Det er søndag morgen. I natt har vi stillet klokka en time (tilbake), til opplysning i tilfelle det har gått noen av dere hus forbi. I går kveld var den årlige Halloween-innsamlingen, hvor barn går fra dør til dør for å samle inn godteri, til stor glede for tannlegebransjen. Men seriøst unner jeg barna denne tradisjonen, selv om den har et tungt slør av amerikanisering over seg. Spøkelser, zombier og troll tilfører et element av mystikk i barnas liv og stimulerer fantasien deres. Faktisk skulle jeg ønske denne tradisjonen var innført da jeg selv var i målgruppen rent aldersmessig. Men akk nei, det eneste vi hadde var julebukk. Og det var ikke spesielt skummelt. Nå kvier jeg meg bare for å gå utendørs i tilfelle jeg er utsatt for noen “knep”, jeg glemte nemlig å kjøpe inn godteri til barna, så her møtte de en stengt dør. 

I dag vil jeg skrive en kort tekst om et spørsmål jeg av og til får fra leserne, senest i morges. Stemmer det at psykopaten ønsker å isolere objektet? Svaret er ja. Først vil jeg fortelle hvorfor og deretter hvordan de gjør det.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Grunnen til at psykopaten ønsker å isolere objektet er enkel; psykopaten vil ha definisjonsmakten over objektets virkelighet. Psykopatens virkelighet er forstyrret og ikke sunn. Psykopaten trenger å projisere sin avvikende virkelighet med alt den inneholder av vrangforestillinger og skam over på objektet. Denne indoktrineringen har en fiende og det er sunne og polariserende impulser utenfra. Ved å tillate at objektet har oppegående venner, så blir det vanskelig for psykopaten å devaluere objektet. Vi bruker våre venner til å “lufte” vår virkelighet. Gjennom dialog, samspill og samtale så får vi realitetstestet vår virkelighet. Ofte skjer det bevisst ved at vi bærer på noe og spør våre venner “du jeg tenkte på noe…. stemmer dette?”. Oftest foregår det dog helt ubevisst via daglig samvær med familie og venner. Konflikter oppstår og løses. Meninger luftes. Motstridende ønsker forenes. Slik får vi hele tiden bekreftet eller alternativt korrigert vårt syn på oss selv, på andre og på verden forøvrig. Dette er en av mange grunner til at det er meget viktig å være sosial, vel å merke hvis vi omgir oss med normale og sunne mennesker. 

Psykopaten ønsker ikke at vi skal ha tilgang til en slik realitetsorientering. Psykopaten gjør merkelige og lyssky ting med objektet. Psykopaten er dessuten fullt klar over sin mørke agenda, ellers hadde ikke han/hun vært så opptatt av å skjule den. Han/hun vet at spillet hurtig vil bli avslørt hvis objektet har tilgang til sunne og velmenende venner. Disse vennene vil fungere som en motgift til psykopatens manipulering ved å korrigere objektets virkelighet; “du, det hun gjør med deg der er ikke helt normalt, det har ingen av mine kjærester gjort”, “sa han det? Det skal du ikke finne deg i”. Psykopaten vil ikke kunne overleve med et objekt som stiller spørsmål ved hans/hennes opptreden. 

Psykopaten synes å ha to strategier for å forhindre at dette skjer. 

1) Sosial isolering. I begynnelsen har psykopaten ofte masken på og introduseres til objektets venner som en sjarmerende person. Deretter begynner psykopaten å uttrykke en snikende misnøye med objektets slektninger og venner, som etterhvert tiltar i styrke. Objektet kan etterhvert føle seg tvunget til å kutte kontakten med flere av dem for å føye psykopaten. Psykopaten spiller ofte på objektets forelskelse i ham/henne; “du, jeg trodde det bare skulle være du og jeg i kveld, at vi skulle ha det fint sammen”. Psykopaten kan også spille på trusler “hvis du ikke respekterer meg når jeg sier at jeg ikke liker NN og ikke vil at du er sammen med ham/henne, så går jeg fra deg” eller på objektets samvittighet “du vet at jeg får hodepine når du får besøk av dine venner som snakker så høyt, du vil vel ikke at jeg skal ha vondt?”. I mange tilfeller overtar objektet psykopatens virkelighet, og blir overbevist om at det gamle nettverket ikke lenger er bra for ham/henne. Dette er hjernevask. I disse tilfellene utvikler objektet selv en misnøye med sitt gamle nettverk og bryter kontakten.

Min egen psykopat insisterte på å følge meg til jobb og også hjem igjen (vi var kolleger, men bodde ikke sammen). Hvis han kunne blokkere at jeg slo følge med andre enn ham, så gjorde han det. Den gang så trodde jeg det var fordi han elsket å gå sammen med meg, men egentlig var det en av hans strategier for å forhindre at jeg diskuterte hans tiltakende dårlige behandling av meg med andre. Jeg husker forøvrig at han var meget sur og mutt på disse turene og jeg fikk det ikke helt til å stemme med at han faktisk ønsket å gå sammen med meg; bare en av hans mange dobbelsignaler som gjorde meg forvirret. Men i dag er hans avmålthet logisk; han anså det som en nødvendighet å følge meg. Risikoen med å ellers bli avslørt kunne han ikke ta.  

Det er vanlig at psykopaten klarer å få objektet til å slutte i jobben. Dette har samme årsak som den ovennevnte, i tillegg til at psykopaten ønsker å legge lokk på objektets mulighet til kreativitet, faglig utfoldelse og karriereutvikling. Dette indikerer at isolasjonen også har et element av konkurranse og misunnelse i seg. Psykopaten ønsker å kutte objektets tilførsel av egen inntekt. Tilgang til penger betyr frihet, og dette forsøker psykopaten å stoppe. Det finnes dog også mange historier der psykopaten selv ikke jobber og hvor objektet må jobbe overtid (eller ha to jobber), men hvor psykopaten har full kontroll på objektets inntekt. 

2) Geografisk og fysisk isolering. Psykopaten søker å flytte objektet langt fra deres gamle nettverk, til nye omgivelser hvor objektet ikke har noen tilknytning. Dette betyr at objektet kun har psykopaten å støtte seg til – en drømmesituasjon for psykopaten, for nå kan devalueringen starte for alvor. Ofte flytter psykopaten objektet til psykopatens hjemby. Det betyr i noen tilfeller at objektet kommer inn under innflytelse ikke bare av psykopaten, men av hele hans/hennes meget dysfunksjonelle familie. 

I andre tilfeller skaper psykopaten en attraktiv illusjon om “et liv på landet” som objektet kjøper, og ender opp i ett hus langt inne i en skog eller ute på vidda med lang vei til nærmeste nabo. I flere tilfeller jeg har hørt om så klarer psykopaten å overbevise objektet om at de trenger kun en bil eller bare har økonomi til en bil, slik at objektet blir sittende fast uten mulighet til å oppsøke venner eller naboer når psykopaten er på jobb eller ute i andre ærend. Det skapes en stemning hvor objektet ikke får lov til å bruke bilen alene eller må be psykopaten om lov. 

I ekstreme tilfeller så flytter psykopaten objektet til avsideliggende steder for å skade (for eksempel forgifte) eller myrde objektet udetektert. Hvis psykopaten først har lyktes med å avskåre de sosiale forbindelsene, så vil det gå lang tid innen noen oppdager at objektet er borte. 

Psykopatens behov for å isolere objektet avslører psykopatens hensikt. Det er ikke kjærlighet. Det er ikke engang eiesyke eller sjalusi. Det er pur og ren destruksjon av et menneske. 

Denne hjerteskjærende kommentaren ble levert i kveld.

Jeg har haft to rigtigt svære dage, hvor jeg syntes at det hele er håbløst. Min før så store vennekreds er nu skrumpet ind til næsten ingenting og selvom det nu er to år siden jeg flygtede fra N/ P ( og over et år med gråstensmetoden ) synes jeg ikke at jeg kan få mit sociale liv til at fungere. Da jeg var sammen med N/P var det mig der var den sociale og holdt gang i alle venskaber og familierelationer, han brugte ikke ret meget tid på det. Nu er der jo så sket det at fælles venner, bekendte og hvem der ellers kiggede forbi…ligesom har valgt ham og det nye offer ( nu er det nok hende der holder gang i det ). De bor på det samme sted som vi gjorde og jeg er kommet til en helt anden landsdel, hvor man ikke bare finder nye venner. Jeg har været ret aktiv og udadvendt og har et dejligt arbejde og min familie tæt på, men jeg mangler SÅ meget det sociale liv, jeg havde før. Jeg har forsøgt Facebook, men her har min ex og mig så fælles venner og det er ikke godt. Så jeg overvejer også at droppe dem…men hvad har jeg så tilbage ? Er der nogen der har været i en lignende situation ?

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Jeg tror svært mange befinner seg i en lignende situasjon. Det kan oppleves som om ringvirkningene av relasjonen med psykopaten er endeløse og at psykopaten går seirende ut av kampen. Det er vanskelig å se seg selv som et velfungerende menneske når man står igjen alene, slik forfatteren av denne kommentaren beskriver. Det er et nederlag å ikke lenger ha et fungerende nettverk, når vi tidligere var stolte av å omgi oss med mange mennesker som vi kunne dele vår tid med. Å bryte med mange venner er ikke enkelt når man er godt voksen. Enda vanskeligere kan det være å finne nye venner, for vi er så trette og slitne. Å tiltrekke seg mennesker krever positiv energi og engasjement, noe som er mangelvare når vi nettopp har blitt sentrifugert av psykopaten og i tillegg vært gjennom en tung skilsmisse fra våre gamle nettverk. Denne skilsmissen var dessuten i visse tilfeller meget stygg. Selv fikk jeg denne avskjedskommentaren fra en venn jeg brøt med; “ta kontakt når du blir klar i hodet igjen”. Hadde psykopaten rett tross alt? Er det vi som er gale?

Når alt føles håpløst så er det ekstra viktig å minne oss selv på hvorfor vi måtte bryte med så mange venner. Jeg har skrevet det før, men vil repetere hvem vi ikke lenger kan ha i livene våre etter bruddet med psykopaten.

-Flygende aper. Felles venner som er mer lojale mot psykopaten enn mot oss.

-Felles venner og bekjente som i utgangspunktet er lojale mot oss, men som vi vet at psykopaten med tid og stunder vil manipulere over på sin side. Hvorfor vente på det uunngåelige? Bryt med dem nå.

-Venner som ikke kjenner psykopaten, men som er giftige. Mest sannsynlig har vi mange av dem, spesielt de av oss som hele livet har fungert som “magneter” på utnyttere av ymse slag.

-Venner som vi ikke bryter med, men som selv bryter med oss. Disse vil jeg dele inn i to kategorier; uskyldige venner som blir skremt av at vi har forandret oss så mye, og giftige venner som merker våre nye grenser og forlater oss for å skade oss (ikke ulikt psykopatisk forkasting, bare på vennefronten).

Det kan være vanskelig å skille venn fra fiende når oppgjørets time kommer. Jeg har mange ganger vært i tvil om jeg forlot de riktige vennene. I svake øyeblikk har jeg også forsøkt å få noen av dem tilbake. Kastet jeg enkelte babyer ut med badevannet? Kanskje. Men akk, denne hjertesorgen er det viktig å legge bak seg. Når avgjørelsen er tatt, så stå ved den. Se fremover, ikke bakover. Ensomhet kan gjøre oss desperate og villige til å ta tilbake venner vi egentlig ikke hadde det bra sammen med. Men det samme gjelder for disse vennene som for psykopaten; det var en grunn til at du forlot dem. Minn deg selv på denne grunnen. Mange relasjoner tilhører fortiden og kan ikke gjenopplives. Slutt å forsøke. 

I ensomme stunder kan vi få følelsen av å ha tapt. Tapet av mange vennskap blir overveldende og slår innover oss som en tsunami. Det skjer så fort; det ene øyeblikket har du mange å henvende deg til, det neste står du alene. Vi føler oss sosialt mislykkede, og for å være ærlig; relasjoner er viktige, kanskje viktigere enn noe annet. Lite er viktigere enn å lykkes på den sosiale arena. Intet annet kan gjøre oss lykkelige. Følelsen av å tilhøre noen, enten et enkeltindivid eller en gruppe, er utrolig viktig for vår selvfølelse og opplevelse av at vi har en plass på denne jord. Nettopp derfor krever det mot å forlate relasjoner som ikke fungerer. Det er med andre ord ingen svakhet å bryte med dårlige vennskap, men en styrke å klare det. Mange våger ikke å ta steget og sitter heller fast i dysfunksjonelle vennskap fremfor å bli alene og utstøtt hvis de bryter dem. Ensomhet er noe av det mest skremmende som finnes.

I ensomme og desperate øyeblikk så har vi lett for å glorifisere det sosiale livet. Vi ønsker oss oftest hva vi ikke har og glemmer fordelene med det vi har. Men husk at ikke alle relasjoner er en dans på roser. Mange relasjoner koster mer enn de smaker. Det burde vi egentlig vite alt om, så hvorfor glemmer vi det? Er det da egentlig en slik forbannelse å være alene, som vi tror? 

Veldig få vil høylytt skryte “jeg har ingen venner!”. Å være venneløs forbindes med skam, at man er patetisk, et utskudd og at man har alvorlige lyter siden ingen vil være sammen med en. Slik fungerer den sosiale kodeks, at hvis man er alene så er det enda vanskeligere å finne nye venner, for andre vil kvie seg for å ta kontakt fordi de antar at noe er i veien med oss. Derfor er det så viktig å heve hodet og møte verden, selv om man er alene. Finn ro og trygghet i din alenehet. Da utstråler du noe helt annet enn sosial utstøting; nemlig at du er sterk og klarer deg fint alene. Dette er attraktivt. Derfor, skryt ikke av at du ikke har venner, men skryt av at du er din egen beste venn.

Jeg fikk en åpenbaring i høst. Jeg dro på singeltur sammen med omkring femten andre enslige mennesker. Ingen av oss kjente hverandre fra før. Jeg var spent på om jeg ville klare å blomstre på turen, men turen var dyr og jeg visste at jeg trengte den, derfor tvang jeg meg selv over den første og største vanskelige terskelen; å reise til flyplassen alene og oppsøke mine fremmede reisefeller foran gaten. Jeg husker jeg sirklet nervøst rundt dem i noen minutter innen jeg presenterte meg. Men etter dette initiale møtet så ble alt mye lettere og en uke senere så hadde jeg fått mange nye venner og gode opplevelser. Det var en enorm bekreftelse for selvtilliten å oppdage at “ja! jeg fungerer fortsatt sosialt”. Men nå skal jeg avsløre den største bekreftelsen. Tidligere var jeg opptatt av å “samle på” nye bekjentskaper. Jeg la dem til på facebook, organiserte reunions og var egentlig en sosial motor av de sjeldne. Jeg trodde jeg måtte bevare mennesker jeg hadde opplevd noe spesielt sammen med. Imidlertid var det også slik jeg slapp mange giftige mennesker inn i livet.

Men denne gang gjorde jeg annerledes, jeg beholdt ikke kontakten med en eneste en av dem. Ikke fordi jeg ikke likte dem, for det gjorde jeg. Men nå er det ikke lenger tilstrekkelig at jeg liker noen eller at de liker meg. Tanken er enkel; jeg hadde en fantastisk tur med disse menneskene, men ingen av dem passet meg så bra at jeg ville ha dem med videre. Dette er et tegn på at jeg begynner å bli mer selektiv og selvbeskyttende enn før. Er de ikke riktige for meg, så står jeg heller alene. Fremtidige psykopater får ikke innpass når man gjør nåløyet mindre. Det handler heller ikke bare om psykopater. Vi bruker verdifull tid på mennesker som ikke passer oss. Da vokser vi ikke, vi stagnerer. Og stagnere har vi ikke tid til. 

Jeg har kolleger og bekjente som har invitert meg med på ting. Jeg har takket nei, der jeg tidligere ville takket ja. Hvorfor? Fordi jeg nå ikke slipper hvem som helst inn i livet mitt. Jeg glemmer ikke at min relasjon med den siste psykopaten startet med at han ville gå en tur med meg. Tror jeg derfor at alle som vil gå tur med meg er psykopater? Nei. Jeg vil bare være meget trygg på dem først. Jeg trenger nemlig ikke å gå sammen med noen lenger. Jeg kan gå den turen alene.

Til deg som sliter; se deg omkring. Hvilke tilbud finnes i ditt nærområde? Finnes det en bridge klubb som søker nye spillere? Et bowling lag som mangler et medlem? En lokal gren av turistforeningen som vandrer i fjellet to ganger i året? Hiv deg på! Og gjør det UTEN å tro at du der vil finne din nye beste venn. Gjør det for å ha det fint sammen med andre noen dager i strekk, eller en kveld i uka. Og når du har kost deg med dine nye bridgevenner en kveld så ikke skill lag med “noen som vil være med på kafè i morgen?”. Si heller “dette var hyggelig, ses neste uke”. Da signalerer du at du liker å være sammen med andre, men også klarer deg fint uten.

Jeg har begynt å gå på kino alene. I begynnelsen var det vanskelig. Men nå nyter jeg det. Jeg kan velge film selv, og behøver ikke å se filmer jeg egentlig ikke har lyst til å se kun fordi det ikke er min tur til å velge. Kan jeg fortsatt gå på kino med andre? Jada. Det er ikke lenge siden jeg gjorde det. Men i dag gjør jeg det kun hvis det er en film jeg har lyst til å se.

Hvordan gjør man ting alene, som egentlig forbindes med fellesskap? Det handler om terskler. Første gang er verst, deretter blir det enklere. Jeg har lært å gå på kafè alene. Jeg tar nettbrettet med meg, Innimellom er jeg opptatt av nettbrettet. Andre ganger hever jeg hodet og ser uten blygsel på de andre gjestene. Eller jeg titter ut på det yrende livet i gaten. Jeg er ikke lenger redd for at folk skal tenke “se, han er på kafè alene”. Husk at folk flest først og fremst tenker på seg selv og ikke er opptatt av hva du gjør eller hvem du er. 

Jeg har fortsatt noen terskler som er for høye. Jeg har ennå ikke gått på restaurant alene. Jeg har også tilgode å reise til syden alene uten å være tilknyttet en gruppe. Dette er mulige fremtidige mål. Men for et par uker siden steg jeg over enda en terskel; jeg gikk på teater alene. Jeg har tidligere unnlatt å gå fordi jeg ikke har hatt teaterinteresserte venner. Men nå trenger jeg ikke lenger å ta hensyn til dem. Jeg vil gjøre hva jeg selv har lyst til, livet er kort. 

Selv om du er alene så tilhører du fortsatt verden. Hev hodet og se på den. Ikke vær redd for å møte fordømmende blikk. Når vi bøyer hodet og skammer oss i frykt for fordømmelse så er det vår egen fordømmelse av oss selv som vi projiserer over på andre. Andre mennesker fordømmer oss ikke, faktisk gir de faen i oss og det skal vi være glade for. Hvis du synes noen av forslagene mine over er uoverkommelige, så begynn helt på bunnen. Dra på piknik i skogen alene. Sett deg et sted hvor ingen ser deg. Gjør det ordentlig, med duk og god niste. Gi deg selv en god opplevelse, helt alene. På den måten vil du skape positive assosiasjoner til soloopplevelser.

Senere kan du legge pikniken til områder som er moderat trafikkert av mennesker, for eksempel en benk på en skogsvei. Sitt på den og les en bok. Hver gang noen passerer så våg å kikk opp og smil til dem, selv om du har lyst til å feste blikket ekstra hardt i boken. Mest sannsynlig så får du et smil tilbake. Dette inspirerer til å gjenta øyekontakt. Bruk boken som støttehjul i starten, noe du kan feste blikket i når å gjøre seg sårbar blir skummelt. Senere kan du prøve å sitte på benken uten bok. Vær oppmerksom på deg selv. Hva skjer når noen passerer og du ikke lenger har støttehjul i form av boken, kikker du istedet ned i bakken? Opp i luften? Blir hendene dine svette? Fomler du med vottene dine? Lær deg etterhvert å slappe fullstendig av hver gang noen passerer. Legg hendene rolig ned på siden. Vær oppmerksom på åndedrettet. Pust rolig.

En vakker dag setter kanskje noen seg ned ved siden av deg. Husk at det er en tillitserklæring. Da har du utstrålt så mye ro at en fremmed person våger å dele benk med deg. Våger du å gjengjelde tilliten? Våger du å utveksle noen ord med vedkommende?

Som avslutning så vil jeg slå et slag for dyrehold. Kjæledyr lindrer ensomhet. Selv foretrekker jeg hunder. Hunder har en tydelig personlighet, elsker deg ubetinget i tillegg til at du blir tvunget ut av huset minst en gang hver dag for å lufte dem. Hvis katt, undulat eller skilpadde er mer din greie, så er det også fint. Et dyr i huset gjør uansett at du føler deg mindre ensom. Hvis du lenge har vurdert å anskaffe deg et dyr så ikke nøl lenger. 

Ta steget. Hvis du ikke kan elske deg selv, hvordan i all verden kan du da elske en annen?

Dette er noe de fleste av oss har kjent på, og kanskje den største kilden til hvorfor vi blir så sinte etter bruddet. Vi ga og ga og ga stadig mer etterhvert som devalueringen tiltok og parallelt med at psykopaten ga oss stadig mindre. Bruddet skjedde uten anerkjennelse for vår godhet og psykopaten gikk videre som om ingenting vi hadde gitt betydde noe, som om vår innsats var en ubetydelig fis i vinden og at vi aldri gjorde noe inntrykk på ham/henne. Vi sitter igjen med følelsen av at vi var usynlige. Hvordan kunne de ignorere alt vi ofret? Ikke så mye som et “takk” fikk vi og på ingen måte “jeg ser alt du har gjort for meg og setter pris på det, men vi fungerer ikke som par”. Denne respektløsheten og manglende verditakseringen av vår involvering i psykopatens liv kan få blodet vårt til å koke. Vi kan bli helt lammet og målløse av frekkheten og arrogansen de utviser. Vi får problemer med å tro at det er mulig å ha en slik total mangel på ydmykhet. På en måte kan man si at psykopaten biter hånden som klapper og forer ham/henne, og umiddelbart etter bittet krever mer klapp og mat. Det skal en spesiell og forstyrret evne til frekkhet til, for å prestere dette. 

Vårt raseri blir ikke mindre av at psykopaten var så sjarmerende og tjenestevillig mot utenforstående – mennesker som knapt vedkom ham/henne og som på ingen måte hadde gjort seg fortjent til respekten på samme måte som vi gjorde. Vi så hvordan psykopaten slapp alt han/hun hadde i hendene så snart bekjente trengte hjelp eller selskap, men vi selv fikk stadig færre og mindre smuler. Den samme opplevelsen fikk vi etter bruddet, da psykopaten umiddelbart plasserte et nytt objekt på en pidestall og som han/hun behandler stikk motsatt av hvordan de behandlet oss; med respekt og sjenerøsitet. 

Jeg husker hvordan jeg selv fikk servert hatefulle blikk, ufine kommentarer og kontinuerlige utvisninger av forakt – det som kalles mikroaggresjoner – mens han svinset rundt og gjorde seg populær blant alle andre. Han var meget godt likt av omgivelsene. Det var lett for fremmede å bli glade i ham. I tillegg til at dette synes å være et universalt fenomen for alle karismatiske psykopater så er det også en grunn til det, som vi skal se på om et øyeblikk. Men først så vil jeg minne på at dette er årsaken til at du ikke vil finne støtte for dine bange anelser hos felles venner og bekjente. De har sett en glansbilde versjon som ikke er forenelig med behandlingen du selv får. Det er derfor reelle sjanser for at du blir betraktet som gal hvis du forsøker å lufte private anliggender overfor felles venner. Mitt råd er derfor å ikke gjøre dette, utfallet vil i de aller fleste tilfeller gå i psykopatens favør.

Så hvorfor gjør psykopaten dette? Hvorfor bruker han/hun så mye energi på å flørte med omgivelsene, når du selv bare får forakt? Med godvilje så kan vi anse dette som en ekstrem versjon av “vi viser hvem vi er til de vi er tryggest på”. Det er normalt å være dum mot foreldre eller andre som står oss nær fordi vi tar dem for gitt. Dette er fordi vi slapper av og er oss selv i nærheten av de vi er trygge på. Selv om slik middelmådig behandling av våre nærmeste synes kontraproduktiv, så er den en indirekte kjærlighetserklæring. Selv om vi til tider er irriterte på de som står oss nærmest, så er det dem vi oppsøker når vi er ensomme eller har det vanskelig. I enkleste form så er det slik vi kan tolke psykopatens dårlige behandling av objektene; han/hun tar oss for gitt og våger å la masken falle. Forskjellen blir imidlertid klar for oss når vi forstår at mens normale mennesker oppfører seg dumt av kjærlighet og tillit, så gjør psykopaten det som følge av en helt annen drivkraft; narsissistisk forsyning.

Som Melanie Tonia Evans forklarer (med litt vanskelig australsk aksent) i videoen over, så krever psykopaten mer takknemlighet for sin innsats enn vi er villige eller kapable til å gi ham/henne. Grunnene til at vi ikke er villige eller kapable til å gi psykopaten narsissistisk forsyning i den grad han/hun krever er: 

1) Psykopatens behov for narsissistisk forsyning i form av beundring og takknemlighet er skyhøy og ikke proporsjonal med hva de faktisk har gjort seg fortjent til. De er grandiose og dette er en del av deres forstyrrelse. Andre mennesker skal være takknemlige blott for å få lov til å befinne seg i nærheten av dem. Hvis du som primærobjekt står i en særstilling hvor psykopaten trykker deg ekstra tett til brystet, så forventer psykopaten at du utviser en utvidet takknemlighet for dette. 

2) Etterhvert oppdager vi som primærobjekter at det er vi som gir aller mest i relasjonen – sågar er vi kanskje den eneste som gir – og når det går opp for oss at ikke bare er psykopaten tilsynelatende blottet for denne erkjennelsen, men attpåtil krever takknemlighet av oss, så oppstår det en motvilje i oss som bremser vår utskillelse av narsissistisk forsyning og dette fanger psykopaten opp. Vi er da inne i en ond sirkel hvor psykopaten får stadig mindre narsissistisk forsyning av oss og vil derfor søke den eksternt – altså hos utenforstående. Dette krever at han/hun bruker all sin energi på å ekstrahere forsyning fra kilder utenfor relasjonen med oss. Det er derfor ingen velvilje igjen til oss etter at psykopaten har avgitt den til andre. Tvert i mot, all giften en psykopat bærer på og er nødt til å spy over noen, lander på oss.

3) Det er ikke normalt at familie eller nære venner uttrykker takknemlighet og beundring hele tiden. Gi-og-ta foregår på automatikk og utover et “takk” så er det ikke slik dynamikken i nære relasjoner fungerer, at vi hele tiden dyrker hverandre. Normale mennesker stiller opp for hverandre på en taus og underforstått måte. Slik blir kjærlighet og takknemlighet uttrykt på subtile vis som normale mennesker forstår. Men psykopaten forstår ikke slike subtile uttrykksformer, dette er en del av normale menneskers sosiale koder som psykopaten ikke klarer å fange opp. Derfor krever psykopaten en “in your face” form for direkte erklæringer av takknemlighet som i lengden blir anstrengende og umulig for normale mennesker å tilfredsstille.  

4) Normale mennesker er ikke takknemlige for å bli mishandlet. Psykopatens objekt blir imidlertid stadig mer devaluert etterhvert som psykopatens frustrasjon over manglende narsissistisk forsyning vokser. En psykopat krever takknemlighet og beundring hele tiden, sågar når de har vært slemme. Han/hun forstår ikke at normale mennesker ikke ønsker å beundre partneren umiddelbart etter en krangel eller et svik. 

I tillegg har psykopaten en sadistisk tilbøyelighet som krever nærkontakt for å få utløp. Han/hun er derfor avhengig av å knytte oss til seg for å ødelegge oss. Det er våre menneskelige egenskaper psykopaten ønsker å ødelegge. Kanskje er det vår gode latter og evne til å oppleve oppriktig glede, eller kanskje er det vår omsorgsevne. Uansett så har psykopaten en spesiell forakt for oss, nettopp fordi vi utviser en unik form for menneskelighet. Nødvendigheten av nærhet til objektene psykopaten ønsker å skade, medfører logisk nok at de som står dem nær opplever seg dårligere behandlet enn de som befinner seg mer perifert i psykopatens nettverk.

Samtidig som primærobjektet mishandles så kan psykopaten være meget oppmerksom og respektfull mot mennesker som vi vet er umoralske eller på andre vis ikke har gjort seg fortjent til en slik favorisering. Husk at psykopaten vet forskjell på gode og dårlige mennesker. De gode menneskene er en trussel fordi de risikerer å stille ham/henne i et dårlig lys. Psykopaten vil derfor ofte vie dårlige mennesker positiv oppmerksomhet, fordi de underbygger hans/hennes grandiositet. Psykopaten kan også være meget hjelpsom overfor mennesker som ikke nødvendigvis er dårlige, men som ikke vedkommer ham/henne. Måpende kan primærobjektet bivåne hvordan psykopaten strekker seg langt for nesten fremmede mennesker. I slike tilfeller er det snakk om fasadebygging og også at psykopaten jakter på nye primærofre.

Det som skjer med oss når vi ser at psykopaten behandler andre bra mens vår innsats går upåaktet hen, er at vi mister vår egenverdi. Vi tror at vi ikke er verdt å elske og at vårt engasjement er en byrde for psykopaten. Vi gjør ingenting riktig. Psykopatisk devaluering er således meget effektiv i å stjele vår menneskelige verdighet og integritet. Følgene blir at vi ser på oss selv som søppel, også etter at vi forstår hva som har foregått. Denne verdigheten må langsomt bygges opp igjen. Det sier seg selv at dette må skje på lang avstand fra psykopaten.

Psykopaten forsøker å fortsette den polariserende devalueringen av oss/idealiseringen av andre også etter bruddet, via sosiale medier. Gjennom sosiale medier så kringkaster psykopaten sine gode relasjoner med den nye partneren og andre venner og bekjente. Dette er ikke tilfeldig, hensikten er at vi skal fange det opp. Det vil forsterke vår oppfattelse av oss selv som mindreverdige av å se dette, selv om vi vet at det er en illusjon. Det er derfor viktig å blokkere tilgang til alle psykopatens medier etter bruddet.   

Selv lenge etter bruddet så kan det være tungt å tenke tilbake på den dårlige behandlingen vi fikk og vite at psykopaten er der ut et sted, har gått videre og behandler andre mennesker bra. For det er slik at de fleste mennesker aldri kommer så nær psykopaten som vi gjorde og vil oppleve ham/henne som et genuint respektfullt og hjertelig menneske. De vil le med psykopaten, la seg sjarmere og i retur like ham/henne. Slik får psykopaten sin bensin i form av narsissistisk forsyning. Det er viktig å akseptere dette som det skuespillet det er. Vit at psykopaten er en slave. Han/hun må ha narsissistisk forsyning hele tiden. Alt skjer på overflaten. De har ingen dybde og derfor heller ingen lagringskapasitet. Normale mennesker har en dybde som gjør at de kan lagre kjærlighetserklæringer og flyte på den i tunge tider. I disse dager er det 20 år siden min bestemor døde, men jeg styrkes fortsatt av all den menneskelige varmen jeg fikk av henne. Kall denne dybden et batteri som kan brukes når enheten ikke har strømtilgang. Psykopaten er grunn og har intet slikt batteri. De er avhengig av strømtilkobling hele tiden ellers vil de slukke. Forsøk å forestille deg hvordan det er å måtte spise hvert femte minutt, ellers vil du sulte ihjel. Livet hadde da følgelig blitt et konstant jag etter mat. Alt annet ville blitt irrelevant. Du hadde ikke hatt tanke for å dekke andre behov enn sult. Du hadde heller ikke hatt kapasitet til å dekke andres behov, kun ditt eget. Når den gjensidige idealiseringen mellom psykopaten og primærobjektet er over fordi dere (i objektets øyne) begynner å falle til ro, så må psykopaten derfor ut av relasjonen for å finne ny narsissistisk forsyning.

Slik må du løsrive deg fra å forvente normal anerkjennelse fra psykopaten. Psykopaten er ikke normal men forstyrret, og er ikke istand til å gi deg den respekten du fortjener. 

I neste tekst skal vi fortsatt snakke om psykopatens dårlige behandling av primærobjektet men med en litt annen vinkling. Vi skal snakke om hvorfor noen primærobjekter blir voldsomt idealisert, og andre nærmest ikke i det hele tatt.