Psykopatens kontrollbehov

Et menneskes behov for kontroll kan ha rot i mange ting, psykopati er bare en av dem. For eksempel kan engstelige mennesker få angst hvis ting er uforutsigbare eller utenfor deres kontroll. De vil derfor forsøke å styre begivenheter og menneskene rundt seg, men de er ikke psykopater. Deres behov for kontroll på omgivelsene er slik sett ikke et ønske om å kontrollere mennesker, men om å kontrollere angsten. Som med de fleste av kriteriene for psykopati, så er det først når man kjenner også andre sider ved vedkommende, at man kan bedømme ut fra et helhetsbilde. Et enkelt kriterie gjør ingen til psykopat.  Dog vil måten psykopaten kontrollerer mennesker på, skille seg noe fra andre menneskers kontrollmønster.

Vi vet allerede at psykopaten betrakter de nærmeste som eiendeler, som ikke-mennesker uten egen vilje eller integritet og uten egne behov. Psykopaten har ikke noe begrep om hva et mennesker er. De har ingen selvforståelse av å være “jeg” på samme måte som normale mennesker har. Når de ikke har innsikt i seg selv, så kan de heller ikke ha innsikt i andre. De styres nærmest på autopilot, på instinkt og drevet av den alvorlige forstyrrelsen de har. Deres manglende individualitet er nettopp fordi de ikke kan reflektere over hvem de er. Et menneskelig rovdyr her verken evne eller vilje til slik refleksjon, for da hadde de sett seg selv i forhold til andre og oppdaget at vi alle fungerer sammen. Psykopaten plasserer seg selv på toppen av næringskjeden og klamrer seg fast der, uten å spørre seg selv om de har de nødvendige egenskapene eller rettigheten til å være der.

Derfor er andre mennesker ikke individer med egen verdi. Uvedkommende er for psykopaten bare potensielle byttedyr. De nærmeste er forlengelser av ham/henne selv, tilstede for å dekke psykopatens egne behov. Spesielt gjelder dette primærobjektet, som psykopaten i en kortere eller lengre periode inngår i en forstyrret symbiose sammen med. Primærobjektet opplever denne symbiosen som et traumebånd, psykopaten opplever den som at objektet absorberes inn i ham/henne og blir til en kroppsdel, hvor grensene mellom objekt og psykopat viskes ut.

Herfra stammer det ekstraordinære kontrollbehovet som psykopaten har over primærobjektet, fordi det egentlig ikke er et behov men en rettighet psykopaten opplever at han/hun har. Når psykopaten kontrollerer objektet, så kontrollerer han/hun i eget sinn seg selv. Når objektet oppleves som en del av psykopaten, så er det som om en egen arm eller et eget ben ikke lystrer når objektet går sin egen vei. Derfor slår psykopaten så hardt ned på objektets frie vilje. Enda verre (og innimellom farlig) blir det da, hvis objektet selv velger å bryte relasjonen, men det skal vi ikke gå i dybden på her.

I begynnelsen av relasjonen så kan det virke som om psykopaten aksepterer og sågar understøtter objektets autonomi, men dette er bare pro forma og psykopaten vil etterhvert ta kontroll over objektets hverdag. Merk at psykopaten ikke har samme behov for å kontrollere sekundærobjekter, for eksempel venner og slektninger, med mindre en venn eller slektning er primærobjektet – som også kan være tilfelle. Hvis derimot objektet forsøker å kontrollere psykopaten, om det er aldri så lite, så kan dette vekke et narsissistisk raseri. Det behøver ikke være et forsøk på kontroll så lenge psykopaten oppfatter det som kontroll. Her avslører psykopaten sin antisosiale tilbøyelighet; gi-og-ta er et ukjent fenomen. I tillegg projiserer psykopaten sin egen opptreden over på objektet og tror at fordi kontroll er hans/hennes intensjon og agenda, så er det slik alle tenker; alle ønsker å dominere hverandre. I dette ligger ytterligere en avsløring eller “tell” av psykopatens indre, kalde og konkurransepregede verden.

Min egen psykopat hadde dårlig tid (jeg var et overgangsobjekt). Det betød at han ikke hadde ro til en transittperiode hvor han lot som om han respekterte min autonomi for å vinne min tillit. Han overtok styringen fra første dag. Når psykopaten gjør dette, så tar de en sjanse. Sjansen er stor for at objektet vil reagere sterkt på en plutselig dominanse fra en annen person, og umiddelbart trekke seg unna. Psykopaten må derfor være ekstra sikker på at objektet aksepterer å gi fra seg makt og tolererer en slik overtakelse, som kan betegnes som en invasjon og okkupasjon. Hvis psykopaten har vurdert byttet riktig – og det er de gode til – så vil det utvalgte objektet føyelig underkaste seg. I mitt tilfelle så var jeg mer enn klar til å overlate styringen til en som jeg oppfattet som en reddende ridder. Jeg var på det tidspunktet sliten av å være alene og å skulle ta alle små og store avgjørelser selv. En invasjon var, hvor sært det enn lyder, velkommen.

Jeg husker hvordan han var nærmest besatt av klokken. Avtaler skulle holdes på minuttet, og han var like streng med seg selv som med andre. Det kom ikke på tale å være to minutter forsinket til noe, og han kunne godt finne på å avtale et møte klokken 14.55 og ikke klokken 15. Jeg vet at mange psykopater kan opptre slik i begynnelsen av relasjonen for å senere la objektet vente i timevis når devalueringen tiltar. Så langt kom imidlertid ikke jeg med ham, han opptrådte punktlig hele veien. Ikke kun jeg, men også andre bemerket hvor punktlig han var. Jeg husker en enkelt gang da han ikke rakk fram til avtalt tidspunkt, men det var fordi han insisterte på å finne frem til en ukjent adresse på egenhånd, til fots, og nektet å ta en taxi. Her tror jeg det var snakk om at ett trekk (punktlighet/kontroll) kolliderte med to andre trekk (gjerrighet og en overdreven tro på egen orienteringsevne).

Han var særdeles lite spontan. Ting skulle planlegges, selv små ting som å stikke innom til kaffe (vi bodde tre meter fra hverandre), og i god tid. Det var ingen plass til fleksibilitet. Hvis jeg ønsket å gjøre noe på et tidspunkt hvor han trente (han tilbrakte mye tid i treningstudio) så kunne jeg bare glemme å gjøre det med ham. Han kunne ikke flytte sine rutiner så mye som 15 minutter. Det var en del av “groomingen” av meg at jeg ikke kunne dukke opp når jeg ville. Slik klarer psykopater å skjule ting for primærobjektet, for eksempel at de har flere objekter på gang, at de er gift eller at de ikke har en jobb.

Derimot forventet han en parattilgjengelighet av meg som var stikk motsatt av hva han selv var villig til, men denne dobbelmoralen så han ikke. Igjen, det handler om at jeg var blitt en del av ham, en kroppsdel som skulle lystre. Og i dag som jeg vet hvordan hans forstyrrede sinn tenker, så blir mye av hans forvirrende opptreden forståelig. For hvem ville ikke reagere sterkt hvis din egen arm ikke gjorde som du hadde tenkt? Ikke lenger grep etter kaffekoppen når du ville ha den, men i stedet tok oppvaskbørsten og begynte å slå på kjøleskapet med den. Antakelig ville du bli meget bekymret, redd eller kanskje sint. Du hadde ikke tolerert at din arm fikk sin egen vilje. Du hadde ikke hatt forståelse for det.

Jeg kjenner mennesker som skal vite alle mine planer. De vil helst ha datoer for mine bevegelser innen jeg har dem selv. Jeg har ofte reagert med en slags indre, udefinerbar trass mot slik “fisking”. Tidligere har jeg ikke klart å sette ord på min motvilje mot å opplyse om slike ting, som egentlig er upersonlige. Men når noen forsøker å kartlegge dine bevegelser, så vær på vakt. Vedkommende trenger ikke å være en psykopat eller narsissist, men det er en inngripen i din selvråderett. En psykopat vil ofte bagatellisere en slik inngripen som en praktikalitet eller “small talk”; “du skjønner jeg må vite når du skal… for da kan jeg….”, men dette er kontroll kamuflert som godvilje og interesse. En psykopat vil også forsøke å plassere skam eller dårlig samvittighet i deg for ikke å samarbeide og for å være tilbakeholden om “trivialiteter”. Men det er ikke trivielt eller praktisk nødvendig å opplyse noen om alle dine planer. Din motvilje mot å utlevere tilsynelatende uskyldig informasjon skal du ta på alvor, fordi det er et indre varsel om at noen forsøker å kompromittere din autonomi. Øv deg i å parere med ” det vet jeg ikke”, det har ingen betydning” eller til og med “det har du ikke noe med”.

27 kommentarer
    1. Tusen takk for nok et bra innlegg! Du har hjulpet meg gjennom denne julen, og jeg har lest gjennom alt både en og to ganger.
      Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her, med behovet for kontroll. Det var noe av det første jeg oppdaget hos min P; han skulle bestemme alt og ta alle avgjørelser. Når vi skulle på reise måtte vi planlegge hvilke restauranter, museer, etc vi skulle besøke, flere uker før vi dro. Jeg husker en gang vi hadde shoppet litt i en storby, og han gikk med sekk. Jeg bar på noen poser, med blant annet hans ting i, og han ba meg putte det oppi sekken hans. den var allerede ganske full, så jeg sa jeg fint kunne bære dem. Han ga seg ikke og insisterte på at jeg måtte putte det i sekken, og tilslutt kom det: Jeg liker å ha kontroll på tingene mine. Jeg ga etter og syntes det var veldig rart at han ikke kunne la meg bære posene. Når det gjaldt restauranter var bare det beste godt nok, og vi kunne aldri spise et sted spontant. Det måtte planlegges. Har ikke tall på hvor mange ganger det var frem med Michelinguiden og gå etter den blå prikken for å finne akkurat DEN restauranten…For meg hadde det holdt med noe enkelt..
      En annen ting jeg reagerte på er at han på den annen side hadde det veldig rotete hjemme. Skittent og rotete (unntatt kjøkkenet). Slapp håndklær rett ned på badegulvet, brukte aldri dokosten, nektet å støvsuge og vaske før vaskedamen kom selv om det var flere uker til. Noen flere som har opplevd dette? Som om husarbeid måtte gjøres av andre og han var for godt for sånt. Jeg vasket til og med do og bad, samt støvsuget et par ganger fordi jeg syntes synd i barna hans.

      1. Malene
        min eksen var også samme. Jeg tror fleste faller inni samme kategorien som din. Min ville aldri ta offentlig transport fordi han var ikke allmenn. Det var bare når han mistet hans lappen og meg, ble han tvunget til å ta offentlig transport. Han ville ha best for seg selv og da brukte han kreditt kort for alt. De alle har dobbeltmoral også. Veldig rottete hjemme og aldri hjalp med noen ting hjemme, han hadde unnskyldninger hele tiden. Hvis du kan blande alle karakterene spilt av Lene i Kongsvik serie i ett, da har du ham. Men han var ikke spydig foran andre som han har tenkt å sjarmere.

    2. Jeg må bare fortsette litt på det forrige innlegget mitt: Når det gjaldt alt rotet som jeg nevner over, og uviljen mot å rydde og vaske, så var det veldig motstridende at han (P) hadde et stort behov for å kategorisere tingene sine. Han hadde hyller i gangen med bokser, som alle var merket med feks Luer, votter, skiutstyr osv, og alt skulle ligge på sin rette plass. Dette stemte liksom ikke med alt det andre rotet som fløt rundtomkring. Det ene barnet måtte feks merke skuffene på rommet sitt med hva som skulle ligge oppi dem, feks sokker, bukser, gensere, samtidig som han lot henne og de andre barna rote så mye at man nærmest vasset i klær og rot på rommene deres. Skiftet sengetøy sjeldent og..
      En annen ting var hans enorme fokus på mobilen. Han tittet på den i hvert ledige øyeblikk og ble irritert når jeg sa det gikk inn på meg. Jeg lurte på hva som var så viktig med den mobilen. Han hadde den med på do, i lommen hele tiden. Ofte satt han lenge på do og jeg visste han holdt på med mobilen. Sa selv det var en uvane han hadde. Jeg la fra meg min langt borte konsekvent, for å vise at jeg ikke var opptatt av min. Han tok generelt alle avgjørelser, men lot som om han spurte meg hva jeg ville; sa jeg B gjorde han A. Han kunne og presse hodet mitt lett ned på brystet hans når jeg ville se ham inn i øynene eller være litt romantisk når vi lå på sofaen og slappet av. Jeg følte meg som en dukke han kontrollerte. Alle romantiske øyeblikk forsvant i babbel og vås, som uintressante fakta han lekset opp for meg, om og om igjen..

      1. Høres ut som mitt liv med P/N. Bortsett fra han har ikke barn,som jeg vet om, og fikk aldri leiligheten der han bodde . Men,her hos meg bare rot etter han flyttet inn.

    3. Min var også utrolig rigid på klokka. Jeg ble varslet om at hvis jeg ikke kom presis på slaget, så ville han ikke være hjemme. Og slik ble det, jeg kom tre min over. Etter desperate anrop og mld fra meg, fikk jeg til slutt vite han var i parken rett ved huset hans. Der møtte jeg en istapp, situasjonen eskalerte da jeg ble mer og mer frustrert, som endte i at jeg ble beskyldt for å være dramaqueen – motsatt av hva han ønsket seg i livet som kun var harmoni-og silent treatment i nesten tre uker. Da han omsider «nedlatet seg» til å svare, var det med vilkår om endring hos meg for å fortsette. Jeg fikk en forelesning om hvor unødvendig dette hadde vært; han hadde på rasjonelt vis varslet meg om følgende av tidsbrudd og jeg reagert emosjonelt og uhensiktsmessig.

      Det hører med til historien at han selv forventet fleksibilitet på min tid, og straffet meg hvis jeg ikke viste full oppofrelse, tross krevende jobb og små barn. Han ble dødelig fornærmet om jeg ikke kunne møte han. Straffen var blant annet å sende over hva jeg kaller kvartalsrapporter/halvårsrapporter der han listet opp antall ganger vi hadde vært sammen, spist sammen, hatt sex, overnattet sammen osv. og da selvfølgelig med trykk på avvikene. Konklusjonen var alltid at jeg ikke elsket han nok og måtte steppe opp. Jeg hadde på disse tider mistet alle mine grenser og fornuft som jeg en gang hadde og nå gjenvinner, så det var galskap på høyt nivå. Klassiske ingredienser for å få kontroll.

      Malene; jeg har et bilde som hadde vært artig å dele, men som jeg jo ikke kan utlevere. Men der har han «tapetsert» en hel vegg hjemme med flere witeboarder fulle av kryptiske notater som skal utgjøre en disposisjon til en studieoppgave. Han la alltid ned massivt forarbeid, preget av autistiske trekk, men fikk alltid elendige resultater(men skrøyt av å være den med best resultat eller gikk til angrep på og slaktet sensor-var stadig i konflikt med autoriteter). Han kunne altså være svært rigid og pedantisk;som nevnt tvangspreget på enkelte ting, mens en slubbert og sedat fyr hva angikk annet. Huset var møkkete og rotete, med trekk av samlemani. Ja, dette var en mann full av kontraster: Frontet «det enkle liv» med gjenbruk og ikke- materialistisk livsstil. Samtidig snakket han ned de beste hotellene i Norge og deres service og opp luksushotellene han hadde møtt som forretningsmann i utlandet. Pirket på mat, kelner osv på restaurant så jeg ble flau. Hans eget hjem var som sagt ustelt og det samme kunne han være. Mens jeg skulle være velstelt fra topp til tå, helst med høye hæler og annet som tilfredsstilte hans fetisjer og mørke sider. Han frontet enkelt liv, gjenbruk osv og praktiserte det på seg selv, men likte plastic dolls og det kunstige. Ga laange forelesninger om filosofi, etikk og moral og slo beinhardt ned på umoral, men var selv versting…jeg kan holde på i det uendelige…

      Tusen takk for nok et godt og viktig innlegg, Daniel💛

    4. Hei! Eg er bare nødt å spørre deg ,å håper eg får noe svar …. xen min va veldig voldelig mot meg i et år…. hn slo å sparket,knekte fot å ribbein,blåmerker osv.så anmelder eg hn .så finner hn sg en ny en fort etter bruddet mellom meg å hn.men d som er rart ….. er at når eg ser på sosiale medier av de to,skriver hn pusen t bilde m hjerter av ho.ligger ut bilde av de to.eg har faktisk gått så langt at eg har sendt mld t ho å har skreve m ho litt før jul,for å på en måte si hvordan eg hadde d.pga eg va redd hn va stygg m ho.ho skrive at ho kjenne ikke igjen måten eg beskriver hn på.hn har ikke vært voldelig mot ho.bare slengt litt dritt i fylla.men sagt unnskyld for d etterpå.skrev t meg at ho skulle være på vakt nå osv,ble redd siden eg skrev d eg skrev .å nå ser d ut som de forsetter å være m hverandre .men poenget mitt er … som eg vil ha svar på… hvordan kan hn ka fra å ha vært voldelig mot en jente før meg ,så meg … til å gå fra å ikke være voldelig mot ho her .ka skjedde ??

      1. Med mindre han ikke er P/N, har gått til behandling hos ATV, sinnemestringskurs eller annen behandling pluss vært singel etter deg for å jobbe med seg selv, er vel sjansen stor for at de er i idealiseringsfasen og hun derfor ennå ikke har opplevd det. Helt forferdelig det du ble utsatt for! Bra du varslet henne, mer får du ikke gjort😊

    5. Rart å lese dette innlegget – jeg tror jeg begynner å forstå mer og mer. Min psykopat var en gift mann med små barn som sjekket meg opp på nettet. Etter lovebombingen var verdens mest skeptiske jente solgt. Jeg hadde aldri truffet på et sånn et menneske før, og var skikkelige innhyllet i et stjernestøv. Tekstmeldingene begynte fint, men så ble de mer og mer snuskete. Jeg har gjemt på alle meldingene over et år, og jeg ser et mønster som går igjen hele tiden. Det går sex, hvordan jeg liker det skal være og at vi må treffes. Det er alltid han som skal styre meldingene og hvordan de skal være. Evt utenomsnakk blir overhørt og så er det tilbake til sex-chatting. Når jeg var hektet, så trengte han ikke pakke inn ordene lenger. Traff ham 4 ganger. Her var også et mønster. Det var treff – så “rett på sak” til han var ferdig – så viste han indirekte på snakk og kroppsholdning at nå måtte han hjem og det måtte jeg også. Og ingenting av det han lokket med i meldingene ble gjennomført. Dette var det han som kontrollerte. Ordentlig iskaldt. Så var det taushetskur i 4-6 uker, og så meldinger igjen som er oppbygd på nøyaktig samme måte. Kun sex-prat. Nå kan han sende meldinger en til to kvelder – så taust i 3 uker før nye meldinger. Så nå har han kontroll over meg. Har vært hjemme hos ham et par ganger. Ser andre skriver om rotete hjem. Hans hjem var også rotete. Den ene gangen var det ikke engang sengklær på sengen. Jeg har fått en skikkelig vekker når jeg har lest på bloggen her samt hørt på masse utenlandske you-tube videoer. De er så skremmende like disse her psykopatene. Det samme mønsteret. Hva skjer hvis de mister kontrollen over et objekt? Jeg vet hva han er, og prøver å være gråstein. Men hva hvis han forstår at jeg vet hva han er? Hva kan skje? Jeg vil ikke bli eksponert av ham, vet at disse kan spre masse stygge rykter om objektene og slippe unna med alt selv. Jeg er så redd det skal skje. Jeg vil gjerne inngå NK, men vet ikke om jeg er klar. En ørliten del av meg håper på at jeg tar feil og at han er normal. Har noen angret NK?

      1. Silje
        Han er ikke normal fra hva du skriver. Jeg har vært en objekt for en som lurte meg for 2 år, at han skal treffe meg og vi skal bli kjærester først og senere, bare venner (future faking) og lovebombing, osv. Men det skjedde aldri. Han klarte å holde andre i hans livet adskilt fra meg at jeg vet ingenting om ham, unntatt hva han fortalte meg. Eneste jeg viste var at han var skilt og hadde voksne barn. Jeg ble besatt av ham og jeg klarte ikke å løsrive meg. Vi pratet om alt annet og bare hørte mer på meg. Jeg er veldig åpen og ærlig. Han bestemte alt kommunikasjon og fortalte veldig lite om hans privat liv og venner. Selv om han sa at han var singel, men han kunne ha vært kjærest med flere. Han vil ikke la meg være hans fb-venn heller.
        Når du besøkte ham, hvor var hans kone eller barna?
        Ikke være redd for ham. Bare reduser kommunikasjon, svar når han tar initiativ. Hvis dere kjenner ingen som er felles, da trenger du ikke å være redd av ham.

        1. Kiki, jeg vet ikke hvor resten av familien var. De var iallfall ikke i huset. Jeg VET ikke om han har andre, men alle instinktene mine forteller meg at han har masse andre som han behandler på samme måte som meg. Det er vel det han holder på med under taushetskurene. Men det at de følger det samme mønsteret hver gang har vel noe med kontrollbehovet deres å gjøre. At hvis offeret ikke lar psykopatens sannhet bli sin sannhet og opponerer mot psykopaten, så blir alt helt feil i hodet på sånne mennesker. Jeg tenker at sannelig må de travle liv som skal balansere jobb, familie med små barn og pleie alle utenomekteskapelige forhold. Jeg ser han er pålogget sosiale medier masse, så han må bruke mye av tiden der også. Det må jo kreve en del tid og ressurser å “omvende” nye uvitende offer til å passe inn i mønsteret hans. Siste gangen jeg traff ham kom jeg noen minutt for sent. Da var han rett og slett SUR, selv om det var 5 måneder siden siste treff. Så ingenting er normalt og det ser jeg nå når stjernestøvet begynner å forsvinne og jeg leser meg opp på emnet. Men det er krevende og vondt, men jeg skal komme gjennom det

          1. Silje
            Han bruker deg som hyllevare, kontakter deg når han har ingen å kontakte for NF ellers han er opptatt med hans nr. 1 til 100 kjærligheter/prioriteringer :-). Min N/P nr. 3 var sånn som jeg nevnte tidligere. I mitt liv har jeg vært romantisk tiltrukket til 4 N/P. Giftet med nr. 2 og skilte fra ham etter 13 år. Det var mange jeg fikk kontakt med på netting sider, men det gikk videre til andre date.

            1. Kiki. Jeg vet dette, og det er det som er det vanskeligste og mest smertefulle å virkelig ta innover seg at jeg kun er en av mange. Men har du inngått NK med de du var involvert med? Har du angret i tilfelle? Tenker på konen og barna til denne mannen – vet de virkelig ingenting om hva denne mannen de lever med holder på med? Eller er de så dresserte av ham at de er trent opp til ikke å se det? Vet at konen hans ikke er på sosiale medier – er det kanskje pga mannens kontrollbehov?

            2. Silje
              Jeg har NK med alle sammen unntatt eksen min, pga barna. Jeg holder meg så opptatt med barna at jeg føler ikke behov for å sjekke sosial medier nå. En av dem har skjermet hans fb at ingen kan se noen ting om ham – unntatt profilbildet hans. Det var han som klarte å “kompartmentalisere” livet hans og alle hans objektene.
              Jeg angrer ikke nå fordi jeg vet at de tenker ikke på meg i hele tatt. Men var veldig lei meg og trist at de behandlet meg så dårlig (eller som jeg eksisterte ikke eller som hyllevaren) at jeg hadde ikke noe verdi for dem.

              Jeg leser blogg fordi jeg er fremdeles svak. Jeg kan bryte NK og jeg har ikke lyst til det. Bloggen minner meg at jeg må ikke la dem herkse over mine tankene.

    6. Er det mulig at all kontroll ligger på et subtilt plan? Altså at han er mindre firkantet, rigid og masete enn mange mennesker, gir veldig sjelden “ordre”, det kjennes som at to relativt frie sjeler har funnet sammen… men man møter en kald skulder så fort man gjør “feil”?

      1. Ja, det meste av forarbeidet og i idealiseringsfasen foregår vel på et subtilt plan for å komme i posisjon. Mye av det som foregår i devalueringsfasen og blant annet svertekampanjer er også det, er i alle fall min erfaring. De er mestere på bedrag og tåkelegging, og verktøyene er svært så intrikate med masse manipulasjon med hinting, halvsannheter mm.

        Jeg opplever også narsissisten som grandios og idealiserende på de fleste plan. F.eks at forholdet vårt er noe helt annerledes fra alt annet; opphøyd, «oss mot verden»- f.eks «oss frie sjeler», symbiotisk. De presenterer en illusjon om den helt spesielle kjærligheten og at nettopp du og vi to er den. I min siste periode med min, var det lovebombing deluxe og mye av dette. Den dagen brikkene var falt på plass for meg og jeg valgte å gå, samt fortelle ham at jeg ser tvers gjennom han og vet hans forstyrrelse, fikk han en narsissistisk skade og hans sanne jeg kom klart til syne. Siste dagen jeg så han lente han seg sakte over meg og hvisket meg i øret «en ting du skal vite og aldri glemme, er at du har med en tidligere sosiopat å gjøre». Videre at han tidligere hadde jobbet som utpresser der hans spesialitet var kvelning. Men han gjorde det klart at dette tilhørte hans fortid, ikke nåtid, han ville bare gjøre meg oppmerksom på det. Vel, for det første er det vel sjelden sosiopati er noe som går over. Dessuten mener jeg han er fullblods narsissist, ikke sosiopat. Men nå ser jeg at jeg skriver meg helt bort fra tema….

      2. ”Frie sjeler” høres kanskje litt romantiserende ut, det jeg mener at det er en selvfølge for meg at man skal beholde hobbyer som ikke partneren deler, og fortsette å dyrke dem alene eller sammen med venner, at det er utenkelig å nekte partneren å ha venner av det kjønnet de er tiltrukket av(men da skal selvfølgelig ikke vennskapene handle om sex), og at man ikke trenger verken PDAs(demonstrative offentlige kjærtegn), masse hjerter i sosiale medier, eller for den saks skyld en forlovelsesring for å være glade i hverandre. Å rett og slett gi hverandre rom og frihet.
        Han var helt på bølgelengde med det, i ettertid ser jeg at slike rammer gir spillerom for ”lureri” dersom man ønsker å utnytte det. Har ikke droppet disse ideene mine i ettertid, men har helt klart blitt enda mer skeptisk!

    7. SH
      Til anonym så lenge
      Oj. Slik tenker jeg, men har ikke klart å formulere det. Det føles som to frie sjeler i perfekt harmoni og så viser det seg å være en «dødsdans». Alt er så subtilt og uforståelig i øyeblikket.
      I devalueringsfasen blir alt som tidligere var perfekt, feil og det er til å bli litt smårar av.

    8. Jeg funderer på dette med P/N sin prosjektering og kontrollbehov.
      Her må det da være en link? For hva innebærer egentlig prosjektering fra en P/N? Det er ganske omfattende og drepende av et objekt sitt eget jeg, er det ikke?
      Etter å ha blitt prosjektert mye over på meg, snik overføring og åpent og tydelig overføring. Kontroll og stjeling tilbake. Fordi P/N stjeler samtidig med overføring av seg selv det fine i oss som de bruker for å menneskeliggjøre seg selv så de fungerer bedre der ute i samfunnet. De stjeler og kopierer det fine som et objekt innehar av sitt seg. Jeg tror P/N tester oss for om vi er potensielle mottagere av deres negative holdninger og baksnakking og skitt, som de pakker inn i hvor synd det er på P/N som har det så fælt pga vond oppvekst osv osv. De tester og kontrollerer oss om vi er mottagelige, og går vi igjennom den første testen så eskalerer dette. Og det utvikler seg og blir mer og mer alvorlig, uten at vi oppdager hva som hender selv. Etter hvert så trenger de ikke å kontrollere om vi mottar, de bare øser ut med sitt overskudd av stygge tanker og «dritt» og ondskap. Vi overtar ikke ondskapen deres, det er vi for gode for, men de roter med hodene våre og vi blir utslitte av å ha omsorg for noen som er så til de grader “trengende”. P/N blir unnskyldt av oss fordi de har jo hatt det så ille og oppveksten var jo så urettferdig osv. Vi står igjen med både oss selv i oss, pluss alt de hat prosjektert seg selv over på oss, og det er litt av en jungel å navigere igjennom, spesielt om det har pågått over tid. Da er veien tilbake til tung synes jeg. Hvordan kan jeg være så blind for hva som hendte den gangen? Hvorfor stopper man ikke bare disse blodsugerne? Prosjektering er det mest alvorlige fra P/N mot vårt eget jeg synes jeg. At de har klart å komme seg igjennom den grensen vår, som er oss selv og rote det til inni oss. Et objekt som P/N ikke klarer å prosjektere over på, klarer han/hun heller ikke å kontrollere eller styre og er vel heller ikke et potensielt objekt. Det å ikke forstå at dette hender/hendte med meg, er det verste synes jeg. Å se tilbake når det begynte er lett, for det starter med at de tester oss. Helt helt i starten, ved de første møter, mulig det aller første. Og gjør seg selv til offer på en finurlig måte.
      Og så er det dette med å stjele vår identitet som gnager litt for tiden, som kommer i samme mo mang her. At fine oss er stjålet. At P/N som ikke eier situasjonen eller meningen, bare gribber den til seg som sin egen. Jeg blir sjelden sint om nesten aldri, men dette er noe jeg kjenner gjør meg rett og slett akkurat det nå når jeg tenker tilbake på dette.

    9. Jeg har vært et overgangsobjekt for min psykopat. Har nå blitt forkastet brått og brutalt, og våkner opp og ser hva han er. Og at han klarte å forme sine meninger over på meg slik at mine egne grenser ble visket ut og jeg tillot den psykiske mishandlingen hans uten til slutt å sette spørsmålstegn ved noe. Men hva med dere som har vært langtidsobjekt? Klarte dere ikke å sette spørsmålstegn ved kontrollbehovet til P da jeg tenker at dere må ha oppdaget maskefallet en eller annen gang i relasjonen. Er vel ikke alltid overgangsobjektet ser det før de er forkastet. Tenker også på at disse P er utro og dater mange andre samtidig som de er i et forhold og har familie. Og sitter med “nesen” i telefonen sin og er på sosiale medier hele tiden. Blir man så kontrollert og dressert at man ikke setter spørsmålstegn ved dette når man er i relasjonen? Fikk dere lov til å være på sosiale medier? Jeg prøver å forstå “greia” med disse folkene, men mange løse brikker i puslespillet

      1. Jane:
        Min erfaring er at når P/N føler at deres kontroll glipper så smått, så forandres taktikken. Om taktikkforandring ikke klarer å hente objekt tilbake innunder kontrollen igjen, så forkastes objekt. Gjerne etter en tid med vond devaluering av objekt i forkant. Da er det opptil situasjonen og objekt (hvor mye objekt har forstått) hvor lenge devalueringen på går. Devalueringen er jo et “festmåltid” og en innbringende periode med masse narsissistisk forsyning for P/N.
        Ja maskefall er veldig avslørende, og har skapt brått avstand og starten på tilbaketrekking for meg. Men etter et maskefall er også lett å få servert ordsalat i ettertid også, med forklaringer snudd opp ned og skyld lagt over på oss, og har en barn en må beskytte så prøver en å roe situasjoner så et objekt kan ende opp som en tryllekunstner som dekker alle avsløringer og spor (for seg sev der og da) så en ikke ser klart selv hva som har hendt når en er midt i situasjonen. Maskefall er virkelig avslørende for at man har med en P/N å gjøre.
        Man kan også bli kontrollert uten at men selv vet at man er kontrollert.

    10. Jeg var et langtidsobjekt, sammen med P i ca 20 år før jeg flyktet høsten for to år siden. Pga trakassering er P blitt blokkert i alle kanaler unntatt en (felles barn). Han sender meg fortsatt meldinger jevnlig der han forteller at han elsker meg og appelerer til min samvittighet, og jeg har nå oppdaget at disse meldingene er “copy-paste”. Aldri noe saklig om barna. Gjennom barna fikk jeg vite i høst at han har hatt en kjæreste en stund (det er visst slutt nå) – men allikevel sendte han meg meldinger som vanlig, mens han da var sammen med henne. Kanskje hun oppdaget det og dumpet han? Ihvertfall, når det gjelder kontrollbehov: Jeg har begynt i terapi hos en veldig flink psykiater, og hun sier, som bloggforfatter skriver her, at P ser på meg som en eiendel han har mistet. Den prøver han desperat å få på plass igjen og få kontroll over. Derav meldingene, som hun også sier at hun regner med vil fortsette framover. Litt rart å lese og å høre dette, for jeg tenkte i mitt stille sinn tidligere at “det er jo som om jeg er en legemsdel han har mistet og prøver å sette på plass igjen”.

    11. Hei
      Vet at dette ikke er helt etter tema, men jeg tar det opp allikevel, siden det er noe som opptar meg masse akkurat nå.
      Min narsissistiske venn har ignorert meg på sosiale medier i lange perioder de siste årene (det er der vi har hatt mesteparten av kontakten, utenom å møtes en sjelden gang). Spesielt det siste året har det vært ekstremt, 2 mnd med nesten null respons/kontakt, så 2 mnd med noen treff (4 stk) og litt kontakt. Så 6 mnd med null respons, fullstendig silent treatment, så 3 uker med litt overfladisk kontakt på snap, så 2 mnd med taushet igjen. Hørte fra han rett før jul, der han vill møtes, men avlyste begge avtalene. Så en melding på julaften der han skriver “Jeg er så dårlig på å svare og vise at jeg bryr meg. Jeg setter stor pris på alt! Jeg prøver så godt jeg kan, og det er ikke bare deg jeg er sånn mot. Har fått gjennomgå for det for å si det sånn. Jeg er er veldig glad i deg selv om det ikke ser sånn ut<3 God Jul" Joda, han har i tillegg ADHD, sliter med psykiske problemer og er dårlig på sosiale relasjoner. Men jeg vet han prøver å i forhold til andre venner, men ikke med meg.

      Jeg svarte forståelsesfult og åpent med er her når du er klar, har ikke lyst å miste kontakt, ønsker du meg i livet er det opp til deg(dumme meg!) og håpet på forbedring. Den kom selvfølgelig ikke. Skikkelig bommert og tåpelig av meg. Ingen svar på min respons og kun to random snap før nyttår. Jeg sendte en nyttårshilsen som ikke ble åpnet før 10 dager etter, i går altså. Og ellers er det helt taust. Som dere sikkert forstår har dette vært tøft, da jeg er glad i vennen min og vi har en lang historie, i tillegg til at jeg har lagt ned mye i denne relasjonen. Jeg går igjennom hele følelsesspekteret daglig, og er nok både hektet, har et traumebånd, dissonans osv.

      Jeg har nå kommet til veis ende. Er så sliten og tom nå. Jeg MÅ innføre NK, selv om jeg ikke vil og fremdeles håper på et mirakel. Men jeg har så behov for å avslutte direkte. Uten å ta hensyn til han eller være redd for hva skjer, hvis jeg er ærlig. Ikke for å få forklaring, da jeg vet at det aldri vil skje, men bare få sendt en siste beskjed, der jeg viser at jeg ikke er dum, at jeg har forstått at han egentlig ikke vil ha meg i livet sitt slik han har behandlet meg. Hva tenker dere? Hva er lurest å gjøre?

    12. Liva, kjære deg..kutt ut nå. Ingen kontakt, ikke svar om det kommer noe fra ham. Du vil ikke ha det slik resten av livet?. Du går på gress, han sjekker bare en sjelden gang om du fremdeles er der…og når han ser at du er, gir du ham vel det de kaller narsissistisk forsyning.
      Jeg vet jo ikke om jeg har rett, – jeg bare tenker at det kan se sånn ut.

    13. Til Liva og AnonyM (i forrige innlegg): Den følelsen bergogdalbanen det er å være involvert med en P/N er skadelig for din egen helse. I starten er det ikke så lett å forstå hvor skadelig dette er, man er sterk og holder ut, men på sikt blir vi syke. Derfor, ta vare på deg selv og avslutt usunne relasjoner som dette og annet du kommer borti senere i livet fortest mulig. Lær om hva dette med P/N er. Bruk den vonde tiden det er å være i når dere skal hekte dere av, til å heller lese alle innleggene på denne bloggen fra starten (3/7-2015) og til i dag, se videoene. Bruk den vonde tiden når dere starter null kontakt til å få kunnskap ved å lese om emnet.
      Det å informere P/N før en starter NK, er diskutert/tenkt på/ønsket av mange objekter. Jeg tror de fleste har et behov for å «si ifra». Men har man med en P/N å gjøre så har det i bunn ingen betydning, fordi en P/N har ikke et eget seg, følelse liv eller empati som oss, derfor er det også umulig å vite hva de reagerer med eller hva som kommer.
      En P/N reagerer ut ifra seg selv (sin egoisme) og hva de selv har som utgangspunkt (hva de har på gang for tiden av «måltider»), ikke deg og din sorg eller ditt savn.
      Om det er mulig å hente noe ut fra deg av narsissistisk forsyning så prøver de kanskje å hente deg inn igjen om du sier ifra av du ikke vil mer, og da står man i fare for en ny vond runddans som igjen vil ta slutt når du neste gang er utslitt eller P/N er lei av å leke med deg. Dette vonde tar ikke slutt, en relasjon med en P/N har ingen lykkelig slutt. Avslutt den. Og det kan fint gjøres uten noen forklaring.

      I et P/N sitt liv er du bare et tilfeldig pålegg, på et tilfeldig bord, dekket til et tilfeldig måltid i en P/n sitt liv.
      Og har han/hun spist opp retten så var det godt men så er det tomt, og de strekker seg etter neste, det være seg makrell i tomat, leverpostei eller osten. Mer viktig er du ikke.

      Om vi fortsetter å tilføre P/N narsissistisk forsyning,
      er det som at vi går i butikken for dem og dekker bordet må nytt,og de elsker det.
      Vi kan kave oss milevis til butikken i en meter med snø til fots i kulde uten varme klær, men de registrerer ikke hva vi har vært igjennom for å skaffe dem den lille ostebiten.
      Og så med ny leverposteiboks, og litt herlig luksusmiddag som en tre retter med russisk kaviar til forrett, hovedrett og dessert setter de seg til ferdig dekket bord med servietten under haken for ikke å få smuler på klærne sine og inntar serveringen på ny. Når dette er fortært (les: du er utslitt, deprimert, alvorlig syk) så finner de andre restauranter å få servering fra. Med ferskere og friskere retter.

      Om man føler det veldig viktig for egen del å si noe, og du ikke klarer dette uten, så ville jeg brukt minst mulig ord. Max to tre setninger som gjentas uavhengig av hva P/N kommer med. Det er lettest å komme unna en P/N ved at du selv gjør deg til et lite fristende måltid. Man er gråstein og «sliten»
      (evt at du sier at du har truffet en ny som man liker og at det nå blir feil å fortsette å holde kontakt).

      Men det å prate med en P/N er som å stå ved en opp fyrt nyttårs rakett som ikke står støtt, man aner ikke hvor eller hva den skyter ut.

    14. Liva. Innfør NK. Nå. UTEN Å FORTELLE HEN OM DET. La 2019 bli ditt år.
      Jeg forstår behovet ditt for å sende en siste melding. Jeg har gjort det samme selv. Flere ganger, en siste melding. For det blir flere ganger, av den enkle grunn at runddansen med hekt fortsetter når man sender “en siste melding”. Det kommer ingenting godt ut av det, jeg lover. Innfør NK, i stillhet. Å varsle din “avgang” som venn, gjør bare at det vil være lettere å falle for fristelsen om å sjekke om det har kommet noen respons. Og du vil ikke ha godt av responsen, om den kommer, akkurat som at du ikke vil ha godt av taushetskuren, om det er den som kommer. Så: Bare forsvinn, “puff”! Og steng alle kommunikasjonsmuligheter vedkommende har til deg. Alle. Og ikke minst, steng dine egne muligheter til å kontakte vedkommende. For du vil kunne komme til å kjenne en enorm trang til å ta kontakt. Det er behovet for å bli sett og anerkjent, som danser tango med hektet. Tenk på det som kjemiske abstinenser som hjernen din bare må deale med til det er over. Og det går over. Vær din aller, aller, aller beste venn, vær din egen kjæreste, og gjør alt du kan for at du blir glad. Hver dag! Lykke til. (NK. Nå. Det er bare å starte blokkeringen.)

    15. Tusen takk til dere for oppmuntring og råd.
      Leste ikke her inne før jeg var tåpelig å sendte en siste melding på snap. Denne er selvfølgelig ikke åpnet eller lest nå etter 6 dager, noe jeg var forberedt på. Sannsynligheten for at den blir lest er vel heller liten, men jeg kommer aldri til å ta kontakten med min tidligere venn mer. Jeg er forkastet, og tror aldri han kommer til å prøve å kontakte meg igjen, selv om han ikke har slettet meg på sosiale medier. Det er min tur til å forkaste han, jeg vet det. Det sitter bare så langt inne, og jeg sliter virkelig med å innføre total NK. Jeg er redd for min egen reaksjon, redd for at jeg vil angre. Og jeg vet at det egentlig er mitt eget håp som spiller meg et puss. Jeg håper at jeg tar feil, at denne personen vil ta til vett og plutselig bli den vennen som han var for noen år siden. At alt vil bli bra, og at vi vil ha normal kontakt, slik venner har igjen. Men jeg vet også at det kun er mine egne krampetrekninger som forleder meg. Jeg er klar over at dette aldri vil bli bra igjen, jeg vet hva jeg må gjøre. Skulle virkelig ønske at jeg klarte å være kynisk og sterk, og bare slette og blokke over en lav sko, men jeg er ikke det. Skulle ønske at jeg plutselig våknet en dag og var likegyldig til relasjonen og ikke brydde meg om hvordan vennen min har det. Men nå har jeg slitt pga denne behandlingen i lange perioder over flere år, og jeg er så sint på meg selv for at jeg ikke klarer å sette foten ned, for min del, og avslutte, gi slipp på tankekjør og skuffelser, og la personen gå.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg