I dag skal vi analysere en manipulasjon. Men først litt om stempelet “creep”. Det er diskutabelt om creep overhodet har livets rett, fordi det er en nedverdigende betegnelse fra amerikansk popkultur, ofte (mis)brukt om menn som gir kvinner uønsket seksuell oppmerksomhet eller som har et suspekt utsèende.
Samtidig er det et meget dekkende ord for mennesker som gir oss gåsehud. Det kan være noe de sier eller gjør som får nakkehårene våre til å reise seg, akkurat som om det skulle sitte en edderkopp eller annet stort insekt på skulderen vår, derav navnet creep (kryp). Jeg tror vi alle har møtt slike mennesker.
Hvem gir oss gåsehud? Det kan være mennesker vi nettopp har møtt, eller gamle venner som plutselig viser en ny og ubehagelig side av seg selv. Kriteriet er at de gir oss et plutselig og voldsomt ubehag som gjør at vi ønsker å fjerne oss raskt fra vedkommende.
Det trenger definitivt ikke kun være uflide mennesker med mistenkelig utsèende som kan betegnes som “creepy”. Det trenger heller ikke å være menn. Manipulasjonen jeg nå skal fortelle om, kom fra en meget velstelt kvinne.
Kanskje er det noe ikke alle opplever, men for meg så er oversøte kvinner creepy. De er meget korrekte og overfladisk høflige. De gjør seg veldig uskyldige, er gjerne litt små og spinkle i vekst, snakker med meget forsiktige og lyse stemmer og fremstår som tilbakeholdne men klarer likevel på uforklarlig vis å presse seg på for å innynde seg. De bare skal være likt og elsket av alle. Kanskje har min aversjon mot slike kvinner noe med tidligere venninner å gjøre (jeg har hatt mange venninner). Jeg er ikke fullt på høyde med årsaken, men slike kvinner er for meg et rødt flagg i seg selv.
I en sosial gruppe jeg tilhører finnes det en slik kvinne. I tillegg til ovennevnte egenskaper så er det flere ting ved henne som jeg har reagert på helt fra begynnelsen. Hun har et flakkende blikk som liksom ikke ser deg i øynene, det er ikke rovdyraktig som psykopaten men likevel tomt. Selv om hun gjør seg sukkersøt så sprenger selvtilliten skalaen og hun har ingen problemer med å si hva hun mener. For en stund tilbake la hun meg til som venn på facebook, og fordi hun er en del av gruppen så aksepterte jeg forespørselen.
Ved en anledning da gruppen var samlet så listet hun seg bort til meg med et falskt smil. Og her kommer manipulasjonen som jeg vil dere skal tygge på.
Hun begynte med å hilse og takke for sist og satt seg ned ved siden av meg. Spurte først hvordan det gikk med hunden min og snakket kort om vær og vind. Så kom det, “du Daniel, jeg kan ikke unngå å legge merke til at du er meget aktiv på facebook. Jeg så du hadde kommentert en artikkel… og tenkte at det jo var meget upassende skrevet, men det ligner jo ikke Daniel tenkte jeg, han ville aldri skrevet noe slikt. Jeg tenker at du mente det ikke, du liker bare å provosere litt ikke sant?”.
Creep alarmen min ble utløst der jeg satt, fordi jeg umiddelbart så manipulasjonen. Før jeg gir mer informasjon om saken og før du leser videre, så stopp litt her og smak på uttalelsen som den står. Tenk etter om du allerede nå ser noe suspekt.
Da har du kanskje tenkt litt, og jeg kan avsløre at artikkelen jeg hadde kommentert under var en politisk artikkel, hvor jeg flagget mitt politiske ståsted. Den hadde altså ingenting med denne kvinnen å gjøre. Jeg kan også avsløre at utover sosialt samvær i en større gruppe, så kjenner hun meg overhodet ikke, og det er kun et halvt år siden vi ble introdusert for hverandre for første gang. Vi har aldri hatt noe med hverandre å gjøre på tomannshånd.
Stopp igjen her og analyser manipulasjonen, innen jeg kommer med min egen analyse.
Ok, det blir ingen lang analyse, men la oss se om du og jeg har tenkt likt om uttalelsen. Her kommer noen punkter.
-Hun avslører at hun forfølger meg (og kanskje andre) på sosiale medier, og hun ser ingen skam i å innrømme det.
-Hun kjenner meg overhodet ikke. Hun kan derfor ikke trekke slutninger om kommentaren “ligner meg” eller ikke.
-Hun forsøker å plassere skam i meg, ved å hentyde sterkt at min kommentar ikke er passende, pakket inn i “men det må du ha gjort for å provosere, ikke sant? Da er det greit, men du får ikke lov til å mene dette seriøst”.
-Det er et dominansetrekk. Hun gjør seg sukkersøt og underdanig på overflaten, men vil at det skal krype inn i bevisstheten min at hun er moralsk overlegen. Jeg tror ikke det er politikken som er viktig for henne. Det viktigste er muligheten til å kunne plassere skam i noen.
Kanskje kom du selv på ytterligere manipulerende elementer i uttalelsen? Poenget her er ikke å analysere så komplisert eller dypt, men å trene oss i å gjenkjenne en manipulasjon når vi blir servert en. Vi kan også trene oss i å oppdage den raskere. Ofte er det slik at uttalelser eller handlinger ligger og brygger i bakhodet, inntil vi kanskje flere dager senere plutselig får en aha-opplevelse; “NÅ skjønner jeg hva som lå bak!”. Men med trening så kan vi gjenkjenne den med det samme den dukker opp. Det vil påvirke hele vår kommunikasjon med manipulatoren å kunne ta dem på kornet umiddelbart.
Manipulatoren trenger forsåvidt ikke å være en psykopat. Jeg vil påstå at alle psykopater manipulerer, men ikke alle manipulatorer er psykopater. Selv om å manipulere definitivt er et rødt flagg, så kan det være mange personlighetstyper som manipulerer. Dessverre har mange vokst opp i dysfunksjonelle familier hvor de lærte seg at den eneste måten å få deres vilje på eller å ha et minimum av kontroll, var å manipulere. De er ikke nødvendigvis psykopater av den grunn. De har bare ikke lært seg å være ærlige.
Det vil ikke si at det er normalt eller ønskelig å manipulere. Man kan ikke ha naturlig omgang med en manipulator, da de ofte har en snikete opptreden som ingen er komfortable med. Ja, de kan med rette kalles creepy.
Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle om egne møter med mennesker som har gitt deg gåsehud.
Minner på at jeg er tilgjengelig for konsultasjoner via skype eller messenger. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon.
Interessant emne. Det er noen mennesker som er svært sosiale, populære, men man får en følelse av at noe… skurrer. Jeg vet også om en sånn kvinne, kjenner henne ikke så godt at jeg har grunnlag til å spekulere i om hun er psykopat eller noe annet tvilsomt. Hun er også slank, med lys stemme, ikke akkurat tilbakeholden, men mer målrettet sprudlende. Hun zoomer liksom inn på mennesker med status(jeg som står lavere i miljøet får ikke samme tonen), og det er noe kalkulert og innyndende over henne. Det virker som om hun forventer å bli bejublet, og dersom man er litt mer skeptisk mot henne(eller bare reservert generelt), skal man få dårlig samvittighet.
Apropos øyne, hun har liksom tomme øyne uten ekte gnist eller varme. Sterk kontrast til en venninne av henne jeg heller ikke kjenner godt, men som det lyser varme av. Også sosialt og godt likt person, men dette kan jeg virkelig forstå.(Sånn hvis noen skulle beskylde meg for misunnelse eller sjalusi rettet mot omsvermede mennesker.)
Igen , et meget spændende indlæg og debat her på bloggen. Jeg tror vi , efter sammenstød med en psykopat, har udviklet evnen til at observere manipulation mellem mennesker. Dette kan have store fordele, men også en ulempe…Jeg har pga psykopaten flyttet til en anden landsdel og her fået mig et nyt ønskejob. På dette ønskejob er der dog en slange..en manipulerende person..hun svinger meget i humør ( røde flag ) så er man inde , så er man ude ( flere røde flag ) Hun spiller på hendes sårbarhed ( græder når hun er nede..kan klare alt når hun er oppe ) fedter for vores leder osv…. Jeg kan gennemskue det hele og det er både en fordel og en ulempe. Fordelen er…jeg kan tage mine forholdsregler, tage afstand og bruge min nye indsigt ( takket være Daniel ) vedr. Manipulerende personer. Ulempen er, de andre medarbejder har ikke denne indsigt og kan derfor ikke tage de samme forhåndsregler..dette giver mange udfordringer på mit job, da min leder ikke kan gennemskue denne person. Det gode er, når jeg går hjem fra job, har jeg ikke mere med den manipulerende person at gøre ( det havde jeg med psykopaten ) og jeg nyder stilheden herhjemme, ingen drama, ingen silentium treatmen …ja det er bare fantastisk.
Jeg har opplevd ved to anledninger, noe som gitt meg creep alarm, vet ikke om noen har opplevd tilsvarende.
Jeg har stått tålmodig i kø ( holdt min plass ) og ikke gjort noe som skal tilsi at jeg burde fått uønsked oppmerksomhet. Likevel har det oppstått to småhysteriske episoder, der en dame plutselig har veivet litt med armer og ben, høylydt gitt utrykk for at jeg smiter i køen (?) og lagt ubehag for meg…. i ett tilfelle ble jeg lei meg og satt ut, skjønte ingenting og de bak meg i køen begynte høylydt og forsvare meg, ( at jeg hadde stått og holdt køen som alle andre )
i andre tilfelle, nesten det samme, stod i kø- dame ved siden av veive litt med armer og himle med øynene for å få reaksjon av meg, jeg bare betalte og gikk.
Høres helt utrolig ut, men slike ting har jeg opplevd, ja, gitt meg creeps.
Etter å ha lest og forstått så mye mer om giftige menneskers natur, har jeg dog begynt og forsvare meg på en moden “riktig” måte, jeg går aldri i forsvar eller sier ting tilbake, jeg passifiserer i stedet, lukker setning eller får motpart til å tenke.
Vi skal være forsiktig med å dømme andre mennesker på utseendet, giftighet er kombinasjon.
Jeg fikk jo litt creep alarm med psykopaten allerede i begynnelsen av forholdet. Min psykopat var ikke den typen psykopat vi hører mest om; sjarmerende og idealiserende. Han var, slik jeg ser det nå, åpent psykopatisk, med en arrogant og hovmodig framferd. Når jeg sa noe svarte han ofte “hvorfor det?” eller “det du sier nå er jeg ikke enig i, fordi bla bla bla”. Det var generelt mye bla bla bla og svada som kom ut av ham..Bestemt, selvsikker, direkte, på en måte som tiltrakk meg samtidig som varsellampene lyste. Han kunne feks oppføre seg frekt mot fremmede, nedlatende på en måte. En gang i kø på en flyplass gikk han bare foran en gruppe andre og stilte seg opp, til store protester. Han så bare arrogant på dem og latet som ingenting. Det var deres feil at det var en liten åpning i køen og at de ikke fulgte på. Dermed hadde han rett til å ta den plassen. Det var flere slike episoder, der han kom i konflikter, blant annet med naboen om et søppelspann, i tillegg til at han kunne fornærme folk til stadighet. Da en pikkolo tilbød seg å bære bagasjen opp til hotellrommet på et flott hotell, så han arrogant på ham og sa bare: vi er ikke så gamle..! For alle andre, utenforstående ville dette vært creepy, men for meg, som ikke ønsket å se tegnene var det et signal om styrke og selvsikkerhet, selv om jeg innerst inne syntes det var merkelig oppførsel. Han skrøt ofte av at han var direkte mot folk, og at de fikk høre det dersom de ikke gjorde en god nok jobb. Han skrøt til og med av at han fikk en kvinnelig kollega til å gråte på et møte, og at hun ikke var den eneste han hadde gjort det mot.
Første gang jeg opplevde et sinne direkte rettet mot meg var etter en middag på en ferie. Vi var på vei tilbake til rommet, og etter at han hadde insistert på å stå tidlig opp for å trene hele ferien ønsket jeg å sove litt lenger siden jeg slet med søvnen på den tiden. Han skulle alltid ha på vekkerklokke tidlig i helgene når vi var sammen, men når jeg ikke var der sov han lenge. Jeg sa i en litt bestemt, men tøysete tone: I morgen skal vi IKKE ha vekkerklokke på. Det var som om hele stemningen forandret seg, og han ble mørk i blikket: Hvorfor skal DU bestemme det? svarte han. Jeg kvapp, for jeg var ikke forberedt på det mørket som kom frem, og brukte noen minutter på å roe ham ned, til jeg fikk viljen min med vekkerklokken.
Etter å ha snakket med en kollega av ham fant jeg ut at de som har jobbet med ham tidligere beskriver ham som psykopat. Han jobber i Forsvaret, og jeg har lært og erfart selv at det er mange med psykopatiske trekk der. Han har altså vært så åpent psykopat at kollegaer har lagt merke til det, mens jeg, som kjæresten hans brukte halvannet år på å innse det. Jeg synes at det sitter langt inne å kalle en kollega psykopat, så det beviser langt på vei at jeg har rett i at han er det. Jeg reagerte på det en gang da jeg var med ham på noe i jobbsammenheng; han virket ikke populær, og ingen virket direkte hyggelig mot ham eller interessert i å snakke med ham. Det ble kleint for å si det slik. I tillegg fikk han sjeldent mer enn 6-7 liker på fb innleggene sine, og det var de samme hver gang. For meg var det også små røde flagg som jeg valgte å overse, men som ga meg creep. Han fortalte at han hadde søkt på stillinger, to grader over hans egen, og forventet å få dem. Han påsto han var på karrierelisten og at han var så flink i jobben sin at ingen andre kunne gjøre den like bra. Han gjorde stadig narr av kollegaer, og snakket om de høyere offiserene som om de var bestevenner. Name dropping osv.
Daniel: jeg skulle gjerne lært mer om de åpne psykopatene og hvordan de opererer. Hvorfor lar vi oss blende helt fra begynnelsen når de er så åpenbart drittsekker? Det er jo noe annet å la seg forføre av sjarm og masse positiv oppmerksomhet. Det kan jeg forstå. Jeg fikk knapt et kompliment, aldri blomster, aldri ros. Likevel ble jeg i forholdet. Det må sies at jeg flere ganger bestemte meg for at jeg måtte gjøre det slutt, men at jeg ikke klarte det når det kom til stykket. Tilslutt var det han som forkastet meg, brutalt, etter at jeg begynte å vise ham at jeg ikke stolte på ham mer.
Nå er jeg overlykkelig for at det endte slik, og er på god vei inn i et nytt forhold med en trygg og stabil mann:)
Jeg har egentlig skrevet om åpne psykopater hele tiden, for min (den siste) var prikk lik din. De fleste etterspør tvert imot mer fokus på de skjulte psykopatene. Men hvis vi trekker ut ditt spørsmål “hvorfor lar vi oss blende av drittsekker?” så er det et interessant tema som jeg vil ha i bakhodet til en tekst.
Jeg tenkte på hvordan vi til tross for at de er så åpenbart arrogante og nedlatende mot andre og oss helt fra begynnelsen av, lar oss suge inn i psykopatens klør. Vi føler ubehag fra første møte men velger å overse de røde flaggene. Jeg følte ubehag hver bidige gang jeg var sammen med ham. Følte aldri jeg kunne være meg selv med ham.
Jeg så med en gang at dette var en lite hyggelig og varm mann. Etterhvert sammenliknet jeg ham med andre, som kunne le og spøke, vise varme og omtanke, og hadde ekte smil og ekte latter med varme øyne. For de lukkede psykopatene og narsisisstene er det i det minste en slags unnskyldning siden man blir overøst med kjærlighetserklæringer og hengivenhet og ikke ser klart i forelskelsens rus.
Jeg følte meg på en måte aldri ekte forelsket, selv om jeg sa til ham at jeg var det. Jeg sa jeg elsket ham uten at jeg egentlig mente det, og etterhvert trodde jeg på det selv. Jeg skjønte jo innerst inne at denne mannen ikke var noe for meg. Likevel lot jeg alt skje, uten egen vilje, og lot ham styre alt. Før jeg visste ordet av det hadde jeg forpliktet meg til en toukers ferie i USA, han bestilte billettene uten at jeg hadde gitt klarsignal om at jeg kunne bli med. Jeg ba ham vente til jeg hadde ordnet med jobben, men likevel bare bestilte han uten å spørre meg om datoene passet. Det var like før jeg kansellerte hele ferien, men dro likevel. Jeg satte ikke foten ned for meg selv selv om det førte til problemer for meg på jobb. Han beklaget ikke en gang at han hadde bestilt billettene uten å høre med meg. Tok det som en selvfølge at datoene passet for meg. Jeg betaler fremdeles ned på den mastercardregningen. Dyre hoteller, dyre måltider, følte jeg spanderte mer på ham enn han gjorde på meg.. Sjefen min advarte meg mot ham uten å kjenne ham husker jeg. Han sa jeg måtte komme meg bort fra en som oppførte seg slik, og at det ikke var normal oppførsel. Jeg skulle hørt på ham:)
Jeg leste innlegget ditt om integritet, og er klar over at det var en stor del av problemet, men likevel, hvordan kan de ta makt over andre så fort og så åpenlyst frekt?
Kort svar: i mitt tilfelle var det fordi jeg trodde at han trengte nettopp meg, at jeg med min varme kunne “omvende” ham og gjøre ham til en tillitsfull og kjærlig person. Jeg ville bevise overfor ham, meg selv og alle andre at jeg kunne gjøre ham til smør. Ikke rent lite selvsikkert og innbilsk fra min side, må jeg innrømme. Men som sagt, spørsmålet ditt fortjener en egen tekst.
Takk for svar:) Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver, og det kan absolutt bli en interessant tekst om du velger å skrive om dette på et senere tidspunkt.
Hei. Jeg bare lurte på, hvordan svarer du i slike situasjoner som du forteller om her? Jeg har også opplevd lignende, oftest på jobb, og tidligere har jeg endt opp med å føle at jeg måtte forklare meg og forsvare meg. Nå bare svarer jeg kort og går ikke inn på noen diskusjon eller utbrodering.
Et innlegg som ikke hører til her kanskje, men hvordan kan psykopatene alltid lese ofrene som de trekker til seg så godt? Hvordan kan de egentlig vite at disse ofrene ikke gjør høylytte opprør mot det dramaet de kan bli utsatt for? Han som jeg var involvert med var gift, men datet mange på si fant jeg ut etter hvert. Hadde ingen blygsel, og var ikke påtagelig nervøs for å bli fersket. Tydelig at han gikk etter damer som var i forhold på en eller annen måte. Har hørt i ettertid at noen var villige til å ofre familie for denne mannen. Men hvordan kan de spotte disse ofrene så godt at de vet at de ikke lager drama og ødelegger “familielykken” til psykopaten og avslører ham? Forstår ikke hvordan de seiler gjennom dette livet på denne måten uten at andre enn de som de ødelegger med viten og vilje vet om denne siden. Har de et sånt nifst instinkt som tilsier at de vet vi holder kjeft og lider i stillhet? Må bare spørre nå. Jeg er nettopp blitt forkastet, og har det så uendelig vondt. Jeg er en av dem som kommer til å lide i stillhet og ikke avsløre ham. Og jeg lider så enormt. Og det er så vondt å vite at han har det helt fantastisk med alle de andre han dater og har masse NF av min smerte og ofrer meg ikke en tanke. Det er nesten som jeg ikke får puste – er i akuttfase nå og tar time for time
Det svarer jeg på i denne videoen https://www.youtube.com/watch?v=Q1XLWmQp1SI
De verste creep alarmene får ikke jeg lenger av psykopaten men hans flygende aper.
Fra psykopaten forventer jeg hva som helst og ingenting overrasker meg.
Men jeg kan få en enorm creep alarm av felles kjente som jeg merker har bitt på kroken til psykopaten og sender signal om jeg «vet» alt, hvem du er og hva du driver med.
Om du står å prater i en gruppe med flere mennesker og disse personene kan holde deg med blikket i samtalen, smile skjevt av deg når du sier noe eller sette blikket beint i deg om noen sier noe som er i nærheten av sjangerene psykopaten hevder du er i og det du driver med.
Slike opplevelser får fortsatt nakkehårene til å reise seg på meg og jeg kan i etterkant ta nok en runde med grubling over om jeg kan være den egentlige psykopaten men at jeg bare ikke har skjønt det ennå.
Slike situasjoner øker også ønsket om å isolere seg fra det sosiale liv, noe som ikke er så lurt.
Jeg takler det bedre nå enn før. Men det er fortsatt hardt.
Jeg får creep alarm hver gang psykopaten virker gjennom andre mennesker. Spesielt helt vanlige, friske folk med hus, bil og hund som ikke har noe tilknytning verken familie eller økonomi med psykopaten.
At han kan servere sin sannhet så lett og egge opp så sterke følelser hos folk uten at de tar en kildekritisk vurdering.
Dette var en god beskrivelse av en “creep alarm”.
Jeg fortalte en venninne gjennom flere år at jeg hadde opplevd å bli utsatt for en krangel med et menneske. Jeg gav uttrykk for å være lei meg og at jeg syns det var synd at dette hadde skjedd. Det var ikke sånn at jeg la skylden på den jeg var kommet på kant med, jeg fremstilte det bare sånn at vi dessverre var kommet litt dårlig ut av en kveld på byen. Min venninne valgte da å skrive meg en lang avhandling på snap- der hun skrev Noe slikt som «du kommer jo så lett på kant med folk, det kan da ikke bare være deres skyld?? Og selv om du sier du strever med PTSD så kan du ikke gjemme deg bak diagnoser, det blir for feigt. Jeg er lei av å høre om ting som har gått skeis og du er jo oppegående og burde jo vite bedre enn å komme på kant med folk». Det fortsatte med tre- fire lange slike meldinger hvor jeg omtrent følte jeg ble utskjelt . Jeg følte hun dømte meg nord og ned- uten å vite noe om situasjonen, jeg hadde kun fortalt at kvelden endte dårlig. Og jeg hadde som sagt overhode ikke prøvd å unngå skyld, snarere tvert imot.
Jeg ble både såret og følte meg uvel etter denne meldingen. Var dette en manipulasjon?
Dette kan være en flygende ape.
Men tenk også på at det ikke nødvendigvis feiler våre venner noe. Problemet er at med PTSD og traumatisering så forandrer vi oss. Hvis våre venner ikke har forståelse eller tålmodighet med prosessene vi må gjennom, så er det ikke sikkert at vi fortsatt kan ha dem i vårt nettverk. Slik som din venninne over, hun motarbeider deg i stedet for å støtte deg. Hun gir ekstra vekt til den allerede tunge lasten du bærer på. Det spiller ingen rolle om hun har en skjult agenda eller ei, for det er ekstra last som kan får deg til å knekke under tyngden.