I dag er 21. desember og søndag om tre dager skal liksom roen falle over det ganske land. Jeg sier “liksom” fordi ikke alle har det godt i julen. Noen er ensomme. Andre lever fortsatt med deres psykopater og stålsetter seg for at enda en høytid skal ødelegges for både voksne og barn. Det er nemlig en del av psykopatenes agenda å iscenesette en heftig krangel, en taushetskur eller rølpefyll i julen.

Dere som har klart å innføre NK, vær forberedt på at psykopaten vil forsøke å ta kontakt i julen. Kanskje skjer det ikke, så ikke gå og vent på en slik henvendelse med skuldrene oppunder ørene. Slapp av. Hvis den kommer, så pass på å ikke svare. Henvendelsen kan være i form av bebreidelser, trusler eller av hengiven og kjærlig art. Psykopaten har egentlig et begrenset vokabular, og alt han/hun skriver befinner seg innenfor feltet “få deg til å svare”. Hvis du svarer så vil det typisk bli stille i den andre enden, og dette er for at du skal bli gående og vente på svar og dessuten lure på hva du skrev galt, siden psykopaten ikke svarer. Slik stjeler de din energi i julen. Uansett hvilke ord psykopaten bestemmer seg for å benytte denne gang, husk at det er en robot som kontakter deg, ikke et menneske som savner deg. Hvis du kan, skift telefonnummer, skru av telefonen eller blokker alle muligheter til elektronisk henvendelse. Ikke åpne døren for andre enn de som du vet skal besøke deg. 

Hvis du ikke blir kontaktet, så husk at dette også er en form for kommunikasjon. Hvis det er din første jul uten psykopaten, så vet psykopaten at du venter på en hilsen fra ham/henne. Da vil du oftest ikke få den. Ikke la et slikt fravær ødelegge din jul. Ikke spekuler på om psykopaten kanskje feirer jul med sitt nye objekt for første gang. Fokuser heller på deg selv. Gjør julen til noen fine dager for deg selv og dine nærmeste. Ønsker du å tilbringe den alene sammen med youtube videoer og nettsider om psykopati fordi det er det eneste som gjør deg sterk akkurat nå? Værsågod, det er din rett.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg rakk aldri å feire jul med min psykopat, så jeg hadde ingen juletradisjoner med ham. Den eneste julen vi hadde kontakt så ble jeg dog pepret med kjærlige henvendelser og jeg trodde genuint at jeg var utkåret. Det var derfor meget tungt da jeg neste jul fikk se to bilder av hans julefeiring med sitt nye objekt, de fremstod så lykkelige sammen og jeg syntes det var ufattelig at jeg var fullstendig glemt for ham. Han var (og er fortsatt) blokkert på facebook men ett bilde fikk jeg uten forvarsel sendt av en venninne (som senere viste seg å være en flygende ape). Det andre bildet hadde jeg selv skyld i at jeg fikk se, fordi jeg sniktittet på instagram profilen hans. Jeg gjorde dermed skade på meg selv og glimtene jeg fikk av de to plaget meg lenge. Jeg vil derfor på det sterkeste fraråde alle som nylig har innført NK å spionere via sosiale medier. Også dere som har hatt NK en stund bør opprettholde vaktholdet.

Den julen var i 2014. Jeg var åtte måneder inn i NK og allerede den gang et godt stykke på vei i rehabiliteringen. Julen representerte et lite tilbakeslag og det er fordi den er så emosjonelt ladet. Derfor skal man være ekstra påpasselig, varsom og snill mot seg selv i julen. Måneden før, i november 2014, så hadde jeg vært på tur til Danmark for å besøke gamle skolevenner fra en gang jeg gikk på folkehøyskole i Åbenrå. Treffpunktet ble Århus, og løsrevet fra folk og sted som hadde med psykopaten å gjøre, så var det en av de aller første gangene jeg følte meg som mitt gamle jeg igjen. Vi var fem; Anders, Tina, Pernille, Alice og jeg. Den gang på folkehøyskole tenåringer eller helt i starten av tyve-årene, nå godt voksne. Det hyggelige møtet med gode og gamle venner ble første gang siden NK ble innført at jeg klarte å le hjertelig, og øyeblikket ble faktisk fanget på bilde.

Dette er hva velmente og trygge “konstanter” gjør med vår helbredelse; underverker. De har ingen agenda. De tar deg slik du er for de husker deg slik du var. Derfor, pass på hvem du omgir deg med, det har mye å si for om du heles i den riktige eller den gale retningen.

Men i dag er 2017 og snart 2018. Mye har skjedd og jeg tenkte jeg ville introdusere meg litt bedre enn jeg tidligere har gjort i bloggen. Jeg har vært mer oppslukt av saken enn av meg som person. I tillegg fryktet jeg i begynnelsen for represalier fra psykopaten og ønsket å være anonym. Mitt første “løft på sløret” kom med utgivelsen av boken i april i år, da jeg etter rådføring med forlaget besluttet å utgi under fullt navn. Jeg har fått noen henvendelser fra lesere som ønsker å vite hvem jeg er. Hvordan kan de ta mine ord for god fisk? Hvilken bakgrunn har jeg? Jeg forstår dette behovet for å vite hvem jeg er, det blir en måte å “kvalitetssikre” at de trygt kan følge mine råd. Etter en relasjon med en psykopat så er man meget famlende.

Jeg heter for dere som ennå ikke vet det Daniel Sundkvist. Jeg ble født i Kragerø i 1976 og vokste opp der frem til jeg flyttet i 1998. I årene som fulgte så har jeg bodd vidt forskjellige steder i Norden, de lengste oppholdene i Danmark, Island, Oslo og Hammerfest. Jeg har vært sykepleier siden 2002. Jeg fikk min utdannelse på en nydelig skole, Vendsyssel Sygeplejeskole, i Hjørring i Danmark. Tiden der var blant de beste i mitt liv, men jeg har også hatt mange andre spennende opplevelser siden den gang. Denne tiden overbeviste meg om at “folk flest er herlige”, for jeg møtte fantastiske mennesker i flere land og innenfor Norge. Denne grunnholdningen er viktig å ha når man etter en relasjon med en psykopat skal finne tilbake til mennesker. Det er så viktig at grunnfølelsen av tillit er rotfestet fra før, for den kommer virkelig til å bli satt på prøve.

Min første psykopat traff jeg høsten 2002. Vi var sammen i to år inntil han etter en ferietur uten forklaring dumpet meg på togstasjonen på Skøyen. Jeg hørte ikke fra ham på tre måneder før en sms – med den velkjente varslingen til Nokia telefonene som var så populære på den tiden – meldte sin ankomst; “Går det bra”? Jeg ante ikke den gang at dumpingen var en psykopatisk forkasting og at sms-en var en oversveving (eng. hoover) for å se om han kunne få litt mer NF ut av meg. Han fikk nesten ingenting, for jeg savnet ikke fyren og svarte kort og tørt “alt er bra her”. Imidlertid var han ikke ferdig med meg. 

Min manglende bevissthet rundt emnet psykopati gjorde at han åtte år senere klarte å trekke meg inn i relasjonen igjen, for en hurtig repetisjon av idealisering-devaluering-forkasting på kun tre dager. Antakelig trengte han en rask og solid injeksjon av NF. For dette er hva psykopatene gjør – de kan forsøke å kontakte oss selv mange år etter bruddet. De glemmer oss aldri helt, men eier oss på livstid.

Jeg ble dog aldri særlig påvirket av denne psykopatens handlinger, for han hektet meg aldri (eller hva noen vil benevne at jeg aldri elsket ham). Psykopaten er nemlig hundreogti prosent avhengig av å hekte oss for å klare å ekstrahere NF ut av oss. Hvis ikke vi er følelsesmessig tilknyttet dem så er vi i deres øyne ubrukelige og de har ikke klart deres oppdrag; MISSION FAILED! Bakdelen ved at jeg aldri ble hektet, var at jeg ikke følte behov for å analysere hans merkelige opptreden. Jeg forble derfor like naiv og skulle senere gå i fellen igjen.

Psykopat nummer to traff jeg i 2012 og han klarte sitt oppdrag; jeg ble dypt og varig forelsket. Det var etter ett av hans mange krumspring at jeg i en slags forvirret kjærlighetssorg i 2013 traff nummer tre og den aller største av dem; han som i løpet av bare seks måneder skulle klare å hjernevaske meg og som var så psykopatisk at han alene står for nitti prosent av all kunnskapen jeg i dag har om disse menneskene. Bemerk at han fant meg i en skrøpelig tilstand. Dette er også vanlig. Selv om vi kan tiltrekke oss psykopater i alle livsfaser, så vær ekstra oppmerksom på folk som vil være din beste venn når du er nede. Lyder kanskje litt kynisk, men tro meg – du vil klare å skille de som genuint ønsker å trøste deg fra en psykopat som ønsker å invadere ditt liv når skjoldet ditt er ute av drift.

Jeg er altså ingen terapeut i formell forstand. Jeg har ambisjoner om å bli en men vet ikke om det vil utgjøre en forskjell. Det er nemlig slik at ingen utdannelse kan lære deg om hvordan psykopaten fungerer. Du må ha hatt dem tett innpå livet. Å dele bolig med en psykopat er noe helt annet enn å lese om kriminelle psykopater som har blitt studert i fengsel av forskere, selv om også denne forskningen har vært viktig og banebrytende for å sette psykopati på kartet. Du vil derfor ofte ikke møte forståelse hvis du tror at en terapeut er ditt sikreste kort kun fordi vedkommende har en psykologisk utdannelse.

Før du bruker mange penger på en terapeut så er det lov å “intervjue” terapeuten om deres kunnskap om psykopater og narsissister. Du kan for eksempel spørre om de vet hva som menes med “psykopatisk forkasting”, “triangulering” eller “narsissistisk forsyning”. Selv om terapeuten kanskje er vant til å bruke andre uttrykk om disse fenomenene, så bør han/hun vite hva de betyr for å kunne hjelpe deg. Samarbeidet mellom deg og terapeuten er en forpliktelse og faktisk en relasjon. En dårlig terapeut kan ødelegge deg ytterligere. En god terapeut kan utføre mirakler. Ikke la deg blende av flotte titler dr. ph. te. eller alle alfabetets bokstaver, eller antall diplomer på veggen. Den minst flamboyante terapeuten kan ha mest kunnskap om samliv med en psykopat. Spør dem derfor ut først. Velg din terapeut med omhu, akkurat som du bør gjøre med en venn. 

For de av dere som ennå ikke har funnet en god terapeut, så vil jeg tilby konsultajoner via skype fra nyttår. Informasjon om priser og henvendelsesmåte kommer snart.   

I mellomtiden ønskes alle mine lesere en god jul og et godt 2018 fra bloggforfatter 🙂

Det er en ting vi må passe oss for etter relasjonen med psykopaten, og det er å stå fast i rehabiliteringen. Å rehabiliteres er hardt arbeid. Man må være meget bevisst, ofte i mange år, før man har kommet til et godt sted og kan slappe av. Underveis kan man bli så sliten og desillusjonert at man blir stående og spinne i gjørme. Denne gjørmen kan bestå av bitterhet og opplevelsen av at verden er et svært urettferdig sted. Opplevelsen av urettferdighet kommer ikke bare fra psykopatens bedrag, men at vi ser en kontinuerlig form for angrep mot oss fra andre mennesker som er løsrevet fra psykopaten. Vi ser også mange spøkelser i vår fortid og dette kan få oss til å slå aggressivt tilbake mot både ekte og innbilte angrep i vår hverdag. 

Vi tror at vi har rett til å slå fra oss, for vi skal aldri mer finne oss i å bli utnyttet, devaluert eller tråkket på. Således slår vi ut, ikke bare mot mennesker som vedkommer oss men også mot mennesker som ikke vedkommer oss. Vi står i fare for å utvikle en form for paranoia hvor vi forestiller oss at gode mennesker og også mennesker som ikke kjenner oss, har en skjult agenda overfor oss. 

Jeg har en jobb hvor jeg møter mennesker i alle livsfaser og ofte i sykelige tilstander, både fysisk og mentalt. Jeg har også andre etater som kolleger, som ambulansepersonell og politi. Mengden mennesker jeg støter på er også flere enn i de fleste jobber, for det kan være snakk om opp til hundre mennesker som jeg må forholde meg til i løpet av en åtte timers vakt. Det sier seg selv at det da er veldig mange personligheter som skal håndteres; mange snille men også mange ikke fullt så ålreite. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Hvis ikke man er trygt plantet i seg selv så kan omgang med mange mennesker oppleves som en stor belastning. Etter en relasjon med en psykopat så er selvopplevelsen i fri flyt og man vet en periode ikke hvem man er, for man skal finne seg selv på nytt. Når man ikke vet hvem man er så kan ikke angrep fra andre mennesker pareres på en god måte. Man vet ikke hvorfra man skal tolke angrepene. Den indre følelsesreguleringen er ikke på plass. 

Når man er trygg på seg selv så vet man hvilke angrep som er rasjonelle og hvilke som er irrasjonelle. De irrasjonelle angrepene klarer man effektivt å parere med det usynlige skjoldet som trygge mennesker har; man plasserer angrep og gift der det hører hjemme – hos avsenderen. Mange giftige men også fortvilte mennesker (for eksempel mennesker i krise) ønsker å plassere sin skam, frykt og usikkerhet over på en annen fordi de ikke kan bære det selv. Det er ikke mulig å plassere det på oss når vi har skjoldet oppe. Men når vi i overgangsfaser ikke vet hvem vi er, så er skjoldet nede. Alle angrepene treffer oss der vi er svake – i sinn og hjerte, vi bærer dem med oss, kverner på dem i dagevis og ergrer oss over at vi ikke klarte å parere dem på et vis som slo tilbake på avsenderen. Slik stjeler andre – også fremmede – vår positive energi. 

Når giftige mennesker klarer å projisere sin skam over på oss, så går vi rundt og føler oss som krenkede og dårlige mennesker. Vi bøyer hodet og forsøker å unngå øyekontakt. Vi mister vår ekthet. I alvorlige tilfeller så isolerer vi oss fra omverden fordi vi opplever den som fiendtlig. Har du lagt merke til hvordan mennesker med smerte og sårede dyr kan bli avvisende og aggressive? De sårede dyrene biter etter mennesker som nærmer seg dem. Mennesker med sterke smerter ønsker å lide i fred. De vil ikke forholde seg til andre mennesker, og både mennesker med gode og dårlige intensjoner blir viftet vekk. Slik reagerer vi også når vi er krenkede og sårbare. Vi opplever andre mennesker som forstyrrende, avskyelige og truende, og avviser dem. Vi tror det er selvbeskyttelse. Og det er det jo forsåvidt, men ikke den form for selvbeskyttelse som vil gavne oss i lengden. 

I en periode etter bruddet så endte jeg opp et veldig mørkt sted. Dette skjedde ikke umiddelbart etter bruddet, men etter et par år. Jeg ble plutselig selvbevisst og fikk det for meg at jeg var utsèendemessig mangelfull. Jeg mente derfor at andre mennesker behandlet meg dårlig fordi jeg var over gjennomsnittet heslig. På toppen av alt sammen så innbilte jeg meg at folk flest var homofobe. Etter å ha levd i førti år, så ble jeg for første gang overbevist om at folk behandlet meg dårlig som følge av seksuell diskriminering, og at jeg hadde rett til å reagere på det. 

Resultatet ble at jeg selv ble mer aggressiv mot andre. Jeg ble innvendig meget hissig, og noe av dette slapp også ut i dagslys. Jeg mente jeg hadde retten på min side; “ingen skal komme og tro at de kan behandle meg som søppel på grunn av min legning eller mitt utsèende”. Min indre retorikk om andre sjokkerte meg. Jeg begynte å tenke negativt om dem og inni meg kalte folk for “tufs”, “hore”, “idiot” eller “søppel” fordi jeg ikke lenger klarte å regulere mitt selvbilde autonomt. Min aggresjon forsvarte seg selv; “jeg har rett til å være sint fordi jeg er så sint!”. Ved flere anledninger måtte jeg styre min trang til å angripe folk fysisk. Jeg skulle ta igjen for et helt liv med urettferdig behandling. Så krenket følte jeg meg. Nå forstår jeg hvorfor folk som havner på sidelinjen i samfunnet ofte blir ekstremister eller kriminelle. De er krenket og klarer ikke å regulere krenkelsene emosjonelt.

Den uunngåelige konsekvensen av min harme ble selvfølgelig at jeg utad ble meget lite hyggelig. Jeg var i ferd med å havne et sted hvor min indre retorikk glapp ut av munnen og hvor jeg var villig til å rope “tufs” etter hvert menneske jeg var sint på (og det var mange). Selvfølgelig ble min uvennlige holdning merkbar av andre. De av dem som selv var aggressivt anlagt svarte med å bli ytterligere uvennlige mot meg, og slik er den onde sirkelen i gang, Det er en sirkel som kan resultere i eksplosjon, og hvis man er kommet inn i den så risikerer man å miste jobben eller sågar havne i fengsel fordi man mister besinnelsen.

Jeg kunne fortsatt med å rettferdiggjøre min harme. Jeg kunne blitt et meget sint menneske. Jeg kunne stått igjen helt alene og likevel mene jeg hadde rett til å blåse ut. For ja, homofobi eksisterer. Og ja, vi dømmer hverandre etter utsèende. Vi dømmer hverandre etter klesvalg. Vi dømmer hverandre etter ting som ikke har noe med vår opptreden eller karakter å gjøre. Slik er vi skrudd sammen. Fordommer kommer alltid til å eksistere. Pene mennesker har det på mange måter enklere enn mindre pene mennesker; de opplever oftere velvillighet og det er til og med bevist at pene mennesker får kortere fengselsstraffer. Det samme gjelder rike mennesker. Det er ikke rettferdig, men det er ikke noe jeg eller du som leser kan forandre med en enmanns-krig mot verden som til slutt bare vil sluke oss selv. Du vil fortsatt oppleve urettferdighet, men hvordan kan du være sikker på at motstanden du opplever er som følge av at du er utilstrekkelig i andres øyne? Det vet du ikke. Kanskje er hånlige mennesker misunnelige på deg. Kanskje er de sjalu. Kanskje de tror du er en sterk person som tåler deres projeksjoner, fordi du fremstår som rolig og trygg. Ofte har det ingenting med deg å gjøre. Har de da rett til å behandle deg nedverdigende? Nei, men hva vil (eller kan) du gjøre med andre menneskers dårlige holdninger? Ingenting. Det er vanskelig nok å forandre våre egne holdninger. Du skal dessuten ikke leve med andre mennesker, du skal leve med deg selv.

Vet dere forresten hvem som også opplever mer velvillighet enn andre? Mennesker som smiler og ler. Hvem smiler og ler? Mennesker som til tross for motgang føler seg privilegert og som gode mennesker. Mennesker som har nådd en høyere dimensjon i livet og som har overflod som kan deles ut til andre. “Ikke faen om jeg skal bli en smilende nikkedukke igjen, det var denne egenskapen som fikk meg i dette uføret. Jeg var for smilende og altfor snill” tenker du kanskje. Det er forståelig at du tenker slik. Og ja, det finnes mange som ønsker å tråkke på smilende mennesker. Men nå vet vi bedre hvem de er og kan legge dem bak oss. 

Vi legger dem bak oss ved å hurtig avskrive deres projeksjoner som deres egne og ikke våre. Vi fjerner dem fra facebook og deltar ikke i sosiale tilstelninger med dem. Vi lar oss ikke krenke av dem. Vi inkluderer dem ikke i fellesskapet. Vi gidder ikke lenger å “fikse” dem. Vi slutter å tro at de er sosialt utstøtt og at vi derfor må omfavne dem. Når vi blir verbalt angrepet av mennesker vi ikke kjenner, så kikker vi på dem som om de har to hoder og går stille videre. Når vi kommer hjem så er de glemt. Hvis mennesker vi liker avviser oss, så synes vi det er trist en liten stund men slutter så å fokusere på dem. Vi tar ikke avvisningen personlig.

Vet dere hvem som ikke smiler og ler? Berettigede mennesker. Antisosiale mennesker. Mennesker som aldri har opplevd motgang (ja, de finnes). Mennesker som ikke setter pris på noe, for de har alltid fått alt. Mennesker som er usikre og kommer fra et sted uten indre overflod, men med mentale mangelsykdommer. Det er med andre ord positivt med en viss mengde motgang. Vi blir både bedre og gladere av det – forutsatt at vi slutter å spinne i gjørmehullet. Av og til trenger man tauhjelp for å slutte å spinne. Av og til klarer man det selv, ved å vugge litt frem og tilbake – og så ta skikkelig sats. 

Vi skal fortsette med dette temaet på mandag.

Minner på at Hjelpetelefonen denne langhelgen har avvikende åpningstid og nummer. Telefonen er åpen i dag, i morgen og på mandag mellom klokken 12 og 24. Nummeret som skal benyttes er 48386589 (det vanlige nummeret vil disse dagene ikke bli besvart).

I denne teksten vil jeg advare mot fellene i moderne nett-dating. Nett-dating lokker med en buffet av potensielle partnere samlet på et bord, hvor man i trygghet i sin egen stue kan velge og vrake blant andre villige datere. Tilbyderne frister med muligheten for ekte og varig kjærlighet, hvis man lager en profil på nettopp deres server. Man får nesten inntrykk av at man garanteres en kjæreste mot å laste ned en app! 

I dag finnes det to typer dating tjenester; den tradisjonelle profil baserte tjenesten, som går ut på å gjøre seg mest mulig attraktiv ved å gjøre seg flid med sin profil; de riktige ordene og de riktige bildene skal sørge for at flest mulig datere klikker på nettopp deg. Den andre typen har blitt svært populær de siste årene via Tinder og Grindr, og kan regnes for fast food versjonen av den tradisjonelle profilen (som om den ikke var overfladisk nok?). Den er nesten utelukkende bilde basert og går ut på at man kan monitorere den geografiske avstanden mellom en selv og andre datere, og deretter sveipe gjennom dem ved å se kun bilder. Man kan så velge å “like” eller “ikke like” for å se om det oppstår en match. Personlig grøsser jeg litt over denne måten å forkaste andre mennesker på, basert på kun et bilde. Vi nærmer oss allment godkjente psykopatiske idealiserings-og-forkastings mønstre indoktrinert i forbrukerne. 

Nettopp derfor er nett dating en drømmearena for psykopater og narsissister, for deres modus operandi danner mye av grunnlaget i konseptet for denne typen dating. Hvis det viser seg at det ikke er en match, så har man lov til å forlate hverandre uten den minste form for avklaring og gå videre til neste. Det er meget uforpliktende, akkurat slik psykopaten elsker det. Psykopaten er gjerne en pådriver i å etablere en relasjon, men han/hun kan ikke knytte seg til noen og vil dyrke fora hvor det er tillatt å legge en relasjon bak seg så snart noe bedre dukker opp.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Noe annet som behager psykopaten, er muligheten for ikke å forholde seg til det virkelige liv. De to deltakende parter behøver ikke å møtes. Hele relasjonen kan nemlig utspille seg i cyberspace, med uendelig teksting og utveksling av bilder, uten noensinne å få mulighet til å etterprøve om den du tror du har en relasjon til, faktisk finnes i virkeligheten. På nett kan man lyve om utdannelse og bakgrunn. Man kan stadig oppfinne nye persona. Dette gjelder alle, men er nok spesielt forlokkende for psykopater og narsissister. Ofte ønsker den ene parten å møtes, men den andre parten holder igjen. Slik blir det ubalanse i relasjonen og den i utgangspunktet gode tonen utvikler seg til en farlig lek om hvem som er mest interessert. Dette kjenner vi igjen fra vår virkelige relasjon med psykopaten, hvor psykopaten i begynnelsen var den som var mest på, men hvor det senere snudde og vi tryglet om smuler av oppmerksomhet. Psykopaten elsker slike manipulerende tankeleker, og på nett kan de leke av hjertens lyst, ofte med flere håpefulle spillere samtidig. Utsikten til rikelig NF (narsissistisk forsyning) er som den sultne Oliver Twist foran det bugnende julebordet.

Er det mulig å forelske seg i en person man aldri har møtt? Ja, absolutt. Med fagre ord og masse oppmerksomhet fra motparten så gjør vår fantasi resten av jobben, og vi begynner å forestille oss en fremtid med en person vi bare har sett på tekst men aldri møtt. Psykopaten kan derfor sitte skjermet i sin egen stue, med pc-en i fanget, og uten anstrengelse hekte oss. Dette er gull verdt for en psykopat som egentlig ikke liker det tunge arbeidet med å idealisere et objekt i det virkelige liv. På nett kan han/hun dessuten idealisere fem eller sågar ti objekter samtidig, uten å løfte annet enn en finger (bokstavelig talt) og uten at det koster gaver, middager eller aktiviteter. Idealiseringen som disse objektene gir psykopaten i retur er meget effektiv og billig NF. Derfor tiltrekker nett-dating seg en høyere andel antisosiale mennesker, enn i det virkelige liv.

For ti-femten år siden var jeg selv meget aktiv på nettbasert dating. Jeg trodde jeg ville finne drømmemannen der. Jeg fant noe, men det var ikke drømmemannen. Jeg vil avsløre hva jeg fant, men først vil jeg fortelle om et eksperiment jeg nylig foretok. For noen uker siden opprettet jeg igjen en profil på en nett-dating tjeneste. Denne gang valgte jeg den internasjonale planetromeo.com som arena. Formålet var egentlig ikke å finne en partner, men for å se om noe har forandret seg på de ti årene siden sist gang jeg mesket meg med denne verdenen. Jeg stilte meg egentlig meget åpen til det hele. Tenk om en ålreit person dukket opp, det ville være kult! Dog påmeldte jeg meg adskillig mer skeptisk enn for femten år siden. Jeg var meget klar over at lurendreiere hurtig kunne dukke opp.

Det gikk ikke mange timene før det dukket opp en nokså søt melding fra en bruker. Brukeren var en amerikansk soldat på oppdrag i Afghanistan, som var interessert i å bli kjent med nordmenn. Han oppga som grunn til sin interesse for nordmenn, at han etter endt oppdrag i Afghanistan planla å bosette seg i Norge for å jobbe i IT-bransjen. Umiddelbart vedla han bilder av seg selv. Bildene var nokså alminnelige av en over middels pen mann rundt min egen alder men som lett kunne blende inn i mengden. Bildene vekket ingen oppsikt utover at mannen var pen, tatt med en storkornet linse og uten å vise hud eller muskler. Bildene var slik sett troverdige. Men akkurat som i relasjonen med psykopaten, så dukker det opp røde flagg hvis man befinner seg i kontakt med en svindler. Det første røde flagget var selvfølgelig hans plutselige, voldsomme og uforklarlige interesse for meg, for min profil inneholdt foreløpig kun ett bilde og noen enkle fakta om alder, høyde etc, ingen tekst utover dette. Han skrev at han veldig gjerne ville bli kjent med meg. Hvorfor denne interessen kun fordi jeg er norsk, uten å vite noe om meg?

Det andre røde flagget som dukket opp, var at han veldig raskt ønsket å flytte kontakten bort fra planetromeo og over på mail. Hans forklaring var at det var problematisk å være pålogget planetromeo fordi han befant seg i en kaserne, likevel kunne jeg se en liten grønn prikk som indikerte at han var pålogget store deler av tiden. I tillegg til å oppgi sin mail adresse så spurte han etter min (jeg ga ham faktisk min riktige mail adresse men jeg åpnet aldri mailen han umiddelbart sendte). Andre røde flagg dukket opp. Hvorfor skrev han dårligere engelsk enn jeg gjorde, hvis han var amerikaner? Jeg stilte ham et kontrollspørsmål. Kunne han fortelle om sin hjemplass i USA med innlevelse? Jeg mistenkte at denne personen aldri hadde satt fot i USA. Svaret jeg fikk var meget kort “jeg kommer fra Brooklyn i New York” og besvarte egentlig ikke mitt spørsmål, som var om han kunne utdype sin hjemplass. Jeg trengte ikke å vite mer etter dette. Min magefølelse fortalte meg alt jeg trengte å vite. Jeg kuttet kontakten, nokså sikker på at dette var en svindler. Muligens en afghaner som ønsket innpass i Norge. Eller kanskje han ønsket å hacke min pc hvis jeg åpnet den første mailen.

Enten det er snakk om emosjonelle svindlere, økonomiske svindlere, svindlere som ønsker oppholdstillatelse eller hva som helst annet som uhederlige mennesker ønsker å bruke deg til, så er nett-dating et sted man må være meget påpasselig. Spørsmålet er om den nødvendige hyperårvåkenheten er verdt den potensielle gevinsten. Personlig vil jeg konkludere at nei, det er den ikke. Dog må det være opp til hver enkelt. Denne teksten er bare ment som en advarsel om fallgruvene. Finnes det normale mennesker på nett-dating? Jada, det finnes mange. Jeg har hørt flere solskinnshistorier om normale par som har funnet hverandre på nett. Det er imidlertid noe som skiller dem fra oss som har brutt med en psykopat, og det er at i vår spesielle tilstand etter et psykopatisk bånd, med alt det medfører av traumer og hypersensitivitet, så er vi avhengig av å ha en potensiell ny partner foran oss, ansikt til ansikt. Vi er nødt til å sanse vedkommende, se ham/henne i levende live og fange opp hva kroppen forteller oss om denne personen. Det er faktisk meget viktig og en del av vår nye selvbeskyttelse. Denne muligheten til selvbeskyttelse får vi ikke i cyberspace.

Nå vil jeg avslutningsvis fortelle om hva jeg fant i min tid som nett-dater den gang jeg datet kanskje hundre gutter og menn i løpet av et par år. Jeg fant som sagt ikke drømmemannen. Jeg fant imidlertid meg selv. Ihvertfall litt av meg. Og lærdommen jeg trakk den gang, er at hvis man ikke er attraktiv i det virkelige liv, så er man heller ikke attraktiv på nett. Man klarer kanskje å fange enkeltes interesse, men så snart det blir snakk om en virkelig relasjon så vil normale mennesker snu ryggen til oss og gå. Dette er en tung lærdom men også en viktig mulighet til å hele gamle kjernesår. Husk at attraktivitet sjelden handler om utseendet. Vi kan være pene mennesker rent objektivt, vi vil likevel aldri tiltrekke oss sunne mennesker hvis vi selv ikke er sunne. Den type attraktivitet som er nødvendig, kan man ikke sminke på seg eller operere på plass. Hvis du bruker store summer på merkesminke, dyre plagg eller kosmetiske inngrep så dropp det, det er kostbart og nytteløst. Du vil bli økonomisk ruinert i tillegg til deprimert, da er det tross alt bedre å bare være deprimert. Attraktivitet kommer innenfra. Det er måten vi bærer oss på. Det er smil og latter. Hvis vi er komfortable i egne skinn så stråler det ut av oss og det er attraktivt. Jeg har en mannlig bekjent som rent objektivt best kan kalles stygg – beklager til han for det sterke ordvalget men det er for å underbygge et poeng. For måten han bærer sin litt tunge kropp på, smilet, den lune humoren og gode sosiale antenner gjør ham til den mest sexy personen i ethvert rom han befinner seg i. Og det er ikke bare jeg som merker denne dragningen, kvinner og menn flokker seg rundt ham.

Hvis vi derimot kuer oss og drømmer om usynlighet fordi vi egentlig ikke liker oss selv så blir det synlig også på utsiden. Noen av oss har ingen kjernesår som trenger oppmerksomhet, alle kan bli objekter for en psykopat – også kjernesunne mennesker. Dette gjelder ikke for dere. Men for mange av oss, og jeg mistenker at det gjelder majoriteten, så var det ingen tilfeldighet at psykopaten plukket oss ut blant mange. Det samme ved oss som tiltrakk seg psykopaten, er det samme som får normale mennesker til å forlate oss. Men igjen, ikke se på dette som en avvisning, men en mulighet til å bli sunnere. Bli frisk fra medavhengighet, fordreid virkelighetsoppfatning eller “people pleaser” syndrom. Vår evne til refleksjon og selvinnsikt (i motsetning til psykopaten) gjør at vi kan heles og bli komplette mennesker. Det er bedre å bruke litt tid på dette, enn mange år på å stikke hodet i sanden og lure på hvorfor vi aldri finner en normal partner. Vi må bli ekte og tro mot oss selv. Det er bedre å være enslig under riktige forutsetninger, enn i par under falske forutsetninger (enten våre egne, partnerens eller begges). Vi heles ikke på internett. Vi heles i det virkelige liv ved å prøve, feile, prøve igjen og lykkes med virkelige mennesker. 

Da vil jeg presentere nummer to av mine bekjente som har fått barn med en psykopat. Skribenten denne gang er en kvinne som fikk en sønn med en mann som i begynnelsen presenterte seg som drømmemannen. I teksten forteller hun om hele relasjonen, fra det første møtet og til han tok sitt eget liv. Derimellom ble sønnen født og en vanskelig tid med en kamp om sønnens psyke utspilte seg. Kommentarer vil bli besvart av tekstforfatteren og ikke av meg. Hun vil være tilgjengelig i morgen, og vil i kommentarfeltet kalle seg “Lise”.

Jeg var i starten av voksenlivet da jeg og Mr begynte å flørte. Han var gentleman, flørtete, veldig intelligent, veltalende og utrolig sjarmerende. Det var svært intenst og han bar meg mer eller mindre på gullstol den første tiden. Samtidig fikk jeg tidlig en magefølelse av at det var noe som skurret uten at jeg kunne sette fingeren på hva. Jeg var veldig usikker på oss – hadde jeg ekte følelser for han? Siden jeg ikke kunne forklare de rare følelsene endte jeg med å overse de og gikk inn i det som skulle bli starten på årelang berg og dalbane.

Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk jeg en ubeskrivelig følelse av at han og hans meninger var de viktigste for meg. Mannen kunne muntre meg opp, støtte meg, være min bestevenn i hele verden og samtidig rive meg ned på ett blunk. Det siste tok flere år før jeg begynte å innse. Jeg ble oppdratt til at ingen skulle vite om privatlivet vårt og siden vi var kjærester skulle jeg alltid støtte ham for enhver pris. Jeg måtte ikke finne på å motsi ham foran andre, da han ble sint, irettesatte meg for så å ignorere meg den dagen. Dagen derpå snudde han plutselig i humøret og alt var greit igjen.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Omtrent det eneste sosiale behovet jeg hadde var å være sammen med ham. Vi var stort sett hjemme, dro jeg utfor døra måtte jeg skrifte hvor jeg skulle, hvem jeg var sammen med og når jeg kom hjem. Var jeg lenge vekk ringte han flere ganger og kontrollerte hva jeg gjorde. I løpet av de første par årene mistet jeg de fleste av mine tidligere venner. Jeg tok ikke vare på de og de gadd ikke å sitte der og vente på meg. Med tiden har jeg virkelig innsett hvem de gode vennene mine er.  

Årene gikk og vi kom til et punkt i livet hvor vi var enige om å få barn. Forholdet var overhodet ikke perfekt. Jeg følte meg ikke lykkelig, men det hadde jeg heller ikke gjort på mange år. Dette var blitt helt normalt for meg. Vi ventet vår førstefødte og jeg var lykkelig – i den grad jeg kunne føle lykke. Barnefaren gledet seg veldig da han skrøt av det til andre, men var ikke like entusiastisk på hjemmebane.  Jeg observerte andre familier hvor fedre var med på svangerskapskontroller og fulgte ivrig med på utviklingen under svangerskapet. Denne kommende barnefaren var ikke interessert i å kjenne bevegelsene på magen heller. Det var på den tiden jeg begynte å undre meg litt over atferden til samboeren min. På den andre siden virket det som han gledet seg på sitt underlige vis. 

Da jeg lå på fødestua etter barnet var født fikk jeg en underlig følelse og sorg. Barnefaren var ikke så entusiastisk at det gjorde noe. Da besteforeldrene kom for å hilse på den nye verdensborgeren tok han seg sammen for å spille den perfekte pappa og kjæreste utad. Noen timer etter fødselen ble vi flyttet over til barselavdelingen og pappaen dro hjem. Vi så ikke mye til ham de kommende dagene på sykehuset. Han var hjemme og styrte med sitt.

Dagene på barselavdelingen var starten på ensomheten. Jeg hadde følt meg alene flere ganger tidligere i forholdet vårt, men aldri på dette viset. Nå følte jeg meg virkelig alene og nå hadde jeg ansvaret for en liten baby. Min sønn. Vår sønn. Jeg ble mer og mer forelsket i min lille prins og jeg vokste med rollen. Dagene på sykehuset ble lange og jeg var utmattet. Jeg tok ikke imot spesielt med besøk av den enkle grunn at jeg klarte ikke. Jeg hadde nok med meg selv, prinsen jeg skulle bli kjent med og alle tankene som kom angående barnefaren. Den nybakte pappaen så vi et par timer om dagen. Familien min reagerte og jeg unnskyldte ham selvsagt, som jeg alltid gjorde.

Da vi kom hjem fra sykehuset slet jeg lenge med ammingen, var totalt i manko på søvn og visste nesten ikke opp ned på meg selv. Da prinsen var to-tre uker gammel fikk jeg høre fra mannen i mitt liv at han likte meg bedre tidligere da jeg gjorde alt for ham.

Jeg gikk lenge i ei boble. Jeg var sliten og ulykkelig. Barnefaren viste lite og ingen interesse for sønnen. Det hendte seg selvsagt for å gjøre meg fornøyd, men det var det. Prinsen elsket å leke med pappaen sin. Det var så spesielt og rørende langt inni hjertet de fine stundene de hadde. De gangene han var pappa og kjæreste levde jeg lenge på. Utover det var det mye diskusjoner mellom oss. Jeg fortalte deler til den nærmeste familien og vennene mine om hva som foregikk hjemme hos oss- men det skulle ta lang tid før det rant fullstendig over hos meg. Sa de noe stygt gikk jeg automatisk i forsvarsmodus  og forsvarte ham.

Månedene gikk og jeg var mye alene sammen med mini døgnet rundt. Samboeren min oppvartet meg når det passet han, for å holde meg nøyaktig der han ville. Trodde han. Besteforeldrene hentet mini av og til på trilletur slik at jeg kunne hvile, mens barnefaren imponerte stadig mindre og mindre. Han ville helst ikke være alene med guttungen. Det er ikke mange bleiene som ble skiftet av pappaen eller bading om kveldene. Kan telle på en hånd eller to frem til vi flyttet fra hverandre, hvor mange ganger faren sto opp med sønnen på morgenen eller gikk ut for å leke kun de to. Vi gjorde sjelden noe som helst sammen som en familie på tre heller.

Da prinsen ble såpass stor at han registrerte hva som skjedde hjemme, den dårlige stemningen, fraværende far, jeg som ble mer og mer apatisk, frustrert og sint, fikk jeg nok. Nå var det tide å ta et oppgjør og komme meg ut av dette destruktive forholdet.  Jeg hadde lenge blitt truet med at om jeg flytter så skal guttungen bo sammen med faren sin, han skal beholde huset og det eneste jeg eier er klærne mine. Jeg visste at når jeg tok steget og flyttet så ville det bryte ut krig. Det måtte jeg være psykisk klar for. Det eneste som var viktig for meg var lille. Jeg visste at jeg måtte være smartere enn barnefaren for å kunne kjempe for sønnen vår. Hvorfor skal barnefaren ha mye samvær med sønnen når han ikke viser interesse for ungen sin? Han kjenner ikke engang sin egen sønn selv om vi har bodd under samme tak i flere år. Hva gjør jeg nå?

De gangene jeg tidligere ble kastet ut flyttet jeg alltid tilbake, siden han lovte å ta seg sammen. Da jeg pakket tingene og dro visste jeg at nå trenger jeg og mini hjelp. Mr x er en mann som alltid skal ha rett og gir seg ikke før han vinner. Mannen kjente alle mine styrker og svakheter og visste nøyaktig hvilke knapper han kunne trykke på for at jeg skulle reagere som han ville. Var jeg irritert uten at det var spennende ble jeg ignorert. Jeg elsket de gode sidene hans, men jeg var ulykkelig, deprimert og hadde fått angst opp gjennom tiden.

Jeg hadde rett i at jeg ikke visste hva jeg gikk til da jeg flyttet. Det virket som det var først da jeg skulle begynne den langsomme prosessen og bli kjent med eksen min. I tiden som kom ble jeg overrasket gang på gang og fylt av en enorm angst.

Det ble enormt med kaos etter at jeg flytta og i året som kom. Guttungen ble brukt for alt han er verdt som en inngangsport til meg. Hver gang han funderte på noe angående samvær med ungen så måtte jeg svare. Han kunne snakke ett minutt om sønnen og 30 minutter om alt mulig annet når han fikk meg i tale. Jeg har aldri hørt så mye ufine ting verken før eller siden som i den perioden. I tillegg ble jeg observert for bevegelsene mine. Hadde jeg barnevakt grunnet jobb eller fordi jeg begynte å få meg noe som kunne ligne på sosialt liv så fikk jeg høre det. Svarte jeg ikke på mobilen dukket han uanmeldt opp på døra da han trodde jeg var hjemme igjen- ville inn og prate. Etter enhver krig snudde han og kom med krokodilletårene sine, ville inn til meg og prate da også, så jeg skulle få frem empatien og omsorgen for ham. En av mine største svakheter er sårbare og ydmyke mennesker.

Mr x fant seg en dame dager etter jeg flyttet ut av huset. Jeg var ekstremt sjalu på deres glansbilde forhold. Hun er vakker, godt utdannet, smilende, jeg var illsint og ble enda mer knust. Hva galt er det med meg? Hvorfor er han blitt drømmemannen og gjør masse aktiviteter sammen med henne? Det viste seg i ettertid at det var selvsagt bare skuespill. Følelsen jeg etterhvert fikk er at han skulle prøve å bryte meg ned, siden jeg flytta fra ham. Deres forhold var langt i fra bra den perioden de var sammen.

Da de to turtelduene flyttet sammen så fortsatte marerittet. Ikke bare for meg, men nå skulle mini også få oppleve all ustabiliteten. Det første møtet på Bufetat til rådgivning var noen måneder etter første mekling. Det var som å sitte med en totalt fremmed og iskald mann ved siden av meg som nå ville ha økt samvær med sønnen og jobbe mot 50-50. Han leste opp fra en bok om ting jeg hadde sagt og gjort og nå ville han ha økt samvær med sønnen. Tårene mine rant og jeg var dypt fortvilet. Hva skjedde nå? Hva med mini sitt beste? I løpet av årene frem til nå har han ikke imponert meg i farsrollen. Jeg mistenkte at han ville redusere barnebidraget i tillegg til at fasade var svært viktig for denne mannen. Han må jo vise frem sønnen og ny-dama.

Frem til nå har ikke faren hatt samvær. Han har kommet på besøk til oss for å se sønnen. Det endte opp med at han fikk begynne å ha de to dagene som har stått på papiret i flere måneder, for å overbevise meg med tanke på historien vår.  Etter møtet ble all verdens sorger sluppet løs nok engang. Jeg lærte noe den dagen. Fra nå av måtte jeg skrive ned hva vi diskuterte og alle gangene han herja med meg. Det tok ikke lang tid før jeg ga opp siden det var så evig mye hver uke og helst flere ganger i uka. I stedet hadde jeg perioder hvor jeg nedskrev mini sine reaksjoner etter samvær hos faren, slik at jeg hadde konkrete hendelser å diskutere når jeg nektet 50/50.

Etter dette var det en lang periode hvor han ikke ville møtes på Bufetat til møter. Han jobbet istedet iherdig med privat å prate meg til rette og imponere meg med bilder om hvor fint de to har det. Mannen har tatt seg sammen og er pappa nå. Bare se på bildene hvor fornøyd lille er. Jeg godtok det ikke. Skulle vi diskutere samværsøkning måtte det skje med en tredjepart til stedet. Vi hadde evige diskusjoner, samværsabotasje og i det hele tatt nok som det var. Vi møttes til flere møter gjennom årene hvor han fikk gradvis økt samvær, men jeg godtok aldri i nærheten av 50/50.

Ved siste møtet ble jeg truet med at han hadde funnet advokat og skulle ta meg til retten for delt foreldreomsorg. Jeg svarte at det er helt i orden, da skal jeg finne en egen advokat. I tillegg fortalte jeg at han kan sjekke opp reglene for utgiftene han får ved en evt 50/50. Det ble slutt på denne diskusjonen etter dette.

Vi prøvde i flere år å få til et samvær som skulle fungere for mini, og våre behov. Det var det jeg følte i alle fall. Far sitt behov. Ettersom årene gikk ble atferden til mini mer og mer utfordrende. Han begynte tidlig å utagere fysisk mot meg, dette ble med tiden en daglig trend. Han var rastløs, fikk rare uvaner, indre uro, slet sosialt med barn, daglig humørsvingninger, rutinene hjemme var utfordrende og livet var ikke harmonisk. Jeg var innom tanken på både ADHD og flere diagnoser på gutten som var så annerledes enn de andre barna. Faren benektet denne typen atferd hos ham, men etterhvert begynte både jeg og barnehagen å se et mønster. Guttungen slet mer i samværsovergangene og roet seg litt på den lange perioden hjemme hos meg.

Samtidig som barnehagen begynte med å kartlegge mini og innkalte oss til møter begynte jeg selv å forstå ting. Jeg kom til et punkt hvor jeg fikk nok. Jeg hadde lest meg opp på psykopati på internett og innså nok engang at det er en grunn til hvorfor man anbefaler nullkontakt. Jeg måtte gjøre meg like interessant som en grå mus som alltid satt hjemme. Jobbet iherdig med å la kommunikasjon om samvær gå gjennom sms, som bevis på samværsabotasje. Og like som mye bevis på at jeg prøvde å være løsningsorientert og samarbeidsvillig. På denne måten fikk mini dra hjem til meg når han selv ville. Ei langhelg ble kuttet ned til langt kortere samværstid. Plutselig en dag nektet lille fullstendig å dra dit på samvær, det var tydelig i både reaksjonen og det han fortalte selv.

Igjen sto jeg ved ei veiskille og kjente kampen i meg. Det var gått noen år siden bruddet, ergo har barnefaren hatt flere år på å få dette til å fungere. I tiden etter bruddet lærte jeg meg selv og sønnen vår bedre å kjenne. Men den avstanden og skuespillet jeg selv har drevet med overfor barnefaren skal ikke være nødvendig. Nå vil ikke mini dra til faren, ungen sin atferd må jobbes med og vi trenger hjelp. Nå var jeg klar til kampen for full foreldrerett. Jeg kan ikke sende ungen dit mer. Det endte opp med at jeg med hjertet i halsen kontaktet barnevernet, politiet, Bufetat og advokat for råd og veiledning videre. Jeg fortalte alle hvordan det er hos oss og la ikke skjul på noe. Heller ikke mine egne svakheter. Vi fikk anbefalt besøksforbud mens jeg gjorde meg klar til kamp om full foreldrerett. En tid senere det året tok mannen livet sitt.

Tiden deretter var selvfølgelig beinhard, men for å holde fokuset på mini – gikk det ikke mange månedene før han begynte å utvikle seg igjen i normal retning, ble mer harmonisk og sluttet fullstendig med utageringen. Sakte men sikkert ble han en totalt forandret gutt.

Tankene i ettertid er å alltid ta samværsdiskusjonen gjennom Bufetat. Hold alltid fokuset på barnets beste. Vær saklig. Reflekter rundt barnets relasjoner, reaksjoner, hverdagsmønster og psykiske helse. Dokumenter alt samvær på sms. Blir dere enige om noe muntlig skal det bekreftes på sms. Dokumenter alle reaksjoner til barnet i en egen bok. Ha god dialog med barnehage/skole. Vær åpen om utfordringer og egne svakheter. Våg å be om hjelp selv om det sitter ufattelig langt inne og det føles som man gjør noe alvorlig ulovlig – ha tillit til systemet! Selv om det gikk som det gjorde nå ble jeg påminnet av terapeuten min om at alle voksne er ansvarlig for sitt eget liv og psykiske helse.