Narsissisten elsker ping-pong

Nei, jeg mener ikke bordspillet.

Det jeg vil skrive litt om i dag, er narsissistens tilbøyelighet til å forstyrre deg, kanskje først og fremst via elektroniske meldinger; sms-er, messenger, snapchat o.l. Det er der det blir mest tydelig, fordi når man er sammen med narsissisten ansikt til ansikt så er det mer naturlig at det foregår en rask frem-og-tilbake utveksling av ord, men også her kan det merkes at narsissisten forsøker å “vippe deg av pinnen”, selv om samtalen tilsynelatende er hyggelig.

At jeg trekker frem narsissisten spesielt, har ingen bestemt grunn. Psykopaten kan også opptre slik.

At p/n elsker ping pong blir for mange tydelig i idealiseringsfasen i en narsissistisk forføring. Da blir telefonen glohet av en melding annethvert minutt. Forskjellen er at i idealiseringsfasen ønsker objektet den ekstremt hyppige meldingsutvekslingen velkommen og blir – ja – forført av den.

Men la oss si du har en narsissistisk venn, søsken eller forelder som du egentlig er ganske forsynt av. Karakteristisk for hva vi kan kalle “narsissistisk ping pong” er at meldingene skal distrahere deg fra ditt daglige livsløp, og i stedet få deg til å fokusere på narsissisten. Spesielt tydelig blir det i perioder hvor du forsøker å distansere deg fra ham eller henne, eller når du holder på med noe fordypende – for eksempel et arbeidsprosjekt eller sorgforløp. For at du i stedet skal fokusere på dem, så bruker narsissisten forskjellige typer henvendelser.

  • Meldinger som det haster at du svarer på. De vil ofte ikke fortelle deg hva det gjelder før du svarer. Når du “biter på” og svarer, så viser det seg at saken enkelt kunne ventet noen dager eller blitt løst uten din innblanding.
  • Meldinger som skal sjokkere deg. For eksempel et avtalebrudd. Kanskje har dere avtalt at du skal bruke familiehytta i to uker, en avtale din narsissistiske bror eller søster har gått med på, men så kommer plutselig en melding “jeg kommer til hytta og blir i et par dager”. Det som skjer er at 1) dine planer blir forpurret, 2) du må reorientere planene dine, 3) hvis du velger å svare “det er ikke greit” så er det forsåvidt viktig grensesetting, men det gir også narsissisten et påskudd til å holde deg ytterligere fast; “vil du ikke være sammen med meg?”, “typisk deg, du er en jævla egoist” etc. Dette er narsissistisk forsyning. Du blir bondefanget, uansett hva du gjør. Og her kommer ping-pongen inn i bildet. En avklaring krever nemlig en hyppig meldingsutveksling. Og vips, så har din fine dag, hvor du tenkte å pleie deg selv eller utrette en viktig oppgave, blitt brukt på å fokusere på narsissisten. Alle dine gjøremål blir satt på vent og du opplever indre ufred. Det er hele poenget med narsissistisk ping-pong.
  • Hyggelige meldinger, for å få deg på glid. Du tror du er på trygg grunn. Og kanskje er du det der og da. Narsissister er livredde for å bli ignorert, og sender gjerne et par hyggelige meldinger kun for å sjekke at du ikke har lukket dem ute. Feilen objektet da ofte begår er å tenke “NN er ikke så verst likevel”. Du slipper vaktholdet, og neste gang svarer du gjerne, eller til og med tar en telefon. Men det er som regel da de slipper bomber.
  • Forslag til aktiviteter. Ofte aktiviteter de vet du ikke kan si nei til. Du samtykker fordi du, i motsetning til narsissisten, har samvittighet. Eller fordi det faktisk er en aktivitet du elsker. Eller du samtykker for å få fred. Men du får det motsatte, for det kommer umiddelbart en tsunami av henvendelser om hvordan dere skal utføre aktiviteten. Narsissisten foreslår nemlig alltid aktiviteter som krever planlegging og gjerne langt frem i tid. Da får de et påskudd til intens kontakt i oppløpet til aktiviteten. Det er med andre ord ikke aktiviteten som er viktig for dem (den avlyses ofte i siste time), men kontakten de får innvilget så snart du samtykker til den. Du vil snart angre på at du samtykket.

Hva kan du gjøre?

Selvfølgelig kan du (nesten) alltid innføre NK. Da slipper du å forholde deg til narsissistisk ping pong. Men i flere situasjoner, som i eksempelet over med familiehytta, eller i andre tilfeller hvor tillatelse og samtykke må innhentes fra en narsissist, så er du nødt til å holde en kontaktkanal åpen. Så her er mine råd.

  • Det er fristende å ta en telefon for å bli ferdig med saken, i stedet for å bruke dagen på å sende meldinger. Men her vil jeg likevel anbefale meldinger fremfor telefonsamtaler. Grunnen er at narsissisten blir ikke ferdig med saken. Det vil si, saken er sjelden viktig for dem, poenget er å forstyrre deg mest mulig. De vil derfor hele tiden ringe tilbake; “forresten, jeg glemte en ting”. Narsissisten kjeder seg, de trenger narsissistisk forsyning konstant, og de har ingen problemer med å spille all din tid. Vi som kjenner en slik narsissist, vet at de kan holde på i dagevis. Derfor, unngå samtaler. Med meldinger så har du mer kontroll.
  • Narsissisten skriver meldinger for å provosere. Din umiddelbare reaksjon er ofte av typen “den jævelen”, du koker inni deg og kaster deg over telefonen for å avverge en konflikt, for å roe ned narsissisten eller motsatt – fortelle ham eller henne hvor skapet skal stå, fordi du er møkk lei dette mennesket. Men her har du faktisk mulighet til å snu på flisa, eller skrevet på en annen måte; ta makten fra dem. I stedet for at de spiller din tid, så kan du spille deres! Svar på maks to meldinger per dag, deretter fullstendig “radio silence”. Trekk tiden ut. De vil bruke dagen på å vente på at du svarer dem, slik at de kan fortsette ping-pongen. De vil bli tiltakende frustrert av å bli satt “på vent”, og de vil la deg vite det. Men la telefonen ligge. Glem meldingen, ikke la den avlede deg fra din dag. På den måten så forteller du dem at kanskje de vil spille ping pong, men det vil ikke du, så da blir det ingen ping pong. Det er verdifull oppdragelse og grensesetting. I tillegg vil du respondere smartere hvis du gir deg selv latenstid. Slapp av, du kommer til å få nok av påminnelser fra narsissisten; “hvorfor svarer du ikke?”. Da kan du svare “svarer i morgen” eller rett og slett ignorere meldingen og påstå at du ikke så den før dagen etter, eller din telefon gikk tom for strøm. Da påfører du også narsissisten en narsissistisk skade; “så viktig er du ikke, at jeg venter på meldinger fra deg dagen lang”. Og det aller beste? De har ikke noe på deg. De har intet bevis på hvorfor du ignorerer meldinger, annet enn antakelser – men antakelser kommer de ingen vei med.
  • Svar kort. Helst maks fire-fem ord. Lange meldinger vil av narsissisten oppfattes som oppmuntrende; at de har påvirket deg siden du har behov for å svare så utførlig.
  • Hvis den enkelte melding er ufin, truende eller respektløs, så ikke svar overhodet. Hvis meldingen derimot er respektfull eller nøytral, så kan du svare hvis du orker å forholde deg til den. På den måten så “oppdrar” du p/n til å forstå at ufine meldinger blir ikke belønnet med en respons fra deg. Hvis de derimot er respektfulle, så svarer du… kanskje.
  • Hvis du faktisk kan leve med narsissistens ønsker, så svar “god ide! Det gjør vi”. Da fratar du p/n den mest potente narsissistiske forsyningen; den negative. I tillegg har du kjøpt deg litt godvilje, for narsissisten elsker ros og å bli tilgodesett. Den kan senere brukes til din fordel. Å gå med på narsissistens ønsker handler ikke alltid om å gi etter for en ondskapsfull person. Det ligger også verdifull manipulering i det.
  • Takk nei til brorparten av narsissistens forslag til aktiviteter. Du kan kanskje ikke unngå alle, men du ønsker ikke å oppmuntre til hyppige henvendelser om ting dere kan gjøre sammen. Kanskje kan du takke nei til alle aktiviteter hvor dere er på tomannshånd, men delta i aktiviteter hvor dere er flere, for eksempel bursdager, juleselskaper etc. Og da kan du “fake it” og vise litt interesse, for eksempel kan du skrive “lager du den gode potetsalaten din? Jeg kan komme og hjelpe deg en time før de andre”. Da vil ikke p/n kunne påstå at du forsøker å unngå ham/henne.

Er det kun p/n som elsker ping-pong? Neida. Du kan ha ping-pong med normale mennesker, men da er det oftest av en hyggeligere karakter, fordi begge gjensidig morer seg. En normal person vil ikke spille kommunikativ ping pong med deg for å stjele din tid eller opprøre deg. Heri ligger forskjellen. Men av og til er den ikke så enkel å speide. En p/n kan også starte med en hyggelig melding eller flere, ofte som en test for å se om du slipper dem inn etter en tid med distansering. Men typisk for en p/n er at meldingene raskt vil anta en mer mørk karakter hvis du ikke responderer raskt nok, eller hvis responsen ikke er slik de håpet.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Hjelp! Fagfolk vil ikke gi mitt psykopatiske barn en diagnose

I det siste har jeg fått flere henvendelser fra nære pårørende som fortviler over å ikke bli trodd i helsevesenet. Noen av henvendelsene har vært fra foreldre, som forgjeves forsøker å få stilt en diagnose på sitt barn. Barna det er snakk om varierer i alder, de fleste i tenårene.

Jeg må bare slå fast med det samme, at svært få psykopater og narsissister noengang får en diagnose. Dette handler ikke bare om at de klarer å manipulere behandleren. Det sitter også langt inne hos behandlere å stille en antisosial diagnose, spesielt hos mindreårige. De fleste psykopater går derfor rundt uten diagnose, også der hvor pårørende har en sterk mistanke.

Grunnen til at behandlere kvier seg for å diagnostisere en mindreårig, er fordi man i den alderen fortsatt er i utvikling. Naturlig nok ønsker man å se an om ungdommen utvikler seg i normal retning. Når det gjelder den antisosiale diagnosen spesifikt, så har også behandlere i bakhodet om det i virkeligheten dreier seg om foreldre som projiserer deres egen psykopati og narsissisme over på barnet. Det ville i så fall ikke være første gang.

Risikoen er også stor for feildiagnose. Flere andre diagnoser kan feiltolkes som psykopati, spesielt i ung alder. For eksempel er det meget vanlig at mennesker med borderline, bipolare lidelser eller asperger manipulerer. Men det har ingenting med psykopati å gjøre. Feildiagnoser kan skje begge veier, slik at en bipolar lidelse blir behandlet som psykopati, eller en ekte psykopat får diagnosen affektiv lidelse, på grunn av noe som egentlig er hyppig narsissistisk raseri.

Men de henvendelsene jeg har fått, dreier seg neppe om det slaget. Jeg får fortvilte beskrivelser av svært manipulerende, voldelige og empatiløse tenåringer, hvor foreldrene i det offentlige helsevesenet møter veggen.

Mitt råd til disse foreldrene er å bruke mindre energi på å forsøke å overbevise fagpersoner. Det koster, tid, penger og frustrasjoner, som regel helt uten resultat. Mitt råd nummer to er å skalke dørene så snart man ikke lenger er juridisk forpliktet til barnet.

Dette er selvfølgelig brutale råd til foreldre som ønsker å hjelpe deres barn. Men sågar foreldre er nødt til å ta innover seg at barnet neppe kan hjelpes, hvis det er snakk om en fullblods psykopat. De unge psykopatene lærer seg tidlig å ta på seg forskjellige masker for å manipulere personer som ikke kjenner dem godt, det være seg fagfolk eller andre. En psykopatisk tenåring vil, som alle psykopater, være tilbøyelig til å lyve. Barnet vil oppfatte et forsøk på å tvinge frem en diagnose, som et forsøk på å skade ham/henne. De vil da rette sitt raseri mot foreldrene, som de forøvrig ikke føler emosjonell tilknytning til. For en psykopatisk ungdom så er foreldre kun nyttedyr som skal forsørge ham/henne, gi husly, mat og penger. Hvis noe av dette går mot den unge psykopatens vilje, så vil han/hun lett lyve om for eksempel vold eller seksuelle overgrep. Mange foreldre sitter i dag fengslet som følge av deres psykopatiske avkoms løgner. Psykopatiske ungdommer i umyndig alder vet også å (mis)bruke det offentlige systemet til deres fordel. Personlig mistenker jeg at mange psykopatiske ungdommer i dag befinner seg i fosterhjem etter å ha manipulert barnevernet. Tilbake sitter en uskyldig, men stemplet, forelder. Kanskje psykopatpoden ikke fikk den iphonen han/hun ønsket seg, og involverte barnevernet som hevn. Som sagt, et psykopatisk barn vil ikke føle lojalitet overfor sine biologiske foreldre.

Foreldre (eller andre som forsøker å legge psykopaten under behandleres lupe) kan avfinne seg med at barnet ikke trenger noen diagnose. De kjenner uansett deres barn bedre enn noen behandler, og må lære å stole på deres egen virkelighet. Det er ikke slik at hvis barnet blir avvist av behandlere, så er det normalt og kan hjelpes. Det er heller ikke slik at med en diagnose, så kan man avlevere barnet til det offentlige for å bli institusjonalisert resten av livet. En diagnose forandrer egentlig svært lite i relasjonen mellom barnet og foreldrene. En psykopatisk ungdom med diagnose, vil likevel gå på skole og bo hjemme som andre ungdommer.

Hederlige foreldre som har forsøkt alt, må til slutt tenke på å beskytte seg selv. En voldelig psykopatisk sønn eller datter er farlig. Foreldrene er ikke forpliktet til å hanskes med en slik. Så snart barnet er myndig så har foreldrene rett til å be barnet om å flytte ut. Ingen ytterligere kontakt er påkrevet. Hvis foreldrene ønsker å understøtte barnet økonomisk, så kan det overføres et bestemt beløp til barnet hver måned, uten at personlig kontakt er nødvendig. En psykopatisk ungdom/ung voksen vil naturligvis forsøke å kontakte foreldrene, for å be om mer penger, forståelse eller sympati. De vil også forsøke å gå via andre slektninger, for eksempel en tante eller besteforelder som de lett kan manipulere. Selvfølgelig vil de det. De er psykopater.

Det er her foreldre må lære seg å legge pliktfølelse og samvittighet til side, å ikke gi deres sønn eller datter innpass. De bør også informere andre slektninger grundig om avgjørelsen de har tatt, og be om at den blir respektert. Det handler faktisk om liv, helse og økonomi. For eksempel kan et psykopatisk barn manipulere til seg og skusle bort hele arven lenge innen foreldrene er døde, også den arven som skulle tilfalle søsken. I sjeldnere tilfeller har psykopatiske barn myrdet den ene forelderen, ofte den sterkeste som står i veien for lett manipulasjon av den mest godtroende, eller begge.

Null kontakt er eneste vei å gå. Jeg hører ofte motargumenter, “det er ikke mulig” eller “jeg er jo barnets mor/far, jeg kan ikke bare kutte kontakten, finnes det ingen vei å leve med mitt barn”? Joda, du kan gjerne leve med en psykopat, men da må du regne med å bli skadet.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

 

Psykopatene svarer

Jeg har tidligere nevnt den engelskspråklige spørresiden “Quora Digest”, hvor folk kan poste spørsmål og andre brukere, som mener seg kvalifisert, kan svare.

Mange av spørsmålene som stilles handler om psykopater. Jeg frekventerer siden en del, for mange av spørsmålene er relevante for denne bloggen. Dog har jeg i bakhodet at man aldri kan være sikker på at personene som velger å svare, er diagnostiserte psykopater. Det er ingen mulighet til å bekrefte en diagnose. Noen har en formell diagnose i følge dem selv, andre er selverklærte psykopater, mens andre muligens utgir seg for å være noe de ikke er (psykopatiske “wannabes”?). Atter andre svarer uten å være psykopater selv, men fordi de mener de sitter inne med spesiell kompetanse om emnet. Siden er derfor ikke 100 prosent vitenskapelig. Man kan også spørre seg i hvilken grad en ekte psykopat er ærlig i svarene, gitt deres manglende selvinnsikt og hang til løgn. Likevel er svarene ofte interessante og troverdige.

Jeg vil publisere noen av spørsmålene og svarene i dagens tekst. Svarene blir publisert i deres engelske originalform. Hvis noen lesere har problemer med å oversette, så be om norsk oversettelse i kommentarfeltet.

 

Anerkjenner psykopater feil og mangler de har?

Jack Hodd svarer.

Yes, I do.

  1. I see myself as smarter than everyone and anyone around me, which I begrudgingly accept as a character flaw.
  2. I’m untrustworthy, I’ll basically backstab you for a fizzy drink.
  3. I’m lazy, sometimes not even being bothered to do something that is literally right in front of me.
  4. I was once almost caught for something I was doing that was bordering on Attempted Murder, which isn’t a good thing in hindsight.
  5. I can be insensitive; I was once playing Hide and Seek with my Jewish cousin and went “Hide before the Germans find you.”
  6. I’m emotionally disconnected to everyone, even at my own mother’s funeral, I wasn’t sad nor was I crying, just a bit pissed off that she died on me.
  7. I can be quite cruel, as I once tried to convince a girl to take her own life, because I was bored back when I was a teenager.
  8. I can’t be bothered to continue this, reinforcing the laziness.

 

Hva frykter en narsissist?

Robert Torbay svarer.

A narcissist would fear you if you were able to cause them a great amount of shame.

Despite what the no contacters say, this is not the ultimate way to hurt a narcissist. If you go no contact, they have many avenues to salvage their precious image – for starters they have already smeared you as worthless and crazy. If you however are able to dumpster their image in a very public way, this causes the narcissist incredible anguish.

You see, narcissism is a defence against shame.

At some point in the development of the narcissist, the young child decides that no matter what, they would never feel shame again, not for a minute, not for a second. They would do whatever they could, no matter the cost to themselves or others, to outsource their shame.

An impossible mission.

They do this by using all the procedures you’re very familiar with – gaslighting, silent treatments, word salads, rage, blame shifting and so on.

If you are able to break through the narcissist’s defences – to psychically tar and feather them, mark them as a pariah to all who know them, you will force them to feel shame for which they would have no defence. You are essentially pinning them down and pouring it all over them, like acid onto third degree burns.

By doing this, you have overwhelmed all their defences, there is no way they can explain to so many people at once whatever it is you have done to their image. The way they look at the narcissist has changed – gone is the adoration, the respect, the worship, it is replaced by disgust, repulsion, derision.

Here is where they lose it, become utterly insane and act in the most shameless ways possible.

They become, as esteemed Dr Vaknin has pointed out many, many times, Secondary Psychopaths.

This is what lurks underneath the mask of sanity, somebody totally crazy, deranged, a shameful lunatic.

Horribly embarrassing to be exposed for what they are, and if you have the power to do this to them, to utterly invert their grandiosity, of course they will fear you. No contact would only fell the most weakened, supply hungry of narcissists.

Shame is their kryptonite.

 

Kan en psykopat føle hjertesorg?

Athena Walker svarer.

When I broke up with my first boyfriend, he cried.

I stared at him unsure of what the problem was. What a strange reaction, I thought to myself. I couldn’t imagine what would cause that. I wouldn’t remember this situation at all if it weren’t for him doing so. I don’t remember his name, nor what he looked like, but I do remember him crying.

Vexing.

I had pets, they died. I never cried.

Psychopaths do not get heartbroken. That isn’t something that we can experience.

We can cry. A great deal of physical pain might cause that reaction. However, I have a high pain tolerance. I used to dance when I had sprains or hairline fractures in my shin.

Crying as manipulation is very effective though. That I did do. People respond to crying girls. I learned that lesson when I was very young. I am still well aware of that lesson, but dislike using it. Crying is uncomfortable physically. The sinus pressure gives me headaches, and there are more effective ways to get what I want.

Also, as an adult that isn’t the reputation I would prefer to have. An adult woman that cries all the time is not someone that people want to be around. I wouldn’t want to be around them.

So, can we cry? Yes.

Do we cry because we are heartbroken? No.

 

Kan psykopater bli fornærmet?

Syn Mae svarer.

This question has quite a few solid responses, so I’ll make mine short.

It’s very difficult to offend a psychopath as their self-confidence is extremely high and their emotionality notoriously low. If you’re someone they respect you’re more likely to be able to perhaps insult a psychopath with some nifty word choice, but it’s quite short lived in the rare times it occurs. Generally? Seconds, if that. Rather than offended it displays as more of an annoyance. Again it’s quite difficult. Emotionally fueled things like “Wow, how could you say that to me?” will never genuinely be said by a psychopath after the fact. The times I’ve said things out of vexation that have annoyed my S.O are forgotten quickly and have never been mentioned again — not even once. Once he’s over it, he will never think or speak of it again. I’d imagine other psychopaths are similar.

Hope I provided some interesting insight

 

Kan en narsissist bli knust, slik de selv knuser deres ofre?

Sylvie Aimee svarer.

Incredibly, yes! Why? Because the Narcissist lives with their failures and the disasters they make of every relationship every single day.

Behind that smirking, plastered-on face of denial and blamelessness lurks a lot of inner turmoil. Yes, they lie about their actions but they are well aware of just how defective they are.

Narcissists are controlled by their lack of providing for their own simplest need: loving and feeling love.

No matter how much you want to hurt them, they’re already destroyed people.

You don’t even need a match.

 

Er en psykopat mentalt sterkere enn andre personer?

Ken Heilbrunn svarer.

Psychopathy is easy to understand, once you know the basic brain abnormality/variant involved: small amygdalae.

The amygdalae are little mounds of brain tissue that sit at the top of the brain stem. They receive input from our senses of sight and sound and other sources of potential danger. If that occurs, and if there are no inhibitory signals, the amygdalae trigger a reflex fight-or-flight reaction in our brains. In other words, they trigger danger and are responsible for danger avoiding/managing action.

The amygdalae in psychopaths are relatively small. Result: Psychopaths do not feel fear/danger the way the rest of us do. They are born this way. Rare cases of stroke that wipes out the amygdalae have also been reported, causing these patients to have lost their sense of fear from things like snakes and heights.

To summarise how psychopaths experience life, they simply do not care. They feel no attachment to people or to things. They can say and do things without the slightest feeling of remorse, shame, or guilt. What sometimes comes out of their mouths is the most fantastical gibberish, spoken with deceptive confidence. They are con artists of the highest order. They have the feeling capacity of robots.

What you call “psychologically stronger” is really freedom from the constraints and rules of society, which, if violated, cause us to feel guilt and shame. Psychopaths do not feel much of anything. They know right from wrong. But knowing and feeling are two different things.

Thus free to act in their own self interests, they forever remain calm, cool, and collected. This is in contrast to the rest of us self-doubters. In fact, this perceived “strength” and stability draw us to them for comfort and security. They make for efficient fearless leaders, which is perhaps why nature/evolution kept them around.

But underneath that calm, cool, and collected facade resides a coward, in most cases. They are sheep in wolf’s clothing.

 

Hvorfor er psykopater fryktløse?

Jay Whistler svarer.

It mainly has to do with attentional-processing.

Here’s an example: Let’s say you have a 1-in-ten-million chance of getting hit by a car crossing the street. If I came to you and said “Be careful, you have a 1-in-ten-million chance of dying crossing that street!” you’d think I was crazy, and rightfully so. Why be worried about odds so low?

Your brain is constantly doing calculations in terms of risk-assessment. “How dangerous is this really?”, “What’s the worst that can happen?” or even “Is this dangerous at all?” and you’ll notice, the more dangerous something is perceived, the most fixated your attention is on it and the more worried you are of it. People with OCD for example might be fixated on one threat like germs and are processing it as if it will almost definitively harm or kill them.

The issue with psychopathy is that we have great difficulty in processing how risky a situation really is. We might know it’s dangerous, but be unaware about how dangerous. If the odds of dying from something are 1/100, our brain sees it more like 1/100,000, if not lower. So it pays little attention and mental fixation on the threat.

Most psychopaths aren’t entirely fearless however. If the odds of death are around 50%, our brain might weigh it at around a 1/20 and we might start to be more attentive, fixated, and hypervigilent.

We are mostly fear-resistant, if not fearless, because of this lapse in attention. There is a distinct difference in the way the danger is evaluated in our head. Little-to-no risk, no emotional reaction. This goes for everyone, but the process is weakened in psychopaths.

 

Og siste spørsmål i dag,

Hvordan får psykopaten så mange til å like dem?

“Cameron” svarer.

I’ll throw out a couple of different reasons.

  • Curiosity

Most people who have interest in psychopathy do so in this “cult classic” follower mentality. They care to understand psychopathy on a level just deeper than what Hollywood presents because they realize psychopathy is bit more than that. But they don’t care to the degree that it would take to truly understand psychopathy, closer to research-level knowledge. Most of YOU are psychological “cherry-pickers”, if you will. The result is the same stupid questions keep getting asked, over and over.

  • Attraction to narcissistic traits

It is my belief that a true narcissist is far more charming than a psychopath. Still, psychopaths have a good bit of superficial charm, narcissism, and brimming confidence that can be seen as admirable and even attractive. Narcissistic traits can enhance the boldness we possess making many of us, not all of us, stand out. We are different. We know we are different. You get to see first hand that we are in fact different and you like it. 😉

  • Implied superiority

Just the label alone brings about this idea of a fearless badass capable of any feat from saving lives to the most clever serial killer and everything else in between. The psychopath. The “apex” predator. Bold. Fearless. Calculating. These adjectives seem to be tied rather tightly the label. What’s conveniently forgotten are all the negatives (if those negatives haven’t been spun in to other edgy attractive qualities) associated with psychopathy. Many of us have a checkered past. (I do.) Many fail to reach their potential. (I have.) Many of us lack the capacity and desire to contribute to society in a worthwhile way. Many of us impact others (family, friends, etc) in negative ways and it barely affects us, if at all. (True of me as well.) But to the casual onlooker bad boys/bad girls are desirable.

Husk å like og dele tekster du er fornøyd med. Husk også at bloggen har en egen facebookside med samme navn. Lik/følg siden for å få oppdateringer om nye tekster, you tube videoer og annen informasjon. 

https://www.facebook.com/Psykopati-og-kj%C3%A6rlighet-1475239182789610

 

 

 

 

Homomiljøet la min vei åpen for psykopatene

Advarsel: denne teksten stiller homobevegelsen i et ufordelaktig lys, og enkelte kan føle seg støtt. 

Vi hadde alle en historie før psykopaten. For mange av oss la fortiden veien åpen for en narsissistisk forføring – en forføring vi ikke hadde falt for hvis vår historie, opp til det punktet, var annerledes. Ikke alle har en slik historie. Noen objekter var sunne og ressurssterke mennesker og falt likevel for psykopaten, men uten at forklaringen lå i fortiden. Men for meg, og jeg mistenker mange av dere som leser, var det ikke slik. Møtet med psykopaten var verken tilfeldig eller uunngåelig.

Jeg hadde min barndom og ungdom i øst/sørlandsbyen Kragerø. Halve slekten stammer fra de traktene. Og hele slekten er telemarkinger (med unntak av ett finsk innslag som ga meg mitt etternavn). Kragerø var på mange måter et fint sted å vokse opp, trygt for barn og idyllisk. Stedet, og enkelte nære slektninger, ga meg mange gode verdier som jeg bærer med meg den dag i dag. Men noe mekka for homofile var det ikke, da det representerer begynnelsen på bibelbeltet og bar preg av det. Men religion alene skal ikke ha skylden. I Kragerø satt janteloven dypt i mange. Man skulle ikke skille seg for mye ut, slettes ikke økonomisk, men heller ikke sosialt eller kulturelt. Litt uforståelig kanskje, sett i lys av at byen er kjent for å huse mange kunstnere. Men det hjalp meg lite i min ferd mot å finne min plass på 80- og 90-tallet.

Da jeg først ble klar over min seksualitet en gang i sen barndom/tidlig ungdom, så var jeg aldri usikker på min seksuelle legning. Jeg forsøkte aldri å “late som”, for eksempel ved å ha en seksuell relasjon med ei jente. Hvis såkalt omvendingsterapi var tilgjengelig så ville jeg aldri benyttet meg av det, for jeg syntes det var fantastisk å like gutter, det føltes helt riktig for meg. Men jeg tidde om min legning; for mine venner, for mine foreldre og for mine religiøse besteforeldre. Jeg var tålmodig, sikker på at min tid ville komme. Jeg var også, for å være ærlig, en nerd. Mine interesser lå ikke i seksuell utforskning. De lå i bøker og filosofi. Jeg leste tykke bøker fra jeg var syv år. Jeg elsket spesielt historie. Og jeg bygget lego til jeg var så gammel at det ble pinlig.

Da jeg var 21 år gammel så flyttet jeg fra Kragerø for godt. Først til en mellomstor by i Danmark, der jeg skulle bli sykepleier. Og det var her jeg begynte å leve ut min legning. Min sosiale og seksuelle selvtillit var på dette tidspunktet på høyden. Jeg hadde ennå aldri hatt et forhold til en mann, men jeg tilskrev det at jeg ennå ikke hadde kommet ut av skapet og faktisk knapt møtt en åpen homofil person. Det var en del av livet jeg ennå ikke hadde tatt fatt på, og grugledet meg til å gjøre. Jeg trodde jeg var fysisk attraktiv. Jeg var sikker på at bare jeg begynte å vise meg i de riktige miljøene så ville alle komme meg i møte og alt ville falle på plass. Jeg ville komme “hjem”.

På denne tiden skjedde mye samtidig. Jeg kom ut av skapet og ble presentert for homofile miljøer. Passende nok gjorde internett akkurat da sitt allmenne inntog, og med et modem som måtte plugges inn i telefonkontakten (som betød at det ikke var mulig å bruke telefonen mens man var pålogget) så kunne jeg treffe andre homofile menn i cyberspace. I begynnelsen føltes det tryggere enn å møte dem ansikt til ansikt.

Men jeg var fryktelig naiv. Jeg tror min evne til romantisering og fantasi jobbet mot meg, og jeg var overhodet ikke forberedt på den kalde kynismen som preget den homofile datingarenaen. Jeg trodde seriøst at hvis man fikk god kontakt med en mann online og hadde hyggelige samtaler, så ville resten være barnemat, da var man i praksis kjærester. Men jeg stiftet tidlig bekjentskap med ghosting; at chattepartnere som hadde gjort et positivt inntrykk, ganske enkelt aldri tok kontakt igjen. Jeg fattet ikke, og har den dag i dag problemer med å forstå, hvordan man kan bruke timer og dager på å snakke med en person, for så bare å ignorere vedkommende. Men i dag vet jeg ihvertfall at det forekommer ofte, og har lært å ikke dvele ved det.

Jeg lærte også at mange ikke er den de utgir seg for å være på nett. Jeg chattet etterhvert med mange gutter og menn. Det tvang seg selvfølgelig frem krav om å møtes ansikt til ansikt, noe jeg hele tiden visste var uunngåelig. Jeg ønsket det jo selv også. Jeg ville ha en kjæreste, og forstod at kjærlighetslivet måtte forlate cyberspace og foregå i den virkelige verden. Men jeg prokrastinerte så lenge jeg kunne. Det var primært i Aalborg jeg begynte å treffe gutter personlig – den nærmeste “storbyen” hvor det fantes et betydelig homofilt miljø, med homofile barer og andre ting jeg tidligere bare hadde fantasert om. Så der begynte jeg å frekventere.

Det gikk opp for meg at uansett hvor mange timer man hadde brukt på hyggelig chat, og uansett hvor god kjemien opplevdes online, så var den fysiske opplevelsen det eneste viktige for guttene. Og jeg kom ganske enkelt til kort. Min feminine fremtoning var ikke hva guttene så etter. Mager var jeg også. Og jeg ble avvist, igjen og igjen. De mange forsøkene på kontakt førte i beste fall til et og annet kortvarig og overflatisk vennskap.

Jeg vil ikke legge all skyld på mennene jeg traff. Jeg hadde selv en høy standard, bygget opp under alle årene på venterommet hvor jeg tålmodig dagdrømte. Drømmene om noe stort som jeg hadde i vente, holdt meg gående. Jeg hadde derfor en høy forventning da jeg endelig entret scenen. Jeg skulle ha kjæreste! Nå skulle det endelig skje, og intet mindre enn drømmemannen var aktuelt. Jeg var totalt uforberedt på alle de merkelige vesenene som frekventerte denne scenen. Hvor var drømmemannen? Han så da ikke slik ut. Jeg var nok langt på vei selv like intolerant som de som avviste meg. “Intolerant” ble også nicket jeg ga meg selv på datingsiden jeg hvor jeg var aktiv (siden het dating.dk og dette var i årene 2000-2002. Siden har jeg ikke brukt profilen. Ifjor fikk jeg en melding fra dating.dk, adressert til “intolerance” og med beskjed om at hvis jeg ikke logget meg på innen en frist, så ville profilen blir slettet. Min profil hadde altså vært ubrukt men tilgjengelig i 18 år!).

I 2002 la jeg Danmark og de homofile i Nordjylland bak meg, og flyttet til Oslo. Jeg var sikker på at der ville alt bli bedre. Min seksuelle selvtillit var kraftig realitetsorientert, men fortsatt intakt. Jeg var fortsatt skråsikker på at drømmemannen fantes og at jeg ville finne ham. Jeg rasjonaliserte nederlagene i Danmark med “danskene forstod meg ikke” eller “det var jo ikke der jeg hadde tenkt å etablere meg”. Jeg var nå blitt 25 år men fortsatt uten et ordentlig kjærlighetsforhold.

Jeg begynte å arbeide på Ahus og skrudde opp min datingfrekvens. I Oslo opplevde jeg at det fantes ubegrenset med datingvillige menn, og i en periode datet jeg en ny mann hver uke. Men å få en date nummer to var svært vanskelig. Jeg merket raskt at jeg ble følelsesmessig avstumpet, for hvis daten denne uken ble mislykket, så hadde jeg jo planlagt en ny neste uke! Jeg la knapt nok merke til personen jeg hadde foran meg i de forskjellige settingene for daten, på kafè, på fin restaurant, hjemme hos en av oss (risikabelt) eller kino (tåpelig datingsted, for hvem blir kjent på kino?). Jeg så ikke mennesket for den han var. Og jeg tror motparten hadde det likedan. Det var et kjøttmarked.

Jeg frekventerte de forskjellige homofile barene i byen. I frykt for å gå alene så følte jeg at jeg måtte ha noen homofile venner. Det ble til at jeg fant dårlige venner, kun for ikke å bli sett alene på byen. Jeg trengte ganske enkelt noen å være sammen med. Hvis de var villige til å bli sett sammen med meg, så var de gode nok. Standarden på mitt sosiale liv ble hurtig rekordlav, med venner som utnyttet, manipulerte, ghostet, var illojale og ganske enkelt ikke brydde seg. Jeg følte meg fryktelig ensom og sårbar på den tiden, og det syntes nok på utsiden.

Jeg var aldri bekvem i det homofile miljøet. Jeg observerte hvordan andre blomstret og tilsynelatende levde fantastiske liv. Jeg snakket med menn som levde i en slags homofil boble, uten kontakt med den heterofile verden. De hadde kun homofile venner, hadde homofile jobber (for eksempel flyvert eller frisør) og oppsøkte kun homofil kultur. De drakk og knullet. Det var livene deres. Da Oslo Pride debuterte i 2004 så ble det den nye meningen med livet for mange, og de brukte store deler av året til å engasjere seg i forberedelsene til pride, satt kanskje i diverse komiteer som planla program og show. Jeg beundret dem og foraktet dem samtidig. Jeg beundret hvordan de kjente hverandre og dro fordeler av hverandre. Man var enten “inne” eller “ute”. Slik ville jeg også ha det! Jeg ville være “inne”. Men jeg likte ikke alkoholismen, arrogansen, kynismen og den “bitchy” sjargongen. Det var overhodet ikke meg. Hvis jeg prøvde å etterape dem, så ble det keitete og gjennomskuelig. Mine omgivelser oppfattet på et øyeblikk når jeg ikke var meg selv. Det var i det hele tatt svært vanskelig å være seg selv i det miljøet. Jeg følte hele tiden at jeg stod med en fot innenfor, men også en fot utenfor, som om jeg var på vei ut døren men uten å klare å få med meg den tunge foten som fortsatt var innenfor og sårt ønsket å være der. For jeg ville så gjerne være akseptert. Det var likevel den foten som stod plantet utenfor som ble min redning. Den holdt meg fokusert på hva jeg tenkte på som “den virkelige verden”, utenfor den homofile boblen.

I dag lærer jeg leserne av bloggen hvordan å observere i stedet for å absorbere. Se ut og ikke inn. Mine erfaringer kommer mye fra denne tiden. Sammen med andre homofile ble jeg overdrevet selvbevisst. Jeg var usunt opptatt av hvordan jeg selv ble oppfattet. Jeg rødmet lett, skammet meg lett og andre homofile fremkalte hele tiden ubehagelige følelser i meg. Det var ikke et godt sted å være. Likevel trodde jeg det var der jeg hørte hjemme. Senere skulle jeg oppdage at mange homofile lever fullverdige liv utenfor det homofile miljøet. Utenfor London pub. Utenfor Pride og politisk homoaktivisme. De er kanskje såvidt innom miljøet for å hente en passende partner, men trekker seg så ut igjen. Men på den tiden manglet jeg integriteten som trengtes for å betrakte det slik. Min forsinkede debut var rett og slett et problem. Der andre kom ut av skapet som 16-åringer og visste nøyaktig hvordan de skulle navigere i miljøet som en kjent skipper i skjærgården, så var jeg som 25-30 åring en novise, en kløne, og allerverst – totalt uattraktiv som kjæreste.

Det var i denne tilstanden av “jeg er feil” at psykopat numero uno dukket opp, i 2003. Denne teksten handler ikke om ham. Den handler om hvordan tilgangen til meg ble åpnet for ham og psykopatene som kom etter. Jeg vil derfor ikke bruke mye tekst her på å beskrive ham og vår relasjon. Poenget er at jeg den gang oppfattet ham som min redning. Han var kald, rolig, maskulin og offiser i forsvaret. Alt jeg i min naivitet trodde jeg ønsket meg. Så jeg kjøpte hva han solgte. Det skulle selvfølgelig senere vise seg at han var langt fra noen redning, men det skjønte jeg ikke der og da. Jeg fattet ikke hvorfor jeg ikke klarte å elske den mannen som på utsiden var alt jeg hadde drømt om. Jeg trodde at noe var galt med meg. At jeg var utakknemlig. Her hadde høyere makter forært meg en mann, slik jeg hadde tryglet og bedt om, også fikk jeg det likevel ikke til å fungere. Det var et dobbelt nederlag. Den dårlige samvittigheten over hvor utakknemlig jeg var, gjorde meg langt mer føyelig i relasjonen enn hva jeg burde ha vært. Den psykopatiske forståelsen kom først mange år senere, men dette var en mann som var meg utro, som skjulte meg for sine nærmeste, som foraktet meg, som var fraværende i uker av gangen, som forsøkte å voldta meg og som til slutt forkastet meg etter den psykopatiske boka. Likevel så jeg intet galt i å ha en relasjon med ham, også etter bruddet. Men jeg elsket ham aldri. I dag vet jeg hvorfor. Og jeg har selvfølgelig ikke lenger dårlig samvittighet for det.

Men tilbake til homomiljøet. I dag har vi – miljøet og jeg – et kjølig og distansert forhold, og jeg har det fint med det. Vi står så langt fra hverandre som vi kan, både kulturelt, sosialt, verdimessig og politisk. Jeg kommer sjelden overens med andre homofile, det eneste vi har til felles er vår legning, og det er ikke nok. Men det føles godt i dag å stå trygt på mitt sted, en helt annen opplevelse enn for femten år siden.

Med tid og avstand så kan jeg i dag gjøre meg noen betraktninger om hvorfor jeg den gang opplevde den homofile scenen som et så avvisende sted. Hvor røk homomiljøet og jeg uklar?

Jeg tror homomiljøet delvis må unnskyldes den kalde skulderen det ga meg (og unektelig mange andre). Homofile, i hvert fall de på min alder og eldre, er fulle av skam. Avvisningen av andre homofile er en ren projeksjon av eget selvbilde. Sammen med andre homofile blir man konfrontert med de sidene ved seg selv som er skambelagte. Det kan være at man er feminin, eller at egen seksualitet er “skitten”. Hvis du ikke klarer å akseptere din egen seksualitet (selv om du av ren natur blir drevet til å tilfredsstille den) så vil andre homofile med den samme “skitne” seksualiteten vekke avsky i deg. Hvis du ble mobbet for din feminitet, så vil andre feminine menn trigge den forakten du har til deg selv. Resultatet blir at mange medlemmer i miljøet har piggene ute, det handler om å dømme andre innen du selv blir dømt, og det vil du for enhver pris unngå for det er så ubehagelig. Mange forsøker å lindre ubehaget med rusmidler. Det ser ikke ut til å falle dem inn at de faktisk kan forlate miljøet og likevel ha det godt. De tror de er nødt til å ta del i det for å oppfylle seg selv, slik jeg også en gang trodde.

Men hva som ikke kan unnskyldes, er den politiske dobbelstandarden. Homofile aktivister krever at alle andre skal akseptere dem, og at intoleranse mot homofile bør straffeforfølges. De heterofile blir naturlig nok “fienden” som skal straffes. Men hvordan kan homofile kreve det når de er deres egen verste fiende? Jeg har aldri møtt så lite aksept for hvem jeg er blant heterofile, som jeg gjorde da jeg forsøkte å få innpass i det homofile miljøet.

Men det var en digresjon.

Tilbake til tema. Hvordan ble DIN vei lagt åpen for psykopaten? Har du en historie å fortelle? Fortell den gjerne i kommentarfeltet.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.