Jeg har ikke lenger behov for å “skvære opp”

Før i tiden ble jeg forvirret og lei meg hvis det kom “vondt blod” mellom meg selv og en jeg hadde en god tone med. Det kunne være en nær venn eller en kollega. Forvirringen kom av at jeg ikke alltid forstod hvorfor den gode tonen forsvant. Jeg var likevel beredt til å ta på meg deler – eller sågar mesteparten – av skylden. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde tråkket på noen tær i vanvare. Alt jeg ville var å få den gode tonen tilbake. Jeg var en fredselsker, og jeg satt vennskap høyt.

Jeg var preget av alle ordtakene som forteller hvor viktig vennskap er, at “hvis du vil vite hvor rik du er, tell vennene dine, ikke kronene” etc, samt en barndoms- og ungdomstid hvor venner var få. Dette var delvis selvforskyldt fordi jeg foretrakk å leke med meg selv. Som voksen ble jeg imidlertid mye mer sosial og elsket å omgi meg med mennesker som viste interesse for meg. Men jeg manglet sosial trening. Som gamle lesere i dag vet, så var nok en stor porsjon av disse menneskene narsissistisk anlagt, men det så jeg ikke. Jeg elsket bare det faktum at daglig var det en eller annen som tok kontakt. Det er helt naturlig å like et slikt liv, for det er slik livet bør være.

Imidlertid var jeg fredselskende av litt usunne årsaker. Jeg var redd for konflikter fordi jeg ikke ville at noen skulle tenke eller si negative ting om meg. Et liv med denne frykten kan lett bli et paranoid liv, i tillegg til at man hele tiden slukker potensielle branner, selv om man selv ikke er brannstifteren. Man går også rundt og forsøker å være en elskelig versjon av seg selv, en versjon som kanskje bare delvis er ekte. Det virker muligens en stund, men til slutt må du si til deg selv “vet du hva, andre får ta ansvar for sitt eget, jeg kan ikke tvinge hele verden til å like meg. La de og dramaet deres fare”.

Jeg lot vennskap fare, også før psykopaten, men jeg passet alltid på å ha en siste, verdig samtale hvor jeg takket for meg og ønsket vedkommende alt godt. Kanskje var dette hederlig av meg og slik man bør avslutte et vennskap, men igjen – jeg gjorde det fordi jeg ville ha et rent rulleblad og fryktet dårlig karma, også selv om vennskapets opphør skjedde fordi motparten hadde behandlet meg dårlig og jeg var gått lei.

Slik sett har jeg aldri vært helt grenseløs. Jeg har satt ned foten flere ganger. Man skulle derfor tro jeg ikke var spesielt attraktiv for en psykopat som snuser opp de integritetsløse. Men psykopatene fant meg likevel, og i hendene til et par av dem så ble jeg likevel fort grenseløs, og til leire som de kunne forme som de ville.

I dag har jeg skiftet holdning til alt dette, og kanskje blitt i overkant kynisk. Hvis noen har behandlet meg dårlig, så har jeg intet behov for å rense luften. Jeg kutter tvert. Husk at giftige mennesker ikke bare liker drama og at det rammer deg, de liker også at du bærer på et behov for å snakke om hva som har skjedd mellom dere. Hvis du får til en samtale om emnet, så får du ofte ordsalat eller dårlige unnskyldninger som du ikke kan bruke til noe. Den giftige motparten derimot, får ekte ord og følelser fra deg, som de næres av. Ikke gi dem det.

Hvis en venn – ny eller gammel – har skapt ubehageligheter for meg, så går jeg. Det viktige her er ikke om ubehagelighetene er et engangstilfelle eller skjer over tid. Så snart jeg ser et mønster eller forstår at de ubehagelige handlingene har vært bevisst og kalkulerte, så går jeg. Jeg sier ikke et ord. Det er ikke nødvendig. De vet hva de har gjort. Hvis de har gjort et overtramp og trenger at du gjør dem oppmerksomme på det, så er de så blottet for selvinnsikt at det blir som å ha et vennskap til en femåring. Det er jeg heller ikke interessert i, jeg er ingen barnehageassistent på fritiden.

Ofte er det tungt. Antakelig har du hatt hjertet med deg inn i hver eneste relasjon, både de nære og de ikke fullt så nære. Hvert brudd representerer derfor en liten sorgprosess. Men ikke fall i den fellen å angre og returnere til tilbakelagte relasjoner, og gjenreise brente broer. Ikke brygg på fortiden. Ta den med deg, men ikke kok ny kaffe på gammel grut. Giftige mennesker går og venter på nettopp dette. De ønsker en ny runde til å behandle deg dårlig. Og har du brutt med en normal person så husk at selv om du inderlig ønsket det, så var det ikke ment å være. Kanskje har man intet felles eller dårlig kjemi. Ingenting galt i det. Legg det bak deg, og omgi deg med dramafrie mennesker. Kanskje har du også godt av å knytte deg litt mindre til menneskene rundt deg. Slapp av og ha det moro, i stedet for å gi for mye (og dermed også forvente mye tilbake).

Husk også at i de tilfellene hvor du selv er helt uskyldig i konflikten, så skal du ikke godta et forslag om å “skvære opp” fra motparten. I det å “skvære opp” så ligger nemlig et kompromiss; jeg tar min del av skylden og du tar din del av skylden, også setter vi en strek over saken. Det lyder kanskje som et redelig og fristende forslag, for du ønsker at det vonde skal gå over og aksepterer derfor kanskje en slik løsning. Men hvis du er uskyldig i noe, så skal du ikke godta å ta på deg noe av skylden. Det eneste du skal godta, er en fullstendig tilståelse fra motparten og et eierskap av all skyld. DA kan du muligens sette strek, hvis vedkommende også viser en innsats for at det aldri skjer igjen.

Giftige mennesker vil bevisst skape drama og konflikt, som i sin tur forårsaker hjertesorg og bekymringer for deg, for så å foreslå at dere skal dele skylden. Det er frekkhetens nådegave. Ikke la det skje. Plasser alt ansvar der det hører hjemme. I de tilfellene hvor du har vært en fredselsker, så er det ikke hos deg.

7 kommentarer
    1. Når en psykopat blir “dumpet” hva gjør det med vedkommende?

      Jeg har vært i et forhold et par mnd`er med en person, veldig dominant person. Dette var vedkommende ærlig om, men refererte til dette som en del av seksualiteten/fetisj. I de to siste diskusjonene vi hadde, så var det jeg som hadde feil og vedkommende riktig. Når jeg sa “jeg ser hva du mener, og jeg ser at jeg bør gjøre det…” så var det ikke godt nok… Da gjorde jeg det med forbehold, jeg hadde kverulert for lenge og jeg hadde tatt det for langt.

      En av de første gangene vi hadde sex klapset han meg i ansiktet og siste gang vi hadde sex, så ble jeg spyttet i ansiktet og det ble smurt utover ansiktet mitt. Først ble jeg sjokkert, sa ikke noe. Når jeg nå tok det opp, så var det også min feil… for jeg hadde ikke sagt hva jeg likte og ikke likte… Dette var er en som vil ha åpent forhold, basert på de lyster og fetisjer som måtte tilfredstilles… Det ble uttrykt at det var på den måten aggressiviteten ble temmet.

      Vår samtale sluttet med at “så underdanig er ikke jeg og jeg er nok en større personlighet enn du trodde”.

      Hva gjør dette med en psykopat?

      Jeg er nå slettet fra vedkommendes FB og andre sosiale medier, vedkommende møtte meg med de ting som jeg skulle ha. Nå turde jeg ikke møte alene, og det gjorde jeg ikke. Jeg er sikker på at det hindret en konfrontasjon, for jeg så at vedkommende ikke var så blid.

      1. De tester dine seksuelle grenser, og elsker hvis de får deg til å strekke egne grenser. Da soler de seg i glansen over å få være den første(og eneste) med slik makt over deg.

        Vet ikke med psykopaten, men narsissisten kan reagere på avvisning og eksponering med blant annet raseri og/eller depresjon, samt sverting. De får en narsissistisk skade. Ved depresjon kan de finne på å oppsøke hjelpeapparatet, der de behandles for depresjonen i stedet for forstyrrelsen

    2. Etter mange erfaringer, er min konklusjon: vi skal ikke ” skvære opp”. Vi skal være tilstede i øyeblikket og konfrontere der og da. Det ble ikke gjort så mye før. Det skjedde,men ikke konsekvent. Da det skjedde,løp psykopaten bort,virkelig. Forlot rommet eller stedet. F.eks en restaurant vi var på. Tror han glemte hvem han var sammen med,fordi han omtalte servitøren som sin kjæreste. Da var jeg ,for en gangs skyld,tilstede i øyeblikket og spurte han hvorfor han snakket til henne som om det var meg? Han forlot stedet uten å respondere. Avbestillte hans mat og spiste i ro og fred. Etter psykopaten ,er jeg VELDIG tilstede. Betyr: er ikke mer å snakke om,fordi er i kommunikasjon på alle arenaer. Da jeg får upassende,negative bemerkninger: konfronterer jeg med en gang. Har akkurat vært på tur. Der er det en som ikke er veldig sympatisk. Skapte uro blandt de andre og,men de har ikke vært i det samme som meg ,derfor bagatelliserer de vedkommende. D.v.s ja,du vet hun bare er sånn. Slik har hun vært i alle år. Forskjellen er: nå orker jeg ikke å høre på negativiteten lenger. Stadig uhøflige bemerkninger fra vedkommende og veldig belærende. Resultatet er at de andre og irriterer seg over henne ,men lar det gå. Jeg blir den som blir igjen,men med deres sympati. Vel,da allt er sagt, har jeg vært tilstede verbalt og derfor ingenting å ” skvære opp”. Men,slitsomt med etterdønninger andre individer som minner om psykopaten,eller kanskje de er.

    3. Jeg har nok ikke kommet helt dit at jeg er tilfreds med det uoppgjorte. Jeg er fremdeles slik at jeg får størst fred med å være i dialog før noe avsluttes. Gjelder fortrinnsvis betydningsfulle relasjoner eller ved misforståelser der jeg er redd den andre f.eks kan ha blitt lei seg ol.

      Jeg tror jeg ville hatt store vansker med å forlate N uten først å få sagt min mening og konfrontert. Det var en befrielse å gjøre det, og det var da lett å gå.

      Dette, sammen med økt kunnskap, gjorde meg veldig rustet til den dagen jeg visste en gang ville komme; plutselig møter jeg han uforberedt i bybildet. Den dagen kom i går. Plutselig stod han bare foran meg der i butikken, etter nær et år med nk. Da kan man fort bli satt ut og overrumplet. Det ble jeg også, i forstand overrasket. Overrasket over atferden. Jeg hadde vel sett for meg hat, forakt, kulde el. fordi jeg forlot han og etterlot han eksponert og i narsissistisk skade. I stedet møtte jeg et forelska fjols som smilte, hilste, som så veldig glad ut for å se meg og som pratet hyggelig med meg. Jeg ble overrasket, men ikke videre affisert av det. Jeg skjønte fort hva dette var: Jeg var hans store selvkjærlighet/ forlengede arm og kanskje den eneste kvinnen som har satt han på plass og gjennomskuet ham. Han er derfor fremdeles forelsket (i seg selv) og i narsissistisk skade. Derfor opptatt av å fremstå som normal og hyggelig for å vise meg at han slettes ikke er gal og forstyrret slik jeg påstår og har fortalt ham. Han vil jeg skal tenke at jeg tok feil og angre, og ønske han tilbake. Dette var nøye planlagt og bevisst strategi fra han. At den dagen han treffer på meg, så skal han fremstå hyggelig og «normal».

      Men jeg har ingenting uoppgjort med han, jeg er solid rock i min beslutning og det var derfor også lett å bare jatte med han og snakke «hyggelig» på butikken. Jeg til og med smilte til han. Jeg vet samtidig at han merket veldig godt at jeg gjennomskuet han og ikke bet på, og fremdeles så på han som en forstyrret narsissist. Han merket min styrke og ro, og forlot butikken slukøret.

      Jeg tror ikke jeg hadde kjent på samme indre ro hvis noe var usagt og uferdig fra min side.

      Når det er sagt, er jeg blitt mer bevisst på å velge mine kamper, på mine grenser og hva jeg bruker energi og tid på. Jeg har ikke behov for å «ordne opp» med alle og enhver helt ukritisk

    4. Du har så rett: «Giftige mennesker vil bevisst skape drama og konflikt og bekymringer for deg, for så å foreslå at dere skal dele skylden. Det er frekkhetens nådegave. Ikke la det skje. Plasser alt ansvar der det hører hjemme.»

      Jeg har kommet dit at jeg ikke reagerer selvom det trues med ting og det kommer masse faktafeil.

      Dette har medført en stillere og mindre sosial utgave av meg selv, men det lever jeg godt med!!

    5. Godt innlegg jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg har også endret adferd og filosofi rundt relasjoner der den andre parten viser handlinger eller holdninger jeg ikke aksepterer. Jeg er ikke glad i konflikt, men i motsetning fra tidligere, så har jeg blitt såpass trygg på meg selv at jeg ikke gidder å forsøke å «fikse relasjonen». Folk som viser brist i adferd/holdninger som betyr noe personlig for meg, de kutter jeg ut. Jeg gir rett og slett blaffen i hva andre synes og mener om meg. Så lenge jeg kan stå for det jeg sier og gjør, så er jeg tilfreds. Er man trygg på seg selv, og har det bra med seg selv, da trenger man ikke å plukke opp halvråtne epler.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg