Jeg har lyst til å fortsette i samme gate som forrige tekst. Vi er i ferd med å bygge oss selv opp og jeg ønsker å holde fokuset på ofrene en stund til, i motsetning til mange andre tekster som fokuserer på psykopaten. I dag ønsker jeg å snakke om krenkbarhet. Begrepet ble såvidt nevnt i forrige tekst, da om å “legge vår krenkbarhet under lupen”. La oss gjøre det nå. 

Det finnes mange offisielle definisjoner på ordet krenkelse. Men istedet for å sitere en av disse, så har jeg lyst til å forsøke meg med min egen. Jeg vil foreslå at en krenkelse er “en handling eller et utsagn som reduserer den krenkedes opplevelse av egenverdi”.

Hvorfor er det viktig å være bevisst vår krenkbarhet? Trenger vi å være bevisst den, vil den ikke automatisk merkes? Er det ikke svake mennesker som blir krenket og derfor et tegn på utilstrekkelighet? Hva har krenkbarhet med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alle mennesker er krenkbare, men terskelen for hva som oppleves som krenkende er individuell. Vår krenkbarhet vil også variere i løpet av livet. Å bli krenket er noe mer enn bare å bli fornærmet. En krenkelse stikker dypere. Det er derfor en krenkelse påvirker oss så voldsomt. En krenkelse kan følge oss i timevis eller dagevis etter krenkelsen har funnet sted og stjele vårt fokus og vår energi. I ekstreme tilfeller så kan en krenkelse være traumatiserende og i verste fall dødelig. En krenkelse kan være verbal, emosjonell, materiell eller fysisk. Den fysiske krenkelsen er på mange måter enklest å forholde seg til, fordi den etterlater spor i form av arr eller skader. Den er – sammen med den materielle – også juridisk anmeldelsesvennlig. La oss derfor legge disse to typer krenkelser til side i denne teksten, og i stedet fokusere på de mer diffuse verbale og emosjonelle krenkelsene. 

Det ligger en forventning hos mange at verbale krenkelser skal man tåle. Disse forventningene er også knyttet til kjønn og alder. Det forventes at en voksen person skal kunne takle en krenkelse bedre enn et barn eller eldre. Vi forventer også at menn takler krenkelser bedre enn kvinner. Det vil også være forskjeller på forventet og akseptabel krenkbarhet innenfor kulturer og religioner. Det er sågar sosiale retningslinjer på hva som er lov å oppleve som en krenkelse og hva som ikke aksepteres som en krenkelse. Men faktum er at alle mennesker har lov til å føle seg krenket. Det er en del av livet å bli krenket. Det vil derfor være hensiktsmessig å forvente krenkelser og klare å regulere dem mentalt uten å bli skadelidende. Det betyr ikke at man skal finne seg i alle krenkelser man opplever. 

La oss se på noen tilstander som gjør oss ekstra krenkbare.

I perioder hvor vi ikke har det godt. Alle opplever perioder i livet hvor vi ikke har det optimalt. Psykopatofre er spesielt utsatt, både under relasjonen og etter bruddet. Vi hadde det hverken godt sammen med psykopaten eller uten ham/henne. I perioder hvor vi lider så er våre mentale skjold mot angrep og krenkelser svekket. Det betyr at flere krenkelser vil slippe gjennom skjoldene i tillegg til at de gjør større skade fordi våre innvendige reguleringsmekanismer allerede er i fullt arbeid med å håndtere våre lidelser. Krenkelser vil i slike perioder overbelaste og overstimulere oss. Hvis vi har det godt så opplever vi oss ikke truet i samme grad. Når vi er fornøyd med hvem vi er og hva vi har så anser vi oss som privilegerte og kan lettere regulere angrep mot oss. Rikdom gir oss overskudd til å unnskylde eller ignorere angrep. Vår opplevelse av rikdom kan være av økonomisk, sosial, intellektuell og emosjonell art. 

Når selvbildet er dårlig. Noen mennesker har kronisk dårlig selvbilde. Det har vært slik fra barnsben av og følger dem gjennom hele livet. Andre mennesker har et vekslende selvbilde, hvor det er bedre i perioder og dårligere til andre tider. I motsetning til dem med stabilt, sunt og sterkt selvbilde så er man ekstra krenkbar når man har et skjørt selvbilde. Dette er fordi det meste og de fleste da oppleves som en trussel. Vi føler oss mindre og svakere enn andre. Andre vil oppleves som mektigere og sterkere. Når vi har et slikt bilde av oss selv versus andre, så vil andres angrep mot oss oppleves som farligere enn de faktisk er. En mus vil føle seg mye mer truet av at en elefant oppfører seg aggressivt enn en annen elefant. Musa vil bokstavelig talt risikere å bli tråkket ihjel av elefanten, det vil en annen elefant neppe. Men hvis elefanten opplever seg som en mus så blir plutselig andre elefanter truende, kanskje til og med andre mus! Det er denne opplevelsen av at andre kan skade oss markant, som gjør oss ekstra krenkbare når selvbildet er skjørt. Når selvbildet er skjørt så kan sågar barn krenke oss. 

I transittperioder. I perioder i livet hvor vi gjennomgår store forandringer, som for eksempel puberteten, overgangen til alderdom eller i sorg og krise så vil vi være ekstra krenkbare. Dette gjelder i aller høyeste grad også etter bruddet med psykopaten, da vi forsøker å finne nytt fotfeste i livet. Vi forandrer oss innvendig i tillegg til at de ytre rammene forandrer seg. For det første er vi igjen enslige. I tillegg har vi kanskje flyttet eller fått ny jobb. Vårt nettverk er under omstilling. Innvendig så skjer det en markant forandring til et nytt verdenssyn, kanskje den største indre forandringen vi noengang kommer til å gjennomgå i voksenlivet. I en periode vet vi ikke hvem vi er. Når vi ikke vet hvem vi er så står vi ikke støtt nok til å klare å regulere krenkelser. I tillegg er vi sinte og veldig oppmerksomme på våre grenser. Krenkelser og angrep kan derfor oppleves som ekstra ydmykende og belastende. Vi er også tilbøyelige til å reagere uhensiktsmessig på dem.

Fredelige, empatiske og elskende mennesker er ekstra utsatt for krenkelser. Ikke fordi de er svake, men fordi fredelige mennesker aldri er forberedt på konflikt. Vi blir like forbauset hver gang noen krenker oss fordi vårt tankesett aldri er innstilt på krig. Vi synes aldri å lære, men dette er fordi det ikke ligger i vår natur å krige. Vi har derfor aldri paratforsvaret klart. Å bli angrepet gir oss hver gang følelsen av å “sitte med skjegget i postkassa” for vi synes aldri å formå å parere angrepene på et verdig vis. I tillegg har vi problemer med å ignorere krenkelsene fordi vi ikke forstår hvorfor noen ønsker å angripe oss. Istedet for å legge krenkelser bak oss så vil vi ofte forsøke å skape fred med – eller forståelse for – den som krenket. Vi ønsker å vite om vi selv kunne gjort noe annerledes for å unngå krenkelsen. Slik vil krenkelser ikke bare oppleves som sterke og hyppige, men de vil også være tilstedeværende store deler av tiden fordi vi bærer på hver enkelt krenkelse, føler på den og analyserer den. 

Skambelagte personligheter vil føle seg hyppig, dypt og omfattende krenket fordi krenkelser alltid vil berøre kjernesåret; skam. Hver eneste krenkelse vil vekke den latente skamfølelsen. Det er meget smertefullt å få skammen revet opp hver gang kritikk, sinte tonefall eller uenigheter dukker opp. Skambelagte personligheter vil ha store problemer med å mentalt regulere krenkelsene fordi de aldri har utviklet redskap til å håndtere skammen. Det er med andre ord den grunnfestede skammen som er problemet og ikke krenkelsene i seg selv. Deres forsøk på å håndtere krenkelser blir som å bruke alt fokus på å behandle symptomene på sykdommen men uten å kurere sykdommen; som at en kreftsyk pasient med en tumor i tarmene forsøker å tilpasse kostholdet slik at fordøyelsesprosessen er mindre smertefull, men uten å vurdere cellegift eller stråling for å bekjempe selve tumoren.  

Den emosjonelle avstanden til den som krenker. Vi blir lettere krenket av nærstående personer enn mennesker som ikke vedkommer oss. Bemerk dog at det her er snakk om emosjonell distanse og ikke nødvendigvis det familiære hierarkiet. Hvis vi er emosjonelt distansert til vår partner, forelder eller søsken så vil ikke vedkommende krenke oss like lett som hvis vi stod dem emosjonelt nært. Motsatt så kan en person som vi egentlig ikke kjenner spesielt godt krenke oss dypt hvis vi er emosjonelt knyttet til vedkommende (dette vet emosjonelle manipulatorer å benytte seg av).

Hvis du opplever deg som sterkt og ofte krenket, så forsøk å finne ut om du befinner deg i en eller flere av de ovennevnte tilstandene. Kanskje finnes det også flere tilstander du kommer i tanke om. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet. 

Av og til er det slik at vi opplever oss som krenket men uten egentlig å ha blitt krenket, såkalt “innbilt krenkelse”. Motsatt så skjer det også at vi ikke opplever oss som krenket til tross for at vi faktisk ble krenket. Forsøk å tenke ut tilfeller i ditt eget liv hvor begge scenarier har skjedd. Jeg vil hjelpe deg på vei med ett eksempel av hvert scenario.

I min jobb som sykepleier samhandler jeg ofte med andre nødetater. Ved en anledning trengte jeg politiets hjelp til å løse en utfordring. Kontaktknutepunktet ble da politiets operasjonssentral. Personen som satt der og koordinerte henvendelsene var av den arrogante og ufine sorten. Poenget her er ikke den bokstavelige ordutvekslingen som foregikk så den utelater jeg. Poenget er at jeg etter endt kontakt følte meg krenket av denne tjenestemannens tonefall og ordvalg. Dette til tross for at jeg fikk den hjelpen jeg ba om. Jeg følte meg likevel etterpå som en femåring som hadde blitt irettesatt (skam?) og denne opplevelsen fargela resten av min arbeidsvakt. Jeg hadde det ikke godt de neste timene som følge av denne ene telefonsamtalen (dette skal vi analysere dypere i del 2 av denne teksten).

Det som skjedde her var at jeg fokuserte så mye på min opplevde krenkelse av min person, at jeg glemte at utfordringen ble løst. Ikke bare ble den løst, men den ble løst slik jeg ønsket. Tjenestemannen gjorde altså som jeg ba om. Likevel var det min opplevelse av krenkelse som ble hengende igjen etterpå.

Ble jeg egentlig krenket? Kanskje. Ord kan krenke. En verbal krenkelse er ikke mindre en krenkelse kun fordi den er verbal. Den viktige forskjellen her er imidlertid at ord kan ikke skade deg. Den eneste skaden ord kan påføre deg, er den du innvendig påfører deg selv som en forlengelse av ordene. Og som skrevet i forrige tekst; fiendtlighet tilhører avsenderen. Tjenestemannen var dessuten uvedkommende for meg (jfr faktoren om emosjonell distanse). En verbal krenkelse fra en fremmed person bør vi derfor klare å regulere innvendig på en slik måte at den ikke påvirker oss. Selv om ordene faller inn under definisjonen av en krenkelse, så stod min reaksjon ikke i samsvar med størrelsen på krenkelsen, ei heller med utfallet av saken – som endte godt og egentlig i min favør. I dette tilfelle kan vi derfor konkludere med at jeg opplevde meg krenket uten at en egentlig krenkelse hadde funnet sted eller den var av en mild karakter og derfor burde være lett regulerbar. 

La oss nå se på ett tilfelle hvor vi burde ha følt oss krenket men ikke gjorde det i tilstrekkelig grad. Det soleklare eksempelet jeg vil trekke frem er selvfølgelig vår relasjon med psykopaten.

Psykopaten krenket oss gjennom hele relasjonen. Han/hun gjorde det både på subtilt og diffust vis og på åpenbart og/eller offentlig vis. Faktisk er en relasjon med en psykopat en eneste lang krenkelse. Krenkelsene er så konstante og varierte at mengden krenkelser i seg selv bidro til at vi ikke gjenkjente dem. Vi så ikke skogen for bare trær. Vår reaksjon stod ikke i samsvar med de hyppige og store krenkelsene. Vi tolererte i dette tilfellet for mye. Vi gjorde det fordi vi unnskyldte, håpet, fornektet og rasjonaliserte i det lengste. Vår langvarige utsettelse for krenkelse er mye av grunnen til at vi i dag er så sinte. Dette viser at det får mentale konsekvenser hvis vi ikke reagerer på krenkelser noenlunde i samsvar med størrelsen på krenkelsen. Å ikke reagere på krenkelser får konsekvenser for vår mentale helse. Det er med andre ord viktig å både gjenkjenne, identifisere og respondere på krenkelser. 

Del 2 av denne teksten følger i morgen.