Jeg har tatt en avgjørelse. Jeg vil slutte å bruke betegnelsen “offer” om personen psykopaten velger seg som primærmål. En høy andel av leserne nekter å anse seg selv som ofre. Selv er jeg nå kommet så langt at ikke lenger tenker på meg selv som offer. Det er ingen tvil om at vi er ofre for psykopaten og slik sett er betegnelsen riktig. Men det gavner ikke vår helbredelse å tenke på oss selv slik. Det finnes mange alternativer til begrepet som vil være like riktige. For eksempel “overlevende”. Det er ingen tvil om at vi har overlevd denne relasjonen. Noen ofre blir myrdet. Noen tar sine egne liv. Mange utvikler alvorlige lidelser som forkorter livene deres. En relasjon med en psykopat er unektelig farlig. Vi har hatt tett kontakt med en person som ønsker å skade oss. En leser foreslo begrepet “målskive”. Dette er også en god betegnelse. Vi ble en målskive for psykopatens hyperfokus, projisering og sadisme. Psykopatens tilkortkommethet søkte han/hun å lesse over på oss. Dog velger jeg å i fremtidige tekster bruke begrepet “objekt”. Objekt umenneskeliggjør oss og det er også slik psykopaten betrakter oss – som ting, eiendeler og speil. Jeg ønsker i den forbindelse en liten debatt om hvilken type objekt vi har vært.

Vi vet at psykopaten i 90% av tilfellene søker minste motstands vei. Han/hun vil derfor søke et objekt å dominere. Et objekt som føyer ham/henne, alltid sier ja og alltid beundrer. Dog kan ikke psykopaten tilby en liknende beundring eller føyelighet tilbake og det er her strikken til slutt sliter. Objektet forventer en viss form for gjengjeldelse, gi og ta, og det er ofte når psykopaten merker denne forventningen at forkastelsesprosessen starter. Til hvilket tidspunkt vår indre motstand trer inn varierer fordi vi som objekter er forskjellige, med forskjellig styrke, toleranse og tålmodighet. Noen merker motstand etter noen måneder, andre holder ut i tyve år. 

Innenfor de 90% som kan betegnes som “lette” objekter så finner vi mange typer mennesker; empater, høysensitive, medavhengige eller hva den vedlagte videoen kaller “passive” typer. Pass dog på å ikke umiddelbart assosiere “passiv” med noe negativt. Det er viktig at vi tenker etter og er ærlige med oss selv. Å være passiv kan inneholde mange positive egenskaper som fredelig eller snill.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selv om psykopaten foretrekker visse passive mennesketyper så har han/hun egentlig ingen preferanser. Det er derfor det neste objektet ofte er totalt ulik oss selv. Psykopaten kan gå fra tykk til tynn, rik til fattig, ung til gammel og veksle mellom forskjellige utseender. Psykopaten kan sammen med deg påstå at han/hun ikke liker mennesker av ikke-skandinavisk herkomst men så i neste relasjon bli sammen med en person av afrikansk eller asiatisk opprinnelse. Han/hun kan sågar gå fra mann til kvinne eller vice versa og fra heteroseksuelt objekt til homoseksuelt. Psykopaten velger oss ikke ut fra hvem vi er men fra noe vi har.

Selv om psykopaten foretrekker føyelige mennesker så er ingen trygge eller immune mot psykopatisk forføring. Erfarne psykopater vil i visse tilfeller søke større utfordringer og gå etter ressurssterke objekter; mennesker med meget tydelige grenser og som er kjent for sin handlekraft og som faller utenfor hva vi normalt anser som psykopatens målgruppe. Psykopater kjeder seg lett og foretrekker av og til denne typen utfordring; de ønsker å knekke sterke mennesker.

Derfor befinner objektene seg innenfor et meget bredt spekter. Mitt spørsmål til leserne i dag er derfor; hvilken type objekt var du? Tenk tilbake på hvilken fase du befant deg i da psykopaten fanget deg opp. Hva tror du tiltrakk seg ham/henne? Var du i en sårbar situasjon eller tror du psykopaten ble tiltrukket av en mer grunnfestet egenskap du har? Er du fortsatt slik i dag? Kjør debatt!  

I dag vil jeg fortsette og avslutte teksten fra i går. I den anledning får jeg assistanse av Meredith Miller fra youtube kanalen “inner integration”.

Vi snakker om vår krenkbarhet og hvordan vi kan føle oss mindre krenket. En krenkelse er et angrep på vår integritet og noe vi ikke skal tolerere. Det er imidlertid uhensiktsmessig å overreagere på en krenkelse. En overreaksjon vil kun straffe oss selv. Hva vi må huske er at det overveiende er dysfunksjonelle mennesker som krenker. De kan være dysfunksjonelle i form av en forstyrrelse eller at de føler seg utilstrekkelige. De kan også krenke som følge av midlertidig dysfunksjon, som stress eller overbelastning. Det betyr ikke at du skal unnskylde eller tolerere deres krenkelser, men det er viktig å være oppmerksom på at en krenkelse sjelden handler om deg. Ikke overta den dysfunksjonelle krenkerens sårbarhet. Send den i stedet tilbake til dem. Den tilhører ikke deg. 

Hvis du overtar den andres sårbarhet så stjeler krenkelsen din energi og makt, det som Miller i den vedlagte videoen kaller “power”. Det medfører at du blir gående resten av dagen med skamfølelse og en klump i magen, i tillegg til at du “kverneanalyserer” krenkelsen. Det kan bygge seg opp en aggresjon i deg både mot krenkeren og mot deg selv, og typisk begynner du å formulere svar du burde ha ytret for å sette vedkommende på plass. Det du egentlig forsøker når du fantaserer om en slik irettesettelse, er å gjenopprette din ære for ditt indre øye siden muligheten til å gjøre det foran krenkeren er tapt. Du forsøker å regulere selvbildet og lappe sammen hva du opplever som tapt integritet. Vi tror vi kan gjøre det ved å såre krenkeren tilbake. Det var dette energibeslaget som ødela hele min arbeidsvakt i eksempelet fra teksten i går, om polititjenestemannen som jeg fikk en opplevelse av at krenket meg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fristelsen til å sende noen verbale kraftsalver i retur er stor. Vi ønsker å straffe avsenderen av krenkelsen. Det er imidlertid ikke dette som menes med å “sende krenkelsen tilbake”. Å sende den tilbake er å ikke eie den. La være å ta den imot. Det er egentlig såre enkelt. Krenkeren sender ballen til deg i håp om at du skal reagere og fange ballen. Du unnlater å gjøre det ved å tre til side og la ballen sprette i veggen for deretter å legge seg død på gulvet. Ofte er det nemlig en reaksjon krenkeren ønsker seg. Vi vet at dette gjelder psykopaten og narsissisten, men også andre dysfunksjonelle mennesker krenker deg for å skape en konflikt og trekke deg ned til deres nivå. Husker dere teksten om grisen som elsker å bryte i gjørme? Det er oftest dette en krenkelse handler om. Krenkeren ønsker å engasjere deg i en verbal skittkasting. Du responderer best med taushet.

Miller beskriver i videoen hvordan vi tror det vil føles forløsende å gi en verbal respons på stedet. Vi skulle ønske vi hadde et paratsvar som for evig og alltid ville få krenkeren til å tie. Det er riktig at ting må stoppes ved fødselen. Vi ønsker ikke å føde en mobbesituasjon. Vi ønsker å vise at “meg kan du bare glemme å hakke på”. Det er også riktig at kjeft gir en forløsning der og da. Problemet er imidlertid at vi mest sannsynlig vil angre våre ord i ettertid. Hederlige og empatiske mennesker ønsker ikke å bryte i gjørme. Vi har det ikke bra i etterkant hvis vi har oppholdt oss i den retoriske rennesteinen. Personlig kan jeg bekrefte at det er meget lettere å leve med de tilfellene hvor jeg har forholdt meg taus og snudd ryggen til en krenkende situasjon, enn i de tilfellene hvor jeg svarte med samme mynt. Det denne bismaken med rette forteller meg er at krenkeren er skitten, og at jeg ved å respondere med ukvemsord også ble skitten. 

Ha det derfor i tankene hvis du går og angrer på at du ikke fikk “kjeftet” som tilsvar på en krenkelse; det beste er ikke å svare. Du var ikke feig. Du gjorde det riktige ved å tie. 

Skal man da ikke gjøre noe? Skal vi bare la oss krenke og la krenkeren få lov til å gå amok? Nei, vi skal ikke bare la oss krenke. Det var dette vi gjorde i relasjonen med psykopaten. Nok er nok. Krenkelsene vi opplevde sammen med ham/henne saturerte oss for resten av livet. Problemet er imidlertid ikke at vi tolererte for mye krenkelse uten å gjengjelde. Problemet var at vi erkjente ikke krenkelsene for hva de var. Det er derfor ikke et adekvat verbalt svar som er botemiddelet mot krenkelser, men bevisstgjøring. 

Vi er nødt til å lære oss hva en krenkelse er, identifisere den og erkjenne den. Mange av oss har problemer med å si ordene “jeg ble krenket”. Det er som om det er flaut å si, at det gjør oss til svake mennesker å innrømme at en krenkelse mot oss har funnet sted. Eller kanskje vi tror at vi fortjente krenkelsen? Det siste er meget vanlig blant skambelagte personligheter. Hvis vi synes det er pinlig å innrømme at vi ble krenket så har vi ennå ikke forstått at fiendtlighet ligger hos avsenderen. Jeg repeterer dette ofte fordi det er så viktig å huske. Fiendtlighet ligger hos avsenderen. En krenkelse er derfor sjelden personlig. Den handler ikke om deg. Hvorfor skal det da være flaut å innrømme at man ble krenket? Hvis man synes det er flaut så har man absorbert krenkelsen. Det skal man ikke gjøre. Husk, la ballen sprette i veggen og falle død på gulvet. Vi tror kanskje at å fortelle om en krenkelse er det samme som å innrømme skyld. Ofte blir dette synlig fordi vi umiddelbart går i forsvar. La oss si at du forteller din venn om en krenkelse; “hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på. Men jeg er til å stole på altså!”. Vi tror vi må forsvare krenkelsen. Men når det har gått så langt så har vi allerede absorbert krenkelsen og begynt å tvile på oss selv. I tillegg søker vi bekreftelse fra et publikum på at krenkelsen ikke har rot i virkeligheten. 

Å fortelle at man ble krenket er ikke det samme som å bekrefte at krenkelsen er sann eller berettiget. Hvis vi fjerner den siste setningen fra uttalelsen, så blir den “hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på”. Punktum. Da har du ikke absorbert krenkelsen. Du bærer den istedet med deg på overflaten. Du observerer krenkelsen uten å absorbere den. Hvis du ytrer denne setningen til en venn så kan du bearbeide den sammen med din venn, uten å la den bli en del av deg. For det er viktig å bearbeide krenkelser. Det er derfor viktig at du lærer deg å gjenkjenne en krenkelse og i tillegg våger å snakke om den. Det er med andre ord viktigere for vår mentale helse å erkjenne en krenkelse enn å reagere på den. 

Når du har erkjent krenkelsen, så må du analysere hvordan den påvirker deg. Det er da primært to spørsmål du bør stille.

1) Har krenkelsen skadet deg, eller kan den skade deg? Et eksempel på en krenkelse som kan skade deg, er en fysisk eller økonomisk krenkelse. De fleste verbale krenkelser kan ikke skade deg. Sosiale krenkelser kan skade deg hvis det handler om alvorlige falske anklager eller ryktespredning.

2) Er krenkeren en som står deg nær sosialt, familiært eller profesjonelt, eller er han/hun en uvedkommende? Dette har betydning for både din mulighet og din trang til å konfrontere krenkeren. Et eksempel på en uvedkommende krenker er en fremmed person som du mest sannsynlig aldri kommer til å se igjen.

Med disse to spørsmålene så har du flere potensielle sammensetninger. Blant annet;

En krenkelse som kan skade deg fra en uvedkommende krenker. En fremmed person har truet deg med pistol eller utøvet vold mot deg. En åpenbar regulering av krenkelsen vil være en anmeldelse og eventuell psykologisk oppfølging. Disse krenkelsene er intenderte men ikke personlige. Du vil i de fleste tilfeller klare å bearbeide dem på effektivt vis, eventuelt med hjelp.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en vedkommende. Avhengig av hvilken type relasjon dere har så kan du regne med å måtte forholde deg til denne personen igjen. Det vil da være hensiktsmessig å konfrontere vedkommende, enten umiddelbart eller på et noe senere tidspunkt (men ikke vent for lenge, da har det lett for å “koke bort” og ingenting blir løst). Avhengig av den krenkedes respons på konfrontasjonen, så må du vurdere om sanksjoner er på sin plass.

En krenkelse som kan skade deg fra en vedkommende. Disse krenkelsene er sjelden tilfeldige. Det er i dette feltet alle psykopatens handlinger befinner seg. Vurder en anmeldelse og innfør NK.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en uvedkommende. En ikke ubetydelig andel krenkelser befinner seg innenfor dette feltet, og når vi er lett krenkbare så bruker vi mye energi på å bearbeide disse krenkelsene. Men det er her den største muligheten for energisparing ligger. En uvedkommende kjenner oss ikke, krenkelsen er derfor ikke personlig. Når den i tillegg ikke kan skade oss så er den beste responsen et skuldertrekk og ignorering.

En slik analyse av krenkelsens karakter krever sindighet og et kaldt hode. Det kan derfor være en fordel å ikke respondere umiddelbart. Krenkelser berører våre følelser, slik at impulsresponsen ofte blir affektiv og en vi ofte angrer på. Det beste er å vurdere konsekvens og eventuelle sanksjoner på rasjonelt vis, da litt distansert til selve krenkelsen både i tid og rom.

Dernest er det viktig at du tenker over hvorvidt din krenkbarhet i bredere forstand hemmer deg. Føler du deg konstant krenket? Er krenkelser en altoverskyggende faktor i ditt liv? Hvis ja, ønsker du å gjøre noe med det? Kan du gjøre noe med det? Hva kan du gjøre? Er krenkelsene reelle eller innbilte? Er du et offer eller er du en som kvier deg for å erkjenne en krenkelse? Hvis du er et offer, trives du i offerrollen eller vil du ut av den? Hvis du trives i offerrollen, er det fordi det er behagelig å slippe å ta ansvar for ditt eget liv og dine egne handlinger? Vær litt selvkritisk når du reflekterer. Å være selvkritisk er ikke det samme som å fordømme seg selv. Selvkritikk er vekst, selvfordømmelse er pisk. Og “det evige offer” er den sikre veien til passivitet og sosial og sjelelig død i form av bitterhet og selvmedlidenhet.

Ikke vær bitter. Og ikke la krenkelser stjele din livsenergi. Det har du ikke tid til. Du har et liv som skal leves. 

Minner på kurskveld i Ålesund om to dager. Nå er siste sjansen til å melde deg på. Se “arrangementer” på facebook siden for mer info.

Debatten etter forrige innlegg avlet uvanlig mange gode og viktige kommentarer. Kommentarfeltet er ment for at leserne kan dele bruddstykker av deres historier, støtte hverandre og få utløp for frustrasjon. På den måten kan man slippe noe av dampen ut på konstruktivt vis istedet for å vende det mot seg selv. En av kommentatorene som slapp ut damp ytret overskriften til denne teksten. Vedkommende opplever et slags tiltakende kollektivt angrep utenfra. Er det slik at vi blir en skyteskive etter relasjonen med psykopaten? Eller er vi blitt paranoide? La oss snakke om det i dag.

Jeg tror mange opplever det samme som denne leseren. Omfanget av angrep i form av negativitet fra andre mennesker øker, både fra kjente og fremmede. Dette blir en belastning i en tid da ofrene trenger ro, trygghet og vennlighet. Det pussige er at det ikke skjer like etter bruddet men etter at det har gått en stund. Jeg vet ikke om alle opplever dette, men personlig så kan jeg nikke gjenkjennende til leserens utsagn. Jeg tror det finnes rasjonelle forklaringer på denne opplevelsen, i tillegg til forklaringer som er mindre “vitenskaplige”. La oss kort se på de rasjonelle forklaringene først.

Dine grenser blir merkbare for omgivelsene. Det betyr at du har begynt å ta dem i bruk og at de virker. Det betyr også at giftige mennesker reagerer på dem. Både kjente og fremmede vil vise sin misnøye med at du med ditt kroppspråk eller ord ikke finner deg i alt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du er blitt mer sensitiv for negative tilbakemeldinger. Vi er sårbare og sterke på samme tid etter opplevelsen med psykopaten. Styrken ligger i våre nye grenser og vaktholdet av disse. Sårbarheten ligger i at vi er blitt mindre avslappet i forhold til arroganse og direkte fiendtlighet fra omgivelsene og blir lettere trigget. Fiendtligheten øker på grunn av ovennevnte grenser og vi er da inne i en ond sirkel hvor vi tåler mindre fiendtlighet men samtidig opplever mer.

Universet returnerer det vi sender ut. Ja, slik er det. Dette lyder kanskje som en mindre rasjonell forklaring men egentlig er det ganske naturlig. Smiler vi til et annet menneske så får vi oftest et smil tilbake. Opptrer vi aggressivt så får vi aggresjon tilbake. Det handler om energi. Universet vil alltid forsøke å få balanse i regnskapet. Mange er bitre og sinte etter psykopaten. Det er naturlig at vi er det. Men for omgivelsene spiller det ingen rolle hva vi har vært gjennom, omgivelsene reagerer fortløpende og spontant på det vi kommuniserer. Vi kan ikke forvente at omgivelsene skal omstille seg etter vårt sinnelag. Bitter energi fra oss vil i en eller annen form slå tilbake på oss. 

Jeg har flere ganger snakket om at vi må kvitte oss med giftige personer i våre liv. Dette er essensielt for å heles. Men ingen kan stå alene. Du kan ikke vende deg mot hele verden. Verden har ingen skyld for din opplevelse med psykopaten. Strengt tatt har bare ett menneske den skylden, og det er psykopaten. Sørg for at du ikke blir stående igjen helt alene, ikke vend deg mot alle. I de tilfellene hvor det er nødvendig å skifte ut hele nettverket så er det viktig at du umiddelbart går aktivt i gang med å bygge opp et nytt. Ingen kan isolere seg, det blir vi bare ytterligere bitre og sinte av. 

Jeg vil nevne en mindre rasjonell årsak til opplevelsen av forøket negativitet mot oss etter at vi har våknet opp og lært. Jeg beveger meg med det litt inn i et alternativt univers. Jeg jobber i et felt hvor jeg kommer i kontakt med mange mennesker hver dag. Dette har jeg gjort i mange år og lenge før erfaringen med psykopaten. Det jeg opplever nå er at mennesker jeg aldri tidligere har møtt kan se på meg med det samme narsissistiske blikk som psykopaten ga meg hver gang masken falt; blikk som er fylt med så mye avsky og hat at nakkehårene reiser seg. Dette kan skje etter første kontakt og før et eneste ord er utvekslet, og akkurat dette fenomenet har jeg ingen rasjonell forklaring på.

De som er alternativt anlagt vil finne støtte for et slags kollektivt psykopatisk angrep mange steder på youtube og ellers på nettet. Flere ofre og terapeuter som publiserer er overbevist om at det dreier seg om et demonisk angrep. Jeg vil stille meg nøytral til om dette skal tolkes som reelle demoner eller brukes som metafor på psykopatene. Psykopater kan med rette kalles demoner, dog ikke nødvendigvis av det åndelige slaget. Det eneste som er sikkert er at det nå virker som om flere psykopater lar masken falle. Det er som om de “vet at jeg vet” og at masken faller umiddelbart ved første blikkontakt. Det er nifst og man skal være magesterk for å stå i det. 

Jeg pleier å fryse til is hver gang det skjer, ikke fysisk men psykisk. Den umiddelbare reaksjonen blir å trekke seg unna, noe jeg også gjør. Jeg merker smerter i musklene, i kjeven og klarer ikke å holde hodet kaldt. En annen leser i det samme kommentarfeltet som overskriften kommer fra, sier det slik:

“Nå er jeg inne i den hyperreaktive fasen der jeg ikke stoler på en eneste ny sjel på denne jord bortsett fra gamle venner før N. Denne fasen har vart lenge for min del og jeg føler meg ikke komfortabel rundt folk lenger og klarer ikke være meg selv- usikker og flakker med blikket hele tiden- også jeg som var så utadvendt, glad og brydde meg så lite om hva andre måtte mene om meg. Trist!”

Denne leseren beskriver en lignende reaksjon på omgang med mennesker, dog av en mer generell karakter. Personlig har jeg ingen problemer med å omgås venner, kolleger eller fremmede som jeg opplever som vennlige og varme. Men mennesker har blitt delt inn i to kategorier, “trygge” og “farlige” og jeg trekker umiddelbart slutninger om hvilken kategori nye mennesker jeg møter befinner seg i. Hva er dette? En ny og overnaturlig sans? Vrangforestillinger? En morbid forsvarsmekanisme? Jeg vet ikke og jeg har ingen forklaring. Det eneste som er sikkert er at det tilsynelatende har kommet for å bli. 

Noe vi kan forandre på er det enorme sinnet som av og til blusser opp. Den samme leseren som ytret overskriften, kommenterte også:

“av og til blir jeg likevel steik forbanna og helt klikkings forbanna ganger tusen som godtok alt, det værste av alt er at traumebåndet henger ved, dvs jeg kan ha romantiske tanker selv om vedkommende var ulv i fåreklær, ahhhhhhhhhhhhhhhhhh, av og til kan jeg være utrolig bitter, lei meg og har lyst til å gi en god F i alt, det er jo ingen der ute som forstår deg, de legger deg i ruin med store sår, du får attpåtil ikke hjelp eller forståelse. Nei, enkelte dager er pyton. Hva var det jeg ble bitt med siden det sitter så kraftig i?” 

Ja. Dette raseriet har mange av oss merket. Jeg vil berolige alle som kjenner seg igjen i uttalelsen, at det er en normal reaksjon. Jeg vil gjengi mitt svar til denne leseren i sin helhet:

“Du har all grunn til å være forbannet. Problemet er at kilden til sinnet vi opplever er ute av bildet. NK forhindrer at vi kan rette aggresjonen mot den som egentlig fortjener det. Det som da skjer er at vi retter det enten mot oss selv eller mot utenforstående.
Selv har jeg merket høyt sinne mot personer som ikke har noe med min relasjon med P å gjøre, men som på et eller annet vis trigger meg. Det kan være arrogante eller ufine mennesker. Jeg finner meg ikke lenger i slik oppførsel, og av og til har jeg faktisk lyst til å angripe dem fysisk. Dette er skremmende og selvfølgelig ikke hensiktsmessig. Det er derfor viktig å finne andre utløp for aggresjon og bitterhet.
Mange oppgir trening som en perfekt måte å bli kvitt aggresjon på. Bevegelsen og intensiteten gjør at kroppen kvitter seg med den energien som sinne skaper og som man ikke får utløp for. I tillegg frigjør trening endorfiner som beroliger og har en motsatt effekt av aggresjon; lykke. Altså dobbel gevinst. 
Du kan også bokse ut aggresjon på en vanlig pute eller en boksepute. Pass på at du ikke skader hånden. Skrik gjerne ut din frustrasjon. Dette kan gjøres i bilen eller i skogen hvor ingen hører deg.
Bitterhet må motarbeides på et dypere nivå. Tankegangen må forandres. Mange har nytte av takknemlighetsøvelser. Forsøk å være takknemlig over små og store ting som fungerer i livet ditt, for eksempel en god venn, at du klarer å betale regningene dine, at du fikk en gave, at du har luft i lungene, at du klarte å løse en konflikt på en god måte. På et senere tidspunkt vil du også være takknemlig for at psykopaten ikke er der lenger.
Skriveøvelser kan hjelpe mot både bitterhet og aggresjon. 
Noen søker til steder som gir dem gode assosiasjoner og som senker hvilepulsen. For eksempel steder med gode minner fra barndommen – en tid før psykopaten. Forsøk å huske hvem du var før.
Husk at dette tar tid. Det viktige er at du faller ned på et roligere nivå. Ikke for andres skyld men for din egen, den konstante utskillelsen av adrenalin og stresshormoner er skadelig.” 

Som jeg skriver i kommentaren så har jeg selv vært så sint – også på fremmede – at jeg har vært villig til å angripe dem fysisk. Jeg har ikke brydd meg om at motparten har vært større og sterkere, ei heller mindre og svakere. Jeg har uansett vært villig til å skade vedkommende. Mitt resonnement synes å ha vært i retning “nå er det nok. Opplever jeg fientlighet fra en eneste person til nå så flyr jeg på ham/henne”. Det er alvorlig når impulskontrollen blir så dårlig. Et slik angrep ville heller aldri være juridisk berettiget og jeg/du ville mest sannsynlig bli straffet for det. Det er derfor meget viktig at aggresjonen får utløp på annet vis. 

Det er forståelig at vi ikke orker flere stygge blikk eller negative kommentarer. Men vi er nødt til å legge vår egen krenkbarhet under lupen og jobbe med den. Mange har blitt angrepet hele livet. Vi har svelget og svelget. Men det er ikke slik at vi kan gjenvinne tapt ære for et helt liv. Verden fungerer ikke slik. Uansett hva du har opplevd så tilhører det fortiden. Nye situasjoner og nye mennesker har ingenting med din fortid å gjøre. Istedet for å laste din fremtid for din fortid, så se nye situasjoner som en mulighet til å prøve ut forskjellige alternative responsstrategier. Før eller siden så vil du finne en som passer ditt nye jeg.

Negative reaksjoner fra omgivelsene vil ikke opphøre selv om du har fått nok av dem. Tvert i mot, nå har vi diskutert at visse ting vi gjør faktisk kan forsterke omfanget av negative reaksjoner. Hva du må lære deg, er at fiendtlighet tilhører avsenderen. Når vi ikke direkte har fremprovosert den, så handler den ikke om oss. Den er ikke personlig. Hva du egentlig gjør når du reagerer på fiendtlighet med fiendtlighet, er at du overtar den andres skam og sinne. Du blir en kontainer, en søppelkasse og adopterer en annens tilstand, som aldri hadde noe med deg å gjøre. Det som da skjer er at du tar hendelsen med deg hjem og lar den spise av deg, mens motparten – som egentlig var den hatefulle – går hjem lettet.  Hvis motparten i tillegg er en psykopat, så gir du ham/henne nøyaktig hva de vil ha – en reaksjon.

Derfor, fremprovoser ikke fiendtlighet og den vil aldri handle om deg. Du kan med god samvittighet og med et smil om munnen si “dette får du bære selv” og snu ryggen til vedkommende. Slipp sinnet der og da, ikke ta det med deg hjem. La oss ikke ende opp bitre og alene. La oss heller blomstre. Ha som mål å bli et avbalansert menneske med sunne grenser. Vær elskelig og hjelpsom mot dem som vet å verdsette deg. La alle andre gå.