17 år gammel.

Jeg sa til ham at jeg fristet ham. Ta meg om du kan, prøv å se om du klarer fange meg. Lekende og smilende danset jeg flørtende rundt ham. Dette var normal oppførsel, det visste jeg. Men det jeg ikke visste var at jeg inviterte ham, jeg utfordret han. Og han skulle aldri gi opp. Mørke øyne fulgte hvert eneste steg jeg tok, hver eneste bevegelse. Han så meg inn i sjelen, og jeg så ingenting.

Så mange ganger fikk han tid til å lære å kjenne meg. Alt handlet om meg, alt vi snakket om var meg. Jeg husker at jeg spurte nysgjerrig tilbake for å virke høflig, men jeg kan ikke huske å egentlig ha fått noen svar. Jeg var så oppslukt at jeg ikke merket hvordan mine egne spørsmål ble kastet tilbake på meg igjen. Det er der riftene startet, det er der tomrommene begynte å skapes. Jo mer han lærte om meg jo mer vågal ble han.

Når du får hundre gode ord og tilbakemeldinger merker du ikke så mye av de få negative. Men når negativiteten kommer av i form av hendelser du ikke selv tror er gale, begynner forsvaret å svekkes. Usikkerheten av det du trodde før og det du plutselig skal innstille deg etter nå blir bare større og større. Han begynte å se på meg med sorte øyne.

Det skumleste var forandringene, ikke av ham, ikke av meg, men omgivelsene, mitt syn på omverden. Alt som før var trygt ble en usikkerhet, fordi jeg fikk hets for måten jeg så verden på. Så med mindre han sa til meg hvordan jeg skulle håndtere ting, se på ting, ble jeg usikker og det ble dyrket flere usikre plasser. Gater jeg hadde gått tusenvis av ganger før forandret seg inni meg. Jeg visste aldri hvor usikkerheten kom fra, men jeg trodde alltid at jeg var tryggest med ham.

Jeg var på et synkende skip, og jeg merket vel etterhvert at dette var mer et bekjentskap jeg skulle trekke meg sakte ut av. Jeg var ikke forberedt på protest, jeg var ikke forberedt på terror. Det var nemlig ikke normal oppførsel. Og det hadde jeg aldri opplevd før.

Sjokket av å si noe klart å tydelig til å plutselig bli slått tilbake, avvist. Dette var ikke lenger mitt valg, vårt forhold skulle være på hans premisser, han var ikke redd for å si det. Og jeg var forvirret nok til å tro at han hadde retten til å bestemme dette. Så vi beveget oss videre.

Kreftene til å stå i mot, kreftene til å si imot ble svakere med tiden. Gnisten, lekenheten, gleden var slukket for lenge siden og jeg vet ikke hvorfor han ville holde det gående. Jeg ble kjedelig med tiden og jeg var så tappet for energi at jeg ikke orket å krangle mer. Så han fant seg nye ofre.

Gleden jeg ytret da han fortalte meg om et nytt forhold han hadde fått til en jente var stor. Og han reagerte voldsomt på det. Jeg vet nå at han håpet på sjalusi, han håpet på kamp. Og derfor varte ikke det forholdet lengre en noen uker. Han måtte finne en som kunne vekke noe inni meg. Han ville vekke meg til live igjen. Han ville høre hvordan jeg pustet når jeg var redd igjen.

Jeg ble aldri droppet, ikke mer en noen måneder iallefall. Jeg vet ikke hvorfor han holdt på meg når alt jeg gjorde var å gjøre han frustrert og sint med vilje. Jeg sluttet å bry meg fordi jeg brydde meg ikke om meg selv engang. Fanget på rommet av fortvilelse og utmattelse. Kuttene ble dypere og dypere, endelig kunne jeg se at jeg var såret, jeg var ikke i tvil lenger. Jeg kjente klumpen i magen, men jeg var så vant til den at jeg ikke visste hva den betydde lenger. Smerte ble min lidenskap og jeg skulle kjenne det.

25 år gammel.

Jeg er «ute» av grepet til psykopaten. Jeg har innført NK, jeg har samboer, jeg har slettet ham fra sosiale medier. Det er det jeg forteller vennene mine hvis de spør. Sannheten er vel at jeg bryter NK et par ganger årlig når han oppsøker meg ute og at jeg tenker på ham minst en gang i måneden. Om det er en lukt, en sang eller ord som får tankene til å vandre tilbake, vet jeg ikke. Men det skjer fra tid til annen. Jeg tror triggeren ligger i at livet mitt med psykopaten var intesnt, raskt, skremmende, spennende og uforutsigbart. Flere år med høy puls, skjelvinger, eventyr og frykt. Når masken hans falt gjensto det enda flere år der setninger jeg sa måtte formuleres lurt og strategisk, der jeg lærte om kroppspråk for å kunne kontrollere mitt eget foran ham. Vi spilte et spill sammen, han la ut feller for meg som jeg tråkket i gang på gang. Men jeg lærte om ham og jeg fisket etter informasjon, leste meg opp på nettet, begynte å skrive tekster for å huske. Det var ikke før jeg fikk ham på skikkelig stor avstand jeg fikk en utenfor kroppen opplevelse, der alle brikkene begynte å falle på plass. Spørsmålene ble store og jeg følte jeg måtte ha svar på alt for å komme meg videre. Det ble netter med grubling, tårer og håpløshet. Jeg kunne forstå men jeg forsto det ikke. Jeg var så hemmet, i så lang tid hadde jeg hatt en dårlig magefølelse, og den stemte. Skyldfølelsen kom snikende, hvorfor tok jeg ikke de røde flaggene på alvor? I prosessen visste jeg at jeg ikke kunne spørre ham om noe, han ville aldri innrømme at han var psykopat, han vil aldri innrømme at han manipulerte meg og lurte meg trill rundt. Savnet ble stort og abstinensene begynte å skyte fart. Jeg brukte uker på å analysere alle episodene vi hadde hatt sammen. Kyssene han prøvde seg på som ble avvist, alle slagene jeg ga ham med hånden min, jo mer jeg avviste og jo mer jeg ble fysisk sint på ham jo mer moret han seg. Det var dette han ville, hisse meg opp til maks, slite meg ut. Få meg til å berøre ham, samme om det var med hat eller med kjærlighet. Så lenge jeg ga ham noe. Det var som å være i relasjonen på nytt, bare jeg var klar i hodet denne gangen. Jeg kunne ikke huske hvilken farge han hadde på øynene, jeg glemte etterhvert hvordan stemmen hans var. Det ble frustrerende. Jeg planla vårt neste møte i våkne netter uten søvn, selv om jeg visste at vi ikke skulle møtes mer.

Til han.

Du sa du egentlig ikke kjente meg så godt da alt startet. Men det du visste var at du skulle være løven, og jeg skulle være bambi.

Ung, på glattisen. Var jeg kanskje et lett offer. Eller hva syntes du?

Forholdene rundt oss, tegnet en strek mellom oss. Du krysset aldri den streken i starten. Men du var den eneste som visste om den. Samlet allierte, smigret min omgangskrets, kapret all troverdighet i ditt favør.

Jeg var aldri din, og du var aldri min.

Det var litt av en karuselltur du stelte i stand for oss. Jeg fikk ikke engang velge om jeg ville være med. Billetten kunne ikke leveres tilbake.

Ingen vil si at jeg var heldig, der du lekte med livet mitt, på kanten av stupet. Jeg drømte i svart og hvitt. Du gjorde alt så uklart.

Du forstyrret freden jeg hadde, en fredfull plass å være. Det eksisterer ikke i din verden. Jeg måtte bli litt svimmel før du forgrep deg, før du lærte om meg. For en liten anelse kunne ødelagt alt for deg. Men, det visste du jo.

Folk kom, og folk gikk. Vi gikk fra hverandre flere ganger. Men vi endte alltid “tilfeldigvis” i samme rom igjen. Og når vi ikke var på talefot eller hva jeg skal kalle det så voktet du meg på trening, med andre jenter på volleyballlaget som unnskyldning.

Jeg tror ikke at du hadde regnet med den kampen jeg ga deg. Jeg tror ikke du regnet med at all din innsats aldri ville innlede til et offisielt forhold. For det var det eneste du ville, fra dag en. “Jeg elsker deg” var ordene du brukte etter du hadde kjent meg i en uke. Det var hurtigheten på det hele som fikk meg til å stå litt støpt i bakken for noen minutter. Det er kanskje den eneste gangen du virkelig tråkket feil i din plan. For hadde du ventet, vet jeg ikke hvor vi hadde stått nå. Og det er jeg glad for. Etter å ha sett alt dette.

Nå.

Forholdet jeg er i nå er rolig, behagelig, trygt og drama fritt. Jeg er glad for det, jeg elsker det. Men på samme tid så er jeg avhengig av måten psykopaten fikk meg til å føle meg så grusomt i live på. Det å spille spill med ham var min realitet i så mange år at jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte. Planlegging av strategier, skjelvingen i hendene som jeg kjempet i mot er ikke her lenger. Det som føltes ut som et helt liv er borte og jeg savner det noen ganger. Jeg er avhengig av å være avhengig av ham. Det er som en rus jeg ikke klarer å kontrollere, og når jeg er i den rusen vil jeg ta kontakt, provosere og få en reaksjon. Men når jeg ikke er i rusen så skammer jeg meg for i det hele tatt å ha tenkt de tankene. For jeg hater psykopaten, men jeg elsker ham på samme tid. Og det blir bare et stort forvirrende hat/elsk forhold jeg ikke klarer bestemme meg for. Avhengig av å føle noe mer, avhengig av angsten han ga meg, det er vanskelig å lære å gå på nytt uten ham, det er vanskelig og snakke med nye mennesker når jeg leter etter faresignal. Jeg har dannet et skall rundt meg, som bare psykopaten kan bryte.

Så hvordan skal det gå? Jeg er ikke fanget fysisk lenger. Selv om han enda prøver seg. Ringvirkningen på hendelsen surrer enda i hodet mitt, men jeg kan ikke legge meg ned. Lærdommene har kommet med fordeler og ulemper. Jeg er ikke lenger bitter på alle årene jeg «mistet», jeg prøver å være glad for hvor det har tatt meg. Selv om tankemønsteret mitt er endret betyr det ikke at det er feil. Det å være skeptisk til andre mennesker bruker jeg som en styrke og som et forsvar. Jeg vet at jeg aldri vil falle for en psykopat igjen. Jeg møter mine viktigste år nå og fremover. Fremdeles ung, og med tillatelse til å være dum. Fremdeles meg, på et annet nivå. Smilet og gleden er tilbake i små øyeblikk. Dansende kan du også finne meg, i et rom alene. Takknemlig for de små tingene, for folkene som har hjulpet meg gjennom episodene. Fortsatt svak, men ikke skjelvende. Fortsatt klar for et nytt trekk fra hans side, men ikke fortvilet over at det kan skje. Angsten har ikke sluppet taket, men det er greit.

Anonym