Når jeg i dag, noen år etter bruddet, tenker tilbake på den merkelige opplevelsen jeg hadde med psykopaten, så slår det meg hvor uvirkelig minnet om ham føles. Dere som nettopp har brutt eller sliter med troen på at livet blir levelig igjen skal vite at det blir levelig. Mye går tilbake som før, noe blir aldri som før, men livet går videre og psykopaten blir tiltakende fjern i vår bevissthet. Men sammen med distansen til psykopaten så legger det seg et mystisk slør over erfaringen som opplevelser med normale mennesker ikke får. En måte å beskrive det på er en drøm som føles ekstra virkelig og som man husker spesielt godt, men som likevel bare er en drøm. Opplevelsen med psykopaten er så løsrevet fra det hverdagslige livet at den ikke veves inn i vår tidslinje slik normale opplevelser blir, men istedet står alene som et selvstendig og makabert avvik. Dette avviket vil i begynnelsen fortone seg som meget ubehagelig og triggende, slik terrorvitner gjenopplever øyeblikket da bomben eksploderte. Dette er fersk PTSD som river i oss. Senere blir minnet noe annerledes. Ikke fullt så triggende lenger men desto mer ufattelig og man spør seg selv om psykopaten faktisk var der?

Han forsvant like fort som han kom. Relasjonen pågikk i kun seks måneder men var så intens at alt annet ble irrelevant. Det er mange metaforer for dette. En tornado kommer plutselig og uventet, kaster deg rundt i luften i et par minutter og forsvinner like brått som den kom. Når du lander så er alt omkring deg ommøblert. Omgivelsene er ikke til å kjenne igjen. Tornadoen har i løpet av meget kort tid gjort stor skade. Slik opptrer psykopaten. Tornadoer skjer, men jeg vil tippe at vitnene husker opplevelsen som meget uvirkelig fordi det skjedde så fort. Man var ikke forberedt på intensiteten, dramatikken og at slike naturfenomener kan forekomme. Man var heller ikke forberedt på hvor raskt tornadoen ble oppløst og fordampet. Tornadoen ble dannet og eksisterte bare en kort stund innen den døde. Men på den korte tiden den levde, så gjorde den enorm skade. Det samme skjedde med personen psykopaten konstruerte for å skade deg. Den personen levde kun et kort øyeblikk og eksisterer ikke lenger.

Et offer jeg snakket med fortalte at det føles uvirkelig at hun fant seg i den slags behandling. Hun har vondt for å fatte at hun lot seg forføre og mishandle på den måten. Dette er en annen form for uvirkelighetsfølelse som mange ofre opplever når det har gått en tid etter bruddet. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Selv om opplevelsen av uvirkelighet kan være ubehagelig, så er den et godt tegn. Det er flere grunner til at en følelse av uvirkelighet og realitetsbrist er et tegn på at du heles.

1) Din virkelighetssans normaliseres.

For det første er det et signal om at din virkelighetssans er normalisert eller i ferd med å normaliseres. Nå vet du hva som er normalt og hva som ikke kan betraktes som normalt. Intet ved psykopaten var normalt, og det uvirkelige skjæret er en indikator på at din virkelighetssans har falt på plass igjen. Mens relasjonen pågikk så virvlet vi rundt, var forvirret, analyserte alle utsagn og handlinger og ble hensatt i en hypnotisk tilstand som var hverken sunn eller normal. Denne er vi ute av nå. Jo mer jordfestet og stabile vi blir, dess mer uvirkelig blir minnet om psykopaten.

2) Du var i nærkontakt med galskap og ondskap.

For det andre så er den uvirkelige følelsen en indikator på at vi har vært i kontakt med galskap. Dere som fortsatt sliter med overbevisningen om at psykopaten faktisk er forstyrret har her ytterligere en bekreftelse til hjelp med å redusere tvilen. Et forstyrret sinn vil påvirke oss på denne måten. Et normalt sinn vil ikke gjøre det. Vi var i en kortere eller lengre periode i tett kontakt med ondskap og at vi i dag opplever uvirkelighet er en normal reaksjon på en slik kontakt. 

3) Psykopaten viste deg en falsk personlighet.

For det tredje så er det en bekreftelse på at personligheten psykopaten skapte for oss ikke var ekte. I dag er hele psykopaten innhyllet i en slags mystisk dis og jeg er usikker på om han i det hele tatt eksisterte. Jeg vet han lever fortsatt og at hans kropp vandrer på denne jord. Likevel er uvirkelighetsopplevelsen så sterk at jeg har vondt for å fatte at han noengang var der. Satt vi virkelig i samme sofa? Snakket vi egentlig sammen? Tilbrakte vi overhodet tid sammen, eller er det noe jeg innbiller meg? Dette er en ubehagelig men sunn reaksjon på at den personen han var sammen med meg var kunstig og i dag er gått i oppløsning.

Akkurat som tornadoen. 

Jeg vil minne på at neste kurskveld går av stabelen i Ålesund den 13. august. Se “arrangementer” på facebook siden for mer info, det er fortsatt ledige plasser. Møre og Romsdølinger har nå mulighet til å få svar på spørsmål, møte likesinnede og få støtte og bekreftelse av bloggforfatter og andre deltakere. Vel møtt. 

Dette spørsmålet dukker stadig opp. Senest i morges fikk jeg spørsmål om dette i en privat henvendelse, så jeg vil snakke om det i dag.

Jeg er ingen dating-guru. Bortsett fra en periode tidlig på 2000-tallet da jeg datet heftig, så kan antall ganger jeg har datet telles med fingrene på en hånd. Min erfaring fra den gangen for femten år siden er heller lunken; en masse mennesker som var villige til å treffe meg på samlebånd. Jeg tok ingen av dem på alvor fordi jeg visste at det var en ny date like rundt hjørnet. Jeg hadde egentlig ikke tålmodighet med dem og de hadde ikke tid til meg. Man blir emosjonelt avstumpet av slik.

For det er nemlig greia – det tar tid å bli kjent med noen. Man blir ikke kjent av å treffe en fremmed person over kaffe eller middag med et slags ferdig indre manuskript som må følges, og hvis ikke de riktige følelsene oppstår innen kl 21 så avskriver man vedkommende. Dette er jo slik psykopaten opererer; forskjellen er at han/hun later som om dere er ment for hverandre fra første dag. Vi derimot later ikke som om men vi gjør likevel den samme feilen som psykopaten; vi har ekstremt dårlig tid. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

De beste “datene” jeg har hatt var de som ikke var planlagt og hvor vi spontant fant på aktiviteter uten et forhåndsprogram. På den måten ble samværene helt uten forventninger og veldig hyggelige opplevelser. Selv om det ikke ender i partnerskap så blir man venner av slik. I tillegg har det den forsterkende effekten at man ikke blir redd for å treffe vedkommende igjen men tvert imot går avslappet inn i nye møter. 

Vi må også se på hva vi legger i selve konseptet “dating”. Selv om jeg ofte bruker fremmedord her på bloggen så er jeg skeptisk til fenomener som ikke har fått en passende norsk oversettelse. Det gammeldagse ordet “stevnemøte” er ikke lenger dekkende for hvordan moderne parringsritualer foregår. Akkurat som å bruke fremmedord i språket vårt, så ligger det noe kunstig over “dating”. Jeg lurer på om man noensinne er klar for dating i den forstand at man skal treffe en fremmed person – enten totalt fremmed som i blind dating eller semi-fremmed i den forstand at man har utvekslet noen linjer på nett på forhånd – på en kafe, i en park eller restaurant og alt skal være så fint og flott, og man må vise seg fra sin beste side for å ikke skremme bort vedkommende. Vår beste side er nemlig dømt til å bli avslørt for å være høytidsversjonen av oss. Hverdagsversjonen vil hurtig dukke opp og det vil oppleves som en nedtur for oss selv og muligens også for vår datingpartner at vi ikke klarer å være den beste versjonen av oss selv til enhver tid. 

Dette er ikke naturlig og det er fordi datingkonseptet i seg selv ikke er naturlig. Mon tro det er et konsept oppfunnet av restaurantbransjen og senere adoptert av internettbransjen for å tjene penger?

Hvilket fører oss til nettdating, som er den vanligste arenaen for å finne en datingpartner i dag. “Alle” er i dag på tinder, match, grindr, elitedating, gaysir eller hva det nå heter alt sammen i håp om å finne drømmepartneren. Argumentene for å benytte seg av nettdating synes å være primært av to slag;

“Jeg har ikke tid til å lete etter en partner i det virkelige liv, det er mer effektivt å bruke nettet”.

 Vel, jeg tror vi kan slå ihjel dette argumentet med det samme. Nettdating tar tid. Enormt med tid. Mange bruker hele kvelder og hele helger på å chatte med fremmede mennesker. Hvor lang tid bruker vi på en chat? En enkelt meldingsutveksling tar omtrent tyve minutter, fordi hver part bruker ti minutter på å formulere et svar. Tenk da hvor lang tid man bruker på noe som tilsvarer en vanlig samtale, sammenlignet med om man hadde hatt samtalen muntlig. All den tiden man bruker på nettet kan man mer effektivt bruke på å bli kjent med mennesker ansikt til ansikt. 

“På nett vet jeg at alle er single, det vet jeg ikke i det virkelige liv”.

Nei. Nettet florerer av gifte mennesker som utgir seg for å være single, og svært få av dem er ærlige om det. I tillegg er nettet en favorittarena for de menneskene vi nettopp har flyktet fra; de antisosiale. Psykopatene vet at det finnes mengder av desperate og lettlurte ofre på nett, på søk etter hva psykopaten er villig til å selge dem – illusjonen om den romantiske drømmen. På nett er det meget lett å utgi seg for å være en annen enn hvem man egentlig er. Man kan lyve til nesa blir så lang at den stikker gjennom skjermen, ingen vil kunne etterprøve sannhetsgehalten. Man kan benytte sitt beste bilde og få motparten til å tro at det er slik man ser ut hele tiden. Ikke bare antisosiale mennesker elsker denne formen for parring, også alle andre forstyrrelser og mennesker som ikke holder mål i det virkelige liv bruker nettdating som arena. For eksempel mennesker med sosial fobi vil føle seg komfortable med å prate med deg på nett, men ofte avlyse virkelige møter. Det er synd på mange av disse menneskene, men når du går på nett for å finne en partner så er det ikke for å ende opp som støttekontakt. Du vil bare bli forarget over å bruke ett år på å bli kjent med en person som likevel ikke våger å møte deg. Hva er vitsen?

Dette bringer oss til to erkjennelser. En lett og en tung. Vi kan ta den tunge først;

Hvis du ikke klarer å fange en partner i det virkelige liv, så klarer du det heller ikke på nett.

Du lurer deg selv hvis du tror at nettbrukerne klarer å se hvor vakker du er, fordi de ser det på skriften din. Det er ikke slik at mennesker der ute i det virkelige liv er blinde for hvem du er, mens nettbrukerne er åpne, tålmodige og elskende mennesker. Det er motsatt. Det er menneskene du omgås; kolleger, venner, familie og bekjente som ser hvem du er. Hvem du er vil alltid komme for en dag, også for ham eller henne du har truffet på nett, hvis du i det hele tatt får til et treff med vedkommende. 

Den positive erkjennelsen er;

Du vil alltid finne en som liker deg.

Men det krever at du er tålmodig og interessert i menneskene rundt deg. Det krever også at du våger å vise hvem du er, og det må du gjøre der hvor livet foregår – altså et annet sted enn cyberspace (kom det ironisk fra blogg forfatteren). Du må våge å tilbringe tid ute av hjemmet sammen med andre mennesker. Å være sammen med andre mennesker medfører en positiv kjedereaksjon som gjør at du stadig treffer nye mennesker fordi venner trekker andre venner innenfor din rekkevidde. Men det krever at du beveger deg ut av skallet ditt, deltar på fest og på andre sosiale tilstelninger, og helst også at du selv tar initiativet til dem. Vær en pådriver, få ikke bare deg selv men også andre ut av skallene deres, for du er ikke den eneste. Når du tar initiativ til sosial omgang så gjør du deg automatisk interessant i andres øyne.

Men det er nettopp dette som er så vanskelig etter relasjonen med psykopaten; å komme ut av skallet. Fristelsen kan være stor til å henfalle til nettdating fordi det føles tryggere enn å forlate hjemmet. Det anbefaler jeg imidlertid ikke av ovennevnte årsaker. 

Hva du kan gjøre er å utøve mildt press på deg selv. De dagene hvor du har litt mer energi, så gå ut. Besøk dine venner. Hvis du ikke har noen venner å besøke eller ikke kan overskue tanken på å være sosial, så gå en tur alene. Poenget her er å vise deg for omverdenen istedet for å lukke deg inne. Forsøk å løfte hodet litt og gå rakrygget. Se mennesker i øynene og smil. I begynnelsen trenger det ikke å være ekte. Men hvis du tvinger deg selv til å smile så tvinger du også hjernen over i nye spor – bort fra tvangstanker og depresjon. På engelsk er det noe som heter fake it till you make it. Lat som om du har det bra inntil du faktisk har det.

Og det er her det må starte. Du kan da forestille deg at å lure på når du er klar til å date ligger milevis unna, ihvertfall foreløpig. Det blir som å spørre om når du er klar til å løpe maraton, når du ikke engang kan krabbe. Du må begynne med å våge å se fremmede mennesker i øynene igjen.

Men la oss nå si at du er kommet lenger enn dette. Mye lenger. Faktisk har du et rikt sosialt liv. Du har gjenopptatt kontakten med flere gamle venner og attpåtil fått nye venner. Er du nå klar til å date igjen? Og her vil jeg benytte sjansen til å fjerne ordet “date” fordi jeg tror et riktigere spørsmål er; er du nå klar til å elske igjen?

Du er klar til å elske igjen når du har gjort den nødvendige jobben med deg selv, slik at du denne gang er klar til å lukke et normalt menneske inn i livet ditt. Du er klar på røde flagg du må unngå, og at normale mennesker ikke gir den samme rusen som psykopaten ga oss. Dine grenser er kanskje ikke perfekte, men på plass i mye høyere grad enn før. Du er nå klar til å lukke de riktige menneskene inn, samtidig som du ikke er redd for å avvise de gale. Det dummeste du kan gjøre er å hoppe inn i en ny relasjon umiddelbart etter bruddet med psykopaten, for å glemme ham/henne. Vel, jobben er ikke gjort, du har overhodet ikke glemt psykopaten og en slik relasjon vil ende i mageplask både for deg og for den stakkars intetanende utkårede.

Du er klar til å elske igjen når du har funnet den riktige balansen mellom introvert og ekstrovert. I tiden etter psykopaten så er vi meget introvert. Det betyr at vi jobber intenst i det indre og hele vårt fokus er vendt innad. For å kunne elske så må vi vende fokus utad. Vi må fortsatt kunne reflektere men ikke i så stor grad at vi ikke kan vie en annen person oppmerksomhet. Vi må klare å slippe oss selv i tilstrekkelig grad for å kunne se den andre. En potensiell partner som ikke føler seg sett, vil forsvinne.

Du er klar til å elske når du igjen våger å elske. To ting hindrer oss i å våge å elske; frykt og selvmedlidenhet. Jeg husker jeg hadde en periode da jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv, med tanker som “hvis det er slik jeg blir behandlet når jeg våger å elske, så vil jeg aldri elske igjen”, “jeg har elsket og tapt”, “min sjanse glapp og kommer aldri tilbake”, “jeg vil heller leve resten av livet alene enn å elske igjen” og lignende dommedagsprofetier. Det føltes trygt og behagelig å skylde alt på omverden og pakke meg selv inn i en slags selvmedlidende bomull. Det er ingen tvil om at vi var uskyldige i det som rammet oss og at frykten har en reell årsak. Problemet er at neste nivå av en slik holdning er bitterhet, og den kan bli kronisk. I tillegg vil en “kjærlighetsstreik” bare straffe oss selv. Så, våg å elske igjen. Du vet når du er klar.

Du er klar til å elske igjen når du vet at det tar tid fra å bli kjent med noen til å elske vedkommende på normalt vis, gjerne flere år. Legg derfor “datingtrangen” på is og fokuser istedet på å bli kjent med mennesker, av begge kjønn og på vennskapelig vis. Kanskje trenger du akkurat nå en venn og ikke en kjæreste. Og som tidligere nevnt; en ny venn åpner døren til å bli kjent med ytterligere nye mennesker. Kanskje din fremtidige partner befinner seg blant disse. Men ikke la dette være drivkraften. Bare la deg føre dit intuisjonen din leder deg og ta det derfra. Din gjenvunnede livsglede vil tiltrekke seg mennesker. Planlegg en reise sammen med fremmede, for eksempel via reisebyråene “singelreiser” eller “carpe diem”. Du vil få fornyet selvtillit av å oppdage at du fungerer fint sosialt sammen med fremmede mennesker samt oppdage nye steder. Din selvtillit vil stråle utad og tiltrekke seg enda flere mennesker. Dette vil i sin tur gi deg styrke til å kontakte andre uten blygsel. Du vil få fornyet interesse for din egen karakter og ditt eget utseende. Du blir kanskje inspirert til å fornye din garderobe eller slanke bort noen ekstra kilo. Du vil gjøre det utav pur livsglede og ikke fordi du føler press. Husk at oppvåkningen etter den lange dvalen etter psykopaten er som å bli født på ny. Ikke motarbeid dette, det er meningen du skal ut av skallet når tiden er moden. 

Jeg håper disse ordene er til hjelp for dere som søker kjærlighet etter psykopaten.

Jeg har lyst til å spinne litt videre på forrige tekst om ensomhet, og da spesielt den ensomheten som skyldes at gamle og langvarige vennskap rakner. Jeg tror de fleste av oss i fortvilelse opplever at vi ikke lenger klarer å holde på alle gamle venner. Noen må vi mer eller mindre motvillig gi slipp på. Det kan være en vanskelig erkjennelse når gamle vennskap ikke lenger fungerer, og det bidrar til vår opplevelse av oss selv som utilstrekkelige og mangelfulle. Det kan også gi oss den gufne følelsen av at vi selv har psykopatiske trekk og at vi “forkaster” mennesker som tidligere har stått oss nær.

Årsakene til denne fremmedgjøringen er mange. En av dem starter allerede i begynnelsen av relasjonen med psykopaten. Psykopaten ønsker å isolere oss fra gode venner og nære slektninger. De gjør det for å få makt og kontroll over oss og sørge for at vi ikke får sunne impulser utenfra. De gjør det også hvis de opplever at du har venner eller slektninger som de ikke klarer å sjarmere eller manipulere, og som dermed står i fare for å avsløre dem. Til sist gjør de det fordi de selv vil ha din fulle og hele oppmerksomhet, du skal ikke tjene andre enn dem. Du bidrar selv til distanseringen fra venner og familie ved at du ønsker å være mest mulig sammen med psykopaten, han/hun har blitt meningen med livet og dine venner betyr ikke lenger like mye som de gjorde. Senere, når devalueringen starter, så blir det vanskelig å legge planer med andre mennesker fordi psykopaten er så uberegnelig og du bare går og venter på grønt lys for å tilbringe kvelden eller helgen med ham/henne. Dine venner trekker seg kanskje unna fordi du gang på gang prioriterer den lunefulle psykopaten og avlyste avtaler du hadde med vennene. Dine slektninger trekker seg kanskje unna fordi de ofte forsøkte å advare deg mot psykopaten men du ville ikke høre og reagerte fiendtlig på deres kritikk av din relasjon med ham/henne.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Når bruddet til slutt er et faktum så er nettverket med andre ord allerede skrapet. Likevel er det først nå at mange gamle venner virkelig begynner å falle fra. 

Jeg har selv mistet mange venner etter bruddet og jeg vil skissere noen av årsakene i stikkordsform her;

– De ble lei av meg i fasen hvor jeg forsøkte å plassere relasjonen med psykopaten. Jeg var i den perioden meget trengende og krevende, sågar manipulerende og paranoid.

– De støttet psykopaten etter bruddet.

– Det gikk opp for meg at flere av vennene var giftige og noen sågar forstyrrede.

– Jeg forandret meg så mye etter bruddet at jeg ikke lenger hadde noe til felles med enkelte gamle venner.

– Støtten jeg ble tilbudt av gamle venner, var for meg utilstrekkelig. Dette skapte en indignasjon i meg fordi jeg følte jeg selv hadde støttet dem i langt høyere grad enn hva jeg fikk tilbake. 

– Jeg ble mer oppmerksom på venner jeg identifiserte som utnyttere, og fjernet meg fra disse. 

Som dere ser så er årsaken til brudd på gamle vennskap en blanding av faktorer innenfor og utenfor din kontroll. Gamle vennskap som ikke lenger fungerer er en sorg og en ekstra belastning fordi de kommer på toppen av den sorgen du allerede bærer på etter bruddet med psykopaten. Dette gjør at vi klamrer oss til vennskap vi kanskje ikke har godt av å pleie, kun fordi vi frykter ensomheten.

Jeg vil i den anledning presisere at mange av våre gamle vennskap dessverre ikke var levedyktige og at tiden kanskje var moden for å gi slipp. Psykopaten fungerte i så måte som en nødvendig oppvekker. Kanskje var vennskapene ikke gjengjeldt og det var kun du som holdt liv i dem med kunstig åndedrett. Det trenger ikke å dreie seg om psykopatiske eller narsissistiske venner, men venner som ikke har den samme tilknytningen til deg som du har til dem. De av oss som er spesielt empatiske eller medavhengige har en tendens til å knytte oss til andre meget lett og elske meget dypt. Jeg kommer i tanke om en venn jeg måtte gi slipp på helt uavhengig av psykopaten og mange år innen han entret bildet. Denne vennen var et nydelig menneske, men jeg merket at alle aktiviteter foregikk på mitt initiativ. Han sa sjelden nei til samvær med meg, men kom aldri selv med forslag til aktiviteter. Til slutt undret jeg hva som ville skje hvis jeg sluttet å ta kontakt. Ville han savne meg? Selv ta kontakt? Jeg gjorde alvor av mine tanker og skrudde av den ensidige kontaktflyten. Jeg hørte aldri fra ham igjen.

En annen venn jeg hadde som jeg i retrospekt tydelig ser er en narsissist, holdt jeg det gående med i hele elleve år før jeg la inn årene. Vennskapet ble gjengjeldt men på typisk narsissistisk vis; med smuler og future faking som aldri ble overholdt. Jeg ble meget sliten i det vennskapet. Det tok ni år innen vi reiste på en ferie sammen. Jeg merket at jeg ventet på et gjennombrudd eller “høyere nivå”, en slags dypere tilknytning som jeg fortjente for min lange lojalitet og som ble hintet om men som aldri skjedde. Til slutt ga jeg opp og sluttet ganske enkelt å svare på henvendelser fra denne personen.

Mange av oss er vant til å gi mye og forvente lite tilbake. Dette har ofte pågått i årevis. Det sier seg selv at en slik kravløs sjenerøsitet tiltrekker seg mennesker som ønsker å utnytte den. At vi ikke kunne se det tidligere? Vi tok alle for god fisk og tenkte at alle ville verdsette oss til slutt, eller at mange ikke klarte å vise det men at de verdsatte oss innerst inne. Så vi fortsatte å gi, det falt seg så naturlig for oss. Og ikke bare det, vi var ofte tilfredse med å ta mindre plass i vennekretsen enn hva de andre medlemmene gjorde.

En gang så utførte jeg et sosialt eksperiment på meg selv og en intim vennegjeng jeg tilhørte. Jeg satt rundt middagsbordet med fire gamle venner og studerte dynamikken dem imellom. Jeg plasserte meg selv litt utenfor fellesskapet mens jeg observerte mine venner. Hvordan snakket de til hverandre? Hvordan markerte de seg overfor hverandre? Hvordan uttrykte de sine egne behov og hvordan responderte de på hverandres behov? Dette var jo fire (fem meg inkludert) vidt forskjellige mennesker med varierende grad av dominanse. Jeg reflekterte over hvordan jeg selv oppførte meg i gruppen sammenlignet med hvordan de andre oppførte seg. Jeg oppdaget at sammenlignet med dem, så var jeg nokså tilbakeholden og lot andre få og ta mer plass enn hva jeg selv fikk eller tok.

Eksperimentet gikk ut på at jeg ved en anledning påtok meg en ny rolle; jeg hevdet meg omtrent i like stor grad som resten av gruppen gjorde, men mer enn jeg noengang tidligere hadde gjort. Jeg var ærligere og sa klart nei hvis det var noe jeg ikke ønsket eller var uenig i. Jeg spilte på en måte litt skuespill samtidig som jeg var mer tro mot meg selv enn før. Eksperimentet pågikk i noen dager og i kontinuerlig tett kontakt med de gjeldende vennene (dette var på en reise). Det som da skjedde var at selv om jeg ikke hevdet meg mer enn de andre i gruppen alltid hadde gjort, så ble min nye rolle meget dårlig mottatt. Jeg ble angrepet verbalt for å kreve en større plass enn før. 

Resultatet ble at jeg måtte reforhandle mitt syn på mine venner. Jeg forstod at jeg verdsatte et par av dem høyere enn de strengt tatt fortjente og at jeg hadde gjort det lenge. Jeg tok for meg hvert enkelt gruppemedlem og tenkte grundig gjennom hvorfor jeg syntes det var verdt å bruke tid på dette mennesket. En av dem forlot mitt liv for godt, de resterende har jeg i dag en mye løsere tilknytning til. 

Jeg vil gjerne skrive litt om hva man kan forvente av gamle venner etter den grusomme opplevelsen det er å ha en relasjon med en psykopat og det påfølgende bruddet. Skal alt nå handle om vår traumatiske opplevelse? Skal vi slutte å gi og fremover bare kreve, for å ta igjen fortidens ubalanse? Nei selvfølgelig ikke. Vi har selv et ansvar for å ivareta og pleie våre vennskap. Alt kan ikke handle om oss. Det viktige prinsippet om gi-og-ta gjelder fortsatt. Problemet er at vi sjelden har krevet noe av våre venner og at vi derfor er omgitt av folk som har begrenset evne eller vilje til å gi. Vi skal derfor ikke skamme oss for å kreve forståelse og støtte, det er ikke for mye å forlange av mennesker du anser som nære og gamle venner. Hadde noen i gruppen overlevd et skipsforlis, blitt voldtatt eller sågar gjennomgått noe så “normalt” som en skilsmisse, så hadde støtten blant gode venner vært både tilstrekkelig og oppbyggende. Det samme hadde kanskje skjedd hvis en annen i gruppen enn nettopp deg hadde vært gjennom det samme som du nå har vært. Din relasjon med psykopaten overgår faktisk de fleste av hva som anses som sosialt aksepterte kriser, likevel er støtten både utilstrekkelig og kunnskapsløs. Selv om vi ikke ønsker å gå rundt som trengende og krevende ofre så gjør det unektelig noe med hva vi trodde var dype vennskap når støtten uteblir på et nivå av en slik størrelsesorden.

Selv anstrengte jeg meg for å være den jeg alltid hadde vært blant gamle venner. Jeg fortalte dem hva som hadde skjedd, men jeg lot som det ikke hadde påvirket meg i så stor grad som det faktisk hadde. Likevel opplevde jeg kritikk for at jeg ikke var avslappet nok og for at jeg virket misfornøyd. Enkelte av mine venner syntes ikke å akseptere den nye versjonen av meg. De forstod ikke hvorfor jeg var blitt annerledes. Eller kanskje var det fordi jeg ikke oppførte meg som den jeg var blitt men tvert imot lot som om jeg fortsatt var den gamle, en jeg ikke lenger var, og at jeg dermed ikke var kongruent?

Uansett er det viktig at du tenker over hvem som skal delta i ditt liv og hvem du skal bevilge tid, omtanke og energi. Din tid og energi er ikke utømmelig, men dyrebare ressurser som du skal distribuere med tanke for hvem som fortjener dem. Gode venner skal ikke tappe deg for energi, istedet skal dere gjensidig lades opp av hverandre. Ditt liv er ikke et demokrati, det er du alene som skal bestemme hvem som skal være tilstede i det.

I forrige tekst snakket vi om det mørke, tomme og ensomme rommet som må møbleres på nytt. Rydd rommet fullstendig hvis det er hva som må til. Ikke vær redd for å stå alene i det mørke rommet en stund. Bare pass på at du ikke kjøper de samme møblene på nytt, for da må rommet snart ryddes igjen.

Noen møbler bør du imidlertid la bli stående. Jeg vil avslutte med å slå et slag for dine venner som jeg kaller “konstantene”. Din konstant er den (eller de) av dine venner som, selv om vennskapet ikke er så intenst og spennende, har vært der i mange år og aldri laget drama. De har aldri dømt deg, misunt deg eller forsøkt å sabotere deg. De er alltid tilgjengelige og selv om dere bare ses en gang i året så er det meget lett å plukke opp tråden. Du tenker sjelden på disse vennene men det er nettopp fordi de ikke oppfører seg merkelig. De gjør deg aldri forvirret og krever derfor ingen analyse. Disse vennene er kjedelige fordi de er normale. Lær deg å gjenkjenne det normale og sette pris på det kjedelige. 

De er kanskje ikke så kjedelige som du tror, de har bare ikke gitt deg den samme rusen som dine forstyrrede venner har gjort. Du kan trygt skru vennskapet med dem opp et par hakk, til gjensidig glede. Spar på konstantene og finn flere av dem.

Jeg husker at umiddelbart etter bruddet, så føltes det godt å være alene. Jeg søkte ensomheten og isolasjonen. Jeg ønsket å slikke mine sår i fred. Jeg var veldig rolig og innadvendt. Det var en smerte der som også gjorde meg hvileløs, men samtidig kunne jeg sitte stille som i en transe, lenge, og forsøke å samle trådene. Jeg husker denne tiden som god, for jeg ble bedre kjent med meg selv. Antakelig var den ikke så god som jeg husker den, for jeg gråt mye, og vår hukommelse har en utrolig evne til å gi oss “abuse amnesia” – å få oss til å glemme det vonde. Men en ting vet jeg, jeg var ikke ensom den første tiden. Jeg ønsket å være alene. Ensomheten kom senere. Og her ligger forskjellen på ensomhet og alenehet. Man kan godt være alene uten å oppleve ensomhet. Man kan også godt være sammen med mennesker og likevel føle seg ensom. Begge deler blir merkbart etter bruddet med psykopaten. 

Hva skjedde da ensomheten først trådte inn? Det skjedde paradoksalt parallelt med at jeg igjen ble mer sosial. Hva får oss til å føle oss ensomme i en tid da vi faktisk blomstrer? La oss se på noen faktorer.

Vi blir fremmedgjort fra gamle venner.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Etter en stund i semi-frivillig isolasjon så våkner vi opp og søker tilbake til det gamle og trygge. Dette er noe vi bør og skal gjøre, for etter den psykopatiske opplevelsen så har vi mistet oss selv. Vi husker dårlig hvem vi var. Slektninger og gamle venner kan hjelpe oss tilbake, de minner oss på hva vi likte, hva som fikk oss til å le, hvilke ambisjoner vi hadde og hva som tente lidenskapen i oss. Alt dette tok psykopaten fra oss. Nå er vi klare til å ta det tilbake. 

For mange blir imidlertid returen til det gamle og kjente et antiklimaks. Mange opplever at ting ikke blir som før, selv om de anstrenger seg for å imøtekomme det. Hva skjer? Det er jo dette vi blir fortalt at vi må gjøre, hvorfor er ikke opplevelsen den samme?

Selv opplevde jeg at jeg søkte tilbake til den gamle venneflokken og dro på ferier med dem. Men jeg klarte ikke å delta fullt og helt som før. Den interne sjargongen som tidligere gjorde oss så tilknyttet, bet ikke på meg lenger. Jeg fikk opplevelsen av å ikke fungere som jeg skulle eller som var forventet av meg. Jeg skammet meg over dette og det forsterket ensomhetsfølelsen. Samtidig stilte jeg meg spørsmål jeg aldri tidligere hadde stilt, “hvordan har disse menneskene gitt meg så mye tidligere? De er jo meget overfladiske”. Igjen oppstod skam da slike fordømmende tanker kom over meg. 

Husk at du på mange måter ikke er den samme lenger. Du har nådd en dypere (eller høyere) dimensjon i ditt tankeliv enn de fleste noengang kommer til å gjøre. Dette er både en velsignelse og en forbannelse. Du er en annen. Du vil noe annet enn tidligere. Du er heller ikke like tålmodig som før, og dine venners trekk som du tidligere opplevde som sjarmerende eller i det minste håndterlige, er nå blitt uholdbare. 

Husk også at du antakelig hadde en rimelig høy andel giftige venner i ditt nettverk. Du visste det ikke før, men nå begynner du bevisst og ubevisst å ta avstand fra dem. 

Dette og mye annet bidrar til å fremmedgjøre oss fra nettverk og vennskap som vi trodde var spikret i stein. 

Vi blir fremmedgjort fra verden forøvrig.

Politiske overbevisninger og gamle idèer vi hadde om verden, står for fall eller har allerede falt. Få ting er lenger slik vi trodde de var. Vårt syn på storsamfunnet er for alltid forandret. Vi har ikke lenger tillit til at myndigheter vil oss vel, vi ser at samfunnsmaskineriet til en stor grad er styrt av forstyrrede mennesker. Vår blinde tro på at sjefen vil det beste for bedriften og sine ansatte er borte. Vi tror ikke lenger på at alle som landet vårt gir asyl til, er reelle flyktninger. Vi ser at mange mennesker har en skjult agenda.

Våre nye briller som vi ser verden gjennom er antakelig mer realistiske enn de gamle. Men vi føler oss ikke lenger som “ett med verden”. Vi blir frakoblet det store bildet som vi tidligere følte oss som en del av. Vi hadde vår plass i samfunnet, den er nå i fri flyt. Det oppstår en slags kosmisk ensomhet i tillegg til den personlige.

Vi tiltrekker oss ikke lenger nye venner like lett som før.

Vi hadde tidligere en enorm tiltrekningskraft på mennesker, både giftige og andre. Vi hadde en gnist og et levende vesen som var forlokkende for menneskene rundt oss. Denne gnisten er på mange vis borte og vi møter nye bekjentskaper på et mer kjølig og overfladisk vis. Vi er ikke lenger like interessert i andre mennesker. Vi er ikke blitt direkte folkesky, men vi er skeptiske og vi markerer oss også mye tidligere i relasjonene. Dette har den effekt at det luker ut potensielle utnyttere, men med den bieffekt at det får oss til å oppleve oss selv som uinteressante fordi folk ikke lenger flokker seg rundt oss som før. Dette forsterker ensomhetsfølelsen. 

Det er viktig å minne oss selv på at tidligere så godtok og aksepterte vi alt for mye. Vi hadde kanskje alltid en fest å gå til, noen å henge med og noen å ringe til. Vi ble holdt i sosial aktivitet og dette sminket bort følelsen av ensomhet, men i mange tilfeller var det sminke over en blåveis. Vi satte vår stemmerett til side for å få lov til å være en del av et større nettverk. Vi var kanskje ikke engang klare over at vi gjorde det på bekostning av oss selv, for det hadde vært slik i mange år. Vi følte oss ikke ensomme men det var en falsk følelse av fellesskap, for egentlig ble vi godtatt av våre omgivelser kun fordi vi føyet oss. Enkelte av dine gamle venner som du følte deg så trygg på og som lindret din ensomhet, bidro kanskje tvert i mot til å forsterke din ensomhet.

Psykopatens exit skapte et enormt tomrom i oss.

Dette er muligens den største årsaken til ensomhetsfølelsen etter bruddet, og den kan pågå i varierende omfang i flere år. Vi var så opptatt av – og involvert i – psykopaten at det nærmest føltes som meningen med livet. Vi brukte masse energi og tankekraft på ham/henne både når vi var sammen og når vi var adskilt. Dette var naturligvis hverken normalt eller sunt, men det holdt oss i aktivitet. 

Når psykopaten så plutselig blir borte så sitter vi der. Hva nå? Vi blir ikke lenger holdt i ånde av dette mennesket. Det er på et vis befriende men vakuumet etter en slik person kan være meget smertefullt. Det føles som å sitte alene i et enormt mørkt rom med ekko. Det kan være fristende å returnere til psykopaten, bare for å fylle vakuumet igjen. 

Det bør vi selvfølgelig ikke gjøre så her er hvordan vi kan forholde oss til det enorme tomrommet;

Det vi må gjøre er å akseptere at rommet i en periode står tomt. Så kan vi langsomt begynne å møblere det fra bunnen av med nye aktiviteter og bekjentskaper. Noe vi ikke bør gjøre er å fylle det i panikk, for eksempel ved å hoppe inn i nye romantiske relasjoner. Tenk på det som et stort og nakent rom som skal møbleres med omtanke. Det betyr at du ikke vil fylle det raskt med ikea-møbler. Du vil møblere det på et vis som reflekterer den du er, for du skal oppholde deg lenge i rommet, du vil derfor at rommet skal komplementere deg slik at du føler deg meget vel og hjemme. Du vil derfor vente på at de riktige møblene dukker opp før du kjøper dem, selv om det tar litt tid. Du er villig til å sitte på gulvet en stund, mens du venter på den riktige sofaen. I mellomtiden dukker langsomt andre perfekte gjenstander opp; du finner det riktige teppet, etterhvert dukker det perfekte hjørnebordet opp. Det har også kommet to bilder opp på veggen som for deg gir mening. Selv om rommet fortsatt er sparsommelig møblert, så er det ikke lenger ekko i rommet på grunn av teppet og bildene.

Langsomt føler du deg stadig mer hjemme i rommet, og mindre ensom. Ikke bare blir det mer hjemmekoselig, du har dessuten i innredningen av det nye rommet vært tro mot deg selv, kanskje for første gang i livet. Og allerbest; innredningen er skreddersydd for deg og du angrer ikke på noen av kjøpene!

Dette er nemlig den beste motvekten mot ensomheten etter bruddet. Ikke at du får nye og mer normale venner. Dette er også viktig og noe du bør tilstrebe. Men det viktigste er at du blir din egen beste venn. Derfor, slutt å nøye deg med “møbler” (les: venner og aktiviteter) av dårlig kvalitet og begynn med å ønske det beste for deg selv. Bli også kjent med deg selv når du møblerer tomrommet. Hva liker du nå? Hvilke verdier har du fått? Hvilke farger liker du? Og som i forrige tekst, stol på din egen virkelighet. Gult er ikke blått! Dessuten liker du ingen av fargene. Du foretrekker nemlig grønt. 

Så er i dag en spesiell dag, for bloggen har to års fødselsdag. I den anledning ble det utlyst en del-og-lik konkurranse i forrige tekst. Premien er et eksemplar av boken “Psykopati og kjærlighet”. Vinneren er trukket i dag, og den er….. tam tam tam *trommevirvel*……. innehaveren av bloggen hverdagsnett.no. Gratulerer! Vinneren vil bli kontaktet.