Dette interessante spørsmålet oppstod i kommentarfeltet under et tidligere innlegg. En leser nevnte hvordan psykopaten hadde et “enormt behov for å hjelpe andre”, blant annet lånte vedkommende bort penger til mennesker han knapt kjente. Flere lesere hang seg umiddelbart på og fortalte om lignende erfaringer. En leser fortalte om hvordan psykopaten hjalp hennes bestemor på selveste nyttårsaften med en lekk oppvaskkum. Der holdt han på hele kvelden. Bestemoren fikk senere stjerner i øynene av å ha denne helten i familien, han hadde vunnet hennes tillit og hjerte for evig tid. Leseren selv måtte utsette nyttårsfeiringen til psykopaten ble ferdig med å hjelpe bestemoren. Senere, da han endelig dukket opp på festen, så høstet han ros også hos festdeltakerne for sin innsats hos den eldre kvinnen. I denne historien så slo det meg hvor enkelt det er for psykopaten å lyve om slik oppofrende innsats, komme respektløst for sent til avtaler og i tillegg bli beundret for det.

Jeg vil allerede her spekulere i om ekstrem og upassende hjelpsomhet er et uoffisielt psykopatisk rødt flagg?

Med “upassende” så mener jeg at graden av tjenester som psykopaten tilbyr ikke står i kontrast til dybden av relasjonen. Ett eksempel er historien over med bestemoren. Den ekstreme hjelpsomheten er ikke upassende hvis relasjonen mellom psykopat og barnebarn har vart en stund, da er psykopaten en integrert del av familien. Men hvis paret har vært sammen i meget kort tid så er ikke lenger hjelpsomheten like passende. En annen leser fortalte om hvordan psykopaten under bilkjøring kunne speide vilt fremmede mennesker som bar tungt, stoppe bilen og tilby dem skyss. Samtlige takket nei, fordi selv om de riktignok trengte hjelp, så er det en hjelp man ikke aksepterer av fremmede. Dette er en finfølelse som normale mennesker har, men som psykopaten ikke har. En leser uttrykte det som at psykopaten “noen ganger utførte så mange og rare tjenester at han nesten virket dum”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vil fortelle om min egen erfaring omkring dette. I begynnelsen av min “bromance” med psykopaten så ønsket jeg å introdusere ham for flere av mine egne venner. Han var ny på stedet mens jeg allerede hadde et fungerende nettverk. Jeg ville hjelpe ham på plass slik at han ble mindre ensom og mindre “klengete” på meg. På dette tidspunktet følte jeg ennå ingen sjalusi, jeg delte ham gjerne med andre. Jeg inviterte derfor en bekjent av meg på middag som jeg visste delte en felles interesse med min psykopat; trening.

Jeg laget lasagne for anledningen og vi tre spiste den sammen, tonen var god. De to andre mennene bestemte seg for å slå følge til treningsstudioet neste dag. Jeg hadde vakt på sykehuset og ville uansett ikke blitt med på noe slikt. Jeg syntes bare det var hyggelig at de kunne holde hverandre med selskap, da psykopaten frem til da hadde trent alene.

Neste kveld spurte jeg psykopaten hvordan det hadde vært å trene sammen. “Det var fint” svarte psykopaten, “jeg vil hjelpe ham med å skifte dekk på bilen hans”. Jeg hadde en blandet reaksjon på psykopatens utspill om å hjelpe min bekjente med å skifte dekk. “Så hyggelig” svarte jeg, men tenkte snarere “så rart”. Grunnen er at min psykopat er en muskuløs mann. Min bekjente er enda mer muskuløs. Selv klarer jeg fint å skifte dekk alene med min begrensede fysikk, det var derfor usannsynlig at min bekjente trengte hjelp til dette. Jeg undret derfor om min bekjente virkelig ba psykopaten om hjelp, eller presset psykopaten seg på og tilbød en hjelp som ingen hadde bedt om?

Jeg glemte snart hele greia, men ikke lenge, for psykopaten fortsatte å mase om dette dekkskiftet. Han utvekslet en sms-samtale med min bekjente angående dette i et par uker. Plutselig snakket han ikke mer om det, jeg spurte derfor “har du hjulpet NN med dekkskiftet nå?”. “Nei, han hadde visst gjort det selv” svarte han kort. Jeg tror aldri de trente sammen igjen, ihvertfall ikke planlagt. Jeg mistenker at min bekjente hadde gått lei av psykopatens mas om de dekkene og at han hadde tilstrekkelige sosiale antenner til å oppfatte psykopatens pågåenhet omkring noe så trivielt, som upassende.

Spørsmålene i ettertid dreier rundt hvorfor det var så viktig for ham å hjelpe en person han egentlig ikke kjente. Episoden ble enda merkeligere sett i lys av at for meg så løftet han knapt en finger for å hjelpe, selv om det var jeg som ustanselig holdt ham med selskap selv når jeg var trett, viste omsorg for ham, tolererte å bli trukket med fra aktivitet til aktivitet som jeg egentlig ikke hadde personlig interesse av og som laget de fleste av våre middager.

I dag vet vi at psykopaten ikke er tjenestevillig for å vise takknemlighet, høflighet, kjærlighet eller respekt. Årsakene er snarere en eller flere av disse:

–Å sørge for et godt rykte. Psykopatens fasade er viktig, samt at ingen andre enn primærobjektet får innsyn bak masken. Et godt rykte avler støtte og sympati, slik at primærobjektet møter skepsis når sannheten om psykopaten skal fram.

–Å overta primærobjektets omgangskrets. Dette har to funksjoner; å isolere objektet, samt å vende tidligere venner mot objektet, som igjen vil forsterke isolasjonen av objektet.

–Å rekruttere flygende aper. Alle, fjerne og nære, er potensielle flygende aper i psykopatens øyne. Alle kan smøres med tjenester. Han/hun synes det i tillegg er ekstra spennende og en stor bonusgevinst hvis han/hun klarer å hjernevaske primærobjektets egne venner til å bli flygende aper.

–Å forberede svertekampanjen som psykopaten (men ikke objektet) vet vil komme. Psykopaten trenger et publikum når svertekampanjen starter, og det viktigste publikummet er primærobjektets egen omgangskrets, fordi psykopaten vet at det er disse primærobjektet vil henvende seg til når sannheten om psykopaten kommer for en dag. Det er derfor disse som psykopaten må sørge for å alliere seg med.

–Sjalusifabrikkering. Ved å være overdreven hjelpsom mot fremmede, samtidig som primærobjektet neglisjeres, så vil psykopaten fremprovosere meget potent NF (narsissistisk forsyning) i objektet, som blir forvirret, desperat og sint (eller enda mer føyelig) av å observere dette.

–Å forsikre seg om at andre skylder dem noe. Det er alltid et regnskap i psykopatens hode, de glemmer aldri en tjeneste de har gjort for noen (men gjerne tjenester andre har gjort for dem) og de skal alltid komme ut med gevinst. Hva de har gjort for andre, skal betales tilbake dobbelt. De anser tjenester de har gjort for andre som gjeld som de har rett til en dag å innkreve. Kjennetegnende for en psykopat eller en narsissist er også at de tilbyr deg hjelp som du ikke har bedt om eller trenger og sågar opplever som uønsket, påtrengende eller brysom, for så å kalle deg utakknemlig når du ikke føler deg forpliktet til å gjengjelde tjenesten.

Husk at det hele helgen er 10% rabatt (på allerede nedsatt pris) på min bok og alle andre bøker på adlibris.com. Bruk rabattkode LES2019. Prisen på boken blir da 232 kroner, mot fullpris 298.

https://www.adlibris.com/no/bok/psykopati-og-kjarlighet-9788230015988?fbclid=IwAR1BjeZs1JR_qwk7Iv1nJbf1_sekpAckaizgVDPK40vtzQQygNgh0z8P2rs

Et eller annet sted på skalaen tipper en person over fra å være “normal” til å bli en psykopat. Mange er opptatt av hvor dette skillet går. Det er jo i og for seg et interessant spørsmål, selv om søken etter dette svaret kan nærme seg en usunn besettelse, især i tiden rett etter bruddet.

Mange lurer på om nettopp deres psykopat er normal eller ikke. Jeg var selv opptatt av dette. I begynnelsen leste jeg om psykopati for om mulig å utelukke at min eks var rammet. Jeg ønsket at han skulle være normal. Jeg innbilte meg at hvis han var normal så ville noe av det jeg trodde vi hadde være ekte også fra hans side, og kanskje han til og med ville returnere til meg.

Så denne tanken er helt normal, men den er ikke spesielt betryggende eller sunn. I dag så pleier jeg å spørre nye objekter som kverner rundt dette spørsmålet “er det slik at du vil avvise ham/henne for deres dårlige behandling av deg hvis vedkommende er psykopat, men du vil tolerere nøyaktig den samme dårlige behandlingen hvis jeg klarer å overbevise deg om at han/hun er normal?”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det handler med andre ord om hvorvidt du lar deg behandle dårlig, ikke om hva terroristen er. Det er likevel helt legitimt å lure på om noen du kjenner godt er psykopatisk. Det er liten vits i å lure på om noen du kjenner mindre godt er det, fordi å måle noen opp mot tyve psykopatiske kriterier krever en viss nærhet over tid. Det har ingen hensikt å diagnostisere for eksempel en kollega som du ikke vet noe om, kun fordi du har hatt et par uoverensstemmelser med vedkommende. I disse tilfellene er det lov å si “denne personen har jeg ingen god kjemi med og vil holde meg unna” og eventuelt være gråstein mot vedkommende, men ikke at vedkommende er psykopat.

Når du imidlertid kjenner noen godt så er det lov å diagnostisere ham eller henne i ditt indre. Og her gjelder to prinsipper. Det ene er at du kan glemme å lene deg til helsevesenet. Kun fordi vedkommende aldri har vært i behandleres søkelys, så er ikke det en indikator på at vedkommende er frisk. Vi har altfor høy tillit til at alle syke mennesker blir fanget opp av det offentlige og at kun vurderingene til faglig kvalifiserte gjelder. En ekte psykopat vil aldri komme i nærheten av noen faglig disseksjon, med mindre han/hun blir fengslet og tvangsobservert. Prinsipp nummer to er at du kan glemme å få støtte fra dine omgivelser. De tenker det samme som hva jeg skriver over; “du kan ikke kalle noen en psykopat, det kan kun en terapeut”. Dessuten har de som regel sett en helt annen side av vedkommende enn den du har sett.

Du står med andre ord helt alene med dine mistanker, og det må du lære å leve med.

Du må derfor stole på dine egne observasjoner. Det er en ekstra stor utfordring hvis man hele livet har vært en som ikke har hatt sterke meninger om noe og alltid latt tvilen komme andre til gode. Kanskje har du til og med latt andre definere virkeligheten fordi de fleste kamper ikke har vært viktige for deg; “synes du det er fint vær i dag? Ok. For meg ser det litt overskyet ut og truende regn, men det er vel fint vær som du sier, slik at vi kan ta den skogsturen”. Halvveis ut i skogsturen så begynner det å hølje ned. Du er likevel ikke en som sier “hva var det jeg sa”. Du bemerker for deg selv at du hadde rett, men neste gang lar du likevel andre bestemme om det er godt eller dårlig vær. Hvis du kjenner deg igjen i dette så begynn å legg mindre vekt på andres vurderinger, og mer vekt på dine egne. Til slutt vil du ikke lenger være avhengig av hva andre tenker om din eks. Husk at det er din eks, forelder eller venn, ikke deres.

Å bestemme graden av psykopati kan være vanskelig. Noe du kan ha som grunntanke, er at mennesker som viser tilbøyelighet til å være giftige, har en eller annen grad av narsissisme eller psykopati i seg. Hvor høy grad er underordnet. Hold deg unna og behandle dem som om de allerede har en fullblods forstyrrelse. Det betyr at hva de sier og mener er irrelevant. Umyndiggjør dem i ditt indre. Vi hadde ikke gått inn i en psykiatrisk avdeling og lagt våre liv i hendene til mennesker med vrangforestillinger og psykoser. La det samme gjelde når du beveger deg ute i hverdagen. Livet er ikke svart/hvitt. Det finnes syke mennesker utenfor psykiatriens vegger, og friske mennesker innenfor.

Noe annet som kan hjelpe deg litt på vei i spørsmålet, især med din eks, er graden av idealisering. Graden av idealisering avslører nemlig også graden av grandiositeten i deres indre, og dermed også langt på vei graden av hele forstyrrelsen. Jo mer grandios vedkommende er, jo mindre vil idealiseringen av deg være. Det betyr at en psykopat som er ekstra grandios, og dermed ekstra forstyrret, vil ha lite behov for å idealisere objektet. Psykopaten som er ekstra grandios vil tenke at idealisering ikke er nødvendig, fordi tillatelse til å bli inkludert i deres nærmeste sirkel er tilstrekkelig belønning. Der vil du bli værende, helt av egen fri vilje – også hvis du blir misbrukt og mishandlet, fordi psykopaten er så fantastisk. En sterkere idealisering kan derimot indikere mindre grandiositet og større grad av innsikt, fordi psykopaten (ja, fortsatt psykopat) forstår at idealisering er nødvendig for å knytte objektet til seg og at det ikke er sikkert at objektet finner psykopaten interessant nok uten idealisering – med andre ord er vedkommende mindre grandios og derfor også mindre forstyrret.

Således var min psykopat nummer tre meget forstyrret, fordi han bare “tok” meg og jeg skulle akseptere og like det. Graden av idealisering var minimal.

Med psykopat nummer to så var graden av idealisering også minimal men av en helt annen årsak; jeg var ikke primærobjektet men et sekundærobjekt. I hans tilfelle så var det hele tiden jeg som oppsøkte ham. Han kunne forholde seg helt passiv og fikk likevel NF (narsissistisk forsyning) av meg, helt gratis. Han syntes det var verdifullt og underholdende nok til å leke med meg i et par år, men noe primærobjekt var jeg aldri. Primærforsyningen hentet han helt andre steder, først og fremst hos sin kvinnelige kjæreste, som jeg vet at han forlot/gikk tilbake til ustanselig, samt triangulerte med andre kvinner. Vær med andre ord også oppmerksom på dette, at hvis du aldri opplevde noen idealisering av betydning, så var du muligens aldri et primærobjekt.

Det blir dessverre ingen direktesending på youtube kommende torsdag. Følg med på “arrangementer” på facebook for å se neste sending. 

Det er ikke den kjente danske filmen med samme navn jeg vil skrive om. Jeg vil skrive om en høyst selvopplevd fest som fant sted for nøyaktig seks år siden i dag. Grunnen til at jeg husker datoen er fordi enkelte datoer har brent seg fast i hukommelsen. Det handler ikke om en pågående besettelse av psykopaten. Traumebåndet gjør at objektene husker tidspunkter, lukter, steder og sågar hele samtaler sylskarpt i lang tid etter relasjonen. Kjenner dere igjen opplevelsen av at en hendelse med psykopaten som skjedde for to eller tre år siden, huskes og ikke minst føles som om den skjedde forrige uke? Det er nesten som om en relasjon med en psykopat åpner for et tidligere ubrukt potensiale i hjernen som vi ikke visste at vi hadde. I dag har jeg glemt mange av samtalene jeg gikk og husket på i så lang tid. Jeg har også glemt flere datoer, det er hva NK gjør – den sletter langsomt de lagrede filene – og det er positivt. Men enkelte datoer glemmer jeg nok aldri.

En av dem er 19. oktober 2013. Jeg bodde fortsatt som nærmeste nabo med min psykopat og kollega, og denne kvelden skulle han være vertskap for fest. De fleste av gjestene var felles kolleger og dermed personer jeg også kjente. Jeg husker hvordan han forberedte festen i lang tid, skaffet høyttalere og snakket om den ustanselig. Det lød som om det skulle bli hans livs fest. Selv hadde jeg fortalt ham ettertrykkelig at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde arbeidshelg på sykehuset. Derfor hadde vi på hans initiativ en alenekveld, kun oss to, kvelden før festen. Vi lagde middag. Vi gikk på Europris. Han overtalte meg til å kjøpe et par kilo smågodt som jeg trodde han og jeg skulle spise av den kvelden hjemme hos ham. Jeg reagerte på at det var i overkant mye, men tenkte at vi da hadde nok til flere kvelder. Men smågodtet kom aldri på bordet.

Jeg husker jeg ruslet opp trappen til inngangsdøren min den kvelden festen fant sted. Klokken var like før 23 og jeg var trett i hode og ben etter å ha løpt rundt på sengeposten og betjent pasienter i åtte timer. Jeg la merke til summing inne fra leiligheten hans, festen var visst godt i gang, men jeg så frem til å legge meg. Jeg skulle på jobb også neste dag.

Jeg hadde vel vært hjemme i fem minutter og begynte å gjøre meg klar til natt da det banket på døren. Det var ham. Han spurte pent om ikke jeg ville komme inn på festen, “bare en liten stund”. Han smilte søtt men også litt lurt og fandenivoldsk. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men syntes også det var smigrende at han så gjerne vil ha meg tilstede. Vi var på det tidspunktet seks uker inn i hva jeg oppfattet som en semi-romantisk relasjon, en “bromance” som han selv kalte det, og i min naivitet tenkte jeg at han ville ha den personen han var mest trygg på ved sin side, fordi han tross alt ikke kjente våre felles kolleger like godt som han kjente meg. Jeg tenkte at han var litt sosialt usikker sammen med dem. Jeg pleiet også idèen om at han ønsket å vise meg frem, som et trofè han var stolt av, at han liksom ville fortelle verden at “Daniel og jeg er perlevenner og kanskje enda mer”. Idèen gjorde meg varm og tent. Ikke forstod jeg at intensjonen hans var en helt annen og adskillig mørkere.

Jeg protesterte halvhjertet et par ganger men han nærmest tryglet meg om å komme på festen. Til slutt ga jeg etter; “ok, jeg kan ta en cider, men ikke mer”. Han strålte da jeg ga etter og gikk inn til seg selv igjen. Han hadde vunnet også den kampen. Jeg slukket noen lys, hentet en cider i kjøleskapet og gikk de tre meterne over til ham, det var ikke lengre mellom våre leiligheter. Man kunne gå tørrskodd over, til og med i snøstorm.

Jeg banket ikke på. Døren var åpen og ingen hadde uansett hørt det. Likevel la jeg merke til mangelen på “partyfaktor”. Denne festen som han hadde snakket opp i dagevis, hvor var den gode stemningen? Stemningen var hyggelig nok, men mer som man forventer i en kafè på dagtid. Normalt så pleier en fest å toppe seg i 23-tiden, da har folk drukket i tre-fire timer og man begynner å forberede seg på å flytte menigheten ut på byen. Men inne hos ham satt ti-tolv gjester og pratet lavmælt. Noen pratet ikke i det hele tatt. Musikken spilte i bakgrunnen, men ikke skyhøyt. Det var jeg glad for med min moderate hodepine etter kveldens arbeidsøkt. Jeg kjente alle gjestene og de nikket anerkjennende til meg da jeg kom inn. Et par av dem ble enda oppriktig glade for å se meg, som om jeg kom og “reddet den dødsdømte festen”. Jeg vet ikke om de oppfattet festen som kjedelig, men det var tanken som slo meg da jeg så reaksjonen deres. Jeg var ikke kjent som noen partyløve blant mine kolleger, men jeg ble oppfattet som en morsom og vellikt kollega. Dette visste min psykopat.

“Daniel kjøper bare smågodt som jeg ikke liker” smalt det fra ham. Jeg hadde knapt satt meg. Han kastet et blikk på skålen med to kilo smågodt som stod midt på bordet. Smågodt jeg hadde betalt. Intet annet syntes å ha blitt servert. I dag forstår jeg at det var hans plan hele tiden at smågodtet ikke skulle brukes til våre alenekvelder men til festen, som jeg ikke engang skulle delta på. I hans forstyrrelse oppfattet han det likevel som legitimt å utnytte meg til det formålet. Han smilte lurt til meg, som for å pakke inn spydigheten. Ingen kommenterte hans kommentar, og selv trakk jeg bare på skuldrene. Jeg var for trett i hodet til å la meg affektere.

Min manglende reaksjon – og muligens den manglende reaksjonen fra publikum – må ha ergret ham, for han pønsket ut et vis å skru opp latterliggjøringen av meg. Hans nye offensiv kom ikke øyeblikkelig, han ventet nok på et mer beleilig tidspunkt. Kanskje forstod han også at han ikke kunne angripe meg for hardt og for tidlig, for da risikerte han å miste anseelse blant gjestene. Jeg rakk derfor å slappe av litt, begynne på cideren og falt inn i en hyggelig samtale med en av gjestene, Sindre, da det igjen smalt fra psykopaten “Daniel titter inn vinduet mitt om natten”. Det kom helt ut av det blå og egentlig oppfattet jeg kun mitt navn, men jeg skjønte hvilken sammenheng han tok det utifra. En uke tidligere hadde jeg tittet inn gjennom vinduet i inngangsdøren hans klokken tre om natten fordi jeg lurte på om han var våken etter nettopp å ha kommet hjem fra en tur på baren. Jeg fikk selv ikke sove og ønsket å gå inn til ham. Det var helt mørkt i leiligheten hans men han hadde åpenbart likevel observert at jeg tittet inn, iakttatt meg i smug. I løpet av uken vår sammen nevnte han ikke sin observasjon med et ord, men nå kastet han fakkelen ut, antakelig i håp om at den skulle tenne kontrovers rundt min person; at jeg skulle bli mindre vellikt. Jeg merket at angrepene hans tiltok i styrke men jeg var fortsatt for likeglad til å bry meg. I stedet reiste jeg meg for å ta en røyk på altanen.

Han var lynkjapp med å følge etter. Hvorfor det, undret jeg. Han hadde aldri tidligere holdt meg med selskap mens jeg røk. Hva ville han nå? Jeg var vel litt irritert på ham. Han tok på seg sko, smatt ut døren etter meg og stilte seg ved siden av meg. Han smilte. Jeg plukket sigaretten fram fra lommen og tente den. Det var intet ondskapsfullt i blikket hans der og da. Vi stod der et kort øyeblikk i stillhet. “Det vi har sammen, handler ikke bare om tid og sted” sa han plutselig. Jeg forstod ikke helt hvor det kom fra. Settingen og tidspunktet var feil. Men det er det som regel med en psykopat, de har ingen finfølelse for hva, hvor og når det passer seg å si ting. Det røde flagget ble dog raskt overdøvet i mitt indre, av at dette var nettopp en slik ting jeg hele tiden gikk og håpet på at han ville si. Det var som om jeg ble beroliget, at jeg alltid kom til å være spesiell for ham og at han aldri ville forlate meg. Jeg skulle nok tolerere hans keitete utsagn og oppførsel hvis han alltid ville være der. Jeg ble myk som smør og kysset ham på kinnet.

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

I dag ønsker jeg å skrive om et tema som ble berørt under direktestrømmingen på youtube i går kveld. For dere som ikke er informert, så har bloggen også en youtube kanal hvor jeg legger ut videoer omkring temaet psykopati. Enkelte torsdager så har vi såkalt livestream som foregår på direkten og hvor seerne kan delta i en direktechat med spørsmål og innspill. Hvis du ønsker å delta i kommende direktestrømminger så må du opprette en youtube profil/konto og ellers bare følge med på når neste direktestrømming finner sted, det legges ut under “arrangementer” på bloggens facebook side. Men det var en digresjon.

Det er kjent at psykopater og narsissister omgis av flygende aper – lojale hjelpere som fungerer som psykopatens forlengede sanser; hånd, øyne og ører – og som rapporterer tilbake til psykopaten alt de ser og hører, for eksempel om primærobjektet. Av og til deltar flygende aper også i direkte sabotasje på objektets eiendeler eller sågar kropp, altså at de kan skade objektet på vegne av psykopaten.

Men kan normale mennesker også ha flygende aper i sin omgangskrets? Svaret er ja, det trenger ikke nødvendigvis å stå en psykopat i sentrum. Det som kjennetegner en flygende ape er en form for ukritisk og sykelig lojalitet. Graden av lojalitet kan variere, fra den reneste dyrking av en “herre” hvor apen gjør alt han/hun blir befalt, til et fullstendig fravær av dyrking, men hvor apen i god tro støtter den gjeldende personen som står i sentrum, fordi vedkommende fremstår som overbevisende, troverdig og sympatisk.

Flygende aper kan også deles inn i aktive og passive, og det henger ofte sammen med den ovennevnte dyrkingen/fravær av dyrking, der hvor de mest fanatisk lojale er villige til å gå meget langt i å utøve aktive handlinger på vegne av personen i sentrum, til de passive apene som utelukkende viser mental og moralsk støtte men som aldri deltar i aktive handlinger. Deres lojalitet blir kun synlig når det blir et spørsmål om valg av side, for eksempel kan de passivt delta i utfrysningen av et objekt men aldri delta i direkte skading av vedkommende eller på egenhånd starte en svertekampanje. Flygende aper befinner seg også på alle stadier mellom de to ytterpunktene av aktiv og passiv.

Det som kanskje aller mest kjennetegner en flygende ape, er deres ukritiske støtte til personen i sentrum. De stoler blindt på vedkommende og spør aldri om virkeligheten er slik vedkommende person fremstiller den. En flygende ape har problemer med å tenke selv, er enkel å indoktrinere og vil for eksempel være et enkelt offer for ideologier eller politiske retninger som hele tiden oppstår. De vil ukritisk kaste seg på en bølge og marsjere i takt med andre, uten å reflektere særlig mye over deres standpunkter. De vil repetere mantra som de har hørt og lært, og er således meget gode budbringere i for eksempel psykopatens svertekampanje mot et objekt. En flygende ape ønsker sårt en leder som de kan lene seg til, enten en statsleder eller en personlig leder innenfor deres nære omgangskrets.

Personlig heller jeg mot å kalle flygende aper for mindre intelligente. Jeg har sterke aversjoner mot slike mennesker som ukritisk støtter en person eller en sak (selv om den personen de støtter kan ha gode hensikter). Flygende aper er meget farlige nettopp på grunn av deres manglende evne eller vilje til å reflektere over egne veivalg. De har forårsaket stor skade i historien, for eksempel på hele nasjoner men også på uskyldige enkeltpersoner. I dagens nyhetsbilde er det flust av flygende aper som ukritisk støtter og sprer forskjellige ideologier, bare følg med på aviser og tv nyheter så ser du dem, hver dag, og de finnes både på høyre- og venstresiden.

Jeg vil i den forbindelse våge meg ut i en litt farlig hypotese. Hvis vi ser på noe som er veldig aktuelt i vår tid – popstjerner. Følg med på hvordan publikum oppfører seg. Det er normalt å like musikk, foretrekke en musikksjanger og kanskje også å ha en favorittartist. Det er normalt å gå på konserter for å nyte kunsten som musikk er, og her skiller jeg ikke på kommersiell musikk og alternativ musikk – alt er kunst for den som nyter den. Men observer publikum, de som sitter stille og rolig på de bakre radene kontra gruppen med hardcore fans som står nærmest mulig scenen der de hopper og hoier, med plakater påskrevet “we love you” med enorme bokstaver. De hoier og skriker så mye at de umulig kan høre musikken. Det er fordi de ikke er der for å lytte til musikken, men for å dyrke en person. Har man slike tilbøyeligheter så våger jeg å påstå at man er en flygende ape i emning.

Men hvis man tror man kan speide en flygende ape ut fra lav intelligens så vil man ta feil, de kan være både velutdannede og veltalende. Av og til blir en flygende ape sågar skjøvet i front mens den egentlige personen i sentrum står i bakgrunnen. Apens manglende evne til å tenke selv er ikke nødvendigvis synlig på overflaten. De vil ofte ha sterke meninger om enkeltpersoner eller politiske saker og deres argumentasjon kan virke logisk, men hvis utfordret på deres syn så kan de reagere med aggresjon nettopp fordi de støtter seg til argumentene i motsetning til å ha tenkt dem selv.

Det er med andre ord den flygende apens egne egenskaper som bestemmer om vedkommende er en flygende ape eller ei. Det er ikke hvorvidt det står en psykopat i sentrum som er avgjørende. Derfor kan en flygende ape saktens være lojal mot en normal person eller mot en person med gode hensikter. Men fordi en psykopats karisma (tiltrekningskraft) og behov for å overbevise ofte er større enn en normal person, så er konsekvensen at det oftere står en psykopat i sentrum for apens lojalitet og dyrkning. En psykopat har bedre evne til, og større behov for, å omgi seg med flygende aper enn normale personer. En normal person vil oftere overlate overlojale støttespillere til seg selv av respekt for deres autonomi. En sunn person vil dessuten forsøke å støtte en flygende ape i å ta egne valg, så snart den sunne personen oppdager at han/hun blir dyrket.

Hva innebærer det å finne “den rette”? Mange går rundt og leter etter “den rette” uten å vite hvem det egentlig er. Det er noe de har lest om i romaner, blader og sett på film, det lyder så fint og de vil så gjerne ha det, men de leter i blinde. “Den rette” er forestillingen om en person som man er oppimot hundre prosent kompatibel med, og det trenger forsåvidt ikke være snakk om en romantisk partner. “Den rette” kan også være en venn – en såkalt sjelevenn. Forestillingene om hva man kan forvente av “den rette” varierer fra person til person, og strekker seg fra nokså realistiske forventninger til forventninger ingen kan leve opp til, som at man aldri mer skal krangle og at “den rette” vil behandle oss som en kongelig.

Jeg tror at urealistiske forventninger er grunnen til at mange går rundt og leter etter “en rett” som ikke eksisterer. Disse vil lete forgjeves. Det er lov å drømme om den perfekte relasjonen, men hvis man forsøker å sette drømmen ut i livet så risikerer man å forbli enslig. Kravene er ganske enkelt for høye. Men så har du motsatsen – objektene til psykopaten – som er villige til å slette alle krav og undertrykke egne behov i bytte mot at psykopaten blir værende i deres liv. Hva skjedde? Hvordan endte vi der? Hvordan gikk vi fra “denne personen vil jeg gjerne leve med” til “denne personen vil jeg gjerne leve for“?

Dyrking av en partner har aldri ført noe godt med seg. Det er fordi man ved dyrking ikke er likeverdige i relasjonen. Man trenger ikke å være like, svært få partnere er det – heller ikke likekjønnede. Selv i likekjønnede partnerskap virker det som om en viss grad av ulikhet fungerer best. Jeg tror det er derfor for eksempel et høyt innslag av feminisme vil ødelegge enhver relasjon, i hvert fall hvis målet er likhet. Motsetninger tiltrekker hverandre og utfyller hverandre. Motsetninger trenger ikke å bety at man ikke kan finne felles interessepunkter eller at man ikke har noe å prate om. Vellykket kommunikasjon handler ikke om at man må være like. Vellykket kommunikasjon handler om likeverdighet og tillit – at begge partnere våger å lufte sitt innerste for hverandre.

Men mange av oss kom så langt at vi var villige til å dyrke vår psykopatiske partner. Jeg vet at jeg var kommet dit. Jeg var villig til å senke meg selv flere hakk under ham, aldri utfordre ham og gi ham alt jeg hadde i bytte mot en grad av lojalitet som jeg kunne leve med. Jeg kan love dere at selv om vi hadde klart å beholde psykopaten i våre liv litt lenger, så hadde en slik dyrking aldri fungert i lengden. Det eneste som fungerer er likeverdighet i parforholdet, hvor begge føler at de har en stemme og ingen frykter den annen parts reaksjoner eller sanksjoner.

Gjensidig respekt er også påkrevet. Det betyr at hvis man ikke respekterer seg selv så har man et problem, fordi man da vil behandle partneren med den samme respektløsheten som man behandler seg selv. De av oss som ikke respekterer oss selv høyt nok vil derfor tjene mye på å jobbe bevisst med dette innen vi drar på partnerjakt.

Den skjeve kjøpslåingen vi var villige til å inngå etter “det manipulative skiftet” i relasjonen med psykopaten (det punktet hvor vi går fra å bli idealisert til selv å idealisere) innebar et sterkt ønske om at relasjonen skulle vare evig. Vi var kommet til et punkt hvor psykopaten var blitt vårt oksygen som vi verken kunne eller ville klare oss uten. Da relasjonen tok slutt så rev det derfor eksistensgrunnlaget bort under føttene våre. Vi fikk ikke lenger puste. Vi ønsket heller ikke lenger å puste hvis psykopaten ikke var ved vår side. Dragningen mot denne personen var meget sterk og mange ga etter. NK var meget vanskelig.

Jeg husker jeg var i villrede. Hva var nå meningen med livet? Jeg hadde ventet på “den rette” i tyve år (jeg var på det tidspunktet 37 år gammel). Når jeg ikke engang klarte å holde på ham som jeg trodde var ment for meg, kom jeg noengang til å klare å holde på noen overhodet? Var dette ene toget gått? Måtte jeg nå forberede meg på et liv i ensomhet?

Forestillingen min om “den rette” baserte seg på at når jeg hadde funnet ham, så skulle relasjonen vare livet ut. Jeg tror dette gjelder mange – at vi leter fordi premien er verdt letingen, og den vil vare livet ut. Av dette kommer uttrykket “å kysse mange frosker”; å date forskjellige potensielle partnere er prøveforestillinger før den store premieren. Det er med andre ord lov å feile på prøveforestillingene, men premieren skal være perfekt – og den skal spille evig.

Men når jeg tenker etter så blir jeg lett hoderystende til mine egne illusjoner om alle disse spektakulære relasjonene jeg har drømt om, for ingen relasjoner varer evig. Ikke engang de livslange relasjonene varer evig. Som regel dør den ene partneren før den andre, og den partneren som fortsatt lever må leve resten av sitt liv uten sin partner.

I de fleste tilfeller så blir ikke relasjonene brutt av dødsfall. De koker bort eller de oppløses av gjensidig forståelse og enighet om å sette hverandre fri. Det som engang var så fint og flott, er det ikke lenger. Og det er ingenting i veien med det! Relasjoner er ment å være flyktige. Det gjør dem ikke mindre verdige eller mindre verdt å kjempe for. Vi har uansett aldri mer enn her og nå. Dette gjelder også våre relasjoner med psykopaten. Vi kan ha elsket vedkommende mer enn noen annen, men vi må slutte å tro at vår kjærlighet kan holde noen fast. Vi hadde vår tid med vedkommende, og nå er den over. Slik er det bare, og det er helt naturlig. Heller ikke psykopatens relasjon med den nye partneren, vår erstatter, kommer til å vare evig. Enten dør en av dem, eller så blir relasjonen brutt av psykopatens natur. Det kan skje i morgen eller om tredve år. Relasjonen tar under alle omstendigheter en gang slutt.

Det gjelder også vennskap. Jeg leste en gang en bok kalt “venner for harde livet” av Lange og Slagsvold. Boken handlet ikke om psykopati, men om det idylliserte vennskapsidealet, og om hvordan jaget etter perfekte vennskap skaper mer stress enn hygge og ekte intimitet.

Jeg traff nylig en gammel barndomsvenn som jeg ikke hadde sett på ni år. Gjensynet var ikke spesielt hjertelig. Det var hyggelig nok, men det ga meg svært lite. Mannen som stod foran meg hadde vokst fra meg, og antakelig hadde det skjedd lenger tilbake enn for ni år siden, antakelig sluttet vi å treffes den gang fordi vennskapet allerede var dødt. Jeg har ofte tenkt på ham opp gjennom årene, men forestillingen om et vennskap er ofte helt annerledes enn realiteten. Han ønsket at vi skulle treffes igjen med middag og vin, men det var faktisk en lettelse å kunne fortelle meg selv at jeg ikke har noe behov for å se ham igjen, i stedet for å håpe at vennskapet kunne gjenopplives og blusse opp igjen. Jeg vil alltid være glad i denne mannen for hans lojalitet i barne- og ungdomsårene, men det var den gang. Det var godt å se at han har det bra i dag, mer enn det trenger jeg ikke å vite om ham.

Ha det derfor i tankene når dragningen mot psykopaten blir for stor. Ingen relasjon varer evig, enten dere var sammen i seks uker eller seks år, så ikke forsøk å hold fast som om det er en naturlov at dere skal være sammen. Dere var bare to personer som møttes og som i et øyeblikk var en del av hverandres liv. Men nå er dere ikke lenger det. Og det er helt greit.

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon.