Psykopati og kjærlighet

Netflix serie, åtte episoder, produsert i 2018.

Anmeldelsen er basert på min subjektive vurdering av serien, som jeg så i sin helhet i løpet av to døgn. Dere som ikke ønsker noen avsløringer av innhold bør stoppe å lese her.

Jeg var veldig begeistret for podcasten med samme navn, som ble produsert i 2016 og publisert på bloggens facebook side i fjor. Det som tiltrakk meg var gjenkjennelses faktoren. Selv om min egen relasjon med psykopaten ikke var så dramatisk som historien om psykopaten John Meehan, så hadde jeg ingen problemer med å forestille meg at relasjonen kunne ha utviklet seg i den retningen, hadde den fortsatt. I tillegg likte jeg hvordan podcasten fokuserte på de subtile tegnene som kjennetegner en psykopat, mer enn de enkeltstående dramatiske hendelsene som ellers ofte får fokuset.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var derfor meget spent da jeg oppdaget at Netflix hadde produsert en streaming serie om relasjonen mellom John og Debra – som han var gift med frem til hans dødsdag.

Det mangler ikke på filmede dramatiserte portretter av psykopater, både fiktive og basert på virkeligheten. Faktisk er de fleste thrillere og grøssere basert på karakterer med psykopatiske trekk. For å være ærlig så holder jeg meg unna nitti prosent av dem, ihvertfall som studier i psykopati. I de fleste filmer får man aldri et ordentlig innblikk i hva en psykopat er, ikke engang i dramatiseringer basert på ekte psykopater. Salgspunktet synes å være dramatiske mord, eller produsentene pynter på sannheten for å gjøre det høydramatisk og mer underholdningsvennlig, til en slik grad at historien mister all troverdighet.

Jeg kan med en gang avsløre at “Dirty John” går ikke i denne fellen. Her får vi det meste som kjennetegner psykopaten; løgnaktighet, utroskap, berettigelse, parasittisme, manglende empati, manglende skyld, manglende samvittighet, grandiositet, sågar de forskjellige narsissistiske blikk har produsentene klart å fremstille (hvis man ser godt etter). Vi får servert gode og troverdige tolkninger av narsissistisk raseri, svertekampanjen, maskeskift, maskefall og speiling av objektet. Jeg vet ikke om produsentene har konferert med eksperter på psykopati eller om de bare har rekonstruert detaljer i den virkelige historien om John og Debra til fingerspissene, men resultatet er uansett en gavepakke til studenter av psykopati.

Jeg vil trekke fram enkelte (for meg) spesielt viktige scener.

-I første episode ser vi hvordan Debra avviser Johns tilnærming til sex på deres første date. Johns reaksjon på avvisningen er meget troverdig fremstilt. Jeg ber folk bite seg merke i hva som ligger bak hans reaksjon og at avvisning er noe av det verste man kan gjøre mot en psykopat eller en narsissist. Denne scenen tipper jeg dessuten har en høy gjenkjennelsesfaktor for mange lesere. Mange av oss opplevde røde flagg under det første møtet, og var på nippet til å avskrive psykopaten. Det burde vi ha gjort, mens vi fortsatt hadde klarsyn. Men psykopaten lot oss ikke gå, og trakk oss på forskjellige vis tilbake.

-Debra gjør midtveis i serien et (nesten) helhjertet forsøk på å forlate John. Men nysgjerrighet, manglende avklaring og traumebånd gjør at hun går tilbake. Legg merke til den manglende avklaringen hun får. John er tilsynelatende angerfull, men serverer henne kun løgner og krokodilletårer for å få henne på gli. Lesere som sliter med å holde seg unna psykopaten fordi de trenger en avsluttende samtale, bør studere denne scenen spesielt godt. Hvis du mot alle odds blir innvilget en samtale, slik Debra ble, så er det kun for å føre deg ytterligere bak lyset.

-Selv om scenen er meget kort, så ble Johns biseksualitet hintet om. Da han deltar på ett av sine AA møter så kommer det frem at han har hatt sex med den mannlige rådgiveren. I dette tilfellet så var det i utpressingsøyemed. Men poenget her er hvordan psykopater er i stand til å ha fysiske eller romantiske relasjoner med hvem som helst. Vi vet i dag at det ikke handler om seksualitet, men om hva de kan tjene på relasjonen. Den korte scenen var en viktig bekreftelse for meg som hadde en relasjon med en “heteroseksuell” mann, inneklemt mellom to langvarige relasjoner han hadde med kvinner.

-Mot slutten av serien får vi se hvordan Debra ønsker å annullere ekteskapet med John, og går til rettssak mot ham for alle tingene han har utsatt henne og døtrene for. Hun innvilger et kafèbesøk med John på tomannshånd, for å tilby ham penger for å la familien være i fred. Den korte dialogen de to imellom utfolder seg omtrent slik:

Debra; “Hvis ikke det er penger du vil ha for å la oss være, hva vil du da ha?”

John; “Jeg vet ikke”

Debra; “Men noe må det vel være?”

John; “Ja, noe er det”. Han ser på henne med det klassiske psykopatiske hatefulle blikket og går.

I scenen klarer produsentene å fange opp ett av de mange karakteristiske blikkene, som mange av oss vil kjenne igjen. Faktisk gjør skuespilleren som spiller John (Eric Bana) det så bra at vi som eks objekter kan bli trigget og føle ubehag av de forskjellige blikkene alene. Uansett, i denne scenen lærer vi at det er ikke penger som driver psykopaten, men hatet, ondskapen, kjedsomheten og “katt-og-mus” leken med objektet.

-Vi får vite at John har hatt en langvarig relasjon med en kvinne før Debra; Tonya, og at han har to biologiske døtre med henne. Sin tidligere familie har han åpenbart brutt all kontakt med, men via tilbakeblikk får vi vite at han trakasserte og truet Tonya på det groveste. Tilbakeblikket får vi mens han fortsatt idealiserer Brenda. Lesere kan lære av denne scenen. Jeg får på bloggen ofte spørsmål om hvordan psykopaten kan behandle det nye objektet så pent, når han behandlet spørsmålstilleren så dårlig. Mange lesere sliter med denne forestillingen. Men i denne scenen forstår vi at psykopaten ikke er blitt mindre psykopatisk selv om det nye objektet blir behandlet som kongelig. Vi forstår også at den kongelige behandlingen alltid tar slutt, og at psykopaten vil vende seg mot også det nye objektet.

Både John og Debra spilles eksemplarisk av deres respektive skuespillere. Jeg holder en ekstra knapp på Eric Bana fordi en troverdig psykopat må være veldig utfordrende å spille, men også Debra spilles meget bra av Connie Britton. Debra virker litt passiv og delvis lammet gjennom hele serien og som om hun spiller på et begrenset register, men dette skyldes neppe underspilling fra Brittons side for det er nettopp i en slik tilstand en person som først er i tåka, deretter i kognitiv dissonans, vil være. Jeg vet ihvertfall at jeg var slik selv. Selv i desperasjon etter svar så var jeg sløvet ned av en slags transe fordi alt arbeidet foregikk på innsiden. Dette kommer meget fint fram i Debras rollefigur.

Til slutt vil jeg nevne et par minus. De er ikke mange, men for meg hemmet de noe av seeropplevelsen.

-Johns rusmisbruk får for stort fokus. Det er riktig at nitti prosent av psykopater har en avhengighet, det kan være alkohol, narkotika, sex, shopping eller hva som helst. I Johns tilfelle så er han avhengig av opioider (morfin) som han blant annet skaffer til veie ved å stjele fra sykehuset hvor han har jobbet som sykepleier. Som følge av hans manglende empati så gir han smertepregede pasienter saltvann mens han putter opioidet i egen lomme.

Det er iorden for meg at dette blir dramatisert til en viss grad. Problemet med for stort fokus er at uinnvidde kan tro at Johns psykopati skyldes rusmisbruket, og ikke omvendt. Studenter av psykopati vet at psykopaten trekkes mot rus fordi de opplever tomhet, mangler indre liv og identitet. Med andre ord kommer psykopatien først. Men det er ikke sikkert den jevne seer forstår dette.

-Debras eldste datter Veronica er ment å fremstilles som den eneste som tenker klart og som aldri aksepterer John. Hun har hele tiden mistanke om at John er en bedrager og forsøker å få moren ut av den psykopatinduserte tåka. Veronica er handlekraftig og observant. Mitt problem med Veronica er at hun fremstilles så usympatisk at jeg et par ganger faktisk heiet på John. Jeg vet ikke om produsentene på dette området har vært tro mot den virkelige Veronica, i så fall skal hun jo være slik. Jeg forteller kun hvordan jeg reagerer på karakteren.

For det brede publikum så står nok “Dirty John” til terningkast fire. For å komme høyere så er serien for stillestående. Publikum trenger nok en smule mer action. Den har likevel bred appell og ikke minst er den en god instruksjon i røde psykopatiske flagg. Enkelte vil heldigvis snappe dette opp. Dessverre vil de fleste forlate tv skjermen med en tro på at “dette vil ikke skje meg”.

For objekter, eks objekter og studenter av psykopati så er imidlertid “Dirty John” terningkast seks. Jeg tror den største lærdommen vi kan ta av serien er at det ikke er et kompliment å bli forfulgt, oversvevet eller “hoovret” av psykopaten. Har psykopaten latt deg være fullstendig i fred etter bruddet og du føler at din relasjon med ham/henne aldri eksisterte? Vær glad for det. 

Svaret er; vel, det er litt opp til deg selv. Er du klar til å lukke en ny person inn?

Vi kom alle fra forskjellige utgangspunkt da psykopaten fant oss. Noen av oss hadde lange, normale og betydningsfulle relasjoner bak oss. Noen hadde hatt relasjoner, men med andre psykopater. Andre hadde levd det meste av sine liv som enslige, og trodde de ble belønnet av høyere makter da psykopaten kom og tok dem med storm.

Felles for mange er at psykopaten tok oss til nye høyder – der hvor kjærligheten kanskje bør ta oss. Vi ble så levende og sanset så sterkt. For en liten periode, så fikk vi en smak av himmelen. Vi så hvilket potensiale livet har. Da vi så ble revet ned fra pidestallen og devaluert, så er det naturlig at mange mistet meningen med livet. Hvis livet har så stort potensiale, men vi ble nektet å leve det ut og kanskje aldri vil få oppleve det igjen, hva er da vitsen med det, med kjærligheten, med å fortsette og sette den ene foten foran den andre? Hva er det vi da streber mot?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Psykopaten ga oss en gave, tross alt. Vi fikk føle noe som mange mennesker aldri får oppleve. De som fortsatt jager etter materielle goder i middelmådige ekteskap og samboerskap, de vet ikke om noe bedre. Men vi gjør, for vi fikk smake på det. Sammen med psykopaten så blomstret vi slik vi er ment å blomstre. Hvem kan forbanne psykopaten når han/hun viste oss hvordan vi bruker livets kapasitet til det fulle, og ikke bare en liten del av det?

Den feilen vi imidlertid gjør, er å tro at det var psykopaten som brakte dette til oss, som om opplevelsen av magi kom utenfra, plassert i oss av noe som er utenfor vår kontroll. Men der gjør vi en stor feil, for det var ikke andres følelser vi følte. De var våre egne, skapt inne i oss, av oss selv. Det eneste psykopaten gjorde, var å trigge dem og vekke dem til live. Det betyr at de fortsatt er der, klare til å vekkes til live påny. Vi har evnen til å føle stort, bruke sansene og danse, og ta livet inn på et helt annet nivå enn mange andre. Det er egentlig grunn til å feire, ikke sørge.

Når vi tror vi sørger over psykopatens exit, så er det egentlig noe annet vi sørger over; at den indre magien ble borte. Den forsvant med psykopaten. Vi tror derfor at psykopaten tok den med seg og vi drømmer om at han/hun skal komme tilbake med den. Men de tok ingenting med seg, vi har den fortsatt inne i oss. Den sluknet bare, fordi vi ble såret og forlatt. Så er det opp til deg, har du tenkt å la den forbli slukket for alltid, eller vil du tenne den igjen?

Magien er din egen. Tenk å ha en slik fantastisk evne til fantasi, håp og inspirasjon! Ikke mange har det. Det er hovedsaklig kunstnersjeler som har dette boende i seg. Ikke på den måten at vi alle maler kunstverk eller skriver dikt, de fleste av oss har helt tradisjonelle jobber. Men vi har det boende i oss å drømme og skape noe ekstraordinært. Og da psykopaten fant oss, så skapte vi magi. Vi klarte å gjøre noe helt ordinært til noe stort og betydningsfullt. Min psykopat? Han hadde et gjennomsnittlig utseende, var kjedelig å være sammen med og hadde svært lite å gi. Jeg klarte å trylle den kjedelige deigklumpen til en prins. Var det han som gjorde dette? Nei, det var jeg som gjorde det.

Det er opp til meg om jeg vil gjøre det igjen, med en ny person. Ikke om jeg kan gjøre det igjen. Det er ikke et spørsmål om å kunne. For vi kan. Det er derfor et spørsmål om å ville.

Faktorer som usikkerhet og motløshet spiller selvsagt inn. Våger vi å satse igjen? Dette er naturlige hindere. Men det står likevel på viljen, ikke på evnen.

Er vi villige til å gjenskape magien med en ordinær person? En person som ikke er så pågående og intens som psykopaten var, men som er normal og som er istand til å gjengjelde vår respekt og vår kjærlighet?

Jeg er opptatt av å slippe alt vi ikke kan kontrollere. Mange av oss forsøker å få andre til å like oss. Det er en kunst å forstå at det klarer vi aldri. Vi kan ikke bestemme at andre skal like oss. Det ligger utenfor vår kontroll. Vi kan derfor ikke la avvisninger ta motet fra oss. Vi skal slippe det, ikke eie det. Hvis noen velger å like oss, så er det ikke fordi vi har bestemt det, overbevist ham/henne eller fordi vi blir belønnet for vår innsats. Det er helt og holdent i den andre denne avgjørelsen skjer, akkurat som magien vi selv bestemte at psykopaten skulle få lov til å vekke i oss.

Hvordan kan jeg med hånden på hjertet påstå at vår påvirkning på andre ligger utenfor vår kontroll? Det kan jeg fordi du kan gjøre nøyaktig det samme fremstøtet på to forskjellige personer, hvor den ene kan være positivt mottakelig, mens den andre vil reagere likegyldig eller avvisende. Det betyr at det er lov å vise interesse for noen, men at responsen er utenfor din kontroll.

Ikke la flammen i deg forbli slukket for godt. Det ville være en synd og en grov forsømmelse. Du tror kanskje den ligger utenfor din kontroll, at andre må tenne den. Men den var alltid i dine hender og i din egen makt. Lær deg å bruke den, kontrollere den og verne om den som glass rundt et stearinlys, slik at den ikke slukker.

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster og youtube videoer, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere. 

(Denne teksten gjelder også for fedre)

Jeg har lenge unngått dette emnet, fordi jeg har ingen personlig erfaring med å ha barn med en psykopat. Jeg har tenkt at bloggen ikke handler om dette, noe som forsåvidt er riktig. Men det er klart at en slik blogg også vil tiltrekke seg lesere som er foreldre, og disse ønsker også svar og hjelp. Selv om jeg mangler personlig erfaring så har jeg etter over tre år med blogg og to år med hjelpetelefon samlet en del kunnskap som lesere og innringere har gitt meg. Jeg har bitt meg merke i noen holdninger som går igjen. Jeg vil omtale dem her, kanskje de kan hjelpe noen til å forholde seg til det å ha barn med en psykopat på en litt enklere måte.

Du får ingen juridiske råd i denne teksten. Det finnes to nettsteder jeg kjenner til, som fokuserer forholdsvis mye på den juridiske biten. Jeg foreslår at dere besøker disse nettstedene og følger rådene de gir. De to er psykopaten.info og lucifersdatter.blogg.no.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå vil jeg komme med mine betraktninger omkring det å ha barn med en psykopat. Aller først vil jeg rette en pekefinger, for jeg har gjentatte ganger opplevd tvilsomme holdninger fra foreldre. Først en myte;

“NK gjelder ikke meg, for jeg må samarbeide med psykopaten”. Ja, det er riktig at man må ha en viss grad av kontakt med den psykopatiske motparten, men det er en myte at dette gir dispensasjon fra NK. Prinsippene i NK gjelder fortsatt. Den eneste forskjellen er at man kan ikke kan gå hele veien, den som lukker alle former for kontakt. Man skal likevel legge seg så tett opp til NK som mulig. Det betyr å blokkere alle kontaktkanaler unntatt en (helst mail). Det gjelder å ikke ha felles venner eller bekjente. Det gjelder å ikke snoke på vedkommendes sosiale medier. Det gjelder å ikke diskutere noe som helst annet enn hva som angår barna, og også dette på et minimum (akkurat dette kan være en utfordring, det skal jeg komme litt tilbake til).

Noe annet jeg opplever er nesten sinte foreldre som kontakter meg – eller en annen telefonvakt – og mener at vi skal sitte inne med en slags magisk løsning på hvordan å håndtere en psykopatisk motpart. Noe alle må ha klart for seg (og de fleste også har) er at kun du har ansvar for ditt liv. Du har ikke skyld i at du ble rottefanget av psykopaten. Likevel gjorde hver og en av oss et personlig valg da vi lot det skje, og ikke minst hvis vi fikk barn med ham/henne. Det er ikke opp til andre å løse dette. Du var uheldig, men du må selv ta ansvar for egne livsvalg (og det er nesten alle, bortsett fra det å bli født). Først når du har erkjent dette, så kan vi sammen gå ett steg videre. Og kanskje enda ett.

Når man har fått barn med en psykopat, så er det slik det er. Du har kanskje hørt uttrykket “å gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt”. Uttrykket henviser til poker, hvor man får utdelt to kort, og så skal man forsøke å få mest mulig gevinst – alternativt tape minst mulig – med de to kortene man har. To normale foreldre sitter med bedre kort på hånden enn deg, det kan du ikke gjøre noe med, men du kan likevel komme langt med dine dårlige kort; du kan spille smart, satse på riktig tidspunkt eller du kan velge å bløffe.

Slik er det også ellers i livet. Noen er penere enn oss. Noen er smartere enn oss. Noen er heldigere enn oss. De fikk utdelt bedre kort ved fødselen, eller senere i livet. Det kan vi ikke gjøre noe med. Vi kan kun gjøre det beste ut av våre egne kort. Når vi får barn med en psykopat, så blir oddsene for gevinst plutselig mye dårligere. Vi kan med andre ord ikke omgjøre foreldreskapet eller forme den psykopatiske forelderen til å bli normal. Det hjelper heller ikke å ønske det.

Vi klarer antakelig ikke å bløffe oss selv (og alle andre) til å tro at vi sitter med to ess, for det gjør vi ikke. Spiller vi som om vi har to ess, når vi egentlig har en treer og en sekser, så vil vi tape stort. Derfor må vi legge lista ganske mye lavere enn normalt. Overført til relasjonen med en psykopatisk eks som vi har barn sammen med, så betyr det at vi bare kan glemme å noengang få til et normalt samarbeid med vedkommende.

Jeg har snakket med meget fortvilte foreldre som gråter og er i ferd med å gå i oppløsning, fordi de prøver å samarbeide med psykopaten. Men uansett hva de gjør, så stikker psykopaten kjepper i hjulene for samarbeidet. Derfor er det så viktig å innse at man aldri vil få det samarbeidet som to normale foreldre har. Hvis du har som mål at samarbeidet skal bli normalt med gjensidig respekt og sjenerøsitet, så vil du gå i oppløsning før det skjer. Du vil bli tidlig gammel, du vil bli gråhåret og rynkete av all fortvilelsen. Du vil rive det grå håret ut. Du vil gå opp i limingen. Og aller viktigst; du vil ikke kunne være en god forelder for dine barn.

Fortvilte foreldre forteller at psykopaten kjemper for mer omsorg, i noen tilfeller full omsorgsrett. De sverter den normale forelderen. Nå venter kanskje en rettssak. Men igjen; vi vet at psykopaten sverter. Det bør derfor ikke overraske noen. Tvert imot, du kan forvente at det skjer. Legg derfor sjokket fra deg, for det tilfører bare en ekstra belastning. Deretter må du håndtere et krav om øket omsorg eller en rettssak med ro. Jeg forstår at mange foreldre (antakelig alle) er livredde for å miste omsorg til en psykopatisk forelder. Risikoen er reell, og det har skjedd mer enn en gang at den psykopatiske forelderen går triumferende ut av en tvist. Dette er et mareritt for dere som vet hvordan en psykopatisk forelder kan ødelegge sine egne barn. La oss fastslå det med det samme; vi vet at det er meget uheldig.

Men det hjelper lite å være livredd. Du kan ikke kontrollere utfallet av en slik tvist, fordi utfallet ligger ikke i dine hender. Det eneste du kan gjøre, er å være fattet, rolig, stabil, kongruent og konsistent. Med kongruent mener jeg ekte. Med konsistent så mener jeg at du må fortsette med å være den forelderen du har vært. Du må fortsatt sette grenser. Barna må fortsatt legge seg kl 20, selv om det betyr at den psykopatiske forelderen blir favorisert for en stund, fordi han/hun lar barna bestemme sin egen leggetid. For psykopaten er barnas gunst en konkurranse. Den konkurransen kan du ikke delta i. Barn er lettpåvirkelige og vil – ihvertfall en stund – favorisere den forelderen som er mest ettergivende. Det kan du ikke gjøre noe med. Men barn trives ikke lenge med grenseløshet. De vil før eller siden søke tilbake til den forelderen som er mest konsekvent, fordi det er tryggest. Med en psykopat så vil du antakelig tape mange slag, men du vil – ved å være den jeg beskriver over – vinne krigen.

Foreldre jeg snakker med blir konstant motarbeidet av den psykopatiske forelderen; tidspunktet for overlevering er feil, sokkene som ble sendt med er feil, de betaler for lite for klær og skiutstyr eller skolesaker, hele tiden finner psykopaten noe å påpeke. Husk at dette er hva psykopaten gjør, og de stopper ikke. Glem derfor å være ettergivende hele tiden. Lær å si nei, og begynn med en gang. Du behøver heller ikke å besvare hver eneste tekstmelding. Psykopaten kan kontrollere deg med telefonen hvis du lar ham/henne gjøre det, ved at du sjekker den hvert femte minutt i frykt for konsekvensene hvis du overser en melding. Legg denne frykten fra deg og ignorer konsekvensene. Dette er telefonterror og må behandles som sådan.

Er du sterk nok, så fortell psykopaten at du kun svarer henvendelser på mail. Grunnen til det er at psykopaten elsker telefonen. De elsker å ringe hele tiden, og på ugunstige tidspunkt. Da er du nemlig ikke forberedt. Når du svarer i telefonen så overrumpler de deg med alle mulige forespørsler du må ta stilling til. Fordi du blir overrumplet, så er det lett å svare noe som ikke kommer deg til gode. Men på mail så får du tid til å vurdere hva psykopaten skriver og hva du ønsker å svare. Vil du likevel holde telefonlinjen åpen for psykopaten? Husk da at du trenger ikke å svare med en gang. Ring tilbake når det passer deg, og når du har stålsatt deg for hva som måtte komme.

Psykopaten vil nemlig gladelig slite deg ut med mas og krav, slik at du mister hvile, mister besinnelsen og fremstår som en dårlig forelder. Grenser eller ignorering fra din side vil antakelig utløse et narsissistisk raseri. Det er ubehagelig, men lettere å leve med enn hvis du sliter deg selv ut for å behage ham/henne. Det er en myte at føyelighet vil skape fred med en psykopat. Tvert imot, psykopaten vil bare strekke strikken lenger og lenger – til den sliter. Dette gjelder uansett om man har barn med dem eller ikke. Vær derfor ikke redd for å sette grenser. Og gjør det tidlig.

Den psykopatiske forelderen manipulerer advokater, dommere og saksbehandlere. Få fagpersoner har kunnskap om psykopati. Dette kan du ikke forvente. Regn derfor med at psykopaten vil bli imøtegått som en normal person. Det eneste du kan gjøre er å fortsette å være den rolige, saklige og kongruente forelderen som du gjerne vil være. Du skal parere angrep og anklager på en rolig måte. Fortell også gjerne hvilke bekymringer du har om den psykopatiske forelderen. Men ikke overdriv, ikke lyv og ikke lag drama. Fortell sannheten, og hold deg til den. Dommeren kan likevel bestemme i din disfavør. Dette kan du ikke gjøre noe med. Lær deg forskjellen på hva som er innenfor din kontroll, og hva som er utenfor. Ikke bruk krutt på å forandre det som er utenfor din kontroll.

Kan verst tenkelige scenario skje, at psykopaten vinner full hovedomsorg for barna? Ja, det skjer hele tiden. Bør du bekjempe det med nebb og klør? Både ja og nei. Du skal tale din sak, men du skal ikke slite deg ut på å vinne omsorg for barna. I kamp med en psykopat er det en reell sjanse for å miste både forstand og økonomisk grunnlag. Hvis det skjer, så kan du ikke engang hjelpe deg selv, og allerminst barna.

“Men hvis psykopaten får barna så vil han/hun ødelegge dem!”. Ja det kan skje, det skjer hele tiden. Barn av psykopater blir ofte dysfunksjonelle. Men hjelper det at du mister forstanden i forsøket på å forhindre det? Neppe. Husk at psykopaten ofte klarer å ødelegge barna også når den normale forelderen er fullt til stede. Til og med når kontakten med barna er minimal, så kan psykopaten påvirke dem. Vil det hjelpe at du konstant går og frykter at det skjer? Neppe.

“Men psykopaten klarer å vende barna mot meg!”. Ja, det er også vanlig. Du vil bli svertet. Som sagt, det er hva psykopater gjør. Regn med at det skjer. Ikke la det overraske deg. Frata psykopaten alle overraskelsesmomenter, ellers får de overtaket. Istedet kan du være forberedt. Barn er lettpåvirkelige. Husk at de fleste barn etterhvert vil begynne å tenke selv. Ofte vil psykopatens manipulasjon bli tydelig for dem og de vil ta avstand fra ham/henne. Mange vil etterhvert se at den beste forelderen hele tiden har vært deg. Det kan skje når de er ti år, femten, tyve, femti eller aldri. Når det skjer er utenfor din kontroll. Du kan bare fortsette med å være stabil, trygg og tilgjengelig. Noen barn vil forbli manipulert hele livet. Dette er barna som uansett hva du gjør vil fungere som psykopatens forlengede arm, fordi de bruker sine liv på å jage etter psykopatens aksept. Disse barna kan du anse som tapt. Du kan likevel elske dem, mest sannsynlig så vil ihvertfall en bit av din kjærlighet nå gjennom manipulasjonen og inn til dem. Mer kan du ikke gjøre. 

Ikke lev som om du har to ess på hånden i din kamp mot psykopaten. Du vil bli avslørt og tape stort. Men med en treer og en sekser, litt hell og en god dose kløkt, så kan du få en straight. Den er mer verdt enn par i ess.

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan psykopaten tar din verdighet. I en video har jeg også forklart hvordan psykopaten kan ødelegge din karriere og sørge for at du ikke oppfyller din mulighet til å bli noe større. Det jeg vil snakke om i dag er i samme gate men litt mer hverdagslig, på den måten at objektet kjenner på det hver eneste dag.

Alle husker kanskje hvordan psykopaten i idealiseringsfasen invaderte hver eneste tanke vi hadde, men at det var på en god måte. Vi sanset alt mye sterkere enn før og vi ble inspirert. Jeg husker jeg følte meg så oppløftet. Ikke som følge av at psykopaten ga meg komplimenter (for det gjorde han ikke) men fordi jeg følte jeg var kommet “hjem” med ham. Jeg husker jeg gikk en tur tidlig en søndag formiddag mens han fortsatt lå og sov fordi vi begge hadde vært på fest den natten. Alt var så stille og fredelig utenfor, været føltes så mildt til tross for at en hard høst var igang. Jeg gikk opp på et lite fjell, det var en middels anstrengende tur, men den føltes så lett. Det var som om jeg lekende hoppet hele veien til fjellet, som et lite barn. Benene føltes så lette og jeg kunne gått mange kilometer til uten anstrengelse. Jeg husker jeg var stolt og at jeg pustet så uanstrengt. Jeg fikk idèer til sanger (jeg skrev noe musikk på den tiden) og følte jeg kunne takle hva som helst av motbør.

Slik får psykopaten frem det gode i oss i begynnelsen.

Snart så snur imidlertid idealisering til devaluering. Vi føler oss fortsatt invadert, men ikke lenger på den gode måten. Psykopaten får oss til å begynne å tvile på oss selv og vi analyserer på høytrykk. Det er denne analyseringen som stjeler vårt fokus; fokus som vi egentlig trenger til å navigere i en normal hverdag. Vanligvis navigerer vi vår hverdag på automatikk, uten å tenke over det. Det er først når alle våre reserver blir okkupert at vi oppdager at vi faktisk trenger en god dose energi og fokus for å klare en hverdag.

Jeg husker hvordan all inspirasjon og stolthet forsvant som dugg for solen og ble erstattet med frykt – ikke for ham direkte, men for å miste ham – fordi signalene han sendte plutselig ble usikre, tvetydige og markant annerledes. Benene føltes ikke lenger lette men fikk tilbake sin normale tyngde. På slutten av vår korte relasjon så rakk jeg ikke annet enn å gå på jobb, utføre lett husarbeid og så bruke resten av tiden på å forsøke å oppklare hans mildt sagt mystiske opptreden. Jeg orket ikke annet enn det. For første gang opplevde jeg narsissistisk raseri, rovdyrblikk og kryptiske utsagn som jeg bevisst og ubevisst forsøkte å tolke, dag og natt.

En devaluering er farlig på mange måter, ikke kun for hva den gjør med din mentale helse. Har du tenkt på at du antakelig var mer utsatt for ulykker enn normalt, under din siste tid med psykopaten? Det skjer nettopp fordi du ikke lenger klarer å navigere normalt, psykopaten distraherer og avsporer deg. Jeg husker hvordan jeg tråkket i hull, kunne gå rett på lyktestolper og var ukonsentrert under bilkjøring. Jeg sa mange uforståelige og dumme ting fordi jeg ikke var konsentrert under samtalen. Mine ferdigheter på jobb ble satt tilbake minst ti år fordi jeg ikke var psykisk tilstede under utførelsen av mine oppgaver.  Det resulterte i at kunder, pasienter og pårørende ble misfornøyde med min utførelse og ga uttrykk for det. Jeg var bare heldig når min snille avdelingsleder aldri påpekte min nedsatte arbeidskapasitet.

Dette var ikke alt. Det skjedde også mer uforklarlige ting. Det var som om hellet mitt tok slutt. Plutselig fikk jeg både fartsbot og parkeringsbot, etter tyve års plettfri kjørsel. Flyreiser ble kansellert eller omdirigert. Jeg mistet ting. Jeg tapte penger. Husholdningsapparater sluttet å virke. Jeg ble tildelt meget vanskelige sykepleiestudenter å veilede. Jeg ble trukket sist når fordeler skulle deles ut. Noe av dette kan kanskje tilskrives den nedsatte konsentrasjonen, men mye kan ikke det. Jeg var blitt bærer av den negative energien til psykopaten, og det var som om universet stemplet meg og slo tilbake.

Spesielt dette med ulykker skal du være oppmerksom på. Det kan i verste fall koste deg livet å kjøre (eller gå) ut i et sterkt trafikkert kryss fordi du ikke følger med på trafikklysene. Du kan glemme å skru av varmeovner, kokeplater eller farlig apparatur hjemme og på jobb. Fokuset på psykopaten tar all din oppmerksomhet og din energi, og det er direkte farlig.

For mange av oss er dette et tilbakelagt kapittel. Men mange av dere er der akkurat nå. Husk at det ikke er en normal person som setter deg i en slik tilstand. Hvis du merker at en person stjeler ditt fokus på denne måten, så vær trygg på at det ikke er en normal person. Det er heller ikke kjærlighet. Kjærlighet kan stjele ditt fokus, men på en trygg og god måte. En person som påstår at han/hun elsker deg, men som gjør deg til en person som fungerer dårligere enn før, elsker deg ikke. Fjern deg fra en slik person og innfør NK.

Jeg har inntrykk av at det råder en høy grad av forvirring omkring hva en “tell” er, derfor vil jeg bruke en tekst på å skissere alle kategorier og underkategorier av tells som jeg kommer på.

“Tell” er selvfølgelig ikke et norsk ord. Det kan best oversettes som en avsløring, en innrømmelse eller innsikt, litt avhengig av hvordan ordet brukes på engelsk, for eksempel “I can tell” som betyr “jeg ser/forstår” eller å se/forstå det usagte/nonverbale. Det betyr også å forklare eller fortelle noe, som i “I will tell you something”.

I psykopatisk betydning så vil jeg definere en tell som et glimt av sannhet. Det handler om at psykopaten, av forskjellige årsaker, et øyeblikk avslører en sannhet om seg selv som vedkommende under andre omstendigheter ville holdt skjult. Som vi vet så er psykopatens indre ikke barnevennlige saker, og ikke noe psykopaten ville klart å hekte objekter med hvis objektene hadde kunnskap om disse egenskapene fra begynnelsen. De lekker derfor ut som små drypp – eller tells – senere i relasjonen. En forutsetning for å være en “tell” er at det må komme fra psykopatens egen munn, det er derfor ikke en tell hvis en tredjepart forteller noe om psykopaten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For det første så kan en tell være bevisst eller ubevisst. En ubevisst tell kan også kalles en “glipp”. Når psykopaten kommer med en slik “glipp tell” så har han/hun ikke rukket å overveie uttalelsen og den er derfor fri for manipulative hensikter. For eksempel kan dere snakke om løst og fast og stemningen er god, når psykopaten plutselig utbryter “jeg likte å pine dyr da jeg var yngre”. Et annet eksempel er hvis psykopatens beste kamerat eller venninne ringer. Når psykopaten legger på så kan han/hun si “jeg hater ham” (om psykopatens beste venn).

Psykopaten kan deretter reagere på to måter på sin egen glipp; enten blir han/hun oppmerksom på hva de har avslørt og forsøker å forklare det bort, eller de tenker ikke over hva de har sagt og fortsetter som før. Objektet reagerer også på to vis, enten med å spørre inntil hva psykopaten mener med glippen, eller forholde seg taus men forundret og forvirret over at psykopaten hater sin egen beste venn som han/hun ellers er sammen med hele tiden.

Dette er altså den ubevisste og uplanlagte formen for tell – glippen. Når det gjelder planlagte og manipulative tells, så har vi straks flere varianter:

Tell som advarsel. Her har vi også flere underkategorier. Den ene er den “samvittighetsfulle” advarselen, hvor psykopaten i et glimt gir objektet en mulighet til å flykte. Psykopaten kan uttale “jeg er ikke god for deg, jeg kan skade deg, du bør forlate meg”. Hvis objektet blir urolig av en slik uttalelse og spør inntil, så vil psykopaten imidlertid ikke snakke mer om det. Øyeblikket er over, og masken er på plass igjen. Det som dessverre imidlertid ofte skjer, er at objektet får medfølelse for psykopaten, og istedet for å ta uttalelsen på alvor og forlate psykopaten, så forsøker objektet å trøste og bevise at psykopaten tar feil, at objektet elsker psykopaten og ikke tar skade av å være sammen med ham/henne. Bare denne holdningen alene kan forlenge relasjonen med flere år, fordi objektet tviholder på sin intensjon om å overbevise psykopaten om at psykopaten ikke er skadelig for ham/henne.

Den samme uttalelsen, “jeg kan skade deg, du bør forlate meg”, kan imidlertid også brukes i manipulativt øyemed, hvor psykopaten enten 1) ønsker å teste om objektet tar psykopaten på alvor eller ikke tror på uttalelsen, eller 2) søker sympati (“sympatifisking”). Sympatifisking er spesielt hyppig brukt av lukkede (covert) psykopater, men kan også brukes av åpne psykopater.

Tell som advarsel kan også anta en annen form, uttalt for eksempel under et raserianfall; “jeg kan skade deg, jeg sørget for at min forrige kjæreste havnet på sykehus da han/hun gjorde det samme som deg”. I dette tilfellet er det imidlertid ikke snakk om en test eller sympatifisking, men en trussel for å holde objektet underkastet, føyelig og på tå hev. Merk at det likevel er en tell så lenge uttalelsen er sann og avslører en egenskap eller en agenda som psykopaten har.

Tell som anklage/projisering/paranoia. Denne formen for tell er litt vanskeligere å avsløre, fordi den krever en grad av kunnskap om psykopati. Objekter blir derfor ofte oppmerksom på denne varianten først når de har begynt å mistenke at motparten er antisosial. I denne tellen ligger en avsløring av hva psykopaten tenker eller foretar seg, for eksempel kan han/hun anklage objektet for utroskap, tyveri, incestuøse handlinger eller økonomisk svindel. Mest sannsynlig er det psykopaten selv som bedriver de tingene som de anklager objektet for å gjøre. Dette er projisering, og psykopaten avslører sine egne uetiske handlinger. En projisering er sjelden bevisst og psykopaten er overbevist om at objektet bedriver den samme lyssky aktiviteten som han/hun egentlig bedriver selv. At det er mulig å forholde seg så innsiktsløst sier mye om hvor forstyrret en psykopat er.

En opplysning du ikke har bedt om. Ett eksempel. Psykopaten du er sammen er ute etter pengene dine. Du har aldri mistenkt psykopaten for noe slikt, men plutselig sier han/hun “jeg er altså sammen med deg for deg, og ikke fordi du er rik”. Grunnen til at det er en tell, er fordi det ikke er noe du har spurt om. Det kommer ut av det blå, helt malplassert. Det er psykopaten som forsøker å forsikre seg om at du ikke har avslørt dem. Men egentlig avslører de seg selv.

Psykopater og narsissister er paranoide vesener. Dette kommer av noe så enkelt som “på seg selv kjenner man andre”. Det betyr at psykopaten, akkurat som normale mennesker, tror at andre tenker som han/hun gjør. Det betyr dermed også at psykopaten mistenker at andre mennesker er like slu som han/hun er selv. Dette gjør at psykopaten hele tiden ser seg over skulderen og preges av paranoia.

Tell som paranoia kan også handle om tankeprojisering; “jeg vet du hater foreldrene mine”. Objektet blir forvirret av at psykopaten tillegger ham/henne tanker som ikke er der. Objektet har dessuten et utmerket forhold til psykopatens foreldre. Egentlig er det psykopaten selv som hater sine egne foreldre. Men i stedet for å forstå at psykopaten her avslører sine tanker om egne foreldre, så legger objektet seg i selen for å overbevise både psykopaten og foreldrene om at objektet ikke hater dem.

Jeg håper dette bidrar til en bedre forståelse av hva en “tell” er. 

Minner på at siste frist til å lese tekster fra 2015 er 31. januar. Disse eldste tekstene blir slettet fra bloggen 1. februar. 

Før i tiden ble jeg forvirret og lei meg hvis det kom “vondt blod” mellom meg selv og en jeg hadde en god tone med. Det kunne være en nær venn eller en kollega. Forvirringen kom av at jeg ikke alltid forstod hvorfor den gode tonen forsvant. Jeg var likevel beredt til å ta på meg deler av – eller sågar all – skylden. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde tråkket på noen tær i vanvare. Alt jeg ville var å få den gode tonen tilbake. Jeg var en fredselsker, og jeg satt vennskap høyt.

Jeg var preget av alle ordtakene som forteller hvor viktig vennskap er, at “hvis du vil vite hvor rik du er, tell vennene dine, ikke kronene” etc, samt en barndoms- og ungdomstid hvor venner var få. Dette var delvis selvforskyldt fordi jeg foretrakk å leke alene. Som voksen ble jeg imidlertid adskillig mer sosial og elsket å omgi meg med mennesker som viste interesse for meg. Men jeg manglet sosial trening. Som gamle lesere i dag vet, så var nok en stor porsjon av disse menneskene som omga meg narsissistisk anlagt, men det så jeg ikke. Jeg elsket bare det faktum at det daglig var en eller annen som tok kontakt. Det er helt naturlig å like et slikt liv, for det er slik livet bør være.

Imidlertid var jeg fredselskende av litt usunne årsaker. Jeg var redd for konflikter fordi jeg ikke ville at noen skulle tenke eller si negative ting om meg eller til meg. Et liv med slik frykt kan lett bli et liv i paranoia, i tillegg til at man hele tiden slukker potensielle branner, selv om en selv ikke er brannstifteren. Man forsøker også å være en elskelig versjon av seg selv, en versjon som kanskje bare delvis er ekte. Det virker muligens en stund, men til slutt må du si til deg selv “vet du hva, andre får ta ansvar for sitt eget, jeg kan ikke tvinge hele verden til å like meg. La de og dramaet deres fare”.

Jeg lot vennskap fare, også før psykopaten, men jeg passet alltid på å ha en siste, verdig samtale hvor jeg takket for meg og ønsket vedkommende alt godt. Kanskje var dette hederlig av meg og slik man bør avslutte et vennskap, men igjen – jeg gjorde det fordi jeg ville ha et rent rulleblad og fryktet dårlig karma, også selv om vennskapets opphør skjedde fordi motparten hadde behandlet meg dårlig og jeg var gått lei.

Slik sett har jeg aldri vært helt grenseløs. Jeg har satt ned foten flere ganger. Man skulle derfor tro jeg ikke var spesielt attraktiv for en psykopat som snuser opp de integritetsløse. Men psykopatene fant meg likevel, og i hendene til et par av dem så ble jeg likevel fort grenseløs, og til leire som de kunne forme som de ville.

I dag har jeg skiftet holdning til alt dette, og kanskje blitt i overkant kynisk. Hvis noen har behandlet meg dårlig, så har jeg intet behov for å rense luften. Jeg kutter tvert. Husk at giftige mennesker ikke bare liker drama og at det rammer deg, de liker også at du bærer på et behov for å snakke om hva som har skjedd mellom dere. Hvis du får til en samtale om emnet, så får du ofte ordsalat eller dårlige unnskyldninger som du ikke kan bruke til noe. Motparten derimot, får ekte ord og følelser fra deg. Ikke gi dem det.

Hvis en venn – ny eller gammel – har skapt ubehageligheter for meg, så går jeg. Det viktige her er ikke om ubehagelighetene er et engangstilfelle eller skjer over tid. Så snart jeg ser et mønster eller forstår at de ubehagelige handlingene har vært bevisst og kalkulert, så går jeg. Jeg sier ikke et ord. Det er ikke nødvendig. De vet hva de har gjort. Hvis de har gjort et overtramp og trenger at du gjør dem oppmerksomme på det, så er de så blottet for selvinnsikt at det blir som å ha et vennskap til en femåring. Det er jeg heller ikke interessert i, jeg er ingen barnehageassistent på fritiden.

Ofte er det tungt. Antakelig har du hatt hjertet med deg inn i hver eneste relasjon, både de nære og de ikke fullt så nære. Hvert brudd representerer derfor en liten sorgprosess. Men ikke fall i den fellen å angre og returnere til tilbakelagte relasjoner. Aldri gjenreis brente broer. Ikke brygg på fortiden. Ta den med deg, men ikke kok ny kaffe på gammel grut. Giftige mennesker går og venter på nettopp dette. De ønsker en ny runde til å behandle deg dårlig. Og har du brutt med en normal person så husk at selv om du inderlig ønsket å bevare relasjonen, så var det ikke ment å være. Kanskje har man intet felles eller dårlig kjemi. Ingenting galt i det. Legg det bak deg, og omgi deg med dramafrie mennesker. Kanskje har du også godt av å knytte deg litt mindre til menneskene rundt deg. Slapp av og ha det moro, i stedet for å gi for mye (og dermed også forvente mye tilbake).

Husk også at i de tilfellene hvor du selv er helt uskyldig i konflikten, så skal du ikke godta et forslag om å “skvære opp” fra motparten. I det å “skvære opp” så ligger nemlig et kompromiss; jeg tar min del av skylden og du tar din del av skylden, også setter vi en strek over saken. Det lyder kanskje som et redelig og fristende forslag, for du ønsker at det vonde skal gå over og aksepterer derfor kanskje en slik løsning. Men hvis du er uskyldig i noe, så skal du ikke godta å ta på deg noe av skylden. Det eneste du skal godta, er en fullstendig tilståelse fra motparten og et eierskap av all skyld. DA kan du muligens sette strek, hvis vedkommende også viser en innsats for at det aldri skjer igjen.

Giftige mennesker vil bevisst skape drama og konflikt, som i sin tur forårsaker hjertesorg og bekymringer for deg, for så å foreslå at dere skal dele skylden. Det er frekkhetens nådegave. Ikke la det skje. Plasser alt ansvar der det hører hjemme. I de tilfellene hvor du har vært en fredselsker, så er det ikke hos deg.

Et menneskes behov for kontroll kan ha rot i mange ting, psykopati er bare en av dem. For eksempel kan engstelige mennesker få angst hvis ting er uforutsigbare eller utenfor deres kontroll. De vil derfor forsøke å styre begivenheter og menneskene rundt seg, men de er ikke psykopater. Deres behov for kontroll på omgivelsene er slik sett ikke et ønske om å kontrollere mennesker, men om å kontrollere angsten. Som med de fleste av kriteriene for psykopati, så er det først når man kjenner også andre sider ved vedkommende, at man kan bedømme ut fra et helhetsbilde. Et enkelt kriterie gjør ingen til psykopat.  Dog vil måten psykopaten kontrollerer mennesker på, skille seg noe fra andre menneskers kontrollmønster.

Vi vet allerede at psykopaten betrakter de nærmeste som eiendeler, som ikke-mennesker uten egen vilje eller integritet og uten egne behov. Psykopaten har ikke noe begrep om hva et mennesker er. De har ingen selvforståelse av å være “jeg” på samme måte som normale mennesker har. Når de ikke har innsikt i seg selv, så kan de heller ikke ha innsikt i andre. De styres nærmest på autopilot, på instinkt og drevet av den alvorlige forstyrrelsen de har. Deres manglende individualitet er nettopp fordi de ikke kan reflektere over hvem de er. Et menneskelig rovdyr her verken evne eller vilje til slik refleksjon, for da hadde de sett seg selv i forhold til andre og oppdaget at vi alle fungerer sammen. Psykopaten plasserer seg selv på toppen av næringskjeden og klamrer seg fast der, uten å spørre seg selv om de har de nødvendige egenskapene eller rettigheten til å være der.

Derfor er andre mennesker ikke individer med egen verdi. Uvedkommende er for psykopaten bare potensielle byttedyr. De nærmeste er forlengelser av ham/henne selv, tilstede for å dekke psykopatens egne behov. Spesielt gjelder dette primærobjektet, som psykopaten i en kortere eller lengre periode inngår i en forstyrret symbiose sammen med. Primærobjektet opplever denne symbiosen som et traumebånd, psykopaten opplever den som at objektet absorberes inn i ham/henne og blir til en kroppsdel, hvor grensene mellom objekt og psykopat viskes ut.

Herfra stammer det ekstraordinære kontrollbehovet som psykopaten har over primærobjektet, fordi det egentlig ikke er et behov men en rettighet psykopaten opplever at han/hun har. Når psykopaten kontrollerer objektet, så kontrollerer han/hun i eget sinn seg selv. Når objektet oppleves som en del av psykopaten, så er det som om en egen arm eller et eget ben ikke lystrer når objektet går sin egen vei. Derfor slår psykopaten så hardt ned på objektets frie vilje. Enda verre (og innimellom farlig) blir det da, hvis objektet selv velger å bryte relasjonen, men det skal vi ikke gå i dybden på her.

I begynnelsen av relasjonen så kan det virke som om psykopaten aksepterer og sågar understøtter objektets autonomi, men dette er bare pro forma og psykopaten vil etterhvert ta kontroll over objektets hverdag. Merk at psykopaten ikke har samme behov for å kontrollere sekundærobjekter, for eksempel venner og slektninger, med mindre en venn eller slektning er primærobjektet – som også kan være tilfelle. Hvis derimot objektet forsøker å kontrollere psykopaten, om det er aldri så lite, så kan dette vekke et narsissistisk raseri. Det behøver ikke være et forsøk på kontroll så lenge psykopaten oppfatter det som kontroll. Her avslører psykopaten sin antisosiale tilbøyelighet; gi-og-ta er et ukjent fenomen. I tillegg projiserer psykopaten sin egen opptreden over på objektet og tror at fordi kontroll er hans/hennes intensjon og agenda, så er det slik alle tenker; alle ønsker å dominere hverandre. I dette ligger ytterligere en avsløring eller “tell” av psykopatens indre, kalde og konkurransepregede verden.

Min egen psykopat hadde dårlig tid (jeg var et overgangsobjekt). Det betød at han ikke hadde ro til en transittperiode hvor han lot som om han respekterte min autonomi for å vinne min tillit. Han overtok styringen fra første dag. Når psykopaten gjør dette, så tar de en sjanse. Sjansen er stor for at objektet vil reagere sterkt på en plutselig dominanse fra en annen person, og umiddelbart trekke seg unna. Psykopaten må derfor være ekstra sikker på at objektet aksepterer å gi fra seg makt og tolererer en slik overtakelse, som kan betegnes som en invasjon og okkupasjon. Hvis psykopaten har vurdert byttet riktig – og det er de gode til – så vil det utvalgte objektet føyelig underkaste seg. I mitt tilfelle så var jeg mer enn klar til å overlate styringen til en som jeg oppfattet som en reddende ridder. Jeg var på det tidspunktet sliten av å være alene og å skulle ta alle små og store avgjørelser selv. En invasjon var, hvor sært det enn lyder, velkommen.

Jeg husker hvordan han var nærmest besatt av klokken. Avtaler skulle holdes på minuttet, og han var like streng med seg selv som med andre. Det kom ikke på tale å være to minutter forsinket til noe, og han kunne godt finne på å avtale et møte klokken 14.55 og ikke klokken 15. Jeg vet at mange psykopater kan opptre slik i begynnelsen av relasjonen for å senere la objektet vente i timevis når devalueringen tiltar. Så langt kom imidlertid ikke jeg med ham, han opptrådte punktlig hele veien. Ikke kun jeg, men også andre bemerket hvor punktlig han var. Jeg husker en enkelt gang da han ikke rakk fram til avtalt tidspunkt, men det var fordi han insisterte på å finne frem til en ukjent adresse på egenhånd, til fots, og nektet å ta en taxi. Her tror jeg det var snakk om at ett trekk (punktlighet/kontroll) kolliderte med to andre trekk (gjerrighet og en overdreven tro på egen orienteringsevne).

Han var særdeles lite spontan. Ting skulle planlegges, selv små ting som å stikke innom til kaffe (vi bodde tre meter fra hverandre), og i god tid. Det var ingen plass til fleksibilitet. Hvis jeg ønsket å gjøre noe på et tidspunkt hvor han trente (han tilbrakte mye tid i treningstudio) så kunne jeg bare glemme å gjøre det med ham. Han kunne ikke flytte sine rutiner så mye som 15 minutter. Det var en del av “groomingen” av meg at jeg ikke kunne dukke opp når jeg ville. Slik klarer psykopater å skjule ting for primærobjektet, for eksempel at de har flere objekter på gang, at de er gift eller at de ikke har en jobb.

Derimot forventet han en parattilgjengelighet av meg som var stikk motsatt av hva han selv var villig til, men denne dobbelmoralen så han ikke. Igjen, det handler om at jeg var blitt en del av ham, en kroppsdel som skulle lystre. Og i dag som jeg vet hvordan hans forstyrrede sinn tenker, så blir mye av hans forvirrende opptreden forståelig. For hvem ville ikke reagere sterkt hvis din egen arm ikke gjorde som du hadde tenkt? Ikke lenger grep etter kaffekoppen når du ville ha den, men i stedet tok oppvaskbørsten og begynte å slå på kjøleskapet med den. Antakelig ville du bli meget bekymret, redd eller kanskje sint. Du hadde ikke tolerert at din arm fikk sin egen vilje. Du hadde ikke hatt forståelse for det.

Jeg kjenner mennesker som skal vite alle mine planer. De vil helst ha datoer for mine bevegelser innen jeg har dem selv. Jeg har ofte reagert med en slags indre, udefinerbar trass mot slik “fisking”. Tidligere har jeg ikke klart å sette ord på min motvilje mot å opplyse om slike ting, som egentlig er upersonlige. Men når noen forsøker å kartlegge dine bevegelser, så vær på vakt. Vedkommende trenger ikke å være en psykopat eller narsissist, men det er en inngripen i din selvråderett. En psykopat vil ofte bagatellisere en slik inngripen som en praktikalitet eller “small talk”; “du skjønner jeg må vite når du skal… for da kan jeg….”, men dette er kontroll kamuflert som godvilje og interesse. En psykopat vil også forsøke å plassere skam eller dårlig samvittighet i deg for ikke å samarbeide og for å være tilbakeholden om “trivialiteter”. Men det er ikke trivielt eller praktisk nødvendig å opplyse noen om alle dine planer. Din motvilje mot å utlevere tilsynelatende uskyldig informasjon skal du ta på alvor, fordi det er et indre varsel om at noen forsøker å kompromittere din autonomi. Øv deg i å parere med ” det vet jeg ikke”, det har ingen betydning” eller til og med “det har du ikke noe med”.

Jeg husker den første julen uten psykopaten. Jeg hadde på det tidspunktet allerede hatt NK (null kontakt) i ni måneder, fordi bruddet skjedde på vinteren. Jeg var derfor ikke lenger helt frynsete, slik jeg var den første tiden, men det var likevel en tung høytid. Jeg var fortsatt traumebundet, hvilket vil si at jeg fortsatt trodde at det var et gjensidig og sterkt bånd mellom oss. En del av meg var fortsatt overbevist om at han ville komme tilbake, at det hele måtte være en dårlig spøk. Noe annet ville være utenkelig, da det var han som i sin tid innledet relasjonen og kjørte en meget intens kampanje for å “vinne meg over”. Det falt meg ennå ikke inn, at noen kunne gjøre dette uten følelser involvert og uten emosjonell tilknytning. Jeg hadde hørt om “narsissistisk forsyning” men ennå ikke fattet alt det innebærer.

Jeg valgte å jobbe på helligdagene for å ikke tenke så mye på at jeg, i tillegg til å mangle psykopaten, også var langt fra min slekt. Og jula handler ikke bare om selve julaften. Man har også romjul, og adventstid. Tankene vandret ofte tilbake til den forrige julen, da devalueringen pågikk og jeg virkelig kjempet for å bevare en relasjon jeg trodde var det nærmeste jeg hadde kommet ekte kjærlighet i mitt den gang 37 år lange liv. Han hadde på det tidspunktet, i kjent psykopatisk stil, begynt å “groome” et nytt primærobjekt. Groome betyr å “forberede” og “programmere”. Han var altså i ferd med å erstatte meg. Det ble imidlertid ikke ytret og jeg visste ingenting. Men jeg merket at han var i ferd med å glippe, og det skapte en desperasjon i meg. I dag vet vi at det er denne desperasjonen som psykopatene og narsissistene søker å produsere. De næres av den. Derfor slapp han meg ikke helt. Det ble flere samtaler på chat, skype og i telefonen den julen. Hensikten hans var å næres av min desperasjon, det kunne han jo ikke uten å høre meg eller se meg. Selv trodde jeg at mine mistanker om distansering var paranoide, siden han kontaktet meg så ofte. Jeg våget derfor ikke å lufte dem. Likevel hadde jeg en nagende følelse av at noe var veldig, veldig feil.

Om han fikk så mye næring av meg? Både og. Jeg hadde begynt å mislike ham for hans oppførsel. Ikke bare for den ufortjente distanseringen, men stygge ting han hadde sagt og gjort helt siden begynnelsen, for arrogansen og den kroniske ansvarsfraskrivelsen. Jeg hadde ikke glemt noen av hans ord eller handlinger, selv om jeg så langt unnskyldte ham og håpet på en snuoperasjon som aldri kom. Det er jo dette med at objektet bygger opp en trass mot psykopaten over tid, som gjør relasjonen meget uverdig, med alvorlige og hyppige konflikter. Men som vi vet, i et traumebånd med en psykopat, så går forakt, avhengighet og kjærlighet hånd i hånd. Jeg holdt nok derfor mye igjen. Spesielt i en telefonsamtale på nyttårsaften da jeg virkelig ikke hadde noe å si til ham, mistillit blandet med frykt og sorg gjorde meg målløs. Tungen var lammet. Det var som om jeg instinktivt visste at jeg ikke måtte utlevere mer til ham. Han endte med å nærmest brøle “jeg har bedre ting å bruke pengene på enn dette” og slang på røret, rasende fordi jeg ikke ga ham noe NF. Det var altså det siste han skulle fortelle meg det året; en saftig devaluering, som han selvfølgelig aldri oppklarte eller beklaget. Meningen var nok at jeg skulle gå urolig inn i det nye året.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Relasjonen gikk utforbakke etter dette. Vi holdt kontakten i cirka to måneder til, fordi jeg klorte meg fast etter neglene. Men det var en lidelse for meg, mens han groomet ikke bare ett nytt primærobjekt, men to – fordi det første glapp. Til slutt orket jeg ikke å holde på ham lenger, det var som å forsøke å gripe vann med hendene, og bestemte meg for at jeg sørget best alene. Jeg gikk.

Den neste julen begravde jeg meg som sagt i arbeid. Men nyttårsaften hadde jeg fri. Jeg orket ikke noe stort selskap, det hadde blitt forstyrrende. Samtidig hadde jeg ikke lyst til å sitte helt alene. Det hadde seg slik at to kolleger manglet planer. Det passet meg utmerket å være tre. Stille og rolig, ikke for mye støy, og det var hyggelige mennesker. Jeg inviterte dem derfor til meg. Jeg lagde en middag som de roste opp i skyene. Jeg tok det som et tegn på at jeg var istand til å fokusere på noe annet enn psykopaten igjen. Det ble faktisk en fin nyttårsaften og akkurat det jeg trengte.

Når du nå skal inn i selve Julen, så tenk på hva du trenger. Ikke tenk på hva andre trenger (med mindre du har små barn). Voksne mennesker klarer seg. Hvis ikke du ønsker å delta i alle juleselskapene, så ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er ikke slik at selskapet stopper opp uten deg. Det er ingen sosial forbrytelse å utebli, og du har ingen forklaringsplikt. Samtidig er det kanskje fint å se noen ansikter i julen. Steng deg derfor ikke helt inne.

Det er blitt tradisjon på bloggen å fokusere på takknemlighetsøvelser i julen (nå for fjerde året). Takknemlighet fortrenger bitterhet, de to kan ikke eksistere i samme rom samtidig. Kanskje er du bitter eller sint, eller bare sørgmodig. Kanskje er du akkurat der nå, hvor meningen med alt er revet bort. Hva har du å leve for? Og julen kan bare dra dit hvor solen ikke skinner! Det er når du føler du ikke har noe å være takknemlig for, at det er viktig å være takknemlig. Derfor, gjør det til en rutine å takke for alle de små tingene. Du kan takke inni deg eller du kan si det høyt. Du trenger ikke å mene det, ikke i begynnelsen. Si det likevel. “Takk for at jeg har luft i lungene”. “Takk for at jeg klarte å spise en brødskive i dag”. “Takk for at jeg orket å snakke ti minutter med min beste venn”. “Takk for at jeg har en venn”. “Takk for at jeg klarte å stå opp før tolv, og at jeg dusjet”. “Takk for at jeg klarte å gå på jobb og hadde en helt grei arbeidsdag”. “Takk for at jeg har noen kroner i banken og mat i kjøleskapet, jeg er heldig”. “Takk for at hunden min var lydig i dag”. “Takk for at det ikke regnet”. “Takk for at jeg orket å gå en liten tur i det milde været”. “Takk for at planten min ikke er død til tross for at den ikke har fått vann”. “Takk for at den fremmede mannen smilte til meg”. “Takk for at strøm og vannforsyning fungerer”.

“Takk for at psykopaten er borte”.

God jul 🙂

Det nærmer seg jul, og tankene veksler mellom hvor jeg kan kjøpe best ribbe, at hunden trenger en dusj og inniblant alt sammen vandrer tankene til psykopatrelaterte ting. De siste dagene har jeg tenkt på at noe av det som gjør oss sårbare, er at vi respekterer andre mennesker for mye.

Med “vi” mener jeg ikke alle mennesker. Ikke alle respekterer hverandre for mye. Mange respekterer ikke andre mennesker overhodet (deriblant psykopaten). Denne teksten er ikke myntet på dem. Heller ikke veloppdragne mennesker respekterer andre for mye, hvis de i den korrekte oppdragelsen fikk ispedd en god dose respekt for seg selv. Men de av oss som både er veloppdragne og samtidig tillegger andres meninger mer vekt enn våre egne, vil antakelig respektere andre for mye. Problemet er at det i tillegg til å føles helt normalt, er vanskelig å snu en så innarbeidet holdning til våre medmennesker.

En altfor høy respekt for andre mennesker kan skade oss, fordi deres humør bestemmer om vi har det bra eller ei den dagen. Når vi respekterer for høyt, så er vi redde for å bli dømt. Vi foretar derfor valg som vi håper kan tilfredsstille andre og ikke fordi de gavner oss. Vi kuer oss når andre blåser seg opp. Dette er ikke nødvendigvis som følge av vår relasjon med psykopaten. Tvert imot, det er en av årsakene til at psykopaten fant oss. Disse egenskapene hadde vi i oss fra før.  Vi har tidligere gått på nåler for noen, enten det var psykopatiske slektninger eller bøller som mobbet oss. Det kan også ha vært unnfallende omsorgspersoner som aldri lærte oss å respektere oss selv. Årsaken vil jeg ikke gå i dybden i her, men istedet gi deg verktøy til å vurdere om du respekterer andre mer enn hva som er normalt og sunt.

Opplever du ofte andre som truende?

Har du følelsen av at andre kan utslette deg, om ikke fysisk så psykisk?

Føler du usikkerhet og ubehag rundt de fleste autoriteter?

Hvis noen krenker deg, godtar du det der og da, men enten 1) lar kritikken påvirke deg voldsomt, eller 2) utvikler motforestillinger mot personen som krenket deg i ditt indre?

Hvis du observerer andre gjøre overtramp, for eksempel en bilfører som kjører alt for fort og skaper potensielt farlige situasjoner, klarer du å erkjenne at vedkommende gjør noe feil, eller tenker du “alle har forskjellige kjøremønster, de vet sikkert hva de gjør og kjører uansett bedre enn jeg”?

Det er nemlig slik at hvis vi respekterer andre for høyt, så unnskylder vi alt de gjør, også fremmede. Vi tror at dette er normal overbærenhet, for vi har tenkt slik hele livet. Det ville ikke falle oss inn å tenke noe dårlig om en fremmed person som oppfører seg litt dumt.

Når det kommer tettere på oss, hvis en person vi kjenner eller arbeider sammen med bebreider oss for noe, så er det vanskelig for oss å tenke at “nei, han/hun tar feil om meg”. Istedet absorberer vi bebreidelsen fordi andres meninger veier tyngre enn våre egne. Selv om vi kognitivt klarer å forstå at vedkommende er urimelig, så klarer vi ikke å føle det. Følelsen vennes mot oss selv.

Allerede fra 20-årene så blir det nesten umulig å snu et slikt personlighetstrekk. Hvis det har fått lov til å feste seg i personligheten din frem til da, så er det stort sett kommet for å bli værende resten av livet. Men hvis du kjenner deg igjen i dette, så er det likevel enkelte ting du kan gjøre for å forandre ditt tankesett. I dag vil jeg lære deg en slik øvelse.

Husk at alle har svin på skogen. Noen flere enn andre. Husk også at arrogansen en person utviser, øker parallelt med antall svin. Det betyr at jo mer en person dømmer og kritiserer, jo mer har han/hun å skjule.

Du har sikkert lest og hørt om mange negative statistikker opp gjennom livet. “1 av 5 er utro”, “40% svindler på skatten”, “20% tenner på seksuelle perversjoner”, “15% er lyver mer enn de må”, “30 prosent betaler ikke tilbake penger de låner av venner” etc etc. Du kan bruke fantasien til resten. Hvis man legger sammen alle disse prosentene, så blir det flere hundre prosent. Det betyr at de fleste av oss ikke bedriver bare en, men flere lyssky aktiviteter.

Personene du respekterer så høyt, fortjener med andre ord neppe den respekten du gir dem.

Neste gang du føler deg psykisk truet av en person som dominerer deg, så se ham/henne for deg naken og avkledd, både i direkte og metaforisk forstand. Tenk at kollegaen som kritiserer ditt arbeid, nettopp stod inne på personaltoalettet og tok halverotiske bilder av seg selv i speilet, som han legger ut på nettdatingprofilen sin.

Den eldre kvinnen i pels som arrogant snøftet mot deg i butikken fordi du kjøpte to øl eller en pakke med tamponger, hun spiser som en gris, og tørker fingrene på duken eller trekket på spisestolen, i tillegg til at hun bruker PELS!

Sjefen som herser med deg, han går rett hjem etter jobb og masturberer til porno av jenter og gutter som er halvparten så gamle som ham selv.

Din nabo som terroriserer deg, får penger utbetalt fra NAV som hun ikke har krav på og har svindlet seg til.

Det trenger ikke å være sant. Men alle har noe å skjule, og ingen kan kaste sten. Lær deg rett og slett å respektere dine medmennesker mindre. Ingen er så moralsk suverene at du trenger å føle deg mindreverdig sammen med dem.

Trekk andre ned på landjorda, og deg selv litt opp. Det er ikke sikkert du blir tøffere av det eller mindre konfliktsky. Som sagt, disse personlighetstrekkene er vanskelige å snu når de først er der. Men kanskje det kan få deg til å riste andres negative projiseringer raskere av deg, og kanskje også gi deg en liten latter….

….. når du ser din tyrann for ditt indre øye, naken og overvektig, danse salsa med en babykyse på hodet og rangle i hånden, i bleie, foran kongefamilien.