Psykopaten tar din energi og ditt fokus

Jeg har tidligere skrevet om hvordan psykopaten tar din verdighet. I en video har jeg også forklart hvordan psykopaten kan ødelegge din karriere og sørge for at du ikke oppfyller din mulighet til å bli noe større. Det jeg vil snakke om i dag er i samme gate men litt mer hverdagslig, på den måten at objektet kjenner på det hver eneste dag.

Alle husker kanskje hvordan psykopaten i idealiseringsfasen invaderte hver eneste tanke vi hadde, men at det var på en god måte. Vi sanset alt mye sterkere enn før og vi ble inspirert. Jeg husker jeg følte meg så oppløftet. Ikke som følge av at psykopaten ga meg komplimenter (for det gjorde han ikke) men fordi jeg følte jeg var kommet “hjem” med ham. Jeg husker jeg gikk en tur tidlig en søndag formiddag mens han fortsatt lå og sov fordi vi begge hadde vært på fest den natten. Alt var så stille og fredelig utenfor, været føltes så mildt til tross for at en hard høst var igang. Jeg gikk opp på et lite fjell, det var en middels anstrengende tur, men den føltes så lett. Det var som om jeg lekende hoppet hele veien til fjellet, som et lite barn. Benene føltes så lette og jeg kunne gått mange kilometer til uten anstrengelse. Jeg husker jeg var stolt og at jeg pustet så uanstrengt. Jeg fikk idèer til sanger (jeg skrev noe musikk på den tiden) og følte jeg kunne takle hva som helst av motbør.

Slik får psykopaten frem det gode i oss i begynnelsen.

Snart så snur imidlertid idealisering til devaluering. Vi føler oss fortsatt invadert, men ikke lenger på den gode måten. Psykopaten får oss til å begynne å tvile på oss selv og vi analyserer på høytrykk. Det er denne analyseringen som stjeler vårt fokus; fokus som vi egentlig trenger til å navigere i en normal hverdag. Vanligvis navigerer vi vår hverdag på automatikk, uten å tenke over det. Det er først når alle våre reserver blir okkupert at vi oppdager at vi faktisk trenger en god dose energi og fokus for å klare en hverdag.

Jeg husker hvordan all inspirasjon og stolthet forsvant som dugg for solen og ble erstattet med frykt – ikke for ham direkte, men for å miste ham – fordi signalene han sendte plutselig ble usikre, tvetydige og markant annerledes. Benene føltes ikke lenger lette men fikk tilbake sin normale tyngde. På slutten av vår korte relasjon så rakk jeg ikke annet enn å gå på jobb, utføre lett husarbeid og så bruke resten av tiden på å forsøke å oppklare hans mildt sagt mystiske opptreden. Jeg orket ikke annet enn det. For første gang opplevde jeg narsissistisk raseri, rovdyrblikk og kryptiske utsagn som jeg bevisst og ubevisst forsøkte å tolke, dag og natt.

En devaluering er farlig på mange måter, ikke kun for hva den gjør med din mentale helse. Har du tenkt på at du antakelig var mer utsatt for ulykker enn normalt, under din siste tid med psykopaten? Det skjer nettopp fordi du ikke lenger klarer å navigere normalt, psykopaten distraherer og avsporer deg. Jeg husker hvordan jeg tråkket i hull, kunne gå rett på lyktestolper og var ukonsentrert under bilkjøring. Jeg sa mange uforståelige og dumme ting fordi jeg ikke var konsentrert under samtalen. Mine ferdigheter på jobb ble satt tilbake minst ti år fordi jeg ikke var psykisk tilstede under utførelsen av mine oppgaver.  Det resulterte i at kunder, pasienter og pårørende ble misfornøyde med min utførelse og ga uttrykk for det. Jeg var bare heldig når min snille avdelingsleder aldri påpekte min nedsatte arbeidskapasitet.

Dette var ikke alt. Det skjedde også mer uforklarlige ting. Det var som om hellet mitt tok slutt. Plutselig fikk jeg både fartsbot og parkeringsbot, etter tyve års plettfri kjørsel. Flyreiser ble kansellert eller omdirigert. Jeg mistet ting. Jeg tapte penger. Husholdningsapparater sluttet å virke. Jeg ble tildelt meget vanskelige sykepleiestudenter å veilede. Jeg ble trukket sist når fordeler skulle deles ut. Noe av dette kan kanskje tilskrives den nedsatte konsentrasjonen, men mye kan ikke det. Jeg var blitt bærer av den negative energien til psykopaten, og det var som om universet stemplet meg og slo tilbake.

Spesielt dette med ulykker skal du være oppmerksom på. Det kan i verste fall koste deg livet å kjøre (eller gå) ut i et sterkt trafikkert kryss fordi du ikke følger med på trafikklysene. Du kan glemme å skru av varmeovner, kokeplater eller farlig apparatur hjemme og på jobb. Fokuset på psykopaten tar all din oppmerksomhet og din energi, og det er direkte farlig.

For mange av oss er dette et tilbakelagt kapittel. Men mange av dere er der akkurat nå. Husk at det ikke er en normal person som setter deg i en slik tilstand. Hvis du merker at en person stjeler ditt fokus på denne måten, så vær trygg på at det ikke er en normal person. Det er heller ikke kjærlighet. Kjærlighet kan stjele ditt fokus, men på en trygg og god måte. En person som påstår at han/hun elsker deg, men som gjør deg til en person som fungerer dårligere enn før, elsker deg ikke. Fjern deg fra en slik person og innfør NK.

20 kommentarer
    1. Så bra skrevet Daniel som vanlig

      Når jeg kom i kontakt med min N, begynte jeg å skrive sang og dikt for ham. Selv om jeg aldri fikk samvær eller truffet ham i realt liv, men jeg var forelsket. Fordi jeg var ensom på den tiden. Han begynte med ignorering etter noen måneder men jeg fortsetter med kontakt fordi jeg var glad i smuler som jeg fikk. Det tok 2 og halvt år før jeg klarte å kutte ned kontakt og på den tiden kommunikasjonen var minimal også. Jeg viste det på den slutt perioden at han har glemt meg/bryr ikke om meg, og det var meg som tok initiativ hele tiden for å holde kommunikasjon i gang.

      Jeg vet ikke hvorfor hekta jeg med ham selv om han var ikke noe spesial. Eneste som var unik med ham at han var god med ordene. Han var ikke kjedelig og aldri brukte ok til hver melding som veldig mange menn bruker isteden av et svar eller bekreftelse.

    2. Dette var en av de mest gjenkjennelige tekster jeg har lest i hele bloggen din, og jeg har lest ALLE. Jeg husker også så godt den første tiden når psykopaten innvaderte meg med lovebombingen sin og at han “overtok” hele fokuset mitt fra alt som var normalt og til at alt fokus og tankevirksomhet var på ham. Og hvordan forvirringen var total når han holdt på med push-and-pull teknikken sin etter at han hadde hektet meg og begynte devalueringen. Nå har det snart gått 1,5 år, og tåken begynner sakte, men sikkert å forsvinne fra hjernen min. Jeg SER hva han er nå, men jammen har jeg trengt denne tiden på å forstå. Det har vært en reise på både godt og vondt å oppleve en psykopat. Den gode og euforiske rusen jeg fikk til å begynne med, og som senere ble sjeldnere. Men også de dype dalene jeg var nede i når jeg var utsatt for taushetskurene og ikke forstod hva det gikk i. Jeg har trengt å lese og gå inn i hva denne forstyrrelsen går ut på for å komme meg ut av dette. Og jeg kjenner mestring i at jeg forstår hva han har holdt på med og at det ikke var min skyld at jeg gikk i fellen hans. Nå er det NK for min del for nå først er jeg klar, men kanskje jeg skal “pine” ham litt først? Eller kanskje ikke. Må innrømme at noen dager enda er litt “såre”, men jeg vet at det går over. Jeg opplever mye glede, og tenker at for hver dag som går så blir han mer og mer likegyldig for meg. Syns nesten synd på krypet som sitter og tekster med masse kvinnfolk på kveldene og gasser seg på porno samtidig som han skal ivareta jobb og familie og barn. Syns også synd på de neste ofrene hans som ikke vet hva de skal igjennom. Godt å få bekreftet at et menneske som får deg til å føle deg sånn som bloggforfatter beskriver ikke er normal. Men det er kun en ting som er skummelt å tenke på. Ordet psykopat er et skummelt ord. Og det å tenke på at jeg har vært involvert med en som faktisk er psykopat er ganske skremmende å tenke på og det jeg sliter litt med. Tenker at mange av de såkalte “vennene” hans på Facebook skulle bare visst hva han er. Skummelt

    3. Wow…hvor rammer du bare plet her, igen. Det er tre år siden jeg forlod psykopaten og ind imellem kan jeg ( heldigvis ) glemme hvor frygteligt mit samliv med P var. Når du så skriver noget, løber det mig næsten koldt ned af ryggen ( ved ikke hvad det hedder på norsk ) for det var jo lige præcis sådan det var, som du så præcist beskriver.
      De sidste år gik al min tid med at analysere, bearbejde mærkelige oplevelser, ja , kort sagt overleve. Ingen , i hele verden , forstår hvad vi har været udsat for..kun nogen der selv har oplevet det. Det er så vildt anderledes fra et almindeligt liv, det vi har været igennem. Langsomt blev livet værre og værre og psykopaten sørgede for , at der også kom smulder ind imellem, så man kun gradvis blev mere og mere mishandlet. Man havde ingen at tale med om det, da det var ” far out ” de vanvittige ting vi oplevede.
      Psykopaten prøvede at gøre det unormale, normalt og da mishandlingen mest fandt sted , når man var alene ( coveret narcisist ) troede man ofte, at man selv havde noget af skylden for det vanvittige der foregik. Selv min psykolog sagde…der skal to til en konflikt…DET PASSER IKKE … Hvis den ene er en psykopat, skal der kun en til en konflikt.
      Tusind tak Daniel for endnu et fantastisk indlæg.
      Håber ikke du sletter de første indlæg her på bloggen, jeg syntes de er vildt gode og bruger dem stadig ofte.

    4. Psykopaten gir noe: d.v.s “enveisbillett “rett til helvete. Det har seg slik at “biletten” tilbake er av dyrekjøpt erfaring, men alikevel den viktigste reisen i våres liv. Vi var heldige som fikk den muligheten til retur. Ikke alle gjør det. Nettopp fordi psykopaten tar energi og fokus. Kort oppsummert fikk jeg beskjed om jeg snart kom til å bli uføretrygdet. Selvsagt en del av hans plan,fordi det er det det omhandler: ødeleggelse. Han var på god vei. Godt å vende tilbake til virkeligheten da jeg kan tenke klart igjen og ha tilstedeværelse og ikke minst være i besittelse av kunnskap jeg ikke hadde tidligere. Takk,Daniel.

    5. Nok en utrolig bra beskrivelse av noe som bare kan forstås av oss som har opplevd det. Jeg mistet all energi til tider, og tenkte bare på ham. Jeg skammer meg nesten nå over hvordan jeg lot dette gå utover både barna mine og daglige gjøremål. Nå har de fått moren sin tilbake, og jeg kommer aldri til å utsette meg selv for noe slikt igjen.

      Til dere som sliter veldig akkurat nå vil jeg bare si hold ut, det går over sakte men sikkert. Etter NK vil dere oppleve at dere tenker mindre og mindre på psykopaten, helt til dere plutselig forstår at dere ikke har tenkt på vedkommende på en hel dag! Så blir det flere dager, uker og måneder. For meg har det tatt to mnd, og det å lese disse innleggene har hjulpet meg enormt. Jeg vil bare at alle dere som leser dette skal forstå at det blir bedre. Og kutt all kontakt med psykopaten! Ikke la sånne folk ødelegge dere, for dere er så uendelig mye bedre og fortjener det aller beste:)

    6. Ja, det er nettopp slik mishandlingen starter; tåkeleggingen, mens du selv desperat forsøker å rasjonalisere tåka til klar himmel som aldri kommer. I stedet graver du deg bare dypere ned i mishandlers forstyrrede vesen og hn sitt mørke hull. Det beste av alt, er når hn topper hele galskapen med så å beskylde deg for å være dem selv, altså slem, gal, utro osv. Når du er blitt tilstrekkelig fremmedgjort skal det litt til å få klarsynet tilbake, men det er mulig. Kunnskap er veien å gå, så takk, Daniel

    7. Hvor kan man snakke med noen over tlf for å få tips til hva og hvordan man skal komme seg vekk fra en person som er mer eller mindre som du skriver om?
      Jeg vet jeg må gå og vet hva som er best, men hvorfor klarer jeg ikke det selvom?
      Hilsen en desperat kone:/

          1. Tusen takk! Takk for svar!
            Jeg må bare spørre.. er det normalt å tenkte til slutt om det faktisk er meg det er noe galt med? At det er jeg som er problemet? For jeg får skylden for alt. Om det er min feil- da er det selvsagt min feil, men jeg blir torturert i dager, uker, om det er partner sin feil- blir også det min feil? Jeg føler snart at hodet mitt sprenger! Det er så ikke at jeg ikke vet lenger hvordan jeg skal puste. Jeg spør meg selv hele tiden hvorfor jeg ikke bare klarer å gå, hva er galt med meg! Jeg finner alltid en unnskyldning og sier at det blir bedre nå om jeg bare klarer å gjøre alt perfekt. Er det noe galt med meg! Jeg er så desperat, men tørr ikke gjøre noe. Jeg frykter å miste denne personen, selvom jeg egentlig vet at dette ikke er normalt. Hvor kan jeg få svar! Er jeg dum? Er jeg gal? Er jeg blind? Er det meg? Jeg er desperat! Kan det bli bedre, eller må jeg rive meg løs? Jeg orker ikke mer!

            1. Du er i devalueringen nå. Det er siste fase før en forkasting. Hvis du ikke går selv, så vil du bli forkastet. Men godt ødelagt først. Jeg foreslår at du tar makten i egne hender og går innen du blir forkastet, selv om det er det siste du vil.

    8. Noen ganger lurer jeg på om oppmerksomhet fra psykopaten kan sammenlignes med heroin. Jeg har hørt(har ingen erfaringer med misbruk) at det er når den avhengige ikke får heroin at h*n blir syk, ved å opprettholde sin avhengighet, eller enda bedre, få substitusjonsbehandling, fungerer h*n, i alle fall sånn noenlunde.

      Å innføre NK var noe jeg skjønte jeg måtte gjøre, noe jeg gjorde lenge før jeg fant denne bloggen og begynte å mistenke at det var en P eller N jeg var knyttet til. Brøt NK noen ganger, men til mitt forsvar var det noen ganger i løpet av flere år, samt situasjoner der det var vanskelig å unngå hverandre helt.

      Man skulle tro at det gikk bedre når det hele var over. Feil. Jeg har sittet alene og sakte innsett hvilken galskap jeg har vært med på. Det er selvsagt ikke det eneste jeg har tenkt på, jeg har forsøkt å holde meg opptatt med andre ting. Men innimellom: tanker, tanker, tanker.

      Jeg er overbevist om at det sunneste er å aldri snakke med ham mer – men tanker om hva jeg kunne og ville si ham popper allikevel opp i hodet.

      Jeg har innsett hvor følelsesmessig isolert jeg har vært store deler av livet, men da jeg var yngre, var det jo bare noe jeg tok for gitt. Først da jeg ble lovet – og nektet – nærhet, skjønte jeg hva det betydde for meg.

      Hvordan skulle jeg kunne snakke om det jeg har opplevd, når han er så godt ansett, når han er en snill mann utad, når han tross alt ikke slo meg?

      Det har gått opp for meg at dette traumatiske båndet faktisk er et av de sterkeste båndene jeg har hatt i hele mitt liv, og jeg klarer knapt å leve med det.

    9. Jeg er helt enig med “anonym så lenge”.. har prøvd å lese meg opp på hvordan “bryte traumebånd” så fort som bare mulig, men det har vært en lang og krevende prosess.

      Min første p ( som jeg trodde var min store “kjærlighet” ) tok det faktisk hele 6 år og komme skikkelig over, han har alle / og utført samtlige “kjennetegn” som forfatter av bloggen nevner, det værste var ( for meg, utenom psykisk mishandling ) alle “triggerne” i byen jeg bodde i. ( Han tok meg så og si med over hver eneste “krinkel og krok” over hele byen. Så, det var mye som utløste traumer den gangen, heldigvis er det over nå.

      1. “Han tok meg så og si med over hver eneste “krinkel og krok” over hele byen.”. Vil gjerne påpeke at dette ikke er tilfeldig. Min gjorde det også. Det er fordi de vet at det blir brudd før eller siden, de vet hvilket “tak” de har på oss etter bruddet og de vil gjøre det vanskelig for oss å bevege oss fritt uten å bli trigget.

    10. Til anonym så længe. Det er det vi har det værst med, tror jeg , denne afhængighed og savn til noget der var så dårligt for os. Min ex P kunne overse mig totalt , hvis vi havde gæster..ja, der kom ligefrem en kulde fra ham. Jeg anede sjældent hvorfor han opførte sig sådan overfor mig og når jeg spurgte ham om hvorfor han var så sur , svarede han feks..jeg magter dig ikke. Det var i devalueringsfasen og det sidder så dybt i mig stadig..det med at blive overset, forsøgt manipuleret med tavshed og det med at snakke til andre om en , som om man ikke er noget værd. Det er så frygteligt og jeg tror det har ramt mig mere end jeg selv var klar over. Det er så forfærdentligt, at man bevidst kan ødelægge et andet menneske med den manipuleringsteknik og stadig gå rundt , som en helt anden person. Flink og glad og hjælpsom overfor andre og så være et monster derhjemme. Det slider jeg meget med endnu og det gør ondt langt ind i sjælen. Hvordan kan en person være to personer…det er så svært at forstå ..men det er jo det forstyrrelsen er…man er ikke to personer..man er ingen. Man har ingen personlighed og derfor kan mishandle uden at føle skyld.

    11. Nok et godt innlegg. Det er tunge tider for meg nå. Heldigvis har jeg familie, venner og kjæreste å støtte meg til. I tillegg til det en super sjef som er klar over ståa. Jeg har begynt i terapi for å få bearbeidet saker og ting, og min gamle følgesvenn angsten har virkelig begynt å blomstre for fullt. Vilt mange katastrofetanker og bekymringer, hjertebank og ubehag kroppslig. Det er så tøft. Men kanskje er det slik mange sier, at det blir verre før det blir bedre? Som psykiateren sier, husk at du var i dette forholdet i mange år, det vil ta tid å få ryddet alt “på plass”. Men det er vanskelig når jeg egentlig bare ønsker meg en “quick fix” som kunne dysse alt ned. Det er snart 2,5 år siden jeg gikk, og P holder fortsatt på med jevnlige mellomrom, jeg får meldinger ca en gang i uka der han skriver hvor høyt han elsker meg, blandet med stikk i retning min samvittighet og min skyldfølelse, i tillegg til at han snart “går under av savn”. Jeg tror også at han klarer å ramme meg gjennom vårt ene (snart voksne) barn, som har konatkt med ham. Vårt andre barn har brutt kontakten med ham. Jeg svarer ikke på noe. Er det en slags devaluering han holder på med enda? Hva rører seg i et menneske som holder på slik, foruten at han er P/N..?

      1. Hei Tinna
        Blokker han på mobil og andre sosiale medier. Dette er hans taktikk, da han tydelig kalkulerer med at du fortsatt kan utnyttes på ett eller annet vis til hans fordel.

    12. Til Tinne. Hold ud og overvej NK … selvom i har ( voksne ) barn sammen, behøver du ikke længere at stå model til det der.. Jeg tror din nedtur skyldes disse meldinger fra P. Som du ved følges vi jo lidt af i vores rehabilitering og vi har været sammen med P i rigtig mange år. Jeg er snart på 3 år nu og jeg har også en nedtur lige nu. Den går på at jeg føler mig ensom og forladt ( selvom det var mig der gik ) en tomheds følelse af, at livet kører forbi en. Jeg fungere i hverdagen, arbejder, rejser, er social men jeg har en sorg og tristhed indeni, fordi min ex P har frataget mig så meget. Jeg har også en voksen datter med P og sidst hun havde besøgt sin far havde både hans nye offer og han sagt ( uafhængigt af hinanden ) at de da så gerne ville snakke med mig…altså at det jo er mig der har valgt ikke at mødes med dem. Det er også en sorg at have levet med en person så længe og så ikke have nogen at dele alle minderne med…men det havde jeg jo heller ikke , hvis han var død..det er bare det der er meget unormalt for mig, helt at udelukke nogle jeg har elsket fra mit liv. Men her var det bare nødvendigt, fandt jeg ud af , takket være denne blogg.
      Tinna , jeg er glad på dine vegne at du har mødt en ny mand i dit liv, du skal nok komme ovenpå igen .

    13. Tinna : Jeg tror P fortsetter å henvende seg til deg for at du ikke skal kunne gå videre men stadig vekk bli distrahert av ham. Du skal ikke få lov til å få fred til å bygge deg opp og han vil stadig minne deg på at : “Her er jeg!” (trodde du du kunne få lov til å få fred liksom – nei, det får du ikke for jeg bestemmer at det får du ikke) I P`s verden er du alltid hans eiendel og derfor demonstrerer han overfor deg nettopp det at du ikke får lov til å bli fri fra hans eierskap. Ved disse jevnlige uønskede påminnelsene vil du drive å analysere og bli emosjonell etter hvert utspill og derved ikke få muligheten til å leve et liv i frihet der du selv får ro til å velge og oppleve det du vil, som det jo er en menneskerett å få lov til.
      Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om angst, bekymringer osv og har også lurt på hvor lang tid det tar før denne ekstraordinære sårbarheten går over eller om den forblir en følges(u)venn resten av livet. Jeg håper ikke det men i de verste periodene er jeg redd jeg har mistet min soliditet og kommer til å forbli sånn i lang tid ( ca like lenge siden jeg brøt som deg) Det positive med sårbarheten er på den andre siden at man opplever de gode tingene veldig sterkt. Jeg trøster meg med det, går til psykiater og venter på at jeg skal stabilisere meg. Hvor jeg ender vet jeg ikke. En filosof som jeg ikke husker navnet på ,sa engang at man ikke kan gå ned i den samme elven to ganger. Det er vel noe i det. Man er i evig forandring og spesielt etter en syk dans med en P gjennom flere år.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg