I dag skal vi analysere en manipulasjon. Men først litt om stempelet “creep”. Det er diskutabelt om creep overhodet har livets rett, fordi det er en nedverdigende betegnelse fra amerikansk popkultur, ofte (mis)brukt om menn som gir kvinner uønsket seksuell oppmerksomhet eller som har et suspekt utsèende.

Samtidig er det et meget dekkende ord for mennesker som gir oss gåsehud. Det kan være noe de sier eller gjør som får nakkehårene våre til å reise seg, akkurat som om det skulle sitte en edderkopp eller annet stort insekt på skulderen vår, derav navnet creep (kryp). Jeg tror vi alle har møtt slike mennesker.

Hvem gir oss gåsehud? Det kan være mennesker vi nettopp har møtt, eller gamle venner som plutselig viser en ny og ubehagelig side av seg selv. Kriteriet er at de gir oss et plutselig og voldsomt ubehag som gjør at vi ønsker å fjerne oss raskt fra vedkommende.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det trenger definitivt ikke kun være uflide mennesker med mistenkelig utsèende som kan betegnes som “creepy”. Det trenger heller ikke å være menn. Manipulasjonen jeg nå skal fortelle om, kom fra en meget velstelt kvinne.

Kanskje er det noe ikke alle opplever, men for meg så er oversøte kvinner creepy. De er meget korrekte og overfladisk høflige. De gjør seg veldig uskyldige, er gjerne litt små og spinkle i vekst, snakker med meget forsiktige og lyse stemmer og fremstår som tilbakeholdne men klarer likevel på uforklarlig vis å presse seg på for å innynde seg. De bare skal være likt og elsket av alle. Kanskje har min aversjon mot slike kvinner noe med tidligere venninner å gjøre (jeg har hatt mange venninner). Jeg er ikke fullt på høyde med årsaken, men slike kvinner er for meg et rødt flagg i seg selv.

I en sosial gruppe jeg tilhører finnes det en slik kvinne. I tillegg til ovennevnte egenskaper så er det flere ting ved henne som jeg har reagert på helt fra begynnelsen. Hun har et flakkende blikk som liksom ikke ser deg i øynene, det er ikke rovdyraktig som psykopaten men likevel tomt. Selv om hun gjør seg sukkersøt så sprenger selvtilliten skalaen og hun har ingen problemer med å si hva hun mener. For en stund tilbake la hun meg til som venn på facebook, og fordi hun er en del av gruppen så aksepterte jeg forespørselen.

Ved en anledning da gruppen var samlet så listet hun seg bort til meg med et falskt smil. Og her kommer manipulasjonen som jeg vil dere skal tygge på.

Hun begynte med å hilse og takke for sist og satt seg ned ved siden av meg. Spurte først hvordan det gikk med hunden min og snakket kort om vær og vind. Så kom det, “du Daniel, jeg kan ikke unngå å legge merke til at du er meget aktiv på facebook. Jeg så du hadde kommentert en artikkel… og tenkte at det jo var meget upassende skrevet, men det ligner jo ikke Daniel tenkte jeg, han ville aldri skrevet noe slikt. Jeg tenker at du mente det ikke, du liker bare å provosere litt ikke sant?”.

Creep alarmen min ble utløst der jeg satt, fordi jeg umiddelbart så manipulasjonen. Før jeg gir mer informasjon om saken og før du leser videre, så stopp litt her og smak på uttalelsen som den står. Tenk etter om du allerede nå ser noe suspekt.

Da har du kanskje tenkt litt, og jeg kan avsløre at artikkelen jeg hadde kommentert under var en politisk artikkel, hvor jeg flagget mitt politiske ståsted. Den hadde altså ingenting med denne kvinnen å gjøre. Jeg kan også avsløre at utover sosialt samvær i en større gruppe, så kjenner hun meg overhodet ikke, og det er kun et halvt år siden vi ble introdusert for hverandre for første gang. Vi har aldri hatt noe med hverandre å gjøre på tomannshånd.

Stopp igjen her og analyser manipulasjonen, innen jeg kommer med min egen analyse.

Ok, det blir ingen lang analyse, men la oss se om du og jeg har tenkt likt om uttalelsen. Her kommer noen punkter.

-Hun avslører at hun forfølger meg (og kanskje andre) på sosiale medier, og hun ser ingen skam i å innrømme det.

-Hun kjenner meg overhodet ikke. Hun kan derfor ikke trekke slutninger om kommentaren “ligner meg” eller ikke.

-Hun forsøker å plassere skam i meg, ved å hentyde sterkt at min kommentar ikke er passende, pakket inn i “men det må du ha gjort for å provosere, ikke sant? Da er det greit, men du får ikke lov til å mene dette seriøst”.

-Det er et dominansetrekk. Hun gjør seg sukkersøt og underdanig på overflaten, men vil at det skal krype inn i bevisstheten min at hun er moralsk overlegen. Jeg tror ikke det er politikken som er viktig for henne. Det viktigste er muligheten til å kunne plassere skam i noen.

Kanskje kom du selv på ytterligere manipulerende elementer i uttalelsen? Poenget her er ikke å analysere så komplisert eller dypt, men å trene oss i å gjenkjenne en manipulasjon når vi blir servert en. Vi kan også trene oss i å oppdage den raskere. Ofte er det slik at uttalelser eller handlinger ligger og brygger i bakhodet, inntil vi kanskje flere dager senere plutselig får en aha-opplevelse; “NÅ skjønner jeg hva som lå bak!”. Men med trening så kan vi gjenkjenne den med det samme den dukker opp. Det vil påvirke hele vår kommunikasjon med manipulatoren å kunne ta dem på kornet umiddelbart.

Manipulatoren trenger forsåvidt ikke å være en psykopat. Jeg vil påstå at alle psykopater manipulerer, men ikke alle manipulatorer er psykopater. Selv om å manipulere definitivt er et rødt flagg, så kan det være mange personlighetstyper som manipulerer. Dessverre har mange vokst opp i dysfunksjonelle familier hvor de lærte seg at den eneste måten å få deres vilje på eller å ha et minimum av kontroll, var å manipulere. De er ikke nødvendigvis psykopater av den grunn. De har bare ikke lært seg å være ærlige.

Det vil ikke si at det er normalt eller ønskelig å manipulere. Man kan ikke ha naturlig omgang med en manipulator, da de ofte har en snikete opptreden som ingen er komfortable med. Ja, de kan med rette kalles creepy.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle om egne møter med mennesker som har gitt deg gåsehud.

Minner på at jeg er tilgjengelig for konsultasjoner via skype eller messenger. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon.

Netflix serie, åtte episoder, produsert i 2018.

Anmeldelsen er basert på min subjektive vurdering av serien, som jeg så i sin helhet i løpet av to døgn. Dere som ikke ønsker noen avsløringer av innhold bør stoppe å lese her.

Jeg var veldig begeistret for podcasten med samme navn, som ble produsert i 2016 og publisert på bloggens facebook side i fjor. Det som tiltrakk meg var gjenkjennelses faktoren. Selv om min egen relasjon med psykopaten ikke var så dramatisk som historien om psykopaten John Meehan, så hadde jeg ingen problemer med å forestille meg at relasjonen kunne ha utviklet seg i den retningen, hadde den fortsatt. I tillegg likte jeg hvordan podcasten fokuserte på de subtile tegnene som kjennetegner en psykopat, mer enn de enkeltstående dramatiske hendelsene som ellers ofte får fokuset.

Jeg var derfor meget spent da jeg oppdaget at Netflix hadde produsert en streaming serie om relasjonen mellom John og Debra – som han var gift med frem til hans dødsdag.

Det mangler ikke på filmede dramatiserte portretter av psykopater, både fiktive og basert på virkeligheten. Faktisk er de fleste thrillere og grøssere basert på karakterer med psykopatiske trekk. For å være ærlig så holder jeg meg unna nitti prosent av dem, ihvertfall som studier i psykopati. I de fleste filmer får man aldri et ordentlig innblikk i hva en psykopat er, ikke engang i dramatiseringer basert på ekte psykopater. Salgspunktet synes å være dramatiske mord, eller produsentene pynter på sannheten for å gjøre det høydramatisk og mer underholdningsvennlig, til en slik grad at historien mister all troverdighet.

Jeg kan med en gang avsløre at “Dirty John” går ikke i denne fellen. Her får vi det meste som kjennetegner psykopaten; løgnaktighet, utroskap, berettigelse, parasittisme, manglende empati, manglende skyld, manglende samvittighet, grandiositet, sågar de forskjellige narsissistiske blikk har produsentene klart å fremstille (hvis man ser godt etter). Vi får servert gode og troverdige tolkninger av narsissistisk raseri, svertekampanjen, maskeskift, maskefall og speiling av objektet. Jeg vet ikke om produsentene har konferert med eksperter på psykopati eller om de bare har rekonstruert detaljer i den virkelige historien om John og Debra til fingerspissene, men resultatet er uansett en gavepakke til studenter av psykopati.

Jeg vil trekke fram enkelte (for meg) spesielt viktige scener.

-I første episode ser vi hvordan Debra avviser Johns tilnærming til sex på deres første date. Johns reaksjon på avvisningen er meget troverdig fremstilt. Jeg ber folk bite seg merke i hva som ligger bak hans reaksjon og at avvisning er noe av det verste man kan gjøre mot en psykopat eller en narsissist. Denne scenen tipper jeg dessuten har en høy gjenkjennelsesfaktor for mange lesere. Mange av oss opplevde røde flagg under det første møtet, og var på nippet til å avskrive psykopaten. Det burde vi ha gjort, mens vi fortsatt hadde klarsyn. Men psykopaten lot oss ikke gå, og trakk oss på forskjellige vis tilbake.

-Debra gjør midtveis i serien et (nesten) helhjertet forsøk på å forlate John. Men nysgjerrighet, manglende avklaring og traumebånd gjør at hun går tilbake. Legg merke til den manglende avklaringen hun får. John er tilsynelatende angerfull, men serverer henne kun løgner og krokodilletårer for å få henne på gli. Lesere som sliter med å holde seg unna psykopaten fordi de trenger en avsluttende samtale, bør studere denne scenen spesielt godt. Hvis du mot alle odds blir innvilget en samtale, slik Debra ble, så er det kun for å føre deg ytterligere bak lyset.

-Selv om scenen er meget kort, så ble Johns biseksualitet hintet om. Da han deltar på ett av sine AA møter så kommer det frem at han har hatt sex med den mannlige rådgiveren. I dette tilfellet så var det i utpressingsøyemed. Men poenget her er hvordan psykopater er i stand til å ha fysiske eller romantiske relasjoner med hvem som helst. Vi vet i dag at det ikke handler om seksualitet, men om hva de kan tjene på relasjonen. Den korte scenen var en viktig bekreftelse for meg som hadde en relasjon med en “heteroseksuell” mann, inneklemt mellom to langvarige relasjoner han hadde med kvinner.

-Mot slutten av serien får vi se hvordan Debra ønsker å annullere ekteskapet med John, og går til rettssak mot ham for alle tingene han har utsatt henne og døtrene for. Hun innvilger et kafèbesøk med John på tomannshånd, for å tilby ham penger for å la familien være i fred. Den korte dialogen de to imellom utfolder seg omtrent slik:

Debra; “Hvis ikke det er penger du vil ha for å la oss være, hva vil du da ha?”

John; “Jeg vet ikke”

Debra; “Men noe må det vel være?”

John; “Ja, noe er det”. Han ser på henne med det klassiske psykopatiske hatefulle blikket og går.

I scenen klarer produsentene å fange opp ett av de mange karakteristiske blikkene, som mange av oss vil kjenne igjen. Faktisk gjør skuespilleren som spiller John (Eric Bana) det så bra at vi som eks objekter kan bli trigget og føle ubehag av de forskjellige blikkene alene. Uansett, i denne scenen lærer vi at det er ikke penger som driver psykopaten, men hatet, ondskapen, kjedsomheten og “katt-og-mus” leken med objektet.

-Vi får vite at John har hatt en langvarig relasjon med en kvinne før Debra; Tonya, og at han har to biologiske døtre med henne. Sin tidligere familie har han åpenbart brutt all kontakt med, men via tilbakeblikk får vi vite at han trakasserte og truet Tonya på det groveste. Tilbakeblikket får vi mens han fortsatt idealiserer Brenda. Lesere kan lære av denne scenen. Jeg får på bloggen ofte spørsmål om hvordan psykopaten kan behandle det nye objektet så pent, når han behandlet spørsmålstilleren så dårlig. Mange lesere sliter med denne forestillingen. Men i denne scenen forstår vi at psykopaten ikke er blitt mindre psykopatisk selv om det nye objektet blir behandlet som kongelig. Vi forstår også at den kongelige behandlingen alltid tar slutt, og at psykopaten vil vende seg mot også det nye objektet.

Både John og Debra spilles eksemplarisk av deres respektive skuespillere. Jeg holder en ekstra knapp på Eric Bana fordi en troverdig psykopat må være veldig utfordrende å spille, men også Debra spilles meget bra av Connie Britton. Debra virker litt passiv og delvis lammet gjennom hele serien og som om hun spiller på et begrenset register, men dette skyldes neppe underspilling fra Brittons side for det er nettopp i en slik tilstand en person som først er i tåka, deretter i kognitiv dissonans, vil være. Jeg vet ihvertfall at jeg var slik selv. Selv i desperasjon etter svar så var jeg sløvet ned av en slags transe fordi alt arbeidet foregikk på innsiden. Dette kommer meget fint fram i Debras rollefigur.

Til slutt vil jeg nevne et par minus. De er ikke mange, men for meg hemmet de noe av seeropplevelsen.

-Johns rusmisbruk får for stort fokus. Det er riktig at nitti prosent av psykopater har en avhengighet, det kan være alkohol, narkotika, sex, shopping eller hva som helst. I Johns tilfelle så er han avhengig av opioider (morfin) som han blant annet skaffer til veie ved å stjele fra sykehuset hvor han har jobbet som sykepleier. Som følge av hans manglende empati så gir han smertepregede pasienter saltvann mens han putter opioidet i egen lomme.

Det er iorden for meg at dette blir dramatisert til en viss grad. Problemet med for stort fokus er at uinnvidde kan tro at Johns psykopati skyldes rusmisbruket, og ikke omvendt. Studenter av psykopati vet at psykopaten trekkes mot rus fordi de opplever tomhet, mangler indre liv og identitet. Med andre ord kommer psykopatien først. Men det er ikke sikkert den jevne seer forstår dette.

-Debras eldste datter Veronica er ment å fremstilles som den eneste som tenker klart og som aldri aksepterer John. Hun har hele tiden mistanke om at John er en bedrager og forsøker å få moren ut av den psykopatinduserte tåka. Veronica er handlekraftig og observant. Mitt problem med Veronica er at hun fremstilles så usympatisk at jeg et par ganger faktisk heiet på John. Jeg vet ikke om produsentene på dette området har vært tro mot den virkelige Veronica, i så fall skal hun jo være slik. Jeg forteller kun hvordan jeg reagerer på karakteren.

For det brede publikum så står nok “Dirty John” til terningkast fire. For å komme høyere så er serien for stillestående. Publikum trenger nok en smule mer action. Den har likevel bred appell og ikke minst er den en god instruksjon i røde psykopatiske flagg. Enkelte vil heldigvis snappe dette opp. Dessverre vil de fleste forlate tv skjermen med en tro på at “dette vil ikke skje meg”.

For objekter, eks objekter og studenter av psykopati så er imidlertid “Dirty John” terningkast seks. Jeg tror den største lærdommen vi kan ta av serien er at det ikke er et kompliment å bli forfulgt, oversvevet eller “hoovret” av psykopaten. Har psykopaten latt deg være fullstendig i fred etter bruddet og du føler at din relasjon med ham/henne aldri eksisterte? Vær glad for det. 

Fordi NK er det viktigste enkelttiltaket vi kan gjøre etter en relasjon med en psykopat, så fokuserer jeg på dette emnet ikke kun en gang, men med jevne mellomrom. Det er viktig å alltid ha langt fremme i bevisstheten hvorfor vi har NK med psykopaten eller narsissisten som plaget oss.

Jevnlig får jeg henvendelser fra fortvilte lesere som ikke klarer å innføre NK, eller ikke klarer å holde fast i den; de gir etter og åpner opp for kontakt med psykopaten. Dette oppleves som et nederlag eller en skam, og bidrar til et allerede tilsvinet selvbilde og knuser selvtilliten.

Å innføre NK krever evne og vilje. Hjelpetelefonen rapporterer om innringere som ikke ønsker å innføre NK. Tvert imot, de ønsker en slags dispensasjon for å bli værende i relasjonen. Hverken jeg eller telefonvaktene vil noensinne støtte en leser eller innringer i å bli værende i en relasjon med en psykopat eller narsissist. Det er det samme som å oppfordre noen til å fortsette med et heroinmisbruk; “jada, bare fortsett du. Ring oss gjerne og beklag deg hver gang du har fått et dårlig skudd”. Det er faktisk å gjøre narr av vår innsats. Disse innringerne må klare seg selv. Hvis derimot viljen er tilstede, så hjelper vi gjerne med å gi mot og kunnskap til å ta de nødvendige steg mot NK.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første gang man innfører NK så er det kanskje ikke helhjertet, og det skal faktisk være slik. Jeg pleier å si at “NK må komme først, forståelsen etterpå”. Det sier jeg fordi det tar så lang tid – ofte flere år – å forstå at NK er nødvendig, at det kan man ikke vente på. Man må derfor starte prosessen med NK før forståelsen er på plass. Kognitiv dissonans blir en parallell følgesvenn som av og til jobber med, av og til mot, NK. Det viktige er at man begynner, selv om man kanskje “sprekker” en eller flere ganger. Når det skjer, så begynner man bare på nytt. Ikke bruk energi på å skamme deg hvis selvdisiplinen brister. Den energien trenger du til ditt neste forsøk.

For hver gang man innfører NK så styrkes disiplinen og forsøkene blir stadig mer helhjertet. Dette skjer fordi objektet oppdager at ingenting forandres hvis man går tilbake til psykopaten. Psykopaten har ikke reflektert i ditt fravær, han/hun har ingen anger eller ny innsikt å by på hvis du går tilbake; ingen vilje til å forbedre seg eller gjøre noe annerledes. Tvert imot, de fleste opplever at devalueringen tiltar hver gang de returnerer. Psykopaten resonnerer annerledes enn normale mennesker. Der hvor normale mennesker kanskje tenker “så hyggelig at Marthe gir meg en ny sjanse, det er dyrebart og denne gang skal jeg ikke forspille sjansen”, så tenker psykopaten “så Ole kommer tilbake til tross for hvor dårlig jeg behandlet ham? Herregud så dum han er, det betyr at han liker og fortjener mishandlingen og jeg kan skru den opp ett hakk eller to”.

Det er derfor forståelig – og kanskje også nødvendig – at man returnerer til psykopaten en eller flere ganger for å forstå alvoret i situasjonen. Det er noe som heter at man er nødt til å nå “rock bottom” for å forandre skadelig og selvdestruktiv adferd. For eksempel så må kanskje alkoholikeren miste både jobb, hjem og venner innen han/hun forstår at adferden ikke fungerer lenger, det er ikke tilstrekkelig kun å miste jobben for å få den nødvendige innsikten og erkjennelsen. Det betyr at objektet må synke dypt nok innen det forstår at sirkelen må brytes og ny adferd er tiltrengt. Hvor dypt hver enkelt må synke for å nå rock bottom er individuelt. Bloggen håper at kunnskap kan bidra til at objektet ikke trenger å synke fullt så dypt innen mønsteret brytes. Men objekter er som alle mennesker forskjellige; noen lytter til andre som har vært gjennom det samme og lærer av dem, andre må oppleve tingene selv innen de forstår.

Jeg vil skissere min egen kamp med NK, som et eksempel på hva jeg tror er en ganske typisk prosess. Jeg vil forklare utviklingen som en tidslinje.

Mars: siste ordinære samtale/chat mellom psykopaten og meg. Det ble sagt ord fra hans side som fikk meg til å bryte sammen. Ordene var en manipulasjon/devaluering av den sorten som fikk begeret til å flyte over, med andre ord at han gikk over streken (psykopaten vil alltid øke devalueringen for å se hvor mye objektet finner seg i). Sammenbruddet var en nødvendig katalysator i meg til første forsøk på å bryte kontakten, slik sett kan et sammenbrudd også fungere som et gjennombrudd. Jeg visste ikke hva NK er, jeg visste bare at denne relasjonen ikke var bra for meg og at jeg måtte bort fra den, men jeg forstod ikke hvor bundet jeg var til denne mannen eller hvor vanskelig det ville bli å fjerne meg fra hans liv.

Fem dager senere, fortsatt Mars: etter å ha analysert meg halvgal og ligget søvnløs i fem døgn så tok jeg steget og fjernet ham som venn på Facebook (det var på det tidspunktet vår primære kontaktkanal). Tiltaket føltes som å slå av en respirator og jeg hev etter pusten. Ingen umiddelbar respons fra ham. Etter å ha fått roen tilbake, så følte jeg meg sterk og målrettet i begynnelsen. Men selvdisiplinen begynte å vakle etterhvert som tiden gikk og jeg ikke hørte fra ham. Selv om det var jeg som brøt kontakten, så klarte han med sin taushet å få meg til å føle meg avvist og det ble meget vanskelig å fastholde NK. Jeg trengte så inderlig en bekreftelse på at han merket mitt fravær.

April, nøyaktig en måned etter at jeg fjernet ham fra Facebook: han ringer, fra et nummer han aldri ga meg, men som var knyttet til hans navn på gule sider. Det ringer lenge, sikkert to minutter. Jeg visste ikke på det tidspunktet at det var ham (nummeret søkte jeg opp etterpå) men det ante meg, for jeg hadde ventet på det og den psykiske forbindelsen mellom oss opplevdes fortsatt meget sterk. Jeg fikk en opptur av å ikke svare, følte jeg hadde overtaket. Men følelsen var kortvarig, for det ble kun med denne ene oppringingen. Ingen oppfølgende tekstmelding kom og ingen nye oppkall. Igjen så skjedde det at overtaket ble til en følelse av avvisning. Fra eufori til nede for telling – store svingninger, hele tiden. Etter tre dager ga jeg etter og sendte ham en sms. Intet svar. Følelsen av avvisning ble sterkere, i tillegg til at han fortsatt var i tankene mine døgnet rundt, over en måned etter siste ordinære kontakt. Hva ville han sagt hvis jeg svarte den telefonen? Hva tenkte han om oss? Jeg forstod at å holde meg unna denne mannen ville bli mye vanskeligere enn jeg trodde og at han var under huden min på et helt annet nivå enn noen tidligere relasjon jeg hadde hatt (traumebånd, men det visste jeg ennå ikke).

April til Juni: jeg slet. Han var i tankene mine konstant. Jeg fungerte svært dårlig. Jeg blokkerte/avblokkerte ham på Facebook mange ganger, nesten daglig (første gang slettet jeg ham kun som venn, å blokkere betyr at man ikke kan se profilen). Hver gang jeg blokkerte så ble jeg svak fordi jeg var fristet til å se hva han la ut offentlig på sin profil, og det var mye. Jeg følte at jeg var avhengig av denne siste forbindelsen med ham; å kutte den viste seg nesten umulig. Samtidig forstod jeg at det skadet meg å ha innsyn i hans liv når jeg ikke lenger var en del av det. Jeg fikk følelsen av at han snakket til meg gjennom profilen, at han skrev ting og la ut bilder for å ramme meg. Jeg ble paranoid og smårar.

Medio Juni: jeg bryter sammen igjen og kontakter ham via telefon – som hele tiden har vært åpen. Jeg holder ikke ut de ubesvarte spørsmålene lenger. Han svarer ikke. Jeg ringer kanskje tyve ganger den dagen, oppfører meg som en gal, noe jeg aldri har gjort før. Jeg møter vekselvis stengt og åpen telefon (han blokkerer meg og avblokkerer igjen flere ganger denne dagen, men svarer aldri). Innen kveld er jeg blitt en desperat nervebunt, en geleklump på gulvet. Jeg skriver en melding hvor jeg trygler ham om å blokkere meg på facebook, slik at kontrollen kommer ut av mine hender. Da kan jeg ikke lenger avblokkere, selv om jeg blir fristet. Han svarer heller ikke på denne meldingen, men han gjør som jeg ber om og blokkerer meg. Og hva tenker jeg i mitt traumebundede sinn? At hans innvilgning av mitt ønske var en kjærlig handling. Jeg var med andre ord fortsatt milevis fra å se mishandlingen han hele tiden hadde utsatt meg for.

Men det var der, da jeg lå som en geleklump på gulvet, at jeg nådde min “rock bottom”; det nødvendige bunnpunktet for å forandre adferd. Utslaget ble at jeg fikk en opplevelse av meg selv som uverdig, jeg kjente ikke meg selv igjen. Det gamle jeg ville aldri bedrevet telefonterror mot noen. Hittil hadde min NK hatt feil utgangspunkt; selv om jeg forstod at jeg trengte å løsrive meg, så ville jeg aller helst fremprovosere en reaksjon i ham og kanskje sågar reparere relasjonen. Dette er ikke NK, men det er en helt normal begynnelse. Nå fattet jeg at ekte NK er når man oppriktig forteller seg selv “dette vil jeg ikke mer”. Jeg nådde mitt bunnpunkt etter ett forsøk på å returnere. Noen trenger mange forsøk, men det spiller ingen rolle. Til slutt går det opp for deg at du ikke kan synke dypere.

Jeg kom meg etterhvert opp fra gulvet (metaforisk), børstet skitten av klærne og ble edru. Med andre ord begynte tankene å klarne opp, slik de gjør når man innfører ekte NK og kommer ut av den psykopatinduserte tåka. Jeg kontaktet ham aldri igjen. Da tankene klarnet så trengte jeg kun få dager på å se at det jeg trodde var kjærlighet egentlig var ondskap, og tanken om psykopati slo meg for første gang. Jeg begynte å studere emnet. Alt falt på plass. Kimen ble lagt for min egen rehabilitering men også kunnskapen som jeg i dag formidler her på bloggen.

Jeg håper denne teksten hjelper deg til å ta fatt på NK – igjen eller for første gang, eller fortsette pågående NK, uten skam eller tvil.

Svaret er; vel, det er litt opp til deg selv. Er du klar til å lukke en ny person inn?

Vi kom alle fra forskjellige utgangspunkt da psykopaten fant oss. Noen av oss hadde lange, normale og betydningsfulle relasjoner bak oss. Noen hadde hatt relasjoner, men med andre psykopater. Andre hadde levd det meste av sine liv som enslige, og trodde de ble belønnet av høyere makter da psykopaten kom og tok dem med storm.

Felles for mange er at psykopaten tok oss til nye høyder – der hvor kjærligheten kanskje bør ta oss. Vi ble så levende og sanset så sterkt. For en liten periode, så fikk vi en smak av himmelen. Vi så hvilket potensiale livet har. Da vi så ble revet ned fra pidestallen og devaluert, så er det naturlig at mange mistet meningen med livet. Hvis livet har så stort potensiale, men vi ble nektet å leve det ut og kanskje aldri vil få oppleve det igjen, hva er da vitsen med det, med kjærligheten, med å fortsette og sette den ene foten foran den andre? Hva er det vi da streber mot?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Psykopaten ga oss en gave, tross alt. Vi fikk føle noe som mange mennesker aldri får oppleve. De som fortsatt jager etter materielle goder i middelmådige ekteskap og samboerskap, de vet ikke om noe bedre. Men vi gjør, for vi fikk smake på det. Sammen med psykopaten så blomstret vi slik vi er ment å blomstre. Hvem kan forbanne psykopaten når han/hun viste oss hvordan vi bruker livets kapasitet til det fulle, og ikke bare en liten del av det?

Den feilen vi imidlertid gjør, er å tro at det var psykopaten som brakte dette til oss, som om opplevelsen av magi kom utenfra, plassert i oss av noe som er utenfor vår kontroll. Men der gjør vi en stor feil, for det var ikke andres følelser vi følte. De var våre egne, skapt inne i oss, av oss selv. Det eneste psykopaten gjorde, var å trigge dem og vekke dem til live. Det betyr at de fortsatt er der, klare til å vekkes til live påny. Vi har evnen til å føle stort, bruke sansene og danse, og ta livet inn på et helt annet nivå enn mange andre. Det er egentlig grunn til å feire, ikke sørge.

Når vi tror vi sørger over psykopatens exit, så er det egentlig noe annet vi sørger over; at den indre magien ble borte. Den forsvant med psykopaten. Vi tror derfor at psykopaten tok den med seg og vi drømmer om at han/hun skal komme tilbake med den. Men de tok ingenting med seg, vi har den fortsatt inne i oss. Den sluknet bare, fordi vi ble såret og forlatt. Så er det opp til deg, har du tenkt å la den forbli slukket for alltid, eller vil du tenne den igjen?

Magien er din egen. Tenk å ha en slik fantastisk evne til fantasi, håp og inspirasjon! Ikke mange har det. Det er hovedsaklig kunstnersjeler som har dette boende i seg. Ikke på den måten at vi alle maler kunstverk eller skriver dikt, de fleste av oss har helt tradisjonelle jobber. Men vi har det boende i oss å drømme og skape noe ekstraordinært. Og da psykopaten fant oss, så skapte vi magi. Vi klarte å gjøre noe helt ordinært til noe stort og betydningsfullt. Min psykopat? Han hadde et gjennomsnittlig utseende, var kjedelig å være sammen med og hadde svært lite å gi. Jeg klarte å trylle den kjedelige deigklumpen til en prins. Var det han som gjorde dette? Nei, det var jeg som gjorde det.

Det er opp til meg om jeg vil gjøre det igjen, med en ny person. Ikke om jeg kan gjøre det igjen. Det er ikke et spørsmål om å kunne. For vi kan. Det er derfor et spørsmål om å ville.

Faktorer som usikkerhet og motløshet spiller selvsagt inn. Våger vi å satse igjen? Dette er naturlige hindere. Men det står likevel på viljen, ikke på evnen.

Er vi villige til å gjenskape magien med en ordinær person? En person som ikke er så pågående og intens som psykopaten var, men som er normal og som er istand til å gjengjelde vår respekt og vår kjærlighet?

Jeg er opptatt av å slippe alt vi ikke kan kontrollere. Mange av oss forsøker å få andre til å like oss. Det er en kunst å forstå at det klarer vi aldri. Vi kan ikke bestemme at andre skal like oss. Det ligger utenfor vår kontroll. Vi kan derfor ikke la avvisninger ta motet fra oss. Vi skal slippe det, ikke eie det. Hvis noen velger å like oss, så er det ikke fordi vi har bestemt det, overbevist ham/henne eller fordi vi blir belønnet for vår innsats. Det er helt og holdent i den andre denne avgjørelsen skjer, akkurat som magien vi selv bestemte at psykopaten skulle få lov til å vekke i oss.

Hvordan kan jeg med hånden på hjertet påstå at vår påvirkning på andre ligger utenfor vår kontroll? Det kan jeg fordi du kan gjøre nøyaktig det samme fremstøtet på to forskjellige personer, hvor den ene kan være positivt mottakelig, mens den andre vil reagere likegyldig eller avvisende. Det betyr at det er lov å vise interesse for noen, men at responsen er utenfor din kontroll.

Ikke la flammen i deg forbli slukket for godt. Det ville være en synd og en grov forsømmelse. Du tror kanskje den ligger utenfor din kontroll, at andre må tenne den. Men den var alltid i dine hender og i din egen makt. Lær deg å bruke den, kontrollere den og verne om den som glass rundt et stearinlys, slik at den ikke slukker.

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster og youtube videoer, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere.