentarer a la “nå er jeg neimen usikker på om NN er psykopat, eller om det er jeg som er gal”. Jeg har også vært der selv. Tenk hvor desperat, ustabil og upålitelig du lyder hvis du i denne tilstanden forsøker å overbevise andre om at det faktisk pågår en storm, når du selv er i tvil om værforholdene. Å uttrykke en troverdig versjon av din opplevelse med psykopaten kan først skje når du selv er helt avslappet og avklart til hele sulamitten, og dit kommer de fleste først etter flere år.

4) De fleste bryr seg ikke, for det skjer ikke dem. Vi må innse at andre mennesker har begrenset interesse for oss. De fleste står seg selv nærmest. For å være helt ærlig, hvem bryr seg om å høre om psykopatens mishandling av deg? Kun de aller aller nærmeste. I en periode har offeret stor taletrang og er villig til å utlevere sin historie til nærmest hvem som helst. Dette er å fraråde på det sterkeste. Forestill deg selv på stranda igjen. Du forsøker å overbevise folk om at det stormer i blikkstille vær. I tillegg er du usynlig. Menneskene som soler seg kan ikke engang se deg. 

5) I starten av relasjonen overbeviste du folk om at psykopaten var jordens salt. Vi trodde jo på det selv. I idealiseringsfasen ga psykopaten oss inntrykk av å være selve inkarnasjonen av alt som er godt i livet og i verden. Vi ville ikke annet enn å være sammen med denne personen. Psykopaten gjorde oss lykkelige og energiske. Vi fikk en ny vår. Disse signalene sendte vi ut til omgivelsene. Nå skal vi plutselig overbevise de samme omgivelsene om at vi tok feil, psykopaten var ikke jordens salt likevel. Faktisk er han/hun selveste satan. Lyder dette troverdig? Hvordan ville du selv reagere hvis du ble utsatt for slike ambivalente budskap?

Når du sitter i fortvilelse over den manglende forståelsen fra omgivelsene, så ha disse faktorene i bakhodet. Slå deg til ro med at kunnskapen om psykopaten må du stort sett holde for deg selv. Det blir din hemmelighet. Å formidle din historie til hvem som helst kan skade deg. 

Når du har fått psykopaten betraktelig på avstand, traumebåndet er brutt og du kan fortelle din historie med ro og overbevisning, så gjør det. Du har innført NK, det spiller ikke lenger noen rolle hva andre tror. I tillegg er mye av nettverket ditt utskiftet som følge av psykopaten. Du har ikke lenger noen der som står psykopaten nær. Når det er gått så lang tid så har du dessuten ikke lenger like stort behov for å fortelle. Vårt fortellerbehov handler nemlig i stor grad om behov for å bli trodd, vi trenger bekreftelse på at hva vi tenker er riktig. Men noen år etter bruddet så trenger du ikke lenger andres samtykke til din historie. Du vet. Det er nok for deg at du vet.

Når det gjelder denne kvinnen som står mellom sine døtre og sin mor, så anbefaler jeg å sette døtrene til bords og forklare hvorfor NK med deres bestemor er nødvendig. Det bør være ro rundt samtalen. Ingen aktive mobiltelefoner eller skrikende småbarn. Heller ingen andre avtaler innenfor det nærmeste tidsrommet, denne samtalen må alle parter ta seg god tid til. Døtrene er 30 år, de trenger ikke å skånes. Jeg anbefaler derfor kvinnen å legge alle kortene på bordet. Jeg anbefaler henne å formidle at dette er en irreversibel beslutning, og at døtrene kan glemme å forsøke å påvirke henne til å bryte NK. NK innføres for å stoppe all informasjonsflyt og gi kvinnen indre ro, kvinnen må derfor være tydelig på at meklerroller eller roller som flygende aper ikke tolereres. Det må være rom for spørsmål fra døtrenes side, og et tydelig signal om at konflikten ikke skal påvirke døtrenes selvstendige relasjon med bestemoren. Den har døtrene rett til å beholde. 

Jeg vil minne på den kommende kursdagen i Oslo 27. mai. Syv deltakere er påmeldt, det er fortsatt plass til ytterligere åtte deltakere. Meld deg på! Se under “kommende arrangementer” på facebook siden for ytterligere info.