Jeg husker den første julen uten psykopaten. Jeg hadde på det tidspunktet allerede hatt NK (null kontakt) i ni måneder, fordi bruddet skjedde på vinteren. Jeg var derfor ikke lenger helt frynsete, slik jeg var den første tiden, men det var likevel en tung høytid. Jeg var fortsatt traumebundet, hvilket vil si at jeg fortsatt trodde at det var et gjensidig og sterkt bånd mellom oss. En del av meg var fortsatt overbevist om at han ville komme tilbake, at det hele måtte være en dårlig spøk. Noe annet ville være utenkelig, da det var han som i sin tid innledet relasjonen og kjørte en meget intens kampanje for å “vinne meg over”. Det falt meg ennå ikke inn, at noen kunne gjøre dette uten følelser involvert og uten emosjonell tilknytning. Jeg hadde hørt om “narsissistisk forsyning” men ennå ikke fattet alt det innebærer.
Jeg valgte å jobbe på helligdagene for å ikke tenke så mye på at jeg, i tillegg til å mangle psykopaten, også var langt fra min slekt. Og jula handler ikke bare om selve julaften. Man har også romjul, og adventstid. Tankene vandret ofte tilbake til den forrige julen, da devalueringen pågikk og jeg virkelig kjempet for å bevare en relasjon jeg trodde var det nærmeste jeg hadde kommet ekte kjærlighet i mitt den gang 37 år lange liv. Han hadde på det tidspunktet, i kjent psykopatisk stil, begynt å “groome” et nytt primærobjekt. Groome betyr å “forberede” og “programmere”. Han var altså i ferd med å erstatte meg. Det ble imidlertid ikke ytret og jeg visste ingenting. Men jeg merket at han var i ferd med å glippe, og det skapte en desperasjon i meg. I dag vet vi at det er denne desperasjonen som psykopatene og narsissistene søker å produsere. De næres av den. Derfor slapp han meg ikke helt. Det ble flere samtaler på chat, skype og i telefonen den julen. Hensikten hans var å næres av min desperasjon, det kunne han jo ikke uten å høre meg eller se meg. Selv trodde jeg at mine mistanker om distansering var paranoide, siden han kontaktet meg så ofte. Jeg våget derfor ikke å lufte dem. Likevel hadde jeg en nagende følelse av at noe var veldig, veldig feil.
Om han fikk så mye næring av meg? Både og. Jeg hadde begynt å mislike ham for hans oppførsel. Ikke bare for den ufortjente distanseringen, men stygge ting han hadde sagt og gjort helt siden begynnelsen, for arrogansen og den kroniske ansvarsfraskrivelsen. Jeg hadde ikke glemt noen av hans ord eller handlinger, selv om jeg så langt unnskyldte ham og håpet på en snuoperasjon som aldri kom. Det er jo dette med at objektet bygger opp en trass mot psykopaten over tid, som gjør relasjonen meget uverdig, med alvorlige og hyppige konflikter. Men som vi vet, i et traumebånd med en psykopat, så går forakt, avhengighet og kjærlighet hånd i hånd. Jeg holdt nok derfor mye igjen. Spesielt i en telefonsamtale på nyttårsaften da jeg virkelig ikke hadde noe å si til ham, mistillit blandet med frykt og sorg gjorde meg målløs. Tungen var lammet. Det var som om jeg instinktivt visste at jeg ikke måtte utlevere mer til ham. Han endte med å nærmest brøle “jeg har bedre ting å bruke pengene på enn dette” og slang på røret, rasende fordi jeg ikke ga ham noe NF. Det var altså det siste han skulle fortelle meg det året; en saftig devaluering, som han selvfølgelig aldri oppklarte eller beklaget. Meningen var nok at jeg skulle gå urolig inn i det nye året.
Relasjonen gikk utforbakke etter dette. Vi holdt kontakten i cirka to måneder til, fordi jeg klorte meg fast etter neglene. Men det var en lidelse for meg, mens han groomet ikke bare ett nytt primærobjekt, men to – fordi det første glapp. Til slutt orket jeg ikke å holde på ham lenger, det var som å forsøke å gripe vann med hendene, og bestemte meg for at jeg sørget best alene. Jeg gikk.
Den neste julen begravde jeg meg som sagt i arbeid. Men nyttårsaften hadde jeg fri. Jeg orket ikke noe stort selskap, det hadde blitt forstyrrende. Samtidig hadde jeg ikke lyst til å sitte helt alene. Det hadde seg slik at to kolleger manglet planer. Det passet meg utmerket å være tre. Stille og rolig, ikke for mye støy, og det var hyggelige mennesker. Jeg inviterte dem derfor til meg. Jeg lagde en middag som de roste opp i skyene. Jeg tok det som et tegn på at jeg var istand til å fokusere på noe annet enn psykopaten igjen. Det ble faktisk en fin nyttårsaften og akkurat det jeg trengte.
Når du nå skal inn i selve Julen, så tenk på hva du trenger. Ikke tenk på hva andre trenger (med mindre du har små barn). Voksne mennesker klarer seg. Hvis ikke du ønsker å delta i alle juleselskapene, så ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er ikke slik at selskapet stopper opp uten deg. Det er ingen sosial forbrytelse å utebli, og du har ingen forklaringsplikt. Samtidig er det kanskje fint å se noen ansikter i julen. Steng deg derfor ikke helt inne.
Det er blitt tradisjon på bloggen å fokusere på takknemlighetsøvelser i julen (nå for fjerde året). Takknemlighet fortrenger bitterhet, de to kan ikke eksistere i samme rom samtidig. Kanskje er du bitter eller sint, eller bare sørgmodig. Kanskje er du akkurat der nå, hvor meningen med alt er revet bort. Hva har du å leve for? Og julen kan bare dra dit hvor solen ikke skinner! Det er når du føler du ikke har noe å være takknemlig for, at det er viktig å være takknemlig. Derfor, gjør det til en rutine å takke for alle de små tingene. Du kan takke inni deg eller du kan si det høyt. Du trenger ikke å mene det, ikke i begynnelsen. Si det likevel. “Takk for at jeg har luft i lungene”. “Takk for at jeg klarte å spise en brødskive i dag”. “Takk for at jeg orket å snakke ti minutter med min beste venn”. “Takk for at jeg har en venn”. “Takk for at jeg klarte å stå opp før tolv, og at jeg dusjet”. “Takk for at jeg klarte å gå på jobb og hadde en helt grei arbeidsdag”. “Takk for at jeg har noen kroner i banken og mat i kjøleskapet, jeg er heldig”. “Takk for at hunden min var lydig i dag”. “Takk for at det ikke regnet”. “Takk for at jeg orket å gå en liten tur i det milde været”. “Takk for at planten min ikke er død til tross for at den ikke har fått vann”. “Takk for at den fremmede mannen smilte til meg”. “Takk for at strøm og vannforsyning fungerer”.
“Takk for at psykopaten er borte”.
God jul 🙂
Eg må bare spørre eg.min p har fått seg ny dame .eg tok kontakt m ho i går fordi eg ville forsikre meg om at hn va snill m ho å ikke voldelig som hn va mot meg hele tiden eg va m hn.ho har tre barn å.svaret eg fikk sjokkerte meg…. ho sa at hn ikke ha me vært fysisk mot ho,kun litt dritt slenging når han har drukket .men sagt unnskyld etterpå.å hn er snill m hennes tre barn .er d mulig at hn plutselig har «forandret « seg? Hn slo meg masse å to andre jenter før meg.men nå så er alt ok m nye damen ? Klare ikke skjønne d.hadde sittet pris på svar .
Antakelig er de fortsatt i idealiseringsfasen. Husk også at psykopaten skreddesyr mishandlingen til hvert objekt, det betyr at selv om han var fysisk voldelig med deg så velger han kanskje en annen form for devaluering med det nye objektet.
Riktig god jul, tusen hjertelig takk for kunnskap, varme&støtte.
Tusen tusen takk for at du skriver denne bloggen. Den er en så utrolig god hjelp og støtte, og gir meg stadig ny kunnskap. Ønsker deg en riktig god jul!
En riktig god og fredelig juletid ønsker jeg både deg Daniel, og alle dere som fortsatt står i det. Husk at tiden er på vår side, uansett hvor tungt det kjennes! 🙂
Jeg er takknemlig for din blogg. Det er som å ha en stor støttende hemmelig venn hver dag.
God jul og godt nyttår Daniel. Du er fantastisk!
Merkelig med dette mønsteret som går igjen når N skal vekk. Jeg var sammen med en N i et par år, men jeg så faktisk hva han var helt i begynnelsen og var nok mest nysgjerrig på hva han drev på med og var ute etter. Siden han avslørte at noe var alvorlig gæli med ham pga det onde blikket da han satt og tenkte på noe og ikke så at jeg var kommet tilbake i rommet, så ble jeg advart. Jeg falt aldri for ham, men han trodde vel det siden alle falt for ham. Lurte kanskje seg selv der? Det var jo en hel bøling med kvinnelige bekjentskaper rundt mannen. Helt ok for meg, det.
Da han begynte å trekke seg unna, visste jeg at nå er spillet hans i ny fase, og det er sikkert en ny dame han jakter på. Vi bodde på ulike kanter av landet. Han pleide ringe, for han var mye opptatt. Men så en stund før jul begynte han å klage på at han alltid ringte, ikke jeg, og at det virket som jeg ikke brydde meg. Opplegget hans skjønte jeg der og da.- Jeg kan da godt ringe, jeg også. Det er jo bare pga du sier du alltid har så mye å gjøre, så jeg tenkte at når du ringer, har du tid, sa jeg , blid som en sol, med vilje. Så ringte jeg. Han sa det var hyggelig, men at han var veldig opptatt og ikke hadde tid til å snakke (!) Han hadde heller ikke tid til å besøke meg før jul. Helt greit, da sender jeg julegaver, og du behøver slett ikke tenke på det til meg. Det vet du, sa jeg ( sosialhjelp på mannen i den tiden). Glad i deg, sa han med falskhet i stemmen. Glad i deg også, sa jeg like falskt. Dette spillet krever litt psykopatisk adferd i sluttfasen fra offerets side også, selv om jeg ikke var noe offer. Det irriterte meg grenseløst at han knuste hjerter til de som falt for ham. Selvmord i kjølvannet var det også. Nakkehårene mine reiste seg da han fortalte historien, for jeg så saken fra en vinkel han ikke ante. Jeg var jo ikke blendet av forelskelse..
Jeg hørte ikke fra ham på en stund. Sendte julegaver, han lot dem ligge på posten lenge. Sendte mail og sa han måtte hente dem så jeg slapp retur. Helt sikker på han gjorde det med vilje, for da hentet han dem. Men så ringte han for å ønske god jul , han skulle reise til slekten. Han var såpass unnvikende at jeg spurte rett ut om han ville det skulle være slutt. Du vet jo jeg ikke blir sur eller sint, for ingen kan noe for at følelser blir borte, sa jeg muntert.Han kunne kommet ut av det med æren i behold der, men han tålte neppe at jeg var så direkte og fornøyd. Nei, nei, nei, jeg er bare veldig opptatt med all jobbingen,- veldig glad i deg, forsikret han meg om. Jeg lo etter den samtalen. F*kk you, din sleiping, sa jeg høyt.
Jeg skjønte at han ikke kom til å bryte og at jeg måtte gjøre det. Men jeg ville finne ut av ting og spurte over nyttår om jeg kunne besøke ham. Jada, så koselig, sa han. Det var der han prøvde knuse meg. Først en kjølig klem, så opptatt med jobbing. Jeg underholdt meg selv med aviser og kryssord og lot meg ikke merke med noe. Men han ble studert inngående. I dobbeltsengen lå han stiv som en stokk for å fryse meg unna. Trodde han jeg hadde tenkt å prøve meg? Jeg synes han var latterlig, men ga ham en kjapp nattaklem og snudde ryggen til ham og sov riktig så godt. Om han sov så mye, vet jeg ikke. Jeg fikk fort mistanke om hvem hans neste offer kunne være og tenkte at hun blir knust. Jeg visste at når jeg kom hjem, skulle jeg sende mail og slå opp, uten å nevne dama. På en rolig, verdig måte. Da han fulgte meg til ekspressbussen, stakk han hendene i lommene og sa at han håpet det var ok at han ikke holdt meg i hånden. Påstod han glemte hanskene og at det var kaldt. Enda et forsøk på å såre meg. Jeg smilte og sa det er helt ok. Egentlig hadde jeg lyst til å le av ham. Leie hender har aldri vært min greie, det var hans opplegg, det, og jeg bare fant meg i det. Kanskje en del av spillet for å skape nærhet? Da jeg dumpet ned i bussetet, visste jeg at det var over, og jeg snudde meg ikke for å se etter ham heller. Han skulle bare visst at jeg ikke var lei meg en plass, men heller litt bekymret for den neste damen.
Lite PS her…var redd jeg hadde for lang tekst på forrige 🙂 Det hører med at han ikke svarte på bruddmailen min, som var helt ok i ordlyden. Ikke sinne, ikke tristhet fra min side. Han var helt taus. Jeg lot ham aldri få noe som helst å angripe meg med verken i løpet av de to årene vi var sammen, eller etterpå. Han poppet innom en chattekanal jeg frekventerte ( og som han pleide være på før også), flere måneder etter bruddet mitt. Han visste at jeg pleide være der. Jeg hilste pent og nøytralt og var som jeg alltid var, og han fortalte at han skulle på ferie ( faktisk hos den nye, fant jeg tilfeldig ut noen uker senere). Så sa han god natt og kom aldri tilbake, men en venninne der sa til meg: Si meg, hvorfor kom han egentlig inn hit nå? Aner ikke, sa jeg. Mulig han skulle sjekke om jeg var sur eller knust..hehe . Noen måneder etter dette fikk jeg plutselig en mail der han kun stilte et spørsmål om navnet på en person. Jeg valgte å vente halvannet døgn før jeg svarte med kun informasjonen han spurte etter, og “Mvh fornavn” . Helt forretningsmessig 🙂 Hun neste holdt det knapt et år med, de kranglet på et forum på nettet, og jeg skjønte straks at nå har han funnet et nytt objekt og viker unna henne også. Den neste ble utnyttet til de grader, for henne hadde han bruk for til sin klatring i et visst miljø. Han higet etter å få et kjent navn og inntekt. De ble samboere, rundt 3-4 år, så var det brått over.
Hva han har bedrevet de siste 10 årene, aner jeg ikke. Regner med det er samme karusellen, rundt og rundt i samme spor.
Jeg er altså ikke et offer i akkurat denne historien, men det var dem som var før meg, og etter meg. Jeg måtte tenke som en psykopat for ikke å bli manipulert trill rundt av mannen, for han er god på det han er: en diger N. Han virker så snill, sjarmerende, beskjeden, hele pakka. Klart det svermer kvinner rundt ham overalt , særlig på nett, og de skryter av hvilken stilig mann han er. Han takker så pent og ydmykt.. Hah!
Ønsker alle en fredelig jul<3
Tusen takk for tydelige og herlig julevideo "jeg gruer meg til jul"
Det er så mye jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for at jeg klarer å snu ille opplevelser til å klare å lære noe ut av det. Jeg er så takknemlig for alt jeg har lært på denne bloggen, og at jeg i romjulen i fjor fikk støtte og svar av både Daniel og flere på bloggen da jeg var alene og ensom. Jeg er takknemlig for alle som har svart og kommentert mine innlegg når jeg har noe på hjertet om situasjoner og tanker om P/n. Så tusen takk,
og husk at godt inni oss så er vi bare en, og det er oss selv.
God jul
Ano: Jeg sidder med samme tanker, som Harem beskriver.
Harem, jeg hadde et uforpliktende forhold med en jeg kjente LITT fra før, etter å ha vært singel med barn i flere år – og ble nok enda mer opptatt av fenomenet N da jeg oppdaget hva han faktisk var og at jeg nok ikke kjente ham som jeg trodde likevel. Siden jeg så det veldig tidlig, passet jeg på meg selv, og jeg er av typen som ikke faller pladask. Aldri hatt lett for å forelske meg og miste hodet, egentlig. For meg må det bygges opp over tid, og det skjedde jo ikke når jeg oppdaget visse ting hos den mannen. Personlighetsforstyrrelser er ganske fascinerende og ikke noe jeg ble akutt opptatt av nå etter ti år selv om du ser ut til å tro det. Det var bare en del av en historie fra mitt liv jeg delte, for kanskje kan noen dra nytte av det, lære å gjenkjenne adferd til N/P og skygge unna? Akkurat i denne saken er jeg ikke et offer. (Som jeg også skriver. Jeg lot ham ikke såre meg. 🙂 ) Han visste utmerket godt at jeg ikke ønsket noe varig forhold heller. At han nok trodde at jeg falt like pladask som alle andre, er ikke mitt problem, for jeg var faktisk ærlig mot ham. Jeg tenker jo at jeg var et mellomspill for den mannen mens han ventet på noe annet. 🙂 Vi bodde i ulike fylker og hadde ikke så hyppig kontakt. Jeg har tilogmed gode minner fra tiden, og det er vel nettopp fordi jeg IKKE forelsket meg og passet på. 🙂 Jeg forventer ikke at du skal forstå det. Jeg var faktisk også glad i mannen, men mer som venn. Ja, jeg visste hvordan det ville ende, for jeg hadde nipugget alt jeg kom over om N på nettet. I dag står det nok mye mer enn den gangen.
Jeg har vokst opp med en mor som muligens var en N..jeg tygger på den saken ennå og har jo alltid visst at vi ungene ikke betydde mye i oppveksten. Hun var ofte ugrei, for å si det slik. En av episodene har bloggeier i kommentarfeltet i et gammelt blogginnlegg som jeg nylig leste og fikk en slags aha-opplevelse av innlegget hans. Oppveksten min var nemlig full av dårlige episoder som stadig dukker opp i minnene.Jeg har mye å sortere i hodet for tiden i forhold til fenomenet “min mor”. Jeg har også mye å tenke på ang min far som også sviktet, men jeg har ikke klart å plassere ham ennå..flygende ape eller hva? tillegg var jeg gift i mange år med en med ganske mange N-trekk.
Som du ser, jeg er kanskje en magnet for slike, -problem kanskje at jeg er for snill, for tilgivende, og jeg blir nesten aldri sint. Jeg ønsker ikke å bli så annerledes, men jeg vil gjerne lære å bli flinkere til å unngå N/P. Jeg tilhører de introverte, selv om “alle” nok synes jeg virker ekstrovert, – og jeg tror ikke jeg er født introvert. Jeg tror jeg ble sånn pga oppveksten og mine foreldre.
Om du nå skjønner litt mer av meg her, vet jeg ikke. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg skyldte deg så mye i forklaring, for mye er faktisk for tidlig for meg å skrive om selv om det er årevis bakover ting kommer fra, men nå fikk du det. 🙂 Vi har alle våre ting og tang, og jeg er selvsagt ikke her på bloggen innimellom “for gøy”. Jeg prøver å finne ut av mine “ting”, på en måte. F.eks har bloggeier hatt innlegg om senskader, – kroppen svikter. Jeg har bla. fibromyalgi, kronisk utmattelse, pluss mye annet av fysiske diagnoser som alle går på immunforsvaret. Har søsken med samme, og i voksen alder har vi levd ulike liv, så..er oppveksten en del av forklaringen? Jeg vet ikke ennå.
Nå har jeg nesten vært ekstrovert her, i forhold til mitt vanlige anonyme “jeg”. Det holder for denne gang.
Dette skal vel være et “fristed” der en blir møtt med forståelse, og måtte forsvare seg for fremmede ( jeg vet man ikke må ) vil likevel nevne det.
for egne opplevelser, følelser og tanker blir helt feil, synes rett og slett det er respektløst. Har hatt nok av slik oppførsel, og det av mennesker som ikke har villet noe bra 😉
Så slik er det, alle eier sin egen virkelighet.
Harem: du var absolutt ikke respektløs. Og god jul selv til både deg og alle andre.
Jeg bruker bl.a denne bloggen til å samle alle løse trådene i mitt eget liv. Hele livet mitt har bestått i å være der for andre, gi omsorg,passe på, gjøre alt som forventes, helt fra jeg var veldig liten. Yngre søsken, foreldre, lekekamerater, senere venner, partner, barn. Jeg har aldri hatt noen jeg kunne snakke med om mitt. Og jeg synes nok at enkelte i livet mitt har vært til dels drittsekker. N der oppe i annet innlegg er ikke en av dem, for der passet jeg på meg. Ingen vonde minner, mer irriterende på slutten siden han ikke kunne si det som det var selv når jeg spurte, men historien der viser at denne sære adferden til en N gjentar seg selv om det ikke var noe vondt mellom oss..de drar seg unna, de begynner å kritisere, de har noe nytt de er ute etter. Derfor fortalte jeg om slutten på det forholdet. Hun før meg var rasende på ham, fant jeg ut etter lang tid, det var pengekrangel og stevninger og namsmann, og N svertet henne. Meg? Tvilsomt, ikke noe å sverte meg for. Jeg er nok bare fullstendig glemt, og det er ok. Jeg ser faktisk litt humor i den saken også.
Jeg trenger ingen omsorg eller oppmerksomhet fra noen nå, for det er jeg ikke vant til å få, og det er helt greit. Introvert, vet du. Vi trenger ikke så mange. Og jeg har vært ” alles mor” – det fremstår som motsetninger, jeg vet, men sånn er nå den saken. Nå har jeg ingen forpliktelser lenger, bare en utslitt kropp som jeg tror er eldre enn fødselsattesten. Jo mer jeg får samlet ting i hjernen, jo bedre. Jeg har vært så utmattet at jeg knapt kunne gå. Det er mye bedre nå, men det har tatt en del år.
Vi søsken tenkte en stund at fibromyalgien var noe genetisk i familien. Det har jeg gått bort fra. Jeg er ikke en gang sikker på at det er en egen diagnose, for jeg har alltid ment at den er veldig diffus, intetsigende. Man får jo omtrent femti andre, høyst målbare diagnoser etterhvert. Men der er det nok mange som er skrekkelig uenige med meg. 🙂
Nå er det juletider, så jeg legger bort det meste for en stund. Igjen: Riktig god jul til alle her!
Dette er min tredie jul uden P. Jeg flygtede fra min ex P i oktober måned for tre pr siden, vi blev skilt og jeg flyttede langt væk. Alligevel lykkedes det min ex P at indfange mig igen i dec mdr. Dvs den første jul efter min flugt , var en ny idealiserings runde. Jeg havde imidlertid fundet denne blogg og var begyndt at finde ud af, hvad det var jeg var ude for. Dette var medvirkende til, at jeg fik afsluttet forholdet i april og indførte herefter gråstensmetoden og senere N K . Min anden jul uden P , blev ok, selvom traumebåndet endnu ikke var brudt og denne jul er savnet af P næsten væk. Alligevel er julen jo en tid med minder, nostalgi og en tid hvor man bliver mindet om det man ikke længere har. Jeg sidder her alene i aften og reflekterer over alt som er sket og om alle de år, hvor P ødelagde store dele af julen .
Jeg vil også sige glædelig jul til alle her, I har hjulpet mig utallige gange med jeres råd og gode tanker…tak for det. Også en stor tak til Danielbog håber på mange spændende indlæg i det nye år.
Nå jul en atter gang. For meg 2 år siden ,19 des., jeg startet nytt kapittel. Det heter: Tilbake til livet❤. På den vei , takker jeg deg,Daniel, fordi din visdom ledet meg tilbake til meg. Den vi er i dag er opplevelser . Og må de gi oss styrke. God jul til dere alle🎄
God jul til både bloggens eier og alle som har delt erfaringer i kommentarfeltet. Jeg snublet over denne bloggen tidligere i år etter et brudd med en P/N. Opplevelsen av å få validert og anerkjent ens opplevelser og følelser var ekstremt viktig, noe alle sikkert kan være enig i. Denne bloggen har gjort tunge dager litt mindre tunge.
Hei
Riktig god jul til dere alle sammen. Jeg er selv en voksen dame som for ca 6 mnd klarte å krabbe meg ut av et nesten 20 års langt samboerskap med en usedvanlig “flink” manipulator – trodde stort sett at det var noe galt med meg, at jeg var den “slemme” og vanskelig – kan jo hende jeg av og til var det også, men kjenner han har rotet det til skikkelig i hodet mitt og ikke minst emosjonelt – skjønner det vil ta tid å finne min vei videre – men nesten alt er bedre enn hvordan jeg hadde det – men allikevel savner jeg han – så det er en trøst at jeg mest sannsynlig ikke er helt gal “bare” blitt manipulert og kjørt ned i en grøft. Blir bedre etter hvert. Ønsker oss alle et god nyttår – vi er bra som vi er
Julefeiring med “påtvunget” P/n til stede gikk på et vis ok. Bedre enn forventet mye takket være gråstein metoder og tips fra Daniel, men jeg sitter med en trist ettersmak likevel, for det er sterkt å se P/N i aksjon, og å se tydeligere hva de gjør og ikke gjør, sier og ikke sier. Å se dette utenfra og med all den kunnskapen jeg har nå er annerledes enn før. Nå har taktikken forandret seg til P/N. P/N har også fått med seg min nærmeste som jeg er glad i til å forandre seg ovenfor meg. Det er veldig vondt. Forandringen er tydelig og det er vondt å kjenne på. De er stillere mot meg og gavene er så små så små. Jeg tror forandringen og taktikken er forandret fordi jeg har forandret meg mot P/N. Tror at jeg uten kunnskap tidligere har reagert på måter som har satt meg selv i dårlig lys, og dette har P/N brukt til sin fordel og da liksom fått “bevis” for at jeg er sånn eller sånn på en negativ måte.Dette har P/N brukt til å splitte. Og jeg merker at P/N har fått min nærmeste mer over til seg, en splittelse, uten at personen er det så bevisst selv. Nå sitter jeg å har lyst å be hjem til meg mennesker jeg er glad i, men jeg kan ikke fordi de har P/n som sin kone eller mann og forelder. Jeg kan ikke be inn halve familier så da er resultatet at jeg ikke kan be inn noen av dem. Eller jeg må finne en smart løsning til å få det til, men hvordan?? Det å reise ut og hjem til andre for å treffe på P/N var en ting, men å få P/N inn i HJEMMET MITT er for sterkt til å takle nå.
Du bestemmer hvem som skal være i ditt hjem. Akkurat kommet hjem fra juleselskap. De som trigger,får min mening. Det skjedde i kveld. Ikke hyggelig for andre tilstede,MEN det får være en grense for hva en skal få høre og finne seg i. Tenker det er der vi må fortsette. Dvs…med oss selv. Vi bestemmer og setter grenser..
Det å virkelig forstå, godta, akseptere, og ønske med hele seg null kontakt er en lang og vond prosess synes jeg. Det tar lang tid å akseptere og forstå dette fult ut. Jeg trodde jeg hadde forstått, men når tankene nå i julen begynner å svirre rundt å be hjem til meg, så har jeg bommet stort.
Det er virkelig usunt og skadelig for kropp å sjel å være tilstede hvor P/N er, bare det å se P/N, lager tankekjør. Sikkert forskjellig hvor skadelig det er i forhold til hvor man er i prosessen, men unngå møter med P/N så langt det er mulig. Tanker kverner fortsatt hos meg etter møte i julen. Enda det bare var noen få timer. Kommentarer, gaver, reaksjoner, og ikke reaksjoner og ansiktsuttrykk gnager fortsatt.
Mine ønsker og drømmer om å samle de man er glad i henger lenge i, drømmene om å dele fin tid pirker borti fortsatt fra tid til annen, jeg synes det er vanskelig å akseptere at jeg ikke kan ha sosialt samvær som jeg en gang drømte om, fylle huset med hele storfamilien, alle, til middag og hygge, latter og det å gi hverandre fin tid.
Det tar lang tid å forstå at jeg må lete andre steder etter dette.
At de jeg er glad i som har P/N ved sin side må lide for at jeg er nødt til å skjerme meg.
Det å akseptere null kontakt med noen som har vært min P/N kjæreste er en annerledes situasjon synes jeg, annerledes enn et familiemedlem som har noen rundt seg som er P/N.
Begge deler har forskjellige utfordringer.
Med en eks kjæreste uten barn er det vanskelige og utfordrende inni “bare” meg,
men har man barn med P/N så er det tøft for flere enn meg,
og er det inngiftet familiemedlemmer så er det andre hensyn igjen. Traume båndet er ikke like sterkt mulig, men traume båndet er sterkt på de en er glad i sine vegene. Og noen klarer å splitte, mens andre P/N klarer ikke å splitte.
Uansett er det ekstra ekstra triggende for en (meg) som har hatt en P/n som sin kjærlighet å oppleve tilstedeværelse fra en P/N.
Flere som har tanker om dette?
Monia: Takk for svar, ja jeg er jo enig med deg, må kunne be inn de jeg vil, enig. Men jeg har kommet frem til at alle dager i året utenom høytider og de vanlige samle dager, er de dagene jeg må bruke når familier må deles for å unngå P/N.
Hei. Jeg har ikke noen gode råd til deg. Men når jeg leser innlegget ditt, knyter det seg i magen. Jeg kjenner nærmest smerten din. Du er usedvanlig modig som står i dette. Jeg var også involvert med en P/N og barn, slik at jeg har stor forståelse for hvor vanskelig en høytid som jul er.
Anonym: Ja det knyter seg i meg også fra tid til annen, det gjør det nok i alle oss som har hatt eller har med P/n å gjøre. Ikke mer eller mindre i meg enn alle dere andre.
Men jeg har det mye bedre nå enn noen gang pga kunnskap. Det var tungt den gangen jeg ikke visste hva jeg hadde rundt meg av giftige mennesker (P/N). Det var da den virkelige vonde smertefulle utfordringen var på det sterkeste. Da var det bare smerte, åpne sår, ingen ting å forstå og alt var opp ned for så å snu trill rundt på ny. Det å navigere seg selv videre den gangen, uten å forstå at det handlet om psykopati og narsissisme (skult eller åpen) var den vondeste tiden.
Nå etter kunnskap har jeg fått et kart og kompass utlevert og tatt imot (mye av Daniel og andre på bloggen her). Så når de vonde dagene mine er hos meg nå, så har jeg verktøy å bruke, og da er det så mye lettere å komme inn på rett sti raskt igjen.
Det jeg skulle ønske meg var at de som har P/N rundt seg kunne forstå hva de har med å gjøre og klare å se hvor mye bedre det er å leve uten, tørre å velge å stå alene. For ikke alle våger selv om de ønsker. Ikke alle har krefter selv om de vil. Ikke alle ser, fordi P/n har prosjektert så mye at objekt er usikker på hvem de er og har blitt under relasjonen. For inni oss er vi bare oss selv, men etter en P/n sin prosjektering er det ikke så lett å finne veien hjem igjen til oss selv.
Men du/vi/jeg finner om du/vi/jeg gir oss selv tid uten P/N rundt oss, og er uten ny tilført gift, det tar bare litt tid.
Noe jeg synes er vanskelig for tiden er at man kan tro at man er helt rar fordi en har hatt flere og gjentatte relasjoner med P/N i livets løp. I flere typer relasjoner også. Det er jo snakket om her på bloggen om at noen mennesketyper tiltrekker seg mer enn andre, men likevel er dette ganske sårt og nesten litt ned vergene til meg selv kjenner jeg. Det er liksom ikke til å tro på nesten.
Hei! Jeg har vært i et forhold med en psykopat som jeg føler meg totalt bundet til, fra min side. Grunnen til at vi ikke er noe mer er fordi han bare forlot meg. Han flyttet, innførte 0 kontakt i flere måneder, før han kom tilbake igjen og igjen med unnskyldningene sine. Uansett hva han gjør så håper jeg på oss. Han har dratt meg ned i 1 år nå, men likevel så klarer jeg bare å se det positive i han. Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler kjærligheten har sviktet meg, og at jeg aldri kommer til å finne den igjen.
Jeg har også så utrolig lyst til å konfrontere han med at jeg skjønner hva han holder på med. Skrive at jeg er oppegående nok til å forstå at dette er så langt innenfor psykopatisk som det får blitt.
Poenget mitt er at jeg kjemper hver eneste dag om å bare trykke på denne blokkeringsknappen. Stenge han helt ute. Snapchat er det største problemet, for han kontakter meg så lett der igjen. Skal ikke legge skjul på at jeg venter på meldingene jeg vet kommer fra han, jeg vet bare ikke når. Innerst inne vil jeg ikke leve sånn, og jeg trenger gode grunner til å faktisk tørre å stenge han helt ute. Kan du være så snill å skrive om noen grunner til hvorfor det er så lurt å gjøre nettopp dette? Jeg trenger å bli skikkelig overbevist.
Hilsen en fortvilet ung jente som ikke vil leve et slikt liv gjennom han.
Sånn for å presisere så innfører ikke psykopaten NK, det er objektene som gjør det. Psykopaten forkaster eller utsetter objektet for en taushetskur. Jeg forstår din fortvilelse. En stor del av bloggen er dedikert til å overbevise objektet om at NK er nødvendig. Jeg foreslår at du tar deg god tid og leser tekstene, også de eldste.