“Jeg begynner å tone ned. Leser denne artikkelen om og om igjen. Jeg synes det gjør vondt, men lettere å “forstå”. Men det som er så innmari trist er at han er bare en i rekken av “sånne”… Jeg er som en magnet. Vært gift med en, og datet et par – skrevet med et par… Gjør meg redd for å ikke finne noen.”

Dette kommenterer “Frøydis” under siste tekst om – ja, psykopaten på tekst. Spørsmålet om magnetisme dukker opp med jevne mellomrom i kommentarfeltet. Mange lesere føler seg forfulgt av psykopater og narsissister. De opplever at selv om de klarer å innføre NK med enkelte, så dukker det bare opp nye. Det kan være meget slitsomt og demotiverende å ha det slik. Spørsmålene som stilles er blant andre;

-Jeg gjør ikke “gråsteinmetoden” riktig, for jeg ser dem overalt. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

-Jeg forsøker å lære meg grenser, men det nytter ikke, det kommer bare flere.

-Jeg føler meg paranoid, jeg ser dem overalt.

-Det må være mange flere av dem enn det som oppgis, for de er overalt.

-Jeg tror jeg er i ferd med å bli gal, for jeg hadde det ikke slik før.

-Ingen tror meg, det virker som jeg er den eneste som ser dem.

Det er en lite trivelig situasjon å stå i, for i tillegg til å håndtere psykopatene som dukker opp så skal man også slåss mot sin egen psyke. Det kan være vanskelig å “normalisere” og rasjonalisere at man tiltrekker så mange psykopater. Ikke minst fordi det er vanskelig å tro at det finnes så mange.

I spørreundersøkelsen “Livet etter psykopaten” så svarer (p.t.) 37% at de møter flere psykopater nå enn før, men kun 18% svarer at psykopatene nå er helt borte. Det betyr at 82% av respondentene fortsetter å møte nye psykopater i større eller mindre utbredelse. 

En viktig forklaring på dette er at der vi før ikke observerte dem (selv om de var der), så identifiserer vi dem i dag både hyppigere og raskere. Dette bidrar sterkt til en opplevelse av at de plutselig er “overalt”. 

En annen forklaring er denne;

I midten av en stor gymsal står det en fruktbolle. Fruktbollen er selvsagt forsvinnende liten i en gymsal på 40×60 meter. Men den står nå der, midt på det enorme gulvet, fylt med epler, druer og bananer.

I det store rommet så befinner det seg også 20 fluer. De svirrer rundt på egenhånd forskjellige steder i rommet. De er ikke mange. Gymsalen er 2400 kvadratmeter stor. Det betyr at det befinner seg kun en flue per omtrentlige 120 kvadratmeter. Akkurat som psykopaten så er de med andre ord relativt sjeldne. Men også som psykopaten, så beveger fluene seg raskt og klarer å sondere terrenget effektivt, på jakt etter godsaker. På samme måte så forflytter psykopatene seg raskt fra sted til sted og fra objekt til objekt. Og akkurat som flua, så har psykopaten et øye for “godsaker”.

Fruktbollen i midten av rommet er deg. Der står du, med alle dine attraktive menneskelige egenskaper; varme, toleranse, sjenerøsitet, evne til kjærlighet samt en rimelig stor dose naivitet. Du tror nemlig det beste om de fleste. Kanskje er du også en pliktoppfyllende arbeider med god økonomi. En fruktbolle som fluene virkelig kan meske seg med og snylte på.

Tatt i betraktning fluenes raske forflytning og konstant søken etter godsaker, hvor lang tid tror du det tar før minst ti av de tyve fluene i gymsalen har funnet fruktbollen?

På samme måte fungerer psykopatmagneter. Selv om psykopatene er få og sjeldne, så finner de hurtig de beste objektene. Derfor vil enkelte objekter oppleve at de omringes av psykopater som fluer som svirrer rundt en fruktbolle, samtidig som de fleste – som ikke er fruktboller, men ribbevegger og klatretau, aldri vil fange fluenes interesse og heller ikke støte på dem. Ribbeveggene, klatretauene og hoppebukkene forstår derfor ikke hva fruktbollen snakker om når den forteller “jeg plages av så mange fluer”.  

Tenk på det. 

Herre, gi meg sinnsro til å akseptere hva jeg ikke kan forandre

Styrke til å forandre hva jeg kan 

Og visdom til å se forskjellen

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– fra “Bønn om ro” av Reinhold Niebuhr

Rehabiliteringen etter en psykopat handler om å akseptere at hvem psykopaten er og hva han/hun sa til oss og gjorde med oss, det kan vi ikke forandre. Det hjelper ikke å jage etter ham/henne for svar. Det hjelper heller ikke å lete etter dypere meninger som ikke er der. Det skjedde bare. Du har ingen skyld. Du befant deg bare på feil sted til feil tidspunkt. Du stod i veien da en buss kom farende i enorm fart. Den traff deg. Den hadde rast forbi enten du stod der eller ei. Hadde du ikke stått der så hadde den fortsatt inntil den traff en annen. Det var ingenting spesielt ved deg, annet enn at du stod i veien. Bussen bryr seg ikke om hvem du er. 

Noe du kan kontrollere, er å passe på at du ikke står i veien neste gang. Se deg om til begge sider. Neste gang vil du se bussen komme på god avstand, trekke til siden og la bussen fare forbi. Dette er innenfor din kontroll. Lær deg å forstå at du kunne ikke hindre bussen i å komme. Du kunne heller ikke forhindre at den raste videre og kjørte på en annen etter at den traff deg. Bussen har ingen interesse av å tilbringe livet sitt med deg, kun fordi du sto i kjørebanen da den kom. Busser tenker ikke slik. Bussen er utenfor din kontroll, den har ingen bremser. Men du kan kontrollere hvor du posisjonerer deg. Aksepter at du ikke styrer bussen, men du styrer deg selv. La det bli en refleks i deg å hoppe til siden hver gang du ser en buss komme mot deg i full fart. Det er jo det naturlige å gjøre, er det ikke?

I dag skal vi snakke om et emne jeg kom i tanke om etter en leserkommentar. Leseren fortalte om hvordan hennes psykopat syntes å virke så interessert på tekstmeldinger, men hver gang hun hadde personlig samvær med ham så fikk hun den kalde skulder. Denne psykopaten lokket henne til å besøke ham, men når hun oppsøkte ham personlig så fikk hun opplevelsen av at han ikke ønsket henne der.

Dette er psykopatens “push pull” og egentlig et meget sterkt psykopatisk kriterie. Så sterkt er det at hvis en person gir deg følelsen av å trekke deg til seg med den ene hånden og samtidig skyve deg fra seg med den andre, så kan du trygt være sikker på at denne personen bør du holde deg unna. Umiddelbart kan det virke som et bevisst og manipulativt trekk for å forvirre oss, men enda mer handler det om psykopatens hat/kjærlighetsforhold til primærobjektet. Han/hun er avhengig av et primærobjekt å hente NF (narsissistisk forsyning) fra, samtidig hater han/hun å være så sterkt avhengig av noen. Forakten for sin egen avhengighet projiseres over på objektet, slik at objektet får en opplevelse av at psykopaten ikke ønsker det samværet som han/hun selv har bedt om. 

Psykopaten forakter også objektet som person. Slik sett er det personlig, selv om vi ofte hører at vi aldri må ta en psykopatisk devaluering personlig, noe jeg også selv illustrerer med bussen over her. Men psykopaten kan ikke velge hvem som helst som primærobjekt. Han/hun vil ikke kunne ekstrahere NF ut av egoistiske personer eller personer med sterke grenser. Vi ble derfor utvalgt for våre spesielt gode personlige egenskaper, vår varme, vår toleranse og vår sjenerøsitet. Psykopaten foraktet oss for våre egenskaper fordi han/hun er avhengig av dem. I tillegg besitter vi en menneskelighet som han/hun ikke besitter selv. Dette skapte misunnelse på oss. Psykopaten – som har et grandiost selvbilde – klarer ikke å håndtere denne cocktailen av misunnelse og følelsen av at noen har noe som han/hun ikke har selv. Dette brygger opp til en foraktfull devaluering av objektet og situasjonen kan faktisk bli meget farlig.

På tekst derimot så slipper psykopaten å konfronteres med det ubehagelige personlige nærværet av menneskelige egenskaper som han/hun ikke har selv. Via mobilteksting eller chat på nett så kan han hun slappe av og i ro og mak fremstå som normal. Mange objekter opplevde at psykopaten var både mer sjarmerende og troverdig på tekst. Dette er ikke tilfeldig. Det er forunderlig hvor lett det er å la seg forføre av ord og smileys. Mange psykopater mestrer ordenes makt til fingerspissene. De skriver gjerne lange tekstmeldinger, ikke bare “ok” eller “ses”. De tar seg tid til å respondere ordentlig slik at objekter føler seg “sett” selv om de aldri har møtt psykopaten ansikt til ansikt. Ihvertfall i begynnelsen. Vi som objekter tolker meldingene ikke bare som at psykopaten er interessert i oss, men også at han/hun er normal. Forvirringen og fortvilelsen er derfor stor når det personlige samværet overhodet ikke samsvarer med det inntrykket psykopaten ga oss på tekst.

Det oppleves som om det ikke er samme person som sendte oss glade tekstmeldinger hele dagen, men som knapt gidder å si hei til oss når vi står på døren. Husk at psykopaten ikke har sosiale antenner. Dette er ikke synlig på tekst, for hvem som helst kan virke normal på tekst. For eksempel orker ikke mennesker med sosial fobi å ha personlig omgang med folk, men kommuniserer utmerket på tekst. Psykopaten har ikke sosial fobi, men heller ikke sosiale evner. De vil fremstå som klossete, pågående eller manèrløse sammen med andre. Det er ikke kun primærobjektet som har denne opplevelsen. Alle ser det. Forskjellen er at de fleste kun ser psykopaten av og til og derfor ser mellom fingrene med oppførselen. Det veies opp med at psykopaten har en sjarmerende og underholdende side som er forbeholdt gjester og bekjente, mens primærobjektet etterhvert kun ser skyggesiden. 

Men på tekst kan psykopaten briljere og leve ut illusjonen om egen person som en som alle elsker. Dine positive og entusiastiske svar bidrar til denne illusjonen, og løfter psykopaten opp. Derfor kan man ha meget hyggelige samtaler med psykopaten på tekst. Samtaler av den sorten som du går og tenker på lenge etter at de er avsluttet, og du gleder deg til neste samtale. Personlig er det kanskje de nettbaserte chattene med psykopaten som jeg savner mest. Der var han søt, fremstod som normal, fornuftig og kjærlig og vi kunne prate lenge. Disse samtalene skapte også mest kognitiv dissonans i meg når den tjukke dama sang og showet var over. Jeg tenkte ofte tilbake på disse skriftlige samtalene og fikk dem ikke til å rime med at han har en slik alvorlig personlighetsforstyrrelse. Slik sett så forsinket hans skriftlige formidlingsevne min rehabilitering. Det er når jeg betraktet den personlige opplevelsen av ham, når vi stod ansikt til ansikt, når vi gjorde aktiviteter sammen, når vi jobbet sammen eller befant oss i samme rom at rehabiliteringen skjøt fart. Den opplevelsen var helt annerledes enn mannen jeg tekstet med. Mannen jeg var i samme rom med, var skremmende og ekkel. Jeg husker også at jeg aldri våget å ringe ham, selv om jeg hadde lyst. Noe fortalte meg at han ikke likte det. Selv så ringte han meg kun to ganger. I dag vet jeg at hvis jeg tror at jeg har en nær relasjon med noen men ikke våger å ringe dem, så er det ingen relasjon, det er en manipulasjon.

Med dette i mente så er det intet mysterium at psykopatene trekker mot møteplasser på nett. Andelen psykopater på nettdating vil være eksepsjonell høy. I tillegg vil de være mye mer aktive på slike fora enn normale mennesker. De vil være pålogget flere ganger om dagen, og ofte sjonglere ti eller tyve objekter simultant. Med psykopatens vilje og evne til å formulere lange og sjarmerende meldinger så er det ikke vanskelig for ham/henne å finne objekter på nett. Psykopaten er imidlertid uvillig til å forlate den trygge posisjonen fra sofakroken, hvor han/hun kan manipulere og hente NF uten å behøve å se objektene i øynene. Psykopatens manglende sosiale evner tatt i betraktning, så forklarer dette hvorfor objektene ofte har problemer med å overtale psykopaten til en reell date. Med en psykopat så kan man chatte i årevis uten noengang å møtes. En psykopat kan man forelske seg i via tekst alene. Og plutselig så kan nettpsykopaten forkaste objektet akkurat som i det virkelige liv. Alt dette er alvorlige røde flagg og noe vi skal gå dypere inn i senere i høst.   

Vi skal ikke slippe emnet integritet ennå. Jeg vil bygge litt på siste tekst om “integritetsstigen”. Teksten avlet noen gode spørsmål i kommentarfeltet.

Anonym skrev “Jeg innrømmer at jeg stusset litt over dette innlegget. For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre og at man forfekter sitt etiske ståsted uansett angrep. Her synes det som om integritet først og fremst handler om hvordan en står opp for seg selv. Det er jo mer enn viktig, men handler vel mer om grensesetting?”.

Emmeline skrev “Jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som “hel ved”. Dvs at det man gjør og det man sier henger sammen. Og å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er. Ser jo nå at det ikke handler bare om det, men også om å stå opp for seg selv og behandle seg selv med respekt”. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Antakelig finnes det veldig mange forestillinger om hva integritet er. Det blir sagt at du merker ikke integriteten når du har den, du merker den kun når du mangler den. Det er sannhet i at de som har naturlig integritet knapt tenker over hva det er. Det er også en sannhet i at det forvolder oss smerte og frustrasjon når vi ikke har integritet. Derfor er det viktig å jobbe med dette litt diffuse begrepet for å få det bedre med seg selv.  

Emmeline er inne på selve essensen av integritet når hun skriver “jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som hel ved, det vil si at det man gjør og det man sier henger sammen”. Integritet handler om å være ekte, eller det som kalles kongruent. Personlig kongruens er nettopp dette at handling og ord henger sammen, at man står for sine meninger i medvind og motvind, og holder sine løfter. At man er ærlig og ikke lyver for å unnslippe konsekvenser. Slik sett krever integritet en viss grad av mot, det å stå rakrygget og si “ja det var jeg som sa/gjorde det” og så kunne argumentere for dine gjerninger og utsagn. Men som konstatert i siste innlegg så kan man godt mangle integritet selv om man er modig. Integritet er fravær av lyssky aktiviteter som er moralsk eller juridisk tvilsomme. Å kunne stå inne for det man sier og gjør betyr ikke at man alltid skal offentliggjøre sine hensikter eller ikke holde på hemmeligheter. Integritet er nemlig også at andre kan stole på deg med deres betroelser og innrømmelser uten å frykte at du “lekker”. Og når du oppdager at du blir brukt som ledd i et drama, så er integritet å si “nei, jeg vil ikke holde på din hemmelighet” innen du får høre den. Integritet er å innrømme at man er sårbar eller utilstrekkelig; “nei, denne oppgaven vil jeg ikke ta på meg, jeg mestrer den ikke”. 

Anonym skriver “For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre”. Emmeline skriver “å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er”. Både Anonym og Emmeline mener altså at integritet handler om å stå opp for andre. Trinn fem handler spesifikt om å bruke integriteten til å beskytte de som ikke har den selv: “Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene”. Det er derfor mer integritetsfullt å støtte de som står lavere på rangstigen enn de som står høyere. Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe våre sjefer, våre foreldre eller andre mektige personer hvis de trenger hjelp. Men jeg tror vi alle kan være enige i at å støtte dominerende personer der hvor de ikke trenger eller fortjener støtte faller inn i en av to kategorier; frykt eller smisk. Ingen av dem er spesielt integritetsfulle. La oss se litt nærmere på hva jeg mener med det. 

Å stå opp for andre som ikke klarer det selv, er integritet. Men det er ikke integritet å løpe rundt å være føyelig og selvutslettende. Å bli utnyttet er ikke integritet. Å bli trakassert til utføre oppgaver er ikke integritet. Å hjelpe andre som kan hjelpe seg selv er ikke integritet. Integritet er å støtte andre der det er på sin plass, ikke fordi du frykter represalier hvis du avstår. Å støtte en person som ikke fortjener støtte, er ikke integritet. La oss for eksempel si at du har en kollega som du ikke ønsker å komme på kant med. Denne kollegaen herser med en svakere kollega. Det kommer til en disputt mellom de to og du befinner deg i samme rom. Den dominerende kollegaen ber om din støtte i en sak. Hva gjør du? Vil du støtte den svake kollegaen og risikere å komme på dårlig fot med den dominerende kolleagen, eller vil du jatte med den dominerende kollegaen og dermed nedverdige den svake kollegaen? Vil du i skjul og på tomannshånd støtte den svake kollegaen? Hva er mest integritetsfullt?

Integritet er å støtte den som har rett og ikke den du liker best. Du kan ha en person i venneflokken som du liker svært dårlig. Gruppen diskuterer en historisk hendelse. Det dreier seg om hvorvidt Hitler var tysker eller østerriker. Personen som du misliker hevder at Hitler var østerriker. De andre er uenige. Du vet at Hitler var østerriker og at personen du misliker har rett. Hva gjør du? Tier du om din viten? Vil du åpenlyst gi din støtte til personen du misliker, og risikere at vedkommende får et egoboost som han/hun strengt tatt ikke fortjener? Eller vil du lyve og påstå at Hitler var tysk for å støtte dine venner? Hva er mest integritetsfullt? Hva vil gi deg best samvittighet etterpå? Hva vil du best kunne leve med, og fortsatt anse deg selv som en kongruent person?

Slike etiske dilemmaer som stiller integriteten vår på prøve, utsettes vi for hele tiden. Senest i går ble jeg selv testet, da en kollega kom springende inn på vaktrommet og utbrøt “har noen gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen?”. Nei, svarte jeg, med en umiddelbar bismak i munnen. Sannheten var at jeg ikke hadde gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen, men jeg hadde tidligere sett vedkommende gjøre det uten å reagere, uten å bry meg. Bismaken jeg merket var min egen kropps varsel om at jeg ikke var helt kongruent. Hadde jeg integritet i denne saken? Eller handlet den bare om forskjellige verdier eller oppfattelser, og forskjellig tolking av en regel? 

Det er vanskelig å ha integritet når vi er redde og engstelige. Frykt og angst – for eksempel som følge av PTSD etter psykopaten – kan gjøre at vi blir reaktive istedet for responsive. Da reagerer vi mer på en persons tonefall og kroppsspråk enn på hva han/hun faktisk sier. La oss ta for oss saken jeg nettopp nevnte om NN som røyket på verandaen. Hvis min reaksjon var reaktiv og drevet av PTSD, så svarte jeg kanskje “nei” som en refleks fordi min kollegas bombastiske framferd opplevdes truende. Hadde jeg visst at min kollega bare er høylytt og kjapp i bevegelsene, så hadde jeg slappet av og lyttet til hva vedkommende spurte om. Da hadde jeg kanskje svart “jeg har ikke gitt NN tillatelse, men jeg vet at han/hun tidligere har røyket på verandaen”. Deretter hadde jeg stått i den reaksjonen fra min kollega som måtte komme, uten å føle at min integritet var truet. Det er ikke uenigheter eller anklager som truer vår integritet, men å ikke være ærlige. Integriteten min var antakelig mer truet av min halvsannhet, enn å risikere en konfrontasjon med min kollega. Poenget her er at selv om man er engstelig, så forsøk å ikke la det styre måten du responderer. Et verktøy du kan bruke er å aldri svare umiddelbart. Ikke svar på impuls eller refleks. Vent konsekvent fem sekunder innen du svarer på henvendelser. Se om det kan utgjøre en forskjell på ditt valg av respons. 

“Anonym” lurer på om å stå opp for oss selv ikke handler mer om grensesetting enn om integritet. Det er et godt spørsmål. Hvorfor er grensesetting en så viktig del av vår integritet? Det er ikke grensesetting som er viktig her, men igjen kongruens – å være ekte og ærlige – mot oss selv. Hvis vi ikke våger å markere våre behov og meninger så er vi heller ikke kongruente. Vi blir skapninger som smyger rundt med halen mellom bena, redde for konflikter og redde for oss selv, for vi vet ikke hvem vi er eller hva vi vil. Når ikke vi vet hva vi vil så vil andres behov virke meget dominerende og truende, for de vil alltid trumfe våre egne svake og diffuse behov. Når vi ikke vet hvem vi er så vil andres meninger og prinsipper virke dominerende og truende, for vi står ikke støtt i oss selv. Vi kommer derfor ingen vei med vår integritet før vi stiller oss selv først. Derfor handler de fire første trinnene i integritetsstigen om oss selv, innen vi kan inkludere og omfavne andre på en integritetsfull måte. 

Det finnes unntak. Vi kan faktisk befinne oss på trinn to med oss selv, men på trinn fem med andre. Dette gjelder mennesker vi er opptatt av å beskytte, for eksempel egne barn, eller en partner vi elsker meget dypt. Det vil altså ikke gjelde mange. Men kanskje du har hørt historier om den “veike” og kuede barnemoren, som plutselig stormer opp på skolekontoret meget klar og tydelig på vegne av sine barn, som hun mener er urettferdig behandlet. Eller den underdanige ektemannen som endelig konfronterer sin dominerende kone, fordi saken ikke lenger gjelder ham selv men den elskede familiehunden, hans eneste egentlige venn. Poenget som illustreres her, er at de fleste har integritet i seg men at mange dessverre ikke klarer å utnytte den for seg selv. Integriteten må utløses av noe som har verdi for oss. Hvis vi ikke har verdi for oss selv så vil vi heller ikke bruke integriteten på oss selv. Utfordringen blir derfor å verdsette oss selv høyt nok til at integriteten også utløses på egne vegne.   

“Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med”.

Dette bringer oss til dagens siste punkt; forskjellen på ytre og indre integritet. Disse begrepene ble introdusert i forrige tekst. Mange er opptatt av dette. 

Indre integritet vil etterhvert vise seg som ytre integritet, men den indre integriteten må komme først, ellers blir det en falsk ytre integritet. Indre integritet handler om hvordan vi tenker om oss selv, om andre og om situasjoner, steder og ting. Det handler ikke kun om positive versus negative tanker. Det handler om rene tanker versus urene. Det kan minne om religiøs eller moralsk puritanisme. Alle har en indre retorikk. Tenk etter hvordan din egne indre retorikk er. Banner du mye inni deg? Bruker du mye tid på å forbanne andre, eller kanskje deg selv? Bruker du mange negativt ladede ord for å beskrive mennesker, gjenstander og steder?

Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med. Hvis tankene er skitne, så vil dette etterhvert vises i ord og handling. Vær derfor bevisst om dine tanker overveiende er vakre eller overveiende dystre. Hvis du kjenner deg igjen i siste kategori, så kan du jobbe bevisst med å gjøre tankene vakrere. Vær oppmerksom på hvilke ord du bruker på å beskrive mennesker og ting for deg selv. Hvordan løser du utfordringer eller problemer, går du systematisk til verks eller ender du med å tenke “dette gidder jeg ikke” og sparker til haugen med flatpakker fra ikea? Hva gjør det med ditt forhold til dette møbelet når du tenker på det som en byrde? Tenk over hvor lett negative tanker blir til hat mot gjenstander og mennesker. 

Hodene våre kan være fullstendig kaos. Spesielt med PTSD så kan vi ufrivillig styres i retning av voldelige og sågar perverse tanker. Hvis du merker at tankene dine stadig vandrer den veien, så kan du peile dem tilbake inn på vakrere spor. Vår evne til logisk tenking og resonnement påvirkes av hvor ryddige våre hoder er. Forsøk derfor å tenke en tanke ferdig innen du begynner på en ny. Det er lov å tenke negativt om personer vi ikke liker, det kan fungere som viktig beskyttelse. Men hold deg til et akseptabelt indre språk. Bruk setninger som “den personen liker jeg ikke” fremfor “jævla hore/drittsekk”, og “den personen bør jeg holde meg unna” fremfor “måtte NN brenne i helvete”. Rene tanker er integritet, skitne tanker er ikke det. Tro derfor ikke at det er likegyldig hvordan du tenker, kun fordi ingen kan se dine tanker. Det er riktig at dine tanker er forbeholdt deg selv men nettopp derfor er det viktig at ditt indre er rent og ryddig – det er kun du som skal leve der. 

Tenk tanker du kan leve med og være stolt av. I “1984” av George Orwell er “tankeforbrytelser” mot det totalitære regimet straffbart. Vi er heldigvis ikke kommet så langt. Men kanskje vi bør lage en indre grense som vi ikke får lov til å trå over, slik at vi henter oss selv inn igjen når tankene er i ferd med å løpe løpsk og miste deres integritet. Tenk at uverdige tanker om deg selv eller om andre ikke tjener noen. Vær ditt eget tankepoliti. Jeg kan love deg at indre verdighet vil bli til ytre verdighet som igjen vil føre til den mer respektfull omgang med dine omgivelser.

Det finnes unntak hvor den ytre integriteten ikke kommer fram, selv om den indre integriteten er meget god. Skambelagte personligheter vil ofte føle at de har gjort noe galt fordi de er vant til å bli bebreidet. De vil derfor ofte ha problemer med å utstråle ytre integritet, selv om de har indre integritet. Disse må jobbe hardere enn andre for å projisere sin indre integritet slik at den også vises på utsiden. 

Nå har vi lært litt mer om integritet. Vi kan da slå fast at integritet – det har psykopaten ikke. Psykopaten er på ingen måte kongruent; de vet ikke hvem de er og det er intet samsvar mellom ord og handling. De står ikke inne for noe de sier eller gjør. Deres tanker er skitne; de tenker voldelige og perverse tanker og ofte renner munnen deres over med det. De avslører ofte deres indre mangel på integritet. La dette fungere som en bekreftelse på at en slik integritetsløs person kan du ikke ha i livet ditt, og bruk det som en motor til å distansere din egen personlighet så langt du kan fra deres. 

Vi har opp gjennom årene her i bloggen snakket mye om personlig grensesetting og integritet og det kan kanskje oppleves litt repeterende, men det er et viktig emne som man har godt av å minnes om. Det er en grunn til at mange av oss havnet i psykopatens klør. Å jobbe med å forbedre sin personlige integritet er en livslang prosess. Kanskje vi aldri kommer i mål der hvor vi ønsker å ende opp, men vi kan komme langt. Dette ønsker jeg å skrive litt om i dag. 

Først og fremst så er det viktig at vi ikke bryter oss selv ned med måten vi snakker til oss selv på. “Jeg har ingen integritet” eller “jeg eier ikke ryggrad” er meget negativt ladede setninger som er forbundet med skam og utilstrekkelighet. Jeg tror en feil vi gjør er å sette likhetstegn mellom integritet og mot, de to er ikke nødvendigvis det samme. Man kan ha integritet uten å være spesielt modig, og vice versa. Man er derfor ikke “feig” selv om man har forbedringspotensiale på integritetsfronten. Mange av oss har gått gjennom ufattelige prøvelser med våre psykopater. For mange begynte det lenge før psykopaten, med psykopatiske foreldre, kanskje mobbing, en kronisk ensomhetsfølelse, selvmordstanker og senere som voksen – en manglende evne til å sette grenser, markere egne behov, beskytte seg selv og finne en normal partner. Noen har vært alvorlig syke uten å klage, fordi vi ikke er vant til å bli respektert eller tatt hensyn til. Mange har savnet og lidd i det stille. Det er veldig modig og sterkt å leve seg gjennom slike prøvelser. Dette er prøvelser som for andre mennesker ville være uoverkommelige. Det er med andre ord ikke vårt mot det er noe i veien med. Det er integriteten som trenger støtte.

Når du beundrende betrakter mennesker rundt deg som helt naturlig beskytter seg selv og setter grenser og du tenker “skulle ønske det der var meg”, så forsøk å ha flere tanker i hodet samtidig. Det kan dreie seg om sunne og sterke mennesker som “gjør alt riktig”, men det kan også dreie seg om mennesker som aldri har møtt motgang. De er båret på en gullstol hele veien, og deres tilsynelatende integritet er egentlig ikke integritet, men berettigelse. Ikke berettigelse som en psykopat, men som et bortskjemt barn. Deres “sunne” reaksjon på uenigheter og motstand handler egentlig ikke om integritet men om en lav tålegrense for å bli konfrontert med virkeligheten og med hvem de er. Når man har en så lav tålegrense, så vil livet falle sammen av at stuen ble malt i en nyanse lysere farge enn du hadde forestilt deg. Dette er ikke integritet. Lær deg forskjellen på ekte og falsk integritet. Ikke alle mennesker som beskytter seg selv er beundringsverdige. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Likedan når du beundrer rollefigurer i film og TV som har den samme naturlige evnen til å beskytte seg selv, så husk at de spiller etter et manuskript. Det er lett å finne rollemodeller i media og drømme seg bort i filmverdenen. Rollemodeller er viktig – også selv om du er voksen – fordi du da har et ideal å strekke deg mot. Men det virkelige liv er ikke et manuskript. I det virkelige liv så må vi håndtere tingene etterhvert som de kastes mot oss, uten å kunne sitte og forberede oss på setningene vi skal si eller handlingene vi skal gjøre, slik skuespillere kan. Jeg vil anbefale å først og fremst finne en rollemodell i det virkelige liv fremfor i filmverden. For det første så er Hollywoods moral i forfall og gode rollemodeller begynner å bli sjeldne. For eksempel tror jeg vil alle kan være enige om at vi ikke ønsker å være en Kardashian. Såkalte helter i moderne filmer har også en helt annen moral enn i film for 30 år siden, det er ikke de samme egenskapene som fremheves. Jeg har med skrekk sett komplett usympatiske rollefigurer og med vantro konstatert at det er han eller hun som faktisk er helten i filmen. Dette blir vi servert i 2018. Spesielt vanskelig blir det for unge som ikke husker andre tider og ikke har noe sammenligningsgrunnlag. For det andre så ønsker vi ikke å bli til en rollefigur fra en film, med alt det innebærer av rødt hår, arr i ansiktet og merkelig ganglag. Vi ønsker å være oss selv. Derfor er det bedre å hente inspirasjon fra mennesker i nærmiljøet; for eksempel slektninger og venner som imponerer oss. Det er også “innafor” å la seg inspirere av mennesker i det virkelige liv, selv om vi ikke kjenner dem, så lenge de faktisk har eksistert eller fortsatt eksisterer. Les gjerne biografier om suksessrike mennesker. Man vil oppdage at de ofte begynte i trange kår, også mentalt og sosialt, men at de bygget seg opp og fram. Var det mulig for dem, så er det også mulig for deg.  

Men nå til hva jeg har valgt å kalle “integritetsstigen”. Veien mot integritet foregår trinnvis. Det er ikke slik at man kan gå fra å være føyelig og underdanig, til å markere seg selv i ett steg. At man ikke klarer å markere seg selv så sterkt som man ønsker, kan føre til mange tunge tanker og “gjenspillinger” av samtaler og episoder i hodet, hvor du korrigerer deg selv “hvorfor sa jeg ikke det?”, “jeg burde ha gjort det” eller “der mistet jeg muligheten til respekt”. Slike gjenspillinger kan i beste fall være en trening i samtaleanalyse, men mest sannsynlig så blir det kun til irriterende tvangstanker og hakk i plata, ytterligere nedsnakking av deg selv og en port til skamfølelse. Legg derfor disse episodene bak deg. Du kan ikke forandre dem, og vær trygg – det kommer nye.

Lær deg derfor at du kan ikke hoppe over alle stegene og bli “Mr/Miss Integrity of the year” på et blunk. Du kan derimot – med litt bevissthet og jobbing – klatre opp til neste steg. Her er trinnene. 

1. Lite eller ingen integritet. Her var mange av oss sammen med psykopaten. Vi var føyelige, snille og tjenende. Vi markerte aldri våre behov, vi var knapt klar over at vi hadde dem. Vi lot oss misbruke og mishandle. Psykopaten og kanskje også andre venner og slektninger snakket dårlig til oss, men vi møtte det med et skuldertrekk. Det gjorde oss ikke noe, det var normalt. Vi lå ikke søvnløse av den grunn, men vi var ute av stand til å beskytte oss selv. Selv om vi knapt la merke til det selv, så la andre merke til hvilke dørmatter vi var. Vi tiltrakk oss derfor få normale mennesker, men mange forstyrrede og giftige. 

2. Gryende integritetsdannelse. Vi er fortsatt “dørmatter” men vi begynner å bli oppmerksomme på det. Vi er fortsatt ute av stand til å beskytte oss selv. Vi tar fortsatt i mot dårlig tilsnakk. Vi skammer oss fortsatt, men vi begynner å tenke “slik skal det ikke være”. Dette er gryende integritet på innsiden, selv om den ennå ikke vises på utsiden.

3. Sterk indre integritet. Vi er nå blitt så oppmerksomme på folk som behandler oss dårlig, at vi fjerner oss fra dem. Vi tilbringer mindre tid med dårlige mennesker som har vært i våre liv lenge. Vi klarer kanskje ikke å fjerne oss fullstendig, fordi de er gamle venner eller slektninger, men samværet er blitt kortere. Vi er fortsatt ikke i stand til å konfrontere noen verbalt. Vi fjerner oss i stedet fra situasjoner og mennesker som gir oss ubehag eller som ikke respekterer oss. Nye mennesker som tidligere ble lukket inn i varmen, blir nå holdt utenfor, selv om det er vanskelig og ikke ligger til vår natur å stenge noen ute. Dette er sterk integritetsdannelse innvendig, selv om den ikke vises utenpå. 

4. Den indre integriteten er så sterk at den begynner å vises utad. Vi begynner å kutte ut også gamle venner og slektninger. Vi forstår at de aldri vil forandre seg og vi tar bevisste valg om hvorfor vi ikke har godt av å ha kontakt med disse menneskene. Det viktige i dette trinnet er at vi våger å ta valget. Vi våger å stå alene uten disse menneskene og vi våger å stå i svertekampanjen som antakelig kommer. Det begynner å bli lenge siden siste giftige person fikk innpass i våre liv. Vi er blitt flinke til å si “nei” når vi mener det, men fortsatt trekker vi oss unna ubehagelige situasjoner. Vi synes verbale konfrontasjoner er vanskelige. Vi synes også det er vanskelig å fortelle andre hva vi trenger, for vi har egentlig aldri gjort det. Vi våger det med milde personer, men overfor sterke personer så viker vi fortsatt unna. Tilbaketrekkinger oppleves som “feige” men egentlig handler det i dette trinnet ikke om feighet versus mot, men om strategi. Vi vet at vi er for skjøre for visse typer konfrontasjoner og trekker oss derfor tilbake. Dette er selvbeskyttelse og integritet i praksis. Det er ikke integritet å stå i alle mulige stormer. Integritet kan også være å tie og forlate situasjonen. Å markere seg for sterkt er ikke integritet, men oppvigleri. 

5. Sunn og balansert integritet. Du vet nå hvor det er på sin plass å markere deg og når du bør trekke deg ut, og du våger begge deler. Du sier “nei” når det er viktig for deg men også “ja” når det er på sin plass å føye andre. Du vet at det ikke lenger handler om underdanighet men om naturlig gi-og-ta. Du er ikke redd for å si din mening i de fleste settinger. Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene. Du er i balanse. Du velger dine venner (og slektninger) med omhu. Du har et mindre nettverk enn før, men det fungerer bedre. Du kjenner deg selv bedre og foretar riktigere valg på egne vegne. Du tar ikke lenger jobber av andre årsaker enn at de gavner din egen utvikling. Du bosetter deg ikke steder hvor du ikke føler velvære. Du lytter til dine behov. Av og til ytrer du dem høyt, av og til holder du dem for deg selv, men du respekterer dem alltid. 

Mitt personlige syn er at hvis du går lenger enn punkt fem, så er det ikke lenger integritet. Da er det noe annet, muligens at man har fått “blod på tann” av å markere seg. Sjansen er da tilstede for at man selv er blitt en tyrann som andre går på eggeskall rundt. Husk å stoppe i tide.

Husk at ikke alle befant seg på trinn ett da vi møtte psykopaten. Mange har aldri befunnet seg på trinn ett. Noen var på trinn to eller tre. Det er dog lite sannsynlig at vi befant oss på trinn fem. Da hadde vi ikke vært mottakelige for en psykopat. 

Husk også at hvert trinn kan ta flere år. Vær derfor ikke oppgitt eller håpløs hvis utviklingen ikke skjer så fort som du ønsker deg. Husk at kropp og sinn skal følge med. Det viktigste er bevisstgjøringen; at integriteten lever inne i deg. Innvendig integritet medfører riktige handlinger. De riktige ordene blir sekundære. Husk at sterke mennesker også kan bli mishandlet, men aldri kuet. “Men tankene mine får du aldri” handler nettopp om en slik innvendig integritet, selv om eksterne faktorer forsøker å knekke deg. 

Bloggen går en spennende høst i møte. Fortsatt har vi uberørte emner som skal omtales, for eksempel svertekampanjen og “psykopaten på nettdating”. Videoproduksjonen skal også fortsette.

Skrivekonkurransen engasjerer og jeg har fått mange historier som skal leses og vurderes. Fortsett å sende inn frem til 26/8 til [email protected] . Alle som sender inn får tilbakemelding, selv om ikke alle historier blir publisert. Husk at det er litt ventetid på tilbakemeldinger, å lese så mange historier tar tid. 

Det gikk så fort i starten. At du hadde et elendig forhold til din mor, stusset jeg ikke så mye på ? jeg husker bare at jeg syntes hun var forferdelig spesiell og vanskelig å forstå seg på. Og hvorfor var det så mye krangling og konflikter hjemme hos dere? Det var bråk, hyl og skrik om den minste ting, og aldri den harmoniske roen jeg var vant til, slik vi hadde det hjemme der jeg vokste opp.

Du ga uttrykk for at du var så inderlig forelsket i meg. Du dyrket meg. Jeg fikk blomster og gaver, du bar meg på hendene. Vi flyttet fort sammen, vi fikk barn. Jeg husker du så veldig gjerne ville ha barn, selv om vi var ganske unge. Jeg ser nå at vi fikk barn altfor tidlig i forholdet. Kan hende det var etter at eldstemann ble født at du begynte å endre deg. Jeg vet ikke, men jeg husker at jeg tidlig ble alene med alt ansvaret. Du var på jobb, på kurs ? alltid var det noe. Jeg stod opp med barnet vårt hver eneste morgen etter netter med lite søvn ? du var for sliten til å orke det, sa du. Og jeg var jo «bare» hjemme med barnet, hvorfor kunne ikke jeg stå opp da? Av og til gråt jeg fordi jeg følte meg totalt utslitt. Du skjønte ikke hva jeg klaget over, ba meg slutte å sutre. Kalte meg sutrete kjerring. Hva f… hadde jeg å klage over? Hadde jeg ikke både mann, barn og tak over hodet? Ikke hadde vi dårlig råd heller. Det var en sannhet i den argumentasjonen som jeg ikke kunne si imot. ?Noe? i meg sa allikevel at det ikke var riktig, det du argumenterte med. Jeg så andre stolte pappaer gå på lekeplassen med barna sine, noe du aldri gjorde. Men å diskutere med deg var vanskelig allerede da. Da du satte de intense øynene dine i meg, det intense blikket der du knapt nok blunket, da var det vanskelig for meg å fortsette diskusjonen. Og jeg ville jo ikke lage bråk og være vanskelig. Det hadde allerede hendt et par ganger at du tiet meg ihjel et par dager om gangen hvis jeg hadde gjort eller sagt noe du mente var galt.

Vi giftet oss og fikk et barn til. Jeg trodde vi var lykkelige. Jeg jobbet redusert, var fortsatt mye alene med barna. Jeg husket at jeg ofte tenkte på at du var så sint hjemme, mens ute blant folk var du verdens hyggeligste mann. Jeg tenkte ofte at jeg måtte ta feil, du var da ikke slik jeg tenkte? Denne vittige, morsomme og interesserte mannen ? var det samme mann som jeg var gift med? Vi virket sikkert som et drømmepar for andre som så oss sammen. Det eneste som var likt hele tiden, var øynene dine. Smilet nådde dem aldri, og de var liksom alltid så mørke. Jeg tilpasset meg mer og mer. Prøvde å holde huset og ungene i perfekt stand, så du ikke skulle ha noe å klage over. Skyndte meg hjem fra jobb hver dag, aldri ut på middag eller lønningspils med kolleger. Måtte hjem ? hadde kommet dit at jeg måtte det for å unngå kjeft og mistenkeliggjøring. For jeg ble visst aldri bra nok for deg. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men du ga tydelig uttrykk for at det ikke var bra nok. Alltid var det en eller annen feil med meg ? eller det jeg hadde gjort. For om jeg hadde vasket fra gulv til tak i et rom, kunne du allikevel finne noe å pirke på et annet sted ? ?møkkakjerring? kunne du skrike til meg. ?Her går du hjemme hele dagen og drar deg, og så klarer du ikke engang å holde huset rent og ryddig? Du er lat, det er det du er! Mens jeg jobber og sliter hele døgnet nærmest, så gir du blaffen i alt! Typisk deg!? Du klarte å plante skyldfølelsen i meg, å bruke min evig dårlige samvittighet for det den var verdt. Du begynte å true med å kaste meg ut hvis jeg ikke tok meg sammen. Og da skulle du sørge for at jeg aldri fikk se ungene igjen.

Jeg tenkte at du hadde rett, at jeg måtte skjerpe meg. Alt det stygge du kalte meg ? det var kanskje min egen skyld at jeg ble kalt det? Skulle jeg ha oppført meg annerledes? Du visste nøyaktig, med millimeterpresisjon, hvor du skulle sikte for å treffe da du kritiserte kroppen min for å være dvask og utrent. Du snakket lite pent om familien min, de var liksom ikke bra nok for deg. Å være med til dem på besøk var noe du ikke ønsket. Da fikk heller barna og jeg dra alene. Du hadde da bedre ting å gjøre. Magefølelsen min skrek til meg at dette var galt og at jeg måtte vekk. Kroppen begynte å si fra, jeg fikk angstsymptomer og ble deprimert. Tok meg i å ønske at du kunne slå meg, så jeg kunne gå til politiet og vise fram blåmerkene. Jeg hadde jo ikke noen merker å vise fram slik det var. Bare den innvendige smerten, og den tenkte jeg at ikke var like mye verdt som det å vise fram blåmerker. Innimellom hadde vi gode stunder. Og det ga meg litt å leve for, tenke på. Men bare fram til neste gang det var bråk. Ofte mens du var på jobb og jeg hadde fri, ringte du hjem. Var det for å kontrollere meg? For å sjekke at jeg ikke ?hadde meg med noen?? Du kunne ringe meg på jobben og ? ?ville bare høre at du var der?. Om jeg fortalte om morsomme meningsutvekslinger og lærerike diskusjoner med mannlige kolleger, ble du mistenksom. «Jeg vet nok hva du holder på med på jobb,» sa du, og så satte du de intense svarte øynene dine i meg.

Hvor ble livet mitt av? Gleden? Var det slik det skulle være? Kunne det være at alle som hadde stiftet familie, hadde det slik? Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjøre det, hva som var grunnen til at jeg gjorde det. Men jeg gikk på biblioteket. Jeg har alltid vært glad i å sitte der, lese litt, kikke i dagens aviser, låne en bok eller to. Denne gang lånte jeg bøker om psykopati og narsissisme, i all hemmelighet ? livredd for at du skulle finne dem gjemte jeg dem under noen klær i skapet mitt. Og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg forstod omsider på en eller annen måte at det ikke var min feil, at det ikke var meg det var noe galt med. Jeg leste om projisering, at det egentlig var deg selv du snakket om når du skjelte meg ut for dette og hint. Jeg leste på diverse nettsteder at du aldri kom til å forandre deg. Det tok lang tid å bygge seg opp. Psykisk, fysisk. Det tok flere år. Men det kostet, og på slutten var jeg et vrak. Rett og slett. Jeg hang knapt nok sammen. Men omsider flyktet jeg. Hals over hode. På forhånd hadde jeg snakket med både lege og en advokat jeg hadde fått anbefalt. Noen venner hjalp meg. De hadde leid en leilighet til meg. Dit dro jeg. Uten ungene, uten noe annet enn det jeg stod og gikk i. Kampen etterpå har vært hard. Du har trenert absolutt alt. Trøsten er at det går fint med ungene. De er store, og hadde sagt at de ønsket at vi skulle skilles. De hadde fått med seg mer enn jeg trodde, selv om jeg prøvde å spille den glade mammaen så godt jeg kunne. De bor annenhver uke etter eget ønske ? de er så store at de kan bestemme det selv. Du, derimot, skjønte ingenting. Hvordan kunne jeg? Hva galt hadde du gjort? Du framstilte deg selv som et offer for min utspekulerte kulde, ondskap og egoisme.

Du trakasserte meg etterpå. Du sendte mange meldinger, blomster og gaver. Visste jeg ikke at jeg var drømmekvinnen din, din evige kjærlighet? Du elsket meg inntil vanvidd, savnet meg så du nesten ble ødelagt. På samme måte som da vi var unge, så idealiserte du meg nå også. Men jeg gikk ikke på det denne gangen. Hvorfor skulle jeg? Hvorfor skulle du klare å overtale meg denne gangen? Jeg, som knapt hadde fått en blomsterkvast siden vi var unge og nyforelsket? Jeg svarte ikke på noe, lot meg ikke manipulere. Og dermed fikk pipen en annen lyd. Du påstod at du var livstruende syk for å få meg på kroken. Da jeg spurte deg inngående om hvilke konkrete undersøkelser som skulle gjøres, hadde du ikke svar å komme med. Du ble sint isteden. Du hørte ikke på at jeg kun ville ha kontakt om ungene. Jeg sa at jeg ville be om besøksforbud dersom du ikke sluttet. Det har du brukt mot meg etterpå, jeg har truet deg sier du. Du har sagt at du skal gå til retten fordi jeg har ærekrenket deg. Du har trenert separasjonen og skilsmissen, nektet å skrive under. Du har trenert skiftet og skylder dette på min advokat. Du har plutselig ingen penger på konto. Du manipulerer og trykker på de knappene du vet gir meg skyldfølelse og dårlig samvittighet. Du er sjalu og forlanger å vite om jeg har en annen, om utroskap er grunnen til at jeg har gått. Du legger all skyld på meg og ser ikke din oppførsel gjennom alle år fra et annet perspektiv enn ditt. Du sier at du elsker meg, men også at du hater meg. Jeg gjør alt for at du skal hate meg, sier du. Samtidig kan du dukke opp i diverse sosiale medier og framstår der som verdens hyggeligste mann. Folk som bare kjenner godsiden din, tilber deg nærmest. Men jeg ser dem ? øynene dine. De avslører deg. Om du fortsetter i samme stil så kommer du til å ødelegge forholdet til ungene dine, om du ikke alt har gjort det. Men du ser det ikke. Hvis de en gang bryter kontakten med deg, så vet jeg at du kommer til å skylde på meg. Du kommer til å beskylde meg for å ha manipulert dem. At du opp gjennom årene har behandlet dem stygt og bedrevet psykisk vold mot dem som du har gjort mot meg, det ser du ikke. At din oppførsel etter bruddet tilsier at du er alvorlig personlighetsforstyrret, det vil du jo aldri forstå eller innse. Det har jeg forstått etter å ha lest meg opp på temaet. Svart-hvitt-tenkningen din, enten er man med deg eller mot deg ? alle brikker faller en etter en på sin plass.

Jeg har tenkt mye på det, hva gjorde at jeg tiltrakk meg deg? Hva ved meg gjorde at jeg ble et offer? Kanskje min grunnleggende usikkerhet og sårbarhet, redselen for ikke å være bra nok. Den evig dårlige samvittigheten min, kanskje? Kunne du «være» den, på samme måte som et rovdyr værer et bytte? Jeg var ny i byen med ny jobb, kjente ikke så mange. På en eller annen måte følte jeg meg trygg sammen med deg, som framstod som en verdensmann. Da du i starten idealiserte meg og overøste meg med gaver, blomster og fine ord ? da var jeg solgt. At jeg sakte men sikkert deretter ble «skrudd ned», forstod jeg ikke. Men mange rundt meg har sett og forstått. Noen har betrodd meg at de har reagert på blikket ditt, måten du forsøkte å være morsom på, på min bekostning. At du aldri var med på barnas fritidsaktiviteter ble også stusset over. Det var jo så mye annet som var viktigere. Din trening og dine fritidsaktiviteter, for eksempel. Jeg er blitt spurt hvordan jeg har hatt det, men jeg benektet at jeg hadde det vondt. Jeg hadde det jo vondt, der jeg vandret rundt på eggeskall for å unngå å lage konflikter og bråk. For om det ble bråk, var det jo alltid min skyld, ikke sant? Å ta opp kampen, det satt langt inne. Uten støttespillere som aldri ga meg opp, hadde jeg ikke klart det. Alt i alt har jeg det ganske bra nå, selv om de mørke dagene med mye uro og angst fortsatt er tilstede. Jeg er redd for å møte på deg, for av praktiske årsaker bor vi fortsatt på samme sted. Så jeg begrenser meg i hverdagen. Handler på ulike butikker fra gang til gang. Ser meg en ekstra gang over skulderen. Slapper aldri helt av. Slik er det blitt. Men jeg har møtt en snill mann nylig, en som ikke idealiserer meg, som ikke har noe imot at vi tar det veldig sakte og forsiktig for å bli kjent. Som ikke har latt seg skremme av det jeg har fortalt om hva jeg har gått gjennom. Det er vanskelig, for du har gjort meg så mistenksom overfor andre. Jeg overanalyserer alt som sies og alt som gjøres. Jeg er redd for å si og gjøre ting feil, for ikke å være bra nok. Jeg tror at nesten alle har en stygg baktanke med det de gjør. Det er vanskelig å stole på andre, å tro at noen faktisk vil meg vel – uten baktanker. Det er vanskelig å tro på at min nye venn vil meg vel, at han mener det uten forbehold når han sier at han er blitt så glad i meg. «Det tar tid,» sa en kollega som har gått gjennom noe av det samme som meg ? «du må bare gi det tid, og så vil det gå seg til for deg også.» Jeg velger å tro på det. Men å føle lykke uten et mørkt bakteppe er nytt for meg. Det er som om jeg venter på å bli straffet på en eller annen måte, fordi jeg tillater meg å kjenne på noe som er godt for meg. Allikevel begynner jeg nå å få tro på at livet har noe fint å by på for meg også.

Anonym

Jeg ønsker å følge opp siste tekst om PTSD og triggbarhet.

I meningsmålingen “Livet etter psykopaten” så svarer 36 prosent at de støter på flere psykopater nå enn før bruddet med den psykopatiske partneren. Selv om dette ikke er flertallet, så er det en stor andel av eks objekter som opplever at enda flere psykopater, narsissister og giftige mennesker kryper ut i dagslys. I tillegg svarer 14 prosent at relasjoner med gamle venner og slektninger er blitt dårligere, og 34 prosent – eller en tredjedel – har måttet bryte kontakten med en eller flere slektninger og venner. Dette tyder på at ikke bare nye psykopater fortsetter å dukke opp i objekters liv, men at også mennesker som har vært der en stund viser sine sanne ansikter etter den psykopatiske “oppvåkningen”.

Kan det stemme at man blir enda sterkere angrepet av andre psykopater etter bruddet med en av dem? Eller er man blitt så paranoid og ødelagt at man ikke takler angrep lenger, som man tidligere håndterte på sunne måter? Er angrepene reelle eller innbilte? Noe som er sikkert, er at belastningen på et objekt som endelig har klart å løsrive seg fra en mishandlende psykopatisk partner, er enorm. Man skal altså ikke få lov til å slappe av etter bruddet, for andre psykopater overtar stafettpinnen og fortsetter angrepene. Hva kan man gjøre for å overleve noe som har blitt til en sosial krigssone i hverdagen?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min egen opplevelse er i tråd med de 36 prosentene som støter på flere psykopater enn før. Det er ingen tvil om at jeg ser flere nå. Spørsmålet er om det faktisk er flere, eller om de bare er blitt tydeligere enn før. Jeg har intet svar for jeg har ikke mulighet til å telle dem. Jeg har dog noen bud på hvorfor det er blitt slik i mitt liv, og antakelig i andres.

-Jeg er blitt mindre sprudlende og kanskje “surere” enn før. Egentlig er jeg ikke sur, men jeg er mer alvorlig og mer skeptisk til folk jeg ikke liker. Jeg gir ikke lenger noe av min positive energi til dem. Psykopater og narsissister liker ikke å bli avvist. De vil reagere meget sterkt på alt som ikke innebærer fullstendig omfavnelse av deres vesen. I tillegg klarer de ikke å skille “sur” fra andre og mer komplekse sinnstilstander. De reagerer på refleks og ut fra instinkt, og avvisende mennesker blir oppfattet som en trussel. Det kan derfor tenkes at psykopater som tidligere ble omfavnet av meg og fikk NF (narsissistisk forsyning) ikke angrep meg. Men i dag angriper de fordi jeg har sluttet å omfavne dem. Det gjelder både gamle og nye psykopater i mitt liv. Det kan virke som om de forsøker å true meg tilbake inn i gamle, føyelige og empatiske mønstre som ikke fungerte for meg, men som gavner dem. 

-Psykopatene sanser at jeg i dag er i stand til å avsløre dem, i motsetning til tidligere. Igjen reagerer de instinktivt og oppfatter meg som en trussel. Dette gjelder også psykopater jeg møter for første gang. De sanser min kunnskap på måten jeg ser på dem og tiltaler dem. De sanser det om mulig bedre enn jeg gjør selv, for det er ikke alltid jeg bevisst tenker “du er en av dem”. Det er likevel noe nytt ved meg som gjør at de forstår at jeg ikke kan lekes med. For en psykopat så er angrep det beste forsvar. Et kjent psykopatisk forsvar er for eksempel sverting; de sverter den som kan avsløre sannheten om dem. Hvis du har det likedan så betyr det at psykopater, narsissister og giftige mennesker som tidligere lot deg være i fred eller innyndet seg for å næres av din empati, i stedet vil angripe deg.

-Med risiko for å lyde overtroisk, så kan det synes som at psykopater har en kollektiv bevissthet. Vi vet allerede at de er svært like, som om de er laget på samlebånd. Psykopatiske trekk og psykopatisk adferd er påfallende lik på tvers av land, kulturer og kontinenter. Psykopaten er refleksiv (ikke å forveksle med reflektert), impulsiv og instinktiv. De tenker som primitive rovdyr. Som vi vet så agerer dyr og rovdyr i flokk. De samarbeider uten å bruke språk og uten å kjenne hverandre. Hundre fugler kan lette fra et tre samtidig. Femti løver kan jakte sammen meget effektivt, uten å kjenne hverandre. Det synes å foregå på et primalt telepatisk nivå. Hvem kan utelukke at psykopatene, som de menneskelige rovdyrene de er, agerer på samme måte og koordinerer et slags samlet angrep mot objekter som er blitt en trussel? Det kan ihvertfall virke som om de plutselig kommer ut av kistene deres for å angripe samme objekt etter tur.

-Som siste årsak så vil jeg nevne at altfor sterke grenser ikke bare provoserer giftige og forstyrrede mennesker, men også kan skape konflikt med normale venner og kolleger. Forskjellen er at tidligere så var vi så føyelige (og kanskje konfliktsky) at vi sjelden havnet i konflikt med verken normale eller forstyrrede mennesker. Det vil derfor oppleves som en voldsom overgang å plutselig stadig føle seg angrepet. Antakelig handler det om at konfliktnivået tidligere var langt under normalen og at vi i dag opplever en naturlig mengde konflikter som de fleste har hatt hele livet og derfor har lært å håndtere –  men som for mange objekter hittil har vært unngått, medført manglende sosial trening i konfliktløsning og derfor blir overveldende for oss.

Hvordan kan vi håndtere denne plutselige og bratte økningen i angrep, misnøye og konflikter?

For objekter som alltid har vært forsonende og opptatt av god stemning, så risikerer man å reagere med å isolere seg fra sosial omgang. Dette er forståelig men ikke spesielt smart. Etter psykopaten, PTSD, ny kunnskap og innsikt så trenger vi sosial trening som om vi er barn igjen. I tillegg er vi mennesker og trenger fortsatt en viss stimuli av andre mennesker for å ha det bra. Det er derfor ingen god idè å flykte fra menneskelig omgang, selv om vi kan bli voldsomt trigget. 

Hva du ikke bør gjøre, er å falle tilbake i gamle diplomatiske mønstre hvor du var føyelig for å unngå konflikt. Som beskrevet i forrige tekst, så bør du heller ikke bli eksplosiv og reaktiv. Det er lett å føle trang til å “slå tilbake” mot alt og alle, men det er ingen god løsning. Du kan lære deg å observere konflikten i stedet for å absorbere den. Når vi blir trigget, så er det fordi vi absorberer energiene. Vi suger dem til oss. Still deg heller mentalt litt til siden og betrakt angrepene som om du ikke er del i dem. Når verbale angrep fra andre er over, så kan du svare “er du ferdig?” og fortsette med dine gjøremål. Dette gir angriperen en opplevelse av at du har hørt hva han/hun har sagt, men at du ikke har tenkt å bry deg. Dette er faktisk en veldig kraftfull respons, fordi du lar vedkommende “tømme seg” men samtidig avfeier ordene som irrelevante. En normal person som angriper deg og blir møtt med en slik reaksjon, vil oftest respektere deg for den. En giftig eller forstyrret person vil derimot bli meget frustrert, fordi de i tillegg til å bli avvist ikke får noe NF fra deg i form av en emosjonell reaksjon.  

Å jobbe med egen integritet er en livslang prosess. Ikke se på det som håpløst arbeid selv om du synes å aldri komme i mål. Se det heller som en utfordring på din vei til å bli enda bedre kjent med deg selv. For noen så kommer integritet tilsynelatende naturlig, mens andre må hele tiden være bevisst for å projisere det minste fnugg av integritet og få minimumsrespekt. Dette kan synes urettferdig, men husk at vi fikk utdelt hvert vårt sett med kort i livets poker og så må vi gjøre det beste ut av de kortene vi har fått utdelt. Noen velger å bløffe. Du kan også velge å bløffe; “fake it till you make it”. Til slutt vil det komme kort på bordet som passer din hånd best, selv om andre sitter med ess på hånden. 

Takk til dere som har sendt inn leserhistorier så langt. Jeg oppfordrer alle som kan tenke seg å skrive deres historie om å gjøre det og sende inn. Innsendingsfrist er 26/8. Neste tekst i bloggen blir en leserhistorie.