“The most reliable sign, the most universal behavior of unscrupulous people is not directed, as one might imagine, at our fearfulness. It is, perversely, an appeal to our sympathy.” (fra “The sociopath next door” av Martha Stout)
Når man har vært borti en såkalt “åpen psykopat” (eng. overt narcissist/psychopath) som jeg og mange andre har, så søker man ofte til personer med stikk motsatte trekk. En åpen psykopat bærer arrogansen og overlegenheten “på ermet”. Kritikk og aggresjon ligger rett under overflaten, man kan nesten sanse det bare ved å oppholde seg i i samme rom som vedkommende. Ingen får deg til å på eggeskall med lettere steg enn den åpne psykopaten. Man er konstant redd for å vekke monsteret i ham/henne.
Når man endelig har brutt fri fra et slikt ubehagelig menneske, så søker man noe annet – noe som ikke ligner den åpne psykopaten i det hele tatt. En person som ikke trigger det ukomfortable vi opplevde sammen med den åpne psykopaten. Vi søker en person som er mild, ydmyk, behagelig, gavmild, varm og god. En som får oss til å føle oss trygge. Vi vil gå rett i armene til en slik person hvis han/hun skulle dukke opp like etter bruddet med den åpne psykopaten. Vi resonnerer at en slik person – som fremstår som den åpne psykopatens strake motsetning – må være så langt unna psykopatisk som det er mulig å komme.
Vi tar gruelig feil.
En person som opptrer stikk motsatt av den åpne psykopaten er ingen motsetning, men en annen versjon av det samme. Den skjulte psykopaten (eng. covert narcissist/psychopath) vil fremstå som overdrevent sympatisk, nærmest engleaktig. Han/hun vil være godt likt av alle, opptre meget korrekt i de fleste sammenhenger og blende oss med sitt milde vesen. At han/hun er like oppsøkende og pågående som den åpne psykopaten vi nettopp har brutt fri fra, registrerer vi ikke som det røde flagget det faktisk er. Vi er bare sjeleglad for å ha fått et slikt engleaktig vesen inn i livet vårt, etter den grufulle opplevelsen med den eksplosive åpne psykopaten.
Det er mye vanskeligere å avdekke en skjult psykopat enn en åpen. Men etterhvert oppdager vi at det også i den skjulte psykopaten ligger en overflatiskhet i kontakten som vi ikke klarer å sette fingeren på. Vi opplever at vi strekker oss meget langt for den skjulte psykopaten, for hans/hennes sjarmerende og milde vesen oppleves så varmt og trygt. Men uansett hvor mye tid vi tilbringer sammen med vedkommende eller hvor mye vi tjener ham/henne, så går relasjonen aldri opp i en høyere enhet (eller ned på et dypere nivå avhengig av hvordan man ser det). Den skjulte psykopaten synes å like alle like godt som han/hun liker deg, selv om det er du som har stilt opp dag og natt for å dekke vedkommendes varierende behov.
Den skjulte psykopaten har nemlig mange behov, og akkurat som den åpne psykopaten så krever han/hun mye av deg. Også nøyaktig som den åpne psykopaten, så oppdager du at du får lite eller ingenting tilbake for dine oppofrelser utover fagre ord. Bak den meget tiltalende fasaden, så er nemlig den skjulte psykopaten helt lik den åpne psykopaten; samvittighetsløs og en utnyttende parasitt.
Der hvor den åpne psykopaten har den mer røffe jeg-er-best-og-skal-klare-alt-selv holdningen til andre mennesker, så blir den skjulte psykopaten meget pusete og valpete når han/hun trenger noe av deg (og det er ofte). Den skjulte psykopaten er ikke redd for å vise seg svak. Tvert imot, å virke hjelpetrengende er slik han/hun får sin nødvendige narsissistiske forsyning. Ved å appellere til vår sympati så får han/hun jobben gjort – av andre enn seg selv – i tillegg til trøst og støttende ord fra velmente ofre. Ordene vil ofte ha karakter av oppbakking og oppbygging, “du er god nok”, “du er pen nok”, “du er flink og snill”, ord som bygger opp et allerede oppblåst psykopatisk ego. Den skjulte psykopaten er nemlig ikke skjør, selv om han/hun fremstår slik.
Så snart du imidlertid begynner å kreve noe tilbake, så trekker den skjulte psykopaten seg bort. Jeg har selv opplevd hvordan jeg etter å ha hjulpet skjulte psykopater gjennom hva de fremla som alvorlige livskriser, forventet at vennskapet skulle normalisere seg, slik at vi kunne gjøre andre ting sammen enn å løse hans/hennes “problemer”, som å gå på kino, spille spill eller spise mat i hverandres selskap. Det skjedde imidlertid aldri. Heller ikke selv om den skjulte psykopaten lovet at disse tingene skulle vi gjøre. Den skjulte psykopaten benytter seg av “future faking” akkurat som den åpne psykopaten, og han/hun er egentlig ikke interessert i en normal relasjon med deg, kun i sympatien og støtten du gir. Du får følelsen av å ha blitt tildelt rollen som “fortrolig venn” og at din oppgave er å være veileder eller coach. Men når den skjulte psykopaten plutselig og uforklarlig har det bedre og er klar for fest og moro, så hører du ikke et pip. Mellom alle “slagene” hvor han/hun med valpeøyne trygler om din hjelp, så har vedkommende nemlig tid til alle andre enn deg. Og her avslører den skjulte psykopaten ytterligere en manipuleringsteknikk som han/hun deler med den åpne, i dette tilfelle sjalusifabrikkering.
Denne teksten ble innledet med et sitat av den amerikanske psykologen Martha Stout. Stout mener at psykopatens kjernetrekk ikke er løgn, utroskap eller vold, men sympatifisking (eng. pity play).
Selv om jeg personlig ikke er enig i at sympatifisking kjennetegner den åpne psykopaten, så er jeg definitivt enig i at det kjennetegner den skjulte psykopaten. Jeg har hatt flere av slagsen tett innpå livet, og selv om mine romantiske relasjoner alle har vært menn, så har den kvinnelige psykopaten gjort seg til kjenne i form av uttalige venninner jeg i dag kan gjenkjenne som skjulte narsissister/psykopater. Jeg har hatt både mannlige og kvinnelige venner med dette trekket.
Som Stout påpeker i innledningen, så har den skjulte psykopaten skjønt at han/hun kan trekke flere gode ting ut av godtroende mennesker med sympatifisking, enn å spille på frykt eller beundring alene. Hvor mange ganger har vi ikke hjulpet mennesker som med dådyrøyne fremstår som hjelpeløse? Hvis det i tillegg er snakk om en attraktiv person, så er det meget vanskelig å stå imot. Mange skjulte psykopater har den samme karismatiske sjarmen som åpne psykopater har. Mange mennesker har gått i “hjelpefellen” i håp om å oppnå gunst fra disse attraktive psykopatene. De får oss til å føle oss spesielle ved å signalere at hjelpen må komme fra nettopp oss, at ingen andre kan hjelpe dem like effektivt og ønskelig som oss. De får oss til å føle at vi er spesielt begavet i forhold til andre, og kun vi kan løse det ærefulle oppdraget det er å hjelpe dem.
Det som egentlig skjer er at de oppnår vår beundring i tillegg til at vi gjør skittjobbene deres; lytter timelangt på deres problemer, skifter bildekkene deres, løper deres ærend og blir suget inn i deres sverting av andre. Når du selv trenger hjelp til noe, så har disse menneskene imidlertid ikke tid, eller de har “vondt i magen”.
“Pity and sympathy are forces for good when they are reactions to deserving people who have fallen on misfortune. But when these sentiments are wrested out of us by the undeserving, by people whose behavior is consistently antisocial, this is a sure sign that something is wrong, a potentially useful danger signal that we often overlook.” (fra “The sociopath next door”)
Når noen krever din oppmerksomhet med overdreven sympatifisking, så vær på vakt. Spesielt hvis du egentlig ikke kjenner denne personen ennå, hvis dere nettopp er blitt introdusert eller bare har kjent hverandre kort tid. Det er ikke normalt å pøse dine problemer og behov for trøst og sympati over på personer du ikke er trygg på og ikke har kjent lenge, helst i flere år. Den skjulte psykopaten vil fremlegge det som en tillitserklæring at han/hun er klar til å åpne seg for deg allerede etter kort tid, men dette er ikke en tillitserklæring. Det er ikke normalt å ha slik umiddelbar tillit til noen. At en person som fremstiller seg selv som så stakkarslig som den skjulte psykopaten gjør, skal ha slik plutselig tillit til noen etter bare dager eller uker, er selvmotsigende. Det avslører en utnyttende agenda. Det avslører også at den “stakkarslige” personen slettes ikke er stakkarslig, men har et overdrevent og grandiost selvbilde, stikk motsatt av hva han/hun ønsker at andre skal tro.
Lær deg å være tilbakeholden med din sjenerøsitet og skru ned for empatimotoren. At du har evnen til empati og viljen til å hjelpe betyr ikke at du skal dele ut til gud og hvermann. Tvert i mot, du har en gave som du skal gi til de som fortjener den og ingen andre. Se personene som henvender seg til deg an. Test dem ut. Still noen kontrollspørsmål. La det gå litt tid. Hvordan reagerer de når du selv ber om noe? Har de tid til deg på dine premisser? Lar de også deg komme til orde? Hvordan reagerer de på mild grensesetting? Trekk deg ut av relasjonen hvis motparten viser tegn til at det ikke er plass til deg i den, kun til ham/henne. Ha føttene godt plantet på jorden, vit hva du selv har bidratt med (og eventuelt ikke har bidratt med) og hva du kan kreve i retur. Ha selvinnsikt.
Med selvinnsikt så vet du når psykopaten har gått for langt. Du vingler mindre og vet når din harme er berettiget. Du står stødigere i stormen som vil komme når psykopaten straffer deg for ditt fravær og forsøker å gjøre deg usikker på dine beslutninger.
God helg 🙂