Netflix serie, åtte episoder, produsert i 2018.
Anmeldelsen er basert på min subjektive vurdering av serien, som jeg så i sin helhet i løpet av to døgn. Dere som ikke ønsker noen avsløringer av innhold bør stoppe å lese her.
Jeg var veldig begeistret for podcasten med samme navn, som ble produsert i 2016 og publisert på bloggens facebook side i fjor. Det som tiltrakk meg var gjenkjennelses faktoren. Selv om min egen relasjon med psykopaten ikke var så dramatisk som historien om psykopaten John Meehan, så hadde jeg ingen problemer med å forestille meg at relasjonen kunne ha utviklet seg i den retningen, hadde den fortsatt. I tillegg likte jeg hvordan podcasten fokuserte på de subtile tegnene som kjennetegner en psykopat, mer enn de enkeltstående dramatiske hendelsene som ellers ofte får fokuset.
Jeg var derfor meget spent da jeg oppdaget at Netflix hadde produsert en streaming serie om relasjonen mellom John og Debra – som han var gift med frem til hans dødsdag.
Det mangler ikke på filmede dramatiserte portretter av psykopater, både fiktive og basert på virkeligheten. Faktisk er de fleste thrillere og grøssere basert på karakterer med psykopatiske trekk. For å være ærlig så holder jeg meg unna nitti prosent av dem, ihvertfall som studier i psykopati. I de fleste filmer får man aldri et ordentlig innblikk i hva en psykopat er, ikke engang i dramatiseringer basert på ekte psykopater. Salgspunktet synes å være dramatiske mord, eller produsentene pynter på sannheten for å gjøre det høydramatisk og mer underholdningsvennlig, til en slik grad at historien mister all troverdighet.
Jeg kan med en gang avsløre at “Dirty John” går ikke i denne fellen. Her får vi det meste som kjennetegner psykopaten; løgnaktighet, utroskap, berettigelse, parasittisme, manglende empati, manglende skyld, manglende samvittighet, grandiositet, sågar de forskjellige narsissistiske blikk har produsentene klart å fremstille (hvis man ser godt etter). Vi får servert gode og troverdige tolkninger av narsissistisk raseri, svertekampanjen, maskeskift, maskefall og speiling av objektet. Jeg vet ikke om produsentene har konferert med eksperter på psykopati eller om de bare har rekonstruert detaljer i den virkelige historien om John og Debra til fingerspissene, men resultatet er uansett en gavepakke til studenter av psykopati.
Jeg vil trekke fram enkelte (for meg) spesielt viktige scener.
-I første episode ser vi hvordan Debra avviser Johns tilnærming til sex på deres første date. Johns reaksjon på avvisningen er meget troverdig fremstilt. Jeg ber folk bite seg merke i hva som ligger bak hans reaksjon og at avvisning er noe av det verste man kan gjøre mot en psykopat eller en narsissist. Denne scenen tipper jeg dessuten har en høy gjenkjennelsesfaktor for mange lesere. Mange av oss opplevde røde flagg under det første møtet, og var på nippet til å avskrive psykopaten. Det burde vi ha gjort, mens vi fortsatt hadde klarsyn. Men psykopaten lot oss ikke gå, og trakk oss på forskjellige vis tilbake.
-Debra gjør midtveis i serien et (nesten) helhjertet forsøk på å forlate John. Men nysgjerrighet, manglende avklaring og traumebånd gjør at hun går tilbake. Legg merke til den manglende avklaringen hun får. John er tilsynelatende angerfull, men serverer henne kun løgner og krokodilletårer for å få henne på gli. Lesere som sliter med å holde seg unna psykopaten fordi de trenger en avsluttende samtale, bør studere denne scenen spesielt godt. Hvis du mot alle odds blir innvilget en samtale, slik Debra ble, så er det kun for å føre deg ytterligere bak lyset.
-Selv om scenen er meget kort, så ble Johns biseksualitet hintet om. Da han deltar på ett av sine AA møter så kommer det frem at han har hatt sex med den mannlige rådgiveren. I dette tilfellet så var det i utpressingsøyemed. Men poenget her er hvordan psykopater er i stand til å ha fysiske eller romantiske relasjoner med hvem som helst. Vi vet i dag at det ikke handler om seksualitet, men om hva de kan tjene på relasjonen. Den korte scenen var en viktig bekreftelse for meg som hadde en relasjon med en “heteroseksuell” mann, inneklemt mellom to langvarige relasjoner han hadde med kvinner.
-Mot slutten av serien får vi se hvordan Debra ønsker å annullere ekteskapet med John, og går til rettssak mot ham for alle tingene han har utsatt henne og døtrene for. Hun innvilger et kafèbesøk med John på tomannshånd, for å tilby ham penger for å la familien være i fred. Den korte dialogen de to imellom utfolder seg omtrent slik:
Debra; “Hvis ikke det er penger du vil ha for å la oss være, hva vil du da ha?”
John; “Jeg vet ikke”
Debra; “Men noe må det vel være?”
John; “Ja, noe er det”. Han ser på henne med det klassiske psykopatiske hatefulle blikket og går.
I scenen klarer produsentene å fange opp ett av de mange karakteristiske blikkene, som mange av oss vil kjenne igjen. Faktisk gjør skuespilleren som spiller John (Eric Bana) det så bra at vi som eks objekter kan bli trigget og føle ubehag av de forskjellige blikkene alene. Uansett, i denne scenen lærer vi at det er ikke penger som driver psykopaten, men hatet, ondskapen, kjedsomheten og “katt-og-mus” leken med objektet.
-Vi får vite at John har hatt en langvarig relasjon med en kvinne før Debra; Tonya, og at han har to biologiske døtre med henne. Sin tidligere familie har han åpenbart brutt all kontakt med, men via tilbakeblikk får vi vite at han trakasserte og truet Tonya på det groveste. Tilbakeblikket får vi mens han fortsatt idealiserer Brenda. Lesere kan lære av denne scenen. Jeg får på bloggen ofte spørsmål om hvordan psykopaten kan behandle det nye objektet så pent, når han behandlet spørsmålstilleren så dårlig. Mange lesere sliter med denne forestillingen. Men i denne scenen forstår vi at psykopaten ikke er blitt mindre psykopatisk selv om det nye objektet blir behandlet som kongelig. Vi forstår også at den kongelige behandlingen alltid tar slutt, og at psykopaten vil vende seg mot også det nye objektet.
Både John og Debra spilles eksemplarisk av deres respektive skuespillere. Jeg holder en ekstra knapp på Eric Bana fordi en troverdig psykopat må være veldig utfordrende å spille, men også Debra spilles meget bra av Connie Britton. Debra virker litt passiv og delvis lammet gjennom hele serien og som om hun spiller på et begrenset register, men dette skyldes neppe underspilling fra Brittons side for det er nettopp i en slik tilstand en person som først er i tåka, deretter i kognitiv dissonans, vil være. Jeg vet ihvertfall at jeg var slik selv. Selv i desperasjon etter svar så var jeg sløvet ned av en slags transe fordi alt arbeidet foregikk på innsiden. Dette kommer meget fint fram i Debras rollefigur.
Til slutt vil jeg nevne et par minus. De er ikke mange, men for meg hemmet de noe av seeropplevelsen.
-Johns rusmisbruk får for stort fokus. Det er riktig at nitti prosent av psykopater har en avhengighet, det kan være alkohol, narkotika, sex, shopping eller hva som helst. I Johns tilfelle så er han avhengig av opioider (morfin) som han blant annet skaffer til veie ved å stjele fra sykehuset hvor han har jobbet som sykepleier. Som følge av hans manglende empati så gir han smertepregede pasienter saltvann mens han putter opioidet i egen lomme.
Det er iorden for meg at dette blir dramatisert til en viss grad. Problemet med for stort fokus er at uinnvidde kan tro at Johns psykopati skyldes rusmisbruket, og ikke omvendt. Studenter av psykopati vet at psykopaten trekkes mot rus fordi de opplever tomhet, mangler indre liv og identitet. Med andre ord kommer psykopatien først. Men det er ikke sikkert den jevne seer forstår dette.
-Debras eldste datter Veronica er ment å fremstilles som den eneste som tenker klart og som aldri aksepterer John. Hun har hele tiden mistanke om at John er en bedrager og forsøker å få moren ut av den psykopatinduserte tåka. Veronica er handlekraftig og observant. Mitt problem med Veronica er at hun fremstilles så usympatisk at jeg et par ganger faktisk heiet på John. Jeg vet ikke om produsentene på dette området har vært tro mot den virkelige Veronica, i så fall skal hun jo være slik. Jeg forteller kun hvordan jeg reagerer på karakteren.
For det brede publikum så står nok “Dirty John” til terningkast fire. For å komme høyere så er serien for stillestående. Publikum trenger nok en smule mer action. Den har likevel bred appell og ikke minst er den en god instruksjon i røde psykopatiske flagg. Enkelte vil heldigvis snappe dette opp. Dessverre vil de fleste forlate tv skjermen med en tro på at “dette vil ikke skje meg”.
For objekter, eks objekter og studenter av psykopati så er imidlertid “Dirty John” terningkast seks. Jeg tror den største lærdommen vi kan ta av serien er at det ikke er et kompliment å bli forfulgt, oversvevet eller “hoovret” av psykopaten. Har psykopaten latt deg være fullstendig i fred etter bruddet og du føler at din relasjon med ham/henne aldri eksisterte? Vær glad for det.
Bra skrevet! Terningkast 6 for undertegnede. Det som resonerer mest hos meg er det han sier til sin egen søster: ‘Du er mitt prosjekt nå. Jeg skal gjøre livet ditt til et helvete.’ Dette sa min exPN til sin datter etter at hun har gjennomskuet ham
Ja, det var en spennende “tell” de la inn der. Hvert enkelt objekt er et prosjekt. Og ikke minst forstår man at ingen blir spart, heller ikke nær familie som psykopaten har vokst opp med.
Bra at du tar opp denne! Jeg har sett alle episodene og tror ikke jeg hadde lagt merke til alle de små detaljene du nevner, dersom jeg selv ikke hadde hatt den erfaringen jeg har nå, samt all kunnskapen jeg har fått her inne. Du har helt rett i at den vil være annerledes å se for oss enn for andre. Jeg la og merke til det psykopatiske blikket. All honnør til dyktige skuespillere, og da spesielt Bana. Enig med deg at datteren ble fremstilt noe overdrevent usympatisk og at narkomisbruket fikk litt mye fokus.
Er det bare meg som har et annet syn på ting nå eller virker det som om det blir mer og mer fokus på psykopati i samfunnet generelt? Synes stadig det står artikler på VG pluss som heter “slik kjenner du igjen en psykopat”, eller “slik er narsissisten” som i dag. Det er jo ganske overfadisk der, så en serie som Dirty John visualiserer de tørre fakta på en måte vi kan kjenne oss igjen:) Skulle ønske det kom flere filmer a la denne serien.
Jeg har og hørt om boken “Omgitt av psykopater”, av forfatteren bak “Omgitt av idioter”. Noen som har lest den?
Stoppet å lese, MEN den må jeg se! Takk for tips!
Jeg skrev faktisk om denne filmen på bloggen min selv idag. Og jeg gav den topp score. Men var noe som minte meg om ting fra eget liv- og synest også skuespillerne spilte bra. Jeg følte selv ikke at veronica var veldig usympatisk. Kanskje ett snev for kald men oppfattet hun mer som kritisk og beskyttende. Og tenkte ikke på at russmissbruket tok for stor plass eller av psyopatien skyltes det. Han hadde vel også noen trekk som barn?
Bra skrevet innlegg!
“Selv der hun etter hvert får servert konkrete bevis på enkelte forhold, får hun det ikke til å rime med egne erfaringer med mannen.”
Nettopp dette er så viktig, og en viktig observasjon for dere som vurderer å advare den nye partneren.
Debra får konkrete bevis, ikke fra en tidligere partner, men fra advokat og privatdetektiv. Kan det bli mer håndfast? Likevel velger hun å bli værende i relasjonen. Når hun ikke engang lytter til dette, så er sjansen minimal for at hun hadde latt seg overbevise av en tidligere partner.
Jeg vil komme med et spørsmål som kanskje ikke helt hører hjemme her, men det er noe jeg tenker litt på ang dette med forstyrrede personer. Har lest litt om en kjent person som de skriver en del om i avisene nå som blir anklaget og hengt ut fordi han har oppført seg upassende mot mange kvinner. Han har prøvd seg på dem, utsatt dem for seksuell trakassering og sendt seksuelt ladede tekstmeldinger og dickpick’s til disse. Han er gift med små barn. Han som jeg har vært involvert med sender også sånne meldinger og bilder til meg. Jeg syns han har oppført seg så rart og jeg har kjent igjen så masse trekk fra bloggen din at jeg har trodd min var P/N. Men kanskje han bare er en sånn type mann som denne komikeren? Litt forvirret nå
Man er ikke psykopat kun fordi man sender “dick picks”. Men å sende nakenbilder av seg selv uten at mottakeren har bedt om det, er støtende og uverdig. Det vitner om grenseløshet og er ikke ok. Jeg oppfordrer alle til å tenke litt mindre på om en partner/venn/slektning er psykopat, og litt mer på om deres oppførsel er akseptabel for deg.
Slik jeg så filmen, så er eldstedatteren beskytteren. Tanten ble skutt av sin mann, moren har fire havarerte ekteskap bak seg, bestemoren, moren og yngstedatteren er selvutslettende og grenseløse – de tilgir alt. Hun stoler på sitt instinkt, fordi det har vist seg å stemme før. Broren ser vi ikke så mye i filmen, men når vi ser ham så trekker han klare grenser og er helt ufravikelig på dem. Så sånn sett kjører ikke han noen mildere linje enn hun gjør, men hun inntar kanskje en mer aktiv rolle enn ham og at det er derfor det oppleves slik. Uansett, en veldig bra serie. Jeg håper den blir liggende på Netflix lenge og sett av mange.
Har begynt og se denne! Utrolig spennende og ekte. Det som fascinerer meg er hvordan det kommer frem hvordan hun tar ham tilbake etter at hun vet hans rulleblad og spesielt dette med at familien vender henne ryggen. Jeg har opplevd å ha dårlig samvittighet og kjenne på skam over og ta ett menneske tilbake etter at masken har falt- derfor holdt relasjonen skjult og eller meg selv isolert pga skam. Jeg har lurt på hva omsorgspersoner rundt ett offer egentlig burde gjøre. Jeg føler det er så viktig og lære noe om hvordan en “ pårørende” kan hjelpe ett offer.
” Jeg føler det er så viktig og lære noe om hvordan en “ pårørende” kan hjelpe ett offer.”
Godt spørsmål. Kanskje jeg bør kaste ballen ut, og spørre leserne hva de allerhelst trengte/ønsket seg av støtte da de brøt med psykopaten.
Det gjenkjennbare:
-Bruken av «silent treatment»
-Å gå i uavklarte situasjoner og etterlate den andre såret og spørrende
-Løgner om egen jobb (feks skryter på seg mer ansvar enn de har)
-Manglende evne til å holde på en jobb
-Den evigvarende pekefingeren på alle andre når de selv kødder det til for seg selv
-Manipuleringen av absolutt alle rundt dem
-Skamfølelsen man har som kjæreste til en psykopat og derfor heller lyver om forholde ovenfor andre enn å bekrefte at man er sammen . (Psykopaten selv er jo skamløs)
Jeg så serien for noen uker siden og funderte en stund på: Mon tro om noen uten min erfaring hadde lurt på hvorfor hun ble værende hos han, etter at han ble avslørt første gang?
Jeg har startet å se på “Dirty John” er snart halv veis i serien.
Det er enormt ubehagelig å se på dette.
De bitte bitte små tegnene som jeg ikke så tidligere, er nå skrevet i store røde bokstaver nå.
Den er godt laget med de små tingene.
Det er også en ting her som jeg synes er viktig å ha fokus på, og det er dette med å gjøre den store feilen når det gjelder å ha med en P/N å gjøre, det å lytte mer til andre enn seg selv. Som hun her lytter til sin mamma i starten. Fordi moren blir sjarmert og ønsker det beste for barna. Mammaen gjør så godt hun kan med råd,
men akk så uvitende…….
I møte med P/N blir vi usikre og får tvetydige signaler som gir oss et behov for å snakke med andre, men å da snakke med uvitende om emne kan skape fatale avgjørelser.
Samtidig får hun råd tidelig hun burde lyttet til, fra sin datter. Og dette burde hun jo lytte til.
Og vi kan jo selv være så i tåka at vi trenger råd og veiledning.
Men rådene må jo da være riktige for situasjonen.
Noen tanker om hva pårørende kan gjøre.
Jeg har opplevd at det jeg sier om subtile, viktige hendelser ikke blir helt forstått verken av meg selv eller de jeg prøvde å fortelle hendelser til. Jeg tror det kan hjelpe å ha en holdning om at er det noe som skurrer, ja så skurrer det. Man trenger ikke alltid forstå hva, men ta det på alvor.
Jeg hatt god hjelp av pårørende som er klinkende klare og sier feks det er faktisk ikke ok, det er ikke normalt etc når jeg har bagatellisert eller undret meg over episoder. Min bror gikk så langt som å kalle vedkommende psykopat., mens jeg mente han egentlig var snill som et lam. Det viste seg at min bror hadde rett, når maska sprakk.
Jeg fikk god hjelp av personer som stod meg nær som framhevet mine gode sider når jeg var er vrak etter P sine herjinger. De hjalp meg til å tro på min virkelighet igjen og ikke P sin fordreide. Min P angrep mine gode sider, så jeg ikke klarte å se jeg hadde noen.
Jeg tenker og at vi må våge å fortelle ærlig om det vi opplever. Dette for at pårørende skal kunne hjelpe oss bedre.
I tillegg tenker jeg det er viktig å ta seg tid til å reflektere selv og skape seg pusterom. Det er det som er så vanskelig i en virvelvind av episoder som er vanskelig å skjønne opp ned på.
I går så jeg Dirty John. Mitt første forhold minner om Debra og John sitt. Det er vanskelig å forstå en virkelighet som delvis foregår utenfor din egen radar. Når kjæresten er morsom, god å prate med og alt du drømmer om, så er det ikke så lett å forstå den andre virkeligheten der det er flere andre damer, løgner, fengsel og vold.
Har netop set serien og ja, hvor er der bare mange tegn fra en P, som bliver flettet ind i hvert afsnit. Det jeg først lagde mærke til i starten var, at hun starter filmen med at sige at hun elsker drømme og at leve sig ind i dem. Min egen erfaring med P, var netop at han opfyldte mine drømme og jeg var ovenud lykkelig for at have fundet en mand der gjorde det muligt. Dernæst starter filmen også med at hun net-dater og hvor hun bliver overrasket over ( eller det er nok nærmere datteren) den mand der dukker op. Alle de smoothies hun får serveret gennem afsnittene er sikkert for at vise idealiseringen og forkælelse, men jeg tænkte også på om han langsomt var ved at forgifte hende. Det der trøstede mig i filmen var, at det var almindeligt velfungerende kvinder han datede, ikke svage, som mange nok fejlagtigt tror er offer for en P. Og til spørgsmålet omkr. behov for støtte efter endt forhold med P, da var mit et øre, der ville/kunne lytte til mine gentagende uforståenheder. Sådan er venskab havde jeg heldigvis. Og så tænker jeg at det kan være afgørende vigtigt, hurtigst muligt at finde en terapeut/psykolog der har helt styr på hvad en P er og gør. Til sidst vil jeg slå et slag for den danske biograf film Lykke Per. Der er også mange tegn på at hovedrollen har mange P træk.
Jeg må bare kommentere det med smoothie, som du også tar frem.
Den gesten der han serverer henne når hun våkner (psykopaten er jo alt oppe, så dårlig som de sover. Tidlig opp og plotte -Ha-Ha) og som til å begynne med smigrer henne. Ut etter filmen virker det som den samme gesten blir mer og mer en belastning for henne.
Psykopatens idealisering og skuespill er fantastisk når mottageren «kjøper pakka», men det blir vanskeligere og vanskeligere å spille med.
Selv de hyggelige tingene, som denne smoothien om morgenen, smaker dårlig etterhvert.
Ja du har ret, de er jo altid tidligt oppe og har dårlig søvn, – det er også min erfaring. Disse smoothies kan også symbolisere mangel på fantasi. At det er det han ved et objekt kan falde for, morgen servering på sengen. Han bliver ved og ved med at servere dem, også da forholdet er i 2.runde. Som om han ikke kan finde på andet at forkæle med. Som en robot der kun kan finde ud af at skifte frugterne som ingrediens. En rigid tvangsagtig handling uden følelse
Nå har jeg sett på Dirty John, og det var oppklarende og hjalp meg litt til å se det store bildet i forbindelse med mitt forhold til det jeg tror kan være en P/N. Jeg kom i kontakt med min via online dating, men jeg har alltid følt at han datet flere andre enn meg. Var flere småting jeg stusset på. Nå kunne vi se hvordan John i serien datet flere samtidig som han datet Debbie. Jeg traff min P/N kun 6 ganger på 2 år, og forut for treffene var det masse love-bombing. Rett etter varm og god stund, så følte jeg at han ikke kunne komme seg fort nok vekk fra meg, akkurat som jeg plutselig var et ekkelt kryp. Så var det silent treatment i flere uker før han hoovret meg inn i relasjonen igjen. Og selv om jeg så dette, så tok jeg ham tilbake uten spørsmål. Var egentlig litt redd ham, for hadde sett litt av en ganske barnslig irritasjon fra ham når jeg spurte ham om noe en gang. Det var også flere ganger vi skulle treffes,men så avlyste han samme dagen pga noen dumme unnskyldninger. Tenker nå at det kan ha vært at han fikk napp hos et nytt og bedre objekt plutselig, og da avlyste han vårt treff pga det. Eller at han plutselig ville treffe meg, det tenker jeg nå at han hadde en date som plutselig avlyste, så da prøvde han ut om noen av de andre objektene kunne. Dette syns jeg ble vist ganske godt i serien hvordan John gjorde dette. Syns også det var ekkelt å se hvor sint John i filmen kunne bli, og hvordan han kunne ødelegge for ofrene sine i etterkant. Ganske skremmende å se raseriet hans. En meget lærerik serie.
For en fantastisk serie. Jeg har en episode igjen som jeg skal se i kveld. Gåsehudfaktor, da det er mye gjenkjennelig her. Ser at John er en mester på elektroniske duppeditter og overvåkning. Lurer på en ting i forhold til dette. Jeg har datet en mann på nett som jeg nylig har gjort det slutt med pga mange merkelige ting. Bl.a ting jeg kjenner igjen via bloggen her. Men mange slike syke folk er sikkert eksperter på Facebook/Messenger. Er det noen som erfart at deres Facebook /Messengerkonto har blitt hacket? Hvordan merket dere i såfall det? Jeg har hatt flere episoder jeg reagerte på under relasjonen. Kan de se at jeg er inne på kontoen deres og kikker/leser? Er det mulig? Jeg vet også at når jeg chattet med denne mannen på messenger, så var det et grønt lys på videokameraet oppi hjørnet. dette videokameraet beveget seg også. Hva betyr det? Vet også en gang han hadde sendt meg en melding på messenger, så åpnet jeg den ikke før 4 timer etterpå. Med engang jeg åpnet meldingen, så jeg at han var logget seg på og begynte å svare meg. Kan de merke at vi plutselig logger oss på? Jeg har ikke kontakt med ham nå, men er det noe å være redd for? En annen ting, tror dere psykopater er inne på denne bloggen og leser og lærer?
Ang. Messenger, så kan du i indstillinger slå fra, så andre ikke kan se når du er aktiv. Ellers kan folk se når du er på, ved at der en grøn prik der lyser. Folk kan også se når du har læst deres besked. Håber det kan være lidt hjælp 🙂
Flott serie som setter igang tankene når en ser fra utsiden hvordan en slik mishandling utarter seg. Jeg kjenner så godt igjen det med å gå i tåka, slik som rollefiguren Debbie gjør. Det er akkurat som om alt utenom psykopaten ikke betyr så mye. Jeg gikk selv rundt i en slik tåke/lykkerus som hun gjorde. Tankene mine var på nesten alle mine våkne timer og handlet om psykopaten. Siden alt var så merkelige og rart, så spant tankene mye rundt hva som skjedde og hvordan jeg skulle tolke handlingene hans. Jeg fikk ikke egentlig spørre, eller jeg senset at han ikke likte personlige spørsmål. Så det unngikk jeg. Den emosjonelle mishandlingen ser jeg jo i ettertid, men der og da tillot jeg mer og mer i det merkelige forholdet. Ser det utenfra fra alle vinkler i denne serien og kjenner det godt igjen. Var også lærerikt å se hvordan karakteren John opererte når han ikke var den kjærlige mannen. Hva han egentlig holdt på med skjult fra Debbie. Om alle affærene han hadde, lyvingen, bedrageriet, oversvevingen, overvåkningen, om hvordan slike typer egentlig opererer. Og hvor sjarmerende de kan være og hvordan de kan lure mange. En nyttig serie for meg å se og som har åpnet øynene mine
Hei, det finnes og en dokumentar – “Dirty John – The Dirty truth” som viser de aktuelle menneskene bak. Ganske sterk den også samt med kommentarer / forklaring om psykopaten.
Bare et tips.
Takk for tips. Jeg har sett den, og den er også veldig god.
Jeg har også sett serien, men for min del er han så langt ifra min eks i adferd, at jeg nesten begynte å tvile på om min eks er en narsissist… men det er vel store forskjeller på dem. Min eks bruker scilent treatment og ghosting mest, og sier dermed veldig lite. Han lyger, manipulerer, triangulerer ved hver eneste anledning, og har det narsissistiske blikket soleklart, men er veldig langt ifra John i sin væremåte. Hans motto er «jeg skal aldri ha et forhold», så han får sine offer ved å være «bestevenn» og så innlede et seksuelt forhold. Likevel «slipper han unna» alle former for ansvar ved at relasjonen «bare» var et vennskap. Han har dog innledet ett forhold (like etter at vårt «seksuelle vennskap»/ forhold tok slutt etter seks år)- trolig for å såre meg og for å forsikre nye objekt om at hun skulle bli behandlet bedre/ anderledes. Dette «forholdet» tok slutt etter to mnd.
Han har hoovet meg flere ganger- men det er ikke for å oppnå noe mer enn sex og gjenopprette «vennskap», hvorpå han så skuffer og sårer og ghoster og svikter på alle punkt, igjen og igjen. Jeg har derfor omsider klart å gjeninnføre null kontakt. Men jeg sliter pga jeg ikke alltid klarer å holde fast på at han er en psykopat/ narsissist, da tvilen føles som den blir sterkere for hver gang man har med de å gjøre….. Man tenker «hvordan kan han fungere så «godt» som venn for alle andre, om han er en psykopat?» og dermed blir jeg usikker på alt jeg egentlig vet. Regner med dette er kognitiv dissonans?
Du sier at din partner/venn er så langt fra John Meehans oppførsel som man kan komme, samtidig nevner du at din partner “lyver, manipulerer og triangulerer” hele tiden. Dette er jo nøyaktig hva Meehan gjør. Jeg tror mange, som deg, sammenligner psykopatene på overflaten, og da kan de forsåvidt virke forskjellige. Men det er tankesettet bak som er viktig. Hvis du ser at din partner er berettiget, grandios, mangler empati, mangler samvittighet, speiler, devaluerer, forkaster, har maskeskift og maskefall, mangler en egen identitet… ja da er han lik dem alle sammen, de bare velger forskjellige måter å manipulere på.
Takk! Jeg skjønner. Han har alle de tegnene og adferden, som beskrevet. Så da er nok saken bare at han ikke har klart å komme så langt som John. Han har dog truet med å drepe meg flere ganger. Og han var fysisk voldelig, mange ganger. Jeg endte opp på legevakten ved to anledninger, og måtte få besøksforbud og har fått han dømt for vold. Så at han kunne gått så langt, tror jeg er mulig. Jeg skal nå holde fast på at han er en psykopat og ikke la tvil lure meg igjen…..
Jeg har sett halve serien nå, og jeg fryser på ryggen! Når jeg ser på John, kjenner jeg samme krypende følelse som jeg gjorde da jeg så på min eksmann. Og jeg tror det er pga erfaringene jeg har. Helt objektivt sett så gjør jo ikke John så mye galt, ikke sant? Men når jeg selv har vært utsatt for det jeg har… Jeg kjenner for eksempel igjen devaluering, maskefall, idealiseringen, løgnene (om små og store ting), misbruket (min eks misbrukte verken sex eller narkotika, men andre ting), å støte familien vekk, manipulasjonene, “den angrende synder”, traumebåndet – ja, så mye mer! Men aller mest kjenner jeg igjen blikket. Johns tomme, stirrende og svarte blikk som tyder på at han er like tom innvendig, jeg synes at Eric Bana får dette fram helt mesterlig! Veldig bra “lærebok” denne serien – og jeg er nok en gang sjeleglad for at jeg har kommet meg vekk!