Det er en ofte repetert oppfatning at psykopater mangler empati. Denne oppfatningen synes å være universal. Den går igjen enten man leser norsk litteratur, engelske eller amerikanske nettsider eller forskning fra andre land. Alle synes å gjenta mantraet “psykopaten mangler empati”. Likevel har jeg aldri lest en fullgod forklaring på denne påstanden. Den blir fremlagt som selvsagt. Det virker som om vi bare repeterer denne påstanden fordi alle andre har ytret den før oss.

Jeg har grublet hardt og lenge, og kommer alltid til en annen konklusjon; nei, jeg får det ikke til å stemme. Psykopaten har empati. Det er samvittighet han/hun mangler. 

For hva er empati? Det er å kunne sette oss selv i andres sted når vi har lyst til det. Normale mennesker går ikke rundt med  automatisk parat-empati for alle og enhver. Empati krever at vi har sympati for vedkommende som empatien er rettet mot. Vi må ha gode eller i det minste nøytrale følelser for mottakeren. Vi kan ha empati for fremmede fordi vi ennå ikke kjenner dem. Hvis vi blir nærmere kjent med dem så 1) enten liker vi dem, og empatien vedvarer, eller 2) vi finner ut at vi ikke liker dem og skrur av empatien. Vi har ikke empati for mennesker som blir så fremmede for oss at vi ikke finner noen identifiserbare trekk, eller mennesker som har utvist holdninger som ikke er forenelige med våre egne. Mishag forskyver empati. Hvis vi tror “joda, jeg kan likevel ha empati for en person jeg ikke liker” så er dette feil. Alle forstår hvilken nedtur man får av å ikke rekke toget. Denne empatien kan man ha for hvem som helst, men det er ikke reell empati. Det er kognitiv empati vi da snakker om. Reell empati krever engasjement for å få den fulle emosjonelle opplevelsen en annen har.

De fleste vil ikke føle empati for Adolf Hitler. Mange føler ingen empati for Donald Trump. Eller en barnemorder.

Dette var ekstreme eksempler. Men vi føler heller ingen empati for en kollega som har svertet oss, eller en venn som har sveket oss. Kanskje føler vi ingen empati for en hel folkegruppe som vi assosierer med noe negativt. Vi er ikke villig til å utvise det nødvendige engasjement som reell empati krever, for en person som byr oss i mot.

Det er derfor en myte at normale mennesker går rundt og er empatiske hele tiden.

Normale mennesker skrur empatien av og på. Det kan også psykopaten.

Så ser vi av og til begrepet “empat” (eng. empath) dukke opp. Foreløpig brukes det ikke så mye på norsk, men “en empat” defineres som en person som er ekstra empatisk. Har en empat mer empati enn andre? Nei. En empat har mer samvittighet enn andre. En empat er psykopatens strake motsetning, ikke på grunn av empati men som følge av en overaktiv samvittighet der hvor psykopaten har ingen. Det dreier seg ofte om mennesker som har skyld- og skambelagte personligheter. Disse personene har ofte vokst opp i narsissistiske omgivelser. I tillegg er de et foretrukket valg av partner for en psykopat. Den overdimensjonerte samvittigheten gjør at de lett tar på seg skyld. De unnskylder ofte mishandling av seg selv. Hvorfor? Fordi de selv ofte føler skyld, skam og underlegenhet. En empat har mye indre smerte og tror at andre har det likedan. Derfor er det i deres øyne ofte en smertefull årsak til at andre oppfører seg dårlig. En empat vil mye lettere rasjonalisere og unnskylde psykopatens mishandling. Derfor blir psykopaten ofte tiltrukket av empater. Ironisk nok er det empatene som først avslører psykopaten, nettopp fordi deres overdrevne samvittighet medfører trang til å leve seg inn i andres verden. En empat vil analysere og gruble til han/hun finner svaret. 

Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre”. Dette er empatiens forutsetning.

Det gjelder også for psykopaten. Hvorfor går han/hun videre uten å bry seg om i hvilken tilstand han/hun etterlater offeret? Fordi han/hun selv ikke føler skam, skyld eller sorg. Når de ikke har indre smerte så tror de heller ikke at andre har det. De føler bare overlegenhet og tomhet. Det er derfor ingen grunn til å skåne noen, alt er en konkurranse. De kan ikke forestille seg hvordan offeret lider. De har empati, dette er deres empati. Deres egosentrisitet gjør også at de ikke har nok interesse for andre til å engasjere seg empatisk, men det er ikke fordi de ikke har evnen. 

De vet likevel at de har oppført seg forferdelig. At de ikke tilbyr lindring er ikke som følge av mangel på empati, men mangel på samvittighet. Deres evne til å kalkulere hvordan de kan ramme andre forutsetter også en viss evne til empati.

Har noen lagt merke til psykopatens og narsissistens forkjærlighet for kjæledyr, spesielt hunder? Det er muligens ikke vitenskapelig bevist, men psykopaten har ofte en god relasjon til hunder. Hunden er lydig og elsker sin herre betingelsesløst. Dette er egenskaper psykopaten ønsker i sitt menneskelige offer. Jeg har observert enkelte psykopater i mitt liv og deres behandling av hundene deres. Hundene blir ofte plassert på en pidestall og får masse pleie og stell. Psykopaten synes å være fullt kapabel til å ha empati med deres hund. 

For meg er bevisene ubestridelige – psykopaten har empati.

Samvittighet derimot, har de ikke.

Samvittighet gjør at normale mennesker oppfører seg medfølende mot mennesker de har skrudd av empatien for.

Et eksempel; i en opphetet politisk diskusjon så klapper jeg til min politiske motstander i ansiktet. Jeg ser at vedkommende blir rød på kinnet og blir satt ut av min voldsomme reaksjon, han/hun får et sjokkert og lidende uttrykk i ansiktet. Jeg får umiddelbart dårlig samvittighet, sier unnskyld og løper til kjøkkenet for å hente en ispose som kan lindre. Min dårlige samvittighet åpner for empati. Plutselig klarer jeg å sette meg i vedkommendes sko og se “det der var ikke greit av meg, jeg hadde ikke likt å bli slått på denne måten”. Merk at empatien først blir skrudd på, fordi samvittigheten var der først. Dessuten er empati et valg jeg tar. Selv uten empati så ville likevel min samvittighet styre meg i en medfølende retning. Samvittighet – ikke empati – gir meg et behov for å lindre skaden jeg har forårsaket. En psykopat vil aldri ha medfølelse uansett, med eller uten empati, fordi samvittigheten mangler.  

Jeg gjenter min konklusjon.

-Evnen til empati er ikke nevneverdig ulik hos normale og psykopatiske mennesker.

-Empati er noe vi skrur av og på etter ønske, forgodtbefinnende, energi, dagsform og hvilken oppfattelse vi har av mottakeren. Det samme gjør psykopaten.

-Empati krever engasjement og energi. Psykopaten er egosentrisk og vil engasjere seg mindre i andre, men det betyr ikke at evnen til empati ikke er der.

-Normale mennesker er ikke spesielt empatiske.

-Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati. 

Jeg er spent på hvilke tanker leserne selv har om dette. Bruk gjerne kommentarfeltet til å kjøre debatt.

Hollywood og litteraturens verden har selvfølgelig mesket seg med psykopater i alle år. Mange er fascinert av fenomenet og psykopaten er unektelig kilde til mange gode historier. Man skulle da tro at alle filmene og bøkene virker opplysende på publikum, og at alle går rundt med en viss allmennkunnskap om psykopati. Men er det slik? Nei.

Min personlige konklusjon på en dårlig historie om psykopaten er at den overdriver. Verken Hollywood eller forfattere klarer å stå imot fristelsen til “å ta av”. Det blir for voldsomt. Det begynner kanskje troverdig men ender i ni av ti tilfeller med at psykopaten gjør noe fullstendig absurd som vi reelle ofre vet ikke stemmer med virkeligheten. Da mister historien meg, jeg faller av lasset og skifter kanal eller legger boken fra meg.

I virkeligheten blir psykopaten sjelden massemorder, han/hun kapper ikke av lemmene til uskyldige mennesker, får tilgang til atomvåpen eller herredømme over en hær av flygende aper og lykkes med å okkupere Texas. Virkeligheten ender heller ikke med at psykopaten selv blir drept eller ender i fengsel. I virkeligheten går han/hun bare videre i livet, som regel med et nytt offer.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Kan disse oppdiktede historiene i det minste fungere som trøst for oss ofre, å se rettferdigheten skje fyllest om ikke annet så i fiksjonens verden? Jeg kan bare svare for meg personlig. Jeg foretrekker en realistisk fremstilling av psykopaten, selv om den kanskje gjør litt vondt og ender med mindre krutt. En god historie om psykopaten er hvis den fungerer som bekreftelse. For meg så er det troverdige også oppløftende selv om ikke avslutningen er så spektakulær. Gode historier om psykopaten finnes, selv om det er flere av det spektakulære slaget. Jeg kan ikke dekke alle historier som er skrevet og filmet, men jeg kan fortelle om to historier som er aktuelle i skrivende stund. La os gå rett på sak. Vi starter med en bok jeg leste for en måned siden. Dere som ikke ønsker historiene avslørt, bør stoppe å lese her.

“Evig din” av Daniel Glattauer. Oversatt fra tysk i 2013. Selges fortsatt i både innbundet og pocket utgave. Jeg kjøpte pocket utgaven til 139 kroner.

Historien handler om Judith som er enslig og jobber i en møbelforretning. Hun får en beundrer, Hannes, som etter hvert blir meget pågående. Ikke vanskelig å gjette hvem som er psykopat av de to. Boken er forholdsvis kort og lettlest og dette er positivt for å kunne motivere lesere som blir demotivert av tykke bøker, negativt fordi man ikke yter det omfattende traumebåndet rettferdighet hvis man ikke vier nok sider til å beskrive det.

Historiens pluss: beskrivelsen av hvordan Judith reagerer på det psykopatiske båndet som opprettes mellom henne og Hannes er meget godt beskrevet. Hun blir besatt, sykemeldt, sengeliggende og klarer ikke å tenke på annet enn Hannes. Først vil hun ikke ha ham. Men så blir hun avhengig og trygler ham om å komme tilbake. Beskrivelsen av Hannes` dobbeltliv som etterhvert åpenbarer seg er også meget god og troverdig. Judiths langsomme oppvåkning likeså. Hannes klarer å sjarmere hele Judiths omgangskrets og Judith får problemer med å overbevise venner og især moren om at alt ikke er normalt med Hannes. Igjen, godt gjenkjennelig. Dette er “snadder” rett og slett.

Historiens minus: vi er aldri inne i hodet til Hannes. Han er endimensjonal. Spørsmålet er om det er nødvendig å vie ham plass, men det finnes forfattere som på meget bra vis klarer å gi en troverdig fremstilling av hva som driver psykopaten, for eksempel Claudia Moscovici i “The seducer” (ikke oversatt til norsk). Glattauer formår ikke dette eller han velger å ikke gjøre det i denne historien. Han velger å fokusere utelukkende på Judith. Det blir for meg et minus. Glattauer klarer heller ikke å motstå en absurd finale. Det blir litt Josef Fritzl over avslutningen. Josef Fritzl var høyst reell men en “abnormitet innenfor abnormiteten” og de fleste ofre vil få en nedtur av en slik avslutning, fordi hele den troverdige oppbygningen da mister litt ansikt.

La oss gå videre til filmen. Den så jeg faktisk i går kveld og er derfor frisk i minne.

“The gift” fra 2015, med Jason Bateman, Rebecca Hall og Joel Edgerton. Filmen har karakter 7,1 av 10 på IMDB. 

Referat: Simon og Robyn er tilsynelatende lykkelig gift. Simon har fått ny jobb og paret flytter derfor inn i et nytt nabolag. Plutselig dukker en gammel skolekamerat av Simon opp, Gordo. Gordo virker litt sosialt klønete og er av en eller annen grunn meget kontaktsøkende til paret. Robyn er åpen for å lukke den plagede mannen inn i varmen, men Simon er skeptisk. Etter hvert setter Simon foten ned da han synes Gordo er for pågående og husvarm og han nekter Gordo å oppsøke paret. Så langt i historien så peker det meste mot at Gordo er antisosial. Men historien snur på en finurlig måte og ting fra fortiden til Simon begynner å komme til overflaten. Simons kjennskap til Gordo får også nytt lys. Robyn oppdager at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Psykopaten er der, men heller ikke psykopaten er den vi opprinnelig trodde det var. Lyder kjent?

Historiens pluss: her er mange. Dere som plages av tanken om hvordan det vil gå med psykopaten og den nye partneren, vil i denne filmen få et nokså realistisk forslag til hva som skjer når et oppegående langtidsobjekt begynner å våkne opp fra tåka. Jeg sier det igjen, ingen relasjoner med en psykopat holder i lengden. Simon er en bølle, han lyver som den mest naturlige ting i verden og han sverter sine kolleger for å bli forfremmet uten de nødvendige ferdigheter. Han beholder en meget sjarmerende maske på inntil løgnene hans begynner å sprekke, da får vi se glimt av narsissistisk raseri – også troverdig fremstilt. Men bare overfor partneren. Med flere tilstede viser Simon seg overbærende. Fremstillingen av hans samvittighetsløshet og manglende empati er også følbar og godt fremstilt. Robyn er empatisk og tolerant og er derfor også en troverdig partner slik vi kjenner psykopatens foretrukne partnere. Det aller beste – avslutningen er realistisk. Ingen dør. Bare noen mennesker som våkner opp til den psykopatiske virkeligheten og et oppegående offer som får den oppreisningen vedkommende fortjener. Primærofferet er forøvrig ikke den vi tror det er.

Historiens minus: Tja, hva skal det være. En anelse urealistisk i enkelte scener men dette er likevel det mest troverdige jeg har sett fra Hollywood på lang tid, og en smule artistisk frihet må vi tåle. Vi får heller aldri vite alle detaljer om Simon og Gordos opprinnelige relasjon, i hvert fall hungret jeg etter flere opplysninger. Tommel opp!  

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med egne bok- eller filmtips.

Noe har skjedd. Andelen mannlige følgere av bloggen har på kort tid steget fra 14 til 18 prosent. Hjelpetelefonen melder om mange mannlige innringere. En mann kommenterte på bloggen “ikke glem oss menn”. Han fikk svar av en annen leser “en psykopat er en psykopat”. Begge har rett.

Det er noe sårbart ved mannlige ofre for mishandling og familievold. Menn kan bli misbrukt og mishandlet både av andre menn og av kvinner. De kan bli misbrukt både som barn og i voksen alder. Det er imidlertid noe i vår kultur som gjør det ekstra vanskelig for en mann å fortelle om tidligere eller pågående misbruk. Det er mange velmente mennesker og organisasjoner som oppfordrer menn til å fortelle om misbruk og mishandling, men det blir ofte gjort på en måte som sender ansvaret tilbake til mennene. Jeg la for en stund siden merke til en reklamekampanje som oppfordret menn til å oppsøke lege oftere. Jeg husker ikke lenger detaljene i filmen, men den fremstilte en mann som lå i sofaen som en latsabb med den ene hånden i buksa. Budskapet var “kom deg til legen!”. Det slo meg at det må gå an å oppfordre menn til å ta vare på seg selv uten å gjøre narr av dem. Kampanjen var kanskje velment, men den var ikke respektfull. Vil menn stå fram og fortelle om misbruk med slike tvetydige oppfordringer? Neppe. Det blir en merkelig tveegget gulrot/sverd når vi henvender oss til menn på den måten.

Vi er dessverre der i dag at menn demoniseres. Vi ser det i reklame, på film og i politikken. Politiets offentlige fokus på familievold handler kun om kvinner og barn som ofre og menn som overgripere. Demoniser gjerne mannlige psykopater, men hvis man setter likhetstegn mellom menn og psykopati, så er man alvorlig på avveie. Det er ikke mange år siden krisesentrene ble kjønnsnøytrale, jeg mener det skjedde i 2009. Før den tid så hadde mannlige ofre ingen steder å henvende seg, de måtte klare seg selv. Tenk på det, mannlige ofre var ikke anerkjent og berettiget til hjelp for inntil få år siden. Her har vi et alvorlig dilemma og mye å jobbe med. Vi oppfordrer menn til å fortelle om deres plager, samtidig som vi gjør narr av dem og politiet ikke ønsker å beskytte dem. I tillegg eksisterer en forventning om at menn skal være sterke og bære familiens og samfunnets byrder på deres skuldre. Menns selvmordsrate er tre ganger så høy som kvinners.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Skaper dette en arena hvor menn opplever det som trygt å være sårbare? Jeg sier nei. Det er i mine øyne ingen tvil om at menn har noen ekstra hindere i den hinderløypen som allerede er skapt av psykopaten i deres liv. 

Vi vet alle at psykopaten er utspekulert. Vi har også etter hvert forstått at de ønsker ikke primærpartneren vel. Mens du jobber for deres felles velferd og bruker tankekraft på å skape en best mulig framtid for psykopaten og deg selv, så sitter han/hun og observerer deg mens han/hun planlegger din undergang.

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psykopaten saboterte mine jobbtilbud og mine vennskap, alt mens han smilende spurte meg ut om detaljene han trengte for å utføre sabotasjene. Jeg trodde han spurte fordi han var interessert i min hverdag. Derfor serverte jeg ham alle opplysninger han trengte til min egen tortur, på et sølvfat. Dette ønsket om å ødelegge som psykopatene har er universelt, mannlige og kvinnelige psykopater tenker likt. En psykopat er en psykopat! Leseren som uttalte dette har rett.

Noe som derimot ikke er likt, er samfunnets spilleregler for kvinner og menn. Dette er psykopatene klare over. Selv om forstyrrelsen gjør mannlige og kvinnelige psykopater nokså like, så vet de at samfunnets forventninger til dem er forskjellige og dette vet både mannlige og kvinnelige psykopater å utnytte. For dette er hva psykopater gjør, de utnytter. Og ødelegger.

Hva hadde ikke vært bedre enn å se primærofferet bli arrestert og fengslet? Oj! Mengden narsissistisk forsyning som hadde blitt fremkalt av et slikt scenarie, “priceless!” tenker psykopaten.

Og her skiller den kvinnelige psykopatens muligheter seg fra den mannlige psykopaten. Fordi politiets fokus på familievold er på kvinner og barn, så er det en høyere terskel for å mistenkeliggjøre kvinnelige mishandlere. Politiet ser nærmest per refleks først på mannen som voldsutøveren. Dette vet den kvinnelige psykopaten. Utspekulert som en psykopat er, så vil hun derfor provosere det mannlige offeret til han sprekker. Vi vet jo alle hva psykopatene gjør med oss. Menn er flasket opp med at “man slår ikke kvinner”. Selv om det ikke ligger i vår natur å være voldelige eller slå tilbake (noen av oss er ikke vant til å beskytte oss overhodet), så her jag full forståelse for at det fredelige mannlige offeret blir presset til de dypeste avkroker av en kvinnelig psykopat som trykker på knapper.

Målet er selvfølgelig å få det mannlige offeret til å gå over streken, slik at hun kan ringe politiet og få ham arrestert. Med den rådende holdningen hos politiet i dag, så er dette en lett match for den kvinnelige psykopaten. Her spiller politiet på lag med antisosiale mennesker. Den kvinnelige psykopaten kan fysisk angripe sin mannlige partner, og når han endelig forsvarer seg så ringer hun politiet. Han blir arrestert, selv med et blødende kutt i pannen og brukket arm. Hvis han til tross for omfattende provokasjon og angrep klarer å motstå å forsvare seg, så kan hun likevel tilkalle politiet. Politiet arresterer menn på indisier, og alt den kvinnelige psykopaten trenger å gjøre er å fremme anklager om vold eller voldtekt. Psykopaten er som vi vet en meget god skuespiller og løgner.

Min spesielle advarsel til mannlige ofre er derfor å gjenkjenne og identifisere denne taktikken. Når du merker en oppbyggende provokasjon, så vit hva agendaen er. Det er et psykopatisk spesiale å skape konflikt av ingenting. Gå. Forlat huset. Din partner ønsker mest sannsynlig et grunnlag for å få deg arrestert. Oppsøk umiddelbart venner eller familiemedlemmer slik at du har vitner og alibi, de vil kunne bevitne telefonsamtaler og tekstmeldinger som utspiller seg mellom dere inntil konflikten har roet seg for denne gang. Slå på høyttaleren på telefonen. Ikke fortell henne at det befinner seg andre i nærheten. Din psykopatiske partner kommer ingen vei med å anklage deg for vold hvis du befinner deg hos venner og hun ytrer eller skriver ting som tvert i mot avslører henne som overgriperen, og ikke deg. Gjør det vanskeligst mulig for din partner å få deg arrestert på tomt grunnlag.

Deretter må du planlegge fullstendig brudd i relasjonen og NK. 

Bruk gjerne kommentarfeltet til å diskutere andre kjønnsspesifikke taktikker, både fra mannlige og kvinnelige psykopater. Jo mer vi gjennomskuer, dess mer kan vi beskytte oss.