Jeg jobbet egentlig med en tekst om psykopatens forhold til tid, da det gikk opp for meg at høytiden igjen har tatt oss (var det ikke nettopp jul?). Nå er det påske og blant mange ting som kan trigge vonde følelser, savn og ensomhet hos ofrene, så er høytidene blant de verste. I høytidene har mange fri fra jobb eller skole, og god tid til å reflektere over relasjonen med psykopaten. Hvis bruddet fortsatt er forholdsvis ferskt, så har offeret kanskje isolert seg, takket nei til hyttetur med familie eller venner, og føler seg svært ensom og verdiløs. Og selv for oss som har lagt en del av det vonde bak oss, så kan høytider markere en slags “opptelling” etter bruddet. Vi har lett for å tenke “nå er det x antall år siden vi feiret påske hos NN, den påsken psykopaten ødela ved å (fyll inn det som passer)”. Vår tidslinje har på en måte blitt redusert til livet før og etter psykopaten.
Psykopaten har nemlig en evne til å ødelegge høytider for ofrene. Markeringer eller situasjoner som vekker glede i ofrene, vil provosere psykopaten. Ekte menneskelig glede har psykopaten ikke evne til å oppleve. Glede skaper sinnsro og sjelefred hos normale mennesker, som i sin tur gir plass til kjærlighet og omtanke for andre. Alt dette er fremmede elementer for psykopaten, men han/hun kan observere at normale mennesker opplever dette. Det må derfor slås ned på! Primærofferet er den som står psykopaten nærmest. Primærofferet er også psykopatens søppelkontainer. Det er derfor dette offeret – som tidligere var deg (eventuelt fortsatt) – som psykopaten forsøker å ødelegge høytiden for.
Til tross for mange vonde minner, så blir vi sorgtunge av å erindre tiden med psykopaten. Er det ikke merkelig? Burde vi ikke heller ha en enda større grunn til å feire høytidene, fordi vi er fri? Men vi klarer ikke det. Hjertet henger ikke med. Å stå i lys av psykopatens oppmerksomhet var så spesielt og magisk at vi savner denne tiden intenst, selv om vi vet at det var idealisering og ikke ekte. Psykopaten ønsket å trekke oss inntil seg for å misbruke oss. Vi vet det, og glimtvis opplever vi ekte takknemlighet for å være fri, men så overtar snart vårt positive bilde av den vi trodde psykopaten var.
Relasjonen har mest sannsynlig bestått av ti prosent gode opplevelser, og nitti prosent frustrasjon, utrygghet, selvbebreidelse og frykt. Likevel klarer vi å blåse de ti prosentene opp til uvirkelige proporsjoner, slik at de dominerer vårt syn på hele relasjonen. Vi har ikke vidsyn nok til å inkludere hele relasjonen, og lar de gode opplevelsene få definisjonsmakten. De få men gode opplevelsene vekker nostalgi i oss, og bestemte tider på året eller objekter trigger vårt savn. Jeg husker jeg kunne falle helt i staver av å stå utenfor en butikk, hvor psykopaten og jeg gjorde innkjøp sammen.
Dette innlegget skal for en gangs skyld ikke handle om hva du bør gjøre eller ikke bør gjøre. Å rehabiliteres er hardt arbeid, og strenge formaninger kan virke påtrengende. Denne bloggen er full av slike. Det er nesten som å være på militærleir, med meg og de andre “bedreviterne” som drillsersjanten fra helvete; “det var ikke ekte!”, “du må bryte kontakten!”, “ta livet ditt tilbake!”. Det er nødvendige råd, men jeg kan bli trett av meg selv innimellom og regner da med at leserne kan bli enda mer frustrert, og da spesielt de som faktisk forsøker å følge formaningene mine.
I påsken synes jeg du skal få hvile, og være snill med deg selv. Hvis nostalgien tar over dine tanker, gjør deg sorgtung og får deg til å gråte, så la den! Å sørge over tapet av en person du trodde elsket deg, er ikke noe som bare er overstått etter en viss periode. Det kan komme tilbake glimtvis i mange år, enten i korte øyeblikk eller i begrensete perioder, trigget av for eksempel høytider. Psykopaten elsket deg ikke, men det er likevel et tap at en person du var så involvert i, ikke lenger er en del av livet ditt. For det fantes lykkelige og gode øyeblikk. Ikke alt var manipulasjon og misbruk. Vi vet ikke hva som gjorde at psykopaten innimellom var glad og føyelig, antakelig var det hendelser som for oss vil være absurde, men det spiller ingen rolle akkurat i dag, for de manipulasjonsfrie øyeblikkene gjorde deg lykkelig. Du elsket psykopaten, kjærligheten var ekte fra din side. Tapet av dette må sørges i fred. Tenn et lys, lag deg en kopp te eller ta et bad. La ro og varme omslutte deg. Rusle en liten tur hvis været er bra. Ta hensyn til din sorg og legg tempoet deretter. Det er disse små tingene som er kjærlighet til deg selv. Benytt deg av priskrigen, og spis det smågodtet! Det er en ordre!
Psykopaten forlot oss med følelsen av verdiløshet. Dette var bevisst og kalkulert, og psykopatens intensjon helt fra starten av. Psykopaten visste hva han/hun gjorde. Hvordan kan du vite det? Den manglende responsen på våre skrik etter svar er hvordan. Den manglende takknemligheten for alt vi gjorde og ofret for psykopaten er også hvordan. Psykopatens taushetskur og manglende samarbeid er iscenesatt for at vi skal føle oss maksimalt betydningsløse og oppleve at vi ikke eksisterer. Psykopaten ønsker at vi skal sitte alene med våre spørsmål, til de gjør oss gale; til vi vender oss mot oss selv og spiser oss selv opp innenfra. Psykopaten vet at dette skjer, for han/hun har studert og observert denne effekten siden ungdomstiden, da han/hun som ung psykopat knuste de første hjertene. Senere har psykopaten forfinet prosessen og gjort den til en kunstform. Men ikke la dette skje med deg. Psykopaten etterlater deg som om det ikke er noe som helst spesielt eller unikt ved deg, men sannheten er motsatt. Psykopaten singlet ut deg som mål fordi du ER spesiell. Du utstrålte varme, livsglede og kjærlighet. Antakelig hadde du en smittende og ekte latter, og var godt likt av dine omgivelser. Du minnet psykopaten på alt han/hun ikke er eller kan få. At psykopaten plukket ut nettopp deg blant mange var ingen tilfeldighet. Han/hun har ingen interesse av å innynde seg hos en person som ikke deler med sine omgivelser. Som ikke er sjenerøs. Som er selvopptatt og ikke ser andre. Psykopaten ville ha intet å hente hos en slik person. Derfor spottet han/hun deg.
Følelsen av verdiløshet som psykopaten etterlater deg med, er ren projeksjon. Det er slik han/hun egentlig har det selv, men dumper selve opplevelsen av dette over på deg. Ikke la denne siste, devaluerende manipulasjonen bli sittende. Når du i påsken går en tur ut i finværet, så kost på deg et smil. For egentlig har du ingen grunn til å sørge. Du har grunn til å feire! Psykopaten så hvilket godt menneske du er og misbrukte det, men nå er du fri. Psykopaten får ikke lenger nyte godene av ditt varme hjerte og sjenerøsitet. I tillegg har du oppdaget hva han/hun er bak masken. Dette er en seier, ikke et nederlag. Ta det innover deg. Smil. Gjør noe godt for deg selv. Gjør noe godt for en annen som fortjener det. Gjør noe godt for sjelen din.
Savner du psykopaten likevel?
La Alexandra Nouri på en humoristisk måte få deg til å innse det absurde i å savne dette skadelige mennesket. La oss le litt av både vår egen overbærenhet og av hvor patetisk psykopaten egentlig er (hentet fra www.alexandranouri.com – fritt oversatt av meg);
NÅ har du virkelig gjort det. I valget mellom å redde din egen fornuft, din framtid og ditt selvbilde, og å leve med de absurde selvopptatte og egoistiske faktene til en psykopat så valgte du det første. Du forlot psykopaten. Du har valgt motorveien til indre fred og sinnsro og kuttet all kontakt. Hvordan kunne du velge så feil?
Men det er ennå ikke for sent! Du kan få ham/henne tilbake! Alt du trenger å gjøre, er å legge deg langflat, og håpe at psykopaten vil ta alle dine unnskyldninger og beklagelser til etterretning. Og gjør han/hun ikke det, så kan du bare legge deg enda flatere! Du kan få psykopaten tilbake! Psykopaten kommer til å logre av denne desperate oppmerksomheten fra deg, og mest sannsynlig straffe deg for at du våget å stå opp for deg selv. Men ikke la det stoppe deg! For etter straffen vil psykopaten slippe deg inn igjen. Da vil dine sår lindres og du kan slappe av igjen, og gjenoppta din rettmessige trone i hans/hennes forstyrrede liv.
Jeg forstår deg. Du savner psykopaten. Vi vet alle hvordan det føles. Men la oss legge denne “savne-greia” litt under lupen.
Jeg regner med at vi alle har forstått, at når det kommer til psykopaten så har vi med to forskjellige personer å gjøre; maske-psykopat og ekte-psykopat. Du savner den ene av de to, jeg tror ikke vi trenger å være rakettforskere for å forstå hvem.
Maske-psykopat er borte. Avgått ved døden. Savnet i strid. Jeg vet dette gjør vondt, det er smertefullt. Tapet trenger å sørges. I tillegg til tapet av maske-psykopat, så har du en bråte av mishandling lesset over på deg av ekte-psykopat. For å toppe denne cocktailen av sorg og traume så er det ikke verre enn at maske-psykopat og ekte-psykopat bebor den samme kroppen! Du blir altså minnet på den snille og gode maske-psykopat hver gang ekte-psykopat mishandler deg. Det er megaforvirrende, og bare en annen psykopat ville ikke bli satt ut av en slik surrealistisk sammenblanding.
Og det blir bedre! Når ekte-psykopat ringer deg etter bruddet, så lyder han/hun akkurat som maske-psykopat! Du hopper av glede, det er jo ham/henne du har ventet på! Maske-psykopat er tilbake for å redde deg fra onde ekte-psykopat! “Det er DEG jeg har ventet på, NÅR kan vi treffes??!!”.
Oooops….. rolig nå, vent et lite øyeblikk. Sett deg på hendene dine. La meg spare deg for unødvendig smerte ved å hoppe fremover i tid, til der psykopaten smeller døra i ansiktet på deg igjen og du nok en gang våkner opp til virkelighetens kalde gufs. Det ble ikke bedre av å ta psykopaten tilbake. Tvert imot, det ble akkurat hakket vanskeligere. Maske-psykopat er fortsatt borte. Ekte-psykopat er fortsatt en mishandler. Maske-psykopat og ekte-psykopat er fortsatt i den samme kroppen, OG nå har du i tillegg mistet alle de hardt tilkjempete framskritt du har nådd i rehabiliteringen din, og stillet deg selv tilbake til nullpunktet.
Likevel lurer du på hvordan PSYKOPATEN har det. Selvfølgelig gjør du det. Du er sensitiv og omsorgsfull (psykopaten velger ikke folk som er tøffe i trynet). Du har hele tiden blitt programmert til å stille deg inn på psykopatens frekvens; hans/hennes følelser og behov. Hele relasjonen handlet om psykopaten, han/hun drillet deg til å tenke på lite annet. Den virkelige deg, den du var FØR psykopaten, ønsket ikke en bortskjemt, selvsentrert og voldelig tre-åring i en voksen kropp. Den virkelige deg ønsket en partner!
“Hallo der!” hører jeg en lojal helt avbryte, “ikke snakk om psykopaten slik! Han/hun er ikke bortskjemt og selvsentrert tre-åring!……… Ok, han/hun er en bortskjemt og selvsentrert tre-åring, men MIN bortskjemte og selvsentrerte tre-åring”. Hmm…. så jeg ikke deg som hysterisk deltaker på The Jerry Springer Show forrige uke? Denne “helten”, denne forsvareren av psykopaten, kunne ikke vært deg…. eller?
Resten av oss bør heller lytte til venninna mi Siri. Siri`s mann gikk virkelig hardt ut i starten. Sjarmerende. Omtenksom. Fantastisk. Nå er de to gift, og han ble umiddelbart etter bryllupet kald, distansert og ondskapsfull. Han klaget på ekteskapet men nektet å skilles. Han var uempatisk, defensiv og helt vilt manipulativ. Han er en psykopat. Siri visste noe var galt, men hun ble værende. Han ble fjern, Siri kjempet for å gjøre det bedre. Hvor lenge pågikk dette før Siri skjønte tegninga på veggen?
Siri ble værende hos sin psykopatiske ektemann i 30 år, før hun “på egoistisk vis” forlot ham for å bevare den siste rest av fornuft hun hadde. Jeg lurer på om hun angrer seg og vil ha ham tilbake, eller om hun har noen råd til oss andre. La oss spørre henne!
“Du Siri, har du noen råd til oss som sitter her på gjerdet og bruker den dyrebare tiden vår på å savne psykopaten?”.
Siri: “Kom dere vekk! Fort! Jeg burde ha reist for 30 år siden, jeg vil ha mine 30 år tilbake!!!!!!”.
Hmm…. nei, ikke bry dere om henne. Hun er bare bitter. Hun burde ha blitt værende i 31 år, DA tenker jeg at psykopaten ville ha forandret seg. Hun var ganske enkelt ikke tålmodig nok! Dessuten, DIN psykopat er ikke slik. DIN psykopat vil forandre seg, han/hun er bedre enn de andre! Vær så snill, ta psykopaten tilbake og hold ham/henne borte fra oss andre!
Når vi forlater psykopaten, så er det fordi devalueringen har blitt uutholdelig. Men når psykopaten forsøker å oversveve oss så vet han/hun nøyaktig hvilke knapper å trykke på. Fristelsen til å ta ham/henne tilbake kan derfor bli uimotståelig. Vi er såret og gale. Vi nekter å tro at noen vil såre oss så bevisst som psykopaten har gjort. Vi er desperate etter lindring og derfor mer enn villige til å åpne våre armer og dører igjen. Alle indikatorer peker på å gi psykopaten en ny sjanse.
Alle bortsett fra èn; virkeligheten. Sannheten. Kunnskapen vi har tilegnet oss. Og ærlighet mot oss selv. Din sinnsro. Din helse. Denne indikatoren peker i motsatt retning – bort fra psykopaten. Yup, det blir en kamp i motbakke. Men hvis du investerer i innsatsen, så er utsikten fra toppen uslåelig!
Ser det fortsatt ut som at hvis du istedet investerer innsatsen i psykopaten, så vil ting kun bli bedre mellom dere?
Siri tilbrakte 30 år med psykopaten. Jeg lurer på, hvis hun bare hadde gjort en LITT bedre innsats, om han hadde forandret seg til det bedre… la oss si etter 10 år? 17 år? 25 år? Er Siri egentlig fornøyd med sin egen innsats? La oss spørre henne!
“Du Siri, er du glad for at du var sammen med psykopaten i 30 år?”.
Siri; “AAAAAARRRRGGGGGGHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!…………..”
Hmm…….. jeg må ha sagt noe galt.
GOD PÅSKE! 😉