Smerten etter bruddet med en psykopat er stor. Den er også forvirrende. Hva kommer den av? Hvorfor er den så sterk og langvarig? Hvordan kan den lamme oss så voldsomt? Temaet smerte er berørt i varierende grad i mange tidligere tekster. Likevel etterspør lesere mer fokus på smerten de opplever. Derfor vil jeg skrive litt om smerte i dag.
Først vil jeg råde leserne til å ikke frykte smerte. Grunnen til det er fordi den kommer for å advare oss. Den vil fortelle oss at det er noe vi må rette oppmerksomheten mot og eventuelt reparere. Akkurat som fysisk smerte, for eksempel et sår vi har pådratt oss, så opplever vi mental smerte for å bli oppmerksom på såret. Kroppen sier “se her, her må det renses og plastres, kanskje syes”. Hvis ikke vi hadde blitt oppmerksomme på såret i form av smerte så hadde vi gått intetanende med det, inntil det ble infisert og potensielt dødelig. Det er nøyaktig det samme som skjer med mental og emosjonell smerte. Problemet er at slike sår ikke er synlige, derfor forstår vi ikke nøyaktig hva problemet er. Hva må fikses? Hvor begynner vi? Hva er klint og hva er hvete?
Smerten etter et brudd med en psykopat forteller oss at vi har vært nær en person som vi ikke har hatt godt av å være i nærheten av. Hvis vi tenker etter så oppstod ikke smerten etter bruddet. En del av den var der under hele relasjonen. Dog ble den mikset med lykkefølelse hver gang psykopaten bestemte seg for å kaste til oss en smule. Vi fortrengte derfor smerten under relasjonen, eller blandingen av godt og vondt opplevdes som så forvirrende at vi ikke klarte å skille ulykke fra lykke. I mange tilfeller forvekslet vi derfor smerte med kjærlighet.
Etter bruddet slo smerten imidlertid ut i full blomst. Det var som om smerten vi bar på under relasjonen endelig fikk sin forløsning. Ovenpå den smerten som allerede var der så kom nye smerter; smerten fra tapet av en person vi elsket og som vi trodde elsket oss. I tillegg fikk vi abstinenser. Abstinenser gjør vondt. Kroppen vrir og vrenger seg i omstillingsprosessen, vi svetter og får hete- og kuldetokter om hverandre. Dette er faktisk fysiske smerter. Så kommer ensomheten oppi alt det andre. Aldri har vi vært så ensomme. Psykopaten lot som om vi var ment for hverandre, vi la derfor våre liv i hans/hennes hender. Men plutselig er psykopaten borte. Hvem skal vi nå være sammen med? Hvem kommer til å se oss like sterkt som psykopaten gjorde? Skal vi igjen bli usynlige? Hvordan skal vi klare oss uten oppmerksomheten han/hun ga oss? Hvordan skal vi klare oss på egenhånd?
Det er ikke rart at dette gjør vondt! Det er nesten uutholdelig. Men vit at smerten etterhvert forandrer karakter. Vil du gjerne høre at den blir helt borte? Vel, jeg vil gjerne fortelle deg at det blir den. Men jeg vil du skal vite sannheten; den kommer til å vise seg så lenge du har noe ugjort med deg selv, slik at hvis du gjør den nødvendige jobben med å undersøke såret, pleie det, rense det og skifte plaster, så vil smerten forandre seg, kanskje bli borte eller sågar erstattes av velbefinnende. Hvis du derimot neglisjerer ditt kjernesår, så vil smerten fortsette med å dukke opp.
I begynnelsen er smerten av en hvileløs og rastløs art. Man finner ikke ro og klarer ikke å sitte stille. Samtidig lindrer det ikke å bevege seg. Ingenting lindrer. Ingen stol eller stilling er behagelig. Gråten presser seg på hele tiden. Matlysten forsvinner fordi magen allerede er fylt med sorg. Ingen ord trøster, derfor hjelper det heller ikke med avledning eller distraksjon. Man kan ganske enkelt ikke flykte fra denne første, lammende smerten. Fokus og konsentrasjon blir borte, man klarer ikke å lese en bok eller se en film. I beste fall klarer man såvidt å klore seg igjennom en normal arbeidsdag.
Jeg kan fortelle at denne innledende akutte smerten går bort. Dette er en spesielt ubehagelig fase man må gjennom, men den går bort. I dag, fire år etter relasjonen med min P så kan jeg ikke huske når jeg sist hadde det slik. Det må være flere år siden allerede. Hvilke smerter har jeg i dag, så lang tid etter? Jeg kan kjenne på sorg over alt jeg har mistet og en slags utilstrekkelighet som jeg tidligere ikke merket. Men grunnen til at jeg i dag føler meg mer utilstrekkelig enn før er ikke fordi jeg var lykkeligere innen jeg traff psykopaten. Grunnen er at jeg var dummere før jeg traff ham. Jeg lyttet den gang ikke til min intuisjon og forstod ikke hvorfor jeg av og til møtte indre og ytre motgang. I dag vet jeg. Smerte kan derfor være et tegn på innsikt, at vi er blitt klokere og leser oss selv bedre. Kall det gjerne empatismerter med oss selv.
La oss ta et lite eksempel. La oss late som at vi har en sur nabomann. Han tåler ingenting. Han kjefter så snart vår katt setter seg på hans trapp, og jager den vekk med kosten. Han ringer på hvis han mener vi har forsøplet den felles bakgården. Han klager over støy hvis vi spiller musikk etter klokken ni om kvelden, eller hvis sterk odør fra vår matlaging siver inn til ham. Han blir et irritasjonsmoment og en vi vekselvis ler av eller får grå hår av. Men utover dette så berører han oss ikke. Vi bryr oss ikke om ham og avfeier ham som irrelevant.
Så en dag får vi vite at han en gang elsket en kvinne dypt, men hun forlot ham. Vi får også vite at han hadde en sønn som tok sitt eget liv i ung alder. Vi får attpåtil vite at han vokste opp i et barnehjem frem til han var fjorten år. Deretter ble han kastet ut og måtte klare seg selv. Plutselig åpenbarer det seg en historie, en forklaring på hvorfor han i dag oppfører seg som han gjør. Vi slutter å le og får vondt av ham. Smerten er en blanding av dårlig samvittighet for våre tidligere oppfatninger og av ny innsikt. På mange måter var det enklere før, den gangen vi kunne møte mannen med et skuldertrekk. Det kan vi dog ikke lenger, fordi vi har fått kunnskap og innsikt. Ekte empati er smertefullt.
Det er denne smerten vi fortsatt av og til føler på lenge etter bruddet med psykopaten. Den handler selvfølgelig ikke om nabomannen. Den handler heller ikke om psykopaten, men om oss selv. Vi har fått fornyet innsikt i oss selv, i tillegg til empati for oss selv. Smerten er en indikator på at vi bryr oss om oss selv. Denne smerten er annerledes enn den første, akutte smerten da såret oppstår. Denne senere og dypere smerten betyr vekst, at såret gror.
Uansett hvor du er i forløpet, så “bli venn” med smerten. Lær deg å akseptere den. Smerte i seg selv er ikke farlig, den forsøker å kommunisere med oss. Ta den på alvor. Ikke forsøk å gå utenom, men stå i den. Ikke ty til alkohol, overspising, kjederøyking eller andre aktiviteter for å skyve den unna, den vil i så fall komme sterkere tilbake.
Vær også klar på at mye av smerten ikke oppstod som følge av psykopaten. Faktisk har den i mange tilfeller vært der hele tiden, lenge før han/hun gjorde deres inntog i våre liv. Ofte så tilskriver vi den psykopaten på falskt grunnlag. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet var der nemlig kanskje fra vi var unge. Problemet er at sammen med psykopaten så ble den midlertidig borte, og det føltes så godt. Det skjedde fordi psykopaten på manipulerende vis lindret den. Ihvertfall i begynnelsen. For med psykopaten ble vi beruset og slapp et øyeblikk å forholde oss til oss selv. Psykopaten lever i en fantasiverden og lot oss ta del i denne verdenen. Da psykopaten forsvant så kom derfor virkeligheten tilbake i form av smerte, og vi lengter tilbake til psykopaten for at smerten igjen skal lindres. Vi tror at psykopaten er vår redningsmann/-kvinne. Men smerten har egentlig ingenting med ham/henne å gjøre og vi må søke tilbake til våre røtter for å lindre den selv. Samtidig som vi gjør den jobben, så reduseres smerten, i tillegg til at en psykopat vil møte lukkede dører for oss fordi vi ikke lenger har et like stort behov for lindring.
Minner på neste kursdag, som blir 30/9 i Oslo. Se “arrangementer” på facebook for mer info.
Gjennom nesten alle årene med min P, bar jeg på en enorm uro, en stor angst som jeg ikke klarte helt å plassere. Jeg gikk i terapi, jeg brukte antidepressiva. Følte stor skyld og skam under terapien da jeg snakket om P og vårt forhold, som jeg da hadde innsett at var svært destruktivt, og hadde vært det lenge. Jeg følte meg illojal. En av terapeutens kommentarer var “Vet du, jeg tror ikke du får full kontroll over angsten din før din mann er ute av livet ditt”. Det ble en tankevekker, for jeg hadde satt angsten i sammenheng med så mye annet; stress, mas, kanskje moren min var litt for pågående (i virkeligheten hadde hun gjennomskuet P for lengst og bekymret seg nesten syk for meg), for mye å gjøre på jobben, for lite søvn, osv.
Det rare er at etter min flukt fra P for snart ett år siden, så har angsten bare vært i bakgrunnen. Jeg bruker ikke medisiner lenger. Jeg har kontroll over angsten! Jeg har skjønt at det faktisk var kroppens måte å si fra til meg om at mitt forhold til P ikke var sunt for meg. Og selv om P fortsatt plager meg og ikke lar meg være i fred, så er fortsatt angsten under kontroll. Det er en enorm seier for meg, og føles så godt. Enkelte dager har jeg fortsatt lyst til å ligge i fosterstilling, og da tillater jeg meg selv å gjøre nettopp det, samt å gråte og være sint.
Det du skriver om ensomhet stemmer også godt. Jeg er en introvert og kanskje høysensitiv type, som ofte følte meg utilstrekkelig som ung. Og var redd for ikke å være bra nok. Perfekt mål for en P som vet hvor han skal sette de små nålestikkene som gjør at man føler seg enda mindre verdt.
Fin kommentar, Tinna. Kjenner meg igjen . Tror at mye av det vi synes er så sårt ved P/N er at de med jevne mellomrom presenterer barnet i seg, og vi får så inderlig vondt av dette indre lidende barnet. Dette lille barnet vi ikke kjente og ikke har gjort noe vondt. Likevel forventer P/N at vi liksom skal stå til ansvar for dette barnet i dem. Håpløst og urimelig, men sånn føler de det. Jeg tror at når det tilslutt er over, føler vi skyld og skam fordi vi ikke kunne hjelpe den delen som fremdeles er et lite barn. Vi prøvde, men var dømt til å mislykkes. Dette sleper vi på i tillegg til det P/N vitterlig har gjort mot oss, som absolutt ikke er noen barnslig uskyldighet over, men en kynisk utnyttelse. Ikke rart vi sliter lenge med alle disse rare kombinasjonene de kaster oss i fanget.
Anonym: dette med det lille barnet i psykopaten er gjenkjennelig. Mange opplever at de har med et barn å gjøre, og det forlenger flukttiden. Tinna skriver i kommentaren at hun følte seg “illojal” og jeg tror det handler om det samme; vi forlater ikke en som vi tror trenger oss! Enten det er et barn eller en vi elsker i hjelpeløs tilstand, så gir psykopaten oss en forståelse av at han/hun er hjelpeløs og trenger oss. Da jeg innførte NK, så husker jeg følelsen av å ha brutt kontakten med en litt rampete men veldig søt lillebror (det passet også fordi han er noen år yngre enn jeg).
Derfor er det så viktig å ha klart i sikte – som du skriver – at det ikke handler om søte hjelpeløse personer, men kynisk utnyttelse, kalkulert og bevisst. At disse “barna” i så tilfelle er Chucky – morderdukken, og ikke har annet enn – for å si det rett ut – faenskap mot oss i sinne.
Nyttige kommentarer! Takk!
Det er jo evige grublerier dette her. Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor får P meg til å føle skyld? Når man summerer opp dette med det lille uskyldige barnet man kanskje prøvde å “redde” og blander det sammen med projisering, gaslighting og en dæsj av den pågåenheten og offermentaliteten (“det er meg det er synd på”) min P har…. Det er jo ikke rart man av og til tror man skal drukne i smerte.
Tusen takk for denne siden, den har hjulpet enormt den siste tiden.
Jeg tror egentlig ikke min x er psykopat, men jeg tror kanskje han er narsissist. Det har vært et sjokk å oppdage hvor kald han er, som han hater meg dypt og inderlig. Jeg har vært så forvirret siden jeg ikke har forstått reaksjonsmønsteret hans…før jeg begynte lese her inne.
Han er utad verdens snilleste, hyggeligste, mest empatiske og flotteste mannen som er. Han jobber som fysioterapeut og jeg vet at kvinnelige pasienter faller i fleng. Noe han fortalte meg ofte.. han jaktet meg lenge, la små søte lapper og sjokolade i jakken min når jeg gikk til kollegaen hans, sendte meg hundrevis av meld hver dag, sa han elsket meg – at jeg var den han hadde ventet på hele sitt liv…endelig her var jeg! Han ville gifte seg, kjøpe hus og ville ikke jeg skulle gå på prevensjon..og jeg falt tilbake…aldri har jeg opplevd å bli elsket som dette…så jeg flyttet inn…da kom det frem at han drakk seg full hver eneste dag etter jobb…han hadde det vondt inni seg…så jeg prøvde fortså han…være der for han… så en dag skulle han kjøre bil full, da satt jeg foten ned og sa at jeg kjører. Da klikket han på meg…jeg dro min vei men kom tilbake samme kveld. To dager etter blir han rasende for at jeg dro..tok hardt i meg og skjelte meg ut…jeg dro igjen…ble borte i noen dager…kom så tilbake og sa at jeg elsket han men vi kan ikke kjøpe sammen når ting er som de er…så jeg kjøpte min egen leilighet…da endret alt seg… han var iskald/varm om hverandre…sluttet si han elsket meg, sa jeg hadde drept drømmen hans. Alt var min skyld. Det gikk noen mnd slik…vi var på en fantastisk fin ferie sammen…han sa det var hans beste ferie noensinne…vi kom hjem…koste oss noen dager…så ser jeg plutselig at han mld med noen og jeg ser bilder av ei dame…han sier han stiller alarmen når jeg spør hva det er…da tar jeg tlf hans…han er full og sløv…før han tar den tilbake ser jeg hjerter, kyss, savner deg, digger deg, lyst på deg mld fra tre andre damer..en masse grove sexmld og bilder. Jeg begynner gråte, han blir iskald og ber meg legge meg å sove…så nekter han prate mer med meg…så jeg drar igjen..pakker kofferten… dette er nå 1.5mnd siden. Han ba meg tilbake dagen etter, men sa jeg var den slemme som dro fra han. Alt er min skyld. Jeg ødela oss ved å ha dratt fra han tre ganger. “Det var det værste du kunne gjøre mot meg” “ditt valg” “dette fiksa du bra” “du får meg til å føle meg så uønsket” “mld var bare tull” “guttegreier, noe alle gjør” “skulle bare teste hvor langt de ville gå”
Jeg dro ikke tilabake, og han har ikke endt meg om det…sagt “jeg tigger faen ikke ei som drar fra meg tre ganger om å komme tilbake”
Så her sitter jeg og skjønner ingenting…er jeg så slem? Overreagerer jeg? Hvorfor forstår han ikke at jeg ble knust av at han mld slike mld med mange andre…og lyver meg rett opp i ansiktet. Jeg elsker han…men han bryr seg ikke om at han har knust hjertet mitt…han skylder bare alt på meg…sier jeg er psyko som klikker for noe alle menn gjør.. er det jeg som er gal??
Jeg ønsker bare at han skal komme å ta vekk smerten, si jeg hadde rett, beklage at han var slem. Bli alt det jeg drømte om og lege sårene han skapte. Hele livet har det gått igjen hvordan jeg føler at ingen virkelig har brydd seg om meg, jeg er så trøtt av alle de vonde følelsene, tenker jeg hadde tilfredstilt flere om jeg faktisk ikke hadde vert mer. Jeg klarer ikke å kjenne på glede over noe, visst kan jeg ha maske å late som, men ikke føle på eller lære hvordan å finne det når sorg og smerte gnager I hver eneste krok gjennom hele livet.
Solsikken: selv takk for at du leser.
Jeg vil spørre, hvorfor tror du at din ex er en narsissist og ikke en psykopat?
Det er mange grunner til at jeg spør, og nå henvender jeg meg til alle leserne;
1) Forskjellen mellom en narsissist og en psykopat er marginal på utsiden. Forskjellen er størst i psykopatens versus narsissistens indre, men for objekter og utenforstående er det knapt merkbart.
2) Du er 1,5 mnd inn i NK. Det som skjer når vi som objekter begynner å fatte tegninga, er at det skjer en gradvis erkjennelse. Det begynner som regel med “jeg ser at NN har noen trekk, men en forstyrrelse har han/hun ikke!”. Derfra utvikler det seg raskt til “ok, NN har kanskje en mild forstyrrelse”, “ok, men da er NN en narsissist og ihvertfall ikke en psykopat!” til “jeg tror NN er en psykopat”.
3) Av en eller annen grunn så tror vi at en narsissist er mildere enn en psykopat og vi blir derfor ofte lettet og slår oss til ro med at den vi har i tankene “bare” er en narsissist. Men dette er en falsk trøst. Narsissisten er absolutt like farlig som psykopaten.
Mest sannsynlig har du rett, for det finnes flere narsissister enn psykopater. Jeg er bare interessert i tankene som ledet deg til denne konklusjonen.
Du er ikke slem. Om han overreagerer? Nei. Normale mennesker overreagerer. En narsissist eller psykopat manipulerer og projiserer. Dette er nemlig en viktig forskjell.
Ellers så vil jeg at du skal klappe deg selv på skulderen for at du ennå ikke har gått tilbake. Jeg ønsker deg styrke til å fortsette slik. Lykke til 🙂
Scorpilady: kjære deg, ja – det har vi alle ønsket og kjenner godt igjen. Hvor lenge er det siden bruddet? For de fleste går det etterhvert opp at psykopaten aldri kommer tilbake, og ihvertfall ikke for å lindre smerten de har forårsaket.
Det er en tung erkjennelse, men dette må du greie selv. Det er også viktig å spørre deg selv hvorfor du tror at han som skadet deg også kan lindre deg. Du må si til deg selv at du får aldri den omsorgen du ønsker deg av en som med viten og vilje skadet deg.
Gi deg selv den omsorgen istedet. Søk den også her på bloggen, av likesinnede og av venner du er trygg på.
Spør deg selv hvorfor tror du at ingen bryr seg om deg. Er det reelt, eller har du en selektiv hukommelse? Når selvbildet vårt er dårlig, så husker vi kun det som bidrar til å bekrefte vårt dårlige selvbilde. På et absurd vis så opplever vi det som trygt å holde fast ved dette, for da vet vi i det minste hvor vi har oss selv når alt annet synes å flyte ut over sine bredder. Fortell gjerne litt om dine tanker rundt dette her i kommentarfeltet.
Jeg er vel egentlig ikke engang sikker på at han er N, og P høres så voldsomt ut. Kanskje han bare er en ordentlig drittsekk…
Grunnen til at jeg i det hele tatt begynte tenke tanken på at han er en N er fordi han aldri erkjenner egne feil, null empati for meg når han er ufin, det er alltid min feil..han blir iskald ved “kritikk” og skylder alt på meg. Er vel det jeg ikke forstår…hvordan han kan lyve, holde på med andre, være full hele tiden, ta i meg…også er det min skyld…det er jeg som har sviktet han…begynner jo lure på mitt eget hode oppi alt dette… føler meg bare så sykt lurt og lekt med…og det har vært sjokkerende hvordan han har gått fra å omtrent tilbe meg til at jeg bare er luft på 1-2-3… utad er han verdens snilleste og mest empatiske, samtidig som han pratet dritt om de så fort det bare var oss. Er som han er to personer…og jeg forstår det ikke helt ennå.
Solsikke: kanskje denne fine videoen kan hjelpe deg.
https://www.youtube.com/watch?v=MNloxtkLQJw
Det som svir litt ekstra, er at han visste fra han begynte sjekke meg opp, at jeg gikk til kollegaen hans (psykomotorisk fysioterapeut) fordi jeg slet med ettervirkningene av en x for mange år siden, som var psykopat. Han mishandlet meg og banket meg jevnlig, og jeg endte opp med voldsalarm, avstandsordre og å flytte langt bort. Dette visste han…og jeg tenker jo nå at han bare så meg som et “lett offer”. En han kunne manipulere…en svak person…
Kjenner jeg har mistet litt troen på menn…og egen dømmekraft…
Samtidig tenker jeg glimtvis at jeg er heldig og, for jeg klarte gå, jeg har god jobb og egen leilighet..jeg får kanskje bare styre unna menn..
Takk for svar – og link🌸
Og nå slo det meg hvorfor jeg tror han er N og ikke P..(men det er mulig jeg tar fullstendig feil)
Min første x som jeg vet var P, var voldsom, full av følelser i alle retninger…men han var aldri kald. Han kjeftet, hylte, truet, knuste, slo og forfulgte meg. Han var ekstremt voldsom. Han skyldte og på meg for alt, men han var allikevel på en helt annen måte..Men han her, det er som han bare er tom for følelser..så fort jeg sa imot han ble han bare iskald og sa at alt var min feil. Betydde ingenting for han å miste meg…
Anonym: hmm…. interessant. Min første innskytelse er at din første voldelige partner var narsissisten, mens din siste ex – som du beskriver som så tom – er psykopaten.
Bare en tanke 🙂
Min P dro flere ganger av gårde i sinne. Uten å si noe eller se på meg. Kald og avvisende. Så nesten ut som han ikke så meg i det hele tatt. Han sa ikke hvor han skulle,hvor lenge han ble,bare taus.. Jeg ringte og sendte meldinger hvor jeg ikke fikk svar. Den følelsen jeg hadde inne i meg da var forferdelig vond.. Jeg gråt,ble uvel,svimmel og skjelven. Jeg gikk hele dagen å ventet på at han skulle komme hjem. Fikk ikke gjort no. Gikk bare rundt meg selv. Som regel kom han hjem sent på kvelden. Å når jeg hørte bilen kom hjem begynte det å prikke i hele kroppen,å bena mine ristet å jeg fikk vondt i bringen.. Å jeg viste aldri hva slags humør han var i når han kom. Som regel sa han bare hei og overså meg totalt. Så når vi la oss la han seg med ryggen mot meg og dyna godt mellom oss,og sovnet med en gang uten å gi meg noen forklaring på hvorfor han oppførte seg sånn. Å jeg turde ikke spørre,for jeg viste at noe kom til å skje da.For jeg spurte ett par ganger.Så Enten at han gikk på ett annet rom,dyttet og sparket meg unna å ba meg holde kjeft eller å si at jeg hadde ødelagt alt mellom oss. Jeg blir lei meg nå når jeg skriver dette,for det var forferdelig vondt. Bare det å ikke vite grunn,tilstand osv.. Å at jeg reagerer på det nå når jeg skriver var jeg ikke forberedt på😔
Å den prikkingen,skjelvinger og vondt i bringen er det samme som jeg får nå når jeg ser lik bil som hans,kjører veier jeg kan treffe på han,i butikker som jeg handlet inn til oss.. I situasjoner som minner meg om han. Å om det skjer blir jeg så satt ut å mentalt utslitt at dagen er ødelagt.Så jeg har måtte lagt om litt av hverdagen min for å unngå dette. Så av og til må jeg planlegge hvordan jeg skal gjøre ting.
Hva vi har latt oss selv gå igjennom er utrolig.
SOLSIKKEN: Les din egen beskrivelse av denne mannen en gang til. Dette er i mine øyne kjerneområdet for en P/N. Vil ikke ta ansvar for noen ting og skylder på deg. Får deg til å føle deg usikker, forvirret og liten. Vær glad og stolt for at du har brutt, du. Dette var en blindgate. Og så må du ikke klandre deg selv, de er spesialister disse folkene. Har selv vært bort i flere P/N. Ikke fordi jeg er spesielt dum, men fordi disse er ekstremt slue og vet hva de skal spille på. Han fikk ferten av deg der du var og ante sårbarhet… Et dyr på jakt.
Ja kanskje det…jeg visste ikke om narsissister før jeg begynte Google nå i det siste…
Jeg skal ihvertfall tenke meg lenge og vel om før jeg går inn i noe nytt…om jeg noen gang gjør det… Redd jeg har noe som utstråler at jeg er lett å manipulere:(
Anonym45: “Så nesten ut som han ikke så meg i det hele tatt. Han sa ikke hvor han skulle,hvor lenge han ble,bare taus.. Jeg ringte og sendte meldinger hvor jeg ikke fikk svar”
Ja. Da er vi på taushetskuren. Noe som er viktig å forstå, er at det er ikke normalt å ikke svare når noen henvender seg. Mange av oss er vant til å bli ignorert og slik sett er taushetskuren “normalisert”, men det er ikke en frisk person som ignorerer oss når vi ringer, snakker til vedkommende eller trygler om svar. Det er en sterk indikator på et forstyrret sinn, grandios berettigelse og manglende evne til tilknytning. Selv uten forstyrrelsen så er det sterkt respektløst og ikke noe vi ønsker å ha i livet vårt.
Neste gang noen lesere av bloggen opplever et forsøk på taushetskur fra noen – enten en gammel eller ny bekjent, så vil jeg råde alle til å ta det opp med vedkommende en enkelt gang. Bedrer ikke oppførselen seg etter en slik påpakning så bør det være hasta la vista ut av deres liv, for da ser ikke vedkommende hvor respektløs han/hun er og vil heller aldri gjøre det i framtiden.
Solsikken: det er nok klokt. Jeg vil bare minne alle på den hårfine balansen mellom selvbeskyttelse og selvmedlidenhet. Selvmedlidenhet=hemmende, selvbeskyttelse=fremmende.
Vi har lett for å gå fra den ene ekstremen til den andre, slik at der vi tidligere var åpne, nysgjerrige og tolerante, så graver vi oss nå ned i skyttergraven med store murer rundt, det som på engelsk kalles “fortressing”. På norsk tror jeg den nærmeste oversettelsen blir sosial forskansing eller “å mure seg inne”. Å mure oss inne vil være trygt og godt en stund, men ikke hjelpe oss i lengden. Det beste er selvbeskyttelse på den måten at vi ikke er redde for å kaste oss ut i verden, men parat til å beskytte oss selv. Så vil det likevel skje at vi ikke alltid klarer å beskytte oss så effektivt som vi skulle ønske. Dette er imidlertid ikke noe nederlag, det er øvelse, og øvelse gjør mester. Hvis vi murer oss inne så får vi aldri øvet. Lykke til 🙂
Psykopati: Å taushetskuren brukte han mange ganger i forskjellige settinger. Opptil flere uker. Det er “terror” En forferdelig taktikk..
Solsikken:Takk for kommentar. Jeg har heldigvis bare vært i ett forhold med en så forstyrret person. Å skjønte ganske tidlig at noe ikke stemte. Men likevel skulle jeg være hos han. Ting ble verre og verre å likevel klandret jeg meg fast. I 8 år. Lovd meg selv Aldri Mer.❤️
Anonym45: ja rart hvordan vi klamrer oss til noen som ikke er snille med oss…gjorde det selv i flere år første gang. Denne gang gikk jeg før der var gått ett år.
Og dette høres kanskje rart ut, men kulde/avvisning/taushet synes jeg var enda vondere enn å få en blåveis og bli skjelt ut. Selv om selvfølgelig ingen av delene er akseptabelt…
En del av meg er glad jeg oppdaget det så tidlig denne gang, og at jeg ikke dro tilbake en gang til:-) Selv om jeg stort sett har grått konstant utenom jobb siste 6uker..er faktisk akkurat 6uker siden jeg dro i skrivende stund..
Prøver fortelle meg selv at jeg elsket den han latet som han var, ikke den han faktisk er.
Solsikke: Enig med deg at den fysiske mishandlingen var “bedre” for da ble en sett. Å som regel ga han “nærhet” etterpå med å Holde rundt meg og si “dette ble dumt,men du får meg så sint” Hvor jeg var enig å ba om unnskyldning og sa at jeg skulle være snillere. Det var han det var synd på fordi han hadde gått over streken.. Det er en syk verden de lever i.. Å drar oss med inn i.
Kommer aldri mer til å la noen tråkke meg så langt ned eller legge hånd på meg. Ingen av de delene er akseptabelt!! Verken fysisk eller psykisk vold.
Gratulerer med 6 uker👍💪
Jeg har nå snart klart 5 mnd med NK👍Å jeg skal aldri bryte NK avtalen med med selv.
Til Solsikken:
Du sier du begynner å tvile på din egen dømmekraft, men vi kan alle bli lurt og gradvis finne oss i altfor mye stygt og vondt. Det er vanlig å skamme seg og føle seg litt dum, men hvordan kunne man vite at tilsynelatende gode folk skulle vise seg å være så grusomme? Det er en erfaring som koster mye tid og krefter, men vi sitter igjen med mye kunnskap om oss selv og andre som kommer godt med resten av livet.
Veldig bra at du har kommet deg ut av forholdet. Det krever et stort mot og en god dose selvrespekt. Etter hvert vil du forhåpentligvis bli enda mer bevisst på hva du ønsker i relasjoner – og være i stand til å sette nødvendige grenser i forskjellige situasjoner.
Du har vært igjennom mye grusom behandling, så vær stolt av deg selv som har tatt tak i ditt eget liv. Nå er du på vei til en sunnere og bedre tilværelse!
Det er vanskelig å forstå at noen mennesker kan være av N/P-sorten. Jeg har lest meg opp mye det siste 1,5 året, og fremdeles klarer jeg ikke helt å tro at flere av mine familiemedlemmer er N/P. Trøsten er at uansett om det er personlighetsforstyrrelse(r) (noe jeg helt klart mener de har) eller en annen variant av jævelskap, så er det noe jeg takker nei til i mitt liv! Har hatt NK med dem i ca er år, og det går bedre og bedre. Jeg må tåle at det går opp og ned med tanker og følelser, men det går mye bedre nå!
Lykke til!
Anonym45 og Datter av P:
Så flinke dere har vært som har holdt dere så lenge unna:-)))
Jeg har og vært i et 10år langt forhold mellom mine to N/P, og han var veldig snill og god…så de finnes jo:-) Jeg burde jo sett symptomene siste gangen, men det gjorde jeg ikke… men nå har jeg lært at om en mann sender meg 150sms om dagen, sier jeg er drømmekvinnen og at han elsker meg på date to…skal jeg skygge banen…
Jeg vil jo heller ikke tilbake til x, selv om jeg savner alt det gode…så jeg går aldri tilbake💃🏻
Da jeg var i det værste smerte-helvede og helt utrøstelig, fik jeg hjælp af en psykolog, der havde specialiseret sig i bl.a. pårørende til folk med personlighedsforstyrrelser/psykopater. Hun spurgte mig, om jeg gerne ville have hurtig lindring og jeg tænkte JA! JA! JA! Men jeg svarede hende, at jeg var klar til at tage den tid det måtte tage. Hun svarede da, at med den indstilling ville jeg komme langt. Og så kunne jeg regne ud, at det kom til at være en længerevarende seance. Og det blev det, flere år er der gået!! Jeg skriver dette, da jeg kan nikke genkendende til at der i teksten om smerte, anbefales at man bliver ven med smerten. At man gennemlever den. Det har jeg også erfaret, at have været uhyre vigtigt og det har været uendelig hårdt, gjort uendelig ondt og mange andre ting i mit liv har stået stille. Jeg har været energiforladt, jeg har taget lang tid om alt, jeg blev mere ekstrovert og jeg blev fysisk syg. Men så sker det vidunderlige, at Så vender det stille og roligt, Yes! Tak for en rigtig godt beskrevet tekst om sorgen, den er af stor vigtighed, synes jeg. “Sorg er al den kærlighed man ikke ved, hvad man skal gøre af” læste jeg engang et sted 💚 Godt at vi kan elske.
…lige en rettelse til teksten herover. Jeg mener selvfølgelig at jeg blev meget introvert i min pleje af smerterne.
Bloggforfatter skriver noe ovenfor om at en av ex ene til en her inne kan være N og den andre P. Jeg må si at jeg blir mer og mer forvirret vedrørende forskjellen.Trodde før at N var en mildere variant av P. Der N var like egosentrisk som P, men ikke så utagerende i sin grusomhet. Men nå vet jeg ikke lenger.
Anonym: Ja, jeg forstår godt at du er forvirret. Jeg tror denne feiloppfattelsen om at narsissisten er mildere enn psykopaten er meget utbredt.
Det er riktig at narsissisten er skjørere enn psykopaten, men ikke mindre farlig. Faktisk er narsissisten mer eksplosiv og kan slik sett lett bli farligere. Det er en grunn til at det kalles “narsissistisk raseri” og ikke psykopatisk raseri.
Grunnen til dette igjen er narsissistens indre. Narsissistens indre er mye mer kaotisk enn psykopatens indre. Begge er “tomme” og mangler identitet, men narsissisten er i mye tettere kontakt med sin egen skam enn psykopaten er. Ikke tett som i “bevisst” men som i desperat i sine forsøk på å unngå å føle skam.
Psykopaten føler ingen skam. Psykopaten føler ingenting. Psykopaten er bare suveren.
Høysensitive mennesker forteller at de synes det er meget ubehagelig å være i et rom med narsissisten, for narsissisten har en enorm indre aktivitet, og de utstråler bare ondskap. De samme HSM opplever samvær med en psykopat helt annerledes. Rundt psykopaten er det stille og rolig, for det foregår ingenting i dem. De sender ikke ut signaler som forstyrrer den høysensitive. Dette er meget behagelig for en høysensitiv som er vant til å plukke opp andres følelser hele tiden, derfor sovner ofte den høysensitive i en psykopats nærvær.
Man kan med rette si at psykopaten slik sett er fredeligere enn narsissisten. Grunnen til at psykopaten likevel har fått den store tronen som den “farligste” er deres evne til å plotte vold meget kaldt og kalkulert. De kan lemleste eller drepe uten den minste baktanke. De kan også bli meget ubehagelige hvis de føler at deres suverenitet er truet, eller hvis de opplever at noen utfordrer deres plass på tronen. De har meget kalde og klartenkte hoder og kan uten samvittighet plotte meget utspekulerte metoder til å sette sine fiender på plass. Psykopaten er således mer fattet og sterkere enn narsissisten. I en maktkamp mellom en narsissist og en psykopat så vil psykopaten vinne hver gang, fordi narsissisten tramper rasende og frenetisk rundt i rommet, mens psykopaten står rolig i hjørnet og plotter. Kanskje det er dette som får oss til å tro at narsissisten er “mildere”? Jeg vet ikke, men for å gjenta det viktige poenget – for et intetanende objekt så er narsissisten MINST like farlig som psykopaten.
Interresant forskjell mellom psykopat og narsissist. Tror min leder er psykopat. Det er stadig nye overraskende vendinger og regler og alt er nøye planlagt på forhånd. Han har også fått støtte for dette blant andre internt før det settes ut i livet og rammer meg. Rådet mot en slik person er vel å passe på å gjøre jobben veldig bra og være roligere enn psykopaten. Samt ikke involvere andre internt. Det er jo så mange flyvende aper der.
Det er et farlig spill – jeg ser det, men jeg skal klare meg! Jeg vil ikke miste nettverk, bra jobb, status, inntekt og bolig.
Oslojente: “Rådet mot en slik person er vel å passe på å gjøre jobben veldig bra og være roligere enn psykopaten”
Ja dette er riktig og en del av gråstein metoden. Det gjelder i samspill både med en narsissist og en psykopat.
Bloggforfatter: Tusen takk for svar. Vanskelig dette her. Vi bør vel helst konsentrere oss om likhetene mellom P og N. De inneholder begge de skadelige elementer som narsisissmen gir selv om de kan fremstå som ganske forskjellige i utgangspunktet.
Bra innlegg om smerte. Smerten som ble mest betydningsfull for meg artet seg litt annerledes. Jeg har slitt med å forstå årsaken til at jeg nokså raskt følte meg tryggere på smerte, enn på alle andre følelser. Nesten som om smerte var den eneste gyldige følelsen. Hvorfor oppsøkte jeg situasjoner jeg på forhånd visste ville bli vonde? Hvorfor gikk jeg aldri i motsatt retning, altså bort fra farene og det som ble smertefullt? Min eks lurte meg stadig inn i ubehagelige og nedverdigende situasjoner, slik at han kunne oppnå å få et narsissistisk og sadistisk kick av å se meg kave. Intuitivt visste jeg jo at det aldri ville komme noe godt ut av å forfølge åtene han la ut for meg. Underbevisstheten min sa at det “kun” var åter, jeg skjønte at jeg ble manipulert og jeg visste at jeg kom til å bli knust! Allikevel gikk jeg planken helt ut med åpne øyer. Akkurat som om jeg var avhengig av å føle smerte?! Jeg husker så godt redselen jeg følte på forhånd. Ofte hadde scenariene han skapte en syk tvist som jeg ikke kunne forutse. Det eneste jeg forutså, var at jeg ville få det vondt. Som om smerte var “helt greit” for meg. Hvorfor føltes det trygt? Handlet det om at jeg alltid var i en slags mental, livreddende beredskap, og at jeg stolte så blindt på beredskapen at den gav meg trygghet? Jeg skjønner det ikke!
Nå begynner det å bli noen år siden, men jeg føler fortsatt på den samme redselen i forkant av nye, ukjente situasjoner. Jeg er livredd for å havne i en situasjon der jeg ikke har kontroll. Men til forskjell fra den gangen, så føler jeg ikke lenger noen trygghet i å oppsøke smerte. Jeg fikser ikke å ha det vondt! Nå gjør jeg hva som helst for å gå i motsatt retning. Jeg har allikevel foretatt noen overmodige valg i etterkant av alt, blant annet skiftet yrke/arbeidsplass. Akkurat som om jeg ikke har skjønt at det jeg egentlig trenger mest, det er å ta det med ro. Jeg gruer meg mye, og det er utrolig slitsomt. Hvorfor er det sånn?
KARI: “Min eks lurte meg stadig inn i ubehagelige og nedverdigende situasjoner, slik at han kunne oppnå å få et narsissistisk og sadistisk kick av å se meg kave”
Jeg hang meg litt opp i denne setningen, for det er jo nettopp dette de gjør. De kan lokke deg med på sosiale tilstelninger for å gjøre narr av deg foran deres venner, de kan dra deg med på en ferie vel vitende om at de har tenkt å sabotere den, de kan tvinge deg med på besøk til en kjellerleilighet de vet er infisert med edderkopper hvis du har araknofobi, etc. Her setter kun psykopatens fantasi grenser, og den er grenseløs.
Når det gjelder din “trang” til smerte, så har jeg ikke noe sammenligningsgrunnlag. Jeg mistenker sterkt at det handler om noe annet, jeg tror ikke et sekund på at det handler om at du sammen med psykopaten likte å ha det vondt. Jeg vet at jeg selv trodde at smerte var kjærlighet; at det var ikke ekte kjærlighet før det gjorde vondt å elske. Dette var selvfølgelig også en grov misoppfatning fra min side, skapt av gjentatte affærer med psykopater og mange avvisninger. Kan det være noe lignende du opplevde?
Husker det godt, avgårde på 2 ukers ferie i utlandet. Ombooking av flybilletter så vi reiste hjem etter en uke fordi P ville. Det var jo så varmt, han orket ikke. Og P ville absolutt ha seg ny bil, så han byttet inn min bil og lot meg overta sin gamle. Bare et par eksempler der jeg forsvarte ham overfor andre og lot som om alt var helt normalt. Enda så vondt jeg hadde det.
Om min eks er P eller N er det samme. Smerten ved å føle energien renne ut av meg i det øyeblikket han kom inn i rommet, var like ille uansett hva han er eller ikke er. Som du skriver, Kari, så var det eneste jeg kjente denne smerten. Den ble normal for meg. Jeg slappet aldri av med P. Aldri! Og det sitter i bakhodet hele tiden. Jeg er i ferd med å bli kjent med en ny mann nå, og jeg sliter med tanken på om jeg kan stole på han, om jeg kan komme til å få det like vondt hvis det skulle bli noe mellom oss. Det er også vondt.
Takk for svar, Psykopati. Du har helt rett i at jeg IKKE likte å ha det vondt sammen med psykopaten. Det vonde var tvert imot noe jeg fryktet! I starten av forholdet, når alt var nytt og jeg var forelsket, husker jeg et par “helt ut av det blå” – episoder som jeg reagerte negativt på. Jeg mistenkte sterkt at jeg var i ferd med å bli lurt av en person jeg egentlig ikke kjente. Jeg konfronterte han, men forklaringen hans hang overhode ikke på greip. Han spilte dramatiske skuespill fulle av effekter. Han var som et barn, vrengte ut av seg en hel rekke “ALDRI mer!”-løfter. Jeg var mildt sagt sjokkert. Jeg ba han forlate leiligheten min. Jeg trengte beskytte meg selv, i hvert fall fram til jeg fikk klarhet i hva jeg egentlig hadde stått i. På avstand begynte han å sende triste og skuffede smser. Jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg var sjokkert over tåreflommen hans, sjokkert over raseriet. Men allikevel begynte jeg å nedgradere min egen overbevisning om at jeg var i ferd med å bli lurt. Jeg syns isteden synd på han. Den voksne mannen hadde jo grått (riktig nok over en bagatell). Det verste var at utbruddet kom ut av det blå, i en meget harmonisk og rolig setting. Selv om jeg følte jeg hadde reagert riktig, begynte jeg altså å resignere. Jeg fjernet behovet mitt for å ha rett og jeg ba han om unnskyldning. Men jeg måtte jobbe hardt og lenge før han i det hele tatt ville tenke på å tilgi. Jeg måtte bokstavelig talt krype.
Frem til det aller siste, før jeg innførte NK, så holdt han meg ansvarlig for “tidenes psykiske overgrep” mot han, fordi jeg ikke hadde trodd han i starten. I ettertid har han i en mail innrømmet at scenariene var galskap, at det var manipulasjon foretatt av en syk person. Han skrev om seg selv i en slags ukjent tredjeperson. Jeg på min side har tenkt at løgnene og dramaet han skapte var for å sjekke ut mine omsorgsevner. Ville jeg trøste han og love å passe godt på “det lille barnet” som han jo var? Jeg reagert imidlertid motsatt, jeg ba han gå, og han brukte taushetskuren så effektivt at jeg tenkte at han ikke lenger var interessert. Han kom tilbake og tilga meg nesten, men ikke før jeg hadde gitt han det han ønsket av gleder og goder. Dette skjedde i løpet av det første året av forholdet, og lignende scenarier kom på rekke og rad. Jeg begynte etter hvert å FRYKTE for å avsløre for eksempel en løgn. Allikevel var det jo akkurat det jeg gjorde! Han sådde tvil ved bruk av metoder der han fremsto som verdens mest uheldige mann, og jeg avslørte løgner om og om igjen. Jeg FRYKTET etter hvert å avsløre utroskap, men jeg fulgte allikevel åtene han la ut for at jeg skulle finne ut hvem, hvor og hva som var i ferd med å skje. Jeg hørte han sa at han elsket meg, at vi to hørte sammen for evig tid. Jeg hørte at han sa at han ikke kunne leve uten meg. Dette var bare ord, uten en underbyggende handling. Men isteden for å se på hans kjærlighetserklæringer som et luftslott, og gå, ble jeg fortsatt værende for å få rett i mine mistanker. Tilfredsstillelsen som oppsto når jeg hadde avslørt, føltes “riktig” for meg. Jeg var ikke gal, jeg hadde gjennomskuet han.
Men han fylte på med stadig nye “muligheter” slik at jeg aldri skulle rekke å slappe av. Over tid ble jeg unormalt god på å takle narsissistiske scenarier. Jeg ble trygg i frykten. Jeg holdt meg fast i kaoset, jeg kjente på avvisning, skuffelser, avstraffelser og sjalusifabrikkering UTEN å få utløp for sinne og sorg. Jeg kjente isteden på en slags merkelig følelse av høy kompetanse, og den tryggheten gjorde at jeg fortrengte at det egentlig gjorde jævlig vondt. Som om jeg klappet meg selv på skuldra og sa “Du skulle vært detektiv du!” og så kunne jeg endelig slappe av. Kroppen min var fysisk helt stiv av sjokk, men jeg rasjonaliserte følelsene. Jeg godtok det egentlig ikke, men jeg kom meg heller ikke ut av det. Hvis jeg på et tidspunkt hadde latt være å avsløre, ville jeg bli uten narsissistisk betydning for han, og forholdet ville kanskje gått over. Men det visste jeg ikke da.
Mye mulig jeg hadde det med meg inn i forholdet, at jeg allerede var skadet. Min positive og energiske personlighet (som min eks “falt for”) var kanskje et resultat av en overlevelsesstrategi jeg hadde opparbeidet meg over tid.
Meget interessant indlæg og gode kommentarer. Min ex lavede også tit drama inden vi skulle rejse og når vi så endelig var nået frem til det sted vi skulle være, blev han rastløs og ville videre. Især hvis jeg syntes det var et skønt og fantastisk sted. Det var også ligesom jo mere jeg hyggede mig, des mere skulle min N/P saboterer det. Han kunne ligesom ikke klare at jeg havde det godt og dejligt. Han tog også tit et tjek, hvis vi ankom til et nyt sted og sagde efter kort tid : ” der er ikke rigtigt noget at se her, jeg har været rundt ” Der er meget bedre længere sydpå, skal vi ikke køre videre..
Hvis der feks var nogle blomster i haven jeg kunne li, så ville han udrydde dem og fandt en grund til de ikke skulle være der mere.
Lige inden jeg forlod N/P havde han også fundet på at vi kunne nøjes med en bil ( min ) den kunne han overtage, da han kørte mere end jeg. Det var ham der havde bestemt vi skulle bo afsides og det var derfor to biler var nødvendigt. Da jeg påpegede det, blev han sur i dagevis.
Det var en befrielse at slippe væk fra N/P og alle de mærkelige ting der skete, men ensomheden og smerten tager lang tid at komme over. Måske det var fordi at jeg var SÅ ensom sammen med N/P de sidste år , at kroppen ligesom er vandt til det ?
KARI: ” Jeg på min side har tenkt at løgnene og dramaet han skapte var for å sjekke ut mine omsorgsevner.”
Ja. Jeg velger å trekke frem dette som den viktigste lærdommen leserne kan trekke fra din kommentar.
Det er nemlig slik at psykopaten tester oss. De gjør det hele tiden men allermest i begynnelsen av relasjonen, da de ennå er usikre på om vi er egnede objekter. De gjør det med sympatifisking – løgnhistorier for å se hvor empatiske vi er og hvor gode vi er til å vise omsorg. De gjør det med uberegnelighet, for å se om vi har en høy toleranse for merkelig oppførsel. De gjør det også med aggresjon, for å se om hvis kuer oss under trusler. Dette er tester vi egentlig ikke burde ha lyst til å bestå, men som mange av oss likevel bestod med glans. Det er viktig å vite at dette foregår, det er nemlig svaret på mye av deres uforklarlige oppførselen som i ettertid kverner i oss.
Mary: “Lige inden jeg forlod N/P havde han også fundet på at vi kunne nøjes med en bil ( min ) den kunne han overtage, da han kørte mere end jeg. Det var ham der havde bestemt vi skulle bo afsides og det var derfor to biler var nødvendigt. Da jeg påpegede det, blev han sur i dagevis.”
Dette kan også ha vært et ledd i isolasjonen av deg. Psykopaten søker å isolere objektet, både geografisk og sosialt. Han hadde allerede klart å bosette deg avsides. Nå ville han i tillegg avskjære deg fra muligheten til selvstendig transport.
Om smerte. Det jeg har skjønt i ettertid er at smerten og utryggheten holdt meg i situasjonen. Den første, store løgnen P kom med var så graverende, at selv jeg skjønte at intet menneske med respekt for seg selv ville utsette seg for å bli sett ved siden av denne personen. Likevel var sjokket og smerten så stort at ingen andre enn han kunne lindre den, så jeg ble værende i et år til. I løpet av dette året ble utryggheten større og større og flere mystiske ting skjedde, flere sider ved hans manipulerende vesen ble avslørt. Respekten for han og for meg selv falt gradvis nedover. Jeg ser at, selv om det er selvmotsigende, fant jeg trygghet i det utrygge. Det handler om manglende egenverdi og at jeg gjennom hele oppveksten har blitt formet inn i dette. Jeg kan smerte, jeg kan ydmykelser og utrygghet. Her følte jeg meg hjemme, samtidig som det rev hjertet mitt i stykker.
Nå vet jeg at ingen gode relasjoner skal inneha redsel over tid. Det er mitt største, røde flagg. Selv om jeg både er modig og sterk, skal det ikke være en forutsetning for å klare å bli i et forhold/vennskap/familierelasjon. Styrken min skal jeg bruke på konstruktive ting, ikke destruktive relasjoner.
Nå om dagen, kommer smerten når jeg setter grenser. Jeg føler meg livredd og usikker og mye gammel dritt kommer tilbake, men fornuften klarer å overstyre hva hjertet forteller meg. Jeg er ikke så følelsestyrt lengre.
Til dem av dere som føler det er på det verste der det nærmest er uutholdelig, dere har min fulle sympati. Jeg trodde det virkelig skulle gjøre meg gal. Men til slutt så jeg det i rett perspektiv. P var kun symptomet. Mangelen lå i meg og det gjorde også “medisinen”.
KARI: Kjenner meg igjen i dette med å føle på en slags stolthet i å bli så utrolig flink til å håndtere narsissistiske scenarier. Den vanskelige som kunne provosere folk og yppe til strid var det nesten bare jeg som kunne avlede og dempe. Glatte over for og roe gemyttene. Alle hans grenseløse aktiviteter var det jeg som kunne håndtere. Det er etterhvert helt tragisk hva man finner noe positivt i. Men jeg har lært noe da. Støter jeg på liknende typer blir jeg den kalde, rådsnare som vet å håndtere situasjonen. Etterpå kommer reaksjonen og jeg skjelver som et aspeløv.
Rebekka: ” Likevel var sjokket og smerten så stort at ingen andre enn han kunne lindre den, så jeg ble værende i et år til.”
Ja det er en blanding av nysgjerrighet, behov for lindring, sjokk…. vi bare MÅ holde ut litt lenger, for å se at det var verdt innsatsen, at den gode psykopaten slår rot en gang for alle, at de skal våkne opp og innse at vi er det beste for dem og at vi endelig vil bli elsket på ordentlig vis for alt vi ofret for dem. Vi tror vi blir kompensert for alle krenkelsene, hvis vi bare holder ut litt til. Og slik går ukene, månedene, årene. Men akk, det skjer aldri.
Det ironiske er, at i psykopatens øyne så er det DE som har ofret seg. De har ikke evne til å sette pris på hverdagsoppofringene. De ser bare at i begynnelsen av relasjonen så ga de oss enormt med oppmerksomhet, og at vi står i skyld til dem for resten av livet. Det betyr igjen at når vi forlater dem så ser de i oss ikke annet enn utakknemlig (og ulydig) idiot som viste dem enorm respektløshet. Det spiller ingen rolle hva de selv har gjort som fikk oss til å gå. De ser ikke seg selv.
Kjenner meg igjen i det å være dyktig til å håndtere stadig nye angrep. Det er forutsigbart i det uforutsigbare.
En ting jeg forundres over er at stadig flere blir medhjelpere eller flyvende aper. Hvordan klarer P å få så mange med seg? Kan du si noe om det bloggforfatter?
Oslojente:
Ja. På den ene siden har du flyvende aper, de som direkte deltar i mishandlingen av deg, eller som budbringere.
Men så har du også det som på engelsk kalles “enablers”. På norsk kan det kanskje best oversettes til “tillatere”. Det er de som ikke direkte deltar i noe, men som ser hva som foregår uten å løfte en finger. De kan virke helt uskyldige, opptre upartiske og påstå at de ikke ser hva som foregår. Men de ser det selvfølgelig veldig godt. I tillegg kan de opptre meget høflig og respektfullt mot psykopaten selv om de ser hvordan han/hun oppfører seg. Derav betegnelsen enabler/tillater – for de lar psykopaten slippe unna med dårlig oppførsel og i tillegg belønner ham/henne for den dårlige oppførselen. Og disse er det mange av. Sammen med flygende aper så utgjør de et betydelig antall.
Er “tillatere” medhjelpere til psykopaten? Både og. En tillater behøver ikke å ha en relasjon til psykopaten overhodet. Men de har kanskje sett ham/henne en og annen gang. Kanskje på en fest, hvor psykopaten behandlet objektet dårlig. Eller kanskje er de en kollega på jobb, de ser hva som skjer mellom kollega A (psykopaten) og kollega B (objektet) men de stiller seg upartiske.
Nå er det ikke slik at objektet kan forvente at alle andre skal forsvare ham/henne eller stille seg i skuddlinjen for ham/henne, men å stille seg upartisk til noe man ser er en mobbekampanje eller mer subtil psykopatisk sverting, er ganske enkelt ikke i orden. Det går an å vise sin støtte i det skjulte.
Ofte er det helt utrolig hva slike “tillatere” tillater seg å ignorere. Jeg har av og til opplevd det som kalles mikroaggresjoner (det tenkte jeg å skrive mer om i en fremtidig tekst) som følge av min seksuelle legning. Slik er det ganske enkelt å vokse opp avvikende fra normalen og et stort problem har det ikke vært. Men en gang opplevde jeg i full offentlighet på en kafè at et ungt kjærestepar lo høyt og lenge av meg. Og da mener jeg høyt. Ikke diskret umoden fnising bak min rygg, men gapskratt. Og paret satt rett bak meg. Det var virkelig ubehagelig, for jeg hadde latteren rett i øret. Men de to jeg satt på kafèen sammen med blunket ikke. De lot som om de hverken hørte eller så den ufyselige oppførselen mot meg (og den var umulig å ikke legge merke til). Der satt de og snakket videre som om intet foregikk, og som om jeg hadde mulighet til å fokusere på dem mens en krenkelse mot meg pågikk.
Dette er et eksempel på en “enabler”. Når det kommer til psykopaten så står det mange slike rundt objektet. Det er en grunn til at mange objekter føler seg så alene i sin kamp.
Takk for svar! Jeg lærer så mye av denne bloggen. Å stå alene gjør meg lite nå. Trives bedre i eget selskap etter P erfaringen. Føler meg også roligere enn før. Selvom det tok tid å komme ut av perioden med forvirring og lav selvfølelse. Ønsker alle her inne en fin uke!
Veldig interessant dette med enablers! Når du beskriver det, vet jeg at jeg har møtt på slike opptil flere ganger.
Men det jeg ikke skjønner helt, er hva som driver dem til å være enablers. Er det feighet? Konfliktskyhet? Egoisme — har de noe å hente ut av det? Har de psykopatiske trekk selv, siden de observerer den ugreie oppførselen uten å gjøre noe? Eller er det såkalt bystander-effekt? Kan hvem som helst bli enablers, eller er det en bestemt type mennesker som pleier å være det?
Anonym: Gode spørsmål du har og jeg må ærlig si at jeg vet ikke hva deres motiv er.
En enabler kan være hvem som helst; din egen mor, din kamerat, din kollega. La oss si at et barn har en psykopatisk forelder og en normal forelder. Den normale forelderen ser at barnet blir behandlet og oppdratt uheldig av den psykopatiske forelderen. Likevel gjør ikke den normale forelderen noe for å fjerne barnet fra den psykopatiske forelderen eller motarbeide skaden barnet blir påført. Dette er “enabling”.
Mennesker som påstår at “de ikke visste noe” når de daglig hadde kontakt med offeret, er enablers. Selvfølgelig visste de noe. Det som er interessant er, hvorfor lyver de?
Enablers handler ikke spesifikt om psykopatiske forhold. Det kan være en mobbesituasjon, en overgrepssituasjon eller sågar en hel nasjon. På sett og vis så var hele det tyske folk enablers i årene 1933-45 (bortsett fra de som aktivt gjorde motstand), i så måte at de så volden og undertrykkelsen mot visse folkegrupper eskalere, men fortsatte likevel å støtte Hitler.
Det er dog viktig å studere dette fenomenet uten å gjøre de fleste til syndebukker eller tillegge dem forstyrrede trekk. De fleste mennesker er jo ikke forstyrrede. Vær heller observant og konfronterende. Spør “så du det?”, “hvordan kunne du unngå å legge merke til det?”, “hva tenkte du da du hørte det?”.
Det er så godt å lese det du skriver, for det er så treffende.
Han jeg forelsket meg i sa spesielle ting til meg som jeg senere har fått høre at han har sagt ordrett til flere. Også planene vi la, har han lagt med flere jenter. Akkurat samme planer.
Nå vil han ha barn med meg. Jeg undres på om han har sagt det samme til flere…?
Han er det fineste jeg har sett og jeg vil virkelig ha barn med han – evt bare for å ha et minne. Ha en del av han med meg hele tiden, for selv kommer han til å forsvinne fra livet mitt. Han har allerede gjort det flere ganger, og jeg vet aldri når han er tilbake eller hva han har foretatt seg i mellomtiden. Alt fra andre relasjoner til fengselsstraffer. Jeg går bare og venter hele tiden på et tegn, et siste møte.
Du sier at jeg ikke trenger han, men det gjør jeg faktisk. Om ikke for kjærlighet, så av egoistiske grunner. Jeg har sett meg ut han og jeg trenger han for å få de barna jeg vil. Jeg kan ikke styre følelsene mine og for meg er ingen andre enn han interessante. Å få barn er noe av det fineste en kan oppleve, og jeg trenger han nettopp for å realisere det. Jeg tror ikke jeg blir noe lykkeligere av å komme over han og bare tenke på meg selv. Jeg ser ingen poeng i å leve “det gode single liv” og bare dulle med meg selv. Jeg trenger å ta vare på noen andre, jeg trenger å leve for noen andre. Virkelig.
Det er det som er problemet mitt. Nå har jeg den følelsen for HAN, jeg vil ta meg av han. Den jævelen.
Har du noen råd mot dette?
I: “Jeg har sett meg ut han og jeg trenger han for å få de barna jeg vil”
Jeg tenker først og fremst at du bør velge far til dine barn med omhu.
“Du sier at jeg ikke trenger han, men det gjør jeg faktisk”.
Men det gjør kanskje ikke dine barn. Barn trenger ikke en psykopatisk forelder. Det er likegyldig om du planlegger å oppdra dine barn som eneforelder. Deres far vil alltid spille en rolle i deres liv. Og spesielt om du er traumebundet til din partner (noe jeg mistenker at du er, ifølge din kommentar) så vil han være mye tilstede, men han vil komme og gå i kjent psykopatisk stil. Tenk på hvordan dette vil påvirke deres barn.
“Jeg kan ikke styre følelsene mine og for meg er ingen andre enn han interessante”.
Jeg forstår det, men så lenge følelsene er så dominerende så bør du ikke ta en avgjørelse om slike viktige ting. Du bør vente til du er mer klartenkt.
Dette koker ned til at så lenge det bare påvirker deg så har du som voksen person lov til å gjøre akkurat som du vil. Da må du gjerne leke kjæreste med psykopaten livet ut for min del. Men så snart man trekker uskyldige tredjeparter inn i dramaet så er det ikke greit.
På denne bloggen kommenterer mange mennesker som sliter med deres psykopater fordi de fikk barn med dem før de visste at deres partner er forstyrret. Forstyrrelsen har skadet både dem og deres barn. De fleste av dem skulle ønske de kunne skru tiden tilbake og gjøre alt annerledes.
Derfor blir det uforståelig for meg at du faktisk planlegger å gjøre noe disse menneskene desperat ønsker de kunne reversere. Psykopati er ikke en lek, det er farlig. Jeg håper du tenker deg meget godt om i denne situasjonen. Lykke til.
Jeg er helt enig med blogforfatteren…du er afhængig af din ex N/P og det har vi prøvet alle her på bloggen. Jeg er en af dem der fik barn med N/P og jeg har været alene om stort set alt vedr. opdragelse m.m. Derudover har N/ P lavet en masse drama omkring opdragelse, meninger og holdninger, så alt blev meget besværligt . Efter jeg er flygtet ( og mit barn er voksen ) bruger han stadig barn og børnebørn til at lave intriger og drama. Jeg har kun et råd til dig…Kom væk..også inden I får børn sammen . En livstidsdom er kun ca. 16 år , et barn med en N/P er hele livet og det bliver på hans præmisser , hvis du ikke indfører gråstensmetoden og læser dig til kundskab om psykopati. Han vil forsøge at ødelægge dit liv og måske også dit forhold til dit barn ..ønsker du virkelig det? Du bliver alene i relationen og han vil drive rovdrift på din livsglæde og tappe dig for alt energi. Han kan have gang i mange andre beundrer, det er hans livsstil . Gider du bruge dit liv på det ?
I: Barn vil så gjerne være glade i og beundre sine foreldre. De vil savne dem ved fravær, og lage seg fantasihistorier om hvor fantastisk den fraværende foreledren er. Med en P/N til mor/far er barna dømt til skuffelse gang på gang. Og når P/N trer frem på scenen så er det konflikter, drama og krenkelser. For så kanskje å sjarmere et øyeblikk innimellom. Barna er dømt til å lide og bære alt for store byrder. Det er noen av oss som har lidd mye av å se dette, men lite har kunnet gjøre. Og det finnes ennå mye verre scenarier. Det er dypt uansvarlig å ville ha barn med en man vet er P/N. Det er ikke lenger bare deg selv du skal tenke på i en slik situasjon.
Jeg veit ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for denne bloggen. Takk <3
I: Jeg blir helt urolig og stressa av å lese at du virkelig ønsker barn med ham. Flere her kommenterer det jeg tenkte… Min far er en p og det har vært maaange år med smerte, forvirring og kaos, før jeg brøt kontakten med ham i voksen alder.
Ikke utsett barn for noe sånt. Det er rett og slett jævlig å vokse opp med å føle at alt handler om sin fars “følelser” og behov. Det blir også garantert mange konflikter mellom deg og ham, og det blir vanskelig å lære barnet hvordan man kan håndtere uenighet på hensiktsmessige måter. For meg har all uenighet blitt forbundet med personlige angrep. Det har tatt mange år å lære at uenighet ikke trenger å være farlig.
Jeg kunne skrevet mye, men her på bloggen er det mye nyttig og viktig som allerede er satt ord på. Jeg råder deg til å lese mye framover. Skaff deg kunnskap og få p på avstand. Enig med de andre at det høres ut som du er veldig avhengig. Ikke ta noen forhastet beslutning. Det må være helt forferdelig frustrerende å ha barn med en N/P. Lykke til!
Jeg vil si at dersom du VET at faren til et eventuelt barn er psykopat, og du likevel velger det ( også for barnet ditt ) så er ikke du i stand til og skulle få barn. (Du mangler nødvendig modenhet og forståelse).
Jeg er streng når det kommer til barn og deres omsorg/ rett for et stabilt, trygt og godt liv.
Det bør alle være.
Dette er den siste kommentaren som svar til “I” som blir publisert. Jeg tror lesernes standpunkt har blitt markert nå.
Jeg vil selv komme med den aller siste kommentaren.
“I” nevner at hun ønsker et barn med P for å beholde en del av ham, for hun vet at han selv blir borte.
Jeg vil minne “I” og alle andre lesere som også ønsker minner fra deres psykopater på noe. I en periode etter bruddet så ønsker vi alle det samme; en gjenopprettelse av den vanvittig gode begynnelsen på relasjonen. Når psykopaten går så tror vi at vi har mistet vårt livs store kjærlighet. Men etter en periode med NK og mer kunnskap så forstår vi at dette slettes ikke var kjærlighet, og lengsel til snur midlertidig til hat. Man blir mildt sagt forbannet på psykopaten, ønsker ham/henne død og føler seg emosjonelt voldtatt.
Det finnes en fersk sak fra USA der en kvinne ble gravid av en voldtekt. Hun fødte et barn – en sønn – som hun mishandlet grovt og til slutt myrdet da han var tre år gammel. Hun myrdet gutten fordi han hver dag minnet henne på voldtekten, i tillegg uttalte hun at gutten utseendemessig lignet sin far på en prikk.
Hva kvinnen gjorde er selvfølgelig ikke greit og jeg håper hun blir straffet hardt. Men jeg nevner saken for å minne lesere som fortsatt er traumebundet på at hva dere ønsker i dag, mest sannsynlig er stikk motsatt av hva dere ønsker om to år. Å få barn på et slikt grunnlag er derfor meget lite klokt.
Vet ikke om min venn er psykopat, men han gjør mange av de tingene jeg leser her inne. Ignorerer, svarer ikke på meldinger, er ikke takknemlig og gir lite/ingenting av seg selv. Men han har egentlig ikke store tanker om seg selv, i tillegg er han diagnostisert med ADHD. Uansett er det å forholde seg til ham veldig slitsomt. Leser han meldinger? Svarer han meg idag? Hører jeg fra han igjen? Vil han treffe meg igjen? Osv.
Leste nettopp innlegget om høytider, og vil bare fortelle om mine siste opplevelser med denne vennen. I fjor hørte jeg aldri et ord på min bursdag, ingen gratulasjon på sosiale medier eller andre plasser. Vi er/var såpass nære venner at det burde vært obligatorisk. Jeg gratulerte han selvfølgelig uken etter, for det er det man gjør som venner. Til jul hadde jeg kjøpt en liten ting til han, og spurte om kunne treffes. Det hadde han selvfølgelig ikke tid til og kom med en unnskyldning som jeg avslørte som bløff (uten å si noe om det). Jeg leverte gaven og julekortet i postkassen og sendte en melding om at den lå der. Jeg fikk ingen svar. Ingen god jul, ingen godt nytt år. Og fremdeles vet jeg ikke om ha fikk gaven, da kontakten har vært veldig sporadisk det siste året.
I sommer tok kontakten seg opp igjen, da han hadde det vanskelig. Han svarte og sendte meldinger, men etterhvert blir det dårligere med svar igjen. Han sier til og med selv at han ikke forstår hvorfor han ignorerer meg og blir sint på seg selv fordi han gjør det. Allikevel fortsetter det og jeg føler til tider at han liker det. Og jeg med egen familie og kjærest, blir så oppsatt på dette, jeg føler jeg er hekta. Jeg er glad i vennen min, men jeg liker ikke at jeg tillater han å behandle meg slik og det værste er at jeg klarer ikke å kutte vennskapet, da jeg hele tiden håper det skal bli så bra og gjensidig som det var i begynnelsen.
Lise: da må du spørre deg selv “er dette normalt?”, “ville jeg selv behandlet en venn slik?”, “ville jeg rådet en av mine venner til å finne seg i slik behandling?”, “vil jeg egentlig dette?”. Hvis du kan svare nei på ett eneste av disse spørsmålene så spiller det ingen rolle om han er en psykopat, for dette “vennskapet” er ikke holdbart.
Vi henger oss ofte opp i diagnoser og glemmer at det ikke er det viktigste. Det viktige er om vi trives i relasjonen, har tillit og slapper av. Alt annet er i verste fall gift og i beste fall uakseptabelt. Definisjonen på et vennskap er IKKE at vi gir og vår venn får eller tar. Dere som tror det trenger å være alene en stund, inntil dere har forstått den riktige definisjonen.
” I fjor hørte jeg aldri et ord på min bursdag, ingen gratulasjon på sosiale medier eller andre
plasser.”
Normale venner kan glemme en bursdagshilsen, selv om det i dag er vanskelig med mobiltelefonkalendere og facebookvarsler. Men med en psykopat så er “forglemmelsen” planlagt. Mine to siste psykopater gjorde begge det samme. De sendte nydelige, kjærlige og meget lange fødselsdagshilsener ett år, for så å “glemme” det neste år. Dette har en agenda; du skal forvente eller glede deg til lignende hilsener hvert år, men når de uteblir så skal du lure på om du har gjort noe galt, etterspørre dem, gjøre deg ekstra føyelig frem til neste år eller gudene vet hva…. alt er narsissistisk forsyning for disse menneskene.
Grunnen til at din venn kommer og går er som følge av nettopp dette – narsissistisk forsyning. Når han får det andre steder så trenger han ikke deg. Når han mangler det andre steder så kommer han tilbake.
Lise, kom deg bort fra dette. Du er hekta men les og lær. Begynnelsen kommer ikke tilbake. I mellomtiden – NK!!! Dette har du ikke godt av. Lykke til.