Denne teksten er dedisert til dere som har et øye for det spirituelle. Kanskje for religion. Kanskje for alternative livssyn. Dere som er meget jordnære kan stoppe å lese her, og istedet forholde dere til resten av bloggen som er nokså forankret i vitenskap og psykologi. Hvis dere imidlertid er nysgjerrige på den åndelige dimensjonen, så les gjerne videre.

Det som slo mange av oss i relasjonen med psykopaten, og etter bruddet, var den nærmest overnaturlige opplevelsen av tilknytningen vi følte. Lenge etter bruddet så kunne vi høre psykopatens fottrinn i trappen, hans/hennes stemme og pust, nærværet var så intenst. Jeg husker at jeg selv flere måneder etter at jeg sist hadde sett og hørt vedkommende, lett kunne lukke øynene og merke at han/hun var tilstede. Dette hadde aldri skjedd meg før, med unntak av ett avgått familiemedlem.

Det var så sterkt og levende. Vi savnet så mye lenger, sanset så mye tydeligere, og elsket så mye dypere. Det var for mange en “større enn livet” opplevelse. Vi kunne ikke den gang vite at vi var fanget i det psykopatiske bånd. Og spørsmålet mitt i denne teksten blir om “det psykopatiske bånd” – som er et mellommenneskelig psykologisk og naturlig fenomen – kan fange hele denne opplevelsen? Kan alt forklares med psykologisk innsikt, eller finnes det også et spirituelt aspekt ved det psykopatiske møte?

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Et godt tegn på at dette var et bånd utenom det vanlige, var det vanskelige og lange etterspillet. Vi måtte “svette psykopaten ut” på et helt annet nivå enn andre splittelser. Det var som om vi faktisk var blitt bitt av psykopaten, og infisert av hans/hennes virus. Viruset måtte forlate oss som ethvert annet virus, med tid og pleie. Det eneste som skilte rekonvalesensen fra et somatisk virus, var den nødvendige behandlingen.

Hvordan oppleves “det psykopatiske bitt”? Jeg har oppdaget at hva jeg best kan relatere min egen opplevelse av dette til, er en film. Har dere sett “Bram Stokers Dracula” fra 1993 med Gary Oldman i rollen som Dracula, og Winona Ryder i rollen som Mina? Mina er lykkelig forlovet med Jonathan (Keanu Reeves) helt til Dracula kommer på banen og forfører henne. Selv om Mina elsker Jonathan, så klarer hun ikke å stå imot Draculas karismatiske energi. Han hypnotiserer henne. Hun tror hun går inn i hans armer av fri vilje, men det er mer i en slags transe hun gjør dette. Mina klarer ikke å stå i mot Draculas sirenesang. Hun blir bokstavlig talt bitt. Bittet innebærer også at hun gradvis adopterer Draculas personlighet. Hun blir tiltakende ond, og opplever at Dracula kaller på henne selv når de ikke er sammen. Og det krever både Draculas fravær (null kontakt) og Jonathans intense kjærlighet for at Mina skal finne tilbake til den gode personen hun var før. I Draculas fravær opplevde Mina abstinenser, og ble en meget lunefull person.

Jeg ser i dag denne filmen med nye øyne. Det psykopatiske bånd som opprettes mellom Mina og Dracula er så velskildret. Jeg forstår at jeg hadde det akkurat som Mina. Jeg mistet kontrollen over meg selv og ble en annen.

Mange ofre forteller at de drømte sterkere og tydeligere om psykopaten, enn normalt. Drømmene kan tolkes som en del av den enormt omfattende renselsesprosessen etter det psykopatiske bitt.

Jeg husker meget tydelig en drøm jeg hadde cirka to måneder innen siste kontakt med psykopaten. I drømmen var jeg på tivoli med vedkommende. Vi hadde det gøy, kjørte karuseller og berg-og-dalbaner. Vi lo. Vi var sammen. Det føltes godt. Det var mange mennesker rundt oss i drømmen, tivoliet var fullpakket av besøkende. Plutselig mistet jeg psykopaten av syne. Jeg fikk panikk, og lette og lette i den enorme menneskemengden av lystige mennesker. Men selv var jeg ikke lystig lenger og følte meg malplassert der hvor jeg tidligere hadde det så bra. Psykopaten forble borte, jeg fant ham/henne aldri igjen. Det var med denne følelsen av enorm fortvilelse jeg våknet. To måneder senere skulle jeg også miste psykopaten i det virkelige liv.

Var drømmen en forvarsel om hva som skulle komme? Hadde underbevisstheten oppfattet psykopatens tilbaketrekning lenge før bevisstheten gjorde det? Dette er mye mulig. I relasjonen med en psykopat så jobber underbevisstheten på høytrykk fra første røde flagg. Dette skjer under radaren, for bevisstheten vår okkuperes av andre gjøremål og tanker. Men underbevisstheten snakker hele tiden med intuisjonen vår. Det er derfor vi ofte hadde en dårlig magefølelse sammen med psykopaten, selv om alt der og da syntes å være i skjønneste orden.

Men tilbake til den dype, nærmest overnaturlige tilknytningen. Psykopaten sendte oss hele tiden blandede signaler. Vi ble forvirret og utrygge. Vi finjusterte antennene våre for å alltid være “på nett” med en psykopat som hele tiden skiftet frekvens.

Hva gjorde mennesker i gamle dager, før telefonens tid, da ektepar, kjærester, venner og søsken ofte var adskilt i lang tid? Kanskje reiste noen bort til fremmede land, kun med mulighet for et og annet sjeldent brev. Kanskje dro mannen på jakt i ukesvis, mens kvinnen ble gående i landsbyen og vente. Uten mulighet til telefonisk kommunikasjon eller kontakt i brevform, hva gjorde man da, for å sanse hvordan den andre parten hadde det?

Man brukte en sans som vi moderne mennesker forlengst har evolusjonert bort og omtaler som science fiction, nemlig telepati. Jeg mener i fullt alvor at telepati ikke er science fiction, men en evne mennesker har og tidligere var fullstendig avhengig av for å merke hvordan fraværende kjære hadde det, hvorvidt de var i live eller ei og om de var glade eller fortvilet. I dag har vi mistet denne evnen, fordi vi så enkelt kan plukke opp telefonen for å kommunisere med de vi er glade i, selv om de befinner seg på den andre siden av kloden.

Men i møtet med psykopaten, så tok vi i bruk noe av denne evnen. Vi var nødt. Vi elsket dette mennesket som i perioder utsatte oss for taushetskuren og slukket for digital kontakt i dagesvis eller mer. Og i de periodene vi faktisk hadde kontakt så ble vi likevel nødt til å ta våre telepatiske egenskaper i bruk, for psykopatens ord var ikke til å stole på, og stod sjelden i samsvar med hans/hennes handlinger.

Telepati er således ikke noe overnaturlig. Det handler heller ikke om at vi kan lese andres tanker ordrett eller bokstavlig. Men vi peiler oss inn på sinnsstemninger, også på lang avstand. Telepatien er ikke død. Psykopaten tvang oss til å børste støv av den. 

“Men dette er jo tull, det finnes ingen dypere åndelig tilknytning til psykopaten. Nå har vi jo hele tiden lært at psykopaten ikke kan knytte seg til noen, og forkaster mennesker som gårsdagens søppel”.

Jo, dette er forsåvidt riktig. Men hvordan skal man da forklare at psykopaten synes intuitivt å vite når du har det bedre? Eller når du endelig har funnet deg en ny partner? Plutselig står psykopaten der, som lyn fra klar himmel, som om han/hun hele tiden har visst hva som har skjedd i ditt liv.

Jeg lar denne henge som en cliffhanger. For når det kommer til den åndelige verden så er det ikke meningen at vi skal vite alle svarene. Kanskje kan noe mystikk også være til hjelp når vi skal stable oss på bena etter psykopaten. God søndag 🙂

“Psychopaths have a narcissistic and grossly inflated view of their self-worth and importance, a truly astounding egocentricity and sense of entitlement, and see themselves as the center of the universe, as superior beings who are justified in living according to their own rules.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

I dette andre punktet i “Hares sjekkliste” så ligger selve kjernen i psykopatens arroganse og opplevelse av berettigelse. Det er denne delen av personlighetsforstyrrelsen som gjør at psykopaten aldri kan be om unnskyldning eller tilgivelse (og mene det). Det ville være det samme som å senke seg ned til alle andres nivå, som at herren skal be tjeneren om unnskyldning. I psykopatens sinn er dette uaktuelt. Ingen står over psykopaten, og ingen står ved siden. Ikke foreldre, venner, søsken, kjærester eller avkom. På engelsk er tittelen på dette kriteriet “egocentric and grandiose”. Å ha storhetsidèer om egne evner og betydning forteller mye om hvordan det er å ha en grandios selvoppfattelse. Psykopaten går ikke rundt og drømmer om å bli noe stort, i egne øyne er han/hun allerede stor, uavhengig av utdannelse, økonomisk status, herkomst eller dybden på mellommenneskelige relasjoner. For en partner eller venn å forsøke å skape en likeverdig relasjon med en person som har en slik selvoppfattelse, er nærmest umulig. Psykopaten vil alltid forsøke å dominere en slik relasjon. Det er i det hele tatt vanskelig å fatte hvor altomfattende psykopatens grandiositet er, og hvilke konsekvenser den får for psykopatens livsførsel og relasjon til andre. Konsekvensene er alvorlige, både for psykopaten selv samt for dem som kommer ham/henne for nær.

Når offeret går og venter på at psykopaten plutselig skal få selvinnsikt, se urettferdigheten i hans/hennes handlinger og komme angrende tilbake, så er det grandiositeten som står i veien for at dette noengang skjer. Psykopaten har i egne øyne ingen feil. Psykopatens overgrep kan nå uante proporsjoner uten at han/hun klarer å se at de er skyldig i noe. Grandiositeten forhindrer ydmykhet og ekte tilknytning. Psykopaten knytter seg ikke til noen han/hun anser for å stå lavere på rangstigen, og det vil si alle andre. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Hos noen psykopater og narsissister er grandiositeten synlig, i form av arroganse. Du kan se i hans/hennes øyne hvordan de ser ned på andre. Selv om de klarer å skjule det i ord og handling, så avslører blikket deres ståsted. Noen psykopater viser det også i ord og handling, og til slutt blir deres overlegne posisjon markert også overfor deg. De ser på deg med et hånlig blikk som du kjenner inn til margen, men du er ikke sikker på hva psykopatens holdning forteller deg. Opplevelsen av overlegenhet som ligger bak dette blikket er større enn fantasien din kan romme der og da. Du avfeier det som midlertidig irritasjon fra psykopatens side. I virkeligheten er det masken som begynner å glippe, og avslører en dyptliggende, varig og altoppslukende selvopptatthet.

I dette kriteriet ligger også psykopatens selvberettigelse (sense of entitlement). Berettigelsen gjør at han/hun opplever at de har rett til andres penger og eiendeler. De har rett til prestisje og høye stillinger. De har rett til å stjele din tid med intenst samvær og forventer at du forærer dem den uten innvendinger, andre gjøremål eller sosiale forpliktelser du har får ikke lov til å stå i veien. De har i egne øyne krav på alt som du eier og i siste instans deg som person. Det er dette som gjør at psykopaten så bambust og uten ydmykhet kontakter deg og starter en intens idealiseringsfase fra første dag – han/hun opplever en berettigelse til å ta hva og hvem de vil ha. Akkurat nå er det deg. Psykopaten spør ikke om lov. Og like lett som de tar så kaster de også fra seg hva de en gang begjærte så intenst. Når interessen slukner så ofrer de ikke deres tidligere objekt en tanke. 

Storhetsidèene kan også innebære urealistiske syn på egne begavelser. Psykopatens tankesett om fremtidige prestasjoner er annerledes enn normale menneskers “dagdrømmeri” om store bragder. Psykopaten regner med å bli berømt, tjene mange penger eller revolusjonere et fagfelt uten å ha kompetansen, talentet, evnene eller kvalifikasjonene som er nødvendig for å oppnå dette. Det stopper dem ikke fra å anta at dette faktisk vil skje. Psykopaten tror at de vil oppnå disse bragdene bare i kraft av å være seg selv. De skal ikke behøve å klatre den samme stigen som normale mennesker, i form av utdannelse, jobbsøking, forfremmelse og hardt arbeid. Psykopaten tror at suksessen vil komme uten innsats fra hans/hennes side. Når dette ikke skjer som psykopaten har forespeilet seg, så ligger skylden eksternt, det vil si hos andre enn ham/henne selv. Psykopaten kan også på et øyeblikk forkaste gamle planer om suksess innenfor et felt, og umiddelbart adoptere nye mål innenfor et helt annet felt. De nye idèene oppleves som like realiserbare som de gamle. Psykopatens opplevelse av egne talenter og fleksibilitet er grenseløs. 

“Psychopaths often come across as arrogant, shameless braggarts – self assured, opinionated, domineering and cocky. They love to have power and control over others and seem unable to believe that other people have valid opinions different from theirs. They appear charismatic or “electrifying” to some people.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Da vi ble fanget av psykopaten og opplevde den magnetiske tiltrekningen som mange ofre beskriver, eller hva Hare i sitatet over omtaler som “elektrisk”, så var det psykopatens grandiose selvopplevelse vi fikk ta del i. Et snev av hans/hennes følelse av å være spesiell smittet over på oss. Vi ble også “spesielle” bare av å være i nærheten av psykopaten, og motta oppmerksomhet fra ham/henne. Dette ble ikke sagt med rene ord, det var en projeksjon. Psykopaten utstråler overlegenhet og dominanse. For en stakket stund så fikk vi ta del i denne overlegenheten, og det føltes fantastisk for oss. Vi visste bare ikke at det faktisk var en personlighetsforstyrrelse vi fikk smake på. Til tross for at vi fikk en magisk opplevelse av samværet med psykopaten, så var det bare utkanten av grandiositetens utstrålingsfelt vi merket. Vi fikk kun et lite dryss av nedfallet. Tenk da hvor magisk grandiositeten oppleves av psykopaten selv? Da forstår vi kanskje bedre hvor uovervinnelig og allmektig han/hun føler seg.

Hare nevner også skamløshet. Når psykopaten kan såre, svike og bedra deg så omfattende, og likevel gå videre som om alt var din skyld, så er det skamløshet som gjør dette mulig. Normale mennesker opplever skam når de bryter sosiale normer. Normer er våre uskrevne lover for gnisningsfri sosial omgang med familie, venner og storsamfunnet. Men psykopaten er ikke interessert i sosiale regler. Som beskrevet i det øverste sitatet så lever han/hun etter egne regler, hevet over “allmuens”. Når sosiale normer ikke gjelder psykopaten, så opplever han/hun heller ingen skam av å bryte dem.

Som i “Hare 1/20” så skal vi avslutte dette kriteriet med en felles øvelse. Vi skal tenke etter hvordan våre respektive psykopater oppfylte kriteriet. Tenk også etter hvordan du den gang reagerte på eksemplene du husker. Dette gjør vi for å få bekreftelse og bekjempe kognitiv dissonans. Synes du det er vanskelig å komme i gang? Jeg kan begynne:

– NN avslørte storhetsidèer om egne evner da vi ble kollegaer. Jeg var erfaren på arbeidsplassen og NN var nyansatt. Til tross for denne skjevheten i erfaring så nektet NN å motta veiledning og opplæring av meg. NN trodde han/hun kunne gjøre jobben uten denne opplæringen. Antakelig opplevde NN det som nedverdigende at jeg skulle lære ham/henne opp, når han/hun hadde en selvopplevd større betydning enn meg.

– NN viste tanker om grandiositet og overdreven egen betydning da alle aktiviteter skulle foregå på hans/hennes premisser. Aldri spurte NN hva jeg hadde lyst til å gjøre, eller hvordan jeg hadde det. Jeg skulle akseptere alle NNs forslag, ellers ble det ingen aktivitet. NNs behov overstyrte alltid mine behov. NNs behov var viktigere og av større betydning. Til tross for denne kjensgjerningen, så trodde jeg likevel at NN hadde omtanke for meg. Dette var en feiltokning.

Da er det din tur. Skriv gjerne dine eksempler ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under dette innlegget hvis du ønsker at andre skal ta del i dine tanker. Lykke til!