I dag vil jeg fortsette og avslutte teksten fra i går. I den anledning får jeg assistanse av Meredith Miller fra youtube kanalen “inner integration”.

Vi snakker om vår krenkbarhet og hvordan vi kan føle oss mindre krenket. En krenkelse er et angrep på vår integritet og noe vi ikke skal tolerere. Det er imidlertid uhensiktsmessig å overreagere på en krenkelse. En overreaksjon vil kun straffe oss selv. Hva vi må huske er at det overveiende er dysfunksjonelle mennesker som krenker. De kan være dysfunksjonelle i form av en forstyrrelse eller at de føler seg utilstrekkelige. De kan også krenke som følge av midlertidig dysfunksjon, som stress eller overbelastning. Det betyr ikke at du skal unnskylde eller tolerere deres krenkelser, men det er viktig å være oppmerksom på at en krenkelse sjelden handler om deg. Ikke overta den dysfunksjonelle krenkerens sårbarhet. Send den i stedet tilbake til dem. Den tilhører ikke deg. 

Hvis du overtar den andres sårbarhet så stjeler krenkelsen din energi og makt, det som Miller i den vedlagte videoen kaller “power”. Det medfører at du blir gående resten av dagen med skamfølelse og en klump i magen, i tillegg til at du “kverneanalyserer” krenkelsen. Det kan bygge seg opp en aggresjon i deg både mot krenkeren og mot deg selv, og typisk begynner du å formulere svar du burde ha ytret for å sette vedkommende på plass. Det du egentlig forsøker når du fantaserer om en slik irettesettelse, er å gjenopprette din ære for ditt indre øye siden muligheten til å gjøre det foran krenkeren er tapt. Du forsøker å regulere selvbildet og lappe sammen hva du opplever som tapt integritet. Vi tror vi kan gjøre det ved å såre krenkeren tilbake. Det var dette energibeslaget som ødela hele min arbeidsvakt i eksempelet fra teksten i går, om polititjenestemannen som jeg fikk en opplevelse av at krenket meg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fristelsen til å sende noen verbale kraftsalver i retur er stor. Vi ønsker å straffe avsenderen av krenkelsen. Det er imidlertid ikke dette som menes med å “sende krenkelsen tilbake”. Å sende den tilbake er å ikke eie den. La være å ta den imot. Det er egentlig såre enkelt. Krenkeren sender ballen til deg i håp om at du skal reagere og fange ballen. Du unnlater å gjøre det ved å tre til side og la ballen sprette i veggen for deretter å legge seg død på gulvet. Ofte er det nemlig en reaksjon krenkeren ønsker seg. Vi vet at dette gjelder psykopaten og narsissisten, men også andre dysfunksjonelle mennesker krenker deg for å skape en konflikt og trekke deg ned til deres nivå. Husker dere teksten om grisen som elsker å bryte i gjørme? Det er oftest dette en krenkelse handler om. Krenkeren ønsker å engasjere deg i en verbal skittkasting. Du responderer best med taushet.

Miller beskriver i videoen hvordan vi tror det vil føles forløsende å gi en verbal respons på stedet. Vi skulle ønske vi hadde et paratsvar som for evig og alltid ville få krenkeren til å tie. Det er riktig at ting må stoppes ved fødselen. Vi ønsker ikke å føde en mobbesituasjon. Vi ønsker å vise at “meg kan du bare glemme å hakke på”. Det er også riktig at kjeft gir en forløsning der og da. Problemet er imidlertid at vi mest sannsynlig vil angre våre ord i ettertid. Hederlige og empatiske mennesker ønsker ikke å bryte i gjørme. Vi har det ikke bra i etterkant hvis vi har oppholdt oss i den retoriske rennesteinen. Personlig kan jeg bekrefte at det er meget lettere å leve med de tilfellene hvor jeg har forholdt meg taus og snudd ryggen til en krenkende situasjon, enn i de tilfellene hvor jeg svarte med samme mynt. Det denne bismaken med rette forteller meg er at krenkeren er skitten, og at jeg ved å respondere med ukvemsord også ble skitten. 

Ha det derfor i tankene hvis du går og angrer på at du ikke fikk “kjeftet” som tilsvar på en krenkelse; det beste er ikke å svare. Du var ikke feig. Du gjorde det riktige ved å tie. 

Skal man da ikke gjøre noe? Skal vi bare la oss krenke og la krenkeren få lov til å gå amok? Nei, vi skal ikke bare la oss krenke. Det var dette vi gjorde i relasjonen med psykopaten. Nok er nok. Krenkelsene vi opplevde sammen med ham/henne saturerte oss for resten av livet. Problemet er imidlertid ikke at vi tolererte for mye krenkelse uten å gjengjelde. Problemet var at vi erkjente ikke krenkelsene for hva de var. Det er derfor ikke et adekvat verbalt svar som er botemiddelet mot krenkelser, men bevisstgjøring. 

Vi er nødt til å lære oss hva en krenkelse er, identifisere den og erkjenne den. Mange av oss har problemer med å si ordene “jeg ble krenket”. Det er som om det er flaut å si, at det gjør oss til svake mennesker å innrømme at en krenkelse mot oss har funnet sted. Eller kanskje vi tror at vi fortjente krenkelsen? Det siste er meget vanlig blant skambelagte personligheter. Hvis vi synes det er pinlig å innrømme at vi ble krenket så har vi ennå ikke forstått at fiendtlighet ligger hos avsenderen. Jeg repeterer dette ofte fordi det er så viktig å huske. Fiendtlighet ligger hos avsenderen. En krenkelse er derfor sjelden personlig. Den handler ikke om deg. Hvorfor skal det da være flaut å innrømme at man ble krenket? Hvis man synes det er flaut så har man absorbert krenkelsen. Det skal man ikke gjøre. Husk, la ballen sprette i veggen og falle død på gulvet. Vi tror kanskje at å fortelle om en krenkelse er det samme som å innrømme skyld. Ofte blir dette synlig fordi vi umiddelbart går i forsvar. La oss si at du forteller din venn om en krenkelse; “hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på. Men jeg er til å stole på altså!”. Vi tror vi må forsvare krenkelsen. Men når det har gått så langt så har vi allerede absorbert krenkelsen og begynt å tvile på oss selv. I tillegg søker vi bekreftelse fra et publikum på at krenkelsen ikke har rot i virkeligheten. 

Å fortelle at man ble krenket er ikke det samme som å bekrefte at krenkelsen er sann eller berettiget. Hvis vi fjerner den siste setningen fra uttalelsen, så blir den “hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på”. Punktum. Da har du ikke absorbert krenkelsen. Du bærer den istedet med deg på overflaten. Du observerer krenkelsen uten å absorbere den. Hvis du ytrer denne setningen til en venn så kan du bearbeide den sammen med din venn, uten å la den bli en del av deg. For det er viktig å bearbeide krenkelser. Det er derfor viktig at du lærer deg å gjenkjenne en krenkelse og i tillegg våger å snakke om den. Det er med andre ord viktigere for vår mentale helse å erkjenne en krenkelse enn å reagere på den. 

Når du har erkjent krenkelsen, så må du analysere hvordan den påvirker deg. Det er da primært to spørsmål du bør stille.

1) Har krenkelsen skadet deg, eller kan den skade deg? Et eksempel på en krenkelse som kan skade deg, er en fysisk eller økonomisk krenkelse. De fleste verbale krenkelser kan ikke skade deg. Sosiale krenkelser kan skade deg hvis det handler om alvorlige falske anklager eller ryktespredning.

2) Er krenkeren en som står deg nær sosialt, familiært eller profesjonelt, eller er han/hun en uvedkommende? Dette har betydning for både din mulighet og din trang til å konfrontere krenkeren. Et eksempel på en uvedkommende krenker er en fremmed person som du mest sannsynlig aldri kommer til å se igjen.

Med disse to spørsmålene så har du flere potensielle sammensetninger. Blant annet;

En krenkelse som kan skade deg fra en uvedkommende krenker. En fremmed person har truet deg med pistol eller utøvet vold mot deg. En åpenbar regulering av krenkelsen vil være en anmeldelse og eventuell psykologisk oppfølging. Disse krenkelsene er intenderte men ikke personlige. Du vil i de fleste tilfeller klare å bearbeide dem på effektivt vis, eventuelt med hjelp.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en vedkommende. Avhengig av hvilken type relasjon dere har så kan du regne med å måtte forholde deg til denne personen igjen. Det vil da være hensiktsmessig å konfrontere vedkommende, enten umiddelbart eller på et noe senere tidspunkt (men ikke vent for lenge, da har det lett for å “koke bort” og ingenting blir løst). Avhengig av den krenkedes respons på konfrontasjonen, så må du vurdere om sanksjoner er på sin plass.

En krenkelse som kan skade deg fra en vedkommende. Disse krenkelsene er sjelden tilfeldige. Det er i dette feltet alle psykopatens handlinger befinner seg. Vurder en anmeldelse og innfør NK.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en uvedkommende. En ikke ubetydelig andel krenkelser befinner seg innenfor dette feltet, og når vi er lett krenkbare så bruker vi mye energi på å bearbeide disse krenkelsene. Men det er her den største muligheten for energisparing ligger. En uvedkommende kjenner oss ikke, krenkelsen er derfor ikke personlig. Når den i tillegg ikke kan skade oss så er den beste responsen et skuldertrekk og ignorering.

En slik analyse av krenkelsens karakter krever sindighet og et kaldt hode. Det kan derfor være en fordel å ikke respondere umiddelbart. Krenkelser berører våre følelser, slik at impulsresponsen ofte blir affektiv og en vi ofte angrer på. Det beste er å vurdere konsekvens og eventuelle sanksjoner på rasjonelt vis, da litt distansert til selve krenkelsen både i tid og rom.

Dernest er det viktig at du tenker over hvorvidt din krenkbarhet i bredere forstand hemmer deg. Føler du deg konstant krenket? Er krenkelser en altoverskyggende faktor i ditt liv? Hvis ja, ønsker du å gjøre noe med det? Kan du gjøre noe med det? Hva kan du gjøre? Er krenkelsene reelle eller innbilte? Er du et offer eller er du en som kvier deg for å erkjenne en krenkelse? Hvis du er et offer, trives du i offerrollen eller vil du ut av den? Hvis du trives i offerrollen, er det fordi det er behagelig å slippe å ta ansvar for ditt eget liv og dine egne handlinger? Vær litt selvkritisk når du reflekterer. Å være selvkritisk er ikke det samme som å fordømme seg selv. Selvkritikk er vekst, selvfordømmelse er pisk. Og “det evige offer” er den sikre veien til passivitet og sosial og sjelelig død i form av bitterhet og selvmedlidenhet.

Ikke vær bitter. Og ikke la krenkelser stjele din livsenergi. Det har du ikke tid til. Du har et liv som skal leves. 

Minner på kurskveld i Ålesund om to dager. Nå er siste sjansen til å melde deg på. Se “arrangementer” på facebook siden for mer info.