Ja, er det egentlig sunt? Vi unnskyldte psykopaten og klandret oss selv for ikke å strekke til. Vi fornektet, tolererte, aksepterte, tolket alt i beste mening og utførte en mental akrobatikk som til slutt ikke lenger klarte å beholde grepet på en illusjon som var dømt til å briste. Så hvordan kan det være sunt å unnskylde psykopaten?

Vi skal ikke unnskylde psykopaten som et påskudd for å beholde relasjonen. Dårlig behandling er dårlig behandling, uansett årsak. Derfor skal vi også avvise normale personer som behandler oss dårlig. Med normal så mener jeg personer som ikke oppfyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. Det betyr ikke at alle normale mennesker er engler. Mye drittsekkoppførsel faller inn under begrepet “normalt”. Husk dette på din vei videre når du måler nye mennesker du møter opp mot psykopatibegrepet. Etterhvert er det fordelaktig å gå fra det litt psykopatibesatte spørsmålet “er vedkommende forstyrret?” til det generelle – og sunnere – “er dette en behandling jeg finner meg i?”.

Skal vi unnskylde psykopatene deres psykopati fordi de er forstyrret og syke? Nei. Det er ingen formildende omstendighet at de er forstyrret. Normalt unnskylder vi syke mennesker deres eventuelle irrasjonelle opptreden. Slik skal det være. De har det vondt, eller de vet ikke bedre. Vi lekser ikke opp for den demente fordi han hadde et raseriutbrudd. Vi forstår at den alvorlig kreftsyke plutselig blir en meget vanskelig og til og med manipulerende person. Vi forstår at den schizofrene jenta står med kniv i hånden fordi hun er paranoid og ser noe annet enn vi ser. Hva med den lille toåringen? Han er ikke syk, men han vet ennå ikke hva han gjør. Derfor unnskylder vi ham for at han kastet porselensfiguren i gulvet slik at den knuste. Hvis vi reagerer med sinne og straff så er det vi som er den irrasjonelle, ikke den lille toåringen. Han er der han skal være.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Psykopatene er ikke slik som de ovennevnte, deres tilstand er annerledes. Vi kan med rette kalle dem syke, men ikke innenfor det tradisjonelle sykdomsbegrepet. Psykopatene er noe annet. De er onde inn til beinet. De er drevet av misunnelse, skamløshet og et ønske om å ødelegge mennesker. Man kan si at djevelen har tatt bo i dem. De blir likevel ikke styrt av noe eksternt. De styrer seg selv og velger selv deres handlinger. De er ikke toåringer. De er ikke demente. De er ikke kreftsyke. De skal ikke unnskyldes deres gjerninger, tvert imot – de skal dømmes.

Så hvordan er det da sunt å unnskylde dem?

Det er en grunn til at kognitiv dissonans er så vanskelig og langvarig. Selv så befant jeg meg der i omtrent tre år. Kognitiv dissonans er som å befinne seg i skjærsilden, i en slags uvirkelig limbo. Det er en opprivende tilstand hvor man står med en fot i to forskjellige dimensjoner; er psykopaten normal eller ikke? Var alt jeg så, hørte og følte virkelig fabrikkert, en person som ikke eksisterte? Vi som har vært der, kunne fysisk merke hvordan hjernen nærmest nektet å fatte – nektet å bevege seg inn i denne alternative og meget mørke dimensjonen. Det gjorde den fordi det ikke er meningen at vi skal være der.

Vi skal bli værende i den virkelige verden, den med normale mennesker og normale problemstillinger. Den psykopatiske verdenen er så umenneskelig og unaturlig at det ikke er meningen at vi skal fatte den. Nettopp derfor vil du heller aldri gjøre det. Ikke helt. Derfor har jeg den dag i dag fortsatt kun glimtvis klarsyn når jeg tenker tilbake på den surrealistiske relasjonen med psykopaten. Mesteparten av tiden er jeg i den virkelige verden, der hvor jeg skal være, og derfor ser jeg ham ikke alltid i det riktige lyset.

Mange tror at meningen med kognitiv dissonans er at man til slutt skal fatte alt. Men tiden i kognitiv dissonans betyr ikke at du skal ende opp i de forstyrredes verden. Det er ikke slik at du i enden av kognitiv dissonans skal forestille deg hvordan det er å være en psykopat. Mange lesere beklager seg; “jamen jeg fatter det simpelthen ikke”; kvernetankene dukker opp igjen og igjen, gjør deg søvnløs og kjører rundt, som et møllehjul eller en karusell; de går en runde og blir borte et øyeblikk, men så er de der igjen som om alt man leste og lærte i går er fullstendig borte. Men dette skjer nettopp fordi vi ikke skal bli værende i den forstyrredes sinn, det er ikke sunt. Vår egen hjerne vil derfor forsøke å hele tiden hente oss tilbake til den virkelige verden, selv om det innebærer at den ønsker å tillegge psykopaten normale hensikter og derfor unnskylder ham eller henne deres ugjerninger. Det er utenfor din kontroll, du kan ikke viljestyre hjernen hvor du vil. Den vet best og vil forsøke å bevare din forstand. Den kjemper imot at du mister den.

Fullført kognitiv dissonans skal derfor ikke ende med at vi fatter alt, men med aksept for det vi ikke forstår. Vi skal akseptere at psykopaten rammet oss, at vi ganske enkelt stod i veien og derfor ble gjenstand for deres oppmerksomhet. Vi skal akseptere at det aldri var vår skyld. Vi skal akseptere at de aldri elsket oss men tvert imot ville oss vondt. Vi skal akseptere at vi aldri kan kontakte vedkommende igjen. Vi trenger ikke å ønske eller ville det, vi skal bare akseptere.

Vi skal bli værende der vi alltid var; i den virkelige verden. Der står vi trygt og kan jobbe med å gjøre våre liv sunnere. Ikke vær så ivrig etter å forstå psykopatens mørke, for der bør du ikke bevege deg.

Derfor er det sunt å unnskylde dem. Fordi det er normalt.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Varsel: Husk livestreamen på youtube i kveld kl 20 (til ca 21:30). Alle kan se på. Hvis du vil delta i debatten så må du ha en youtube profil. Den er meget enkel å opprette og tar kun et par minutter.

I dag ønsker jeg å vende fokus mot oss selv. Det er ikke alltid komfortabelt å se seg selv i speilet. Bare tenk hvordan mange som vegrer seg for å se seg selv og sine egne fysiske attributter så tydelig og nådeløst som kun et speil kan vise dem. Det trenger ikke å være noe fysisk i veien med oss, vi synes likevel det er ubehagelig å se oss selv utenfra. Mange synes det er ubehagelig å høre sin egen stemme. Dette er normalt og tydeliggjør hvor vanskelig vi synes det er å konfronteres med oss selv. Det gjelder selvfølgelig også indre anliggender. Det viktige å huske er at vi er gode mennesker, med enkelte hemmende trekk. Disse trekkene gjør oss ikke mindre gode, men de kan gjøre våre liv vanskeligere enn de trenger å være. Hvis dypere forståelse vil gjøre livene våre enklere, rikere og behageligere så bør det derfor være ønskelig å se dem direkte i hvitøyet. Gå derfor inn i den etterhvert velkjente “observer ikke absorber” modusen og vend denne gang observasjonen mot deg selv. Ikke døm det du ser, bare observer med interesse og tenk “hva kan bli enda bedre?”. Å jobbe med oss selv gir oss dypere innsikt i både oss selv og andre, gjør oss bedre kjent med oss selv, og – er jeg personlig overbevist om – forebygger demens og sløvhet i sinnet.

Mange ble værende i relasjonen med psykopaten med et par mer eller mindre ubevisste mål. 1) Vi skulle “redde” eller fikse psykopaten, og 2) vi skulle få våre egne behov dekket – av psykopaten. Det kan sågar virke som om jo vrangere og mer devaluerende psykopaten ble, jo mer bestemte og ambisiøse ble vi på at “dette skal vi få til”, inntil alt så klart raknet. Å forlate psykopaten føltes for mange som et uferdig prosjekt; vi klarte ikke å fikse psykopaten, vi fikk heller ikke våre behov dekket, og derfor opplevde vi bruddet som et sterkt personlig nederlag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I den vedlagte videoen forteller psykolog Abdul Saad om hvordan mange – i sær empater – har en underliggende aggresjon mot personer som ikke gjengjelder deres “kjærlighet”. Jeg vet at jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen. Det gjør kanskje du også? Jeg skriver kjærlighet i gåseøyne, fordi det er en både/og form for kjærlighet. Selvfølgelig ligger det kjærlighet i mange av våre gode handlinger. Det er heller intet i veien med å forvente en viss grad av takknemlighet og gjengjeldelse for vår lojalitet. Problemet er at en psykopat aldri vil gjengjelde noe, de vil kun kaste smuler for å holde oss gående. Vårt problem er at vi tar til takke med smuler og går for full maskin på noen få dråper bensin. Alle forstår at det til slutt vil ende med sprukket motor.

Den underliggende følelsen av skam og utilstrekkelighet gjør at mange empater ikke tydeliggjør deres behov. Vi føler oss uverdige slike “rett på bordet” form for krav. I stedet går vi rundt og forventer at omgivelsene skal forstå hva vi trenger. Vi håper på at våre kjærlige og omtenksomme handlinger skal føre til en automatisk tilfredsstillelse av våre behov når de utkårede endelig ser oss og vår innsats som den glorieverdige dåden den er. Vi ønsker anerkjennelse og en viss beundring og blir passivt aggressive når vi ikke får den. Vi gjorde dette med psykopaten men sikkert ikke kun med ham/henne. Har du en lang rekke med havarerte kjærlighetsforhold og vennskap bak deg? Sett deg ned og evaluer de som har betydd mest for deg. Hvor mange av dem skyldes at motparten var en egoistisk narsissist? Hvor mange av dem skyldes at du til slutt mistet besinnelsen fordi du følte at din oppofring aldri ble anerkjent? Kan det ha vært tilfeller hvor du skremte bort normale personer fordi du ikke ga tydelig uttrykk for dine behov, men i stedet mente at vedkommende skulle lese dem utifra dine handlinger? Jeg vet at det ihvertfall gjelder flere tilfeller i mitt eget liv.

Jeg vil gi deg en liten selvtilfredsstillelse på dette punktet. Ingen egenskaper er så dårlige at de ikke er gode for noe. Kanskje har vi selv hatt skjulte agendaer. Kanskje er vi mer aggressive enn vi ønsker at omgivelsene skal oppdage. Men sammen med psykopaten så var det vår aggresjon som reddet mange av oss. Selv så ble jeg til slutt så forbannet på min psykopat at jeg kuttet ham (nesten) tvert. Det føltes ikke godt der og da for savnet og forvirringen var stor. Jeg forstod ikke ham og jeg forstod heller ikke meg selv. Likevel sendte jeg på en måte hans egen oppførsel rett tilbake i fleisen hans, som en boomerang. Han fortjente min avvisning. Min passive aggresjon reddet meg slik sett fra et skadelig menneske. Kanskje gjaldt dette for deg også.

Psykopatene og narsissistene fortjener all den dårlige behandlingen de kan få. Problemet er hvis vår ubevisste aggresjon går utover normale personer som aldri har hatt en dårlig agenda. Kanskje de bare har vært litt tankeløse. De har ikke rukket å gjengjelde vår “kjærlighet” før vi sprakk av krenkelse. Kanskje har de ikke engang bedt om – eller ytret behov for – vår kjærlighet. Vi har bare gitt den for så å kreve takknemlighet. Det blir litt som gateselgere i midtøsten som fysisk dytter turistene inn i teltene deres, presser te og kaker mot deres lepper og får dem til å føle seg som gjester inntil de plutselig ber om betaling for tjenester turistene aldri har bedt om. Kjenner du deg litt igjen i dette? Jeg vet at jeg gjør det, og jeg ønsker virkelig ikke å være en slik gateselger.

Til syvende og sist vil det hjelpe deg selv å være litt mer bevisst slike selvdestruktive mekanismer. Vi ønsker ikke å såre mennesker som aldri mente å skade oss. Vi ønsker å bevare relasjoner med normale mennesker som beriker oss. Mitt råd er å ikke presse relasjoner. Overlat mer til “høyere makter” eller tilfeldigheter. La relasjonen utvikle seg selv. Husk at det også er en motpart som må ta sin del av ansvaret for relasjonen – ikke strev så hardt for at han eller hun skal “se” deg. Aldri gi mer enn du har råd til å tape, eller sagt på et annet vis; mer enn du kan uten å føle deg krenket hvis det ikke blir gjengjeldt. Se på dine oppofringer som økonomi. Legg først reserver til side som du trenger til husleie, strøm og mat – og gjerne litt mer. Gi kun av det resterende overskuddet, aldri av dine reserver. Hvis overskuddet ikke gir avkastning så har du likevel penger til å klare deg. Et eventuelt tap kan du derfor leve med og si “pytt pytt, ingen grunn til å gråte over spilt melk”. Lær deg også å tydeliggjøre dine behov i begynnelsen av et bekjentskap. Våg å si “vet du hva, jeg merker at vi tilbringer stadig mer tid sammen. Det synes jeg er hyggelig. Her er hva jeg ønsker av et vennskap. Jeg begynner å bli gammel nå og bruker min tid kun på mennesker som beriker meg, men du må gjerne være den personen. Jeg forventer pålitelighet og lojalitet” (eller fyll inn det som passer deg). Ikke vær redd for en avvisning fordi du våget å markere dine behov. Da har du faktisk spart deg for verdifull tid av ditt liv på et menneske som kanskje aldri hadde tenkt å innfri dine behov. Gå videre….

….mot et enklere, rikere og mer behagelig liv.

Varsel: ingen kommentar vil bli lagt ut mellom 6. og 10. september.

Det er vanskelig å tro, når vi har lært så mye om psykopatens grandiositet og suverenitet, at de kan gå til det steget å ta sitt eget liv. Det virker jo som om ingenting affekterer dem og at de smilende forlater hvert eneste åsted for deres forbrytelser, uten skyld, anger eller samvittighet.

Men det skjer. Nylig skjedde det for en av våre venner her på bloggen. Det skjedde også for en bekjent av meg for to år siden. Psykopaten – og kanskje især narsissisten – lider, og i noen tilfeller, akkurat som normale mennesker, så velger de å forlate denne jord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skjer det hyppigere eller sjeldnere enn i den øvrige befolkningen? Det finnes det ingen statistikk på. De fleste psykopater som tar sine egne liv gjør det uten noengang å ha fått en diagnose. Jeg kan heller ikke komme med noe kvalifisert gjett på hyppigheten av dette fenomenet. Hva jeg imidlertid våger å si er at de gjør det av andre grunner enn normale mennesker.

Når psykopatens forsvarsverker til slutt bryter sammen så har de ingen steder å henvende seg. De har brent alle deres broer, ingen objekter er lenger villige til å ta dem imot og de klarer ikke å rekruttere nye. Det skjer antakelig sjelden, men det er ikke vanskelig å forestille seg at psykopaten avkles kollektivt, at ingen omkring dem lenger er i tåka og at alle; objekter, flygende aper og slektninger, til slutt forstår hvem de har med å gjøre. At psykopaten til slutt velger å ta sitt liv antar jeg har tre hovedårsaker.

1. De får ikke lenger NF (narsissistisk forsyning) og får dermed ikke puste. NF er psykopatens oksygen. Mangelen på NF gjør dem desperate, fortvilte og fører til at de imploderer; de faller på en måte sammen. Hele dem forvitrer, akkurat som en heks som får vann på seg smelter.
2. Det er den ultimate sympatifisking, en siste grandios manipulasjon; “nå kan dere sitte der med dårlig samvittighet resten av livet, og tenke på hva dere gjorde mot meg”. Selv i døden tar ikke psykopaten ansvar for egne handlinger. Selv døden kan brukes som et siste stikk mot menneskene som egentlig bare støttet og elsket dem.
3. Sympatifiskingen gikk for langt. Psykopaten hadde egentlig ikke noe ønske om å dø. Selvmordsforsøket var pro forma, for å skaffe seg ytterligere NF i form av omsorg og dårlig samvittighet fra de aller nærmeste. Men kanskje feilkalkulerte psykopaten overdosen med tabletter, eller kanskje ble han eller hun hengende for lenge i repet enn hva som var planen. Resultatet ble uansett fatalt.

Jeg tror ikke psykopaten er mer hederlig i døden enn de var i livet. Jeg tror ikke selvmordet var et resultat av en plutselig innsikt i all ødeleggelsen de har forårsaket. Denne tankegangen er noe som hører normale mennesker til. Normale mennesker kan også forbruke og utnytte mennesker, men vil før eller siden forstå at det var galt. Psykopaten gjør ikke det.

Jeg vil dog presisere at det er mer sannsynlig at narsissisten ender sitt liv enn en fullblods psykopat. Se på de største psykopatene i historien – seriemorderne. Jeg kan ikke huske at en eneste av dem tok sitt eget liv, verken i frihet eller i fengsel. De hadde samme muligheten til å gjøre det som alle andre, men gjorde det aldri. De enten råtnet i fengsel, ble tatt av dage av medfanger, eller ble aldri arrestert.

I tillegg til å være flere, så er narsissistene mer sårbare enn psykopatene. De har skambelagte personligheter. De lider mer. De er ikke særlig behandlingsbare, for de fornekter deres egentlige jeg. Men de lider likevel. De er rastløse, de jager rundt etter nye objekter, jobber og bosteder, i håp om at noe nytt vil gjøre dem lykkeligere. De har ikke evne til å skape tilfredshet innenfra, derfor er de avhengige av at noen eller noe eksternt gjør det for dem. Men det skjer selvfølgelig ikke. Vi andre, som kanskje har hatt det likedan i perioder i livet, vet at ingenting utenfra kan reparere en indre utilfredshet. Den jobben må vi gjøre selv, med oss selv. Det hjelper derfor ikke å kontrollere andre, slik narsissisten forsøker.

Se de vedlagte videoene i slutten av teksten for å lære mer om hvordan narsissisten lider.

Til slutt vil jeg si litt om hva psykopatens selvmord gjør med objektet. Vi elsket dette mennesket en gang, kanskje fortsatt. Psykopatens selvmord kan derfor være meget belastende for objektet, selv om vi kanskje har ønsket at det skulle skje. Men nettopp derfor blir det belastende, fordi vi mest sannsynlig ikke føler ren sorg og heller ikke ren glede. Det blir et sammensurium av følelser; forløsning, glede, sorg, uforløst sinne og frustrasjon. Psykopaten tok den avklaringen vi aldri fikk med seg i graven. Selv om vi kanskje hadde forsonet oss med at vi aldri ville få den, så avskjærer psykopatens død den aller siste muligheten til at det noengang vil skje. Noe annet som avskjæres, er vår mulighet til å lekse opp for ham eller henne; å fortelle dem hvilket umenneske de egentlig er. Slik sett vil noen objekter kanskje oppleve at psykopaten peker nese til dem fra graven. Frustrasjonen er kanskje blandet med lettelse over at objektet ikke lenger trenger å se seg over skulderen hele tiden, men også sorg over den “once in a lifetime” kjærligheten som objektet en gang følte for ham/henne, og trodde var gjensidig.

Jeg tror det beste objektet kan gjøre er å å forsone seg med at psykopatens selvmord bare skjedde, det lå utenfor objektets kontroll. Det er lov å tenke at rettferdigheten skjedde fyllest, og helt uten at objektet løftet en eneste finger. Det er lov å være skadefro. Men aller viktigst er at man ikke faller ned i en ny dal; “hadde han bare latt meg elske ham”, “jeg kunne reddet henne”, “vi kunne hatt det fint sammen, nå er han død og jeg er ulykkelig”. Nei, nei og atter nei – til alle disse tankene. Psykopaten kunne aldri vært reddet, ihvertfall ikke av deg. Det hadde krevet et helt team av profesjonelle behandlere, og mange mange år. En svertet og devaluert partner må aldri innbille seg at han/hun kunne klart den jobben alene, all kjærlighet i verden ville ikke strukket til. Dere ville aldri fått det “fint sammen”. Tenker du slik, så er det den falske idealiseringsfasen som spiller deg et nostalgisk puss. La psykopaten fare, død eller levende. Du kjente aldri den personen. Ingen gjør det. Du knyttet deg til ingenting. Vi reagerer ikke når uvedkommende dør, de er bare en fremmed dødsannonse, et tall i statistikken. Psykopaten tok aldri ansvar for noe i livet, la dem ihvertfall ta ansvar for deres siste handling, og gå videre.

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt). 

I dag vil jeg snakke om det litt vanskelige temaet hevn. Ikke bare et håp om at det skal gå psykopaten ille, men når du selv ønsker å skade eller drepe psykopaten.

Dana Morningstar i den populære youtube kanalen “Thrive after abuse” forteller i flere videoer om hvordan hun i en periode spekulerte over hvor lenge hun måtte regne med å sitte i fengsel for å drepe sine psykopater (hun har hatt intime relasjoner med to).

Selv inngikk jeg en gang en pakt med meg selv. Jeg var ikke villig til å gå i fengsel for min psykopat (den siste). Men hvis jeg noengang ble alvorlig syk, så syk at jeg ikke kunne behandles, så skulle jeg drepe ham. Jeg resonnerte at hvis jeg likevel skulle dø, så ville soningen bli kort eller bortfalle. Da ville det være bryet verdt å ta hans liv, selv om jeg måtte bruke mine siste krefter på det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Står jeg ved min pakt i dag? Trolig ikke. Psyken kan forandre seg hvis jeg plutselig står overfor en dødsdom, slik at jeg ikke kan vite hvordan jeg da vil reagere, men per i dag så er jeg ikke lenger sint nok til å gå så drastisk til verks. Min psykopat er slik sett trygg, ihvertfall fra meg. Men hadde jeg blitt alvorlig syk i de månedene hvor jeg var mest sint, bedratt, desperat og krenket så tror jeg faktisk at min psykopat ville vært i reell fare.

Hvis du ser videoene til Dana Morningstar så vil det aldri falle deg inn at den kvinnen er istand til å drepe noen. Hun er rolig, fattet, forsiktig og medfølende. De fleste av oss er fredelige og empatiske mennesker. At psykopaten klarer å fremkalle slike voldelige tanker i oss kan vi betrakte på mange vis. Her er noen av dem;

-Det er helt normalt etter det enorme sviket og bedraget de utsatte oss for. De har kanskje holdt seg innenfor den juridiske loven (i mange tilfeller ikke), men de har begått åndelige forbrytelser som knekker andre mennesker. Kun fordi det ikke er juridisk straffbart betyr ikke at det ikke er alvorlig forbrytelser. Du skal derfor ikke skamme deg over å ha slike tanker.

-At vi ønsker å skade eller drepe noen er et tegn på at denne personen får fram det verste i oss, ikke det beste. Vi kan ikke elske en slik person, og en slik person elsker ikke oss. Det er viktig å ha i mente når kognitiv dissonans river i oss.

-Ønsket om å drepe dem forteller oss mye om deres karakter og forstyrrelse. Det er onde mennesker, vi har vært i kontakt med ondskap. Vi ønsker ikke å skade normale mennesker.

-En slik indre radikal forandring i oss er skadelig. Vi må jobbe for å gjenopprette indre balanse og bli mest mulig av den vi var innen vi traff psykopaten; i de fleste tilfeller en livsglad, optimistisk og elskende person som aldri gikk rundt med voldsfantasier. Selv om fantasiene er berettiget, så skader de vår sjel.

Det er dog ikke alltid vi blir den samme. Som regel blir vi en annen utgave av oss selv. På mange måter en bedre utgave, på noen måter en hemmet utgave. Slik er det å ha vært i krigen, man blir ikke helt den samme og må gjøre det beste ut av den man er blitt til. Livet går likevel videre. Vi er ikke døde, og har fortsatt stort potensiale for rike liv.

Som ved alt annet som har med psykopaten å gjøre, så er NK (null kontakt) en forutsetning. Det er NK som gjør at jeg ikke lenger er sint nok til å gjennomføre en hevnaksjon mot min psykopat. Han er blitt fjernere for meg, i ferd med å bli et vagt minne. Parallelt med den åndelige distansen så svinner hans betydning. Jeg har ikke lenger behov for å skade en person som betyr så lite. Han blir aldri en del av mitt liv igjen. Utfordringen nå ligger i de nye menneskene jeg fortløpende møter. Klarer jeg å håndtere dem på en bedre måte enn jeg gjorde med ham?

Nye mennesker hjelper oss til å fokusere mindre på psykopaten, men først når vi er klare. Det hjelper derfor lite å reparere skaden psykopaten påførte oss ved å hoppe inn i en ny relasjon for tidlig. Når vi ser en potensiell ny partner uten å sammenligne ham/henne med psykopaten, så er vi omtrent der vi skal være. Jeg har to ganger det siste året interessert meg for menn som jeg muligens kunne gått videre i tettere symbiose med. Mine nye grenser har imidlertid luket dem ut. Ikke fordi de er psykopater, men fordi jeg ser at vi ikke er kompatible. Men det er ikke poenget her, poenget er at du vet når du er klar til å gå helhetlig inn i en ny relasjon. Kroppen forteller deg det, og det er et meget godt tegn.

Når livet ditt fylles med nye mennesker og nye aktiviteter, så forsvinner ditt behov for å se psykopaten lide. Du orker ikke lenger tanken om å skade dem. Voldsfantasier krever mye tid og energi. Å sette deg ned for å fantasere om deres død tar fokus vekk fra andre, sunnere tanker. Det er også en enormt tappende verden å bevege seg inn i, spesielt for empatiske mennesker. Den er mørk og ubehagelig. Å dyrke den kan bety at du dyrker ondskapen i deg selv. Kontakt med ondskap fjerner livsgnist og gjør oss besatte. Besettelse gjør at vi eldes hurtigere og blir bitre.

Med tiden forsvinner også vårt indre ønske om at det skal gå psykopaten dårlig, selv uten vår direkte involvering. Jeg merker hvor mye mer likegyldig jeg er blitt til hans liv og levnet. Som jeg tidligere har skrevet så har han giftet seg med min erstatter. Ekteskapet må ha blitt inngått en eller annen gang i løpet av det siste året. Selv om jeg av og til tenker på det, så klarer det ikke å vekke de store følelsene i meg, ikke engang en gnist av sinne, sjalusi eller svik – alle følelsene jeg hadde daglig kontakt med de første årene. De er borte. NK er virkelig en velsignelse.

Jeg så et bilde av ham for noen uker siden, sammen med min erstatter. Synet av de to gjorde ikke lenger noe stort inntrykk. Jeg la dog merke til en ting. Han så lidende ut. Det fandenivoldske blikket hans var borte, ihvertfall på det bildet. Tidligere har jeg sett det i alle bildene av ham; den gnisten og psykopatiske kraften som driver ham var synlig i hans øyne på alle bildene, også på bilder fra han var meget ung. Det siste bildet jeg så var det første bildet hvor denne gnisten var borte. Han så trett og forvirret ut. Det kan ha vært tilfeldig, men det kan også være at han begynner å miste sin narsissistiske forsyning. Han er i tredve-årene nå. Attraktiviteten hans faller. Kanskje ikke alle lenger flokker seg om ham som fluer. Kanskje går økonomien ad undas. Kanskje er han klar over at det skrives blogger og bøker om ham, hvor han blir avslørt. Kanskje var det derfor han til slutt giftet seg med henne, fordi det var hans eneste mulighet til fortsatt forsyning.

Han så død ut på det bildet.

Hvorfor drepe en som allerede er død?

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

Bok nummer to er i emning. Den er faktisk 90% ferdigskrevet. Det betyr imidlertid ikke at den er i salg neste uke. Etter skrivingen skal den korrekturleses og så skal det finnes et egnet forlag. Jeg kan derfor dessverre ikke love publisering før til vinteren.

Emnet er gråsteinmetoden. Grunnen til at jeg valgte det emnet for denne boken, er at det fikk en altfor overfladisk omtale i den første boken, nærmest som en ettertanke helt mot slutten. I den nye boken vil gråsteinmetoden få den bredden og dybden den fortjener. Det er likevel et nokså smalt emne. Det vil derfor ikke bli en tykk bok, snarere en håndbok i vern mot giftige mennesker, som er lett å lese og forstå for folk flest. Mye av stoffet er kjent for dere som har lest første bok og følger bloggen, men i motsetning til første bok – hvor mye tekst var hentet direkte fra bloggen – så er alt denne gang originalskrevet og aldri tidligere publisert.

I dagens tekst vil jeg gi dere en smakebit av boken på ca 1000 ord. Årsaken til smakebiten dere får er todelt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

1. Selv om boken blir tilgjengelig for hele Norge så er det leserne av bloggen som er mitt primærmarked. Erfaringer fra den første boken viser at 60-75% av kjøperne er lesere som følger denne bloggen. Det betyr ikke at markedet er lite, dere utgjør snart 8000 lesere. Det er derfor deres mening jeg er mest interessert i. Det er for å lodde stemingen og se om jeg er på rett spor jeg spør dere; kan du tenke deg å lese en hel bok om dette? Jeg ønsker tilbakemelding om både innhold og språk. Dere har også en siste mulighet til å komme med forslag til aspekter av gråsteinmetoden som dere ønsker skal inkluderes i boken, innen den ferdigskrives. Kanskje er de med allerede, kanskje ikke. Kom derfor med forslag.
2. Jeg er på jakt etter et interessert forlag. Jobber noen av mine lesere i forlagsbransjen? Er dette noe dere kan tenke dere å satse på? Henvend dere i så fall på mail [email protected]. Jeg vil også selv kontakte enkelte forlag. Hvis ingen forlag er interessert så blir det selvpublisering. Det blir med andre ord publisering uansett

På forhånd takk for tilbakemeldinger. Jeg gjentar at utdraget er et tilfeldig snitt fra boken, altså ikke et eget kapittel med begynnelse og slutt. Jeg deler to utdrag, hver på ca 500 ord.

Utdrag 1:

La oss trekke frem en leksjon fra begynnelsen av boken; giftige mennesker finnes. Deres intensjoner er ikke gode. De er egoister, narsissister og har en skjult agenda. Det er viktig for deg å forstå dette. Denne erkjennelsen vil påvirke hvorvidt du responderer fremfor å reagere. Se på det forrige eksempelet. Hvis du tror at intensjonen til din giftige kollega som skriker til deg er god, så vil du absorbere budskapet, bære på det og la det spise av deg. Det er fordi hvis du tror at mennesker er gode, så er deres budskap legitime. Hvis du derimot forstår at vedkommende er manipulerende så er det mye enklere å observere fremfor å absorbere, respondere fremfor å reagere, fordi du da forstår at deres budskap har ingen verdi.

Aller viktigst så er respondering fremfor reaksjon i tråd med gråsteinmetoden. Når du holder deg fattet, så avslører du ingen følelser. Du har kontroll på situasjonen, kan enklere få overtaket og du avgir ingen forsyning til den giftige.

IKKE DEL NOE PERSONLIG OM DEG SELV

Giftige mennesker vil gjerne vite mye om deg. Derfor innbyr de i begynnelsen til tillit, slik at du skal slappe av, åpne deg for dem og tale fritt. Og i begynnelsen virker det som om de ikke får nok av å høre om deg. De er aktive lyttere og bidrar med råd, støtte og oppmuntring. Du har kanskje aldri følt deg så sett og hørt og tror du er i gode hender. Kanskje du for sent oppdager at du ikke burde ha delt så fritt og villig.

Snart oppdager du at de ikke lenger er like interesserte i å høre om deg og ditt. Du blir muligens skuffet, men tenker kanskje «ok, nå har jeg snakket om meg i tre uker, det er bare naturlig at de går litt lei og at rollene byttes». I stedet for å verne deg mot deres plutselige personlighetsforandring og trekke deg unna, så blir du i stedet mer pågående og føyelig, i håp om at den fantastiske vennen de var i starten skal åpenbare seg igjen. De har fått deg der de ønsker å beholde deg.

Det er bare to grunner til at giftige mennesker vil vite ting om deg, og helst informasjon av privat karakter. Det er for å kunne bruke informasjonen du har gitt dem mot deg ved senere anledninger – for eksempel som utpressingsmiddel – og for å finne dine sårbarheter. Har du lagt merke til hvordan giftige mennesker ikke klarer å dy seg for å bruke dine betrodde hemmeligheter mot deg når de mister besinnelsen? Dette er hvorfor. Dine hemmeligheter er ikke godt bevoktet i deres dype indre. Tvert i mot, de har dem lagret langt fremme i bevisstheten, lett tilgjengelige i tilfelle paratangrep blir mulig eller nødvendig. Senere, når skaden er skjedd, er de “bekymret” for å ha forsnakket seg og miste den forsyningen du gir dem. Men kjøp ikke deres beklagelser. Du kan ikke stole på dem. De har avslørt seg og skal ikke ha flere sjanser.

Dette henger også sammen med den pågåenheten beskrevet tidligere i boken. De har dårlig tid, de ønsker å hente mest mulig informasjon ut av deg innen du oppdager hvem de er. De vet at de har baktanker, de vet at de ikke er gode mennesker. De har ikke dårlig samvittighet for det, de bare vet at de må skynde seg for ellers kan du få overtaket og det vil de aldri risikere. De liker hvem de er, de liker makt og de liker at alt er en konkurranse.

Utdrag 2:

Hvis det er snakk om en kollega som kun har jobbrelatert kontakt med objektet så skjer det samme, men på jobb; den giftige vil plutselig involvere seg i objektets arbeidsoppgaver og ha en mening om hvordan objektet utfører dem. Meningene vil først ta form av beundring og støtte, men etterhvert utvikle seg til vennlig korrigering for så å ende opp i direkte kritikk og underminering av objektets faglige evner.

Grunnen til at invasjonen skjer så raskt og er så altomfattende, er fordi den giftige har dårlig tid. Han eller hun vet at de er slette personligheter og at de før eller siden vil bli avslørt. Målet er å hekte objektet innen det skjer, enten emosjonelt eller rent praktisk, ved at den giftige er så involvert at objektet ikke kan løsrive seg, for eksempel at begge har forpliktet seg til samarbeid om et langvarig prosjekt på jobb, som å sette opp turnus for alle de ansatte eller en jobbreise hvor den giftige og objektet skal dele hotellrom, eller kanskje til og med være de eneste som reiser. Objektet vil da ha problemer med å løsrive seg fra sine forpliktelser og er nødt til å forholde seg til den giftige, selv om objektet begynner å føle avmakt og forakt. I de tilfeller hvor den giftige har innyndet seg på romantisk vis så vil objektet ha en enda tøffere oppgave med å løsrive seg, fordi han eller hun har knyttet seg emosjonelt til den giftige og knyttet sin framtid til ham eller henne (for mer kunnskap om narsissistisk eller psykopatisk forføring, les min bok «Psykopati og kjærlighet»).

Nå som du vet hvor vanskelig det er å løsrive seg hvis du lar den giftige få sine tentakler rundt deg, så er det mest effektive vernet å ikke la det skje.

Hvis du merker at noen tilnærmer seg deg litt for raskt eller voldsomt, så se det som et rødt flagg og trekk deg unna. De vil gjøre det ved å innsmigre seg, gi deg komplimenter eller komme med forslag til aktiviteter. Det du skal gjøre er å takke nei til aktiviteter. Gjør det i gråsteinmetodens ånd, med minst mulig affekt; «nei takk, jeg kan ikke på kino den dagen». Pass på ikke å rødme eller at du med kroppspråket viser at du er smigret av tilbudet, da vil den giftige få blod på tann og snart invitere deg på aktiviteter igjen. Det beste er å være så nøytral og kjedelig som mulig. Ikke fall for fristelsen å si «jeg skal ikke på kino, for jeg skal ….». Ingen har noe med dine grunner til at du ikke kan bli med på kino. Du er ikke forpliktet til å oppgi noen årsak. Vær høflig og vag! Du vil ikke fortelle en giftig person noe informasjon om det selv. La oss si at din unnskyldning er (oppdiktet eller reell) «jeg kan ikke på kino for jeg skal passe tantebarn». Da har du allerede fortalt at du har både søsken og nevøer eller nieser. Eller «jeg kan ikke på kino, jeg pleier å trene på Stamina den dagen». Da har du ikke bare fortalt at du trener, men også hvor. Du risikerer da at den giftige plutselig møter på Stamina fordi han eller hun «også trener der».

Dere husker kanskje tenåringen Ole fra del 3, med de narsissistiske foreldrene? La oss besøke Ole en gang til, for å lære litt mer om hvordan medavhengighet kan oppstå.

Da Ole ble eldre og hadde flyttet hjemmefra for lenge siden, så kunne han ofte falle i staver over situasjoner hjemme hos foreldrene som fremstod som pussige. Disse situasjonene dukket opp stadig oftere etterhvert som han fikk bedre selvinnsikt. Han la også merke til hvordan venner og kjærester (han hadde hatt noen, men ingen av forholdene hans hadde vart lenger enn to år) virket mye friere og tryggere enn han følte seg, selv om han nå var over 30 år. Han fremstod nok som trygg for andre.. eller det var han faktisk litt usikker på om han gjorde. Men han var ihvertfall sikker på at han fremstod som tryggere enn han egentlig følte seg. Altså, ikke utrygg som i redd, men som i usikker. Han var ofte usikker på om hans meninger eller behov var “riktige”.

Tankene vandret ofte tilbake til barndomshjemmet. Han manglet egentlig ingenting. Hadde rikelig med leker og klær, faktisk fikk han ofte hva han pekte på. Til og med en bil hadde han fått da han ble gammel nok til å kjøre den. Likevel satt han ofte med følelsen av at noe var feil med oppveksten hans og med den omsorgen han hadde fått.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe som tidlig slo ham etter “frigjørelsen” (han hadde fortsatt regelmessig kontakt med foreldrene, men det var en kontakt uten ærlighet eller fortrolighet, Ole var “gråstein” uten å vite det) var at hans oppfattelse av måltidsrutiner var feil. Hjemme så spiste de frokost og middag. To måltider om dagen, det var alt, fordi det dekket foreldrenes behov. Det var deres behov som styrte måltidene. Ole husket at han ofte følte seg sulten mellom måltidene, og innen han gikk i seng. Fordi middagen var nøyaktig klokken 17, så var det altfor lenge å gå uten mat fra frokost uten å bli sulten. Han hadde jo matpakke med seg til skolen, men på skoledager spiste familien ikke frokost sammen, så da ble det lunsj men ingen frokost. Samtidig var middag klokken 17 for tidlig til å være siste måltid. Det var ikke forbudt å spise utenom måltidene men da måtte man lage maten selv var den strenge beskjeden han hadde fått, noe Ole også av og til gjorde fordi han ikke holdt sulten ut. Og da skjedde det merkelige at han følte seg uglesett av foreldrene, og av og til falt det en bemerkning; “sulten igjen allerede?” eller “vi har jo nettopp spist” selv om klokken var 22 og det var gått fem timer siden middag, eller det faktum at en av foreldrene alltid kom innom kjøkkenet mens han stod der og smurte seg en skive eller to, han fikk aldri ordne seg mat i fred der ute, som om de skulle kontrollere hva han gjorde. Det snek seg inn en merkelig skamfølelse over å være sulten utover de fastsatte måltidene, ofte var det faktisk enklere å bare gå i seng sulten. Eller han brukte av lommepengene sine til å kjøpe seg noe mat på gatekjøkkenet eller i butikken, for at ikke foreldrene skulle se at han spiste. Foreldrene sendte også noen merkelige tvetydige signaler rundt dette med maten, for samtidig som de ikke oppmuntret ham til å spise mer, så påpekte de ofte hvor tynn han var. Han var nok noen kilo lettere enn de fleste guttene med hans høyde.

Den samme skammen opplevde han omkring søvn og søvnbehov. Ole hadde ofte behov for å sove midt på dagen, men følte han også måtte gjøre dette i skjul, altså ikke at han gjemte seg i skogen – han la seg i sin egen seng, men at han måtte gjøre det uten at foreldrene visste at han hadde lagt seg. Han måtte for eksempel fortelle dem at han skulle gjøre lekser. Da lot de ham oftest være i fred. Men hvis de visste at han sov midt på dagen, for eksempel etter skolen, så hadde de alltid et ærend med ham. De kunne banke på døren til rommet hans og spørre om noe helt uvesentlig; “du, skal jeg vaske den hvite t-skjorten du har lagt på badegulvet… å, sov du?” eller de kunne stå ute i gangen og rope høyt på ham, så høyt at han våknet; “Ole, jeg skal lufte Tussi (hunden), vil du være med å gå med oss?”. Ole tenkte at det jo umulig kunne være noe i det, men han hadde en snikende følelse av at foreldrene gjorde dette med vilje, rett og slett av fandenivoldskhet. Det var akkurat som om han skulle skamme seg over å ha elementære fysiske behov, som om alt dreide seg om en barnslig konkurranse for foreldrene. Hvem sover minst? Hvem spiser sjeldnest? Ole fikk det ikke til å rime, det var i det hele tatt mange ting ved foreldrene som Ole ikke ble klok på.

Nå, som voksen, så begynte foreldrenes påvirkning langsomt å slippe. Ole innså at det faktisk var normalt å spise både frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Vennene hans gjorde det med den største selvfølgelighet. Han gjorde det også selv, og var lettet over at han nå kunne gjøre akkurat som han ville. Han nøt å kunne gå til kjøleskapet når han ville, og legge seg på sengen når han ville, dog ikke helt uten følelsen av at han ble iakttatt. Denne følelsen av å bli observert av noe usynlig hadde han tatt med seg hjemmefra, han ble liksom ikke kvitt den. Men han ristet det stort sett av seg og tok en høneblund likevel. Det problematiske var hvis foreldrene var på besøk eller han besøkte dem, da falt han straks inn i gamle rutiner. Å besøke dem var ekstra ille, fordi det innebar overnattinger da de bodde så langt unna ham. Faktisk var det blitt enda verre fordi han nå liksom var “gjest” i sitt barndomshjem. Han åpnet derfor nødig kjøleskapsdøren uten en invitasjon. Han tenkte at det egentlig var forferdelig å skulle føle seg så lite avslappet sammen med sine egne foreldre, men det var slik de påvirket ham. Ole begynte med årene å bli ærligere med seg selv, og våget nå å innrømme i sitt stille sinn at han ikke likte sine egne foreldre. I begynnelsen var dette også en tanke han skammet seg over for man skulle da elske og ære sine foreldre, eller? Herregud så mye skam han egentlig bar på. Men etterhvert var han blitt fortrolig med at han aldri kom til å elske sine foreldre. Men det var hans lille hemmelighet. Sammen med foreldrene lot han som ingenting, og de ante åpenbart ikke hvor mye han mislikte dem. Han hadde spilt en rolle med dem hele livet, fordi de aldri oppmuntret ham til å være seg selv. Det var derfor umulig for ham å plutselig være seg selv sammen med dem nå, etter over tredve år med skuespill, men derimot meget enkelt å gli rett inn i den gamle skuespillerrollen. Det var den som reddet samvær med foreldrene og gjorde at han klarte å undertrykke sitt behov for å skrike til dem hvor sterkt han mislikte dem. Han var ganske enkelt blitt en ekspert til å legge lokk på seg selv, takket være dem. 

Ole begynte å bli klar over at skuespillet han hadde spilt i så mange år var vanskelig å legge av seg, også overfor vennene og kollegene. Skammen og den ufrie tilværelsen fra de første årene sammen med foreldrene kom nok til å følge ham resten av livet. Å være seg selv falt seg rett og slett ikke naturlig for ham. Ole ble langsomt klar over at skaden foreldrene hadde påført ham var mye større enn han hadde trodd. De mishandlet ham jo aldri fysisk, og han manglet aldri noe av materiell art. Han hadde derfor fortalt seg selv (enda en) livsløgn hele tiden; “jeg hadde en fin barn- og ungdom, den var akkurat som alle andres, jeg manglet ingenting”. Han hadde derfor i starten dårlig samvittighet for at han ikke klarte å elske foreldrene. Han trodde noe var i veien med ham, for rundt seg så han hvor dypt mange elsket foreldrene, uansett alder. Denne kjærligheten var å finne overalt; i litteraturen, på film, blant vennene… selv klarte han ikke å føle denne dype kjærligheten til opphavet. En gang hadde han sagt til dem at han var glad i dem, som for å overbevise seg selv om at han var det. Men ordene smakte feil, han ble nesten fysisk uvel av å ha ytret dem. Nå forstod han at han ganske enkelt ikke likte foreldrene og at det var en grunn til det, han hadde avfunnet seg med det. Det var ingenting i veien med ham, han kunne elske, han elsket jo andre mennesker i sitt liv, feilen lå hos dem. Jobben med å forsøke å reversere noe av skaden de hadde påført ham hadde begynt. Han forstod at han antakelig ikke ville klare å lege all skaden og at mye av den var permanent, mye av den var han ikke engang bevisst, men han ville forsøke selv om det betød å måtte jobbe med seg selv resten av livet. 

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

De siste dagene så har det oppstått en sjeldent polariserende diskusjon i kommentarfeltet rundt emnet hvorvidt man kan trekke noe positivt ut av en relasjon med en psykopat.

Polariseringen synes å bestå i at det ligger noe provoserende i å lete etter noe som helst positivt i en relasjon med en psykopat. Å lete etter noe positivt kan oppfattes som en formildende omstendighet (der hvor intet bør være formildende), at psykopaten tross alt har noe godt i seg og at relasjonen i siste ende ikke skiller seg vesentlig fra normale relasjoner – som alle har gode og dårlige sider. Noen er så traumatisert og mishandlet at bare spørsmålet alene kan trigge et raseri; hvordan i helv*** kan noen påstå at det finnes noe positivt i en slik relasjon? Vedkommende må være dum, eller så har han/hun aldri vært sammen med en psykopat.

Personlig mener jeg at det må være opp til hver enkelt om de klarer å hente noe positivt ut av en slik relasjon. Hver og en må få lov til å beholde sin virkelighet etter bruddet. Det ovennevnte traumatiserte objektet har et forståelig ståsted. Det samme har objektet som har vært gift med psykopaten i 30 år og leter etter en mening med relasjonen. Alternativet til ikke å finne en mening med en slik langvarig relasjon er at man har kastet bort 30 år av sitt liv på noe som ikke var nyttig for en eneste ting, og det er en vanskelig forestilling å forsone seg med. Både det traumatiserte objektet og det meningssøkende objektet må ha lov til å finne sin virkelighet. Derfor er temaet vanskelig å diskutere. Her strekker kun empati og forståelse til for å kunne støtte den som velger det motsatte ståsted. Husk at vi er vidt forskjellige mennesker som leser denne bloggen, og det eneste vi har til felles er egentlig våre relasjoner med psykopater og narsissister.

Hva kan fordelene med å finne positive aspekter ved relasjonen være?

Man kan lettere leve med dette vonde kapittelet i livet.

Man kan lettere akseptere og kanskje tilgi (hvis det er viktig).

Kvernetanker og flashbacks blir ikke fullt så vonde som de ellers hadde vært. De vonde minnene finner en viss balanse med de gode.

Hat og bitterhet viker for en slags takknemlighet, slik en av leserne formulerte det i kommentarfeltet. Men det må aldri dreie seg om takknemlighet til psykopaten personlig (mer om det lenger ned i teksten).

Bakdeler med å lete etter positive aspekter ved en slik relasjon kan være;

Man mistolker hendelser som egentlig er negative, som positive. For eksempel idealisering, love bombing eller andre tiltak psykopaten gjorde som fremstod som positive, men som egentlig var et ledd i manipulering og tåkelegging. Derfor krever det en nokså anseelig mengde kunnskap innen man med klart syn er istand til å vurdere hva som eventuelt var positivt ved relasjonen. Let derfor ikke etter positive elementer kort tid etter bruddet. Jeg anbefaler å vente minst to år etter NK. Innen to år er gått så anse intet ved relasjonen som positivt.

Motsatt så kan det når det har gått lang tid (og ironisk nok når man har kommet langt i rehabiliteringen) skje noe av det samme. Man husker ikke lenger så godt alt det negative. Mennesker er slik innrettet at vonde ting slettes fra hukommelsen raskere enn gode ting. Dette er en mental mekanisme som skal gjøre det enklere å bære krenkelser og mishandling. Dessverre skjer det at vi da “glemmer” at en person behandlet oss dårlig. Det skjedde med min relasjon med psykopat nummer en (jeg har hatt tre). Han dukket opp igjen åtte år etter siste kontakt og foreslo at vi skulle dra på helgetur sammen, som om relasjonen aldri hadde tatt slutt og intet suspekt hadde skjedd. Jeg takket ja “for gammelt vennskaps skyld”, hva det nå var han hadde gjort som jeg den gang for åtte år siden reagerte på (jeg husket det ikke lenger så tydelig, i tråd med at negative opplevelser blir diffuse med tiden) var “vann under broen”, han hadde sikkert forandret seg og angret sine synder, tenkte jeg. Jeg hadde sikkert også mine. Du vet, alle unnskyldningene i boka klarte jeg å komme på, på i underkant av fem minutter. Helgeturen endte ikke godt, for jeg glemte – eller valgte å ignorere – at denne mannen burde jeg holdt meg unna, og fordi jeg fokuserte på innbilte positive trekk ved vårt gamle forhold.

Dette er hva de gjør, de vet at hjernen spiller oss et puss og at hvis de venter lenge nok så er det lettere å returnere. Denne fellen er det viktig å ikke gå i. Jeg oppmuntrer ofte objektene til å skrive hver eneste negative hendelse de kommer på, ned på papir, mens hendelsene er ferske i erindringen. Skriv så detaljert som mulig. Primært er skrivingen til hjelp i begynnelsen etter bruddet, for å beholde NK og bekjempe kognitiv dissonans. Men ikke kast papirene når det har gått en stund og du har det bedre. Oppbevar dem i stedet et trygt sted, slik at du kan hente dem fram igjen hvis psykopaten forsøker seg med en retur mange år senere.

Positive aspekter med relasjonen må aldri brukes som påskudd til å bryte NK. Dette er ikke en normal person “med enkelte gode sider”. Psykopaten har ingen gode sider. Gode opplevelser sammen med dem er alltid et ledd i manipulasjon eller springer ut av noe som har gavnet dem. Kanskje var psykopaten så glad den dagen dere dro på sykkeltur fordi hun nettopp hadde klart å sørge for å få en brysom kollega sparket. Skadefryden smittet over på deg, slik at du oppfattet sykkelturen som den mest romantiske dagen dere hadde hatt. Du trodde det handlet om deg, men det handlet aldri om deg.

Å finne mening med en psykopatisk eks kan derfor aldri tilskrives dem personlig, kun noe de gjorde for deg eller med deg. For å ta et eksempel; en leser kommenterte at psykopaten lærte henne mye om matlaging og at hun i dag nyter matlaging fordi hun takket være psykopaten er blitt bedre til det. Her må det positive aspektet ikke være assosiasjonen (“jeg forbinder matlagingen med psykopaten”) eller en emosjonell kobling (“jeg lager mat fordi det vekker følelsene jeg fikk sammen med psykopaten”). Da har man ikke kommet videre men står fast – ja faktisk klamrer man seg fast – og det er intet positivt ved det. Det positive må springe ut av en ren utnyttelse av relasjonen, ironisk nok det samme som de gjorde med oss. I dette tilfellet å trekke kunnskap om matlaging ut av dem, for å styrke egne ferdigheter på området. Et annet eksempel kan være at psykopaten under idealiseringsfasen skaffet deg en jobb som du fortsatt har og nyter. Ren utnyttelse. Det er da lov å være takknemlig for at du fikk den gode jobben, men ikke lov å la det blidgjøre deg overfor psykopaten.

En annen leser kommenterte hvordan relasjonen med psykopaten har hjulpet henne til å luke ut andre giftige mennesker i sitt liv, som kanskje fortsatt hadde vært der og forsuret tilværelsen hennes hvis psykopaten ikke gjorde henne oppmerksom på hennes egen manglende grenser. Igjen, det er lov å være takknemlig for den økte selvinnsikten men ikke til psykopaten personlig. Psykopaten kom ikke til deg med personlig visdom som han/hun ønsket å dele med deg. Visdommen oppstod i deg selv.

Annen mening med relasjonen kan være at man fikk barn sammen. Har man en psykopatisk forelder så kan mening være “de ga meg i det minste liv”. En psykopatisk venn kan ha introdusert deg til personen som du i dag er lykkelig gift med. Hva du ikke vet er at din psykopatiske venn kanskje spilte omsorgsfull kirsten giftekniv overfor deg, men introduserte dere i den tro at dere ville bli en katastrofal mismatch og gi deg enda et nederlag på datingfronten. Det er lov å være takknemlig for alle mulige positive konsekvenser av relasjonen, men aldri for psykopaten personlig.

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

Noen av oss – ja kanskje ganske mange – sitter igjen med en opplevelse av at vår relasjon med psykopaten aldri ble offentlig anerkjent. Hva betyr det? Det betyr at vi fikk opplevelsen av en intim relasjon, men at psykopaten ikke ville fortelle omgivelsene at en relasjon foregikk. Det kan sammenlignes med hvordan en gift person behandler en elsker eller elskerinne. Forskjellen er imidlertid den at psykopaten ofte var ugift og sjelden hadde åpenbare grunner til å skjule relasjonen, og vi lengtet i undring etter at relasjonen skulle offentliggjøres. Likevel fant vi oss i at den aldri ble det. I tillegg hadde det den ubehagelige bieffekten at vi følte oss uverdige en offentlig anerkjennelse og skammet oss. Vi tenkte at psykopaten ikke ville vedkjenne seg oss foran andre. Den tiltakende devalueringen forsterket følelsen av oss selv som uverdige; “du som er så dum, deg kan jeg ikke vise fram. Jeg tenkte å introdusere deg for foreldrene mine neste måned men det tror jeg vi legger på is inntil videre”.

Hvordan skjuler psykopaten relasjonen? Trekkene kan inkludere;

-At man er venner på sosiale medier, men psykopaten kommenterer aldri dine innlegg eller liker noe du legger ut. Hvis du selv kommenterer noe han/hun legger ut, så får du intet svar.

-Alle aktiviteter med ham/henne foregår i tosomhet.

-Hvis dere er sammen med andre så blir du ignorert.

-Psykopaten snakker aldri om deg til andre.

-Du blir aldri introdusert for hans/hennes familie eller venner.

Trekkene har mye til felles med behandlingen av overgangsobjekter. Ofte så er det også nettopp overgangsobjektene som blir skjult. Av og til kan dog også langtidsobjekter bli skjult, for eksempel hvis psykopaten har et hovedprimærobjekt, men er utro med et sekundærprimærobjekt over flere år. Begge er da primærobjekter og begge er langtidsobjekter, men psykopaten har et anerkjent forhold til det ene primærobjektet og skjuler det andre.

Selv var jeg både et overgangsobjekt og et skjult objekt. Jeg opplevde alle de ovennevnte trekkene. Det vanskelige var imidlertid at vi var kolleger og ofte arbeidet sammen. Å skjule relasjonen ble da en praktisk utfordring for psykopaten og en kilde til fortvilelse og forvirring hos meg. Den pussige ordningen ble at vi gikk i følge til jobb og også hjem fra jobb, men tiden imellom ble jeg behandlet som luft. Psykopaten så rett gjennom meg hvis vi passerte hverandre i korridorene. Hvis vi befant oss i samme rom eller i samspill med andre så enten ignorerte han meg med en foraktfull og arrogant mine eller han snakket nedlatende til meg. Kun de gangene hvor jeg ignorerte ham, for eksempel hvis han hadde tidlig vakt og jeg kom på kveldsvakt og gikk inn på vaktrommet uten å anerkjenne hans tilstedeværelse, så kunne han si “hei Daniel” – og sågar bruke mitt navn. Som vi vet så frykter psykopater og narsissister avvisning og ikke å bli sett. Hans trang til å anerkjenne meg først når han selv ble ignorert var slik sett en “tell”.

Psykopater kan ha åpenbare grunner for å skjule relasjonen. Som regel dreier det seg om situasjoner hvor de taper ansikt. I mitt tilfelle var jeg sammen med en damebedårer, og han hadde liten interesse av å ødelegge sitt rykte som damesjarmør. Å erkjenne offentlig at jeg var mer enn en kompis kom derfor ikke på tale. Han hadde ikke planer om å beholde meg, jeg var et leketøy for å få ham gjennom en kjedelig periode i livet hans.

Likevel var det enkelte blant våre felles kolleger som fattet mistanke. Hvor hardt han enn prøvde å skjule meg så var det ikke til å unngå at ryktet gikk. Mange la merke til hvor intens relasjonen vår var, og at det ikke var jeg som var pådriveren. Noen overhørte oss når han trodde han var alene med meg, hvordan tonen hans ble flørtende og han planla kvelden med meg. De begynte å snakke sammen; “er det noe mellom Daniel og NN? De er sammen hele tiden” fikk jeg senere høre. Noe de samtidig også må ha lagt merke til (som dog aldri kom meg for øret) var hans pussige og ufine oppførsel mot meg i offentligheten. Antakelig har de undret seg hvordan jeg fant meg i den dårlige behandlingen fra ham på jobb, og likevel tilbrakte det meste av fritiden sammen med ham. Jeg avlet nok ikke øket respekt av mine kolleger i så måte, for å si det slik. For hvem respekterer en så åpenbar dørmatte?

Unnskyldningene som jeg i dag kan huske jeg tilla ham inkluderte “han trenger nok tid til å komme ut av skapet” og “jeg har intet hastverk, det handler ikke om hva andre ser, jeg vet hva vi har gående”. Så overbevist var jeg om at hva han og jeg hadde var ekte og permanent.

Hvorfor skjuler psykopaten relasjonen? Å skjule en relasjon kan gi stor gevinst for en psykopat. Jeg vil her trekke frem to hovedgrunner.

-Når relasjonen er over, så vil objektet møte minimal forståelse for sin sorg og fortvilelse, for ofte har ingen lagt merke til at det pågikk en relasjon; “dere to, var dere ikke bare venner? Kjente dere hverandre egentlig?”. Det kan gå så langt som at omgivelsene oppfatter objektet som psykotisk fordi han/hun snakker om en relasjon som var meget spesiell, men som ingen observerte. Et slikt objekt kan lett oppfattes som en forfølger og en som psykopaten må skjermes for. Objektet vil neppe møte forståelse og sympati. Når jeg tenker etter så har jeg tidligere i livet ved et par anledninger støtt på tilfeller hvor personer har hevdet å hatt nære relasjoner som ingen har sett og derfor ikke trodd på. Disse personene ble såvidt jeg husker stemplet som rare, sjalu og med vrangforestillinger. Jeg deltok nok til en viss grad selv i denne stemplingen. I dag vet jeg at det sannsynligvis har vært snakk om forkastede og skjulte objekter.

Når dette er situasjonen så er det meget enkelt for psykopaten å vinne terreng med deres svertekampanje. Objektet har allerede tapt anseelse hos felles kjente for deres “innbilte” relasjon. Omgivelsene vil derfor være et takknemlig publikum for sverting. Faktisk er det hele perfekt iscenesatt av en kalkulerende psykopat.

-Den andre hovedgrunnen til en skjult relasjon er sjalusifabrikkering. Et fortvilt forkastet objekt som i tillegg har vært skjult vil gi rikelig med NF i form av desperate henvendelser og forsøk på avklaring. Skjulte objekter vil ha et spesielt sterkt behov for å få psykopaten til å anerkjenne at det har eksistert en intim relasjon, men det får de dessverre sjelden. I stedet kan psykopaten smykke seg med en forfølger/stalker overfor det nye (og offentlig anerkjente) objektet; “se hvor ettertraktet jeg er, du er heldig som får meg, men det er synd på meg som må hanskes med denne syke forfølgeren”. Psykopaten oppnår dermed både beundring og sympati fra det nye objektet – også dette perfekt iscenesatt. Den optimale vekslingen mellom åpne og skjulte objekter synes å være annenhver gang og det virker også som det er slik mange psykopater opererer, selv om det finnes variasjoner. Selv en psykopat klarer ikke å forutse alt og av og til forkludres det optimale, kanskje at to skjulte overgangsobjekter avløser hverandre, eller to åpne langtidsobjekter.

Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt). 

Etter forslag fra en leser så forsøker vi oss på noe jeg velger å kalle “åpen post”, hvor du kan spørre om alt mulig som ikke er begrenset til tema i en tekst. Både bloggforfatter og andre lesere kan svare på dine spørsmål. Spørsmål både om psykopaten og om rehabilitering er relevant. Ingen spørsmål er for dumme. Vi har forståelse for at mange er nye på bloggen og mangler basalkunnskap. Vi har som mål at ingen spørsmål i denne posten skal stå ubesvart. Enten svarer en annen leser eller så svarer bloggforfatter. Jeg ber om at vi hjelper hverandre her, slik at ingen blir stående med hele svarbyrden alene.

Krav til spørsmålstilleren: Forsøk å være så konkret som mulig. “Jeg sliter” er forståelig, men veldig vanskelig å svare på. Det er faktisk heller ikke et spørsmål. Forsøk å tenke etter mer nøyaktig hva du sliter med og formuler ditt spørsmål nettopp som et spørsmål, slik at svareren tydelig ser hva han/hun skal svare på. Husk at svar ikke alltid kommer prompte. Kanskje jeg eller en leser ønsker å tenke gjennom et svar best mulig innen vi svarer. Slik blir det også bedre svar. Du kan heller ikke forvente lange avhandlinger til svar, det tar mye tid å skrive. På den annen side så kan du godt få svar fra flere enn en person på ditt spørsmål.

Krav til den som svarer: Plukk det spørsmålet du føler du kan svare godt på, også selv om en annen har svart før deg. I tillegg til å svare med egne ord så forsøk å lenke til en relevant tidligere tekst her fra bloggen, eller fra et annet nettsted. Slik kan vi – ja, faktisk også jeg – få bedre oversikt over hva jeg har skrevet om de siste fire årene i tillegg til å bruke gamle tekster som kanskje utmerket svarer på spørsmålet (vi trenger ikke alltid å finne på hjulet på nytt). Vi tilstreber å lenke til relevante tekster, med andre ord lenker vi ikke til ikke-relevante tekster kun fordi vi synes de er gode, her tilstreber vi å svare på hva det blir spurt om. Bruk alltid “reply” funksjonen under spørsmålskommentaren, slik at både spørsmålstiller og andre kan se at det er postet et svar.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Til både spørsmålsstiller og den som svarer: Å be om oppklaringer er lov, men forsøk å unngå “chat” i kommentarfeltet. Husk at hver eneste kommentar må godkjennes manuelt, dessuten er det ikke spesielt interessant å lese for utenforstående.

Dette anses som en prøverunde. Faller det i smak så vil det bli en fast post.