Når jeg i dag holder kurs for “nyklekkede” objekter eller snakker med dem i Hjelpetelefonen, så slår det meg hvor vanskelig det er for mange å fatte dybden i den antisosiale forstyrrelsen. Selv om vi har levd det, selv om vi kan fortelle hoderystende historier om våre psykopater, så faller vi altfor ofte tilbake på oppfattelsen av at det er snakk om “en normal person som oppfører seg grusomt”. Forferdelig og uforståelig oppførsel, men likevel et normalt menneske. Det er svært vanskelig å tenke på psykopaten som umenneskelig; han/hun trasket ved siden av oss, pustet, snakket, spiste, sov. Hvordan i all verden kan denne personen være noe annet enn menneskelig?
Vi er ikke dumme selv om vi ikke klarer å forstå forstyrrelsen inn i dens kjerne. Svært få kan det. Avviket er så langt fra virkeligheten vi er vokst opp med å tro på, at det nesten ikke lar seg gjøre. Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre” og det er også slik vi vurderer både hva vi anser som normalt og hva vi anser som abnormaliteter. Vi har ingen problemer med å observere at enkelte er gale, men vi gjør det med en idè om at vedkommende opprinnelig var normal og dermed med god hjelp og eventuelt medisinering kan bli normal igjen. Hvor ofte har vi ikke hørt uttrykkene “hun klikket” eller “han ble psykotisk”? Forestillingen om at gale mennesker er friske mennesker som knakk under press stikker dypt og er nesten urokkelig. Når vi derfor skal forsøke å forstå vår psykopatiske partner, forelder, kollega, sønn eller venninne så er det med et slikt utgangspunkt om “normalitet i bunn” som vi bruker som briller.
Dette tankesettet er velment men det forsinker også vår rehabilitering og gjør NK vanskelig, fordi vi menneskeliggjør psykopaten. En innringer jeg snakket med i hjelpetelefonen fortalte at han forsøker å dehumanisere sin eks fordi monsteret i psykopaten må fram, ellers vil han ikke klare å stå imot å gå tilbake til psykopaten. Å dehumanisere noen er vanskelig når vi fortsatt elsker og synes synd på, men egentlig nødvendig og dessuten riktigere enn vi tror.
Når jeg i dag holder kurs og foredrag, så er det spesielt to historier som får folk til å forstå at psykopati ikke er “normalitet som har gått skeis”, men en meget alvorlig abnormalitet, nærmest en annen menneskerase som går blant oss. Jeg vil fortelle den ene historien her i dag. Det pussige er at historien ikke er spesielt skremmende. Den setter likevel et støkk i tilhørerne, hvor jeg ser at de ihvertfall i et sekund eller to klarer å fatte dybden i hva psykopati handler om.
Vi liker å bruke forskjellige monstre som metaforer for psykopaten, blant annet vampyrer og Dracula. Et annet kjent monster vi enkelt kan bruke som en metafor er Frankensteins monster og nå vil jeg forklare hvorfor. Historien om hvordan Dr. Victor Frankenstein skapte et levende vesen av forskjellige kroppsdeler fra avdøde mennesker må virkelig ha sjokkert publikum da den ble utgitt i 1818. Datidens gudfryktige og puritanske folk hadde knapt lest noe så makabert. Historien er tidløs, på den måten at moderne mennesker – vidt forskjellige fra de som vandret på jorden i 1818 – fortsatt leser historien med interesse og med jevne mellomrom kommer fortsatt nye filmatiseringer på markedet. Men hva har psykopaten med Frankensteins monster å gjøre? Faktisk svært mye.
Hva psykopaten primært har til felles med Frankensteins monster er at ikke psykopatens legeme, men derimot hans/hennes personlighet, er sammensatt av deler fra andre mennesker. Ikke så mye som et fnugg av psykopatens personlighet tilhører psykopaten selv. Men dette er vanskelig å observere fordi trekkene kommer fra mennesker vi aldri har møtt, men som psykopaten har hatt eller fortsatt har i livet sitt; foreldre, tidligere ekser, mennesker han/hun ser opp til eller figurer fra film, TV og popverdenen. Psykopaten plukker “litt her og litt der” og resultatet blir noe som vi antar er originalt og psykopatens egne identitet. Men slik er det ikke. Alt er lånt. Ekstra guffent er det når vi senere ser også oss selv sydd inn i dette morbide lappeteppet.
I begynnelsen, i idealiseringsfasen, så opptar psykopaten nesten hele vår personlighet med hud og hår; interesser, verdier, tonefall, språk, tilogmed ganglag, Alle andres bidrag til psykopatens identitet blir i denne fasen undertrykt og han/hun er nesten hundre prosent oss. Ikke alle objekter kjenner seg igjen i dette. Jeg kjente heller ikke meg selv igjen i psykopatens speiling av meg. Men grunnen til at vi ofte ikke gjør det, er ikke fordi det ikke skjer. Det har andre årsaker. Her er noen.
-Psykopaten speiler oss feil. Dette skjer ofte fordi han/hun finner oss i en sårbar situasjon i livet. Det er egentlig ikke slik vi normalt er. Vi oppdager det derfor ikke når psykopaten speiler oss, for vi gjenkjenner ikke oss selv. Feilspeiling skjer også hvis psykopaten ganske enkelt er en urutinert imitator.
-Vi er ikke forberedt på denne meget skumle egenskapen. Å tro at noen prøver å kopiere hvert minste trekk ved oss hører til i skrekkfilmens verden og er ikke noe vi er forberedt på at skjer med oss selv, i levende live, i vår vanlige hverdag.
-Ikke hele vår personlighet blir speilet, men kanskje 80 prosent. De resterende 20 prosentene som ikke tilhører oss, oppfatter vi som bevis på at psykopaten styres av egen fri vilje, ambisjon, individualitet og personlighet.
-Vi var ikke primærobjektet, eller idealiseringsfasen var over. Psykopaten har mange objekter, men kun den som til enhver tid er primærobjekt, blir speilet. Speilingen avtar også når devalueringen tiltar. Dette skjer fordi speiling blir kun brukt initialt, som et middel til å hekte oss.
Når devalueringen er et faktum så forsvinner speilingen for godt, for aldri å komme tilbake. Men det som overtar er at psykopaten beholder ett eller noen få trekk fra oss og inkorporerer det/dem i hans/hennes falske personlighet, sammen med trekkene han/hun har samlet på fra tidligere objekter. Psykopaten har nå en fot fra en eks, en arm fra en annen eks, torsoen til en skuespiller han/hun idealiserte, halsen til en klassekamerat han/hun så opp til for femten år siden, hodet til en forelder og ett kne fra deg. Akkurat som Frankensteins monster. Psykopaten går videre uten deg, men med en del av deg. Nå vil jeg fortelle hvordan jeg oppdaget at min psykopat hadde opptatt en bit fra meg.
En dag snakket jeg i Hjelpetelefonen med en fortvilet kvinne. Kvinnen stod i fare for å bryte NK og trengte hjelp til å unngå det. Jeg fortalte henne om en gang jeg selv brøt NK og hva jeg oppdaget. Det skjedde ett år etter at jeg innførte NK første gang. I et svakt øyeblikk tittet jeg på min psykopats instagram profil som på det tidspunktet var åpen (merk at psykopater ofte har åpne og offentlige profiler, de har mange ekser og eks venner som de ønsker skal ha tilgang til deres fremstilling av det perfekte liv). Jeg rakk å se en del bilder innen jeg forstod at jeg slettes ikke hadde godt av titten, og lukket pc`en. Reaksjonen min på å bryte NK var voldsom, jeg begynte å skjelve og ble kvalm. Mitt hovedbudskap til denne kvinnen var at det tok meg tre hele dager å bli meg selv igjen, bare etter å ha sett på noen bilder av min psykopat. Det var derfor en stor bommert å bryte NK og jeg gjorde det aldri igjen.
Men jeg fortalte også kvinnen om ett av bildene jeg rakk å se innen jeg lukket datamaskinen. Dette bildet var ikke av psykopaten selv, men av en reproduksjon av et kunstverk. Reproduksjonen hang på veggen i stuen hans. Han hadde skrevet en kommentar under bildet, som lød omtrent slik; “ett av de få homofile trekkene jeg har, er min lidenskap for kunst”. Det gikk lang tid før jeg begynte å stusse på denne kommentaren. Faktisk mange måneder. Men så slo det meg at under den tiden jeg var sammen med ham, så nevnte han aldri kunst med ett ord. Ikke et maleri han likte. Ikke en skulptur. Ikke et navn på en kunstner. Ingenting! Også påstod han at han hadde en lidenskap for kunst? Jeg fikk det ikke til å stemme.
Plutselig slo det meg – det er jeg som har interesse for kunst. Faktisk er min interesse ikke særlig stor, men jeg har ett ekte maleri på veggen, og en gang psykopaten var på besøk så fortalte jeg ham omfattende om historien bak mitt maleri. Det er alt som skulle til. Viser du en side av deg selv som psykopaten opplever som beundringsverdig, selv om den er aldri så liten, så er sjansen stor for at de stjeler din egenskap eller lidenskap og gjør den til sin egen. Det er også derfor det kan gå så lang tid innen du forstår at du ble speilet, for ofte fanget psykopaten opp noe som egentlig ikke er en stor del av deg, men som du i et kort øyeblikk viste ham/henne. Psykopaten kan ikke selv føle lidenskap for noe og må derfor stjele andres lidenskap.
Denne historien er en av to historier jeg pleier å fortelle publikum hvis jeg sanser at de ikke helt formår å gape over det uvirkelige ved den antisosiale forstyrrelsen, for er det noe folk opplever som skummelt så er det mennesker som ikke er ekte. Derfor er roboter skumle, fordi intelligens uten følelser er skummelt. Monstre er heller ikke ekte. Det er derfor monstre er skapt for å skremme. Mennesker som imiterer, etteraper og stjeler identiteter er skremmende. Det gir assosiasjoner til utenomjordiske eller underjordiske ondskapsfulle umennesker som later som om de er oss. Og det med rette. For det er slik psykopaten er.
Ja, P/N er Frankenstein. Uten noen egentlig identitet eller selvstendig tankegods, er de et lappeteppe av biter de har tatt fra andre. I tillegg er de uten egentlige følelser for andre enn sitt eget skjøre ego. Fake! Selv om de elsker å påpeke andres feil og mangler.
Skræmmende , men sandt. Min ex N har forandret sig fuldstændigt efter jeg flygtede fra ham. Han har nu et nyt offer som han spejler. Min datter fortæller at hun ikke kan genkende sin far mere..han har nye interesser, ny stil og han interesserer sig mere for at skabe et glansbillede liv på Facebook , end at være sammen med hende. Han er blevet en anden siger hun. Med 140 venner på Facebook har han nok at se til og han poster da også hele tiden billeder af sig selv og hans vidunderlige liv. Hun kan ikke kende ham igen og jeg tror det er et spørgsmål om tid , før relationen er brudt. Jeg syntes det er svært at fortælle hvad jeg nu ved …’at hendes far er en coveret narcisist, jeg ved ikke helt hvornår tiden er moden til det.
Hun ser stadig et stort lys i sin far, og venter ligesom på…at han skal blive sig selv igen…den far hun havde engang…jeg tror hun kommer til at vente forgæves…
Sant det er ikke normalt og være veldig “på” en god stund, mase etter date, prøve å få en date ( intensivt hverfall fire ganger) ( ga beskjed at jeg ikke datet ) ta en del kontakt, og så når jeg plutselig får øynene opp for dette mennesket- “unvikelse” eller gi svar, men ikke oppfordre til flørt som var så på før?
Grunnen til at jeg spør er at jeg føler en enorm ensomhet etter p, og hev meg på datingkarusellen på nett igjen, og så blir det slik som dette? Jeg forstår ikke hva som er normalt lenger, og lurer på om jeg bare skal gi meg, må vel være andre måter og stoppe denne ensomheten på.
Hannah: Jeg tror du skal innvilge deg selv en god pause fra dating styr og prøve å finne tilbake til deg selv. Det er ikke noen vei ut av ensomhet uten å bli godt kjent med deg selv. Hvem du virkelig er og hva du virkelig ønsker i en partner.Ikke la deg presse av at alt liksom skal gå så fort idag . Fra en partner til en annen på no time. Et klokt menneske har sagt at ensomhet ikke kommer an på mennesker å være sammen med, men mangelen på beslektede sjeler.Finn frem til deg selv,og hva slags mennesker som gir deg noe.
Tusen takk for svar, problemet er vel heller at jeg aldri finner de menneskene som gir meg noe, har opplevd så mye at jeg føler meg 125 år minst, og jeg er så ensom.
Skal følge rådene over, håper denne ensomheten går over så jeg kan få ro.
Hannah : Kan godt følge dig , på den ene side vil man gerne have en at dele livet med, på den anden side virker det håbløst med dating..Jeg har det på samme måde og jeg har en fornemmelse af, at livet går forbi mig..livet med N/ P er ovre og hvad nu. Dating markedet er eldorado for narcisister og vi andre er blevet så mistænkelige, at vi løber skræmte bort…
Jeg kunne godt tænke mig at høre om der er andre der har det på samme måde…
Hannah: Tror det er mange av oss som føler seg ensomme inni seg, selv om det er mennesker rundt oss.
Jeg har også følt meg 125 år, ensom og misbrukt. All min kjærlighet og gode hensikter har blitt misbrukt ,misforstått og tråkket på. Likevel skal vi tro på det! Vi skal være oss selv, kjærlighetsfulle og søkende.Vi skal bare være litt mer skeptiske og avventende til hvem vi gir de store følelsene til. Enn så lenge lever vi et liv som vi må se de små og store gledene i. Hva med å gjøre noe bra for andre? Glede begge veier!
Jeg har vært en people pleaser stort sett hele livet, når jeg aldri fikk noe igjen ble jeg til slutt litt “bitter”, sluttet å løpe etter andre som ikke ga meg noe tilbake ( ikke det at folk hele tiden må “gi meg” noe ) men til slutt føler man seg utnyttet.
Føler jeg har blitt sett på som et objekt mye, utnyttet og nå føler jeg meg usynlig og ensom, lett å bruke nettdating da, men hvilke “oppførsel” er normal, og ikke? Jeg vet ikke lenger. Og så ser du venner og bekjente treffe nye sunne mennesker, ha lykkelige familier og stabile liv, ( ja, jeg er glad for andres lykke, jeg er det ) men så går du alltid alene og lurer på hva som er gale med deg?? Alle komplimangene du får, er alt bare falskt? Vi løper skremt bort ja, har gjort det i noen år, men til slutt kommer den ensomheten tilbake.
Ha nnah: Mange av oss som har vært offer for P/N har nok vært en eller annen grad av litt usikre pleasere. Det må vi bort fra! Styrk deg selv! Bygg opp deg selv! Finn dine sterke sider og dine interesser og konsentrer deg om det. Drit i (unnskyld språket) om andre finner hverandre og virker lykkelige. Kanskje har de det bra, kanskje er det fake.Du må uansett ikke skjele til dem. Du må finne deg selv og din egen verdi. Kanskje ved hjelp av en psykolog. Tenk på det, iallefall.
Jeg unner andre lykke, virkelig, kjenner min verdi, det er ensomhetsfølelsen som ødelegger til tider.
Takk for svar.
Felles for alle oss objekter er at vi har følt på ekstrem ensomhet, særlig etter innført NK. Min eks stjal min positive tenking, min impulsivitet og mitt pågangsmot, og jeg sto tilbake deppa og uten tiltakslyst. Jeg har følt meg ribbet for alt jeg tidligere satte pris på ved meg selv. Det var som om vi byttet personligheter. Mitt siste tilfeldige møte med han, gav meg følelsen av at han var kommet i en slags midtlivskrise. Den energiløse og tidvis deprimerte mannen jeg husket, han som gråt ved motgang og som alltid trengte noen (les: andre damer), han snakket nå over seg om planlagt motorsykkelkjøp, planlagt trening, konserter og andre sosiale arrangementer. Alt var langt inn i fremtiden. Han var brun og fin etter seiling i Middelhavet, og han formelig sprudlet av positivitet. “Vel, det var jo bare en rask tur, og den var gratis for å teste ut en forretningside for en bekjent…men du verden, så gøy det var å endelig teste ut seiling! Bli med til neste år da vel! Jeg fikser plass til deg.” Han snakket som om han ikke hadde et eneste problem i hele verden. Seiling hadde vært min drøm.
Ett år har gått. Jeg møtte han igjen i år, på samme sted som sist. Mitt feriested, som han (etter endt forhold) kaller sitt. Nye ideer, nye fremtidsplaner og akkurat nå var det spesielt viktig å følge drømmene sine, for man vet jo ikke hvor lenge man har igjen av livet. Han har nettopp rundet 50. “Lev i nuet, Kari!” Jeg gjør akkurat det, svarte jeg, og jeg smilte. Men i motsetning til deg er jeg i nuet fordi fremtiden virker litt skremmende. Og fortiden er jeg jo ferdig med, så den trenger jeg ikke å tenke på. Han så på meg som et spørsmålstegn, før han sa “Det er jo dette jeg elsker ved deg! Det er dette positive, som jeg aldri klarer å glemme!”. Jeg begynte å le, for det hele fremsto som replikker fra fjernsynsteateret på 70-tallet.
Det slår meg at disse egenskapene som han tok fra meg, de kan han aldri bruke til annet enn fasadebygging. Som ingredienser i hans maske-makeri. Han blir aldri mine egenskaper, men bruker de for hva de er verdt. Min eks skinner garantert der han beveger seg rundt i samfunnet iført en maske full av “mine” egenskaper.
Blogforfatter: Tak for en rigtig fin forklaring! Omend jeg til stadighed har svært ved at forstå, at en P ikke har noget “selv”. At de bare er en tom plasticpose og stjæler andres identitet. En fin visuel beskrivelse du her giver. Jeg har mange oplevelser af, hvordan min ex P gjorde de samme ting som jeg. Eks. En banal ting: jeg malede den ene væg i stuen i en bestemt farve, så købte han samme farve maling og gik hjem og malede hans stue ligesom min. Jeg har en hobby, den var han meget interesseret i. Så begyndte han selv med den hobby og interesserede sig ikke for min del længere og jeg kunne remse mange flere ting op, hvor han kopierede noget jeg gjorde, for så at miste interessen for min gøren i det. Copy Paste machine! Og til debatten om dating-livet: Jeg har forsøgt mig nu efter 4 år uden nogen som helst interesse for en ny partner. Det var ekstremt GRÆNSEOVERSKRIDENDE at melde mig på et dating-site, følte det som en kvæg marked, hvor man bliver vurderet som et dyr! Meldte mig hurtigt ud igen. Tænker at jeg en dag vil udstråle, at jeg er klar igen og så kan møde en partner på “gammeldags vis” og naturligvis med min P- tjek liste i baglommen.
Veldig interessant det Kari skriver, jeg kjente aldri på den enorme følelsen av ensomhet før P.
Å herregud. Jeg blir kvalm. Yngstemann har alltid spilt håndball, men P, far, viste aldri interesse for det da vi var gift. Han snakket stygt om idretten, lot ikke engang som han var interessert. Det var ikke måte på hva som var viktigere enn kamper og treninger, og som jeg da med glede reiste og så på alene. Etter bruddet, derimot – hvem reiser og ser på? Ikke bare sitt eget barns kamper, men også andre lag. Er det altså for å speile meg? Jeg blir kvalm og får vondt i magen.
Hannah: Vi er alle dømt til en eksistensiell ensomhet. Ut over dette hjelper det bare med mennesker som vi føler oss hjemme med. Mennesker som vi føler at vi gir og får noe bra med. Det er like viktig utenfor parforhold. Søk bra mennesker for deg selv. Slike som gir deg bekreftelse og glede. Og som jeg skrev, er det mindre sjanse for å føle seg ensom jo mer man kjenner seg selv og investerer i seg selv. Da kan man være alene uten å føle seg ensom. Etter min erfaring er det ikke noe som får meg til å føle meg så ensom som å være med folk som ikke forstår meg eller verdsetter meg for den jeg er. Jeg tror ensomhet bare avdempes ved å bli godt kjent med seg selv og omgås virkelig gode folk. Kjæreste eller ikke.
Jeg ser nå at jeg har “lett på feile steder”. Bør heller “lete i meg selv” enn hos andre.
Takk.
Mary: “Jeg syntes det er svært at fortælle hvad jeg nu ved …’at hendes far er en coveret narcisist, jeg ved ikke helt hvornår tiden er moden til det. Hun ser stadig et stort lys i sin far, og venter ligesom på…at han skal blive sig selv igen.”
Dette er vondt å observere men husk hvor lang tid det tok for deg å fatte. Selv var jeg i slutten av 30-årene. Man trenger å være godt voksen for i det hele tatt å erkjenne at dette alternative universet eksisterer. Jeg tror du vil overbelaste din unge datter ved å fortelle for mye om dette. Husk at et barns foreldre er deres anker, også forstyrrede foreldre. Som barn, unge og unge voksne trenger vi dette ankeret, også selv om det er en illusjon. Illusjonen består av at “ting er som de skal være” og det gir oss styrke og mot til å bevege oss ut i voksenverden på egenhånd. Din eks skader ikke din datter direkte, jeg råder deg derfor til å la henne tro at han er som han skal være en stund til. Hvis hun ønsker å snakke om emnet så skal du ikke unnskylde ham, du behøver ikke å si “jeg er sikker på at din far elsker deg uansett hva han gjør”. Du kan ganske enkelt si “jeg vet ikke hvorfor han har forandret seg”. Det er ikke din jobb å passe på at din eks ikke skuffer deres datter. La ham ta ansvar for sine egne handlinger. Det er heller ikke din jobb å sverte ham foran henne, vær derfor mest mulig taus.
Hei. Veldig interessant innlegg og kommentarer. Selv føler jeg meg mindre ensom enn før P. Fordi jeg nå vet mer hvem jeg er og liker meg bedre i eget selskap kanskje? Jeg er glad og takknemlig og ting går lett. Både arbeid, fritid og relasjoner. Jeg setter tydeligere grenser og bruker humor og varme til det. Men prosessen frem til dagens meg har vært tøff. Det kostet helse og jeg vurderte selvmord.
Jeg tror det var små skritt i riktig retning som satte fart i helingen. Jeg måtte lære mye på nytt. Blant annet hvordan man kommuniserer med andre.
Jeg bygde meg opp ved å finne noe jeg mestret og gledet meg over. Et menneske, en hobby. En del av min jobb. Jeg tok på meg verv. Jeg trente. Særlig yoga hjalp.
Jeg forsvarte eller forklarte meg ikke om giftige mennesker prøvde seg. Jeg smilte og spilte skuespill i starten. Det påvirket meg positivt. Til slutt ble alt en positiv vane og en flyt.
Ønsker dere alle samme opplevelsen. 💛 Ikke gi opp. Det blir bedre!
Til anonym 21 : Helt enig med dig..har også syntes det var grænseoverskridende med dating site ..meldte mig også ind og hurtig ud igen. Ved ikke om det er fordi vi er særlig sensitive eller hvad…
Andre klør bare på, men jeg bliver helt handlingslammet af alle de mænd, der pludselig vælter ind på ens PC …jeg har også lige startet Facebook op, det var heller ikke en succes, her kommer N/P tæt på igen, en af de første jeg så der , var min N/P s nye offer ( med N/P på profilbilledet ) altså må vi have fælles venner. Jeg blev helt slået ud over det og har ikke været på siden… Nej , jeg må vist også ” bare ” holde mig til the Real life. Jeg syntes bare det er svært , næsten alle lever jo gennem Facebook og ens status er nærmest afhængig af, hvormange venner og likes man her. Mit liv blev jo skudt i atomer af min N…jeg måtte flytte fra mit netværk, arbejde, veninder , alt og starte helt forfra et helt nyt sted. Mit liv er ved at være godt igen, men stadig med svære dage…der er ikke meget at poste her…en narcisist er jo i sit es på Facebook …wellcome to the facebookshow….
Oslojente: “Selv føler jeg meg mindre ensom enn før P. Fordi jeg nå vet mer hvem jeg er og liker meg bedre i eget selskap kanskje?”
Det er nettopp dette som må være målet. Ikke bare er det det beste vern mot ensomhet, det er også det beste vern mot fremtidige psykopater. Når vi liker oss selv og trives med oss selv, så lar vi ikke hvem som helst ta del i livene våre. Det er fordi når vi elsker oss selv så verner vi oss selv som noe dyrebart, på samme måte som vi ville vernet en annen vi elsker, et kjæledyr eller en – for oss – verdifull gjenstand. Med andre ord, når vi er glad i oss selv så er det ensbetydende med selvbeskyttelse. Det er derfor bloggen hele tiden maser om selvelsk. Dette er grunnen.
Oslojente: Så fantastisk at du har kommet så langt etter å ha vært så alvorlig langt nede. Det er imponerende! Kjenner meg igjen i det du beskriver om å lære å kommunisere, sette grenser på en behagelig måte og la være å forklare og forsvare meg i møte med folk som ikke fortjener det. Kan fortsatt ha dager og øyeblikk hvor jeg tenker på de som har vært dominerende og grenseoverskridende, men hjelper ofte å stoppe opp og tvinge meg selv til å tenke på noe annet. Det gjelder å fylle dagene med det som er bra for oss. Føles ganske så befriende å løsrive meg fra folk som gjør meg stresset, sint, usikker og trist. Har jo mange gode mennesker jeg mye, mye heller vil bruke tid og krefter på! En relasjon uten tillit, varme og gjensidig interesse, er ikke noe jeg bruker tid og krefter på lenger. Da sitter jeg heller og nyter litt alenetid.
Min p er tilsynelatende veldig lidenskapelig opptatt av musikk. Han var helt opphengt, jeg lurte en stund på om han hadde en form for autisme. Han spilte mye og høyt (han visste jo at vi andre i huset syntes det var veldig slitsomt), og kunne snakke i det uendelige om alt han kunne om artistene. Maste og maste og ble “fornærmet” og lei seg/sint hvis jeg ikke orket å høre mer etter å ha holdt ut i timesvis. Det er veldig interessant å lese om at p ikke kjenner ekte lidenskap for noe, men kopierer andre. Han er veldig dominerende på dette feltet. Hans smak er den riktige, alle andre tar feil og blir sett ned på. Har du noen tanker om dette, bloggforfatter?
Datter av p: Tja, hva er dette tro? Jeg måtte le litt av din beskrivelse, en ivrig psykopat dette 🙂
Vi har på den ene siden dette med overbeviselsestrang. Hvis man har lidenskap for noe så er man ikke opptatt av å overbevise andre om å elske det samme som oss. Faktisk vil jeg påstå at vi holder det litt for oss selv, som vår egen hemmelige skatt. Hvis en psykopat holder på slik så kan jeg forestille meg at det er et behov for bekreftelse på at hans/hennes “lidenskap” er riktig og trendy.
Jeg fikk også et inntrykk av avhengighet i din kommentar. Som jeg nylig svarte en annen leser, psykopater er meget ofte avhengige av noe. Oftest er det alkoholisme men det kan strengt tatt være hva som helst, sex, biler, mat, trening, hagearbeid… kanskje var det slik at din eks i en periode var avhengig av musikk. Men lidenskap er det ikke. De ser ikke skjønnhet i noe. Det er mer som du selv sier, de henger seg opp.
Til blogforfatteren : Tak for det kloge svar vedr. Information til min datter om, hvad jeg ved om hendes far. Jeg mener ligesom dig, at tiden ikke er inde til det endnu. ..
Vedr. N/P og afhængighed..min ex var afhængig af alkohol, det var rigtig meget til sidst og jeg prøvede ihærdigt at få ham til at holde op, eller i det mindste begrænse indtaget…uden held..Da jeg var flygtet væk, var min datter sikker på, at han ville drikke sig ihjel. Det skete dog ikke , han fandt hurtigt et nyt offer …og nu kommer det mærkelige..hun drak overhovedet ikke ( pga hendes tro ) og vupti…så drak N/P heller ikke. Min datter var forbløffet , da hendes far fortalte hende at de ikke havde alkohol i huset længere.. Hvordan kan det lade sig gære ? Kan de virkelig spejle en så meget, at en afhængighed forsvinder ? Jeg syntes det er meget mærkeligt..
Bloggforfatter: Ja, der synes jeg du har et veldig godt poeng! Det bør være unødvendig å overbevise andre, dersom man selv kjenner lidenskap for noe. Han ville overbevise andre om at alt han “stod for” eller eide, var det rette. Musikk, livssyn, hunderase, bilmerke, arbeidsplass. I godt voksen alder fikk han seg en ny hobby hvor han kunne dyrke machostilen. Det var påfallende hvordan han endret klesstil. Han kopierte de nye vennene sine og det var veldig pinlig å se ham prøve så hardt.
Det med avhengighet er også veldig interessant! Han utviklet seg til å bli alkoholiker, og musikken var nok også en avhengighet. Facebook ble han også svært avhengig av. Hva min pappa holder på med nå, aner jeg heldigvis ikke. NK er helt nødvendig!
Mary: Utrolig hvis han kunne endre seg så fort, at avhengigheten forsvant. Kan han ha drukket i skjul, men likevel fremstilt seg selv som avholdsmann?
Jeg prøvde å kopiere men innlegget mitt var for langt, etter inspirasjon herfra skrev jeg en avhandling for å få ting ut I lyset slik jeg følte det svart på hvitt. Men skulle gjerne hatt flere synspunkter da det er et nylig brudd og veldig mye usikkerhet, selvbebreidelser og depresjon som hjemsøker og forvirrer. På bloggen min Scorpilady står historien.
http://m.scorpilady.blogg.no/1504560239_psykopatmagnet.html
Innlegget med min historie.
Scorpilady: jeg har dessverre ikke mulighet til aa kommentere din historie akkurat naa, da jeg er paa ferie. Men mulig andre lesere har lyst til aa lese din historie og komme med synspunkter.
Datter af P : Jeg ved ikke om han drikker I smug, men jeg tror det ikke. Det vil min datter have opdaget, da de var sammen i flere dage. Men mærkeligt er det , at en så voldsom afhængighed kan forsvinde , bare pga et nyt offer. Han var også afhængig af facebook, det er han dog stadig væk.
Jeg har nå klart over 4 mnd med NK👍Å det begynte å gå ganske bra.Det forstyrret ikke hverdagen min så mye som det gjorde. Men har ikke kunne vært i butikker jeg handlet inn til oss eller kjørt den veien han kjører,å får skjelvinger nårjeg ser likedan bil.. Men nå de siste dagene har jeg begynt igjen å tenke på hvorfor jeg ikke kan få noe svar på hvorfor fra han. Selv om jeg egentlig vet svaret.
Jeg klarer ikke å forstå at jeg har betydd så lite.
Jeg har klart å komme så langt nå at jeg må bare stå på å ikke falle for fristelsen å kontakte..
Jeg er ikke alene,har mange rundt meg. Å gode venner. Men føler meg likevel alene. Å savner noe nært,men han ga meg jo ikke noe nært så det er egentlig ingen ting å savne.
Vanskelig!!
ANONYM45: Ja, NK er kjempevanskelig! Men jobben du legger ned i fht å holde han borte fra livet ditt, og deg selv borte fra hans, er helt avgjørende av to grunner; Du MÅ ha ro for at følelsene du har for din eks skal slippe taket i deg, og du trenger beskyttelse slik at han ikke får innsyn hos deg. For meg er begge grunnene like viktige, men i starten var jeg konstant redd for at han skulle finne meg. Jeg var redd for det ukjente. For eksempel fryktet jeg min egen manglende styrke dersom jeg plutselig sto ansikt til ansikt med han. Jeg var livredd for at jeg ikke skulle klare å stå i mot et nytt idealiseringsangrep fra hans side. På mange måter ble han djevelen selv, og det kan fort bli avhengighetsskapende å stadig kjenne på at man trenger vite hvor han er og hva han holder på med. Det blir som å sove med ett øye åpent, noe som er fryktelig slitsomt, så i mitt tilfelle lettet jeg på trykket ved å holde en slags halvhjertet NK der jeg fulgte med på avstand. Det kan kanskje kalles en slags oversveving, og er egentlig psykopatens spesialitet. Hensikten min var den samme som psykopatens, nemlig å ha kontroll. Men jeg skulle ikke bruke det til annet enn egen trygghet. I dag vet jeg at jeg ikke hadde trengt å følge med på han. Han var nemlig nøyaktig den samme på avstand som han hadde vært i forholdet, bare at jeg var byttet ut med nye objekter. Han tok dessuten kontakt med meg på måter jeg ikke kunne spionere meg frem til å forutse, for han var mye smartere enn meg i sin oversveving. Til slutt ble ubehaget større enn savnet, og det gjorde at frykten for min egen manglende styrke ble unødvendig. Jeg ville absolutt ikke tilbake til den personen. Da stengte jeg 100%. Å få ro til å bli ferdig med savn, sinne og sorg var rett og slett avgjørende for at jeg skulle komme meg opp igjen i livet. Heldigvis dukket denne bloggen opp, og jeg begynte å lese meg opp på psykopati. Jeg har alt i alt brukt flere år på opprydningen etter min eks, enn de tre årene jeg opplevde å være hans kjæreste. Og verst var alle hevn-årene han dro meg gjennom fordi jeg hadde gjort det slutt. De årene kunne kanskje vært unngått dersom jeg hadde visst hva NK innebar den gang.
Gi deg selv ros for at du har klart fire måneder, og sett deg mål for fire nye. Skriv dagbok. Men fremfor alt tenk at den jobben du gjør for deg selv, den er livsviktig. Ensomhetsfølelsen er en bivirkning som blir lettere å takle etter hvert. Hold ut! 🙂
Til anonym45 :
Godt gået med over 4 mdr NK ..ensomheden og tomheden kender vi alle og også det med fristelsen til kontakt .. Det der har hjulpet mig, er at læse på denne blog, hver gang jeg har det svært. Her kan du få utroligt mange gode svar og gode råd og du kan læse dig op til, hvad et samliv med en N/P betyder for dit helse og mest af alt, hvordan du langsomt , men sikkert kommer væk fra ham. Både fysisk og mentalt. Vores historier her er så ens, så der er meget hjælp at hente her.
Du får aldrig svar fra din ex..det er en del af det psykopatiske spil, han er allerede videre , mens vi sidder tilbage og har det svært. Byg dig op med alle dem du har rundt dig og glæd dig over at du frit og uden drama , kan starte et nyt og psykopatfri liv !
Jeg leser i blogginnlegget; “på seg selv kjenner man andre”. Her tatt i bruk for å beskrive hvor forfjamset vi kan bli av psykopatens ofte uforutsette og uforståelige reaksjonsmønstre. Vi forstår ikke, fordi vi selv aldri kunne eller ville reagert på den måten.
Imidlertid husker jeg hvordan begrepet “på seg selv kjenner man andre” etterhvert ble nyttig for meg i den forvirrende perioden etter bruddet.
Jeg var i starten i en kjærlighetssorgsituasjon hvor jeg ble veldig forvirret over hans mistenksomhet mot meg og omverden. Fra å spille Simly Red låt og tenke “if you don`t now me by now you will never never know me” – til å bli bevisst “på seg selv kjenner man andre”, skjønte jeg sakte men sikkert.
Han klarte bare å forholde seg til hvordan han selv ville reagert hvis han hadde vært i mine sko. Og antok jeg ville og hadde fokus på “å knuse ham”, som han sa han ville gjøre med meg. Voksen, rasjonell og human oppførsel hverken kan, vil eller har han mulighet til å forstå eller navigere etter. Psykopaten kjenner andre på seg selv. For en verden han/de lever i.
Takk for kommentarer😊
Min P har ikke prøvd å kontakte meg i det hele tatt,å det synes jeg er vondt. Er jeg bare glemt etter så mange år sammen? At han ikke lurer på hvordan jeg har det.Men etter alle brudd med han før så var det bestandig jeg som tok kontakt. Han kjørte taushetskuren i noen uker,så tok han meg tilbake. Men etter så lang tid uten at han har hørt no fra meg(4mnd) synes jeg det er rart han ikke lurer..
Tror ikke han vet noe om meg nå. For jeg har blokkert han på Alt av sosiale medier,å har ingen felles venner med han,å har ikke møtt tilfeldig på han. Jeg kjente han i ett par år før vi ble ordentlig sammen. Bare litt dating innimellom. Ikke noe fast. Men han har sagt når vi ble sammen når vi hadde diskusjoner at han viste hva jeg hadde gjort når jeg var ute på byen med venner.Dette dro han fram flere ganger. Men vi hadde jo ikke no forhold da i det hele tatt. Spurte hvordan han kunne vite det,å svaret var at han kjente folk som hadde sett meg. Men det var jo ingen som viste at jeg kjente han da. Å ikke var jeg på Facebook den tiden heller.
Han sa til meg når han gjorde slutt at han håpet jeg fant meg en ålreit mann. Er vel ikke normalt å si det i samme samtalen hvor han gjorde slutt? Hvorfor ønsker han det? Det er mye spørsmål som dukker opp…
Takk for godt innlegg! Min p var veldig hemmelighetsfull både på fb og interesser. I bursdagen sin hadde han fotoforbud! Han er kontrollfrik. Han er også god på musikk og kan mye om det, spiller gitar og synger. (Han vet også at mange kvinner faller pladask nettopp av det. )Jeg kan også det, men fikk ikke anerkjennelse, selvom han ikke har hørt meg synge engang. Ovenfra og ned og prøvde aldri å prakke på meg. Det var muligens for å såre meg, siden jeg vet like mye. Eller betyr det at han ikke er en p? Han er sjef i flere styrer og jobber bla med ytringsfrihet! Jeg fikk ikke engang lov til å snakke til tider, forbudte temaer og han ble sint om ikke samtalen var hans premisser, og kritiserte mye jeg sa og hvordan, uten grunn. Irritert om jeg ignorerte dette og jeg ble skjelt ut. Jeg sliter med NK, den ble brutt, da jeg møtte p tilfeldig på en konsert. Har slitt veldig etter møte, og jeg gikk tilbake flere mnd i rehabilitering. Under konserten rakk han å være varm og kald om hverandre og jeg gikk rett i traumebåndet igjen. Nå har jeg faktisk tilbake med abstinenser. Håpløst og føler meg helt tom, uten glede. Leste at man i diktatur styrer ga ledere konstant kritikk og aldri positiv feedback for å knekke soldater, dette ble jeg utsatt for i over ett år. Kanskje ikke rart jeg mistet selvverdet mitt.
Et spørsmål; jeg skal på date. Hva sier jeg til han jeg skal på date med når han har foreslått et sted jeg vet P gjerne dukker opp? Er jeg ærlig og sier hvorfor jeg vil gå et annet sted? Noen med tilsvarende erfaringer som har råd..? Jeg vil gjerne videre i livet, men ønsker jo ikke å støte på min pågående P mens jeg er ute på date, akkurat…
Live: dette er helt riktig observert.
Melis: nei, du sier “der er betjeningen daarlig” eller noe lignende.
Anonym45: At din eks P sagde, at han håbede du fandt en all right mand, da tænker jeg 1. At det er for at fortælle dig, at forholdet med ham er slut! Han har sikkert opsnappet i en film måske?, at man ønsker andre det godt, når man forlader dem. 2. At du skal sidde på dine bedende knæ og sige, Nej,nej, jeg ønsker jo kun dig, jeg vil kun have dig, det er kun dig jeg elsker etc. Det vil booste hans alter-ego. 3. Måske et “tell”- han ved at han er et uhyre!
Anonym21: Han fikk nok ikke den reaksjonen han “ønsket” når ha gjorde slutt denne gangen. De andre gangene ba jeg om at det måtte være oss,å at jeg skulle forandre meg for at vi skulle få det fint. Gråt og tryglet. Denne gangen gjorde jeg ikke det👍 Men han ville vi skulle være venner.Kanskje vi bare skal sette punktum nå sa jeg,men det ville han ikke. Derfor å litt rart det har blitt helt stilt fra han.Jeg var så vidt hos han dagen etter han gjorde slutt,for han spurte om vi skulle se en film. (Han var såpass “voksen” at han gjorde slutt på tlf).Da filmen var ferdig så dro jeg hjem,uten å be om å få være hos han en siste natt,som jeg vanligvis hadde gjort. Jeg sa bare hadet å vi sees kanskje en gang. Det gjør vi! Sa han. Derfor rart det ble stilt. Men denne gangen ga jeg han nok ikke den fortvilte jenta han ville se da.. Å jeg nevnte ingen ting om hvorfor han plutselig gjorde slutt. Eller noe rundt bruddet eller oss. Så han er nok fornærmet/sur for ett eller annet.
Men skjønner fortsatt ikke hvorfor han gjorde slutt,for vi hadde hatt det veldig fint siste tiden,å snakket om hva vi skulle gjøre etter ferien. Så det var en “bombe” Eller fint har en det vel aldri sammen med en P. Bare noe vi prøver å si til oss selv,selv om vi er fult klar over at dette ikke er riktig.
Jeg gikk jo mye å tenkte på når gjør han slutt igjen neste gang. Så ett forhold med disse menneskene er ikke no trygt og avslappende.
Mulig det var ett “tell” For jeg viste veldig mye om han til slutt. Å det viste han. Så å se den filmen var kanskje ett forsøk på at jeg skulle knekke og trygle.. Men jeg gikk faktisk ut derfra med hodet hevet. Det var nytt for han.
Alle tårer og fortvilelse etterpå har ikke han sett å vet ingen ting om…
Mari : Jeg måtte næsten le, da jeg læste om din P der arbejdede med ytringsfrihed og du ikke måtte sige noget..virkelig morsomt. Jeg kender det dog fuldstændigt igen, jeg måtte heller ikke sige ret meget når vi var nogen steder. Det skulle ligesom være ham der var midtpunktet og eftersom han altid var igang med noget virkeligt spændende ( skiftede hobby ofte ) blev han jo også nemt midtpunktet. Jeg lod mig dog ikke kue, men snakkede alligevel, da jeg altid har været meget social og udadvendt. Det resulterede i mange konflikter og tavshedskure.
Også det med at få det dårligt efter møde med P kender jeg så godt. For nylig fik jeg tilbageskridt, da jeg mødte P og hans nye offer hos min datter. De flashede deres nye ringe ( var lige blevet gift ) og der var jo den glade , charmerende maske på. Selvom vi kun var til den samme fest i en halv time ( og jeg var Gråsten ) var jeg dårlig mange dage efter…
Det er utroligt, at det har så meget at sige efter snart to år. Alligevel syntes jeg at det var mig der var den heldige… Hun sad der og sagde ikke et ord, jeg snakkede , grinede og hyggede mig med de andre ved festen og så tænkte jeg..når min ex og hende kører hjem, er det nok allerede hende der får tavshedskuren…da jeg kørte hjem , var jeg fri og glad og helt uden drama……
Takk Mary! Setter stor pris på din kommentar! Min p ignorerte meg helt på fest han, opptatt med å mingle med alle andre og være en lun mann som alle kvinner betror seg til. Han var vennlig og galant mot meg bare i starten, for å vise hvor bra kjæreste han var. Ja vi får være glade vi slipper taushetskurer og konflikter sv ingenting. Min p kunne si sånt som, hvorfor må vi være sammen når det skjer så mye annet? Helt seriøs, om jeg ble såret var jeg drama. Han klagde på meg og kommunikasjon min konstant selvom bare vi to. Skikkelig frekk, arrogant. Ble verre og verre. Jeg er også veldig sosial, og da ble jeg beskyldt for å ha ADHD. Hyggelig fyr.
Anonym45: Du viste ham fasthed denne gang og så mister han jo noget af hans manipulation. Han havde dig heller ikke under kontrol, fordi du denne gang ikke reagerede som du vanligvis har gjort ved brud med ham. Det sårer hans forfængelighed og så skal du straffes ved, at han ikke kontakter dig. Og vær du glad for det! Han er et lille, afstumpet menneske, der ikke kan “gå ud over sig selv”. Det evner han ikke. Og godt han ikke ser alle dine tårer og mærker din fortvivlelse. Den må du bære selv. Stå på, stå på – tiden arbejder også for dig. Og så vil jeg sige dig, at det er helt menneskeligt at ville have nogle svar. Men dem kan du skyde en hvid pil efter. Jeg har selv været ved at blive vanvittig af, at blive hensat i en tilstand, hvor jeg ikke kunne få nogle svar. Og det er ultra-frusterende og det er en benhård proces at komme videre, men du skal nok komme dig ovenpå igen, med TÅLMODIGHED og NK 😊
Til Mari : Så ens vores N/P er, jeg genkender stort set alt du skriver. Det virker som om de er lavet på samlebånd , men det er jo nok fordi de ingen personlighed har.. Kun et tomt indre, der mangler påfyld hele tiden. Jeg har også tænkt på , at min N/P altid var på jagt efter nyt territorium . Han havde tre forskellige arbejdspladser, skiftede hele tiden hobbies og skiftede også gerne bopæl. Han kedede sig ofte, men nu tror jeg også han var på jagt efter spændende damer ( ofre ) der kunne forsyne ham. Han var betaget af en bestemt type kvinder ( måske han kunne mærke de var nemme at forføre )
Da jeg stod midt i det, tænkte jeg at han havde meget lidt selvværd, siden han skulle bekræftiges hele tiden.. Jeg ved ikke om han havde affærer med dem, men jagten på dem var spændende for ham tror jeg. Han prøvede hele tiden at gøre mig jaloux og det lykkedes også tilsidst.
Hvor er det bare dejligt at være fri for alt det drama.
Anonym21: Takk for din kommentar😊 Jeg har hatt veldig god hjelp av denne bloggen og hjelpetelefonen. Ved å lese bloggen her så er det som å lese om sin egen P,å blir minnet på at disse menneskene ikke er normale..
Jeg klarer ikke å skjønne at de ikke ser “seg selv” At de er så store på seg selv å tror de kan gjøre akkurat hva de vil.. Men at Jeg lot han gjøre akkurat hva han ville mot meg sliter jeg med. Å så ta på meg skylda for at han gjorde som han gjorde. For det var jo min skyld. Det var jeg som måtte forandre meg.. å jeg ba om unnskyldning bestandig,selv om det ikke var min skyld. Til og med de gangene han ble fysisk tok jeg på meg skylda. For det var jeg som gjorde at han ble så sint.. Sykt!!
Anonym45: Sykt er ordet. P er ikke som oss andre. Det er derfor man ikke får svar. Derfor man kan bli forlatt etter en god periode. Derfor de bruker taushet og masse andre stygge metoder. De får energi og forsyning av å ødelegge offeret.
Ønsker deg masse lykke til videre. Jeg heier på deg og gleder meg over din NK.
Oslojente: Takk😊 Jeg skal klare dette. Det gikk fint en periode,men falt litt tilbake. Å har tenkt at det kan da ikke være så farlig å kontakte han.. Men selvfølgelig kan jeg ikke gjøre det. Det vet jeg jo.. Å hadde jeg gjort det hadde jeg kanskje ikke fått no svar heller. Å da vet jeg hvordan det hadde blitt. Der har jeg vært før.
Men det jeg henger meg opp i en del nå,er at når han sa han ville vi skulle være venner å ikke sette punktum. Å syntes det var så fint vi ikke var sinte på hverandre. Hvorfor ble det da stilt. Å da samtidig ønsket han at jeg fant meg en ålreit mann.. Det er forferdelig frustrerende. Men det er vel det som er meningen fra P sin side.
Jeg har ett valg å det er å bare stå på videre👍
ANONYM45: Ja, du har et valg. Først og fremst å innse at han ikke er verdt all denne tankevirksomheten rundt hva du kunne gjøre eller ikke. Det virker ikke på meg som om du ennå har avskrevet ham som en P/N, som bør forkastes og ikke på noen måte være et objekt for all verdens følelser. Innse det: Han er ikke verdt det! Fyll livet med noe annet. Hver gang du tenker på ham så avled deg selv med andre tanker eller gjøremål. Bare et råd.
Det er vanskelig å innse at en du har delt så mange år med faktisk er en P.. Men det går mer og mer opp for meg. Å lese her inne er som å lese om han. Å med NK kommer det tydeligere fram hva en har blitt utsatt for. Men det tar tid,å jeg har ikke tenkt å knekke å bryte NK.
ANONYM45: All forståelse for at dette er en prosess, der har vi vært alle sammen. Mente bare at det, utfra det du har skrevet i flere innlegg, er bra for deg å “nå bunnen”, erkjenne hvordan tingene henger sammen, og så å si ta fraspark og skyte oppover igjen. Du vet antakelig at dersom det skulle åpne seg en mulighet for en ny “runde” med denne mannen så får du bare en ny smell.
Dette kan absolut ikke anbefales , altså en ny runde. Jeg har prøvet det flere gange og for hver gang bliver den psykiske terror værre. Sidste gang ( efter to mdr ) da jeg tog tilbage til P/N , blev det værre end nogensinde. ( efter en kort idealisering ) Det forlængede min sygeperiode yderligere og jeg var virkelig langt ude. Havde jeg ikke haft støtte af venner og familie, tror jeg ikke jeg havde klaret det.
Man bliver ødelagt af at leve på den måde og når du er helt ødelagt, finder N/ P blot et nyt og friskt offer og skænker dig ikke en tanke. Det er grusomt , men sandt. ..
Jeg vet så godt at det blir en ny smell om det skulle blitt en ny “runde” Jeg har vært gjennom det flere ganger med han. Å jeg vet at for hver gang har jeg godtatt mer og mer. Tøyet grensene mine til det ytterste. Jeg blir uvel av å tenke på hva han lot meg gjennomgå.
Men nå er den delen av livet mitt “over”. Selv om det kommer til å henge i en god stund.
Takk for kommentarer og støtte❤️
Men nå slipper jeg å bli “fristet” til å inngå noen ny runde med han så lenge jeg ikke hører no fra han. Å jeg tror ikke han plutselig skulle kontakte meg nå etter 4.mnd… Sånn sett er jeg vel heldig. For jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om han skulle kontakte meg. Selv om jeg synes det er vondt at han kanskje ikke tenker på meg i det hele tatt..
Må bare innse at mannen er “syk”
4 måneder er ikke veldig lang tid.Likevel har du den fordelen at du leser innlegg og kommentarer på denne bloggen. Da kan du raskere enn ellers finne ut av det uforståelige.Det får et navn og mye til forklaring. Likevel savner du mannen og stoler ikke på deg selv dersom han plutselig tar kontakt. Vet ikke hva som plager deg mest. At han ikke tar kontakt og derved får deg til å føle deg lite betydningsfull, eller om du egentlig fremdeles håper på en ny og lykkeligere fortsettelse med mannen. Jeg håper ikke det siste er tilfelle.Kanskje du skulle skrive ned en liste over alt han har gjort mot deg. Så en liste over hvordan dette har fått deg til å føle deg? Er det egentlig noe å savne ?
Jeg mener ikke å belære deg, men av egen erfaring vet jeg at vi av og til må ta litt tak i oss selv og granske våre egne tanker og hukommelse. Spørre oss selv om vi tenker realistisk. Jeg kjenner ikke mannen og bryr meg katten om fyren. Jeg har bare dine fortellinger og yttrykte lidelse å forholde meg til. Fra mitt ståsted er det derfor nokså klart: Du må jobbe deg ut av denne drømmen.
Anonym45: Jeg tenker at du nå skal tenke at det er du som har makta. Ikke P. Styr dette du. Kontakter han deg føler du ingenting. Du trenger ikke svare. Ikke forklare. Du er FRI! Spill dette helt til det er helt ekte. Han vil ikke merke forskjell.
At han ikke tar kontakt får meg til å føle meg ubetydelig og at det vi hadde ikke betydde no. Noe det heller ikke har gjort for han.
Så det er bare det at jeg ville følt på det at han tar kontakt og at jeg ikke trenger å svare. Føle overtaket.
Noen lykkelig fortsettelse vet jeg at det aldri hadde blitt med denne mannen. Da hadde det skjedd i løpet av disse 8 årene.
Jeg vil ikke tillate meg å bli utsatt for mer psykisk/fysisk vold,manipulering,løgn,utnyttelse og utroskap fra denne mannen. Det har satt dype spor og jeg vil gi meg selv muligheten til å få ett bra liv uten denne evige fortvilelsen og utryggheten.
Dere har vært/er her selv så dere vet akkurat hvordan dette er. Har å snakket med andre P har vært borti og det var ingen solskinnshistorier det heller..Så jeg har forstått etterhvert at det var ikke min skyld at jeg ble behandlet sånn💕
Jeg har vært i andre forhold og har barn.Å det har jo ikke vært sånn som det her i det hele tatt. Så jeg vet jo hva som er sunne og gode forhold.
Er jo ikke redd for å treffe på de eller blir helt satt ut når jeg ser bilmerke eller ting som minner om de. Kan være sammen med far til barna mine uten problemer.
Jeg har heldigvis ikke barn sammen med han. Han har heller ikke barn. For han liker ikke barn.
Så jeg å bør bare bry meg katta om fyren!! Å når “savnet” kommer,minne meg selv på det vonde han gjorde…
Til Anonym 45 : Hvis han tager kontakt, vil du også føle dig ubetydelig og forvirret. Min kom med de sidste ting fra mit hjem ( jeg var flygtet fra ) inden jeg indførte gråstensmetoden. Det var med blandede følelser jeg modtog disse og han ( i de ti minutter han var her ) fik mig til at føle mig helt ubetydelig og at vores mangeårige liv var intet værd. Alligevel var der også en dobbelt hed over besøget og han sagde inden han gik , at vi kunne jo også drikke et glas vin sammen en aften.
Lige meget hvordan relationen ender , bliver du aldrig klogere for det er det der er hændsigten ..at vi føler os forvirrede og værdiløse.
Fantastisk fine holdninger du har! Dette går bra. Selv skvatt jeg bare jeg så navnet og det gikk utover helse og psyken. I dag er jeg trygg. Det blir du og!!
Tusen takk for kommentarer!! Det er veldig trøstende,støttende å få råd,høre erfaringer å at det blir bedre. Mye bedre❤️
I mange år trodde jeg at faren min var glad i meg innerst inne, men at han var sosialt klønete og usikker. Nå vet jeg bedre, og minner meg selv ofte på at han er faktisk ikke glad i meg. Han kunne late som ved å kopiere andre, men da det kom til stykket så avslørte han hvor utrolig stygg og selvsentrert han er. Man kan gå og vente på at N/P (din eks/familiemedlem/kollega/venn) skal innse hvor glad de egentlig er i deg – og at de skal kjenne et behov for å innrømme og beklage sin oppførsel (uten å fake, kun for å få taket på deg igjen). Det kommer dessverre aldri, aldri, aldri til å skje. Så ikke kast bort dyrebar tid på slike folk! NK får meg videre i livet. Det er lenge mellom hver gang jeg kjenner sug i magen, galopperende hjertebank og blir okkupert av kaostanker. Lykke til med NK, alle sammen!
Det har blitt nevnt mange ganger her på bloggen; Likheten mellom et forhold til en P/N, og rusavhengighet. Den rusavhengige slites mellom et fysisk og psykisk behov for rus på den ene siden, og forståelse for at rusen er livsfarlig på den andre. Man utvikler noe som kalles kognitiv dissonans, og det er nesten ikke til å holde ut. Man trenger rusmidlene, enda man vet det kan bety døden. På nesten samme måte er det å være et objekt for en P/N. Man savner, sørger, håper og drømmer om han eller henne som man VET at har forvoldt deg så mye psykisk og fysisk lidelse over tid. Man har fått føle hvor skadelig forholdet er, man har blitt fornedret og mishandlet, og man har fått skylden for det meste. Man VET at P/N er en livsfarlig partner. Allikevel føles det vanskelig å holde NK. Man klarer ikke motstå savnet, man føler seg ensom og deprimert, og man husker merkelig nok kun de gode følelsene fra starten på forholdet. Det er de følelsene man vil oppleve igjen. En P/N er god på å friste (re-idealisere) hvis de fortsatt antar at du har mer narsissistisk forsyning å tilby. Etterpå sitter man tilbake med skamfølelsen, P/N hadde ikke forandret seg. Alt har kanskje blitt verre. Man må fortsatt bevege seg som på eggeskall, smile og være kjærlig mot en som ikke syns du er verdt noe, og som behandler deg deretter. Du må fortsatt leve med usikkerhet og tvil, avstraffelser og løgner. Akkurat som den rusavhengige, vil du også kjenne på skammen og fortvilelsen over at du ikke klarte å stå i mot. P/N vil si at det var du som hektet han/henne, ikke omvendt. Det var du som tok kontakt, fordi du ikke klarte la være. Du vil kanskje (som meg) få høre hvor liten og svak du er som er avhengig av en P/N.
Det finnes kun en vei ut, og det er evig 100% NK. Eller, i hvert fall i så mange år at du ikke lenger kjenner behov for å ta kontakt. Til P/N ikke lenger påvirker dine daglige tanker og følelser. Til du slutter å bry deg om hvordan det egentlig går med P/N. Til realismen har overtatt for følelsene, og du innser at P/N kun var et ubehagelig skadedyr. Jeg lover deg at du vil få det bra igjen! 🙂
Jeg er i den svære situation lige nu, at tre af mine fire veninder bor tæt på min ex N/P. N/ P s nye offer er flyttet ind i vores gamle hus og har ligesom ” overtaget ” mit liv…jeg har ondt af hende, da hun jo ikke ved, hvad der venter hende og er så glad for at jeg er kommet væk. Det jeg slider med nu er, at mine tre veninder nu ligesom er ved at blive veninder med hende, da de ser hende tit. Mig ser de ikke ret tit, da jeg er flygtet til en anden landsdel. Veninderne har jeg haft i 23, 20 og 11 år. Jeg vil være så ked af at skulle slippe dette venskab, men jeg tror det er den vej det går. Jeg er så vred på min N/P over at han tager noget af det dyrebareste fra mig ( mine gode venskaber ) men jeg føler ikke jeg kan være ordentlig ven med dem mere, når min N/ P og påhæng også har noget med dem at gøre. Det var meningen at N/P og offer ville sælge huset og flytte, men huset kan åbenbart ikke sælges p.t.
Er der nogen der har erfaring med det ? Det skal siges, at jeg her på mit nye sted , prøver ihærdigt at finde venner og jeg er da også kommet et stykke vej med det, men ensomheden og tomheden kommer i perioder.
KARI:Enig i det du skriver. Jeg opplevde min hoved P/N, min x mann, som to forskjellige personer. Begge virket like virkelige og ekte på meg. Akkurat som om han var en dobbeltperson. Han kunne ikke fremstått som mer ekte i noen av personlighetene.Ikke noen av dem virket som spill. Han fremsto. når jeg tenkte på det etter bruddet, som en splittet personlighet. Jeg elsket den ene og hatet den andre.Snakk om kognitiv dissonans. Dette gjorde det veldig vanskelig for meg.Hukommelsen virker slik at vi helst husker det gode. Og det gode var det mye av, akkurat som det vonde… Jeg forstår derfor at folk sliter veldig etter bruddet.
Til blogforfatter og Kari : Tak for jeres altid gode og kloge svar . Til dig Kari..jeg har det nøjagtigt ligesom dig , min ex var to helt vidt forskellige personer . Den ene elskede jeg og den anden hadede jeg..det er det der er så uforståeligt og svært at komme over. Jeg må bare sige til mig selv , han var den glade udadtil og den mørke side sammen med mig…og jeg blev syg af at være sammen med ham. Dem der ser den gode side, er dem han kun ser glimtvis . Primærofferet vil før eller siden opleve den mørke side og det er heldigvis ikke mig længere..
Mary: Ja det er vanskelig, men faktum er at man kan ikke ha bindeledd til psykopaten. Ingen. Det spiller ingen rolle hvor lenge du har hatt disse vennene. Du kan velge å beholde dem, men husk da at du samtidig også velger å heles langsommere.
Du skriver “Jeg er så vred på min N/P over at han tager noget af det dyrebareste fra mig ( mine gode venskaber )”. Ja. Mange vil kjenne seg igjen i dette. Jeg måtte selv også kutte ut lange og dype vennskap etter bruddet, og jeg var virkelig sint på psykopaten som følge av det. Dog var det av litt andre årsaker; de hadde ingen direkte kontakt med ham, men min opplevelse med ham åpnet øynene mine på en slik måte at jeg av forskjellige årsaker ikke lenger hadde noe til felles med mine gamle venner. Kanskje noen kjenner seg igjen i dette også?
Bloggforfatter: Du skriver at du etter bruddet var nødt til å bryte veldig betydningsfulle vennskap pga P. Det måtte jeg også, og det forsterket min lidelse og ensomhet betraktelig. Men jeg følte at jeg ikke lenger var den samme og ingenting var som jeg hadde trodd.
Felles venner kunne jeg ikke stole på pga alle løgnene til P, og det hele ble så ubehagelig.Hvordan skulle de forholde seg til det hele? Det ble en ensom vandring. Når jeg tenker tilbake så er det nesten utrolig at jeg kom igjennom det. Må være sterkere enn jeg noen gang trodde at jeg var.
Anonym: ja. I mitt tilfelle var det mer indirekte pga psykopaten, enn direkte. Etter et psykopatisk brudd forandrer man verdier, levesett og synet på relasjoner. I mange tilfeller er ikke den nye livsstilen forenelig med gamle vennskap. I noen tilfeller er dette skiftet trist men nødvendig, i noen tilfeller høyst betimelig og i enkelte tilfeller kanskje uhensiktsmessig. Det er uansett en ekstra sorg og belastning og som du sier så forsterker det ensomheten. Ja, det er nesten utrolig alt du og flere andre objekter har vært og fortsatt skal gjennom.
Jeg var glad i og brydde meg mye om felles venner som vi hadde fått i et opprinnelig studentmiljø. Det var vi som var veldig mye sammen og hadde fester sammen på div. merkedager. Men da jeg tilslutt, skadeskutt og sjokkert dro fra P ,var det som om ingenting var seg selv likt. Jeg var ikke lenger meg, han var ikke lenger han og alt ble rart. Jeg fikk en angstreaksjon på det hele og følte at de ikke forsto meg. Dessuten var jeg for redd til å si så mye av frykt for hva som kunne gå videre til ham. Han var virkelig en fiende da jeg til slutt dro. Jeg var bare livredd og hadde ingen å gå til.
Jeg har nå begynt seriøst på min reise videre.
Jeg har aktivt oppsøkt steder som var “vonde”, det gikk veldig fint. fungerer som terapi. Videre holder jeg på med “healing the inner child”, og bruker metoder jeg lærer fra den flotte hi som skriver bloggen, bruker også en del youtube videoer fra inner integration og soul gps.
Hvis noen vil fortelle om sin “vei ut av mørket”, hadde det vært veldig interessant og høre hvordan andre klarte det.
Lana del rey har en del meningsfulle tekster, anbefaler å høre på en del av de. Helt sikker på at hun har opplevd psykopati. Den siste hun ga ut, sier alt, free, handler om en psykopat.
Gode tanker til alle dere overlevere der ute.
Akkurat det samme slo meg om Lana del rey, var på konsert med henne. Hun er ikke ut av p sitt grep.,hun hadde den samme ensomheten, ulykkeligheten og lengsel som jeg føler selv. Helt overvevist om at det er han på motorsykkelen i videoen hennes.