“Var det alt? Kommer jeg aldri til å oppleve en like stor kjærlighet igjen?”

Svaret er; vel, det er litt opp til deg selv. Er du klar til å lukke en ny person inn?

Vi kom alle fra forskjellige utgangspunkt da psykopaten fant oss. Noen av oss hadde lange, normale og betydningsfulle relasjoner bak oss. Noen hadde hatt relasjoner, men med andre psykopater. Andre hadde levd det meste av sine liv som enslige, og trodde de ble belønnet av høyere makter da psykopaten kom og tok dem med storm.

Felles for mange er at psykopaten tok oss til nye høyder – der hvor kjærligheten kanskje bør ta oss. Vi ble så levende og sanset så sterkt. For en liten periode, så fikk vi en smak av himmelen. Vi så hvilket potensiale livet har. Da vi så ble revet ned fra pidestallen og devaluert, så er det naturlig at mange mistet meningen med livet. Hvis livet har så stort potensiale, men vi ble nektet å leve det ut og kanskje aldri vil få oppleve det igjen, hva er da vitsen med det, med kjærligheten, med å fortsette og sette den ene foten foran den andre? Hva er det vi da streber mot?

Psykopaten ga oss en gave, tross alt. Vi fikk føle noe som mange mennesker aldri får oppleve. De som fortsatt jager etter materielle goder i middelmådige ekteskap og samboerskap, de vet ikke om noe bedre. Men vi gjør, for vi fikk smake på det. Sammen med psykopaten så blomstret vi slik vi er ment å blomstre. Hvem kan forbanne psykopaten når han/hun viste oss hvordan vi bruker livets kapasitet til det fulle, og ikke bare en liten del av det?

Den feilen vi imidlertid gjør, er å tro at det var psykopaten som brakte dette til oss, som om opplevelsen av magi kom utenfra, plassert i oss av noe som er utenfor vår kontroll. Men der gjør vi en stor feil, for det var ikke andres følelser vi følte. De var våre egne, skapt inne i oss, av oss selv. Det eneste psykopaten gjorde, var å trigge dem og vekke dem til live. Det betyr at de fortsatt er der, klare til å vekkes til live påny. Vi har evnen til å føle stort, bruke sansene og danse, og ta livet inn på et helt annet nivå enn mange andre. Det er egentlig grunn til å feire, ikke sørge.

Når vi tror vi sørger over psykopatens exit, så er det egentlig noe annet vi sørger over; at den indre magien ble borte. Den forsvant med psykopaten. Vi tror derfor at psykopaten tok den med seg og vi drømmer om at han/hun skal komme tilbake med den. Men de tok ingenting med seg, vi har den fortsatt inne i oss. Den sluknet bare, fordi vi ble såret og forlatt. Så er det opp til deg, har du tenkt å la den forbli slukket for alltid, eller vil du tenne den igjen?

Magien er din egen. Tenk å ha en slik fantastisk evne til fantasi, håp og inspirasjon! Ikke mange har det. Det er hovedsaklig kunstnersjeler som har dette boende i seg. Ikke på den måten at vi alle maler kunstverk eller skriver dikt, de fleste av oss har helt tradisjonelle jobber. Men vi har det boende i oss å drømme og skape noe ekstraordinært. Og da psykopaten fant oss, så skapte vi magi. Vi klarte å gjøre noe helt ordinært til noe stort og betydningsfullt. Min psykopat? Han hadde et gjennomsnittlig utseende, var kjedelig å være sammen med og hadde svært lite å gi. Jeg klarte å trylle den kjedelige deigklumpen til en prins. Var det han som gjorde dette? Nei, det var jeg som gjorde det.

Det er opp til meg om jeg vil gjøre det igjen, med en ny person. Ikke om jeg kan gjøre det igjen. Det er ikke et spørsmål om å kunne. For vi kan. Det er derfor et spørsmål om å ville.

Faktorer som usikkerhet og motløshet spiller selvsagt inn. Våger vi å satse igjen? Dette er naturlige hindere. Men det står likevel på viljen, ikke på evnen.

Er vi villige til å gjenskape magien med en ordinær person? En person som ikke er så pågående og intens som psykopaten var, men som er normal og som er istand til å gjengjelde vår respekt og vår kjærlighet?

Jeg er opptatt av å slippe alt vi ikke kan kontrollere. Mange av oss forsøker å få andre til å like oss. Det er en kunst å forstå at det klarer vi aldri. Vi kan ikke bestemme at andre skal like oss. Det ligger utenfor vår kontroll. Vi kan derfor ikke la avvisninger ta motet fra oss. Vi skal slippe det, ikke eie det. Hvis noen velger å like oss, så er det ikke fordi vi har bestemt det, overbevist ham/henne eller fordi vi blir belønnet for vår innsats. Det er helt og holdent i den andre denne avgjørelsen skjer, akkurat som magien vi selv bestemte at psykopaten skulle få lov til å vekke i oss.

Hvordan kan jeg med hånden på hjertet påstå at vår påvirkning på andre ligger utenfor vår kontroll? Det kan jeg fordi du kan gjøre nøyaktig det samme fremstøtet på to forskjellige personer, hvor den ene kan være positivt mottakelig, mens den andre vil reagere likegyldig eller avvisende. Det betyr at det er lov å vise interesse for noen, men at responsen er utenfor din kontroll.

Ikke la flammen i deg forbli slukket for godt. Det ville være en synd og en grov forsømmelse. Du tror kanskje den ligger utenfor din kontroll, at andre må tenne den. Men den var alltid i dine hender og i din egen makt. Lær deg å bruke den, kontrollere den og verne om den som glass rundt et stearinlys, slik at den ikke slukker.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster og youtube videoer, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere. 

28 kommentarer
    1. Etter et langt ekteskap har jeg mistet all selvtillit. Er usikker, føler meg ikke bra nok og tror ikke en ny partner vil syns at jeg er attraktiv. Jeg er glad for at jeg etter flere forsøk klarte å komme meg ut for 4 år siden. Det første året var jeg så ovenpå fordi jeg trodde alt skulle bli bedre, og det ble det. Jeg fikk en ro, kom ut av tåken og så hvordan mitt ekteskap hadde vært. Kaldt, ingen omsorg for meg eller barna. Jeg fikk sykdom som var stressrelatert og hadde ingen energi.
      Hvorfor kunne jeg ikke bare føle gleden over å komme ut av dette? Jeg følte forakt for mannen samtidig ville jeg være nær han.
      Etter et år alene ble jeg stadig mer urolig og hadde dårlige perioder og savnet var stort. Jeg har så lyst til å finne en snill partner men føler at jeg ikke er bra nok og tør ikke. I perioder føler jeg det er min skyld fordi jeg ikke prøvde nok, kanskje han ikke var N/P undrer jeg meg…..
      Hvorfor kan jeg ikke finne ro og den gode følelsen med å være et godt menneske med mine feil og mangler? Jeg er så sliten og prøver å glemme.
      Er det noen andre som har de samme følelser både under og etter forholdet at vi ikke er bra nok og hva kan vi gjøre?
      Tusen takk for en flott blogg!

      1. Veldig bra innlegg igjen. Mener at det er riktig å kunne kose seg med de fine minnene og all magien med en P/N når alt har kommet på avstand. Det er som bloggforfatter skriver mange som går gjennom et langt liv uten å oppleve en flik av det. De trøster seg med sine materielle fordeler og sine stabile (men kjedelige) liv. Mange av disse blir også selv ganske kjedelige mennesker. Snusfornuftige folk som bare tenker på ytre fremgang og hus, hytte og tilsynelatende vellykkethet. Aldri har de opplevd noe som får blodet til å bruse. Ofte er de ganske fordomsfulle ovenfor folk som har tatt noen sjanser og opplevd mer i livet. Misunnelse mistenker jeg.
        Jeg liker utsagnet: “Magien er din egen. Tenk å ha en slik fantastisk evne til fantasi, håp og inspirasjon! Ikke mange har det”
        Nei, det tror jeg er riktig. De fleste mangler evne til å hengi seg til øyeblikket, fantasien og en større drøm for livet. Dette gjør man selvfølgelig ikke uten en viss risiko. Men hva er risikoen den andre veien? Kue alle drømmer og leve i en middelmådighet der det ytre og materialistiske blir alle tings mål? Å ha alt det ytre på stell, mens man egentlig visner hen i en tom meningsløshet? Man kan si at P/N ikke gir deg virkelig kjærlighet, men det gjør sannelig ikke mange “normale” heller. P/N gir deg iallefall noen fantastiske stunder nær Nirvana. Som du må betale dyrt for. Men du betaler vel litt for den evinnelige grå normaliteten hos “normale” også? En som aldri får deg til å sveve. En som kjeder deg.
        Så spør bloggforfatter om vi er villige til å gjenskape magien med en ordinær person? Vel, det kan vel hende går an. Enkelte normale kan en vel oppnå det med, men mange vil vegre seg for den magien er jeg redd for. De tør ikke danse tango, de løper til den trygge polkaen.,
        Er enig i at vi ikke skal la flammen i oss slukke. Det er noe vi har, noe vi er. Jeg mener at en lyseslukker av en fornuftig person ikke er noe bra valg for oss som har danset lidenskapelig tango. Med mindre du må for overlevelse.
        Drømmen har alltid vært en som er grunnleggende seriøs med hensyn til forhold, barn,jobb,økonomi og hensyn til andre, men likevel har temperament, lidenskap og drøm i tilværelsen. Så langt har jeg aldri funnet den kombinasjonen.
        Så er det mulig?

        1. Interessant kommentar. Mye enig i det du skriver. Jeg tenkte av og til at alt det vonde og rett ut destruktive som foregikk, var prisen man betalte for de utrolige opplevelsene i andre enden av spekteret. Allikevel ble det klart at det ikke er mulig å ha det slik over tid. I hvert fall ikke for meg. Jeg har til gode å høre om noen som lever godt med en P/N uten etter hvert å ta stor mental skade. Jeg tror ikke det er mulig.

          1. Helt enig med deg. Man kommer ikke uskadd fra et forhold med P/N, for å si det mildt. Svaret mitt ble litt upresist. Jeg var veldig glad for å ha kommet meg ut av det, samtidig som at det var da det virkelig store helvetet begynte. Jeg hadde også mistet meg selv og det tok lang tid å finne meg igjen og se hvor mye jeg hadde blitt manipulert.
            Likevel var det mye passion i det berg og dalbane forholdet. Ikke sunt og veldig energitappende . IKKE slik man skal ha det i et normalt forhold.
            Det jeg tenker på er at det var mye passion og fine opplevelser også. Når alt er på avstand kan man vel unne seg å se på det fine og morsomme også.
            Og det at vi har evnen til å virkelig kaste oss ut i kjærligheten. Selv om den ble misbrukt, selv om det kostet oss det meste. Det er vel noe i det gamle ordtaket: Bedre å elske og tape enn aldri elske idet hele tatt.
            Jeg mener også at man kan bli litt bergtatt av de store følelsene og svigningene, slik at det blir vanskelig å tilpasse seg mer normale og kanskje litt kjedeligere forhold. Men de er definitivt mye bedre i lengden. Man må vel gjøre noen livserfaringer for å innse det noen av oss.
            Vet jo at det finnes gode historier om at du kan få gode forhold etter P/N, slik som f. eks Tinna her skriver om. Kanskje litt spørsmål om flaks også.

    2. Tak Daniel for alt det du skriver og igen, du rammer bare lige plet, med de tanker jeg har lige nu. Og til dig 123, ja P har frataget os meget syntes vi. Lige efter jeg var flygtet fra psykopaten, fik jeg en optur…jeg sagde glad til folk..nej jeg har fået noget…ikke mistet noget. Jeg følte mig fri og glad fordi jeg var kommet ud af mit frygtelige samliv med P, mange års mareridt. Men som tiden gik , blev jeg mere og mere tom indeni. Det var ligesom livet bare kørte forbi mig, magien var væk, målet med livet var væk. Akkurat det samme som Daniel så fint beskriver. Jeg har ellers klaret mig så godt på alle måder , men jeg har en tomhed og en ide om, at jeg nok ikke finder kærligheden igen. P var altid i fuld gang med noget, og det involverede ofte også meg. Han udfyldte al min tid, jeg var hans forlængede arm. Nu mangler P måske en arm, men jeg skal til at opbygge mig selv igen..hvem er jeg, hvad har leg lyst til og er jeg egentlig spændende at være sammen med . P sagde ofte..vi sidder jo bare her..selvom vi sprang rundt dagen lang . Ja, han var rastløs og irritabel, hvis ikke der var noget spændende igang. Nu ved jeg at det er hans tomme indre, der ikke kan reflektere eller holde ud at der ikke sker noget konstant. Stilhed er en plage for en P, ja nærmest tortur.
      Tak Daniel for de gode ting du altid skriver.

    3. Jeg har dessverre og hatt relasjoner med andre PN. Han siste toppet de andre. Det av forskjellige grunner. Bl.a fordi han bodde hos meg,så det ble tettere. Vel, da det er sagt så vet jeg hvem jeg er og det jeg er i stand til å gi. Min personlighet er min og ikke noe han overleverte da vi møttes. Jeg tenker ,som vi alle nå har erfart, vi trenger tid og tålmodighet. Livet er ikke slutt. Vi må skape vår nye fortsettelse. Sunnere for oss selv. Ny plattform. Det krever fordi vi må begynne på nytt. Det er et langt lerret å bleke. Det viktigste er vi har oss selv. Og ikke mistet oss selv.

    4. Jeg har alltid vært en drømmer, og jeg har alltid vært ganske ensom. Ikke den typen andre legger merke til så ofte, heller ikke den som har lett for å knytte bånd til noen.
      Eksen var det jeg hadde drømt om, selv om han ikke var selve idealet, ”prinsen”. En fin, trygg mann det gikk an å ha det godt sammen med – trodde jeg. Nå viste det seg at snillheten ble spart til mennesker det var verdt å gjøre inntrykk på, etter at den ganske lange kjærlige fasen var over.
      Mitt problem er at jeg kjenner meg så desillusjonert, og noen ganger tom og nummen. Nå ser jeg på tilsynelatende lykkelige par og familier, og lurer på om det lurer noe vondt i skyggene. Og når det tar slutt mellom et par, lurer jeg på om det har skjedd noe lignende det som skjedde i mitt forhold.
      Det er ikke det at jeg tror han var den eneste mannen som er den rette for meg – det gjør jeg ikke. Det er mer som om noe i meg tok skade av sjokket, som om jeg vil elske noen igjen, men kroppen og underbevisstheten vil ikke.
      Hvordan kunne jeg tro at jeg var trygg? Og hvordan kunne han skape den illusjonen om trygghet over så lang tid, og så behandle meg som om jeg var luft eller verre? Når ”den snille, gode mannen” kunne utløse et helvete av juks og bedrag og gaslighting, hvordan skal jeg tro på at neste forhold blir noe annerledes?

    5. Er veldig uenig anng.: Psykopaten ga oss en gave………… Personlig mener jeg det kan være skadelig i vår rehabilitering å idealiserer idealiseingsfasen. PN gjenspeilet oss. Vi var med et individ hvor eneste intensjon er ødeleggelse. Hvor mange bruker år av sitt liv på å ” komme seg på bena” igjen, kanskje. Min kjærlighet i den tid har jeg ” absorbert” tilbake. Det uendelige skiller oss. Sammenligne idealiseingsfasen med normale forhold, vil jeg aldri begi meg ut på. Det er forskjell på og leve i illusjon og i det virkelige liv. Det er mennesker som er spennende ,har mye kjærlighet å gi og ønsker andre godt. De er en realitet. Gave fra psykopaten er som å tro på julenissen.

    6. Jeg personlig visste den egenskap ved meg selv før den tid. Kjærlighet er i mange situasjoner. Da jeg tenker tilbake var det egentlig ikke så mange øyeblikk som var så fantastiske. Handlet mest om å leve i ” tåka” , vet jeg.

      1. Monia, jeg tror nok det er mange som ikke har blitt «tatt til nye høyder» av p/n også, men som fortrinnsvis opplevde devalueringen, kaoset og tåka. Det er ikke alltid lengselen etter idealiseringsfasen som skaper traumebåndet. Mishandlingen (uten kombinasjonen med idealisering) er alene et «hekt» der du blir så nedsylta at du verken føler, tenker eller ser klart. Den evige projiseringen av dem selv over på oss, er mishandling av verste sort. Jeg selv følte til slutt at jeg ikke lenger kjente historien om mitt eget liv, men om hans. Fordi alt jeg opplevde var han, ikke meg. Nå forsøker jeg å ta tilbake virkeligheten etter massiv virkelighetsfordreining. En del av det er å få eierskap til eget liv igjen og jeg opplever teksten til å handle om det, samt om tro, håp og kjærlighet- at den skaperkrafter finnes i oss selv, litt uavhengig av erfaringene. Som du allerede visste, skriver du

    7. Maria. Jeg ble “tatt til nye høyder” var gjennom en idealiseringsfase,3 mnd. . Jeg tenker vi reflekterer forskjellig,kanskje. Men veldig enig og . Takk du og for tilbakemld.????

    8. Dette var nok et godt innlegg! Jeg var et naivt lykketroll da jeg traff min skjulte narsissist. For all del, det er ingen av mine venner som hadde trodd at ei sterk dame som meg skulle havne i en slik relasjon. Men jeg husker at jeg hadde det så godt og at jeg ofte hadde den gode lykkefølelsen før jeg traff han. Han tok meg med storm, jeg trodde det var kjærlighet og at når man er rett for hverandre så vet man det og da gjør det ikke noe at det går litt fort. Så feil kan man ta, en dyrekjøpt lærepenge. Han knakk meg nesten, jeg ble et aspeløv, men langt der inne i meg var det en stemme som sa at dette ikke var rett. Jeg var fortsatt der. Jeg ga han en sjanse til. Han tok den ikke, så neste episoden som kom, da tok jeg sjansen.

      Jeg kom meg ut etter noen mnd og akkurat som deg, 123, så var jeg lykkelig etter å ha kommet meg ut, men etter et par mnd så ble det tomt. Og klart det blir tomt når hele deg har jobbet på høygir i flere år. Jeg var så utmattet at jeg til slutt ble sykemeldt i ett år. Ingen energi og mye tankekjør. Jeg ville aldri tilbake til han, men savnet det å være en familie. Jeg savnet det som kunne vært.

      Det er nå gått to år og jeg har funnet tilbake til styrken min, og lykkefølelsen kommer inni mellom, men jeg er ikke klar for noen ny mann enda og har små barn og full jobb. Jeg er fortsatt i prosess og kan svinge i humør og dårlige tanker, men jeg tar til meg de fasene jeg er i og tenker at det går over, det er bare en fase. Da tar jeg ofte brodden av feks sinne. Men jeg kjenner at det til tider er ganske slitsomt å ikke ha en knapp å trykke på eller ha følelsen av at man aldri blir ferdig med det. Men alt går over, eller over i noe annet.

      Jeg er takknemlig for den kunnskapen jeg har fått gjennom denne bloggen. Vet ikke hvor jeg hadde vært uten den. Jeg tror at man må ta seg selv tilbake, styrke seg selv og ikke være så mye på utkikk etter en partner. Få det godt med deg selv og stå i deg selv. Stol på at din virkelighet er sann. Og en kjæreste som har gitt deg angstanfall el lignende er jo ikke verdt noen ting. Du tenker at du ikke prøvde hardt nok? Ingen kan fylle deres sorte hull av krav og beundring, ingen! Og hvis du tror hun nye gjør det, så kanskje det, men til hvilken pris? Det er den samme karusellen, bare nye gjester.

      Så, jeg er ikke lenger et naivt lykketroll, bare et soon-to-be lykketroll.

    9. Mary, du beskriver veldig godt over her hvordan min P/N var! Rastløs, irritabel osv. Jeg var sammen med P/N i ca 20 år før jeg flyktet fra ham for 2,5 år siden. Det gikk fint de første par årene egentlig. Jeg var glad og fri, lykkelig for å ha kommet meg unna selv om P/N trakasserte meg (noe han til tider fortsatt gjør). På forsommeren i fjor sa jeg ja til å gå på date med en fyr. Hvorfor ikke, tenkte jeg – en kaffe og ferdig med det, jeg hadde i grunnen gitt litt opp og innstilt meg på å leve alene i lang tid. “Hvem vil ha meg?”, liksom. Men denne fyren her – vi fikk så god kontakt, og det gikk til og med an å være stille sammen med ham uten at det virket rart. Han var en god lytter, hadde snille øyne og et godt smil. Snakket så varmt om sønnen sin. Vi hadde mange felles interesser og meninger. Jeg ble nysgjerrig, han ble nysgjerrig og vi møttes flere ganger. Og etter flere dater ble vi enige om å prøve, definere oss som et par.

      På mange måter en liten solskinnshistorie. Men, jeg hadde jo min bagasje med inn i forholdet: min eks og min fortid. Mitt nye forhold har trigget mye i meg, og jeg slet i starten, og sliter til tider enda. Jeg begynte nemlig å sammenligne og se hvor destruktivt mitt forhold til P hadde vært, alt jeg fant meg i, hvordan P hadde bidratt til at jeg så på meg selv som et null, av og til føler jeg på en veldig skam. Er jeg bra nok? Vil min nye venn også vise en ekkel side av seg selv etterhvert? Hva med angsten min, som plutselig kan dukke opp? Kanskje han bare går når han får vite “hvordan jeg er” – ja, det var slik jeg tenkte. Så jeg hoppet i det. Var ærlig og fortalte alt, klar til å bli avvist. Han satt bare der og lyttet, sa ingenting på lenge før han til slutt sa “Dette endrer ingenting. Jeg går ingen steder. Om du vil snakke om det du har vært gjennom, så er jeg her. Om du vil gråte hos meg, værsågod. Men det endrer ingenting av det jeg føler for deg.” Å ha en å stå sammen med i stormen, har virvlet opp så mye i meg. Jeg har liksom ventet på at han skal gjøre som P; skjelle meg ut og kalle meg unevnelige ting – eller kontrollere meg med telefoner og meldinger. Jeg har grått flere liter, både alene og sammen med ham. Unnskyldt meg og fått “Ja, men dette må jo bare ut” til svar, “Tenk på alle tårene du ikke har fått lov å gråte gjennom mange år!” Så det går an. Jeg har trodd at alle menn er som P, og tenkt at snille menn ikke finnes. Jeg er sjeleglad for at jeg tok feil.

    10. Ja det var mye:
      “Jeg kommer innom deg “Jeg ordner det på veien” eller “Jeg tar meg av det” eller “Ja det må vi prate om når det nærmer seg”
      men lite om ingenting ble gjort eller ordnet opp i, og jeg fikk en følelse av at jeg skulle holdes borte, og P/n fikk utsatt/hindret meg fra å ta affære og ordne opp. Så på den måten tok P/N besluttsomt kontroll (stolt og kry og bestemt), men utførte ingen ting, samtidig ble jeg forhindret fra å ordne opp selv, for jeg gikk jo å ventet og ventet og var tålmodig og trodde på ordene..

    11. Så bra tekst Daniel.
      «Vi så hvilket potensiale livet har»
      Ja og vi møtte det vi trodde var godhet og kjærlighet fra P/n med godhet tilbake.
      Den store forskjellen var at vår kjærlighet og vår åpenhet og ærlighet var ekte fra hjertet.
      Så det som er håndfast her er jo at det var ekte fra vår side.
      Så selv om det var en Psykopatisk/Narsissistisk røver her og sugde oss tomme, så var det ekte fra oss. Det vil jo si at alt ikke er bare skuespill av det vi har opplevd, men at det finnes mennesker som er ekte opptatt av å gi og ta imot kjærlighet/godhet. Vi ønsket jo det. Helt ærlig.
      Det er når dette er skuespill og brukes for å røve noe at det blir farlig.
      Jeg ønsket aldri å røve fra P/N. Jeg var ekte i mitt svar på det han gav meg.
      Så ja, «vi så hvilket potensiale livet har»
      Men i den verden vi lever i så møter vi ikke dette potensialet rundt hver sving, men det finnes.
      Og som vi leser hva Tinna skriver over her, nydelige mennesker finnes.
      (på godt og vondt har jeg lært å ta det med ro og se ann mennesker, så jeg holder på tommelen for deg for at det skal vare, at han er sånn videre også)
      For en psykopat er det veldig slitsomt å idealisere et objekt. Jeg for min del synes ikke det er slitsomt å gi kjærlighet og oppmerksomhet og godhet bort til andre, når jeg gir dette fine ut, så får jeg mer energi. Så vi har det i oss selv. Det er vårt.
      Ord fra teksten jeg vil huske på:
      «Mange av oss forsøker å få andre til å like oss. Det er en kunst å forstå at det klarer vi aldri. Vi kan ikke bestemme at andre skal like oss. Det ligger utenfor vår kontroll. Vi kan derfor ikke la avvisninger ta motet fra oss. Vi skal slippe det, ikke eie det»
      «Hvordan kan jeg med hånden på hjertet påstå at vår påvirkning på andre ligger utenfor vår kontroll? Det kan jeg fordi du kan gjøre nøyaktig det samme fremstøtet på to forskjellige personer, hvor den ene kan være positivt mottakelig, mens den andre vil reagere likegyldig eller avvisende»
      Kloke ord. Jeg skal huske.

    12. En ny kommentar fra meg. Det jeg tidligere skrev i forbinnelse anng.tema,er også påvirket av en nær person. Denne person overlevde psykopaten. Det neste offer,objekt,gjorde ikke. Hun er ikke mer. Ny rettsak denne mnd. Vil sikkert være i media. Derfor reagerte jeg sterkt anng.: Psykopaten gir oss en gave. Det kan være, for all del, de personer som overlever,går videre,blir sterkere og ser og opplever seg selv for den de er og det de er i stand til å gi . MEN, psykopatens handlinger er og bivirkning: DØD fordi drap . Der det er tilfelle,handler det ikke om gave,men etterlatte som fikk sitt liv forandret for alltid .En person som ikke lenger er . Og i denne sak 2 barn uten mor. . Synes det og er viktig inkludere denne siden av psykopati Jeg vil si det slik,kort oppsummert : Er du fortsatt i live, etter psykopatens nærvær, er du heldig. Se det som en gave Den største av de alle.

      1. Jeg er helt enig med deg, og vil tro «alle» er det. PN er ingen gave, de er et sant mareritt. Igjen, så leser jeg innlegget ikke som en bagatellisering av det, men som et forsøk på å gi håp, på tross. Men det er liten tvil om at veien dit kan være svært lang -for noen for lang-når de har revet deg fullstendig i fillebiter og du ligger i rennesteinen. Det er vanskelig, nesten umulig å skulle si noe godt og fint når dette er temaet, for det fremstår fort respektløst og feil. Men jeg opplevde det som at han på et vis vil trøste oss litt i vår smerte. Jeg følte det litt som en klem, eller som å få tørket en tåre og bli strøket over håret

    13. Jeg lurer på noe på siden av temaet: hvordan lever dere seksuelt etter psykopaten? Jeg har blitt fullstendig «nonne» og var det også i flere år før jeg møtte han (frivillig, okkupert med baby, småbarnstid osv). Ser ut til at flesteparten vegrer seg for nye forhold, så hva gjør dere da? Lever i sølibat? Eller har dere elskere/tilfeldige treff/annet? Føles ikke sistnevnte i så fall like «skummelt» som å finne en partner?

      1. Til Anonym. Det har nå gått litt over 2 år siden jeg fikk han ut av mitt liv,gudsjelov. Siden det er anng.sex ikke mye å snakke om. Er ikke der i det hele tatt. De lyster befinner seg i” koma.” I løpet av denne tid,har jeg hatt muligheter. Da jeg tenker på de episoder, tror jeg de må ha sett på meg som merkelig. Og det med full rett. Han siste, før jul, ble med meg hjem etter å ha møtt han på byen tilfeldig . I sengen har jeg en bamse. Da han oppdaget den, sa han….. har du en bamse i sengen.? Ja,svarte jeg og tok et godt grep rundt den og sovnet. Neste dag…..han var bare blid og søt. Drakk kaffe sammen. Han etterhvert måtte gå fordi han har en hund hjemme som ventet . Jeg var glad han gikk. Etterpå tenkte jeg. Det hadde vært hyggelig å møte han igjen,men for sent. Hadde ikke hans tlf.nr. Tenkte på han noen dager etter det og etter det er jeg bare glad for å være alene. Slik det er nå er både og. Mest av allt har jeg så behov for å være alene, den lille tid som blir til det. MEN,savner det å leve livet hele veien.

        1. Takk for svar. Måtte smile litt av bamsen. Jeg selv er overhodet ikke klar for noe som helst. En vakker dag, derimot..

    14. Det er nesten så jeg misunner alle de som har opplevd dette, for det gjør det enklere å forklare hektet for seg selv. Hva da med slike som meg, som aldri fikk så mye som et glimt av pidestallen, hvordan skal vi forklare dette for oss selv? For min del startet devalueringen etter tredje møtet, og det kom som et sjokk. Resten av “reisen” med denne djevelen var en stadig større desperasjon etter å bli sett for den jeg var, og ikke for den jeg ble definert som. Det var mitt hekt. I små, små glimt kunne det komme noe positivt, som ømhet, fortrolighet eller at vi lo sammen. Små glimt, aldri lenger enn noen minutters varighet. Alltid etterfulgt av noe negativt, det være seg verbalt, fysisk eller taushetskur. Gudene skal vite, at om jeg hadde opplevd pidestallen, så hadde jeg fortsatt vært i P’s klør. Men heldigvis var jeg kun et overgangsobjekt. Jeg sier heldigvis, og mener det egentlig ikke. For fortsatt, etter år med NK, lengter jeg, etter å bli sett for den jeg er. Selv om jeg ikke lenger vil ha vedkommende inn i mitt liv. Veien videre er ensom, for min del. Jeg fungerer ikke romantisk lenger, desillusjonen har bitt seg fast og det finnes intet selvbilde, intet selvverd, ingen selvtillit på det området lenger. Ikke slik å forstå at det er dårlig, det finnes bare ikke. Tomt. Borte. Og faren ved det står for meg som innlysende, nemlig at jeg kan lett bli et bytte av en som er ute etter et primærobjekt. Det gjør at jeg stenger for bare tanken på muligheten for å innlede et forhold til noen. Dersom noen får meg til å føle meg flott, så løper jeg tilbake til tomheten inne i meg. Der er det trygt. (PS: Tidligere forhold før P har vært med normale folk.)

      1. Slapp av, vi er mange som ikke ble idealisert “etter boka”. Min psykopat startet umiddelbart å blande idealisering med devaluering, når jeg tenker meg om så gikk det maks fem timer før den første lille devalueringen. Han brukte aldri en krone på meg. Som jeg sier i teksten – magien kommer innenfra oss selv, ikke utenfra. Han plasserte definitivt ingen magi i meg, jeg var aldri på noen pidestall. Det han gjorde, var å tenne noe jeg hadde latent i meg fra før og som jeg selv holdt i live fordi jeg tilpasset, fornektet, rasjonaliserte, unnskyldte og normaliserte om hverandre. Det eneste han gjorde var å være intens og tilstede, men det var et ran av min tid og min sjenerøsitet.

    15. Jeg husker jeg snakket med deg i sommer på telefon. Jeg visste, men klarte ikke overbevise meg selv. I et forhastet og desperat øyeblikk i går sletta jeg.. Så sitter jeg i dag og angrer på valget.

      Jeg er blitt avhengig av alle disse daglige små smulene som er blitt sendt ut flere år, tross at idealiseringsfasen er langt vekk. Etter flere møter nå i 2019 fikk han meg til å sitte her igjen. Fjerde gangen jeg har sagt stopp til meg selv. Jeg trodde han hadde åonet opp litt, fikk møte han oftere og han tok alltid små initiativ til kontakt. Alt jeg fikk når jeg «dro» var et «jeg skjønner det:)», ganske likt de tidligere gangene hvor han har fortsatt dagen etterpå som om ingenting var sagt dagen før.

      Jeg vet nå at han kan ta kontakt med meg og undres om jeg klarer å sette en hindring for det.

    16. Takk for gode tanker og velvalgte ord.
      Jeg ble for noen måneder siden kastet ut av en tett relasjon til ett og samme menneske for andre gang med flere års mellomrom. Hun tok rekontakt og la seg paddeflat. Hadde tenkt på meg i årevis, til og med stalket fb sidene til barna mine osv… Når det i tillegg er snakk om et menneske jeg i utgangspunktet er svak for – sjarm, spill levende, morsom, klok og kunnskapsrik, men også alvorlig og dyptpløyende, felles interesser mm så falt jeg raskt igjen. Jeg kjente selvsagt til hennes mørkere og mer dystre sider, men synes i utgangspunktet at det ikke skal være diskvalifiserende for noe menneske. Tvert i mot kan det være en styrke. Det er ikke så mange måneder siden hun påstod at jeg kunne ta master på henne til toppkarakter. Min sjelevenn likte hun å kalle meg og det var såre enkelt å kvittere.
      Den det gjelder kan knapt kalles psykopat, vi snakker mer om det som befinner seg under paraplyen borderline/bipolar. Har vært diagnostisert og medisinert for den siste langt tilbake, men bedyret raskt at det var en feildiagnose og at hun i løpet av disse årene hadde fått ting på stell ved hjelp av terapi.
      At div personlighetsforstyrrelser overlapper hverandre er jo kjent. Jeg kan sånn sett med enkelhet relatere meg til det du både skriver her og i andre poster. Opphøyelse med påfølgende devaluering er blant de tingene jeg er godt vant med.

      Den himmelstormende «kjærligheten» og oppmerksomheten. Jeg merket jo raskt at langt fra alt var på stell, men etter å ha kjempet for og med denne kvinnen, nå som da, gikk det hele inn i fase hvor jeg trodde at nå har hun endelig landet – dette var verdt all smerte, sorg og frustrasjon. Tette fysiske såvel som rent mellommenneskelige møter, utallige sms utvekslinger daglig med hyllester til meg som mann og menneske, fremtidige drømmer – kort sagt alt. Jeg fikk alt det vi drømmer om i løpet av noen vintermåneder, alt vi tørster etter å høre og oppleve. Og med hun som den store pådriveren uten at jeg satt der som passiv mottaker. Det var en nærmest fullendt kommunikasjon.
      Og så som lyn fra klar himmel avslutter hun meg med en sms noen timer før hun skal komme hjem til meg for å «varme hjertet» mitt, hennes egne ord et par tre dager tidligere. En avslutning av det spektakulære slaget som isolert sett ikke kan angripers. Skal ikke dvele ved det, kun si at stikkordet er kjønnsidentitet.
      Det som slo meg etter at det første sjokket hadde lagt seg var imidlertid det faktum at mønsteret kjente jeg til punkt og prikke igjen fra tidligere. Kort oppsummert – raskt og sjokkerende, på en selvfølgelig måte med en kjølig distanse og en liksom empati uten snev av anger eller beklagelse. Hun er først og fremst opptatt av seg selv, hvor hel hun er og hvor tilfreds hun er med endelig å ha funnet seg selv, kommet ut av skapet. Ber meg til og med i fremtiden om å se på henne som en gave og signerer sms med sitt nye mannsnavn. Ber meg i samme åndedrag bruke dette navnet. Alt dette på sms i løpet av to dager.
      I sum det mest brutale jeg har vært utsatt for av noe menneske.

      Det hører med til historien at jeg etter en stund sendte henne noen ord om løgner, fortielser og den prisen jeg har betalt. Pluss påpekte at jeg selvsagt ville støttet og fabulert sammen med henne uansett om det var en plass for meg som mann der fremme eller ikke. Om hun hadde vist åpenhet i stedet for å gå bak min rygg.
      Mail slettet hun ulest og det hele ebbet ut med litt munnhuggeri på sms. Her utviste hun et raseri som var mildt sagt skremmende. Etter all sannsynlighet etter at jeg hadde pirket borti noen ømme punkter bla med å henvise til kjærlighetserklæringer få uker i forveien.

      Jeg ser klokkeklart i ettertid at i mitt samkvem med dette menneske, nå som da, lot jeg være å lytte til de indre alarmklokkene. Klart innenfor begrepet hekt, men også med det faktum at jeg evnet å si i fra, til og med lukke døra. Da ble hun lettere desperat og visste selvsagt utmerket godt hvilke manipulasjonsknapper hun skulle trykke på for å komme inn i varmen igjen.
      Men all over var det noe nervøst for min del over store deler av dette forholdet med tolkninger og mye indre uro. Men alltid med det brennende engasjementet om at holder jeg stand vil jeg til slutt vinne henne helt over.

      Med utgangspunkt i kjærester opp gjennom åra, bla to lange samboerskap, alle flotte kvinner, kan jeg trygt si at noe lignende som med denne kvinnen (altså i to faser med års mellomrom) har jeg aldri og kommer heller ikke til å oppleve igjen. Høydepunktene var av en annen verden, men samlet stod det hele til undergang med svekket selvtillit og betydelige arr på sjelen som sluttresultat.
      Helt enig i det som står i artikkelen om at vi har det i oss det – det er viktig å merke seg. Men også – it takes two to tango. Samtidig tenker jeg at når noe er for godt til å være sant så er det nettopp det.

      Det ville vært interessant med eventuelle tilbakemeldinger.

      Takk ellers for flott og viktig blogg! Boka skal jeg også få i hus.

      1. Det er vanskelig å tolke hva din eks er – eller ikke er. Ofte er det mindre viktig hva de er, og mer viktig hva de gjør med oss.

        Hva jeg definitivt ser, er at hun har som vane å idealisere. Dette er ikke et godt tegn. Idealisering er som vi vet ikke normalt. Jeg ser også at hun klarte å hente deg inn igjen etter flere år, for å dumpe deg på nytt. Som sagt vet jeg ikke hva hun er, men dette er noe psykopater gjør og de vil gjøre det igjen og igjen inntil objektet sier stopp.

        Jeg får en dårlig følelse av denne kvinnen. Mitt råd til deg er avslutte all kontakt med henne. Ikke svar på flere henvendelser. Det beste er å innføre NK som om hun er en p/n.

        1. Takk for respons!
          Ja, det som er av betydning er hva de gjør med oss. For meg var det viktig å få frem idealisering/devaluering. Jeg unnlot sånn sett å nevne en stor grad av uforutsigbarhet, mangel på impulskontroll, tunge depressive perioder samt historikk (tilbakelagt) som selvskader. Hun har sånn sett fortalt meg om hendelser fra de årene vi ikke hadde kontakt som den dag i dag kan hjemsøke meg som mareritt i våken tilstand. En Von Trier, en Knausgård ville knapt tenkt ut det mest bisarre her.

          Et menneske som med sin sjarm, ordrikdom, klokskap, humor og humør kan få en hvilken som helst forsamling til å gi seg ende over og måpe i ren beundring, for en stakket stund. Men som på den annen side kan tilbringe lange perioder i ensomhet med angst og indre demoner. Da ofte selvmedisinert med betydelige mengder alkohol.

          Du har selvsagt helt rett – all kontakt må brytes. Det innser jeg med full tyngde. Første steg var å ta en blokkering på fb. For åtte år siden skamferte hun meg stygt, denne gangen ble jeg påført tredjegradsforbrenning all over.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg