Det frastøtende navnet til tross, det er den beste betegnelsen på noe psykopaten gjør i hele relasjonen, men spesielt i begynnelsen, også i de tilfellene hvor objektet tilsynelatende blir idealisert.

Hvordan er det psykopaten tester objektet tidlig i relasjonen? Han/hun bæsjer (ikke bokstavlig) på objektet bittelitt for å se om objektet finner seg i det. Hensikten er å se om du er brukbar som primærobjekt og søppelkontainer. Den mentale bæsjingen kan skje i form av en provokasjon eller en utfordring, kanskje litt kritikk, et avtalebrudd eller en latterliggjøring. Det skjer meget subtilt. Spesielt hvis bæsjingen er omringet av idealisering så vil objektet ikke forstå at han/hun blir testet. Det bør likevel gi objektet en forbigående følelse av å ha blitt stukket, om enn aldri så lite. Nettopp derfor husker mange objekter at de ble testet når de tenker etter, og spesielt husker de den første testen. Senere i relasjonen så kommer kritikken så ofte at den knapt skiller seg ut. Men det mange husker som litt pussige utsagn i begynnelsen av relasjonen men som de ristet av seg som en misforståelse, var mest sannsynlig en “bæsje-test”.

Jeg husker i dag veldig godt de to første gangene psykopaten bæsjet på meg. Innen jeg fortsetter så vil jeg beklage ordvalget i denne teksten, men jeg synes ikke det blir riktig å forskjønne psykopatens intensjon og opptreden. Hvis du vemmes av den litt barnslige betegnelsen jeg har valgt, så bør du vemmes av psykopaten, for dette er nettopp hva de gjør og er; bæsj. Det er ikke friske og oppegående mennesker som bevisst tenker “nå skal jeg være respektløs og ekkel for å se om NN tåler det” hvis man genuint ønsker en relasjon. Betegnelsen er også en direkte oversettelse av det engelse uttrykket “the poop test”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ok, tilbake til de første gangene jeg ble bæsjet på. Den første testen var allerede første dag vi hadde hilst på hverandre. Vi dro på handletur. På vei hjem fra butikken så kikket vi på en øy ute i havet med et bratt fjell inn mot midten. Skyene hadde liksom lagt seg over fjellet som et teppe. Jeg kom med en semi-filosofisk betraktning av synet, og responsen hans var; “så du er litt sånn besserwisser du, eller?”. Det ble sagt med glimt i øyet men likevel uironisk. Jeg husker nokså tydelig hva jeg tenkte. Jeg tenkte at det var en merkelig ting å kalle noen etter å ha kjent dem i kun noen timer, man setter ikke merkelapper på noen etter så kort tid og spesielt ikke hvis man forsøker å innlede et vennskap. Jeg tenkte også “oj, han vet ikke hva besserwisser er” for jeg hadde ikke vært påståelig eller belærende. Men jeg gjorde som jeg tror veldig mange av oss gjorde; jeg unnskyldte ham og konkluderte med at han var litt for selvsikker for sitt eget beste. “Det brenner han seg nok ofte på” tenkte jeg, men bestemte meg for at han skulle slippe å brenne seg på meg. Jeg skulle være tolerant, omfavnende og tilgivende. Jeg stotret et eller annet til svar som jeg i dag ikke husker, men jeg husker at jeg ikke helt visste hva jeg skulle svare på slikt. Resultatet var likefullt at jeg besto den første bæsje-testen i hans øyne. Hva jeg burde ha svart var “hva mener du med det?” (respondert uten å reagere), sendt ballen tilbake til ham og gjort ham svar skyldig. Da hadde han kanskje gravd sin grav dypere og jeg hadde forstått ved fødselen at relasjonen ikke var levedyktig. Men berøringsangsten min var stor og jeg var forvirret.

Hva psykopatene gjør når man består den første testen, er at de skrur neste test opp ett hakk; de bæsjer enda litt mer på oss. Det skjedde da også i mitt tilfelle noen få dager senere. Jeg hadde invitert ham på middag. Han kom til avtalt tid men virket åndsfraværende og lunefull. Han mumlet noe om en vannskade i hans gamle leilighet og forsikringsproblemer, men under hele middagen satt jeg på eggeskall. Han spiste fort og skulte på meg det meste av tiden. Hvis jeg forsøkte å spørre ham om noe, så svarte han kortest mulig og på nesten aggressiv maner. Det jeg i retrospekt ser at skjedde her, var at han ikke skrudde testen opp ett hakk; han tok kjempesats og hoppet over flere hakk. Han hadde hastverk med meg. Som fortalt tidligere så var jeg et overgangsobjekt. Psykopatene har dårlig tid med overgangsobjekter fordi de trenger narsissistisk forsyning raskt. De vet også helt fra starten at det ikke er overgangsobjektene de vil leve med. Men overgangsobjektet vet det ikke selv, til tross for en avkortet og billig versjon av idealiseringsfasen, så blir de solgt en drøm som aldri før. Det ble også jeg.

Men han tok en risiko med sitt kjempehopp. For de fleste med normale grenser ville sagt “takk for meg og farvel til deg” etter denne hendelsen. Seriøst, hvem finner seg i å bli behandlet slik av en nesten fremmed middagsgjest? Vel, egentlig gjorde ikke jeg heller det. Jeg holdt meg borte fra ham i flere dager etter denne hendelsen. Problemet var at vi var kolleger, og også naboer. Han ville før eller siden se meg igjen, og da det skjedde så la han inn et lite sjarmstøt. Jeg skriver “lite” fordi det egentlig kun var noen velvalgte og selvsikre ord, men likevel nok til at jeg ga ham en ny sjanse. Det riktige av meg hadde vært å ikke gå en millimeter lenger med ham før han ga meg en oppriktig erkjennelse av sin oppførsel og en unnskyldning. En beklagelse vet vi jo uansett er falsk når den kommer fra en psykopats munn. Men jeg visste den gang ikke hva han er, og en unnskyldning burde vært et minimum. Såpass selvrespekt burde jeg hatt. Men jeg forlangte ikke engang det, mine grenser var nesten ikke-eksisterende. Jeg var tilbake under hans kontroll helt uten motstand, og snart var han i gang med å planlegge nye aktiviteter vi skulle gjøre sammen.

Bæsje-testen tiltok snart i styrke og hyppighet, men da la jeg ikke lenger merke til den. Et eller annet sted i forløpet ble jeg traumebundet, og da finner man seg i alt. Hvis man hadde antydning til grenser før, så kan jeg love at siste rest av autonomi forsvinner når traumebåndet slår inn.

Grunnen til at denne testingen er karakteristisk først og fremst i begynnelsen av relasjonen, er fordi senere i forløpet så er det egentlig ikke lenger en test, det er ren devaluering. Psykopaten har utslettet grensene til objektet og trår ikke lenger forsiktig, den sporadiske bæsjingen har blitt til konstant diarè på et offer som står i en storm av direkte og indirekte kritikk, sjalusifabrikkering, manipulering, latterliggjøring, varme/kulde og ghosting.

Denne gang ønsker jeg å utfordre leserne til å fortelle om deres bæsje-test, og da er det først og fremst de første dagene som er interessante. Hvis ikke du husker det tydelig så forsøk å tenk etter surrealistiske hendelser og utsagn fra begynnelsen av relasjonen. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon. 

I del 1 skrev jeg om kjennetegn ved medavhengighet. De fleste av dere har nå hatt mulighet til å lese teksten, reflektere, kanskje lære mer om medavhengighet fra andre kilder og konkludert hvorvidt du har liten grad, moderat grad eller stor grad av medavhengighet. For dere som har plassert dere selv i siste gruppe så er det meget viktig å begynne arbeidet med å heles. Dette arbeidet kan du gjøre selv (uten dyr terapi) men det er hardt arbeid og mest sannsynlig så vil du behøve støtte fra dine omgivelser. Som med alle avhengigheter så er avhengighet av mennesker fylt med benektelse, manipulasjon, selvbedrag og unnskyldninger. Sistnevnte handler om hvordan vi snakker til oss selv; “joda, jeg vet jeg har et problem, men jeg er så gammel og dette har grodd fast i meg, jeg orker ikke å ta fatt på arbeidet” eller “joda jeg har et problem, men mange har mye større problemer enn jeg har”. Joda, andre har også problemer, men det hjelper ikke deg at andre har problemer. Ønsker du ikke et friere liv med bedre relasjoner til andre og til deg selv?

Mange har levd et liv som medavhengige uten å være klar over hva som har hemmet dem. De trodde kanskje at det handlet om et ekstra stekt tilknytningsbehov eller at andre hadde det likedan. Den medavhengiges forbannelse er todelt; det synes ikke utenpå. Den medavhengige kan være velstelt og vellykket utad. Det medfører at ingen omkringstående reagerer og ingen intervenerer, i motsetning til for eksempel pårørende og kolleger til en alkoholiker som ser at den rammede langsomt forfaller og at jobb, karriere og sosialt liv blir skadelidende. Slik er det ikke med den medavhengige. I tillegg er allmenkunnskapen om medavhengighet meget lav eller ikke-eksisterende. Som nevnt i del 1 så er medavhengighet ikke en anerkjent diagnose. Det betyr at omgivelsene ikke vet hva de skal se etter. De kan stusse over pussig opptreden fra den medavhengige, men konkludere med at det er snakk om eksentrisitet eller innenfor normalen. Slik kan den medavhengige gå gjennom livet uten å forstå at noe er i veien. Bortsett fra at mye er i veien; relasjoner synes aldri helt å fungere og den medavhengiges liv kan være fylt av mye sorg, forvirring og fortvilelse av å føle seg utilstrekkelig.

I denne delen vil jeg snakke litt om oppvåkningsfasen; det å våkne opp fra benektelses- eller uvitenhetstilstanden nevnt over, og å samle vilje og verktøy til å heles.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorfor kan du ikke gjøre dette arbeidet alene? Hvorfor er støtte så viktig?

Her møter den medavhengige muligens sin første vegring, som ironisk nok også er et tegn på medavhengigheten; nemlig at den medavhengige er ofte sterk og selvstendig og ønsker ikke å bry noen. Nettopp dette er fordi den medavhengige ikke er vant til å stille seg selv først, få sine behov dekket eller kreve noe av sine nærmeste.

Hva slags støtte trenger den medavhengige? Støtten de nærmeste kan og må gi er av jeg-styrkende og jeg-bekreftende art. Den medavhengige må oppmuntres til å uttrykke “jeg trenger”, “jeg føler” og “jeg ønsker” sannheter. Bare det å si sannheten er en utfordring for den medavhengige, fordi de er vant til å nikke samtykkende til idèer de egentlig ikke liker. De er også vant til å se på mange ting som “uviktige” og som bagateller, og lever etter mottoet “å velge sine kamper med omhu”. Problemet er at for mange medavhengige så synes ingen kamp å være stor nok å kjempe for. Dette er konfliktskyhet. Den medavhengige overlater derfor ikke bare små valg (hvilken kake skal vi ha i bryllupet?) men også store beslutninger (hvor skal vi bo?) til andre.

Den støttendes oppgave blir å lytte og bekrefte (men ikke nødvendigvis innvilge). Den støttende må oppmuntre den medavhengige til å uttrykke sannheter når det er synlig at den medavhengige undertrykker behov eller lyver om dem (for eksempel passiv aggresjon). Dette arbeidet krever mye av de støttende. Da det som regel er den medavhengige som har “våknet opp” og tilegnet seg kunnskap så må de støttende instrueres av den medavhengige selv i hvordan de skal støtte. Denne innledende samtalen kan i seg selv være en belastning, og medavhengige beskriver det som å “komme ut av skapet”, for eksempel som alkoholiker eller som homoseksuell. De støttende er vanligvis partnere, venner, foreldre og andre slektninger. Vær dog oppmerksom på at det er stor sjanse for at nettopp foreldrene er årsaken til medavhengigheten, og at partneren vedlikeholder den, ved at de er psykopatisk eller narsissistisk anlagte. Den medavhengige vil i beste fall kun få pro forma støtte fra slike pårørende og kan ikke regne med støtte som fremmer vekst. Støtten må i slike tilfeller hentes andre steder, for eksempel fra ikke-giftige venner og fra 12-stegs programmer som er tilgjengelig i de fleste byer.

Vær en detektiv som spionerer på deg selv.

Se deg selv litt utenfra. Observer hvordan du oppfører deg sammen med andre og hvordan du reagerer på negative og positive henvendelser. Betrakt deg selv som en forsker som står og noterer ned alle observasjoner i en notisblokk. Bring dette gjerne inn i din virkelige verden og noter dine observasjoner i en ekte notisblokk. Les hva du har skrevet, som om det gjelder en annen. Hva ser du? Ser du et mønster? Trekker du deg unna konflikt? Sier du ja når du egentlig mener nei? Hvordan håndterer du kritikk? Hva føler du? Det kan være ubehagelig og flaut å møte seg selv i døra, men hvis du går inn i spionleken med liv, lyst og uten sensur så kan det nesten bli spennende å oppdage usunne mønstre hos deg selv.

Dette er ekte bevisstgjøring. Når du har oppdaget mønstrene så begynner arbeidet med å forandre adferd. Ikke tro at du kan forandre hele din personlighet, det er meget krevende og nærmest umulig. Og hvorfor skulle du ønske det? Din personlighet har mye godt i seg. Fokuser istedet på å lære ny og funksjonell adferd, der hvor selvrespekten er høyere enn hva den tidligere har vært. Første steg i innlæring av ny adferd er å være ærlig med deg selv. Likte du egentlig varen du kjøpte? Smakte den dyre restaurantmiddagen godt? Synes du kommentaren fra din venn var innafor? Ville du egentlig se den filmen på kino?

Ditt gamle jeg tenkte kanskje “maten var god nok”, “filmen var ok”, “den kommentaren kan jeg glatt overse”. Men stemmer det? Hadde du egentlig lyst til å bytte varen du kjøpte? Naget det deg i etterkant at du ikke fortalte din venn at kommentaren var upassende?

Når du har lært deg å være mer ærlig med deg selv, så er neste steg å forandre selve adferden. Det betyr ikke at du skal bli kranglevoren eller kverulerende. Du skal lære deg å respondere, ikke reagere. Å respondere betyr å svare på hva du ser eller hører, ikke å svare med følelsene. Du trenger ikke å vise at du er sint, du kan fortelle det; “hva du sa til NN gjorde meg opprørt”, “måten du avviste meg på likte jeg ikke”. Dette er å respondere uten å reagere. Ett tips er å gi deg selv litt tid innen du responderer. Dette er nytt terreng. Du er kanskje vant til å svare sporenstreks, men nå skal du lære deg å lytte til hva du egentlig ønsker å si innen du sier det. Selv om det krever litt latenstid og øyeblikk av “pinlig taushet” i en samtale så skal du tillate det, du skal heller ikke la deg distrahere av utålmodige eller frekke motparter; “vel, har du tenkt å svare i dag?”, for det som kommer ut av din munn etter at du har gitt deg selv en mulighet til å tygge på svaret, er noe helt annet og mye mer kongruent enn hva du tidligere ville svart. Latenstiden blir kortere etterhvert som du blir vant til å være mer tro mot deg selv. Til slutt er det helt naturlig for deg å svare noe som gavner deg og ikke alle andre. Du vil konfrontere eller ytre din oppriktige mening med samme letthet som du forteller hva du skal spise til middag i dag.

I din lek som detektiv så er det viktig å tenke tilbake på ditt liv og kanskje finne kilden til din medavhengighet. Detektiv arbeid er ikke bare observasjon, men også refleksjon. Når startet det? Har du alltid vært slik? Man kan like det eller ei, men roten til mye vondt startet med mor (far får viktig betydning først senere i livet). I begynnelsen av livet klarte vi ikke å skille mellom oss selv og mor, vi trodde mor var oss og vice versa, fordi mor dekket alle våre behov. Neste steg i utviklingen av vårt eget “jeg” var at vi forstod at vi og mor var separate personer, men vi var overbevist om at mor (og alle andre) eksisterte ene og alene for vår skyld, for å tjene oss. Dette er den narsissistiske fasen og forsåvidt den tilstanden som en voksen person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse har blitt stående fast i. Den medavhengige står ikke fast her, men det har skjedd en annen tilknytningsskade som tilskrives omtrent samme alder. Hvis mor nekter å la barnet løsrive seg på naturlig vis, så vokser barnet opp og tror at det er en forlengelse av mor og at dets oppgave er å føye henne (og senere alle andre personer). Hvis mor tvinger barnet til å løsrive seg for tidlig fordi hun er kald, uempatisk og muligens narsissistisk anlagt, så vil barnet forsøke å oppnå mors gunst og aksept ved å hele tiden søke tilbake til henne og føye henne i alle hennes luner. Både den premature og den forsinkede løsrivelsen kan føre til medavhengighet i det voksne liv. En tredje felle er at mor lar barnet løsrive seg til normal tid, men hun bekrefter ikke barnet i dets søken etter å finne et trygt og sterkt “jeg” med rett til egne behov og egne meninger. Kanskje barnet blir skammet hvis det er egenrådig, straffet for å være ulydig eller latterliggjort for å mene at tomat smaker vondt, og deretter tvunget til å spise den likevel. Mor gjør på den måten skade på barnet som trenger å lære at det er både akseptabelt og nødvendig å ha sin egen vilje. Som voksen vil et slikt barn vegre å markere seg der det er nødvendig, i frykt for represalier eller latterliggjøring; “jeg er imot at Norge blir medlem i EU, er det ok for deg”?

Kan man utvikle medavhengighet senere i livet og av andre årsaker? Antakelig. Det er tenkelig at andre dominerende personer i livet, for eksempel far, søsken eller en langvarig relasjon med en p/n kan skape en “falsk” medavhengighet. Min egen grad av medavhengighet skyldes muligens en søken etter aksept som homofil. Jeg fryktet avvisning og ble ekstra føyelig for at andre skulle akseptere meg for min femininitet og seksuelle legning. Det betyr at jeg utviklet en medavhengighet så sent som i tenårene, eller perioden akselererte en medavhengighet som allerede var tilstede. En fordel ved en slik senere utviklet medavhengighet er at den er enklere å reversere fordi den sitter løsere.

(Serien fortsetter, tanker og tips er hentet fra bloggforfatteren i tillegg til “Co dependency for dummies” av Darlene Lancer.)

Husk at jeg tilbyr skype konsultasjoner om psykopati og NK. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected]. Merk at slik konsultasjon ikke kan erstatte terapi hos autoriserte behandlere. Er du plaget av depresjon eller angst så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Innen vi fortsetter med emnet medavhengighet så vil jeg gjøre oppmerksom på denne youtube videoen. Videoen er en samtale mellom vloggeren bak en av de mest berømte kanalene om psykopati og narsissisme “Inner integration”; Meredith Miller, og Dr. Todd Grande. Videoen handler om forskjellen mellom en psykopat og en sosiopat – et spørsmål mange er interessert i, men den svarer på mye mer enn kun dette spørsmålet.

I videoen blir flere interessante vinklinger presentert.

Blant annet;

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

• “Sosiopat” blir i dag kun brukt i populærkulturen og døde ut i fagkretser så tidlig som på 70-tallet (merk at dette er i USA).
• Grande hevder at man med sikkerhet kan oppdage en psykopat så tidlig som i 8-9 års alder, men presiserer at det ikke er lov å gi noen under 18 år denne diagnosen, fordi den er så stigmatiserende og belastende.
• Det er uklart hva som er medfødt og hva som er sosialisert, men Grande bekrefter en antakelse på bloggen om at psykopati er medfødt og at sosiopati er sosialisert. Han presenterer dog også en nyere teori, og det er at 30-40% av trekk i p/s/n er medfødt, og resten av trekkene er tillært.
• Psykopaten er mer tilbøyelig til å manipulere enn sosiopaten. Sosiopaten er mer emosjonell, impulsiv og reaksjonær/dramatisk. Sosiopaten begår som følge av sin impulsivitet oftere lovbrudd. Men begge er like intelligente.
• Hverken psykopati eller narsissisme er sinnslidelser, de er ekstreme varianter av normale trekk.
• Den skjulte (covert) p/n skiller seg ut fra de andre p/s/n og er faktisk nærmere i slekt med borderline personlighetsforstyrrelse enn psykopati. Grande kaller det “sårbar” narsissisme fordi den er skam- og angstbasert. Den skjulte p/n er egentlig ikke grandios. Tvert imot, han/hun opplever seg selv sterkt underlegen. Akkurat som borderline så kjennetegner den skjulte p/n konstante problemer med relasjoner og med å regulere sterke følelser.
• Mange har blandingsdiagnosene psykopat/borderline eller narsissist/borderline. Dette betyr i praksis at trekkene kan forvirre de som står dem nærmest og observerer dem, fordi mange ikke er “rene” psykopater eller narsissister. Det betyr også at mange som i dag får diagnosen ren borderline (som er den vanligste) egentlig også har et islett av psykopati.
• P/S/N tror ikke på deres egne løgner. De vet at de lyver.
• Majoriteten av P/S/N oppnår selvinnsikt i voksen alder (40/50-årene) og forandrer adferd til det bedre. Grande kaller det en “stabilisering” av forstyrrelsen. Det er dog adferden som forbedres, ikke de psykopatiske trekkene. Andre oppnår aldri tilsvarende innsikt og har den samme psykopatiske adferden livet ut. Blant annet uteblir “stabiliseringen” der hvor forstyrrelsen startet i meget ung alder.
• Det nytter ikke å “snakke en p/n/s til rette”. De vil ikke høre hva du sier. Grande sier indirekte at en relasjon med en p/n/s er vanskelig/umulig, men at skilsmisse faktisk ikke alltid er den beste løsningen.
• Et meget innsiktsfult intervju til tross, heller ikke Grande og Miller klarer å forklare et tydelig eller lettforståelig skille mellom en psykopat, sosiopat og narsissist. Det viser hvor mye disse forstyrrelsene henger sammen, overlapper hverandre og hvor grøtete diagnosesystemene er.

Intervjuet er verdt å se i sin helhet (krever muntlig forståelse av engelsk).

I dag skal vi begynne å utforske det å være medavhengig (eng. co-dependent), noe jeg mistenker mange av leserne vil kjenne seg igjen i. Alle vil imidlertid ikke kjenne seg igjen i dette, det er ikke slik at kun fordi man har personlig erfaring med en psykopat så er man medavhengig. Hvis du etter å ha smakt litt på emnet merker at dette ikke gjelder deg, så stemmer det nok. Da kan du velge å avslutte lesingen eller du kan fortsette med å lese for å lære hva som får andre til å gå i psykopatens felle.

Hvor mange tekster jeg vil skrive om dette emnet vet jeg ennå ikke. Jeg lar det derfor foreløpig stå åpent, og unnlater å skrive 1/4, 2/3 osv av denne grunn.

Å være medavhengig er ikke det som på engelsk kalles “victim blaming” (å legge skylden på offeret) selv om et overfokus på medavhengighet kan oppleves slik. Det handler heller ikke om at den medavhengige ikke er selvstendig. Medavhengige kan være særdeles sterke og selvstendige. Det betyr heller ikke det samme som medskyldig. Medavhengige kan ha en tendens til å unnskylde deres psykopatiske partner og glatte over dårlig oppførsel. Det finnes nok også ekstreme eksempler hvor psykopaten har overtalt den medavhengige til å delta i kriminelle aktiviteter, men dette er sjelden og ikke noe vi skal fokusere på i disse tekstene.

Det kalles medavhengig fordi det er en avhengighet hos den som er rammet. På samme måte som enkelte er alkoholikere, rusmisbrukere og shopoholikere, så er den medavhengige avhengig av mennesker, som regel en partner (men det kan også være barn, foreldre eller venner). Avhengigheten gjør at den medavhengige kun fokuserer på partneren, hele tiden, og setter alle egne behov og ønsker til side for å være opptatt av partneren. Alkoholikeren er villig til å gå over lik for å nå brennevinsflasken. På samme måte utsletter den medavhengige seg selv for å støtte partneren. Det er ikke sikkert partneren krever det eller sågar ønsker det. Den medavhengige gjør det likevel. Og for å ha det sagt; den medavhengiges partner er ikke alltid en psykopat eller narsissist. Men i disse tekstene vil det handle om kombinasjonen psykopat/medavhengig.

En siste oppklaring; fagfolk strides om hvorvidt medavhengighet er en sykdom. Foreløpig anerkjennes det ikke som en sinnslidelse eller en personlighetsforstyrrelse. Hvis du kjenner deg selv i de kommende tekstene så tro derfor ikke at du er syk. Det kan likevel hende du trenger hjelp til å bryte mønsteret fordi det er så inngrodd over mange år. Det handler ikke om at noe alvorlig er i veien med deg, men snarere om en dysfunksjonell måte å opptre i – og tenke rundt – relasjoner på. Husk at ubehandlet medavhengighet kan utvikle seg i samme retning som ubehandlet alkoholisme og ende i depresjon, isolasjon og fysisk sykdom.

Hva er årsaken til medavhengighet?

Medavhengighet kjennetegnes av en manglende evne til å flagge sine følelser. Årsaken kan være en oppvekst hvor ytrings- og følelsesfrihet ble slått ned på, undertrykt eller på annet vis sett på som upassende.

“Because you weren`t taught to identify your feelings or your childhood environment prevented their free expression, it`s likely that you`re not often aware of your feelings. Codependents can cry and rage but aren`t able to name a feeling or know why they`re upset. Typically, codependents feel guilty for other people`s negative feelings and think other people make them feel guilty or angry.” (fra “Codependency for dummies” av Darlene Lancer)

Slike oppvekstmiljøer vil ofte (men ikke alltid) inkludere en eller to p/n foreldre. Men strengt religiøse, konservative eller puritanske miljøer kan også være årsak. Legg merke til sitatet over, en medavhengig vil ofte føle skyld for andres negative følelser, i tillegg til å tro at andre har makt til å kontrollere den medavhengiges egne følelser. En slik overbevisning er en gavepakke for psykopater som elsker å projisere egen bagasje over på andre, men også spille “mind games” med objektet.

Fordi vi skal jobbe med dette emnet en stund (sannsynligvis ut denne måneden) så nøyer vi oss med en myk introduksjon til emnet i dag. Jeg vil nå fortelle litt omkring symptomer og kjennetegn på medavhengighet.

Komponenter i medavhengighet

-Skam. De fleste har skam, enkelte er skamløse. Her er det snakk om en usunn, skjult og kronisk form for skam som ble grunnlagt i barndommen. Den medavhengige kjenner daglig på denne skammen men ofte uten å identifisere den som skam. Den gir utslag i frykt for å bli dømt av andre og en manglende tro på at ens egne behov, meninger, vilje og oppfatning er av betydning. Alle andres behov og meninger vektlegges mer. Den gir også en følelse av fremmedgjøring, som om man ikke tilhører menneskeheten.

Det verste med denne formen for inngrodd skam er at den kan utløse skambasert angst som gjør den medavhengige redd for mange ting, som for eksempel avvisning, å bli forlatt, å gjøre feil, kritikk og ekte intimitet.

-Dårlig selvfølelse som gir en grunnleggende følelse av underdanighet, men det er ofte skjult for den medavhengige selv, fordi selvopplevelsen kan veksle mellom utilstrekkelighet og overlegenhet. Den medavhengige tror da ofte selv at det ikke er noe i veien med selvfølelsen, og at alle andre har det likedan, med dårlige dager og gode dager.

I tillegg klarer den medavhengige ikke å regulere selvfølelsen selv. Den blir tvert imot regulert og definert av eksterne og materielle faktorer, som av hvordan den medavhengige blir behandlet av andre den dagen, av hvilket humør andre er i eller av om den medavhengige har penger, suksess eller attraktivitet.

-“People pleasing”, det å hele tiden gjøre andre til lags. I dette ligger en frykt for at den medavhengige ikke har noen egenverdi hvis omgivelsene ikke er fornøyde. Andres kritikk eller utilfredshet med den medavhengige kan utløse angst.

-Kronisk skyldfølelse. For den medavhengige så kan følelsen av skyld være vanskelig å slippe, fordi den er så tett forbundet med den ovennevnte skammen. Skyld (reell eller innbilt) kan derfor gnage og tære på den medavhengiges psyke, inntil det dukker opp en ny sak å føle skyld for. Slik hoper det seg opp en slags kronisk skyldfølelse som underbygger både skamfølelsen og den lave selvtilliten, og kan føre til en enda større anstrengelse for å tilfredsstille andre, for å bøte på skyldfølelsen.

-Perfeksjonisme. Den medavhengige kan forsøke å kompensere for indre kaos med en slags ytre perfeksjonisme, at intet mindre enn fullkommenhet er godt nok, det være seg rengjøring, antrekk, opptreden, eller tvangstanker om hvordan gjenstander skal stå plassert eller rekkefølgen i en serie med gjøremål. Perfeksjonismen kan også projiseres over på omgivelsene slik at den medavhengige ikke har det bra hvis andre ikke lever opp til forventningene.

-Svake eller ikke-eksisterende grenser. Grenser er viktig for å vite hvor du selv slutter og hvor andre begynner. Grenser er materielle (å vite hvilke eiendeler som er dine kontra andres, samt respektere eierskap), fysiske (inkludert seksuelle), psykiske og emosjonelle. Sunne grenser inkluderer respekt for seg selv og andre, evnen til å identifisere og si ifra om transgresjoner (grenseoverskridelser) mot seg selv og andre (og ikke selv begå dem) men samtidig ikke være rigid (stiv). Medavhengige har svake grenser som får dem til å føle ansvar og skyld ikke kun for egne følelser, men også for andres. Hvis en partner eller kollega har en dårlig dag, så føler den medavhengige skam og lar den andre bruke seg som søppelkontainer. Den medavhengige mangler stemmen som sier “hva jeg føler nå er riktig og akseptabelt”. Dette gjør devaluering og tåkelegging fra psykopatens side ikke bare enklere, men ekstra underholdende.

-“Det som er mitt, er ditt”. Henger sammen med de ovennevnte materielle grensene. Den medavhengige deler mer enn gjerne både av seg selv og sine eiendeler med en person som utgir seg for å være kongruent og genuint opptatt av den medavhengige. Psykopaten gjør begge deler i idealiseringsfasen, i tillegg til å skape en oppfattelse av at det er “oss mot verden”. Som følge av deres villighet til å dele (svake materielle og emosjonelle grenser), så er den medavhengige mer mottakelig for denne oppfattelsen/illusjonen enn ikke-medavhengige.

-Frykt for avvisning. Avvisning trigger den tidligere nevnte skambaserte angsten. Denne frykten for avvisningen må dog ikke forveksles med den frykten for avvisning som narsissisten opplever. Avvisning utløser ikke narsissistisk raseri hos den medavhengige. Den medavhengige kan være meget selvstendig og tåle lange perioder, opptil mange år, som singel. Samtidig har den enslige medavhengige problemer med å føle seg fullkommen alene, og bruker mye tid på å drømme om en partner. Hvis det skjer at en partner dukker opp, så får den medavhengige ofte en kalddusj når de oppdager at de føler seg like ensomme med en partner, som da de var enslige. Dette kan være forvirrende og nedslående når den medavhengige ikke er bevisst årsaken. Ensomheten i en relasjon skyldes blant annet den medavhengiges manglende tro på at han/hun er verdig oppmerksomhet, kjærlighet og intimitet. Intimitetsevnen kan i sin tur være skadet som følge av svake grenser (hvor slutter jeg? Hvor begynner du?).

-Manglende evne til å være bestemt. Dette gjelder både i intime relasjoner, og i større og åpnere grupper som i venneflokken eller på jobb. Å være bestemt betyr ikke å være streng, det betyr tydelig, klar og ærlig kommunikasjon. Medavhengige har ofte dårlige kommunikasjonsevner. De sier ofte ikke hva de mener, de “går rundt grøten” og jatter med. En uhensiktsmessig forlengelse av dette kan være uærlighet, manipulasjon (fordi den medavhengige ikke våger eller tror at de kan få sin vilje ved å kommunisere den direkte), overdrivelser (når følelser blir lagt lokk på, så eksploderer de når de endelig slipper ut) og passiv aggresjon (et forsøk på å kontrollere omgivelsene ved å tie eller smile selv når man er sint).

-Kontroll i form av “omsorg”. Den medavhengige er villig til å strekke seg lenger enn de fleste for å blidgjøre en partner eller andre. Han/hun vil således finne partnere og venner som trenger dem. Hvis en person ikke er trengende nok, så oppfyller de ikke den medavhengiges behov for å være viktig. Det ligger definitivt et sterkt element av ekte omsorg i dette. Men det finnes også en underliggende mer skjult kraft, og det er behovet for kontroll styrt av frykt; “ikke forlat meg”, “ikke kritiser meg”, “ikke få meg til å føle meg utilstrekkelig”. Denne underliggende frykten er synlig for alle. Forskjellen er at normale mennesker ikke vil utnytte den, men bøller vil bruke den til å skremme og psykopaten vil bruke den til å få goder samtidig som han/hun hurtig oppdager at den kan brukes til å paralysere, passivisere og kontrollere den medavhengige. Den medavhengige legger seg flat i håp om å holde på partnere og venner, og psykopaten elsker dominansefølelsen han/hun får av at den medavhengige legger seg flat. Samtidig er den medavhengige fullstendig klar over alt han/hun har gitt, og en vedvarende mangel på gjengjeldelse vil vekke forakt i den medavhengige.

-Medansvarlig. Dette er det nærmeste den medavhengige kommer “medskyldig”. For eksempel kan den medavhengige forsyne sin alkoholiserte partner med alkohol, eller lage kaloririke desserter til vennen som forsøker å gå ned i vekt. Den medavhengige frykter at hvis den alkoholiserte partneren blir edru, så vil han/hun gjennomskue den medavhengiges skjøre selvbilde og forlate ham/henne. Et annet motiv er frykten for at behovet for den medavhengiges omsorg blir borte, hvis partneren eller vennen blir for selvstendig. Den medavhengige vil derfor forsøke å holde partneren avhengig av den substansen som han/hun er avhengig av. Den medavhengige vil forsvare partnerens avhengigheter overfor omgivelsene; “det er den eneste lasten hun har”, “han hadde en slik vanskelig barndom”. Dette forsvaret inkluderer også voldelig opptreden mot den medavhengige eller andre, sågar felles barn. Den medavhengige kan stille seg passiv til at en partner slår eller begår overgrep mot egne barn.

Andre komponenter inkluderer;

-Fornektelse. Som med alle avhengigheter så fornekter den medavhengige sin avhengighet til andre mennesker.

-Sinne og aggresjon, men manglende evne til å uttrykke det.

-Overdreven bekymring, analysering og fokusering på en eller flere personer.

-Problemer med å stole på egne avgjørelser og derfor overlate avgjørelser, sågar om store livsvalg, til foreldre, venner eller partner.

-Å gi opp viktige hobbyer eller utstakede livsretninger for å være sammen med en person.

-Tilpasning til andres meninger og smak; “ok, liker du den drinken? Da synes jeg den smaker godt”.

-Lojalitet til en som skader deg, for eksempel en psykopatisk forelder eller partner.

-Manglende evne og vilje til å gi slipp på tilbakelagte relasjoner.

-Frykt/forakt for autoriteter, slik som politi, ledere, høyerestående kolleger etc.

-Medavhengighet er stress og kan således gi utslag i stressrelaterte sykdommer, inkludert hjertesykdom, fordøyelsesproblemer, søvnforstyrrelser, hodepine og muskelsmerter.

(eksempler er hentet fra “Codependency for dummies” og fra forfatteren selv).

Kjenner du deg igjen i mye av dette? Da er sjansen stor for at du har en grad av medavhengighet. Du behøver ikke å kjenne deg igjen i alt. Det samme gjelder for medavhengighet som for alt annet; man kan ha litt av det eller mye. For eksempel kjenner jeg meg personlig igjen i mye, men jeg har aldri oppgitt mine hobbyer for å tilfredsstille andre. Uansett hvor på skalaen du befinner deg så er bevisstgjøring det første og viktigste steget. Men som for alle avhengigheter så er bevisstgjøring alene ikke nok for å heles (alkoholikeren blir ikke edru av kun å vite at han/hun er alkoholiker, men uten å slutte å drikke). Tiltak mot avhengigheten og støtte fra omgivelsene er essensielt for å lykkes, og er neste nødvendige steg. Vær derfor ikke redd for å fortelle pårørende at du er medavhengig og trolig vil trenge deres støtte.

Husk at bloggen har sin egen facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster og youtube-videoer samt annen relevant informasjon.

Norge 2018, med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe i hovedrollene.

Plot

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Anita (Hovig) er vikarlærer på en videregående skole. Der innleder hun en erotisk relasjon med eleven Markus (Moe).

Er dette en film om psykopati?

Filmskaperne har ikke markedsført den som en film om psykopati. Den handler først og fremst om en forbudt relasjon. Likevel kan man undre om manusforfatter/regissør har hatt en bevisst intensjon om å fremstille en psykopatisk idealisering og forkasting. De viser dyp innsikt i relasjonen mellom en narsissist/psykopat (Markus) og et objekt (Anita). Psykopatens trekk blir fremstilt meget bra, men aller best skildrer filmen hva et traumebånd/hekt gjør med objektet.

Hva får vi se som er relatert til en psykopatisk relasjon (obs! her avsløres deler av handlingen)?

Mye. Først og fremst hvordan Markus idealiserer og hekter Anita. Anita blir forbausende raskt hektet. Etter kun ett kompliment så begynner hun å bli åndsfraværende fordi Markus kryper inn i hver eneste krok av bevisstheten hennes. Hun viser heller ingen motstand da Markus nokså tidlig tar initiativet til første kyss. I det virkelige liv så vil det variere hvor lenge objektet yter motstand innen det gir seg hen. Noen viser lite motstand, andre holder stand lenge. Anita viser så godt som ingen motstand (men så er det også begrenset hvor lenge man kan trekke hver enkelt fase ut i en film på 90 minutter).

Markus finner Anita i en mangeltilstand. Dette er meget troverdig, da reelle ofre forteller at de følte seg ensomme eller på andre vis trengte noe som psykopaten fanget opp og singlet dem ut for. Anita lever i et kjølig ekteskap med danske Hasse og drømmer om noe mer.

Anitas kontante hengivenhet er ingen utfordring for Markus og bidrar til at han nokså raskt mister interessen for henne. Anita er et overgangsobjekt. Det er kun snakk om noen få møter og samtaler de to imellom innen han trekker seg unna. Mye av relasjonen foregår dessuten via tekstmeldinger, også dette gjenkjennelig for mange virkelige objekter.

Noen omfattende devaluering skjer ikke. Markus går direkte fra idealisering til ghosting da han finner et nytt objekt (Mina). Ingen forklaring tilbys Anita. Men vi får se tegn til narsissistisk forakt hos Markus da hun desperat forsøker å holde fast i en relasjon som han opprettet, men ikke lenger ønsker. Han sjalusifabrikkerer henne med Mina og dette skildres meget bra i en scene hvor de to sitter sammen i Anitas bil og han ikke vil anerkjenne at de to overhodet har en relasjon, og Anita ikke våger å konfrontere ham med dette eller fortelle hva hun føler for ham.

Hvilke psykopatiske trekk får vi se hos Markus?

-Lav terskel for vold.

-Krokodilleanger for volden.

-Grandiositet/selvsikkerhet.

-Flere av de syv narsissistiske blikkene (se her https://psykopati.blogg.no/1518517450_psykopatens_syv_blikk.html ).

-Idealisering, ghosting og sjalusifabrikkering av objektet.

-Intet ansvar, anger eller empati når relasjonen er over.

Markus er ung (muligens umyndig) men likevel gammel nok til å vite hva han gjør. Men er han en psykopat, eller er han en normal ung gutt med over gjennomsnittet mange psykopatiske trekk? Eller har han ganske enkelt ennå ikke modnet ut av barndommens narsissisme? Siden filmskaperne ikke har luftet deres intensjoner, så får vi anta og tolke. Hva jeg mener vi får presentert, er en ung psykopat i støpeskjeen, altså en som allerede har utviklet og mestrer mange psykopatiske ferdigheter og er i ferd med å finslipe dem til perfeksjon. Hans handlinger fremstår som kalkulerte og kyniske. Han har allerede forstått at den beste NF utvinnes av å trekke objekter tett inntil seg.

Hvilken typisk objektadferd får vi se hos Anita?

Besettelsen av Markus. Raskt klarer hun knapt å fokusere på noe annet enn ham. Alt annet blir skadelidende; jobb og samliv. Hun blir avhengig av ham og elger seg til og med innpå moren hans (som venninne) for å ha enda et påskudd til å være nær ham. Så lenge hun blir idealisert så er hun oppstemt, men etterhvert som hun blir ghostet så tiltar desperasjonen. Hun blir rastløs, labil og agitert når han slutter å svare på hennes tekstmeldinger. Hun tyr til lyssky midler for å holde fast på ham ved å lyve på seg en graviditet. Hun forsøker også å ødelegge hans relasjon til Mina.

For oss virkelige objekter så er det både ubehagelig og bekreftende å se Anitas opptreden. Ubehagelig fordi hun blir tiltakende patetisk. Bekreftende fordi det meste hun gjør er troverdig og noe vi kan relatere til. Mange av oss gjorde også uverdige ting i et forsøk på å holde fast i en relasjon som psykopaten opprettet og deretter tok fra oss, slik sett er det vanskelig å dømme Anita for hennes løgner og manipuleringer, fordi vi forstår at hun egentlig ikke er en dårlig person og at hun blir drevet til randen av psykopatens spill. Men får vi sympati for henne? Bør vi overhodet ha sympati med henne?

Kontrovers

Anita er et objekt, men hun er intet offer. Hun begår en dobbel sosial (og muligens også juridisk) forbrytelse; hun bedrar sin ektemann i tillegg til at hun innleder en relasjon med en av sine elever. Eleven er i dette tilfellet en forførende psykopat, men fordi han knapt er myndig og i tillegg underlagt henne i maktstatus så ligger ansvaret hos den voksne læreren.

Personlig satt jeg meg ned for å se filmen med en viss skepsis. Jeg hadde noen tanker innen filmen begynte og de handlet ikke om psykopati, for jeg var usikker på om filmen overhodet hadde en psykopatisk dimensjon. Ville Anita slippe unna en uanstendig relasjon fordi hun er kvinne? Hvordan ville filmen sett ut, hvis læreren var mann og eleven en kvinne? Jeg var villig til å fordømme filmen for den minste antydning til dobbelmoral.

Blir Anita stilt til ansvar på den riktige måten? Klarer filmen å fremstille henne som menneskelig men også som ansvarlig for en relasjon som aldri burde skjedd? Svaret er ja. Hennes valg får alvorlige konsekvenser for henne og hun mister jobb, anseelse, nettverk og ektemann som følge av sitt moralske avvik. Filmen viser få eller ingen formildende omstendigheter for henne og slutter med at hun har mistet alt. Det er mulig at en mannlig lærer hadde blitt utsatt for enda hardere forfølgelse i tillegg til juridisk, men jeg lot ikke dette stå i veien for det gode studiet i en psykopatisk relasjon som filmen faktisk er.

Jeg anbefaler derfor alle bloggens lesere å se filmen.

Muligens er det aller verste etter bruddet med psykopaten, at han/hun bare valser videre som om vi aldri eksisterte, som om det aldri var en relasjon og som om de faktisk har det bedre etter oss, enn både før oss og med oss.

For det første så er dette både en forbannelse og en velsignelse. Forbannelsen er åpenbar. Det skaper en enorm smerte å se den vi trodde var vår utkårede forlate oss uten behov for å “skvære opp”, uten anger og uten savn. Velsignelsen er langt mer skjult, i begynnelsen er den sågar usynlig. Men det er nemlig de samme faktorene som forårsaker smerte, som også avslører forstyrrelsen. Intet av hva jeg har skrevet over er normalt og ville ikke vært mulig etter et normalt brudd. Det er derfor psykopatens uforklarlige opptreden som ironisk nok forklarer deres opptreden. Dette blir mer tydelig for objektet etterhvert som tiden går og kunnskapen øker.

Likevel kan det være tungt å svelge de tilfellene hvor psykopaten faktisk klarer seg veldig bra, og det er mange slike tilfeller. Nå vet vi at psykopatens tomme indre aldri vil fylles med mening og glede, men det hindrer dem ikke i å oppnå suksess på mange andre områder. Jeg har blitt kontaktet av objekter som forteller at deres eks psykopater er millionærer, kjendiser og til og med høytstående politikere. Selv vet jeg at min psykopat er meget fremgangsrik i en sportsgren som han dyrket også den gang jeg kjente ham. En annen psykopat jeg kjenner er en populær interiørdesigner og tv-personlighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens vi som objekter lenge har hatt problemer med i det hele tatt å stå opp om morgenen, så har psykopaten bare fortsatt å kjøre på. Vi var åpenbart kun en liten fartsdump i livene deres. For oss derimot, så var de muren president Trump har tenkt å reise mot Mexico; nærmest umulig å komme forbi. Vi mister vår tro på karma når psykopatene fortsetter å vinne terreng. Vi mister vår tro på rettferdighet, på balanse i universet, på at det finnes en gud som passer på oss, og aller viktigst så mister vi troen på at vi selv noengang kan bli herre over egne liv igjen.

Det er bare å innrømme; psykopaten klarte å traumebinde oss noe så vanvittig når vi fortsatt har behov for å være en del av vedkommendes liv, flere år etter bruddet. For det er her jeg tror mye av problemet ligger. Psykopaten kjører på uten å involvere oss lenger. Idealiseringsfasen innebar et intenst engasjement i oss og våre liv fra hans/hennes side. Vi ble selv også voldsomt engasjert i dette mennesket som ville være sammen med oss hele tiden, og i mange tilfeller knyttet vi vår framtid sammen med deres. Når psykopaten plutselig vender oss ryggen så oppleves dette som en avvisning som vi ikke klarer å komme over; som om de har veid oss og funnet oss for lette (derav ordet “forkasting”). I tillegg skjer det så fort at sjelen ikke fulgte med; våre hoder og hjerter er fortsatt en del av dem, men de er ikke lenger en del av oss.

Psykopatens suksess blir derfor ekstra vanskelig å takle, fordi vi registrerer at vårt fravær ikke har noen påvirkning på dem. Det spiller åpenbart ingen rolle om vi er der eller ikke. Hvordan kunne de da investere så mye i oss da de idealiserte oss? Svaret er jo at de ikke investerte noe som helst. Ikke egentlig, det bare opplevdes slik. Min psykopat brukte ingen penger på meg, jeg traff aldri hans familie og ble aldri nevnt på hans sosiale medier. Derimot presenterte han en illusjon om at han investerte i meg, fordi han brukte så mye tid på meg. Men for en psykopat så spiller tid ingen rolle. Det vet objekter som har vært sammen med deres psykopater i opptil 30 år, og likevel er ikke psykopaten knyttet til dem.

Ønsket om hevn gjør det også vanskelig å observere at det går bra med psykopaten. Psykopaten fortjener ganske enkelt ingen suksess. Vi håper innerst inne at høyere makter skal sørge for at suksess ikke tilfaller dem, fordi NK (og moralske barrierer) forhindrer oss i å påvirke det selv. Heldigvis klarer de fleste av oss å overlate psykopatenes skjebner til dem selv og dit vinden blåser, men det hindrer oss ikke i å føle en dyp ergrelse hvis vi får informasjon om deres velferd.

Noe annet som skjer er at deres eventuelle suksess forsterker følelsen av at de er større og bedre enn oss. De har fått en “larger than life” status i våre sinn. Men her er det ikke annet å gjøre enn å jobbe med vårt eget selvbilde, til vi forstår at det aldri var de som var premien. Det er vi som var premien (for dem).

Kan vi egentlig stole på at det går så bra for dem som det tilsynelatende gjør? Som regel ikke. Vi vet at psykopatene alltid pynter på sannheten. De vil konsekvent smøre på i stedet for å trekke fra. Men det betyr ikke at det går direkte dårlig for dem, og det må vi akseptere. Så enkelt er det, vi må akseptere det, med et skuldertrekk. Deres liv er utenfor vår kontroll.

Egentlig burde det ikke overraske noen at psykopaten oppnår objektiv suksess (synlig og målbar suksess, kontra den subjektive egenopplevelsen av suksess). Deres eneste interesse er synlig, statusbærende suksess og de har en overmenneskelig driv (som er en del av deres forstyrrelse) til å oppnå dette. De skal være best i alt. Ingen hensynstaken holder dem tilbake. De har ingen interesse av intellektuell suksess, som for eksempel gode relasjoner med venner, partner og barn, eller sinnsro og følelsen av selvoppfyllelse – som mest kjennetegner den subjektive suksessen. Denne type suksess gir ingen mening for dem. Det er subjektiv suksess som kan få normale mennesker til å oppgi en forlokkende og lovende karriere, for å satse på familie og barn. Normale mennesker setter ofte subjektiv suksess høyest. En psykopat vil alltid sette objektiv suksess høyest. Det er heller ingenting som hindrer psykopaten i å tilegne seg kunnskap; deres kognitive og kreative funksjon er fullstendig intakt. De er istand til å utdanne seg og bli meget faglig dyktige. De kan med andre ord nå langt. Dog er psykopater kjent for å ta “snarveier” i karrierestigen via manipulasjon, kynisme, bedrag og svindel.

Som jeg svarte en leser i en kommentar, leseren var bekymret for om hun fortsatt ga sin eks psykopat noen form for NF (narsissistisk forsyning), noe hun inderlig ikke ønsket å gjøre. Det blir litt i samme gate; vi ønsker ikke å bygge opp under psykopatens velbefinnende eller rikdom. Jeg svarte henne at hun i stedet for å bekymre seg for om hvorvidt psykopaten fikk NF, heller kunne være likeglad. Det spiller ingen rolle om det går bra eller dårlig med psykopaten, så lenge de ikke får bli i våre liv ett eneste sekund lenger. Vi er en premie som de ikke fortjener. Slik kan vi bidra til at de ihvertfall ikke oppnår suksess med oss.

Snu ryggen til din personlige psykopat med stolthet. Vit at han/hun mistet verdifull støtte og verdens mest lojale tilhenger da de forlot deg. Vi hadde enormt mye å tilby dem. Selv var jeg klar til å ta min psykopat imot med åpne armer uansett hvor dypt han måtte falle. Istedet så valgte de å skite på vår vilje og evne til å være der for dem. Det finnes ikke noe mer respektløst. Ha selvrespekt nok til å heve hodet, du er bedre enn dem. Hvem bryr seg om hvordan det går med slike umennesker? Det viktigste er at du aldri igjen gir dem en sjanse til å skite på din godvilje. Klarer du det, så kan de ende opp som kongen eller dronningen av Amerika. De kan få verden. Men de får aldri deg.

Som lovet så vil jeg komme med mine egne bud på casene som ble publisert i “finn manipulasjonen” den 20/3.

1) Line benytter muligheten til å devaluere Kari uten å ta ansvar for sine uttalelser. Hun legger skylden på en tredje venninne – Torill, samtidig som om hun forsøker å gi inntrykk av at både hun selv og Torill bryr seg om Kari. Målet er umiddelbar NF fra Kari det øyeblikket uttalelsen blir sagt (sorg, sjokk, sinne, osv) og samtidig langtids NF i form av fremtidig forvirring og fortvilelse. Uttalelsen kan være sann, delvis sann eller ren løgn. Kriteriene er devaluering og ansvarsfraskrivelse (psykopaten tar aldri ansvar for egne handlinger og uttalelser).

2) Her har Nils ført en svertekampanje om Olivia mot hans egen familie. Det er mulig det går mot forkasting av Olivia, og han ønsker å forsikre seg om at sympatien tilfaller ham samtidig som Olivia møter stengte dører hvis hun i søken etter avklaring henvender seg til hans slektninger. Det ligger også en umiddelbar tilfredsstillelse av NF hver gang Olivia viser fortvilelse over situasjonen. Antakelig er Nils også klar over at Olivia er et bedre menneske enn ham og han ønsker ikke at hans familie skal erkjenne det, og dermed gi henne positiv oppmerksomhet (og ham negativ oppmerksomhet).

3) Denne casen er et eksempel på hvordan psykopaten sparker den som allerede ligger nede. Dette er et bevisst mål i seg selv for psykopater og narsissister. I tillegg er den et eksempel på et objekt som “ikke virker” i psykopatens øyne, fordi objektet har mistet sin evne til å jobbe for psykopaten. Psykopater har ingen tålmodighet med objekter som blir fysisk syke eller av andre årsaker krever eller ønsker omsorg, heller ikke egne barn. Casen er også et eksempel på at psykopater misforstår følelser. I dette tilfellet er det stor sannsynlighet for at Solveig faktisk forveksler Olavs sorg med at Olav er sur og utakknemlig. Så inkompetente er psykopatene til å oppfatte følelser, spesielt de dype følelsene som de selv ikke er istand til å oppleve.

4) Til slutt så har vi en case som handler mest om sjalusi og misunnelse. Trond liker ikke at Kjell er godt likt av pasienter, pårørende og kolleger. En normal sjef vil sette pris på medarbeidere som gjør en god jobb og bidrar til et godt arbeidsmiljø. En psykopatisk sjef derimot vil oppfatte slike arbeidstakere som en trussel. Hva hvis de øvrige ansatte har større respekt for Kjell enn for Trond? Hva hvis Kjell har større drag på damene? Hva hvis Kjells gode innsats gjør at Tronds innsats blir ignorert? Den psykopatiske sjefen er imidlertid klar over at de ikke kan fokusere på disse tingene og finner derfor andre påskudd til å devaluere den ansatte de har singlet ut som hakkekylling. Trond kan også ha oppfattet Kjells gode egenskaper som svakheter som Trond forakter, og derfor i sitt forstyrrede indre faktisk oppfatter Kjell som en dårlig arbeider.  

Se på den vedlagte videoen (du må forstå muntlig engelsk). Se den gjerne før du leser resten av denne teksten. Videoen er fra den anerkjente youtube-kanalen “Narc Survivor” med fjorten tusen abonnenter. Kanalen lager meget profesjonelle videoer med gode temaer, men også kontroversielle temaer som “how to make the narcissist become obsessed with you” (hvordan få narsissisten til å bli besatt av deg). Dette er ting det normalt rådes sterkt imot. Å spille et spill med psykopaten/narsissisten er farlig og kan ende i tragedie. Nå har altså Narc Survivor laget en video hvor han går langt i å hevde at narsissistene kan elske, men på en umoden måte som gjør at de aldri klarer å holde fast i deres objekt og alltid ender opp med å hate ham/henne.

Mitt poeng med å fremheve denne videoen og dette temaet, er at i jungelen av psykopatopplysning så hører man mye motstridende informasjon, ihvertfall hvis man tar alt bokstavelig. Jeg tror kunsten å bevege seg i denne jungelen består av å klare å ha to tanker i hodet samtidig, samt ta enkelte utsagn mer som metaforer enn som harde fakta. For eksempel påstås det i den vedlagte videoen at “narsissisten opplever seg som underlegen objektet”. Hvordan kan det rime med den konstante indoktrineringen om at psykopaten er grandios og overlegen? Kan man være både overlegen og underlegen? Svaret er ja. En narsissist kan nok observere at objektet har egenskaper som narsissisten vet er ham/henne moralsk overlegne, men i sitt hode omformer han/hun disse egenskapene til å bli svakheter som kan utnyttes og på denne måten opprettholder sitt grandiose selvbilde. Det er også enkelte forskjeller på psykopaten og narsissisten i følelseslivet, men denne teksten skal ikke handle om det. Jeg vil bare at leseren skal se hvordan to motstridende utsagn begge kan være riktige.

På samme måte lærer vi – og jeg er selv av den personlige oppfatningen av – at p/n planlegger å ødelegge objektet fra første dag, også i idealiseringsfasen. Men kan det likevel være at de også elsket oss? Som videoen innrømmer så kan ikke narsissisten elske på normalt vis. Samtidig er det jo også mange normale mennesker som ikke klarer å hente frem ren og pur kjærlighet, så hva er egentlig forskjellen på en psykopat som ikke kan elske og en normal person som i hverdagens stress og kanskje også med diverse mentale blokkeringer, ikke kan elske?

Videoen hevder at en psykopat som tenker på sitt objekt 24/7 ikke kan hate objektet, fordi når man hater noen så ønsker man å distansere seg fra vedkommende og ikke motsatt; dyrke en slags besettelse til vedkommende. Dette er forsåvidt riktig, men jeg mistenker at Narc Survivor i dette tilfellet går i den velkjente fellen som vi alle har gått i, som er å projisere normal tankegang over på psykopaten og narsissisten. Jeg vil også mene at det ikke er psykopaten som tenker på objektet konstant, men objektet som blir besatt av psykopaten. Det er derfor så mange objekter trenger hjelp til å gå videre. Likevel har Narc Survivor et poeng når han sier dette, for psykopaten er interessert i objektet langt utover hva som er naturlig for en person som tilsynelatende hater sitt objekt, med oversvevinger og overvåking lang tid etter at relasjonen er over. Selv merket jeg min psykopats tentakler så sent som to år og tre måneder etter at han gikk langt i å overbevise meg om at jeg var helt uten betydning for ham. Jeg var dessuten et overgangsobjekt og slik sett ekstra forglemmelig. Et langtidsobjekt vil antakelig oppleve enda mer omfattende og langvarig overvåking. Det er ikke mennesker som hater oss som holder på slikt, det er faktisk mennesker som ikke kan glemme oss. Men så tror jeg heller ikke våre psykopater hater oss, for hat er en like sterk følelse som kjærlighet og har en dybde som psykopaten er i stand til å oppleve.

Jeg kan langt på vei nikke samtykkende til de fleste av videoens påstander. Psykopaten var meget sterkt tiltrukket av oss og likte oss på sitt forstyrrede vis. Det kan sågar ha vært snakk om en slags mutert versjon av kjærlighet. Den slutningen vi derimot ikke får lov til å trekke av slike budskap er at psykopaten eller narsissisten i skjul ønsker oss tilbake for å reparere relasjonen, og at det overhodet er mulig. Det er det ikke. Selv med vår ærlige og oppriktige kjærlighet så kan vi aldri hente frem den sårbare psykopaten som er villig til å elske oss tilbake. Vi vil slite oss ut og dø i forsøket. Men som jeg har sagt før; det er lov å elske psykopaten på avstand, så lenge vi ikke bryter NK. Vi trenger ikke å hate i retur. Det er viktig å bli sint for hvordan de har behandlet oss, men deretter kan vi tilgi og elske dem på den måten som føles naturlig, hvis det er hva vi føler. Ingen følelser er illegitime.

Og som videoen presiserer; for psykopaten er det en meget fin linje mellom hat og kjærlighet (merk, psykopatens versjon av “hat” og “kjærlighet”) og at vi aldri kunne fungert sammen med en så ustabil og vekslende person. Trøst deg derfor med videoen; psykopaten eller narsissisten elsket deg mest sannsynlig på sitt vis. Du har noe som de fant meget attraktivt og som de ønsket kun for seg selv. Derfor forsøkte de å isolere oss, ingen andre skulle ta del i den skatten de hadde funnet – oss. Det er som et barn som griper den fineste leken og så løper bort fra de andre barna for å slippe å dele på leken. Det er selvfølgelig ikke en moden form for kjærlighet som vi kan leve med. Det er snarere en makaber form for kjærlighet som får psykopaten til å stenge objektet inne i en kjeller i tyve år. Likevel vitner det om en beundring for oss; våre egenskaper og vårt utsèende, som kanskje mange andre også beundrer og begjærer, men som de i ydmykhetens navn (det normale er ydmykt, men kanskje ikke spesielt brukbart i slike tilfeller? Kanskje kan vi lære ihvertfall noe av psykopaten, og gå mer selvsikkert etter det som vi ønsker oss?) ikke strekker seg etter.

To beskjeder; min egen analyse av de fire casene i forrige tekst “finn manipulasjonen” kommer sammen med neste tekst. Det kan være at noen av dere som har analysert casene ønsker å se om dere tenker det samme som jeg. 

Så vil jeg minne på at Hjelpetelefonen dessverre er nedlagt på ubestemt tid, for dere som har forsøkt men ikke oppnår kontakt. 

I dag vil jeg komme med fire små caser, som de som har lyst kan bruke til å trene de små grå i å avdekke manipulasjonen bak, samt finne de psykopatiske kriteriene som spiller inn. Vi vet at med en psykopat så er den bakenforliggende agendaen ikke alltid det man ser ved første øyekast. Det er viktig å være oppmerksom på dette slik at man kan respondere – eller ikke – på best mulig måte, men under ingen omstendigheter reagere. Jeg vil skrive en P bak psykopaten i casene, og O bak objektet for å gjøre det litt enklere. Dette er ikke “finn psykopaten”, den leken kan vi leke en annen gang. Poenget er som sagt å finne manipulasjonen og kriteriet. Med “manipulasjon” så mener jeg hvordan psykopaten tenker, med “kriterie” så mener jeg hvilke psykopatiske kriterier – offisielle eller uoffisielle – som er tydelige i casen. For eksempel vil de offisielle kriteriene finnes i Hare`s sjekkliste, omtalt her på bloggen men kan også ses her https://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati .

Det finnes fasitsvar på casene men det kan også finnes flere riktige svar på samme case, vær derfor ikke redd for å hoppe i det. Gi dine bud i kommentarfeltet. Skriv enkelt 1), 2) osv foran svarene til de respektive casene. Du trenger ikke å kommentere alle casene men kun de du ønsker. Hvis du ønsker å bare reflektere over casene uten å offentliggjøre dine tanker, så er det også en god øvelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Case 1

Line (P) er sammen med sin venninne Kari (O) på shoppingtur i det lokale kjøpesenteret. I en klesbutikk der hvor Kari prøver tøy så uttaler Line “jeg var litt usikker på om jeg skulle si dette, men Torill (en tredje venninne) sa til meg her om dagen “Kari er blitt så ustelt i det siste, hun har også lagt på seg en del og synes ikke lenger å bry seg med hvordan hun ser ut”. Jeg sier det kun fordi Torill er bekymret for deg”. Uttalelsen kom som en overraskelse på Kari, som for øyeblikket egentlig hadde det helt fint i livet.

I tillegg til manipulasjon og kriterie(r), så kan du i denne casen komme med et forslag på en god respons (merk, ikke reaksjon) fra Kari.

Case 2

Nils (P) er sammen med sin kjæreste Olivia (O). De har vært sammen i ett år. Olivia har problemer med å bli akseptert av Nils sin familie. De er meget kalde mot henne og Olivia tenker mye på hva som er årsaken. Hun har forsøkt så godt hun kan å fremstå som en elskelig person og som en kjæreste for Nils som hans familie kan akseptere. Hun har aldri nøret opp under konflikt med dem. Likevel merker hun at de holder en viss distanse til henne og ikke er spesielt vennlige. Spesielt Nils` søster og mor behandler Olivia som en pest de må unngå. I dag sitter hun på kjøkkenet og snakker om dette med Nils.

Olivia: “jeg forstår ikke hvorfor de ikke liker meg, jeg har gjort mitt beste for å bli akseptert av dem. Jeg er redd for at ditt og mitt forhold vil ta skade hvis det fortsetter slik. Har du noen idè om hvorfor de er slik mot meg?”.

Nils: “ja jeg kan bare bekrefte at de ikke liker deg, jeg vet ikke hvorfor de ikke gjør det. De er antakelig ekstra beskyttende mot meg fordi jeg har vært sammen med dårligere kvinner tidligere. Hvis du lar min familie påvirke ditt forhold til meg, så kan du umulig være særlig glad i meg. Du får bare være tålmodig og vise deg fra din gode side, det går nok over”.

Hva kan du forestille deg har skjedd bak Olivias` rygg i dette tilfellet?

Case 3

Solveig (P) er mor til Olav (O). Olav er i kjærlighetssorg etter at hans siste kjæreste forlot ham. Han er derfor taus og innesluttet mens han forsøker å bearbeide sorgen. Han holder seg mest på gutterommet, og i de tilfellene hvor han beveger seg rundt i huset blant de øvrige familiemedlemmene så sier han lite. Han klarer ikke å smile like mye som før. Hans oppmerksomhet er vendt innad og ikke utad, i et forsøk på å lege sitt knuste hjerte. Hans mor synes derimot ikke å ha tålmodighet med at Olav går for halv maskin. I stedet for å gi ham den tiden han trenger til å bli seg selv igjen, så er hun sur mot ham og klager over at han er blitt lat. Ved et tilfelle får hun et raseriutbrudd og kaller ham utakknemlig fordi han ikke viser glede over alt hun og hans far gjør for ham.

Hva skjer her? Hvorfor skrur Olavs mor opp mishandlingen mot ham når han er lei seg?

Case 4

Trond (P) og Kjell (O) er kolleger på en sykehusavdeling. Kjell er sykepleier. Trond er Kjells sjef og overordnede. De kjenner hverandre ikke spesielt godt, for Trond har hatt sjefsstillingen i kun tre måneder. Han ble ansatt eksternt, med andre ord kom han fra en annen bedrift. Kjell derimot har arbeidet i avdelingen i flere år. Han er godt likt av både klientell og kolleger. Men Kjell er også en forsiktig og litt nervøs person. En dag blir Kjell kalt inn på Trond sitt kontor. Trond har noe å fortelle Kjell; “de pårørende til pasienten på rom 216 sier at du gjør pasienten urolig. Pasienten skal snart dø og de pårørende ønsker ikke at du pleier pasienten de dagene som er igjen”. Kjell har aldri fått en slik klage på sitt arbeid før og er overrasket over at noen pårørende har oppfattet ham slik. Han er opptatt av å være godt likt og føler derfor sterkt ubehag ved en slik irettesettelse.

Hva skjer her? Har Trond en agenda og i så fall hvilken? Hva er en god respons (ikke reaksjon) fra Kjell?

Minner på at jeg tar konsultasjoner over Skype for dere som er interessert i det. Aktuelle problemstillinger kan være problemer med å innføre eller vedlikeholde NK, eller hvorvidt du har en nær relasjon til en psykopat eller narsissist. Fokus kan også være å styrke selvbilde og virkelighetssans. Pris er 500 kroner for 50 minutter eller 800 kroner for 90 minutter. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon og å avtale tid. Merk at konsultasjon ikke kan erstatte behov for akutt helsehjelp. Hvis du er deprimert, suicidal eller nær et sammenbrudd så kontakt din fastlege eller legevakt. 

En leser undret hvordan hun kunne bli så hektet på den arrogante eksen; disse psykopatene som knapt har masken på (også kalt åpne/overt psykopater) og som allerede fra begynnelsen behandler objektene dårlig.

Noe som er enkelt å svare er at denne leseren er ikke alene, og at også min psykopat (den siste) var slik. Spesielt overgangsobjekter er i faresonen for devaluering helt fra begynnelsen, fordi psykopaten med overgangsobjekter har dårlig tid og trenger hurtig tilskudd av NF (narsissistisk forsyning). Ikke fullt så enkelt er det å forklare hvordan det skjer at vi lar oss behandle slik. Men jeg vil forsøke.

Det er forståelig at vi blir lurt av psykopater som idealiserer oss i månedsvis, av og til i årevis, innen de lar masken falle og viser hvem de er. Frem til det skjer så har de opptrådt som om de elsker oss over alt på jord.

Det er ikke like forståelig at vi lar oss knytte til en drittsekk. Selvbebreidelsen kan derfor være ekstra stor når forkastingen skjer og vi står der med skjegget i postkassa; “jeg har ingen unnskyldning, denne personen burde jeg ha forstått at ikke var god for meg, han/hun viste det helt fra begynnelsen”.

Jeg vil i denne teksten forsøke å trøste ofre for “drittsekk-psykopaten” og komme med noen forklaringer på hvorfor det mot alle odds kunne oppstå en tilknytning. Jeg hadde selv møtt mange drittsekker innen jeg traff psykopaten. Jeg ofret dem aldri en tanke og det var helt uaktuelt å innlede noen som helst form for relasjon med dem. Hvorfor ble det så annerledes denne gang?

For det første så er den vekslende avvisningen/pågåenheten vanedannende. Min psykopat var avvisende fra første dag, men han var ikke avvisende hele tiden. I tillegg klarte han det kunststykket å være avvisende og omklamrende samtidig. Dette hadde jeg aldri opplevd før og var i seg selv et mysterium som gjorde meg dypt nysgjerrig og som jeg ønsket svar på. Hva skjedde? Elsket han meg eller hatet han meg? Forvirringen og nysgjerrigheten holdt meg fast. De høye toppene utløste en rus som jeg ønsket tilbake hver gang nedturene kom. Svingningene var store og hyppige og kom flere ganger i uken. Kun han kunne utløse rusen i meg, derfor klorte jeg meg fast til tross for skumle episoder og nedverdigende devalueringer.

Jeg ville temme aggresjonen hans, og hans pågåenhet fikk meg til å tro at han ønsket at nettopp jeg skulle temme den. Hvorfor var han ellers så intens og opptatt av å være sammen med meg? Jeg må innrømme at det nok var egoet mitt som lekte med meg. Ved siden av ham så følte jeg meg så mild og nobel, nærmest som en slags mor Theresa. Jeg gikk rundt med en glorie på hodet, og trodde at min mildhet hadde makt til å polstre hans skarpe kanter. Jeg skjønte ikke at jeg aldri hadde noen makt, all makt lå hele tiden hos ham. Han visste godt hvilken effekt han hadde på meg og ville at jeg skulle tro at jeg kunne temme ham. Han lo nok hele veien til banken, dette hadde han gjort før.

Den arrogante psykopaten er ofte meget karismatisk. Det er fordi deres grandiositet og berettigelse oser ut av hver pore, forstyrrelsen skinner igjennom. Vi oppfatter det imidlertid som selvsikkerhet og trygghet. Det kan være meget attraktivt og vanskelig å stå i mot, spesielt hvis de har siktet seg inn på nettopp deg.

Vi må tenke etter om det er noe som gjorde at vi likte å bli behandlet dårlig. Var det gjenkjennelig å bli devaluert, og dermed trygt? Hadde vi kanskje omsorgspersoner i oppveksten som gjorde det samme? Bekreftet den dårlige behandlingen et skakkjørt selvbilde, og derfor på en merkelig måte løftet oss opp?

Det var øyeblikk av hengivenhet, som inviterte til håp om noe mer. En god klem, noen ømme ord. “Du er så herlig”. “Vi har en spesiell bromance du og jeg”. “Hva vi har, handler ikke bare om tid og sted”. Det var smuler, og ikke slik en normal relasjon med ekte gjensidig respekt skal være. Men jeg var sulteforet og siklet etter smulene. Jeg tenkte vel at hvis jeg håpet og ønsket sterkt nok, så ville skjevhetene rette seg opp. Det er intet feil i å håpe, men med en psykopat så er det forgjeves.

Jeg tror kanskje at den åpne psykopaten mer enn den lukkede, appellerer til å ta ansvar for dem. Den lukkede psykopaten kan lokke frem omsorg i oss med sympatifisking; løgnhistorier om misbruk i oppvekst og tidligere relasjoner. Men den åpne psykopaten er så sint og minner oss om et trassig barn som ikke klarer å sette ord på følelsene sine. Derfor var jeg aldri redd ham, selv ikke da han pustet opp sin muskuløse kropp og sto klar til å angripe meg i et glimt av narsissistisk raseri. Hvem er vel redd for sitt barn eller lillebror (han er ni år yngre enn meg) når de får et raserianfall? Jeg kunne fikse dette. Han ville takke meg og sette pris på meg for min overbærenhet. Bare gi det litt tid. Jeg fattet ikke at jeg antakelig var i reell fare.

Jeg bebreider ikke meg selv lenger. Når jeg fortsatt tenker at jeg burde ha trukket meg unna, så tenker jeg på den helt spede begynnelsen. Vi snakker her om de aller første timene og dagene. Det var her jeg burde tenkt “denne mannen er ikke snill eller trygg, skygg banen”. For tegnene var der; ordene, kroppsholdningen, blikket. Samtidig husker jeg fortsatt hvordan jeg unnskyldte ham. Jeg tenkte at han var sosialt mistilpasset og at min romslighet hadde plass til ham. Jeg var ennå ikke traumebundet og var overbevist om at jeg kunne trekke meg ut, når som helst, uten å ofre ham en ettertanke. Men hvor lang tid brukte han på å hekte meg? Jeg tipper en uke. Jeg hadde altså maks et vindue på syv skarve dager til å løsrive meg uten emosjonelle og mentale konsekvenser. Det er skremmende kort tid, en psykopat jobber fort. Men det visste jeg jo ikke den gang.

Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster og videoer på youtube, samt annen viktig informasjon.