Jeg vil fortelle en historie fra en dag med “min” psykopat. 

Denne dagen skulle vi utføre en aktivitet, en utflukt. Utflukten var psykopatens forslag (som alt annet vi gjorde). Siden det var nydelig høstvær, så skulle vi sykle ut til et kjent turterreng, og gå en tur som ville føre oss opp på en høyde – et fantastisk utsiktspunkt – og der skulle vi nyte medbrakt mat og drikke. Bare vandringen alene var omtrent åtte kilometer så jeg skjønte at dette ville ta noen timer. Noen timer alene i psykopatens selskap, jeg gledet meg enormt til dette samværet. På dette tidspunktet hadde vi kjent hverandre i fjorten dager, men vært sammen hver eneste dag i dette tidsrommet, og jeg hadde allerede vendt meg til at psykopaten alltid var ved min side. Dog slo det meg at jeg visste veldig lite om ham.

Det var på returen, etter flere timer på vandring, da vi nærmet oss utgangspunktet hvor syklene våre sto, at vi fant en benk hvor vi besluttet oss for å sitte ned og hvile. Vi satt der i taushet, og speidet utover i samme retning. Benken var smal så vi satt forholdsvis tett. Jeg fisket i ryggsekken etter de siste bollene, tok en selv og tilbød psykopaten en. Han betakket.

Det var i denne stund, da vi satt der ved siden av hverandre, at alt plutselig føltes så ekte, riktig og naturlig. Jeg kjente meg så overveldende nær denne mannen som hadde fulgt alle mine skritt i to uker. Jeg visste knapt hvem han var, men jeg merket et vell av gode følelser for ham flomme innover meg. Vi var sammen. Det var bare oss to, mot resten av verden. Jeg merket en opplevelse av enorm indre fred. Jeg var skråsikker på at nå var øyeblikket kommet – som jeg hadde ventet på i mange år. Dette var mannen jeg skulle tilbringe lang tid sammen med, muligens resten av livet, og at alle hindringer som heretter skulle dukke opp kunne overvinnes, så lenge vi var sammen. Jeg var heldig. Jeg var lykkelig. Jeg var ikke ensom lenger. Jeg opplevde nærhet til et annet menneske, ikke bare fordi vi satt så tett. Det var emosjonell nærhet jeg opplevde. Psykene våre hadde på en måte smeltet sammen.

Jeg visste ikke hva som foregikk i hans hode mens jeg satt og opplevde alt dette. Jeg visste bare at der og da var det kun oss to. Dette var vårt øyeblikk, og jeg følte takknemlighet over at han viet så mye av sin tid til meg alene. Det fikk meg til å føle meg spesiell og verdsatt. Jeg undret om han nøt stunden like mye som jeg gjorde. Solen skinte på oss. Utsynet mot fjellet var fantastisk. Jeg skulle ønske vi kunne sitte der lenger, men det hadde vi ikke tid til. Vi måtte rekke butikken innen stengetid. Vi skulle handle inn til middag den kvelden. Middagen skulle vi både lage og innta sammen, bare oss to. Det var altså flere gode ting i vente.

Var jeg blitt forelsket som en tenåring? Egentlig ikke. Det var tilknytning på voksent vis jeg opplevde. Det var ikke følelsen av eufori, men av indre ro og trygghet med et annet menneske. Jeg kan den dag i dag hente frem følelsen og føle den påny. Den var sterk og fantastisk.  

Men i dag, noen år etter denne hendelsen, så vet jeg også at den var basert på min virkelighet, og min virkelighet alene. Hans virkelighet? Jeg antar den så noenlunde slik ut; Hmm… jeg kjeder meg, hvor lenge må vi sitte her? NN er egentlig ganske kjedelig, hvorfor sier han/hun ikke noe? Det var egentlig en kjedelig tur, kjedelig selskap. Men det fikk tiden til å gå. Han/hun er så medgjørlig at jeg nesten må le, han/hun går jo med på alt jeg foreslår! For en dott. Antakelig begynner han/hun å bli forelsket i meg. Jeg må benytte meg av det, finne på sprell, se hvor høyt han/hun er villig til å hoppe for meg. Egentlig er det patetisk hvor snill han/hun er, eier ikke ryggrad, en slik person fortjener å bli lurt, narret, lekt med. Hmm… hva har jeg lyst på til middag i kveld? Uansett hva, så må jeg sørge for at det blir noe jeg vil ha. Jeg vil ikke at NN skal tro at han/hun bestemmer noe. Jeg er ettergivende med små ting, for å gi inntrykk av at vi spiller på lag, men jeg gir ikke etter når det gjelder middag. Jeg spiser bare ting jeg liker. Jeg vedder på at jeg kan få NN til å betale for alt også!

Disse tankene var usynlige for meg, men flere av hans handlinger var synlige. Dagen var virkelig ikke så fantastisk som jeg lenge husket den. For i min gode tro og velvillighet så hadde jeg ignorert mange røde flagg. Tegn og signaler som tydelig viste at psykopaten innerst inne ikke hadde tanke for andre enn seg selv. Jeg ignorerte dem fordi jeg ikke visste hva de betød. Her er noen av de jeg fortsatt husker;

– Jeg er høyere enn psykopaten. Likevel valgte han den sykkelen med mest komfortabel sykkelhøyde til seg selv. Det medførte at syklingen ble betraktelig tyngre for meg, da jeg satt veldig lavt.

– Selv om psykopaten er muskuløs og bedre trent enn meg, så lot han meg bære ryggsekken med alle våre felles ting hele turen. Han tilbød seg aldri å avlaste meg.

– Jeg hadde kjøpt boller, og han hadde kjøpt smågodt. Da jeg tilbød ham en bolle, så svarte han “ok, jeg tar en bolle av deg, så tar du litt smågodt av meg”. Jeg avfeide kommentaren som småsøt, som noe et barn ville sagt, og trodde ikke han egentlig mente at det skulle fordeles så nøyaktig. I virkeligheten mente han faktisk det. I hans sinn skulle ikke han gi meg mer enn jeg hadde gitt ham. Han hadde ingen idè om sjenerøsitet mot mennesker som støttet ham. 

– Mesteparten av turen foregikk i taushet. Egentlig hadde vi svært lite å snakke om. Psykopaten ga veldig lite av seg selv, og jeg veiet mine ord. Jeg hadde allerede etter fjorten dager begynt å gå på eggeskall. 

– En av tingene jeg faktisk fortalte psykopaten om, var min bror som døde for mange år siden da vi begge var ungdommer. Dette viste psykopaten ingen interesse for.

– Psykopaten tok flere bilder på turen som han senere samme dag la ut på sosiale medier. Ingen av bildene inkluderte meg. Jeg ble ikke referert til og på de sosiale mediene ga han inntrykk av å ha vært på tur alene.

Var det egentlig slik at jeg ikke ville se disse tegnene som brølte meg i øret allerede den gang? Nei, det var ikke slik. Jeg så dem, men valgte å la tvilen komme psykopaten til gode. Vi har alle vært der, og må tilgi oss selv for ikke å legge tilstrekkelig vekt på oppførsel som vi overhodet ikke hadde forutsetning til å forstå.

Men vi må forstå at tegnene vi ser ikke er tilfeldigheter eller bagateller. Når vi observerer gjentakende egoistiske handlinger av sorten jeg lister over her, attpåtil flere på samme dag, så er det ikke lenger snakk om ren uomtenksomhet fra vedkommendes side, eller at han/hun har en dårlig dag. Det er derimot viktige avsløringer av et forstyrret sinn. Psykopatens selvtjenende handlinger blir kanskje formildet av et sjarmerende ytre eller en flatterende opptreden. Men se forbi dette og la handlingene tale for seg selv, de forteller nemlig så mye og de er der hele tiden. Når vi velger å ignorere eller minimere disse nokså tydelige signalene, så gjør vi fem høns til ei fjær. Selv en normal men egoistisk person vet at man må gi for å få. At samspill med andre er en kløktig dans hvor begge veksler på å føre. Psykopaten forstår ikke det. Psykopaten føler seg berettiget til å ta uten å gi tilbake.  

Noe jeg kan påberope meg skyld i, var en intens tro på at ting var slik jeg ønsket de skulle være. Jeg tilpasset, formet, ekskluderte og inkluderte til alt ble en “virkelighet” som passet meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro at hans intensjoner var gode? Det var jo psykopaten som var pågående og ønsket et slikt intenst samvær hele tiden.

Historien handler om hvordan vi som ofre trår så feil i oppfattelsen av andre mennesker generelt, og psykopaten spesielt. Vi trår feil når vi antar at andre mennesker tenker som oss. Vi projiserer automatisk vår egen tankegang, samvittighet og moral over på menneskene vi møter, uten i det hele tatt å spørre oss det viktige spørsmålet “er denne personen egentlig slik jeg tror?”. Historien handler også om hvordan normale mennesker knytter dypere bånd med andre, og hvordan psykopaten ikke gjør det.

Problemet er at psykopaten installerer i oss en virkelighet som har til hensikt å føre oss på ville veier. Psykopaten vil ha oss til å tro at de befinner seg i den samme virkeligheten som oss. De får oss til å tro at vi trygt kan elske dem. Det blir edderkoppen som forteller flua “bare kom nærmere”. Og vi lystrer.

Men samværet hans hadde en agenda. Hans virkelighet var så fjern fra min som den kunne bli. Jeg hadde ingen anelse og satt godt i musefella – der på benken. Og her ligger historiens moral. To mennesker sitter sammen på en benk. De sitter tett, og speider i samme retning utover landskapet. I taushet tilbyr den ene den andre en bolle. Den andre takker nei. 

Fra utsiden ligner det et fantastisk vennskap med gjensidig lojalitet og omtanke. Men de to befinner seg ikke i den samme virkeligheten. Den ene har et ønske om et dypere bånd. Den andre ikke. De er ikke venner. De er fiender.

Jeg fikk en PM fra en kvinne som hadde et ønske om et spesifikt tema i en tekst. Jeg vil sitere et utdrag fra meldingen; “Jeg kjenner fortsatt etter flere år at det dukker opp en enorm sorg over meg selv, den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten som arter seg som traumer i kroppen. Denne prosessen kommer og går. Det starter gjerne med at jeg kjenner meg forferdelig sårbar og skjør. Jeg blir tung i kroppen og klarer knapt å bære meg selv. Da er sofaen en kjær venn. I denne prosessen kommer også gråteanfall, det er som alle sluser åpner seg. Gråten når meg langt og dypt inn i sjelen, ja helt til bunnen inne i meg. Når alle tårene er grått, kjenner jeg meg forferdelig skjør. Det er som om jeg må pakke meg selv inn i bomull.”

Jeg synes dette er en meget fin beskrivelse av hvordan ikke bare denne kvinnen, men mange har det – i lang tid etter bruddet med psykopaten. NK er innført for lenge siden, psykopaten er sågar blitt et fjernt og diffust minne, likevel blir man overveldet og overmannet av denne opplevelsen av sorg og motløshet, som aldri skjedde før psykopaten. Hva er det egentlig som skjer?

Siden denne meldingen dumpet ned i min innboks, så har jeg spekulert over dette spørsmålet. Jeg husker at jeg selv to år etter jeg sist så psykopaten, fortsatt kunne gråte over hele seansen. To år er lang tid, likevel kan sørgmodigheten ha et grep om vår sinnstilstand og vårt humør i mye lenger tid enn det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Livet har gått videre. Hverdagen er tilbake for lengst. Vi murer oss ikke lenger inne, og har gjenopptatt våre sosiale liv. Psykopatens makt over oss er blitt merkbart både løsere og mer håndterlig. Likevel klarer vi ikke å gi helt slipp. 

Her er tingen vi må klappe oss selv på skulderen for; jeg er overbevist om at mange mennesker tok sitt eget liv i fortvilelsen over psykopatens maktspill. I tillegg til at det er den verst tenkelige utgang, så er det også psykopatens våte drøm. At han/hun kan bety så mye for noen at de er villige til å dø for ham/henne, er den ultimate narsissistiske forsyning. Derfor skal vi si til oss selv at alt vi gjør for å komme oss videre, som ikke innebærer selvmord, er en seier. Det betyr at selv om vi føler oss tynget og ubrukelige enkelte dager, så har vi vunnet både over psykopaten og over vår egen undergang. Psykopaten klarte ikke å knuse oss. Vi er fortsatt på denne kloden. Vi fungerer – til og med uten kontakt med psykopaten. Jeg tror ikke ofre er klar over hvor stolte de kan være av denne bragden, den er enorm. Derfor skal vi ikke ha dårlig samvittighet eller føle oss verdiløse bare fordi vi fortsatt har enkelte tunge dager hvor tiltaksløshet og sorg overmanner oss, selv om det har gått flere år siden bruddet. Tenk på at vi fortsatt er her, mange er ikke så heldige. 

Jeg tror sinnet er der i lang tid, selv om det etter noen år forandrer karakter og oppleves som sorg. Som kvinnen skrev i sin melding til meg “den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten, som arter seg som traumer i kroppen”. Man har så inderlig lyst til å gjenopprette den tapte verdigheten. Til å ta igjen for den uverdige behandlingen. Når den initiale hevnlysten har lagt seg, så tror jeg aksepten av at man aldri vil få noen gjenoppreisning oppleves og føles som sorg. Men det er slik det må bli. Når vi endelig har akseptert at vi aldri får noen ektefølt anger av psykopaten så svinner hevnlysten, men vi må leve videre med sorgen over uretten. 

I begynnelsen er det en daglig kamp å kjempe med bitterheten. Senere blir det en “av og til” kamp. Det hjelper ikke å ta en engangsavgjørelse om at “psykopaten ikke skal få lov til å ødelegge mer i mitt liv”. Neste dag står vi opp, like sorgtunge. Vår fasthet og besluttsomhet fra dagen før er forsvunnet som dugg for solen.  Avgjørelsen må derfor tas hver dag. Fornedrelsen går ikke over på et blunk, fra den ene dagen til den andre. Det er en prosess. Etterhvert er man sorgtung bare hver tredje dag, så bare en dag i uka. Man merker at man klarer å fokusere på andre ting enn psykopaten i stadig lengre perioder. Men om det noengang går helt bort? Neppe. Det er to ting man må akseptere for i det hele tatt å kunne fungere. 1) Psykopaten er en psykopat, han/hun vil aldri bli noe annet. 2) sorgen kommer til å være en følgesvenn resten av livet.

Det magiske ordet er altså aksept.

Det fine med aksept er at det krever ingen tilgivelse. Du trenger ikke å tilgi psykopaten for å gå videre. Du trenger heller ikke at han/hun ber om tilgivelse. Når du aksepterer, så spiller det ingen rolle hvem som fikk det siste ordet, hvem som forlot relasjonen først, eller om du fikk utført “drømmehevnen”. Aksept betyr at du forstår at du ikke kan forandre på noe. Etterhvert betyr det også at du ikke vil forandre på noe. 

Det har derfor liten hensikt å anstrenge seg for å bli ferdig med psykopaten. Vi må tolerere at han/hun innimellom sitter på skulderen vår. Av og til er han/hun psykopaten som devaluerer oss, som hvisker oss i øret hvor verdiløse vi er. Av og til er han/hun personen vi elsket dypere enn noe annet menneske vi før eller siden har møtt. Å forsøke å riste psykopaten av skulderen vil bare gjøre vondt verre. Vi vil da bli dobbelt så fortvilet og håpløse når han/hun plutselig sitter der igjen. 

Vi kan nesten høre den hånlige latteren, der miniatyrversjonen av psykopaten sitter og dingler med føttene. Mitt råd? La psykopaten sitte der. La den lille minipsykopaten på skulderen hviske til han/hun blir blå. Ikke bruk mer energi på å riste ham/henne av. La heller budskapet gå inn det ene øret, og ut det andre.

Hvor mye energi bør vi bruke på å forstå og bekjempe sorgen? Sorgen er sammensatt. Det er angst involvert. Det er sinne involvert. Det er skam involvert. Det er traumebånd/psykopatisk bånd involvert. Men til syvende og sist, hva hjelper det oss å vite alt dette? Oppsøk profesjonell hjelp hvis det lindrer og du trenger bistand for å sortere i alle følelsene. Men ikke tro at å ha omfattende kunnskap om hva som skjer med deg kommer til å fjerne sorgen med et pennestrøk. Det er derfor en individuell vurderingssak hvor mye tid man skal bruke på å tilegne seg kunnskap og informasjon om emnet. Før eller siden må man kikke opp fra denne bloggen, fra bøker, fra nettforum og ta fatt på hverdagen igjen. Aksepter at du ikke forstår alt. Du har likevel forstått mer enn de fleste. Du har avslørt psykopaten. 

La derfor sorgen bli en følgesvenn. De tyngste dagene kan vi “pakke oss selv inn i bomull” som kvinnen i meldingen beskriver. Bruk disse dagene som en unnskyldning til å verne deg selv og skjemme deg bort. Hold deg inne. Kjøp noe ekstra godt i butikken. Hent favoritteppet og finn en god bok. Tenn et lys, lag en kopp te. Aktiviser deg fysisk hvis det er hva som beroliger deg. Kanskje er du mann? Skru på bilen. Spill fotball. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge det får deg til å slappe av og du unngår krav den dagen. Frisørtimen du bare MÅ til? Vennen du har lovet å hjelpe med å male stua? Nei. Du MÅ faktisk ingenting. Ring og kanseller. Skal du egentlig på jobb? Gå på jobb hvis du kan. I mange tilfeller vil du ha godt av det. Men klarer du knapt å bære deg selv? Ring deg syk. Få en legeerklæring hvis det er nødvendig. På slike skjøre dager fungerer du ikke på jobb uansett, og du kan faktisk ta skade av å presse deg selv. Du er ikke lat eller ubrukelig, du er traumatisert. Poenget er at du etterhvert må bli kjent med deg selv såpass godt at du vet hvilke dager du KAN og BØR fungere, og hvilke dager det ikke engang er noen vits i å forsøke. 

Huskeregler for når det har gått en stund, men du enkelte dager likevel kollapser;

1) Det er ingenting i veien med deg, dette er normalt.

2) Du lever og fungerer fint de fleste dager. Dette er en seier.

3) Oppretthold streng NK. NK må vare livet ut. Å kontakte psykopaten – selv etter noen år – vil ikke lindre noe som helst men tvert imot gjøre skade.

Mange av oss la merke til hvordan psykopaten alltid holdt seg i aktivitet. Alltid var det noe som måtte gjøres, han/hun syntes alltid å være “på farta”. Ingen tomstunder ble tillatt. Psykopaten kan jobbe daglig og lange vakter, og når han/hun er ferdig på jobben så finnes de ikke slitne eller rolige. De må fylle det som er igjen av dagen med sosiale aktiviteter, trening eller pusling med prosjekter. Energien de mobiliserer synes utømmelig. Hvor får de den fra?

Som vi har snakket om andre steder i bloggen, så mangler psykopaten et indre liv. Der andre har et rikt indre liv fylt med fantasi og refleksjon, så er psykopatens indre liv en ørken. Mennesker med rike indre liv tåler også lange perioder alene, de er rett og slett aktivisert av tanker og følelser. Psykopaten får ingen stimuli av sitt ikke-eksisterende indre. Å sitte i ro er drepende kjedelig. Hvis psykopaten i tillegg er alene og uten noen å speile seg i så oppleves roen som tortur. Det må derfor hele tiden skje noe utenfor kroppen. Ofte er det ikke tilstrekkelig for psykopaten å pusle, det gir intet kick og mange psykopater deltar derfor i aktiviteter som grenser til det farlige og/eller kriminelle.

“Psychopaths have an ongoing and excessive need for excitement – they long to live in the fast lane or “on the edge”, where the action is. In many cases the action involves breaking the rules.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Selv om mange psykopater ikke har et kriminelt rulleblad, så tøyer de grensene til det ytterste. For eksempel husker mange ofre at psykopaten var en skjødesløs sjåfør, som ofte ignorerte fartsgrenser og trafikk regler. Andre opplevde at psykopaten elsket risikosport eller at normal sex ikke var nok til å tilfredsstille ham/henne – sexen måtte derfor ha et element av voldsomhet i seg.

Mennesker som har hatt en relasjon til psykopater kan fortelle at selv om vedkommende hele tiden var i aktivitet, så ble “ingenting gjort”. Skadede ting som psykopaten syntes å pusle med, ble aldri reparert. Huset ble aldri malt, selv om psykopaten brukte masse tid til å forberede arbeidet – som å kjøpe riktig maling og tilrettelegge området utenfor huset. Psykopaten var altså ikke nødvendigvis effektiv, selv om vedkommende tilsynelatende var opptatt hele tiden.

Psykopaten har ikke den nødvendige roen i seg til å kunne nyte øyeblikk. Psykopaten kan ikke nyte maten han/hun spiser, nyte samværet med venner og familie eller klare å leve seg inn i en film som ikke er actionfylt, selv om psykopaten bruker mye tid på å planlegge disse aktivitetene, og også synes å skru opp forventningene hos partneren. Når aktiviteten så skal gjennomføres så opplever den andre det som et antiklimaks, for psykopaten syntes ikke å være “til stede”. Psykopatens tanker var åpenbart et annet sted, og han/hun var for eksempel hele tiden opptatt av mobiltelefonen sin istedetfor aktiviteten og samværet. 

En annen ting psykopaten gjør for å døyve sin rastløshet og lindre tomhetsfølelsen, er å plotte. Kjedsomheten må fylles med å skape intriger og drama. Ingenting får psykopaten til å hoppe og klappe i hendene av glede mer enn å gjøre andre mennesker til deres marionetter. Å bedra de som står psykopaten nærmest er den ultimate underholdning for ham/henne. Dette krever både evne og ønske om å utrette ondskap. Det tar tid å plotte og kalkulere, men psykopaten har brukt hele sitt liv på dette og har derfor god trening. Offeret derimot, har ingen anelse. Psykopaten er derfor avhengig av å hyppig skifte ut ofre, innen ofrene aner uråd. Psykopaten forsvinner da ut av offerets liv med en hånlig latter, vel vitende om det mellommenneskelige kaoset han/hun har forårsaket og etterlatt seg. 

Det er her psykopaten virkelig avslører seg som psykopat. Å ha et fattig indre liv, kjede seg og trenge stimuli, er ikke uvanlig i seg selv. Det er hvordan man velger å fylle dette tomrommet, som skiller psykopaten fra normale mennesker. Normale mennesker vil fylle tomrommet med givende sosiale aktiviteter, eller risikable aktiviteter som bare utsetter dem selv for fare. Psykopaten derimot vil også utsette andre for fare og ofte med hensikt. Psykopaten vil aldri lindre kjedsomheten med å glede andre, knytte seg tettere til venner eller utføre veldedighet. Det er utelukkende nedverdigende manipuleringer som stimulerer psykopaten – å se andre danse etter hans/hennes pipe, skremme dem, skuffe dem og til slutt forlate dem. Psykopaten lever dog ikke lenge på sine mishandlinger. Skadefryden og gleden er kortvarig, og han/hun må snart repetere det samme mønsteret – enten med samme offeret, eller med et nytt.

“In “The mask of sanity” (p. 208) Hervey Cleckley describes a psychopathic psychiatrist who never broke the law to any significant extent, but who was unable to tolerate the self-containment required by professional life and went on periodic binges. During these weekend outbursts he would shatter his image as a professional care giver by degrading, insulting, and even pshysically threatening any woman who found herself in his company.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Jeg har tidligere nevnt Hervey Cleckley som allerede i 1941 publiserte “The mask of sanity” som Hare refererer til i sin bok. Cleckley var en stor inspirator for Hare og på sett og vis stammer de 20 punktene i Hares sjekkliste indirekte fra Cleckley. 

I sitatet over leser vi om en psykopatisk psykiater (!) som innimellom måtte la masken falle ved å devaluere kvinner. Han var, som mange psykopater, dyktig og profesjonell i sin jobb. Sitatet er et godt eksempel på hvor anstrengende det er for psykopaten å beholde normalitetsmasken på i lang tid. Med jevne mellomrom må masken av og ondskapen ut. Dette er noe spesielt overgangsobjekter får oppleve. Mellom to langtidsobjekter (hvor psykopaten må beholde masken på ekstra lenge) så lar han/hun sin gift få utløp på en midlertidig partner som psykopaten innynder seg hos kun for dette formålet. Et overgangsobjekt kan være en del av psykopatens liv i flere måneder, men det er den samme mekanismen bak, som styrte psykiateren i sitatet når han fanget tilfeldige ofre for å mishandle dem kun for en helg.

Vi skal som alltid avslutte teksten med en øvelse. Du skal tenke etter eksempler på hva som fikk din partner/venn/slektning til å avsløre dette punktet i Hares sjekkliste. Hvordan viste han/hun sin mangel på stimuli, og hvordan opplevde du hans/hennes opptreden? Skriv gjerne dine tanker ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under teksten. Dine skriftlige erindringer kan du bruke til å bekjempe kognitiv dissonans eller når du trenger en bekreftelse på din partners forstyrrelse. Hvis du ikke orker å skrive så tenk ihvertfall gjennom episoder du tror relaterer til dette punktet. Jeg starter;

– Psykopaten avslørte sin kjedsomhet og trang til stimuli når vedkommende beslagla hvert eneste friminutt jeg hadde. Jeg trodde det var fordi han/hun dyrket meg. Men jeg fylte bare et tomrom i hans/hennes forstyrrelse og planen var aldri å forberede oss på en framtid sammen.  

– Selv om vi var sammen stort sett hele tiden, så hadde psykopaten aldri ro til å nyte vårt samvær. En gang vi skulle spise middag sammen, så var den planlagt en uke i forveien. Tre retter ble diskutert og bestemt, og psykopaten syntes å legge sin sjel i denne kvelden. Selv fikk jeg forventninger om en nærmest romantisk kveld, og gledet meg stort. Da kvelden kom så ble maten disket opp i hui og hast, og fortært av psykopaten på 20 minutter. Deretter tilbrakte vedkommende resten av kvelden med sin mobiltelefon. Det var et voldsomt antiklimaks for meg. Dette forteller meg at psykopaten, drevet av sin jakt på stimuli, alltid jager videre til neste aktivitet, for ingenting kan stimulere ham/henne lenge. Antakelig lå det også et ønske om å skuffe meg bak opptredenen.

Lykke til med refleksjonsøvelsen 🙂

Krigsveteranen hørte smellene og kastet seg under spisebordet. Han gjorde tegn til at kona skulle gjøre det samme, men hun bare stod der og kikket på ham med triste øyne. Forstod hun ikke at de begge var i fare? Selv var han livredd, på vegne av både seg selv og kona. Han satt under bordet og skalv mens han vurderte om han skulle forlate sitt trygge le for å trekke kona i skjul. Men hun forholdt seg rolig, bøyde seg ned og sa stille “Henrik, det er ikke bomber. Det er fyrverkeri. Det er nyttårsaften i kveld, husker du ikke?”.

Når en retraumatisering finner sted, så betyr det at noe eller noen trigger det opprinnelige traumet. Man må altså først være traumatisert av et primærtraume. Det kan være for eksempel vold, incest, voldtekt, mobbing eller krigshandlinger. Et traume kan være både fysisk og psykisk. På wikipedia.no så defineres et psykisk traume slik; “Et psykisk traume er reaksjonen(e) på en traumatisk hendelse som ødelegger fundamentale skjema om en selv og verden. Hvis reaksjonene er alvorlige så kan de tilfredsstille kravene til posttraumatisk stresslidelse. Et psykisk traume er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon.”

Det opprinnelige traumet vil i vårt tilfelle handle om vår relasjon med psykopaten, og kanskje især bruddet. Vår erkjennelse av å ha hatt en intim relasjon med en meget alvorlig forstyrret person forandret vårt verdenssyn – det som definisjonen benevner “å ødelegge fundamentale skjema om en selv og verden”. Traumet medfører at vi må revurdere vårt syn på oss selv og andre, og dette kan være en belastning hvis vi allerede har levd et langt liv med et helt annet verdenssyn. Mange utvikler posttraumatisk stresslidelse etter møtet med psykopaten. Posttraumatisk stresslidelse er kjennetegnet av blant annet smertefulle minner om psykopaten, såkalte “flashbacks”, urolig søvn ledsaget av slitsomme drømmer, humørsvingninger, skvettenhet og hyperårvåkenhet (www.wikipedia.no). Mange av dere lesere vil kjenne dere igjen i disse symptomene. De får oss til å føle oss fremmede for oss selv og i mange tilfeller gale. Å reagere som krigsveteranen som gjemmer seg under spisebordet på nyttårsaften er ikke akkurat bekreftende for vår foretrukne oppfattelse av oss selv som sindige og jordnære. Derfor er den siste delen av definisjonen på et psykisk traume kanskje den viktigste. Den fremhevede delen forteller oss at vår reaksjon tross alt er naturlig. Det er psykopaten og hans/hennes herjing med oss som er unaturlig. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva vil det bety å retraumatiseres? Vi retraumatiseres når vi utsettes for situasjoner som minner oss sterkt om det opprinnelige traumet. Situasjonene må være av en slik karakter at de trigger og igangsetter de samme reaksjonene som vi opplevde den gang vi fortsatt var utsatt for primærtraumet (vår tid med psykopaten). Når denne kjedereaksjonen først er startet, så vil det være vanskelig å beherske oss. Vi vil miste evnen til rasjonell og logisk tenkning. Dette er fordi kroppen vil beskytte oss. Kroppen husker hva vi ble utsatt for, og overstyrer vår rasjonelle oppfattelse av situasjonen. Det er dette som får krigsveteranen til å kaste seg under spisebordet, selv om han vet at smellene han hører er fyrverkeri.

I vårt tilfelle så vil det først og fremst være personer og ikke situasjoner som trigger en retraumatisering. Oppførsel hos andre som minner oss om psykopatens karakter vil gi oss umiddelbart ubehag og ved eskalering et ønske om å flykte fra denne personen. Vi vil oppleve økt adrenalinutskillelse som i sin tur forbereder oss på “fight or flight”. Vi vil merke at vi plutselig ikke kan fortsette en normal samtale med denne personen. Vi glemmer å fokusere på samtalen, og leter istedet etter en fluktvei. Vi blir varme i ansiktet og svette i hånden. Ikke bare fremmede mennesker men også gamle venner og familiemedlemmer kan utløse en slik retraumatisering. 

Jeg vil illustrere en retraumatisering med en egenopplevd hendelse som skjedde for ikke så lenge siden. Retraumatisering kan nemlig skje lenge etter det opprinnelige traumet (relasjonen med psykopaten). Som sagt – kroppen vår og nervesystemet vårt husker – og vil antakelig gjøre det resten av livet.

Jeg har en venn som jeg har kjent i over ett år.  Etter å ha kjent hverandre en stund så gikk vennskapet vårt over i en høyere fase, og vi bestemte oss for å dra på hyttetur, bare oss to. En fin hytte ble reservert og betalt. Jeg gledet meg. Jeg likte denne vennen. Jeg oppfattet vedkommende som en mild og vennlig person, og det ga meg trygghet. Mellommenneskelig trygghet har alltid vært viktig for meg, og spesielt etter psykopaten. 

Da det var under en uke til avreise så satt jeg og denne vennen og diskuterte praktiske gjøremål rundt turen. Avreisetidspunkt, hvor vi skulle handle inn fødevarer og hvem som skulle kjøre den lange veien ble diskutert. I utgangspunktet lystbetonte emner som jeg gledelig diskuterte, men denne dagen følte jeg at jeg satt på kanten av stolen i ubehag, og egentlig visste jeg hvorfor. Min venn hadde plutselig fått hva jeg opplevde som et foraktfullt blikk og en arrogant måte å snakke på – trekk jeg godt husket og kjente igjen fra psykopaten. Vedkommende uttalte plutselig “de dekkene du kjører rundt med i bagasjerommet på bilen, de skal ut”. Jeg kjente jeg begynte å grøsse, ga denne personen som jeg oppfattet som så trygg og varm meg plutselig en kommando? Jeg oppfattet hele oppførselen til min venn som et plutselig personlighetsskifte, akkurat slik psykopaten ofte opptrådte og plutselig ble jeg katapultert tilbake til en sinnstilstand jeg kjente så altfor godt igjen fra noen år tilbake, den gang jeg gikk på eggeskall for psykopaten. Hjertet mitt slo raskere. Jeg klarte ikke lenger å fokusere på ordene som ble sagt men forsvant fullstendig inn i meg selv og ønsket å flykte fra det lille rommet hvor jeg satt alene med vennen.

Retraumatiseringen hadde begynt.  

Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg merket at jeg ikke lenger gledet meg til hytteturen. Tvert imot, jeg gruet meg til den. Selv om jeg hadde en anelse om hva som pågikk med meg og visste at jeg antakelig ikke tenkte rasjonelt, så merket jeg at paranoiaen økte utover natten. Den milde og gode vennen var plutselig blitt en trussel, en person jeg ikke lenger kjente og som jeg var redd for. Jeg ble overbevist om at vedkommende ikke lenger var til å stole på. Alt jeg hadde sett det året vi hadde kjent hverandre var muligens falskt og en maske vedkommende bar. Masken ville antakelig falle på hytteturen. Jeg husker jeg tenkte at uansett hva som skjedde så måtte jeg ikke finne på å drikke alkohol på hytten. Jeg måtte holde meg klartenkt og kjøreklar, i tilfelle jeg måtte flykte fra en venn som kanskje ville meg ille. Jeg svettet og vred meg i sengen.

Til slutt visste jeg at jeg kunne ikke reise på den turen. Jeg fikk ingen indre ro før jeg avlyste hele kalaset, og sendte min venn en sms om dette. Det var nå blitt midt på natten og jeg fikk intet svar umiddelbart, men jeg klarte ihvertfall å falle i søvn av å vite at det likevel ikke ble noen hyttetur. Jeg slappet av. 

Om morgenen fikk jeg selvfølgelig både telefonoppkall og meldinger fra en forbauset venn som ville vite hvorfor jeg trakk meg fra hytteturen. Hvordan skulle jeg forklare den plutselige paranoiaen? Faktisk befant jeg meg fortsatt i den. Jeg hadde sovet men var ennå ikke helt klartenkt. Jeg forklarte at jeg oppfattet vedkommende som falsk og ondskapsfull og det var ihvertfall ikke en jeg ville dra på hyttetur med. Min venn ble opprørt og lei seg av de plutselige beskyldningene. 

Ser dere det absurde i situasjonen? Retraumatiseringen gjorde at jeg mistet all evne til distansering og en fornuftig håndtering av situasjonen. Jeg ble til krigsveteranen som kastet seg under spisebordet på nyttårsaften.

Og her er den største fallgruben med retraumatisering. Kroppen er innstilt på å beskytte oss, men den klarer ikke å vurdere om trusselen er løskrutt eller ekte artilleri. Når vi merker at en retraumatisering er under oppseiling så skal vi unnskylde oss og fjerne oss fra situasjonen. Vi skal skape distanse slik at vi igjen kan tenke mest mulig klart. I mange tilfeller vil retraumatiseringen være utløst av reell fare, altså at vi har støtt på et skadelig menneske. I andre tilfeller risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet. Dette er en sjanse vi må ta. Vi vil ikke risikere å undertrykke alvorlige advarsler om nye psykopater igjen. Aldri mer. Hvis vi med sikkerhet vet at vi har reagert på uskyldige mennesker, så får vi forsøke å gjøre bot på skaden. 

Problemet er at mange normale mennesker har enkelte psykopatiske trekk, enten permanent eller i livsfaser. Forskjellen er at psykopaten har mange trekk, hele tiden. Det er derfor vanskelig og kanskje umulig å unngå å bli trigget av normale mennesker, og av mennesker vi allerede kjenner, gamle venner og familiemedlemmer. I enkelte tilfeller beholdt psykopaten masken på i mange år innen den falt. Vi føler oss derfor ikke nødvendigvis trygge på noen, selv om vi har kjent dem lenge.

Derfor er det vanskelig å vite hvem i våre omgivelser som er uskyldig. Vi ønsker ikke å såre uskyldige venner eller fremmede. En mistanke om at vi har skjøvet en kjær og uskyldig person fra oss kan påføre oss skam, ekstrem dårlig samvittighet og forsterke opplevelsen av oss selv som uberegnelige. Vi kan betvile vår dømmekraft. I tvilstilfeller kan det være klokt å huske dette; det er ikke tilfeldig og normal oppførsel som utløser en retraumatisering. Å bli retraumatisert er mer alvorlig og omfattende enn å bli trigget. Retraumatisering skal vi derfor ta på alvor. Arroganse, forakt, plutselige personlighetsskift eller andre trekk som kjennetegnet psykopaten trenger ikke å komme fra en forstyrret person. Det er likevel skadelig og uønsket adferd, som vi mest sannsynlig har gavn av å trekke oss unna. Jeg vet at jeg kan ikke lenger kan ha mennesker i livet mitt som gjør meg utrygg, selv om vedkommende er uskyldig i psykopatisk forstand. Selv om vi må legge inn en feilmargin, så skal vi fortsette å stole på vår intuisjon og magefølelse. Tenk på at den nå er mer finjustert enn noen gang tidligere i livet.

Hvis du opplever noe du mistenker er retraumatisering, så

-Trekk deg unna situasjonen umiddelbart. Skjerm deg fra vedkommende som retraumatiserer deg. 

-Observer hva som skjedde med deg i situasjonen. Hva følte du og hva utløste disse følelsene. Hva ble sagt og hva ble gjort, av deg og den andre. Skriv gjerne dine observasjoner ned.

-Kommuniser minimalt med denne personen inntil du merker at du tenker klarere. Du ønsker ikke å uttale deg forhastet eller stille deg i en posisjon hvor du skylder ham/henne en unnskyldning. Dårlig samvittighet kan medføre at du blir værende i en usunn relasjon. Du vet ennå ikke om vedkommende faktisk er skadelig eller ei. 

-Hvis du opplever at du ikke oppnår indre ro til tross for distanse og tid, eller at vedkommende ikke går deg i møte på en trygg og sunn måte (eller ikke i det hele tatt), så forbered deg på å måtte trekke deg bort fra denne personen permanent.

-Hvis du ofte opplever retraumatisering og det er hemmende for din sosiale omgang eller arbeidsliv, så oppsøk profesjonell hjelp.