(Advarsel. Denne teksten har en høyere personlig svertefaktor enn normalt).
Det er ikke slik at alle som står rundt psykopaten, gjennomskuer ham/henne. Kun en liten “utvalgt” gruppe av de nærmeste pårørende – ektefeller, foreldre, søsken, barn og primærobjekter – får se hva som befinner seg under masken, og heller ikke blant dem vil alle forstå hva de ser. Alle andre, og de utgjør den store majoriteten, vil hele livet tro at det dreier seg om en normal person. De vil aldri mistenke ugler i mosen. Tvert imot, de ender ofte med å beundre psykopaten for sjarmen, selvtilliten og kunnskapen (enkelte åpne psykopater er dog så arrogante at de støter de fleste fra seg).
Likevel mister alltid psykopaten sine venner. De klarer ikke å holde på mennesker. Alle som står dem tilstrekkelig nær vil brenne seg og enten bli forkastet eller flykte selv. For resten så er bekjentskapet så overfladisk og flyktig at det kan pågå i mange år, men vil som regel brenne ut som en kinaputt, uten dramatikk. Mange vil imidlertid ha en følelse av å ha blitt sviktet av psykopaten, spesielt gjelder dette for flygende aper som kanskje har utført diverse tjenester men som aldri har fått betaling eller reell takknemlighet. De oppdager også ofte at når psykopaten ikke lenger har bruk for dem så vender han/hun dem ryggen.
“Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg.” (skrevet av “anonym” i et tidligere kommentarfelt)
Her beskriver “anonym” hvordan narsissister og psykopater oppfører seg når man plutselig trenger gjengjeldelse for tjenester man har gjort dem. Det er mulig at “anonym” har hatt mange av dem i sitt nettverk. Kanskje har “anonym” sågar vært flygende ape for flere, uten å være klar over det selv. Å være flygende ape trenger ikke å handle om at man har deltatt aktivt i en svertekampanje mot noen eller “vært slem” på vegne av psykopaten. Det handler om å tro på psykopaten. En flygende ape kan således være – som anonym – en oppofrende lytter. Opprinnelig var vi alle flygende aper for våre psykopater.
Det er i denne fasen, når psykopaten forkaster venner han/hun ikke lenger har bruk for, at flygende aper ofte våkner opp. De forstår kanskje ikke at de har vært flygende aper, men de irriterer seg over at de stod så villig til tjeneste. Enkelte vil i denne fasen – hvis de deltok i en svertekampanje på psykopatens vegne – “skifte side” og innse at det var objektet som hadde moralen på sin side hele tiden. Noen vil da forsøke å oppsøke objektet for å beklage, andre gjør aldri det – men de støtter objektet i sitt stille sinn og angrer sin delaktighet i en svertekampanje. Alle føler seg brukt, tygget på og spyttet ut. Hvis du sitter igjen med denne følelsen etter et brudd, så er det mest sannsynlig en N/P du har hatt som venn.
Det er dog normalt at venner som ikke er dype venner, egentlig kun bekjente, kommer og går. Det skjer med alle. Derfor reagerer vi kanskje ikke så mye når psykopaten hele tiden bytter ut mennesker. Kanskje hadde han/hun alltid med seg en venn på festen i et par år, vennskapet virket solid og etablert og vedkommende var blitt et fast innslag i vennegjengen, men så plutselig slutter psykopaten å ta med seg denne vennen. Vi spør “hva skjedde med NN”?, får en rask, halvlogisk forklaring og trekker på skuldrene. Snart tar psykopaten en ny venn med seg på de sosiale sammenkomstene. Den forrige vennen blir aldri nevnt igjen.
Psykopaten har et enormt gjennomtrekk av mennesker i livet, men hyppig utskifting av venner kjennetegner også det moderne liv, hvor folk flytter mye på seg og mennesker er blitt en forbruksvare. Bare se på dating apper, hvor lett det er å forkaste andre mennesker. Psykopaten kan derfor lett gjemme seg bak den urbaniserte kulturen. Det er faktisk meget vanskelig å avsløre at det dreier seg om manglende evne til tilknytning og psykopatisk forkastning når mennesker i psykopatens liv bare blir borte.
I den forrige teksten, “De 3 fryktene”, så fortalte jeg hvordan jeg brøt NK og tok en titt på psykopatens sosiale medier (anbefales ikke før du er sterk nok). Jeg lærte mye av en kort titt. Jeg lærte at psykopaten har giftet seg med min erstatter og også fått et barn med henne. Jeg vil nå fortelle dere enda en ting jeg oppdaget.
Psykopaten og jeg hadde opprinnelig kanskje så mange som 20-30 felles kjente. Dette var i 2014. Noen av dem stod psykopaten meget nær. Kun jeg var et primærobjekt, men psykopaten hadde flere han pleiet tett kontakt med, blant annet en venn som han trente sammen med hver eneste dag og som stilte opp for ham. Også flere andre beundret psykopaten så mye at de forsøkte å ha samvær med ham så ofte som mulig. Jeg vet at for noen varte denne kontakten i noen år, men NK hindrer meg i full oversikt.
Men så hopper vi til 2019. Psykopaten hadde da nettopp fått en datter sammen med sitt nye objekt. Bilde av den nyfødte ble lagt ut på facebook som seg hør og bør, og fikk over 200 likes. Jeg tenker her at hvis man har noen som venn på facebook så klikker man “liker” under et bilde av en nyfødt baby, også selv om man har et perifert forhold til foreldrene og vanligvis ikke liker noe annet de poster på sosiale medier.
Men her kommer avsløringen. Av våre opprinnelige 20-30 felles kjente så var det kun en eneste felles bekjent som hadde likt bildet. Det betyr mest sannsynlig at alle de andre ikke lenger er på psykopatens facebook. Hva har skjedd? Her er de to hovedgrunnene, slik jeg ser det.
- Noen hadde han tettere kontakt med enn andre. En av dem trente han som sagt mye med. En annen var han hyppig på sykkeltur med. En tredje proklamerte stolt at han hadde truffet psykopaten da han besøkte hans hjemby. En fjerde mente psykopaten var det “snilleste mennesket i verden” etc etc. Ingen av disse hadde likt babybildet. De har stått psykopaten såpass nær at noe mer dramatisk har skjedd enn at relasjonen bare “fadet ut”. Antakelig har han sviktet dem på psykopatisk vis, og de har gitt ham opp.
- Majoriteten av de 20-30 har nok aldri gjennomskuet ham som psykopat, men de har gått lei av den vanvittige dyrkingen av seg og sitt som han driver med på sosiale medier. Antakelig har han sjelden likt noe de selv har lagt ut. Det lyder banalt, men det er slik sosiale medier fungerer; lik og bli likt. De har merket grandiositeten hans, men uten å kunne sette ord på det. Etterhvert har de slettet ham som venn.
Psykopater og narsissister vil ofte omgi seg med mange beundrere og virke populære, men hvis man observerer dem over lengre tid så ser man at fanklubben stadig byttes ut. Psykopaten får lett kontakt med andre, men de klarer ikke å holde på kontakten.
Vær derfor trygg på at psykopaten ikke opplever intimitet med noen. Det lyder forferdelig å fryde seg over dette. Men som tidligere primærobjekt så er det viktig å forstå at intet var i veien med deg. Du gjorde så godt du kunne for å leve opp til psykopatens krav og for å bli verdsatt, men psykopaten verdsetter ingen. Selvfølgelig slår dette tilbake på dem, hele tiden. Om de lider av det eller forstår at de kan takke seg selv, er usikkert. Men vit at det skjer. Betrakt det som karma og uten å ha dårlig samvittighet. Det er slik psykopaten selv velger å leve.
En kort kommentar til “Dirty John” sesong 2, som nå er sluppet på Netflix. Min holdning til serien baserer seg på gjennomsyn av de to første episodene. Dessverre opplever jeg ikke historien om Betty Broderick som et like godt studie av en psykopat, som John Meehan var (sesong 1). Det kan godt hende at den virkelige Betty Broderick var en psykopat, men det har de ikke klart å gjengi i filmatiseringen. Blant annet de nostalgiske erindringene som Brodericks karakter får om sitt tidligere familieliv gir inntrykk av en person som har evnen til å knytte seg til andre personer. Broderick var åpenbart en gal morder, men ikke nødvendigvis en psykopat. Det kan være hele serien er fascinerende likevel (jeg så kun de to første episodene), men ikke psykopatisk relevant slik jeg ser det.