Vi beveger oss nedover på listen over offisielle kriterier for psykopati. Vi gjør det fordi vi er opptatt av å forstå en reell forstyrrelse, og for ikke å stemple mennesker som mest sannsynlig ikke hører hjemme under den antisosiale paraplyen. Vi gjør det for å motarbeide at ordet “psykopati” blir utvannet eller feilbrukt, og for å kunne identifisere mennesker som på grunn av denne forstyrrelsen skader, misbruker, utnytter og invalidiserer mennesker som kommer dem nær.
Vi er kommet til “grunne affekter”. Med grunne affekter så menes at psykopatens følelsesregister er tynt, både i bredde og i dybde. Mange av følelsene som er en naturlig del av normale mennesker hverdag har psykopaten aldri følt. De følelsene de faktisk er i stand til å merke, er flyktige og overfladiske, hvilket betyr at psykopaten opplever følelsene i meget kort tid sammenlignet med hva som er normalt, ofte kun i korte glimt. I tillegg er de for psykopaten knapt merkbare, sammenlignet med normal dybde i sterke følelser som ofte beskrives som at de sitter “i magen” eller “i hjertet”. Denne form for følelsesdybde kjenner ikke psykopaten til.
Psykopatens følelser beskrives som primale og dette er fordi de ligner på følelsene til dyr eller små barn, begrenset til tilfredsstillelse, sjalusi, forakt, misunnelse og raseri. Legg merke til at verken lykke eller kjærlighet er inkludert, men heller ikke hat. Dette er følelser som krever en innsikt og dybde som psykopaten ikke besitter. Det finnes kritikk mot denne sammenligningen mellom psykopaten og dyr eller små barn. Noen kritikere hevder at “barn eller dyr er ikke ondskapsfulle”. Vel, personlig tror jeg at enkelte barn eller dyr faktisk er ondskapsfulle, men uansett så er det her snakk om følelser og ikke ondskap. Psykopatisk ondskap er sammensatt av flere kriterier, blant annet berettigelse og grandiositet. Forøvrig kan man se noe som ligner ondskap og ihvertfall sterkt egosentrisitet i barns og dyrs adferd hvis hundens matskål er truet av en annen hund, eller et annet barn tar barnets leke. Barn er meget hurtige med å slå andre barn, innen deres empati er utviklet og de er oppdratt til å forstå at å slå er galt.
En annen kritikk lyder “men barn og dyr kan elske”. Vel, det ser unektelig ut som dyp kjærlighet når hunden overfaller eieren av gjensynsglede. Det ser også ut som kjærlighet når barnet stråler mot ansikter det gjenkjenner, som for eksempel mor eller far. Men mest sannsynlig er det vår egen kjærlighet til barnet eller dyret som vi projiserer, når vi er sikre på at vi “leser” kjærlighet i barnet eller dyret. I barnets tilfelle er det snakk om overlevelse; det er avhengig av omsorgspersoner for å overleve. Reaksjonen på kjente fjes er derfor mer en form for lettelse enn kjærlighet. Hundens glede handler mer om lojalitet enn om kjærlighet. Ekte kjærlighet krever en modning som barn og dyr ikke har. Og som vi nå har forstått – ei heller psykopaten. Det samme gjør lykke og hat.
“Psychopaths seem to suffer a kind of emotional poverty that limits the range and depth of their feelings. While at times they appear cold and unemotional, they are prone to dramatic, shallow, and short lived displays of feeling. Careful observers are left with the impression that they are play-acting and that little is going on below the surface.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)
Man kan avsløre en psykopats grunne affekter ved å få dem til å beskrive følelsens karakter. Han/hun vil ofte påstå at de opplever følelser som alle andre men vil ikke være i stand til å beskrive følelsene på en gjenkjennelig måte. Deres beskrivelser vil mangle de fine detaljene og subtile undertonene i følelser som normale mennesker vet er tilstede. I tillegg til å mangle evne til å beskrive dem så vil de ofte overdrive beskrivelsen. Dette er fordi de henter deres tolkning av følelser fra TV men også av å studere omgivelsene. Deres følelsesuttrykk blir en merkelig og teatralsk blanding av overspill, lik de som ses i film, og følelsesutbrudd de har observert i ekstreme situasjoner som i begravelser eller lykkerus, men som normale mennesker ikke går rundt og føler hele tiden. Dette klarer ikke psykopaten å differensiere. Psykopaten vil ikke forstå de forskjellige graderingene av følelser, såsom at “når en bekjent dør så blir man litt trist, og når mor eller far dør så blir man veldig trist”. Psykopaten vil derfor reagere på en fjern venns død like sterkt som når en forelder dør, og omvendt ta unaturlig lett på at en forelder dør når denne forelderen har vært en god mor eller far. Dette gir normale observatører en følelse av at noe ikke er som det skal være, fordi normale mennesker har en meget finutviklet graderingsans og merker når emosjoner blir uttrykt feil, både på seg selv og på andre.
Psykopaten vil også forveksle følelser og for eksempel tro at kjærlighet er det samme som seksuell opphisselse, eller at frustrasjoner er det samme som å være lei seg.
Denne manglende dybdeopplevelsen gjør ironisk nok at psykopaten fungerer kaldt og rolig i stressede situasjoner. Hare forteller i sin bok om et intervju han foretok med en psykopat som hadde ranet en bank med pistol. Psykopaten hadde pekt med pistolen på de bankansatte og noen av de ansatte hadde kastet opp av frykt. Psykopaten forklarte at “de må ha vært ganske ødelagt innvendig”, uten å synes å forstå at det er alvorlig frykt som gjør at magen tømmer seg refleksivt. Ved spørsmål om hvordan raneren selv hadde reagert av å få en pistol mot tinningen, så svarte han med logikk og rasjonalitet, som at “jeg hadde tenkt på hvordan jeg kunne unnslippe” men uten å beskrive følelser som indikerte stress eller frykt for å miste livet.
Hare forteller videre om kvinnen Diane Downs som skjøt og drepte sine tre små barn. Hun skjøt deretter seg selv i armen for å dikte opp en historie om at familien var blitt angrepet av en fremmed mann, men ble ikke trodd av juryen. I fengsel klaget hun over at barna var heldige som døde fordi hun selv var blitt så hjelpeløs at hun ikke engang klarte å knytte sine egne skolisser som følge av den skadede armen. I tillegg til mangel på empati, anger og samvittighet så illustrerer historien en tydelig mangel på ikke bare reell dybde i følelser, men også en feiloppfatning av hva som er riktig å si til omgivelsene om ugjerningen.
Atter en historie fra Hares arkiv handler om psykopaten Norman Russell Sjonborg som med sine gode kognitive evner ble en advokat, men som på fritiden forsøkte å gjøre sine kone gal. Det endte i skilsmisse og etter skilsmissen ble det funnet papirer hvor Sjonborg hadde skrevet ned diverse utfall av skilsmissen som han diskuterte med seg selv; “ikke gjør noe”, “søk om full omsorgsrett for barna”, “kidnapp barna uten å gjøre noe”, “drep barna”, “drep barna og kona”. Sjonborg ble senere arrestert for mord (ikke på barna) og en tilsynsverge beskrev funnet av papirene som “en person som er så frakoblet fra dypere følelser at han vurderer drap på sine egne barn på samme måte som man vurderer forskjellige forsikringspoliser”.
Selv om disse eksemplene er ekstreme, så husk at de respektive psykopatene i våre liv besitter den samme mangelen på affekter.
Psykopaten vet at deres følelsesregister er annerledes enn hos normale mennesker, og dette kan forklare deres fascinasjon av våre følelser. De elsker å trykke på knapper som stimulerer følelsene våre. Deretter studerer de konsekvensene, enten de klarer å gjøre oss glade (lavpotent narsissistisk forsyning) eller ulykkelige og desperate (høypotent narsissistisk forsyning) så er en relasjon med en psykopat som å være en forsøkskanin i psykopatens laboratorium, hvor normale mennesker blir testet i forskjellige scenarier som utløser reaksjoner som psykopaten ikke er i stand til å oppleve selv. De studerer oss som en annen rase, fordi vi faktisk er en annen rase for dem. Det er tenkelig at vi selv hadde studert en utenomjordisk skapning i så lang utstrekning som mulig, hvis en av dem hadde landet på jorden. Psykopaten elsker at vi piper når han/hun trykker oss på magen, akkurat som en pipeleke. Han/hun vil gjøre det igjen og igjen, de går aldri lei. Grunne affekter kombinert med berettigelse og grandiositet gjør at psykopatens uttesting av vårt følelsesregister blir malign og ondskapsfull.
Jeg liker å avslutte innleggene i Hare-serien med en hjemmeoppgave. Jeg oppfordrer dere lesere som sliter med savn og kognitiv dissonans til å sette dere ned med penn og papir i et rolig øyeblikk. Skriv ned episoder fra din relasjon med psykopaten som illustrerer hans/hennes grunne affekter. Vær gjerne detaljert. De nedskrevne episodene hjelper deg til å feste kvernetanker på papir i tillegg til at du på et senere tidspunkt kan lese hva du har skrevet hvis tvil river i deg.
Jeg kan begynne.
Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun ikke syntes å savne meg når jeg var borte.
Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun aldri ble berørt av ting som normale mennesker blir berørt av.
Jeg vet at NN har grunne affekter fordi det aldri stakk i ham/henne da jeg på slutten av relasjonen tryglet om forståelse, en liten samtale og at han/hun skulle lindre min smerte. Jeg møtte kun en mur av is, det var ikke normalt, ikke menneskelig. Jeg vet at NN ikke hadde sluttet å elske meg eller like meg som følge av at relasjonen var over. Jeg vet det var fordi han/hun aldri elsket meg.
Lykke til med øvelsen.
Jeg husker godt hvordan P betraktet meg med et rolig og nesten likegyldig blikk når han slapp bomber for å sjalusifabrikere eller drev meg til vannvidd i devalueringsfasen. Han kunne si: “Jeg må bare være ærlig … jeg prøvde meg på XX på festen i natt etter at du hadde gått hjem!”, og deretter observere med en slags rolig interesse hvordan jeg ble helt rystet og sjokkert, deretter såret, deretter prøvde å samle meg osv. En annen gang lå jeg på gulvet og gråt i desperasjon, det var da ting virkelig raknet og og han nettopp hadde avlevert en systematisk og ondskapsfull nedrakking av meg. Også da hadde han et liknende blikk, han glodde liksom tomt, lett foraktelig men interessert på meg der jeg lå og hulket, uten å gjøre noe som helst annet. Det blikket glemmer jeg aldri.
Tidligere, før jeg skjønte at jeg hadde hatt med en dypt forstyrret person å gjøre, tenkte jeg tilbake på det besynderlige blikket og tolket det som en forsvarsmekanisme; at situasjonen var svært ubehagelig også for ham, og at han derfor “flyktet” litt inn i seg selv og fikk dette sløret av kulde over øynene. I dag vet jeg bedre.
En annen ting er hvordan han kunne gå totalt i oppløsning og dramatisere sin egen misere på høylytt vis, sette himmel og jord i bevegelse, være “suicidal” og på randen, og få meg til å slippe alt jeg hadde i hendene og komme løpende — og når jeg vel ankom for å trøste og redde ham, var det over på et blunk og han var helt rolig og normal igjen. Ingen skjelving eller utmattelse eller noe, men *knips* fra det ene til det andre. Også det klarte jeg å bortforklare overfor meg selv såklart, det var også “forsvarmekanismer” og “at han var flink til å spille sterk når han egentlig var utmattet” og annet. Men igjen, i dag ser jeg så tydelig hva det var for noe, og at det handlet om blant annet grunne affekter.
Innbiller meg at P/N (kan fremdeles ikke helt forskjellen) kan fremstå ganske forskjellige. Noen som stort sett kalde fisker, og andre som har stadige sterke følelsesutbrudd ( hysteriske P?). De har iallefall sterke følelser ovenfor seg selv. (Typisk hvilken voldsom krenkelse de mener seg utsatt for) Når det gjelder andre kan de ha sterke følelsesutbrudd ovenfor lidende og urettferdig behandlede, men det er bare øyeblikkets affekt og anledning til å øse seg opp (få en utblåsning), selv om de er verre selv. Virkelig store følelser ovenfor andre har de ikke. De kan øse ut av seg (iallefall noen av dem) de mest panegyriske lovprisninger eller kjærlighetserklæringer, men disse virker mest som teatralske utbrudd og virker ikke ektefølt.
Man kan bli forledet av de teatralske til å tro at de har mange og sterke følelser. men de er egentlig bare rettet mot dem selv. Sterke, ekte følelser – som kjærlighet til andre – har de ikke. Det viser seg i praksis. Når man ser på handling og ikke ord.
Hva med de som kaller seg seg selv: “En kald fisk” og sier de har 50 prosent empati?
Holder på og “trykke deg litt ned” med vilje.
Spiller på sjalusi ( de vil du skal bli sjalu for å holde på interessen )
Prøver og få deg med på date ( ingen lovebombing ) men smører “tykt på” for å få deg med.
Anonym: ja de vil være inkludert i fokusgruppen på denne bloggen. Du beskriver jo både sjalusifabrikkering og devaluering. At de ikke “love bomber”/idealiserer deg er ikke viktig, og dette vil jeg si litt om.
Det er ikke alltid de idealiserer. Det kommer an på psykopaten og på hvilken relasjon dere har. Min siste psykopat idealiserte meg ikke eller kun i meget korte glimt, i stedet bare “tok” han meg og eide meg. Devalueringen startet etter fem dager. Derimot mistenker jeg at han idealiserte sitt neste objekt noe voldsomt.
Noen idealiserer, men mer subtilt, slik at man ikke alltid kjenner igjen idealiseringen i hva man leser om klassisk psykopatisk “over the top love bombing”.
Poenget mitt her er at leserne må være klare på at det godt kan være snakk om en psykopat, selv om han/hun ikke idealiserer deg slik andre beskriver.
Når noen sier de har 50% empati så skal du spørre “hva mener du med det? Hvordan kan du måle hvor mye empati du har?”. Ikke la dem slippe unna med slike utsagn uten å grave dypere.
Mest sannsynlig er dette en person som ikke vet hva empati er, eller som vet at han/hun ikke besitter empati og derfor vil unnskylde seg med “jeg sa jeg bare hadde 50 prosent empati” hver gang du trenger den.
Ja, og en slik mann vil date meg.
Jeg stolte på han, han hørte på meg om psykopatene, så kommer han med slike utsagn, jeg synes det er skremmende.
Vi bragte begge hunde med ind i vores forhold. Pasningen og omsorgen for hundene ønskede jeg skulle være vores fælles ansvar, og jeg oplevede at netop det ansvar fraskrev han sig i større og større grad. Hans manglende ansvar for hans egne hunde, gav anledning til flere skænderier. Efter en aften med endnu et skænderi over hans manglende engagement i forhold til hundene, vågnede jeg op næste morgen ved lyden af hans bil i vores baghave. Da jeg kigger ud, ser jeg at han er opløst i gråd. Helt og aldeles ødelagt, mens han graver et stort hul i græsplænen. Mens jeg sov havde han været ved dyrlægen og aflivet hans hund, hans såkaldte bedste ven igennem mange år. Jeg var dybt chokeret. Det havde aldrig været på tale at vi skulle afskaffe nogle af hundene – vi skulle blot hjælpes ad med at passe dem. Jeg havde det så dårligt indeni. Jeg skammede mig over at jeg havde drevet ham til denne beslutning. Jeg var dybt chokeret over hans handling. Da hunden var begravet, talte han aldrig om den igen. Talte aldrig om at han savnede den, hvor meget den havde betydet for ham. Måske ventede jeg også på at han ville angre sin beslutning og komme til den erkendelse at han havde handlet i affekt. Det skete aldrig, og jeg skammede mig dybt over at jeg, ved mit ønske om at vi begge tog ansvar for hundene havde drevet ham til denne handling. Idag ser jeg på det anderledes. Jeg arbejdede indenfor hundeverdenen og var dygtig på mit område. Han vidste hvor meget hundene betød for mig. Det handlede ikke om at han ville gøre hverdagen lettere for os ved at aflive sin hund. Det handlede om at han ville gøre mig ondt, der hvor han kunne gøre mig allermest ondt. Jeg kunne aldrig nogensinde tale om det til nogen, for det kunne være potentielt skadeligt for min virksomhed, og samtidig var skammen alt for stor.
Der kom mange flere episoder efterfølgende med hundene, hvor han forsøgte at ødelægge min integritet, mit ry, min virksomhed, men jeg ignorerede alle de røde flag- mit arbejde, min passion og min drøm ville forsvinde, hvis jeg forlod ham, og jeg ville kæmpe med alt hvad jeg havde, for at kunne arbejde med det, jeg elskede at beskæftige mig med.
Jeg er blevet skilt nu, og har mistet min virksomhed og min arbejdsevne. Jeg har fået ptsd og angst. Men jeg har også fået ro i mit liv, ro i mit nervesystem, jeg har fået genetableret kontakten til mine nære veninder og min familie igen. Jeg føler mig tryg for første gang i flere år.
Jeg så et program om psykopati på TV denne uken. De hadde fokus på psykopater som hadde drept noen. Det var veldig lite “snakk om hverdagspsykopaten”Jeg har trodd det alltid var en “lovebombing”fase i starten. Veldig bra at du opplyser meg( og andre) om at det ikke alltid er slik.
Heidi: det er leit å høre om de enorme konsekvensene din relasjon med psykopaten har fått for deg. Men dette er hva de gjør,de invalidiserer oss.
Jeg er glad for at du fortalte historien om hundene, selv om den er voldsom. Det er viktig at vi erkjenner at psykopaten er farlig og istand til å drepe hvis de ser en gevinst i det. I din historie var det en hund og de er også istand til å drepe mennesker. Lykke til 🙂
Det er halvannet år siden min N/P forlot meg, og fortsatt er det minnene om hans grunne affekter som smerter mest. Jeg får stadig (og kanskje enda oftere enn i starten) flashbacks til episoder han iscenesatte som gikk ut over barna mine (avlyste felles reiser timene før vi skulle dra, låste seg inn på soverommet og nektet å delta på høytidsdager, stakk av fra fellesarrangementer i helger, etc, etc, etc.) Listen er uendelig lang, og hver gang jeg forsøkte å få et svar på hva jeg skulle si til barna som forklaring var “finn på noe du”. Han hadde null vilje til å kompromisse, null vilje til å “bite i seg” eller “ofre” noe som helst for å få forkorte uoverenstemmelser eller uenighet, og han ga totalt blaffen i hvem som ble skadelidende underveis. Skyldfølelsen holder på å ta knekken på meg, for at jeg forsøkte å fixe og glatte over, gjøre til lags… Jeg visste jo at han før eller siden kom til å forlate oss, men håpet var seiglivet – og følelsen jeg hadde da jeg innså nederlaget, da jeg måtte si til barna at han har reist, uten å kunne si hvorfor, uten å kunne forklare hva som var forklaringen, kommer jeg aldri noensinne til å forsone meg med. Det er knusende. Og dessverre er etterpåklokskap den eneste eksakte vitenskap, så skremmende enkelt det er å se i tilbakeblikk hva han utsatte oss for. Kanskje jeg gikk på limpinnen og ble der så lenge fordi han var ekspert i å late som om han hadde empati og innsikt i følelser? Fordi han som sjef på jobben lot som om han brydde seg om sine medarbeidere og kollegaer? Kanskje jeg klarte å overse så lenge at han aldri ofret noe av betydning for oss fordi “familieprosjektet” jeg laget var altoverskyggende for meg? Jeg aner ikke, jeg vet bare at jeg trenger å forstå mine egne valg for å komme videre. Hele hans historie er full av svik mot partnere og barn, hele hans familie følger samme mønster, og jeg husker jeg tok det opp gang på gang i starten overbevist om at det måtte være en forklaring, at de andre partnerne hans hadde gjort noe “grusomt” og stygt mot denne fantastiske mannen, noe som kunne forklare at han slo hånden av dem alle sammen. Jeg fattet faktisk ikke at det fantest mennesker i verden som er så onde at de kan ramme sine nærmeste uten å nøle, og uten å angre. Jeg skammer meg over at jeg faktisk trodde at han hadde lært av sine feil, av de tingene han fabrikerte som årsaker til at alle andre forhold var gått nedenom og hjem tidligere, at “vi” var annerledes. Trøsten er at han antagelig ikke hater meg, og at redselen for at han skal dukke opp igjen og gjøre livet enda verre for oss trolig bare er gjenklang fra mitt eget knuste hjerte.
Anonym: ja jeg satt nok igjen med samme følelse som deg etter å ha sett programmet. De nevnte ved et par anledninger at “de fleste psykopater sitter ikke i fengsel” men det hjelper ingenting når de eneste intervjuobjektene er mordere.
Jeg venter fortsatt på en dokumentar som 1) forteller at de fleste psykopater fungerer fint ute i samfunnet, 2) som fungerer som instruksjonsvideo for folk flest, slik at alle kan verne seg, og 3) opplyser om at psykopaten kan være begge kjønn og komme i alle innpakninger.
Det som skjer når program fokuserer så ensidig på ekstreme tilfeller, er at folk tenker “ok, da skjer det ikke meg”, slapper av, distanserer seg og lærer ingenting. De puster lettet ut og tror at “alle psykopater blir fanget opp”. Denne form for opplysning er i beste fall totalt unyttig og i verste fall farlig.
Når det gjelder love bombing så blir dette nevnt flere steder i bloggen men den er jo etterhvert blitt meget lang og kanskje det er på sin plass med en egen tekst om dette. Det vil jeg vurdere.
Takk for kommentar. Ble litt skuffet over det programmet, jeg mener ” hverdagspsykopatene” er vel så farlige, på sin måte. Lovebombing er nevnt mye, så det er ” det røde flagget” jeg har speidet etter. Regnet med det var slik i alle relasjoner med en psykopat. Jeg tok feil, og har fremdeles mye å lære. Takk for svar🌹
Anonym1964: “Trøsten er at han antagelig ikke hater meg”
Det er riktig. Hat, akkurat som kjærlighet, krever en dybde som de ikke har. Men de forakter oss, det trenger du ikke et øyeblikk være i tvil om. Det er en form for arrogant forakt som kan gjøre deg gal når du fatter den, fordi den er full av berettigelse og hovmod. De biter hånden som forer dem fordi de mener de har rett til begge deler; både å motta gaver og samtidig bite giveren.
Jeg forstår nå hvorfor min P/N:
– påstod at han aldri grudde seg til noe som helst, uansett hva det var som skulle skje
– tilsynelatende aldri kunne bli “hysterisk glad” for noe
– hvorfor han alltid kjeftet på meg og våre barn når vi hadde latteranfall der vi ikke klarte å stoppe å le (“se å holde kjeft, for f…!”)
– reagerte så merkelig etter sin forelders bortgang, tre dager etter dødsfallet ønsket han å sette i gang med totalrenovering av huset vi bodde i
– byttet telefon, bil, nettbrett etc hele tiden, så ofte at folk rundt reagerte på det. Kanskje han ikke hadde evnen til å glede seg over dette nye, men bare måtte ha noe enda bedre
– hvordan han klarer å opprettholde en fasade utad etter bruddet for et år siden, selv om han overfor meg påstår at han er på selvmordets rand
– hvorfor han legger skylden på våre barn når de nå har kuttet ut all kontakt med ham fordi de ikke orker mer – “hva galt har jeg egentlig gjort? Jeg er helt alene nå og orker ikke mer…!”
Og dette er bare noen eksempler på ting som dukker opp til stadighet! Jeg ser mer og mer hva jeg har vært utsatt for, og ikke minst hva jeg har klart å komme meg bort fra. Jeg er så innmari stolt av meg selv som har klart det, selv om det til tider er beintøft med en P/N som ikke ønsker å gi seg, “fordi han elsker meg”. At jeg ikke elsker ham lenger, spiller ingen rolle – det beviser jo bare hvor kald, kynisk og gal jeg egentlig er… Men jeg har klart å få meg selv og ikke minst våre barn vekk – og det er så godt å tenke på.
Tinna: ja, mange av de tingene du nevner her, bunner i hans grunne affekter. Du nevner et par ting som antakelig skyldes andre ting eller en blanding;
” hvorfor han alltid kjeftet på meg og våre barn når vi hadde latteranfall der vi ikke klarte å stoppe å le (“se å holde kjeft, for f…!”)”
Dette er mest sannsynlig fordi han sterkt mislikte at andre er glade, og at han ikke liker å se egenskaper som han ikke besitter selv. Det er en grad av misunnelse i dette.
“hvordan han klarer å opprettholde en fasade utad etter bruddet for et år siden, selv om han overfor meg påstår at han er på selvmordets rand”
Ja, her er et godt eksempel på overdrivelse og/eller feil følelsesuttrykk. Det er (stort sett) ikke normalt å være på selvmordets rand etter et brudd. Men psykopatene plukker opp ekstremene som de ser f. eks. på film og bruker dem. Intet kommer fra dem selv.
Jeg synes også du har all grunn til å være stolt av deg selv. Si det høyt til deg selv hver eneste dag 🙂
Bloggforfatter: Ja, det er jo dette med “hva er hva?” Jeg har vært veldig opptatt av å finne ut hva som er galt med ham, hva er egentlig diagnosen hans..? Det tok lang tid å innse (mens vi fortsatt var sammen) at det faktisk ikke var meg det var noe galt med. Mange timer med googling i skjul, sniklesing av aktuelle bøker på biblioteket osv. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg innså det, hva årsakene kunne være. Jeg har nå landet på at alle trekkene han viser – om han nå er P, N, eller hva det nå er – ikke er normale. Reaksjonsmønsteret hans og handlingene hans er ikke normale. Det er noe som er riv ruskende galt. De to ansiktene – et som han viste/viser utad og det han viste/viser meg og barna… Svart/hvitt-tenkingen hans i alle sammenhenger… Det er ikke normalt! Så får det være konklusjon nok, tenker jeg. Hadde jeg og barna blitt der, hadde vi blitt syke alle sammen. Og det er “alibi” nok for meg.
Tinna : Helt enig med dig …mit samliv med P/N blev også mere og mere mærkeligt og jeg googlede også i øst og vest, for at finde ud af hvad han fejlede. Jeg konfronterede ham ofte med hans mærkelige / unormale opførsel, men jeg ser nu, at det var en håbløs opgave .Jeg troede dengang jeg kunne forklare ham, hvor unormalt det er at være en person ude og en totalt anderledes person hjemme. At hans voldsomme humørsvingninger ikke var normalt osv…og jeg troede at han kunne lære af sine erfaringer. Jeg opdagede alt for sent , at alt det var spildt arbejde. Jo mere syg jeg blev, jo mere ovenpå kom han. Og havde jeg ikke forladt ham , tør jeg ikke tænke på , hvad der var sket med mig. Jeg tror hans plan var at ødelægge mig helt psykisk og derefter forlade mig og så kunne han jo sige…jeg kunne ikke ofre mig mere for hende…eller noget i den retning. Det var en streg i regningen, at jeg forlod ham, det troede han ikke jeg kunne…og det har irriteret ham vildt, at jeg var så stærk , selv efter så mange års psykisk terror.
Vi kan klappe os selv på skulderen over at vi er kommet væk , det er ikke alle der kommer det.
Jeg vet at min x har grunne effekter; da min kjære søster døde var det som om min x var i en stor lykkerus. Jeg var ikke på sosiale medier den påfølgende helgen og da jeg logget på et par dager senere, hadde han kommentert i hytt og pine og postet masse, virket som han var høy på noe. Jeg opplevde at han frydet seg over min sorg og han passet også på å gå glipp av begravelsen…
Jeg vet også at han har grunne effekter fordi han elsket å legge planer med meg, spesielt i helger for så å ikke dukke opp eller svikte meg.
Jeg vet min x har grunne effekter fordi han løy om ALT, selv når jeg spør hva klokka er og han ser på klokka og sier halv seks og jeg ser den er fem, også sier jeg hvorfor sier du halv seks når den er fem? Og da får jeg til svar; «samma det vel»?
Jeg vet at min x har grunne effekter fordi han er slem mot dyr!
Jeg vet at minx har grunne effekter fordi han dyrker seg selv og sitt ego!
Jeg vet at min x har grunne effekter fordi han alltid filk meg til å føle meg dårlig/sjalu
Jeg minx har grunne effekter fordi han så ned på alle andre mennesker, kunne gå rett på folk, mente at verden var kun for han!
Jeg vet at min x har grunne effekter fordi han kritiserte alt og alle andre mennesker!
Jeg vet at min x har grunne effekter fordi han har et iskaldt blikk… grøss!
Jeg vet at min x har grunne effekter fordi han ville gifte seg med meg etter 2uker!
Takk for at jeg fikk litt ut, vel å merke uten penn og papir…
jeg vet att min x har grunne effekter fordi han omtalte sine søsken som griske uten empati og som mennesker kun opptatt av seg selv(dette var selvfølgelig stikk motsatt men det tok år å avsløre)
Jeg vet att min x har grunne effekter(det høres altfor mildt ut å skrive grunne for det føles som om det er en dybde som ettsted på veien passeres ett pumkt hvor det faktisk er en eller annen føleslse og ikke ett stort svart hull og det er det jo ikke)da han bombet meg med kjærlighet og fikk meg til å bryte opp fra mitt liv og bosette meg med han og så isolere meg fra familien(for de var det jo noe galt med)
Jeg vet min eks har grunne følelser da alt mitt skulle være hans og omvendt (det var jo bare for å få kloa i min formue)
Jeg vet att min x har grunne følelser da han ikke tålte att jeg sa imot (for da var jeg den gale)
Jeg vet min x har grunne følelser da dyrene måtte lide(og att det var for å plage meg å i etterkant si att jeg var gal som lagde bråk når dyrene ikke fikk omsorgen de skulle og att det var MIN skyld)
Jeg vet att min x har grunne følelser da mitt lille barn( dengang starten av småskolen )spurte x om han ikke var gla i mamma lengre..tok 14 dager fra vi flytta til ny var flyttet inn,,svaret han hadde gitt henne var att jo som en hvilken som helst bekjent!!!tenk å si det til ett lite barn som er i sorg fordi mor og far ikke lever sammen lengre,
Jeg vet att min x har grunne følelser fordi da vi måtte komme oss unna fort etter vold ble det i ett møte snudd tvert om(jeg var mishandleren)
Jeg vet att min x har grunne følelser fordi han har manipulert andre til å tro han er offeret,
Jeg vet att min x har grunne følelser fordi alt han sa om kjæ
rlighet og da spesielt til sitt eget barn var ett skuespill som nå er avslørt.
listen er lang og klumpen i magen er der men ikke hele tiden og savnet etter det å ha gitt sitt barn en slik forelder har vært smertefullt men går bedre nå.
Det hjelper å lese, du skriver ofte om akkurat det jeg trenger å vite akkurat da i sorg prosessen. Jeg gikk rett på p og nytt objekt på banen i går. De hadde vært på teater, og det slo meg at han gjør akkurat samme idealisering med henne som med meg. Det første halv året er det å vise hvor kulturell han er, og at han lager gode middager, tar med på konserter og utstillinger og reiser i Europa til leil han har tilgang til gjennom forfatter privilegiene sine. Deretter er det brått slutt på alt og det hele vris til at en selv prøver å få tid mer han. Han er da ikke int i å gjøre noe med deg, vil bare ha godene han får fra deg, og putter deg i en boks som dreier seg om det han kan få. Jeg ble plutselig degradert til kun en elsker fra å være en han ville gifte seg med på ett år. Alltid kritikk og ingen ømhet. Han krevde nye krav konstant og ettersom jeg imøtekom ble det nye krav. Han tok vekk tiden sin med meg, og jeg måtte være fornøyd med smulene. Da jeg tilslutt ikke orket mer dårlig behandling, verbalt, emosjonelt taushetskurer, ignorering og jeg ble gjort til den gale, sensitive, trengende og dramatiske uten grunn. Pluss kvelertak og brutalt seksuelt angrep. Jeg levde i frykt og gikk i konstant flight mode. Fikk ikke sove tilslutt pga beskymringer og kvaler. Jeg har aldri følt meg så utrygg og alene i hele mitt liv. Jeg har så lyst til å advare hun nye, men kan jo ikke siden hun er hypnotisert. Er så provoserende at han fortsetter samme mønster. Samtidig har han jo lov til å møte en ny. Tror han har møtt henne mens jeg ble devaluert. Han endte det med meg siden jeg ble sint på han og slang døren etter en ferie ble avlyst og han latterliggjorde meg foran andre. Etter det ble det min skyld at det var slutt i følge han og jeg ble bare utnyttet. En som hadde hatt følelser ville ha blitt sammen igjen. Ikke bare lekt videre med en som hadde følelser. Han sa vi hadde så dårlig kommunikasjon, og jeg var så sur, og later som det var grunnen. Han var en kaldt arrogant hånlig murvegg å snakke med, derfor er det så provoserende å høre når jeg alltid prøvde å oppklare misforståelsene, hvordan kan man ha god kommunikasjon med en som alltid avviser deg og behandler en uten respekt? Jeg er da alltid i forsvar og stolte ikke på han lenger. Ingen kan jo ha god kommunikasjon med en sånn person? Kan du skrive litt om p og kommunikasjon? Mine ord ble bare ignorert fordi han tvistet inn fokus på min reaksjon, så all kritikk han sa ble glemt. Det var mine tårer eller frustrasjon som ble problemet. Han var også helt uinteressert i hva jeg sa om int ting, han lot meg bli helt ubetydelig og utilstrekkelig så jeg skulle føle meg uviten. Det var vel bare for å ha kontroll over meg og putte meg inn i en boks. Nesten som han ble sur når jeg sa noe interessant. Han lot meg ikke få den anerkjennelsen. Noen som har hatt det lignende?
Vet jeg har skrevet om det før, men tankene kverner sånn. Vet at det ikke er meg som var problemet men sliter nå i ettertid med å føle meg så uinteressant og ikke en verdig samtalepartner. Det var i utgangspunktet ikke min svakhet heller. Det var kanskje fordi jeg gjorde motstand og ikke jattet med på kritikken, og ikke føyde meg etterhvert så jeg ble straffet med det?
MARI: Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Da jeg fikk min P/N på avstand så jeg klart at skryt og ros/nedvurdering og hån fulgte et straff/belønningssystem. Han kunne være veldig positiv mot meg når han var fornøyd en stakket stund, og tilsvarende fæl hvis han var i dritt humør. Altså fulgte hans reaksjoner på meg hans egen humørsjuke og ikke nødvendigvis noe ved meg. Det er fryktelig av flere grunner. Man blir usikker av det. Hva er det han EGENTLIG mener om meg? Tenkte jeg. Det positive måtte jeg jo også betvile. Vi må innse at vi ikke fikk noen normal respons på oss selv. Selvfølelsen må bygges på nytt, og vi må øve oss med normale mennesker. De som forholder seg rasjonelt og ærlig til oss og ikke driver spill med andres selvfølelse. Han ville være superior ovenfor deg. Han ville at du skulle føle deg liten og uinteressant. Men det er du ikke. Fyren drev med spill og hersketeknikker mot deg! Så kommunisere med sånne folk, he he. Og det er selvfølgelig vår feil at det sviktet….Vær glad du er ute av det, nå er det den nye som skal få smake på “kommunikasjonen”.
Jeg vet det var grunne følelser når p krevde inkludering men gjorde alt vanskelig når jeg prøvde å ta insiativ.
– når stadig kritiserte alt med meg og trykket meg ned.
– når stadig skulle gjøre meg sjalu og triangulere
– når såret meg om og om igjen verbalt
– når truet med relasjonen
– når satt igang krangel og ikke ville høre meg ut
– når bestemte og kontrollerte alt jeg sa og gjorde
– når ble skjelt ut uten god grunn
– når jeg fikk taushet for å ha satt en grense
MARI: Det du skriver ovenfor er ikke bare tegn på grunne affekter. Det er manipulasjon og herskesyke og rent ut psykisk mishandling. Mannen har spydd sin gift utover deg. Så skulle han liksom regne med at du skulle sprudle av overskudd og inspirasjon tilbake?
Jeg ved min X har grunne affekter, fordi: ? han manipulerede tillidsfuld børn på hans job ? han var iskold mod hans forældre og aldrig berørte dem fysisk ? han brugte mine børn mod mig, ved at lyve og betale dem med hvad de ønskede sig ( noget som jeg ikke kunne) og derved stige i popularitet/få deres solidaritet ? han stjal smykker af mig ? han løj overfor mig og levede et mystisk dobbeltliv ? han intet gjorde for at forsone, da vi begyndte at få krise ( i devalueringen) ? han i lang tid, kasserede penge ind for et job, han ikke på nogen måde passede ? han aldrig svarede mig, når jeg havde allermest brug for hans støtte ? da jeg blev sygemeldt på job, meddelte mig, at nu ville han have en pause fra forholdet …. og 10000 andre tegn! Jeg VED at han har en Covert Narcissitisk personlighedsforstyrrelse, da jeg har set hans diagnose på skrift.
Tusen takk for svar!! Hjelper å minne seg på ting. Leste et sted, sikkert her, at hver gang man følte man nærmet seg noe bra, så straks ble den lille tryggheten borte igjen, kastet ut i kulden igjen hver gang, så man aldri kan føle seg trygg. Det er typisk. P likte ikke at jeg var glad heller, da lagde han noe sabotasje. Det var grunne effekter for han lot meg ha det vondt, svarte ikke på viktige spørsmål og ignorerte meg totalt. Når jeg trodde han brydde seg, var det bare eiesyke.
Jeg skal ihvettfall stole på intuisjonen min fra nå, i noen minutter før jeg gikk rett på p, hadde jeg en stor uro og kjente at han var nærme. En skummel tilstedeværelse. Ikke noe sted p pleier å være heller. Trodde faren var over da jeg gikk på t banen, men der sto han, og hun. Vet det høres rart ut, men den intuisjonen var sterk. Skulle bare gått forbi, men jeg ble helt paralysert. Kom på at han aldri savnet meg, ikke møtte noen av mine behov. Da er det overfladisk. Nå må jeg glemme han snart. Men jeg klarer ikke. Tenker ikke på annet.
MARI: P/N har ikke kjærester for å bygge opp et gjensidig givende forhold. De har kjærester for å dekke egne behov. De er gjerne storslagne i førsten (for å fange, binde og forvirre), senere kan man sjokkeres gang på gang over hvordan de svikter, krenker og sårer. Så er de plutselig riktig hyggelige igjen, og man blir forvirret. Hyggelige er de vel når de er i godt humør av en eller annen grunn, eller ser seg i fare for å miste kjæresten. Men det snur på en femøring, plutselig er de fæle igjen. Og det er vår skyld. Alt dette vet du. Det vil aldri forandre seg.
Tror man må ha litt tålmodighet med seg selv etter sånne opplevelser. De har satt oss i en sånn ubalanse og med så mye å sortere ut at vi tenker mye på dem i lang tid. Selv om en ikke vil det. Vanskelig for andre å forstå. De tenker: Når han var så fæl, så bare glem hele drittsekken, men det funker ikke slik.
Hvis jeg skulle gi et råd ville det være å sette noen små mål for å bygge opp deg selv. Bestem deg for å finne en ny hobby, utvikle den/de du har. Lese et par romaner du har tenkt ville være spennende, se nye filmer. Lær nye matretter eller strikking for den saks skyld. Ikke bare avleder det, men det gir en følelse av at den vanskelige tiden ikke bare er bortkastet.
Ja, det er sant, jeg vet jo det. Har heldigvis funnet en hobby som jeg glemmer han litt. Fortsatt får jeg ikke til å distrahere tankene bort med filmer og bøker. Mister bare konsentrasjon. Har alltid hørt det var min feil, så mulig det hjalp å se det med egne øyne faktisk. Tror ikke jeg helt har skjønt hvor lite jeg betydde.
Til Mari :
Jeg kender alt hvad du skriver rigtig godt, det er som om det er den samme person vi har været sammen med ( allesammen ) De har pillet al selvtillid ud af os og når alt er brugt op, forlader de os for at starte det hele forfra med et nyt objekt. Jeg har også haft rigtigt svært ved at møde min N/P og hans nye offer..selvom hjernen siger et, siger hjertet noget andet. Jeg tror det er fordi vi elskede den ene person,( den person andre så ) men hadede den anden person ( den person vi ofte så ).
Det er nu næsten to år siden jeg flygtede og jeg har tænkt på, om jeg da ikke snart kunne glemme alt det mørke fra fortiden. ..Så i går mødte jeg en rigtig spændende mand i byen ( var nede og få en drinks med en veninde ) Han var så sød og rar og vi snakkede sammen konstant i 2-3 timer. Bagefter var jeg helt høj..så godt har jeg aldrig talt med nogen og så slog det mig..Jeg fik jo ikke lov til det for min ex ..han var sur hvis jeg havde det sjovt . Jeg var altid forsigtig når vi var ude blandt andre. Holdt hele tiden øje med ham, er han sur, er han gået nu osv…Han kunne også pludselig sige..nu kører jeg hjem..og hvis jeg ikke var klar på to minutter, kørte han uden mig.
I går aftes slappede jeg af, hyggede mig og havde det rigtig dejligt. Om de bliver til mere med manden ved jeg ikke, men for første gang i lang tid følte jeg mig fri, glad og gik hjem med en rigtig god mavefornemmelse…og bedst af alt , jeg skænkede ikke min ex en eneste tanke.
Og til Mari…vores Ex N/P s nye offer har overtaget vores rolle, og er sikkert allerede udsat for den samme psykiske terror som vi var..det er en del af det psykopatiske spil og det ender altid sådan..
Jeg har ikke tid til å kommentere noe spesifikt akkurat nå, men jeg vil bare få lov til å påpeke hvor fantastiske dere er til å hjelpe hverandre, alle sammen! Dere kan så mye, det er som at det nå finnes en liten hær av ambassadører som er klare til å gå ut i verden og spre kunnskapen 🙂
MARI: jeg har også hatt det sånn i perioder at jeg ikke klarer å konsentrere meg om litteratur og filmer og slikt jeg normalt tar til meg lekende lett.Da er det gamle traumer fra P/N som nærmest brenner i hodet mitt. Satt i fyr av nye belastende hendelser. Må si det gjorde veldig inntrykk på meg å lese om hvor jævelig han har vært mot deg. En smørbrødliste av mishandling. En meget sjuk faen som gjør sånt. Ikke rart om du er traumatisert. Ikke mye trøst i øyeblikket kanskje, men det blir bedre etterhvert.
Så gode dere er! Tusen takk som bryr dere.
Sånn! Da har jeg kjøpt boken din! Gleder meg til å lese den.
Mari: takk for det, kom gjerne med ris og ros 🙂
Veldig interessant å lese. Jeg skjønte vel ikke egentlig før etter at forholdet var over hva dette var for noe…. Hjelpe meg, snakk om at alle biter falt på plass.. I så mange år… når jeg ser meg tilbake, så utrolig det var, og hvordan jeg der og da ikke skjønte, og trodde det var jeg som var helt ute å kjøre…
stadige feider med alt og alle, kritikk av alt og alle, særlig mine venner, familie og kolleger… Stadige trangen til å “si sannheten”- som til vår venn som hadde kjøpt en ny bil og P som skjelte han ut for å ha kjøpt en idiotbil”Og når jeg sa” du trenger jo ikke å si det til dem, de blir lei seg”, og han var helt uforstående ” det ER jo en idiotbil!” – såååå mange sånne episoder… Og alle løgnene… legge på og pynte på historier, og helt “uforstående” når han ble tatt – eller sint… på meg: ” herregud, alt du skal henge deg opp ” eller jeg hadde misforstått …
LYKKE nå når jeg er ute av det og det går an å feire noe igjen. Alltid når vi skulle feire noe som ikke dreide seg om han, ødela han stemningen. alltid på våre bursdager, jul- klarte han å ødelegge, ved å finne noe å bli sint over… Når jeg tenker over det, jo mer glad jeg ble, jo sintere eller surere var han. Og også våre felles to nå voksne barn behandlet han helt villt, særlig etter bruddet… ” jaja kommer dere ikke til meg så finner jeg en annen familie” “hva slags barn er dere som ikke kommer med gave til far på farsdag” Selv var det bråttslutt på hilsner og gaver fra han til de to …
Tror vi klarer oss bra uten han nå, vi har blitt sterke alle tre, men mener å se at vi sliter litt med… “det å være redd for å gjøre feil” hvis det gir mening… De er liksom så utolig vant til å møte motstand- uansett smått og stort, hva de foretok seg…. Den sitter igjen…. Er det vanlig tro? Kanskje du kunne skrevet litt om det en gang? Takk igjen for en utrolig flott og informativ blogg.m Kjenner meg enda litt sterkere og inspirert etter å ha lest her inne.
Til E:
Redd for å gjøre feil, ja? Det kan jeg skrive under på! Min far, som jeg har null kontakt med, projiserte alltid negative egenskaper over på min mor (de er skilt nå) og oss barna. Rasende kjefting og oppkalling for den minste ting (feks, at avisa ikke ble kjøpt). Eller rolige stikk som feks “lurer på hva vennene dine synes om deg, jeg…” de gangene jeg turte å fortelle litt fra mitt liv. Skyldfølelse og skam har preget mye av barndommen og ungdomsårene mine, og jeg jobber fortsatt som voksen med å løsrive meg fra det. Jeg er fortsatt redd for å gjøre feil og for å bli oppfattet som noe annet enn det jeg mener at jeg er. I mange år var jeg vant med å bli anklaget for å være egoistisk og uærlig. Forferdelig frustrerende!
En ting er sikkert, vi kan aldri gjør ham fornøyd. Han ville alltid ha funnet noe å ta oss på. Og det er ikke bare han, for det er flere som bidrar i den dysfunksjonelle familien hvor det er en evig kamp om å gjøre en eller annen fornøyd. Det er en befrielse å være ute av det nå, men jeg kan likevel tenke mye på hva jeg kan ha gjort galt, siden jeg ble behandlet så dårlig. Selv om jeg står for mitt valg om å forlate en psykopat til far, så er skamfølelsen til stede.
Bra dere blir sterkere, det hjelper å stå sammen og ta tiden til hjelp.