Det skorter ikke på filmer om psykopater. Det er imidlertid langt mellom hver film som gir en troverdig fremstilling av en psykopat slik vi kjenner dem her på bloggen og fra våre liv. “The girl on the train” er en slik film. Filmen ble vist på kino i 2016 til gode anmeldelser og var såvidt jeg husker nokså populær. Selv fikk jeg ikke sjansen til å se den før i går kveld. Her følger mine inntrykk og bruddstykker av handlingen. Dere som ikke ønsker å vite hva som skjer i filmen, bør stoppe å lese nå.

Jeg likte “The girl on the train” meget godt. Grunnen er at den skildrer så mange elementer av hva vi har lært om oss selv og psykopaten i nære relasjoner. Hovedpersonen er Rachel som er et alkoholisert vrak og jeg må innrømme; en du har lyst til å riste fordi hun virker både besatt og uten evne til å få orden på livet sitt. Men det gikk fort opp for meg at karakteren er en meget god skildring av hva som skjer med objektet etter en psykopatisk forkastning. Rachel ble nemlig forkastet av sin psykopatiske ektemann, Tom, og hurtig erstattet med en ny partner. Rachel fikk alvorlige problemer med å forstå hvorfor hun ble byttet ut så fort, uten avklaring. Hun klarer ikke å legge relasjonen til Tom bak seg, og hver dag tar hun toget forbi hennes tidligere hjem – huset hun delte med Tom men som nå den nye partneren har flyttet inn i. Tom har dessuten fått et barn med den nye kvinnen. Hver dag utsetter Rachel seg for den tortur det er å se mannen hun trodde hun skulle dele livet med, nå har gitt hennes fremtid til en annen kvinne, men Rachel klarer ikke å gi slipp. Hun er blitt bitter. Det kommer dessuten frem i filmen at hun ofte kontakter sin eks og hans nye familie i jakt på svar, inntil hun trues med besøksforbud og anmeldelse. På utsiden ser det selvfølgelig ut som om Rachel er en ustabil forfølger og langt inn i filmen heller sympatien mot Tom og hans nye familie. Lyder dette kjent så langt? Faktisk er det skremmende kjent, og det kommer mer.

Rachel tror hun har skyld i at relasjonen med Tom endte, noe Tom har manipulert henne til å tro. Men etterhvert forstår vi at alle tingene Tom klandrer Rachel for, de gjorde han selv. Dette er psykopatisk projeksjon og noe filmen på ypperlig vis klarer å fremstille med en tvist, slik at dette ikke blir åpenbart før langt inn i filmen. Noe annet som filmen fokuserer på, er psykopatisk tåkelegging. Rachel tror det er noe galt med henne, og husker ikke hendelser slik de egentlig foregikk. Tom har klart å tåkelegge henne til å tro at det er Rachels skyld at han mistet jobben i et firma, fordi Rachel oppførte seg klanderverdig på en firmafest. Dette er Rachel også selv overbevist om og bærer med seg videre i livet. Senere i filmen kommer det frem at den egentlige grunnen til at Tom mistet jobben, var fordi han sextrakasserte flere av sine kvinnelige kolleger. Dette er en av flere eksempler på tåkelegging som filmen på ypperlig vis klarer å fremheve. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Rachel gjennomgår dog en oppvåkning på nøyaktig samme måte som jeg og dere som følger bloggen i vår tid gjorde. I sjokk og vantro opplever hun at sannheten erstatter tidligere hjernevask. A-ha opplevelsene står i kø for henne, og dette skjer parallelt med at hun blir tørrlagt. Hun forsøker å advare Toms nye partner, men i begynnelsen er dette forgjeves. Den nye partneren er selv tåkelagt til å tro at Rachel er gal og sverger sin lojalitet til Tom. Men etterhvert som filmen nærmer seg sitt klimaks så går det også opp for den nye partneren at Tom ikke er den mannen han har utgitt seg for å være. Igjen er dette skremmende kjent skildret. 

I filmens klimaks får vi se et godt skildret psykopatisk maskefall. Tom blir stilt til veggs for sin tåkelegging men anklages også for å ha begått et mord (ha i mente at dette er en film og at det skal være en viss dramatikk involvert, dessuten er et psykopatisk motivert drap heller ikke utenkelig i det virkelige liv). I kjent psykopatisk stil så klandrer Tom alle andre for sine ugjerninger og nekter å se sine egne feil. Han angrer ingenting hverken overfor Rachel, mordofferet eller den nye partneren. 

Kort konkludert så skildrer denne filmen så mange av de psykopatiske elementene vi kjenner til at jeg kun kan lovprise den. Om den er så spennende som filmkritikerne hevder? Nuvel. Jeg har sett thrillere med langt mer nerve enn denne. Men for oss studenter av samspillet mellom psykopat og primærobjekt så er den en gavepakke. Det aller verste er at jeg så altfor lett kunne relatere til den. Da gikk det opp for meg at jeg en gang levde i en thriller. Erkjennelsen ga meg gåsehud. 

Så til dere kjære mannlige lesere. Dere gir ikke så mye lyd fra dere her på bloggen, men jeg vet at dere er her. Fokuset blir lett på den mannlige psykopaten når de aller fleste kommentatorene er kvinner og også mine egne erfaringer handler om psykopatiske menn. Men til dere menn og også andre lesere som har deres erfaringer fra kvinnelige psykopater så er den minst like kjente filmen “Gone girl” fra 2014 et meget godt tips. “Gone girl” er interessant fordi den blant annet på mesterlig vis skildrer psykopatens manglende identitet; hvordan den psykopatiske kvinnen i filmen nesten uten anstrengelse svinger mellom flere forskjellige personligheter men uten egentlig å være noen. Den skildrer også – akkurat som “The girl on the train” – psykopatens totalt fraværende samvittighet og anger.

For homofile lesere så vil jeg anbefale “The talented Mr. Ripley” fra 1999 som også er en moderne klassiker om en mannlig psykopat som idealiserer en annen mann, men myrder ham når objektet ikke responderer på idealiseringen slik psykopaten ønsket. Deretter overtar han den myrdedes liv, interesser, væremåte og omgangskrets.

Alle tre filmene har det til felles at de er høykvalitetsfilmer som ikke går over styr. Selv om alle filmene inneholder drap så går de ikke i den samme fellen som andre filmer om psykopater; å overdrive blodbadet på bekostning av realistiske fremstillinger av psykopaten. Alle tre legger vekt på psykologiske elementer som vi som objekter lett vil gjenkjenne. Det pussige er at de fleste seere naturlig nok oppfatter disse filmene som thrillere og grøssere, men for mange av oss her på bloggen så var det hverdag å ha en slik person i våre liv. 

Så her er tre viktige filmer alle bør streame, leie eller kjøpe, hvis dere ikke har sett dem allerede. 

Det er bare å sette igang med å poppe popkorn og slå av telefonen 🙂