I dag vil jeg snakke om det litt vanskelige temaet hevn. Ikke bare et håp om at det skal gå psykopaten ille, men når du selv ønsker å skade eller drepe psykopaten.

Dana Morningstar i den populære youtube kanalen “Thrive after abuse” forteller i flere videoer om hvordan hun i en periode spekulerte over hvor lenge hun måtte regne med å sitte i fengsel for å drepe sine psykopater (hun har hatt intime relasjoner med to).

Selv inngikk jeg en gang en pakt med meg selv. Jeg var ikke villig til å gå i fengsel for min psykopat (den siste). Men hvis jeg noengang ble alvorlig syk, så syk at jeg ikke kunne behandles, så skulle jeg drepe ham. Jeg resonnerte at hvis jeg likevel skulle dø, så ville soningen bli kort eller bortfalle. Da ville det være bryet verdt å ta hans liv, selv om jeg måtte bruke mine siste krefter på det.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Står jeg ved min pakt i dag? Trolig ikke. Psyken kan forandre seg hvis jeg plutselig står overfor en dødsdom, slik at jeg ikke kan vite hvordan jeg da vil reagere, men per i dag så er jeg ikke lenger sint nok til å gå så drastisk til verks. Min psykopat er slik sett trygg, ihvertfall fra meg. Men hadde jeg blitt alvorlig syk i de månedene hvor jeg var mest sint, bedratt, desperat og krenket så tror jeg faktisk at min psykopat ville vært i reell fare.

Hvis du ser videoene til Dana Morningstar så vil det aldri falle deg inn at den kvinnen er istand til å drepe noen. Hun er rolig, fattet, forsiktig og medfølende. De fleste av oss er fredelige og empatiske mennesker. At psykopaten klarer å fremkalle slike voldelige tanker i oss kan vi betrakte på mange vis. Her er noen av dem;

-Det er helt normalt etter det enorme sviket og bedraget de utsatte oss for. De har kanskje holdt seg innenfor den juridiske loven (i mange tilfeller ikke), men de har begått åndelige forbrytelser som knekker andre mennesker. Kun fordi det ikke er juridisk straffbart betyr ikke at det ikke er alvorlig forbrytelser. Du skal derfor ikke skamme deg over å ha slike tanker.

-At vi ønsker å skade eller drepe noen er et tegn på at denne personen får fram det verste i oss, ikke det beste. Vi kan ikke elske en slik person, og en slik person elsker ikke oss. Det er viktig å ha i mente når kognitiv dissonans river i oss.

-Ønsket om å drepe dem forteller oss mye om deres karakter og forstyrrelse. Det er onde mennesker, vi har vært i kontakt med ondskap. Vi ønsker ikke å skade normale mennesker.

-En slik indre radikal forandring i oss er skadelig. Vi må jobbe for å gjenopprette indre balanse og bli mest mulig av den vi var innen vi traff psykopaten; i de fleste tilfeller en livsglad, optimistisk og elskende person som aldri gikk rundt med voldsfantasier. Selv om fantasiene er berettiget, så skader de vår sjel.

Det er dog ikke alltid vi blir den samme. Som regel blir vi en annen utgave av oss selv. På mange måter en bedre utgave, på noen måter en hemmet utgave. Slik er det å ha vært i krigen, man blir ikke helt den samme og må gjøre det beste ut av den man er blitt til. Livet går likevel videre. Vi er ikke døde, og har fortsatt stort potensiale for rike liv.

Som ved alt annet som har med psykopaten å gjøre, så er NK (null kontakt) en forutsetning. Det er NK som gjør at jeg ikke lenger er sint nok til å gjennomføre en hevnaksjon mot min psykopat. Han er blitt fjernere for meg, i ferd med å bli et vagt minne. Parallelt med den åndelige distansen så svinner hans betydning. Jeg har ikke lenger behov for å skade en person som betyr så lite. Han blir aldri en del av mitt liv igjen. Utfordringen nå ligger i de nye menneskene jeg fortløpende møter. Klarer jeg å håndtere dem på en bedre måte enn jeg gjorde med ham?

Nye mennesker hjelper oss til å fokusere mindre på psykopaten, men først når vi er klare. Det hjelper derfor lite å reparere skaden psykopaten påførte oss ved å hoppe inn i en ny relasjon for tidlig. Når vi ser en potensiell ny partner uten å sammenligne ham/henne med psykopaten, så er vi omtrent der vi skal være. Jeg har to ganger det siste året interessert meg for menn som jeg muligens kunne gått videre i tettere symbiose med. Mine nye grenser har imidlertid luket dem ut. Ikke fordi de er psykopater, men fordi jeg ser at vi ikke er kompatible. Men det er ikke poenget her, poenget er at du vet når du er klar til å gå helhetlig inn i en ny relasjon. Kroppen forteller deg det, og det er et meget godt tegn.

Når livet ditt fylles med nye mennesker og nye aktiviteter, så forsvinner ditt behov for å se psykopaten lide. Du orker ikke lenger tanken om å skade dem. Voldsfantasier krever mye tid og energi. Å sette deg ned for å fantasere om deres død tar fokus vekk fra andre, sunnere tanker. Det er også en enormt tappende verden å bevege seg inn i, spesielt for empatiske mennesker. Den er mørk og ubehagelig. Å dyrke den kan bety at du dyrker ondskapen i deg selv. Kontakt med ondskap fjerner livsgnist og gjør oss besatte. Besettelse gjør at vi eldes hurtigere og blir bitre.

Med tiden forsvinner også vårt indre ønske om at det skal gå psykopaten dårlig, selv uten vår direkte involvering. Jeg merker hvor mye mer likegyldig jeg er blitt til hans liv og levnet. Som jeg tidligere har skrevet så har han giftet seg med min erstatter. Ekteskapet må ha blitt inngått en eller annen gang i løpet av det siste året. Selv om jeg av og til tenker på det, så klarer det ikke å vekke de store følelsene i meg, ikke engang en gnist av sinne, sjalusi eller svik – alle følelsene jeg hadde daglig kontakt med de første årene. De er borte. NK er virkelig en velsignelse.

Jeg så et bilde av ham for noen uker siden, sammen med min erstatter. Synet av de to gjorde ikke lenger noe stort inntrykk. Jeg la dog merke til en ting. Han så lidende ut. Det fandenivoldske blikket hans var borte, ihvertfall på det bildet. Tidligere har jeg sett det i alle bildene av ham; den gnisten og psykopatiske kraften som driver ham var synlig i hans øyne på alle bildene, også på bilder fra han var meget ung. Det siste bildet jeg så var det første bildet hvor denne gnisten var borte. Han så trett og forvirret ut. Det kan ha vært tilfeldig, men det kan også være at han begynner å miste sin narsissistiske forsyning. Han er i tredve-årene nå. Attraktiviteten hans faller. Kanskje ikke alle lenger flokker seg om ham som fluer. Kanskje går økonomien ad undas. Kanskje er han klar over at det skrives blogger og bøker om ham, hvor han blir avslørt. Kanskje var det derfor han til slutt giftet seg med henne, fordi det var hans eneste mulighet til fortsatt forsyning.

Han så død ut på det bildet.

Hvorfor drepe en som allerede er død?

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

Bok nummer to er i emning. Den er faktisk 90% ferdigskrevet. Det betyr imidlertid ikke at den er i salg neste uke. Etter skrivingen skal den korrekturleses og så skal det finnes et egnet forlag. Jeg kan derfor dessverre ikke love publisering før til vinteren.

Emnet er gråsteinmetoden. Grunnen til at jeg valgte det emnet for denne boken, er at det fikk en altfor overfladisk omtale i den første boken, nærmest som en ettertanke helt mot slutten. I den nye boken vil gråsteinmetoden få den bredden og dybden den fortjener. Det er likevel et nokså smalt emne. Det vil derfor ikke bli en tykk bok, snarere en håndbok i vern mot giftige mennesker, som er lett å lese og forstå for folk flest. Mye av stoffet er kjent for dere som har lest første bok og følger bloggen, men i motsetning til første bok – hvor mye tekst var hentet direkte fra bloggen – så er alt denne gang originalskrevet og aldri tidligere publisert.

I dagens tekst vil jeg gi dere en smakebit av boken på ca 1000 ord. Årsaken til smakebiten dere får er todelt.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

1. Selv om boken blir tilgjengelig for hele Norge så er det leserne av bloggen som er mitt primærmarked. Erfaringer fra den første boken viser at 60-75% av kjøperne er lesere som følger denne bloggen. Det betyr ikke at markedet er lite, dere utgjør snart 8000 lesere. Det er derfor deres mening jeg er mest interessert i. Det er for å lodde stemingen og se om jeg er på rett spor jeg spør dere; kan du tenke deg å lese en hel bok om dette? Jeg ønsker tilbakemelding om både innhold og språk. Dere har også en siste mulighet til å komme med forslag til aspekter av gråsteinmetoden som dere ønsker skal inkluderes i boken, innen den ferdigskrives. Kanskje er de med allerede, kanskje ikke. Kom derfor med forslag.
2. Jeg er på jakt etter et interessert forlag. Jobber noen av mine lesere i forlagsbransjen? Er dette noe dere kan tenke dere å satse på? Henvend dere i så fall på mail [email protected]. Jeg vil også selv kontakte enkelte forlag. Hvis ingen forlag er interessert så blir det selvpublisering. Det blir med andre ord publisering uansett

På forhånd takk for tilbakemeldinger. Jeg gjentar at utdraget er et tilfeldig snitt fra boken, altså ikke et eget kapittel med begynnelse og slutt. Jeg deler to utdrag, hver på ca 500 ord.

Utdrag 1:

La oss trekke frem en leksjon fra begynnelsen av boken; giftige mennesker finnes. Deres intensjoner er ikke gode. De er egoister, narsissister og har en skjult agenda. Det er viktig for deg å forstå dette. Denne erkjennelsen vil påvirke hvorvidt du responderer fremfor å reagere. Se på det forrige eksempelet. Hvis du tror at intensjonen til din giftige kollega som skriker til deg er god, så vil du absorbere budskapet, bære på det og la det spise av deg. Det er fordi hvis du tror at mennesker er gode, så er deres budskap legitime. Hvis du derimot forstår at vedkommende er manipulerende så er det mye enklere å observere fremfor å absorbere, respondere fremfor å reagere, fordi du da forstår at deres budskap har ingen verdi.

Aller viktigst så er respondering fremfor reaksjon i tråd med gråsteinmetoden. Når du holder deg fattet, så avslører du ingen følelser. Du har kontroll på situasjonen, kan enklere få overtaket og du avgir ingen forsyning til den giftige.

IKKE DEL NOE PERSONLIG OM DEG SELV

Giftige mennesker vil gjerne vite mye om deg. Derfor innbyr de i begynnelsen til tillit, slik at du skal slappe av, åpne deg for dem og tale fritt. Og i begynnelsen virker det som om de ikke får nok av å høre om deg. De er aktive lyttere og bidrar med råd, støtte og oppmuntring. Du har kanskje aldri følt deg så sett og hørt og tror du er i gode hender. Kanskje du for sent oppdager at du ikke burde ha delt så fritt og villig.

Snart oppdager du at de ikke lenger er like interesserte i å høre om deg og ditt. Du blir muligens skuffet, men tenker kanskje «ok, nå har jeg snakket om meg i tre uker, det er bare naturlig at de går litt lei og at rollene byttes». I stedet for å verne deg mot deres plutselige personlighetsforandring og trekke deg unna, så blir du i stedet mer pågående og føyelig, i håp om at den fantastiske vennen de var i starten skal åpenbare seg igjen. De har fått deg der de ønsker å beholde deg.

Det er bare to grunner til at giftige mennesker vil vite ting om deg, og helst informasjon av privat karakter. Det er for å kunne bruke informasjonen du har gitt dem mot deg ved senere anledninger – for eksempel som utpressingsmiddel – og for å finne dine sårbarheter. Har du lagt merke til hvordan giftige mennesker ikke klarer å dy seg for å bruke dine betrodde hemmeligheter mot deg når de mister besinnelsen? Dette er hvorfor. Dine hemmeligheter er ikke godt bevoktet i deres dype indre. Tvert i mot, de har dem lagret langt fremme i bevisstheten, lett tilgjengelige i tilfelle paratangrep blir mulig eller nødvendig. Senere, når skaden er skjedd, er de “bekymret” for å ha forsnakket seg og miste den forsyningen du gir dem. Men kjøp ikke deres beklagelser. Du kan ikke stole på dem. De har avslørt seg og skal ikke ha flere sjanser.

Dette henger også sammen med den pågåenheten beskrevet tidligere i boken. De har dårlig tid, de ønsker å hente mest mulig informasjon ut av deg innen du oppdager hvem de er. De vet at de har baktanker, de vet at de ikke er gode mennesker. De har ikke dårlig samvittighet for det, de bare vet at de må skynde seg for ellers kan du få overtaket og det vil de aldri risikere. De liker hvem de er, de liker makt og de liker at alt er en konkurranse.

Utdrag 2:

Hvis det er snakk om en kollega som kun har jobbrelatert kontakt med objektet så skjer det samme, men på jobb; den giftige vil plutselig involvere seg i objektets arbeidsoppgaver og ha en mening om hvordan objektet utfører dem. Meningene vil først ta form av beundring og støtte, men etterhvert utvikle seg til vennlig korrigering for så å ende opp i direkte kritikk og underminering av objektets faglige evner.

Grunnen til at invasjonen skjer så raskt og er så altomfattende, er fordi den giftige har dårlig tid. Han eller hun vet at de er slette personligheter og at de før eller siden vil bli avslørt. Målet er å hekte objektet innen det skjer, enten emosjonelt eller rent praktisk, ved at den giftige er så involvert at objektet ikke kan løsrive seg, for eksempel at begge har forpliktet seg til samarbeid om et langvarig prosjekt på jobb, som å sette opp turnus for alle de ansatte eller en jobbreise hvor den giftige og objektet skal dele hotellrom, eller kanskje til og med være de eneste som reiser. Objektet vil da ha problemer med å løsrive seg fra sine forpliktelser og er nødt til å forholde seg til den giftige, selv om objektet begynner å føle avmakt og forakt. I de tilfeller hvor den giftige har innyndet seg på romantisk vis så vil objektet ha en enda tøffere oppgave med å løsrive seg, fordi han eller hun har knyttet seg emosjonelt til den giftige og knyttet sin framtid til ham eller henne (for mer kunnskap om narsissistisk eller psykopatisk forføring, les min bok «Psykopati og kjærlighet»).

Nå som du vet hvor vanskelig det er å løsrive seg hvis du lar den giftige få sine tentakler rundt deg, så er det mest effektive vernet å ikke la det skje.

Hvis du merker at noen tilnærmer seg deg litt for raskt eller voldsomt, så se det som et rødt flagg og trekk deg unna. De vil gjøre det ved å innsmigre seg, gi deg komplimenter eller komme med forslag til aktiviteter. Det du skal gjøre er å takke nei til aktiviteter. Gjør det i gråsteinmetodens ånd, med minst mulig affekt; «nei takk, jeg kan ikke på kino den dagen». Pass på ikke å rødme eller at du med kroppspråket viser at du er smigret av tilbudet, da vil den giftige få blod på tann og snart invitere deg på aktiviteter igjen. Det beste er å være så nøytral og kjedelig som mulig. Ikke fall for fristelsen å si «jeg skal ikke på kino, for jeg skal ….». Ingen har noe med dine grunner til at du ikke kan bli med på kino. Du er ikke forpliktet til å oppgi noen årsak. Vær høflig og vag! Du vil ikke fortelle en giftig person noe informasjon om det selv. La oss si at din unnskyldning er (oppdiktet eller reell) «jeg kan ikke på kino for jeg skal passe tantebarn». Da har du allerede fortalt at du har både søsken og nevøer eller nieser. Eller «jeg kan ikke på kino, jeg pleier å trene på Stamina den dagen». Da har du ikke bare fortalt at du trener, men også hvor. Du risikerer da at den giftige plutselig møter på Stamina fordi han eller hun «også trener der».

Dere husker kanskje tenåringen Ole fra del 3, med de narsissistiske foreldrene? La oss besøke Ole en gang til, for å lære litt mer om hvordan medavhengighet kan oppstå.

Da Ole ble eldre og hadde flyttet hjemmefra for lenge siden, så kunne han ofte falle i staver over situasjoner hjemme hos foreldrene som fremstod som pussige. Disse situasjonene dukket opp stadig oftere etterhvert som han fikk bedre selvinnsikt. Han la også merke til hvordan venner og kjærester (han hadde hatt noen, men ingen av forholdene hans hadde vart lenger enn to år) virket mye friere og tryggere enn han følte seg, selv om han nå var over 30 år. Han fremstod nok som trygg for andre.. eller det var han faktisk litt usikker på om han gjorde. Men han var ihvertfall sikker på at han fremstod som tryggere enn han egentlig følte seg. Altså, ikke utrygg som i redd, men som i usikker. Han var ofte usikker på om hans meninger eller behov var “riktige”.

Tankene vandret ofte tilbake til barndomshjemmet. Han manglet egentlig ingenting. Hadde rikelig med leker og klær, faktisk fikk han ofte hva han pekte på. Til og med en bil hadde han fått da han ble gammel nok til å kjøre den. Likevel satt han ofte med følelsen av at noe var feil med oppveksten hans og med den omsorgen han hadde fått.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Noe som tidlig slo ham etter “frigjørelsen” (han hadde fortsatt regelmessig kontakt med foreldrene, men det var en kontakt uten ærlighet eller fortrolighet, Ole var “gråstein” uten å vite det) var at hans oppfattelse av måltidsrutiner var feil. Hjemme så spiste de frokost og middag. To måltider om dagen, det var alt, fordi det dekket foreldrenes behov. Det var deres behov som styrte måltidene. Ole husket at han ofte følte seg sulten mellom måltidene, og innen han gikk i seng. Fordi middagen var nøyaktig klokken 17, så var det altfor lenge å gå uten mat fra frokost uten å bli sulten. Han hadde jo matpakke med seg til skolen, men på skoledager spiste familien ikke frokost sammen, så da ble det lunsj men ingen frokost. Samtidig var middag klokken 17 for tidlig til å være siste måltid. Det var ikke forbudt å spise utenom måltidene men da måtte man lage maten selv var den strenge beskjeden han hadde fått, noe Ole også av og til gjorde fordi han ikke holdt sulten ut. Og da skjedde det merkelige at han følte seg uglesett av foreldrene, og av og til falt det en bemerkning; “sulten igjen allerede?” eller “vi har jo nettopp spist” selv om klokken var 22 og det var gått fem timer siden middag, eller det faktum at en av foreldrene alltid kom innom kjøkkenet mens han stod der og smurte seg en skive eller to, han fikk aldri ordne seg mat i fred der ute, som om de skulle kontrollere hva han gjorde. Det snek seg inn en merkelig skamfølelse over å være sulten utover de fastsatte måltidene, ofte var det faktisk enklere å bare gå i seng sulten. Eller han brukte av lommepengene sine til å kjøpe seg noe mat på gatekjøkkenet eller i butikken, for at ikke foreldrene skulle se at han spiste. Foreldrene sendte også noen merkelige tvetydige signaler rundt dette med maten, for samtidig som de ikke oppmuntret ham til å spise mer, så påpekte de ofte hvor tynn han var. Han var nok noen kilo lettere enn de fleste guttene med hans høyde.

Den samme skammen opplevde han omkring søvn og søvnbehov. Ole hadde ofte behov for å sove midt på dagen, men følte han også måtte gjøre dette i skjul, altså ikke at han gjemte seg i skogen – han la seg i sin egen seng, men at han måtte gjøre det uten at foreldrene visste at han hadde lagt seg. Han måtte for eksempel fortelle dem at han skulle gjøre lekser. Da lot de ham oftest være i fred. Men hvis de visste at han sov midt på dagen, for eksempel etter skolen, så hadde de alltid et ærend med ham. De kunne banke på døren til rommet hans og spørre om noe helt uvesentlig; “du, skal jeg vaske den hvite t-skjorten du har lagt på badegulvet… å, sov du?” eller de kunne stå ute i gangen og rope høyt på ham, så høyt at han våknet; “Ole, jeg skal lufte Tussi (hunden), vil du være med å gå med oss?”. Ole tenkte at det jo umulig kunne være noe i det, men han hadde en snikende følelse av at foreldrene gjorde dette med vilje, rett og slett av fandenivoldskhet. Det var akkurat som om han skulle skamme seg over å ha elementære fysiske behov, som om alt dreide seg om en barnslig konkurranse for foreldrene. Hvem sover minst? Hvem spiser sjeldnest? Ole fikk det ikke til å rime, det var i det hele tatt mange ting ved foreldrene som Ole ikke ble klok på.

Nå, som voksen, så begynte foreldrenes påvirkning langsomt å slippe. Ole innså at det faktisk var normalt å spise både frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Vennene hans gjorde det med den største selvfølgelighet. Han gjorde det også selv, og var lettet over at han nå kunne gjøre akkurat som han ville. Han nøt å kunne gå til kjøleskapet når han ville, og legge seg på sengen når han ville, dog ikke helt uten følelsen av at han ble iakttatt. Denne følelsen av å bli observert av noe usynlig hadde han tatt med seg hjemmefra, han ble liksom ikke kvitt den. Men han ristet det stort sett av seg og tok en høneblund likevel. Det problematiske var hvis foreldrene var på besøk eller han besøkte dem, da falt han straks inn i gamle rutiner. Å besøke dem var ekstra ille, fordi det innebar overnattinger da de bodde så langt unna ham. Faktisk var det blitt enda verre fordi han nå liksom var “gjest” i sitt barndomshjem. Han åpnet derfor nødig kjøleskapsdøren uten en invitasjon. Han tenkte at det egentlig var forferdelig å skulle føle seg så lite avslappet sammen med sine egne foreldre, men det var slik de påvirket ham. Ole begynte med årene å bli ærligere med seg selv, og våget nå å innrømme i sitt stille sinn at han ikke likte sine egne foreldre. I begynnelsen var dette også en tanke han skammet seg over for man skulle da elske og ære sine foreldre, eller? Herregud så mye skam han egentlig bar på. Men etterhvert var han blitt fortrolig med at han aldri kom til å elske sine foreldre. Men det var hans lille hemmelighet. Sammen med foreldrene lot han som ingenting, og de ante åpenbart ikke hvor mye han mislikte dem. Han hadde spilt en rolle med dem hele livet, fordi de aldri oppmuntret ham til å være seg selv. Det var derfor umulig for ham å plutselig være seg selv sammen med dem nå, etter over tredve år med skuespill, men derimot meget enkelt å gli rett inn i den gamle skuespillerrollen. Det var den som reddet samvær med foreldrene og gjorde at han klarte å undertrykke sitt behov for å skrike til dem hvor sterkt han mislikte dem. Han var ganske enkelt blitt en ekspert til å legge lokk på seg selv, takket være dem. 

Ole begynte å bli klar over at skuespillet han hadde spilt i så mange år var vanskelig å legge av seg, også overfor vennene og kollegene. Skammen og den ufrie tilværelsen fra de første årene sammen med foreldrene kom nok til å følge ham resten av livet. Å være seg selv falt seg rett og slett ikke naturlig for ham. Ole ble langsomt klar over at skaden foreldrene hadde påført ham var mye større enn han hadde trodd. De mishandlet ham jo aldri fysisk, og han manglet aldri noe av materiell art. Han hadde derfor fortalt seg selv (enda en) livsløgn hele tiden; “jeg hadde en fin barn- og ungdom, den var akkurat som alle andres, jeg manglet ingenting”. Han hadde derfor i starten dårlig samvittighet for at han ikke klarte å elske foreldrene. Han trodde noe var i veien med ham, for rundt seg så han hvor dypt mange elsket foreldrene, uansett alder. Denne kjærligheten var å finne overalt; i litteraturen, på film, blant vennene… selv klarte han ikke å føle denne dype kjærligheten til opphavet. En gang hadde han sagt til dem at han var glad i dem, som for å overbevise seg selv om at han var det. Men ordene smakte feil, han ble nesten fysisk uvel av å ha ytret dem. Nå forstod han at han ganske enkelt ikke likte foreldrene og at det var en grunn til det, han hadde avfunnet seg med det. Det var ingenting i veien med ham, han kunne elske, han elsket jo andre mennesker i sitt liv, feilen lå hos dem. Jobben med å forsøke å reversere noe av skaden de hadde påført ham hadde begynt. Han forstod at han antakelig ikke ville klare å lege all skaden og at mye av den var permanent, mye av den var han ikke engang bevisst, men han ville forsøke selv om det betød å måtte jobbe med seg selv resten av livet. 

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

De siste dagene så har det oppstått en sjeldent polariserende diskusjon i kommentarfeltet rundt emnet hvorvidt man kan trekke noe positivt ut av en relasjon med en psykopat.

Polariseringen synes å bestå i at det ligger noe provoserende i å lete etter noe som helst positivt i en relasjon med en psykopat. Å lete etter noe positivt kan oppfattes som en formildende omstendighet (der hvor intet bør være formildende), at psykopaten tross alt har noe godt i seg og at relasjonen i siste ende ikke skiller seg vesentlig fra normale relasjoner – som alle har gode og dårlige sider. Noen er så traumatisert og mishandlet at bare spørsmålet alene kan trigge et raseri; hvordan i helv*** kan noen påstå at det finnes noe positivt i en slik relasjon? Vedkommende må være dum, eller så har han/hun aldri vært sammen med en psykopat.

Personlig mener jeg at det må være opp til hver enkelt om de klarer å hente noe positivt ut av en slik relasjon. Hver og en må få lov til å beholde sin virkelighet etter bruddet. Det ovennevnte traumatiserte objektet har et forståelig ståsted. Det samme har objektet som har vært gift med psykopaten i 30 år og leter etter en mening med relasjonen. Alternativet til ikke å finne en mening med en slik langvarig relasjon er at man har kastet bort 30 år av sitt liv på noe som ikke var nyttig for en eneste ting, og det er en vanskelig forestilling å forsone seg med. Både det traumatiserte objektet og det meningssøkende objektet må ha lov til å finne sin virkelighet. Derfor er temaet vanskelig å diskutere. Her strekker kun empati og forståelse til for å kunne støtte den som velger det motsatte ståsted. Husk at vi er vidt forskjellige mennesker som leser denne bloggen, og det eneste vi har til felles er egentlig våre relasjoner med psykopater og narsissister.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hva kan fordelene med å finne positive aspekter ved relasjonen være?

Man kan lettere leve med dette vonde kapittelet i livet.

Man kan lettere akseptere og kanskje tilgi (hvis det er viktig).

Kvernetanker og flashbacks blir ikke fullt så vonde som de ellers hadde vært. De vonde minnene finner en viss balanse med de gode.

Hat og bitterhet viker for en slags takknemlighet, slik en av leserne formulerte det i kommentarfeltet. Men det må aldri dreie seg om takknemlighet til psykopaten personlig (mer om det lenger ned i teksten).

Bakdeler med å lete etter positive aspekter ved en slik relasjon kan være;

Man mistolker hendelser som egentlig er negative, som positive. For eksempel idealisering, love bombing eller andre tiltak psykopaten gjorde som fremstod som positive, men som egentlig var et ledd i manipulering og tåkelegging. Derfor krever det en nokså anseelig mengde kunnskap innen man med klart syn er istand til å vurdere hva som eventuelt var positivt ved relasjonen. Let derfor ikke etter positive elementer kort tid etter bruddet. Jeg anbefaler å vente minst to år etter NK. Innen to år er gått så anse intet ved relasjonen som positivt.

Motsatt så kan det når det har gått lang tid (og ironisk nok når man har kommet langt i rehabiliteringen) skje noe av det samme. Man husker ikke lenger så godt alt det negative. Mennesker er slik innrettet at vonde ting slettes fra hukommelsen raskere enn gode ting. Dette er en mental mekanisme som skal gjøre det enklere å bære krenkelser og mishandling. Dessverre skjer det at vi da “glemmer” at en person behandlet oss dårlig. Det skjedde med min relasjon med psykopat nummer en (jeg har hatt tre). Han dukket opp igjen åtte år etter siste kontakt og foreslo at vi skulle dra på helgetur sammen, som om relasjonen aldri hadde tatt slutt og intet suspekt hadde skjedd. Jeg takket ja “for gammelt vennskaps skyld”, hva det nå var han hadde gjort som jeg den gang for åtte år siden reagerte på (jeg husket det ikke lenger så tydelig, i tråd med at negative opplevelser blir diffuse med tiden) var “vann under broen”, han hadde sikkert forandret seg og angret sine synder, tenkte jeg. Jeg hadde sikkert også mine. Du vet, alle unnskyldningene i boka klarte jeg å komme på, på i underkant av fem minutter. Helgeturen endte ikke godt, for jeg glemte – eller valgte å ignorere – at denne mannen burde jeg holdt meg unna, og fordi jeg fokuserte på innbilte positive trekk ved vårt gamle forhold.

Dette er hva de gjør, de vet at hjernen spiller oss et puss og at hvis de venter lenge nok så er det lettere å returnere. Denne fellen er det viktig å ikke gå i. Jeg oppmuntrer ofte objektene til å skrive hver eneste negative hendelse de kommer på, ned på papir, mens hendelsene er ferske i erindringen. Skriv så detaljert som mulig. Primært er skrivingen til hjelp i begynnelsen etter bruddet, for å beholde NK og bekjempe kognitiv dissonans. Men ikke kast papirene når det har gått en stund og du har det bedre. Oppbevar dem i stedet et trygt sted, slik at du kan hente dem fram igjen hvis psykopaten forsøker seg med en retur mange år senere.

Positive aspekter med relasjonen må aldri brukes som påskudd til å bryte NK. Dette er ikke en normal person “med enkelte gode sider”. Psykopaten har ingen gode sider. Gode opplevelser sammen med dem er alltid et ledd i manipulasjon eller springer ut av noe som har gavnet dem. Kanskje var psykopaten så glad den dagen dere dro på sykkeltur fordi hun nettopp hadde klart å sørge for å få en brysom kollega sparket. Skadefryden smittet over på deg, slik at du oppfattet sykkelturen som den mest romantiske dagen dere hadde hatt. Du trodde det handlet om deg, men det handlet aldri om deg.

Å finne mening med en psykopatisk eks kan derfor aldri tilskrives dem personlig, kun noe de gjorde for deg eller med deg. For å ta et eksempel; en leser kommenterte at psykopaten lærte henne mye om matlaging og at hun i dag nyter matlaging fordi hun takket være psykopaten er blitt bedre til det. Her må det positive aspektet ikke være assosiasjonen (“jeg forbinder matlagingen med psykopaten”) eller en emosjonell kobling (“jeg lager mat fordi det vekker følelsene jeg fikk sammen med psykopaten”). Da har man ikke kommet videre men står fast – ja faktisk klamrer man seg fast – og det er intet positivt ved det. Det positive må springe ut av en ren utnyttelse av relasjonen, ironisk nok det samme som de gjorde med oss. I dette tilfellet å trekke kunnskap om matlaging ut av dem, for å styrke egne ferdigheter på området. Et annet eksempel kan være at psykopaten under idealiseringsfasen skaffet deg en jobb som du fortsatt har og nyter. Ren utnyttelse. Det er da lov å være takknemlig for at du fikk den gode jobben, men ikke lov å la det blidgjøre deg overfor psykopaten.

En annen leser kommenterte hvordan relasjonen med psykopaten har hjulpet henne til å luke ut andre giftige mennesker i sitt liv, som kanskje fortsatt hadde vært der og forsuret tilværelsen hennes hvis psykopaten ikke gjorde henne oppmerksom på hennes egen manglende grenser. Igjen, det er lov å være takknemlig for den økte selvinnsikten men ikke til psykopaten personlig. Psykopaten kom ikke til deg med personlig visdom som han/hun ønsket å dele med deg. Visdommen oppstod i deg selv.

Annen mening med relasjonen kan være at man fikk barn sammen. Har man en psykopatisk forelder så kan mening være “de ga meg i det minste liv”. En psykopatisk venn kan ha introdusert deg til personen som du i dag er lykkelig gift med. Hva du ikke vet er at din psykopatiske venn kanskje spilte omsorgsfull kirsten giftekniv overfor deg, men introduserte dere i den tro at dere ville bli en katastrofal mismatch og gi deg enda et nederlag på datingfronten. Det er lov å være takknemlig for alle mulige positive konsekvenser av relasjonen, men aldri for psykopaten personlig.

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon.