Psykopaten mener at han/hun har rett til deg

Dette henger sammen med berettigelse, som mange av oss vet er ett av de tyve offisielle kriteriene for psykopati. Men hvordan forklare berettigelse, og hvordan relatere det til din relasjon med psykopaten?

Berettigelse handler om følelsen av å fortjene noe uten egentlig å ha gjort seg fortjent til det, i motsetning til å ønske seg noe. Å ønske seg noe er normalt, det innebærer en forståelse av at “jeg ønsker meg det, men det betyr ikke at jeg får det. Men kanskje jeg får det hvis jeg er snill eller hvis jeg klarer å tjene nok penger til å skaffe meg det jeg ønsker meg”. Berettiget tankegang tar mer form av “jeg skal ikke behøve å jobbe for de tingene jeg ønsker meg, jeg fortjener det fordi jeg er meg. Å jobbe for ting er noe andre må. For meg er det tilstrekkelig å manipulere andre til å gi meg det jeg ønsker meg. Jeg fortjener det fordi andre er dumme nok til å la seg manipulere. Jeg er bedre enn dem. Derfor fortjener jeg større kakestykker enn dem. Jeg fortjener også annen form for særbehandling. Hvis ting frivillig faller ned i mine hender, så er det mitt og jeg behøver ikke å sette pris på det”.

Jeg har mange ganger beskrevet hvordan jeg følte meg “tatt” av psykopaten. Det skjedde raskt og det var aldri noe spørsmål om jeg selv var interessert i relasjonen. Som den vedlagte videoen beskriver, så spiller det ingen rolle for psykopaten om du selv er interessert i dem, eller hvorvidt de har noe å tilby deg. De tar for gitt at du er interessert i dem, eller de er så arrogante at de ikke bryr seg. Din mening om dem betyr ingenting. De har aldri gjort det nødvendige indre arbeidet hvor de måler seg selv opp mot andre; ikke i verdi, men om man er kompatibel eller ei. Det er ikke viktig for psykopaten å være kompatibel med objektet, for de hadde aldri til hensikt å knytte seg. Deres intensjon handler om makt, kontroll og parasittisme (et annet av de tyve kriteriene). De knytter seg , ikke til.

Dette rimer med min indre undring under relasjonen med P; “hvorfor er han så opptatt av meg? Vi har svært lite felles”. Jeg har også beskrevet hvordan psykopaten egentlig var veldig kjedelig og ikke hadde noe annet å tilby enn intensitet. Intensitet var det eneste han kjente til. Han stilte nok aldri spørsmålet “hva har jeg å tilby Daniel? Hvorfor gidder han å være sammen med meg?”. Det interesserte ham ikke. Han bare så en person som han mente seg berettiget til og den personen (jeg) skulle ganske enkelt finne seg i å være gjenstand for å bli eiet av ham for en stakket stund.

Vær oppmerksom på at videoen beskriver narsissisten i høyere grad enn psykopaten.

120 kommentarer
    1. Så riktig, så riktig. Din mening om dem betyr lite…
      Jeg var ute for det jeg tror var en skjult N.
      Han opptrådde som om jeg var heldig at han ville ha meg. Han fikk det egentlig til å høres ut som en fornærmelse. Jeg skjønte ikke noe. I en meget lang periode prøvde han å få meg. På tross av mine avslag. Jeg merket at det ikke gikk inn. Han ville ha meg. Punktum. Hva jeg mente, var uviktig. Han presenterte seg som min tvillingsjel, men det skurret. Etter uttalige avslag, virket det som om det var oss to i hans virkelighet. Jeg vridde hjernen rundt på hva jeg gjorde feil. Han var uattraktiv og vi var begge gift. Vi jobbet sammen og han dukket til og med opp på mitt trimparti. Det gikk så langt at jeg måtte ha hjelp for å få ham til å la meg være i fred. Jeg opplevde meg som ett byttedyr som ble jaktet på. Når vi var alene kunne han plutselig opptre som en storsjarmør. Nesten som han blåste seg opp. Mens han andre ganger virket innsunket, grå og stille (feks julebord med kona).
      Jeg skjønte aldri helt berretigelsen, manglende respekt for mine grenser (feks ikke kontakte meg utenom arbeidstid), manglende selvinnsikt (stakkarslig, lite å tilby, kjedelig) objektifisering, jeg ble satt på en pidestall så dyrkingen av meg hadde ingenting med meg å gjøre, følelsen av å aldri slippe unna, for han var helt uberegnelig og intens, og så devaluering og nedrakking på hele min personlighet.
      Takk gud for at jeg nå får være i fred.

      1. Har vært utsatt for flere P/N, både som kjærester og venner. Så denne berettigelsen er jeg godt kjent med. Før kjente jeg ikke til begrepet, jeg bare forundret meg stort over at noen uten videre kunne mene seg i posisjon til å ta seg til rette i andres liv med den største selvfølge, uten antenner for hva den andre (objektet/jeg) måtte tenke og føle.
        Selv når man sa ifra, bare dundret de på for å få sin vilje igjennom.
        Noen av dem er ganske lumske også, for de kan besvære seg over andre som oppfører seg sånn, men seg selv ser de tydeligvis ikke. De kan sitte og snakke om andres mangel på selvinnsikt, og sådan få deg til å tenke at de må jo ha selvinnsikten i orden, men så slår de til med jevne mellomrom og tror de kan manipulere med alle midler for å ivareta sine egne interesser, du er usynlig, nada. Du er bare et middel til for deres egoistiske kamp til eget beste.
        Prøver du å påpeke ting blir de enten sinte eller stiller seg helt uforstående, uansett benekter de alt. Det er vanskelig å vite om de faktisk ikke forstår hvordan deres fremferd er, eller om det også er skuespill.
        Hva tror du om dette?

        1. Jeg tror de skjønner veldig godt sin adferd. For de klarer jo å oppføre seg helt normalt og ok mot folk flest. Derfor ofte vanskelig for offeret å bli trodd når offeret snakker om en P eller N…
          Samtidig sikkert viktig å huske på at N/P anser seg selv som bortimot perfekte,- det er oss andre det er feil på. Jeg har dessuten til gode å kjenne en N/P med lav intelligens…mulig de finnes, men jeg har ikke møtt på en.

          1. Anonym: Du har sannsynligvis rett. De viser jo ikke disse sidene til hvemsomhelst. Kun ovenfor dem som de tror seg være overlegne på en måte. Kanskje er den andre for mild og diplomatisk. “Svak” i P/Ns øyne. Da kan de prøve seg.
            Og ikke bare det – de benekter, blir fornærmet og ofte også sinte når man ikke går med på å danse etter deres pipe. Skal inngi oss dårlig samvittighet for å mistro disse intetanende “gode” menneskene.
            De er ikke alltid så intelligente, men de er gjerne veldig verbale og hevder seg med en skråsikkerhet som ikke står i forhold til intelligens eller kunnskaper. Eller dømmekraft for den saks skyld. Denne kombinasjonen mistolker mange feilaktig for høy intelligens.

          2. Anonym: Jeg opplevde P/N med lavere intelligens innen noen områder. Underlig å oppleve. Som at det manglet en læring som normalt man har, allment. Jeg tror det kommer av at det glipper litt for P/N og går de hus forbi pga deres mangel på innlevelse, P/N får det ikke med seg.

          3. Jeg vil faktisk ikke si P/S/N er direkte intelligente. De evner jo ikke å se annet enn seg selv. De eier ikke sosiale antenner og blir irriterte hvis andre får oppmerksomhet..
            De kan virke intelligente, men vil snarere si det er fordi de har studert sine ofre grundig og perfeksjonert hvordan manipulere dem på best mulig måte. Men de evner jo ikke å se det enkle faktum at denne oppførselen ikke går i lengden.
            Tilogmed en trassig 5 åring vet hvordan h*n skal manipulere sine foreldre/omgivelser på best mulig måte. Er 5 åringen intelligent? Neppe. Samme sak gjelder også for P/S/N.
            De skryter av at de er gode menneskekjennere, tja både og. Symbolsk forklart: De bedømmer boka etter omslaget, slår opp på en vilkårlig side og tror de vet hele historien, men de leser ikke engang introduksjonen, plot-tvisten eller slutten!
            Kan også sammenlignes med einstøinger som spiller mye dataspill, de veit nøyaktig hvile knapper de skal trykke på. Det gjør dem ikke nødvendigvis intelligente i sosial sammenheng av den grunn.
            Å ta seg til rette ved å tråkke over andres grenser igjen og igjen er noe folk til syvennde og sist går lei av.
            Før eller siden blir de gjennomskuet, ihvertfall av sine aller nærmeste.
            Min x P er dårlig likt og nærmest utstøtt i lokalmiljøet. H*n har sitt harem, ja. Men der blir folk skiftet ut over en lv sko etterhvert som de begynner å trekke seg unna..

            1. Det er riktig at de egentlig ikke kjenner deres objekter og de undervurderer alltid objektene. De fleste psykopater blir sjokkert når objektet viser besluttsomhet og innfører NK.

          4. Jeg er ikke så sikker på at de har lav intelligens som mange mener her.. Hvorfor lar så mange seg lure av dem?
            Det jeg tror, er at folk med kraftige personlighetsforstyrrelser har dårligere utviklede trekk på en del områder, fordi de har fått en skjevutvikling. Det kan lett tolkes som lav intelligens. Personligheten vår består av mange trekk, hos de fleste er de noenlunde i balanse. Men ikke hos f.eks. P/N. Heller ikke hos andre med ulike pf, men de er som regel ikke like ufyselige i adferden som P/N.

            Eksen min fremstår som en ufarlig, snill, gammel tusseladd med ikke så altfor smart hjerne. Han er sleip som bare det. Jo mer jeg lærer om temaet, jo mer narsissistisk blir han. Og jeg lurer på om jeg er idiot som holdt ut alle de årene. Så her er det min intelligens jeg lurer litt på….

          5. Klart de skjønner sin egen adferd, ellers hadde de vært uspiselige 24/7..
            Og så var det dette med patologisk løgn da.. Litt vanskelig å vite hva som er sant og usant da de blander løgn med fakta, men èn ting;
            Min x P sa konstant “Ikke jug til meg, jeg ser du juger” på en nærmest paranoid og overbevisende måte.. Vel, challenge accepted.. :I Jeg dikta opp en vill historie som vedkommende slukte med hud og hår og etterhvert overtok denne historien, smurte tjukt på og presenterte den, på mine vegne.
            Intelligent? Nope..
            Ja jøss, veit at det er ufint å juge. men synes ikke denne gylne regelen gjelds ovenfor patologiske løgnere!

    2. Maria, jeg vet ikke om ns lager andre videoer, men han kommenterer ofte under andre som lager videoer om narsissisme, og hjelper folk der, asc direct, Soul GPS og et par andre, NS har et par narsissister bak seg.

    3. Jeg fikk beskjed om å skrive her hvis jeg var slet og var fristet til å kontakte P min. Og der er jeg nå. Dette har nesten kommet over natten etter 11 uker NK. Og jeg sliter så enormt. Det er en smerte jeg ikke har kjent før. Trodde jeg var på en god vei til heling etter så lang tid, så det er dobbelt så skuffende å være på den mørke plassen jeg er nå. Er det noen som vil skrive til meg som har vært gjennom det samme som meg? Og som er kommet på en mye bedre plass. Jeg ble utsatt for en P (tidligere bekjent) som tok kontakt med meg online. Han lovebombet meg til jeg ble hektet så totalt. Så fulgte han den vanlige oppskriften med devaluering, silent treatment etter fine stunder, ghosting, hoovering og samme dansen på nytt igjen. Dette har pågått i 2 år, og jeg har mange ganger innstilt meg på at det er over til han vender tilbake. Jeg er så sliten, og det suger hele energien min. Jeg vet andre har vært utsatt for det samme av samme mannen. Dett er en gift mann med familie. Jeg avskyr at han har utsatt meg for dette og jeg forstår hva han er. Men jeg trenger å snakke/skrive/chatte med andre som har gått gjennom det samme. Prøver å være løsningsorientert her. Følelsene svinger fra topp til bunn akkurat nå, og jeg har nærmest en følelse av panikk i kroppen. Gode råd?????

      1. Huff, jeg vet ikke hva jeg kan si annet enn at det vil gå over. Hva du enn gjør, ikke kontakt ham! Ikke gjør det! Det er ditt liv og du skal tenke på deg selv og hva som er best for deg på lang sikt. Og det er et liv uten psykopater.
        Jeg hadde en opplevelse et par uker etter bruddet der jeg hadde det så forferdelig at jeg bare gråt og gråt. Der og da var det eneste jeg tenkte på å sende ham en melding, og be ham komme og trøste meg. Det var bare ham som kunne gjøre meg bedre. I min verden var det realistisk at han ville komme når han hørte hvor vondt jeg hadde det, men det var jo selvfølgelig bare hjernen min som lurte meg, som Daniel skriver. Han ville fått masse forsyning av en slik melding, og sannsynligvis ikke svart meg. Da ville situasjonen min gått fra vondt til verre. Jeg stod i mot og sendte ikke den meldingen, fordi jeg visste innerst inne alt dette. Men det var forferdelig vondt. Jeg tror det hjelper å gråte, og få det ut, snarere enn å holde det inne og ignorere det.
        Du vil merke at de vonde stundene blir færre og færre, og tilslutt helt borte. Men aldri, aldri kontakt ham! Du klarer det, og du vet hva han er. Du er sterk!
        Gå en tur ut i naturen, ta vare på kroppen, så kommer sjelen etter, og gjør gode ting for deg selv. Les alle innleggene på bloggen om igjen. Les og les, samt alle kommentarene. Se videoene til Daniel. Det hjalp utrolig for meg.
        Klem

    4. Kjære Daniel – Du skrev i forrige innlegg (som svar på mitt innlegg) at du også slet enormt når det hadde gått 11 uker med NK. Kan du forklare meg hva du eksakt gjorde i denne perioden? Jeg vet ikke hvordan jeg skal sørge. Skal jeg tenke på ham og mane ham frem? Nå vil jeg helst unngå å tenke på ham – det er for vondt. Når jeg hører musikk som minner om ham eller kjører forbi steder som minner om ham gjør det så enormt vondt. Er det fordi det har gått 11 uker og håpet er definitivt ute for at han er er normal og kommer tilbake? At tidligere har jeg trodd jeg så hva han var, men at egentlig så ville jeg ikke tro det likevel. Men hvordan gjør jeg det konkret for å komme igjennom dette? Jeg tror aldri jeg har vært så langt nede som dette.

      1. Den panikken du beskriver i en annen kommentar er hjernen som spiller deg et puss. Hjernen prøver å overbevise deg om at du ikke klarer deg uten P. Det er feil. Du har det bedre uten P. Du må her overstyre hjernen og si til den “jeg kan ikke høre på deg denne gang. Det du ønsker er farlig og jeg må gå i mot dine ønsker”.

        Da jeg var 11 uker NK så var jeg såvidt begynt å lære om P/N, men jeg visste svært lite. Jeg innførte med andre ord NK før jeg visste at det var en “greie”, jeg bare visste instinktivt at det var noe som måtte til.

        Jeg var på det tidspunktet i sorg og hadde flere tunge enn gode dager, men jeg gikk på jobb som før og klarte også å være sosial innimellom. Jeg hadde ikke lenger panikk slik du beskriver det, men jeg hadde en blytung klump i bryst/mage som rett og slett aldri løste seg opp før det var gått cirka to år. Jeg kjenner imidlertid godt igjen den panikken du beskriver men i mitt tilfelle kom den før NK, mens vi fortsatt hadde kontakt men han var begynt å forkaste/skifte meg ut. Panikken min økte parallelt med at han reduserte oppmerksomheten han ga meg. Det var i denne perioden jeg gjorde de tingene jeg angrer mest på i dag, så du skal være forsiktig med å handle akkurat nå.

        Forsøk å si til deg selv “jeg kjempet modig, men denne kampen er tapt. Jeg er nødt til å slippe ham nå, slik at jeg kan puste igjen”. Du trenger ikke å hate ham hvis du ikke er klar for det, det blir nok av tid til det senere. Og når det problemet kommer, så takler vi det. Det er noe som heter “if you love someone set them free”. La det være det gjeldende akkurat nå, slik at du kan sørge over hva du trodde du hadde med denne mannen.

        1. Kjære Maria, Malene og Daniel og andre. Takk for gode og trøstende ord, jeg tar til meg alt. Trøst å vite at jeg antageligvis ikke blir “stuck” i denne fasen for alltid. Jeg forstår at han MÅ være psykopat. Absolutt alt stemmer. Men det er så enormt vanskelig og nesten umulig å virkelig FATTE at jeg har vært involvert med en sånn type. At HAN er SÅNN???? Og at han virkelig gjør alle de tingene med de skumle ordene som jeg leser om her. Tror nok jeg har lest her lenge og relatert det til min P, men innser at jeg har hatt en håp om at han IKKE er sånn. Når er det håpet 98% borte, og kanskje det er derfor det er så vondt – jeg innser at den rusen får jeg aldri igjen. Må nevne at dette er en person som jeg visste hvem var en del år før han tok kontakt med meg. Jeg kjenner til familie og venner av ham, men har aldri hørt noe negativt om personen. Stusset så klart over den såkalte love-bomingen, men den begynte så subtilt at jeg ikke forsto noen ting før jeg var ordentlig hektet. Var ikke engang tiltrukket av mennesket til å begynne med, syns han var merkelig. Og enda mer merkelig ble han med de absurde meldingene. Utrolig at en kan bli hektet av sånt. Blir nesten fascinert av de mekanismene som settes i gang her. Jeg kjenner på at jeg sitter med så mange spørsmål om hvorfor akkurat meg. Og plages at tankene på hvem han dater nå. Syns det er merkelig at han våger å holde på med sånne ting, men P er vel ikke redde for noe og føler seg berettiget til å forsyne seg med det han måtte ønske

    5. Hei til deg som skriver over her.
      Jeg har NK i nesten 2 mnd nå. Han er også gift og vi har vært sammen i 4 år. Jeg tenker på han mye nå , men på helt annet måte , jeg har mye raseri inni meg nå , han personelig er ikke noe å samle på , han har vært en kjedelig P, og hvis jeg tenker gjenom nå , så er han en av den vaste arogante og perverse idioten jeg har møtt i live mit , og faktisk ikke så inteligent heller , det var umulig å ha eller finne et interesant tema å snakke om , det eneste han kunne å snakke om var krigen eller politiken , ikke noe mer , det beste han viste var å sverte andre. Jeg hadde det veldig fint cirka 3 uker etter jeg gjøre slut med han og NK , men nå kommer mye raseri , alt går opp for meg , og jeg blir kvalm av han , skliter med veldig mye drømer om han , hver eneste dag og våkner med kramper i hele kroppen. Men jeg kommer aldri å kontakte han , jeg ser for meg hele ekle han , og at han skal bare le av det. Så er det en sprsmål til Daniel .
      Jeg kan ikke se noen teign på at han oversvever meg , alt er absolut stengt. Men det som har skjed sirka 1 uke etter jeg gjøre slut med han , jeg fikk en sms litt seinere på kveld , og da stå der
      Hei. Vil du være daglig leder på en grill kiosk ?
      Og det var en spansk kvinelig navn under.
      Jeg svarte ikke med en gang , jeg var opptat med besøk. Og sirka kl 21.30 så leste jeg en gang til og sendte bare ( ? ) så beginte telefon å ringe , jeg svarte ikke , men sendte sms
      Du har kanskje ringt feil ?

      Så fikk jeg svar..
      Nei men det er ille , ring seinest til kl. 22.00.
      Jeg har sjekket på 1881 og det var skult numer. Så jeg bare blokerte.
      Dagen etter ringte jeg til 1880 og fikk beskje at numer tilhøre til en vikar birå og den spanske kvinnelig navn i Sandvika.
      Men jeg må bare si at jeg aldri registret meg på noen som helst vikar birå , aldri , og ikke minst på noe som er i nærheten av den typen jobben. Jeg jobber i helse.
      Og hvorfor ringte det nr hvis jeg sendte sms at det er kanskje feil person hun prøver å få tak i ?
      Kunne det være han ?

    6. Forslag til ønsketekster:

      “Avslør manipulasjonen”

      “Ulike former for narsissisme”

      “Dypere innblikk på forkastelse”

      “Mer om psykopatens verktøy”

      ” Narsissiter/ psykopater i “gammel tid” / eks Hitler.

      ” N/ P i “nyere tid”

      ” Grundig innblikk på hjelpeapperatet i Norge” ( mange blir ikke trodd, vanskelig å få riktig hjelp )

      ” Litteraturliste over alt som finnes av bøker”

      ” Hvordan bryte mønsteret, forslag til “healing.”

      Tanker: de går jo regelrett etter empater, lurer på om de er innstilt for å ødelgge det gode, nå er ikke jeg overtroisk, men har lest en del kommentarer som går på jezebel og “falne engler”.

      Fin dag til alle der ute!

        1. Jeg kunne tenke meg tekster om:
          -Psykopatens selvskryt og høye tanker om egne evner
          -Psykopatens behov for å fremstå som bedre enn han er, mtp fine restauranter, mat viner osv, litt mer inngående, siden jeg har fått inntrykk av at det er flere her på bloggen som har hatt slike psykopater. Hva er greien med det egentlig? Det var som om han ikke kunne spise mat eller drikke viner som ikke var bra nok for ham. Skulle vi grille pølser tok han med gourmetpølser, skulle vi ha vafler måtte jeg kjøpe ekte geitost. Han kommenterte faktisk at vanlig brunost ikke var bra nok! Kunne smake på ting med en kritisk mine og sa han lagde all mat fra bunnen. MEN ble avslørt av den ene sønnen som fortalte at pappa kjøper ofte grandiosa. Da lo jeg godt, mens han selv ble tydelig ille til mote og måtte forsvare seg.
          -Psykopatens mangel på empati og manglende evne til å ha omsorg for andre mennesker. (Min sa feks til meg at han ikke skjønte hvorfor folk gråt og at han selv aldri hadde grått. Hvis jeg gråt forstod han det ikke og presset på for at jeg skulle si hvorfor jeg gråt. Det var ikke nok å svare at jeg bare gråt fordi jeg var sliten og hadde mye å tenke på, han godtok ikke det svaret. Han krevde nærmest at jeg fortalte hvorfor. Istedenfor å trøste sa han om og om igjen, nesten sint: hvorfor gråter du? (jeg kunne jo ikke si der og da at jeg gråt fordi jeg trodde det var noe galt med ham og at jeg hadde en så dårlig magefølelse at jeg ikke fikk sove om nettene..) Når han selv var syk gjorde han et stort nummer ut av det..
          -Psykopatens tilsynelatende enorme kapasiteter og kunnskaper om alt mulig. Han var et vandrende leksikon. Hvis jeg bare sa noe om en ting skulle han gi meg et foredrag om det..Inngående leksjoner om alt mulig.
          -Psykopatens forhold til egne barn. Spesielt åpne psykopater som min. Jeg kunne feks ikke skjønne hvorfor han ikke ga en klem og sa godt nyttår til barna sine da klokken slo 12 på nyttårsaften..Han sa ikke et ord. Han kunne heller aldri skryte av dem. Hvis det ene barnet kom hjem og fortalte at han hadde fått 4 på en prøve sa han bare: hvorfor fikk du ikke 5? Når jeg var på din alder fikk jeg 6 i alle fag, bla bla bla…

          1. Patologisk løgn, som det kalles, er et av kriteriene for p/n…

            Det er derfor jeg skjønner mer og mer at eksen ikke er “litt n”.. niks, mye n/p. Dette mønsteret opp gjennom årene, – det er ingen tvil. Lyve er han god på. Noen ganger er løgnene latterlige, og han driver på som før. Det fikk jeg høre for et års tid siden. Nå blåser jeg i om noen leser historien og gjenkjenner den: Vår felles datter var på besøk hos meg og snakket med sin nokså nye samboer i tlf. Han var på jobb, butikk. Hvem andre enn eksen min, hennes far, dukker opp i butikken… og hun setter på høyttaler på tlf, for samboer legger sin tlf fra seg uten å koble fra og spør blidt og høflig om hennes far skal ha noe der. Ikke faen, svarte han surt. Dermed ble datter litt morsk i ansiktet her og hvisket at hun ikke syntes noe om at faren var sånn mot kjæresten hennes.. Så spør eksen hva far til samboeren driver med. Han svarer på spørsmålet, og da setter jo eksen i gang, for han må jo overgå den andre. Min far var forretningsmann, erklærte han og la ut om dette. Jeg fikk hakeslepp, det hørtes ut som Røkke skulle være faren hans. Bare tull, alt sammen. Så fortsatte han med å fortelle at han også hadde vært forretningsmann, han hadde hatt dagligvarebutikk, minst fire ganger større enn Rema her og 80 ansatte. Nå fikk jeg haken omtrent helt nede på knærne, og datter hvisket: stemmer det der? Er du gal, det er bare tull. Butikken var knøttliten nærbutikk, underetasjen i en vanlig enebolig, og han var egentlig konk etter ett år…la ned hele greia.

      1. Forslag til ønsketekst:
        “Avslør lovebombing i starten, uten å bli forblindet”
        “Hjelpeapparat for mannlige psykopatofre” Vi blir jo ikke trodd..
        “Hvordan ikke være overparanoid ovenfor nye potensielle partnere” Den tror jeg det er mange som sliter med.

        1. Jeg vet ikke om jeg føler meg direkte paranoid, men jeg har valgt singellivet på mine eldre dager. Det føles veldig bra, jeg koser meg og kjenner på en lykkefølelse rett som det er. Når jeg kan sitte og smile tåpelig til veggen , må det være lykke. Kanskje jeg har valgt det for sikkerhets skyld, for ikke å havne borti flere av typen n eller p, eventuelt folk med litt for sterke trekk i den retningen. Jeg orker ikke det der igjen. Med fare for å høres ut som en n : Jeg har fortjent noen gode år nå 😉

          1. Den lykken du beskriver, er muligens den lettelsen man føler når man vet at alle dårlige relasjoner ikke er ens egen skyld. Det vil si, noen kan være det (ingen er perfekte). Men mange empater/medavhengige/høysensitive (som ikke er det samme, men som har mange felles problemer) har det i seg å bevare relasjoner nesten uansett hvordan de blir behandlet. Det er derfor mer sannsynlig at motparten har vært den destruktive, enn oss. Men det har vi ikke forstått. Vi har derfor tatt på oss en uproporsjonal stor del av skyld hele livet for konflikter og andres dårlige oppførsel. Vi har følt skyld og skam. Vi har bedt om unnskyldning for ting som ikke er vår skyld, vi har gjort det nærmest refleksivt og det har ikke engang føltes som det har kostet oss noe der og da (men egentlig har det kostet oss enormt på sikt).
            Når vi da oppdager at ikke bare psykopaten vi var sammen med har utnyttet oss, men kanskje så mange som 80% av våre totale relasjoner i livet, så er sjokket stort men lettelsen enda større; “det var ikke min skyld likevel”, “jeg hadde lov til å avbryte den relasjonen”, “jeg trenger ikke lenger ringe den vennen hver uke som bare tar min energi og som jeg egentlig aldri har likt”. Denne lettelsen kan gi en lykkefølelse. Er det kanskje den du føler på?

            1. Det kan godt være. Jeg føler ikke jeg var medavhengig, følte heller ingen skam, men jeg er nok veldig empat, litt for tålmodig og snill, og jeg er oppdratt til å være pliktoppfyllende, ta ansvar helt fra jeg var altfor liten. Jeg har skjønt at den oppdragelsen ikke bare var bra, fordi man ikke lærer at man har rett til å tenke litt mer på seg selv også. Jeg svikter ikke. Egentlig en fin egenskap, men i forhold til en n/p er det jo ikke bra for en selv. Jeg husker jeg lurte på en gang om han jeg var gift med, var en p. Nå vet jeg han passer mye bedre som n, og veldig mange brikker har falt på plass. Jeg har følt meg som mor hans mer enn en gang, for det er en person som aldri blir voksen, passer ikke som forelder ( tar ikke ansvar i det hele tatt, og jeg tror ikke han er istand til det ansvaret), jeg har stilt opp, mens han seiler på sine løgner og late-som-adferd. Jeg må innrømme at jeg har tilgitt altfor mye opp gjennom årene. Du ville tenkt jeg er komplett idiot om du visste alt. Men jeg elsket faktisk den personen.
              Det som virkelig sjokkerte meg, var oppførselen hans da han gikk..hvor lite han faktisk brydde seg om egne barn,hvordan han prøvde ruinere meg og oss fullstendig ( det gjaldt å grafse til seg mest mulig, og han fikk mye mer enn han skulle ha fordi jeg ikke orket krangling og rettsak, penger er ikke så viktig for meg) ,og hvordan han kunne lyve, manipulere, ruse seg når barna var der og lage kaos i flere år. Jeg trodde mannen var gal. Barna ble alvorlig psykisk syke av ham, (samvær man ikke kan unngå), og jeg fløy i skytteltrafikk mellom møter..skole, barnevern, advokat, familiekontor, sosionom,psykologer ..etc. Alt for å hjelpe barna. Han klarte å spille et stakkars offer og far som kun tenkte på sine barn, mens jeg ble svertet av ham på de utroligste måter, og han ble faktisk trodd av flere. Alt var min skyld i barnevernets øyne…helt til de ble satt på plass av psykologer barna gikk til (terapi som jeg selvsagt ikke var til stede på og dermed ikke visste hva barna hadde fortalt). Jeg glemmer aldri hvor lang i maska det fryktelige mennesket fra barnevernet ble der. Følte nesten trang til å flire av henne. Hun fikk nada, null og niks på meg. Etter det heiv jeg hele det håpløse barnevernet ut av saken..fikset det jo bedre selv, de skjønte jo ingenting. Jeg truet sjefen for barnevernet med å ta historien til en slektning som satt i bystyret. Vips, så var bv bortevekk. Jeg tenkte jeg aldri har kjent hans egentlige jeg. Eller ikke forstått at en person kan være så selvopptatt og egoistisk.
              Han er blitt verre og verre med årene, lyver, snylter og bedrar på alle områder han kan, får raserianfall mot både den ene og andre om noen sier eller gjør noe han blir fornærmet for, han ble omtalt som mobber av et av våre felles barn, hans rusproblem veksler mellom alkohol og piller, han er ond i fylla, så hans nye familie inkl barnekull må ha det vanskelig. Han møtte opp full på skolen for å hente et barn en gang..som han ikke fikk utlevert, skoleinspektøren ringte etter barnas mor. Selvsagt slapp han unna melding til barnevernet. Han ble fornærmet på barnas lege på et skolemøte fordi legen støttet skolen ang altfor stort fravær på barna, så det ble byttet fastlege fortere enn svint. Han skal ha lege som støtter hans side. Nå kan han ikke skylde på meg for de barnas fravær, så om noen hadde lagt to og to sammen…rektor var en gang lærer og innblandet i saken ang våre felles barn. Men han ser ut til å klare å manipulere seg ut av alt. Det er nesten utrolig. Trenger han nye briller eller mobiltlf, er det å ødelegge dem han har og bruke forsikringen. Han får skaffet seg støtte via NAV til utrolige ting. Parasittisk adferd kan også foregå slik, nemlig.
              Noen som skjønner hvorfor jeg føler meg lykkelig? Feilfri er selvsagt ikke jeg heller, men jeg er absolutt ikke n/p. Heldigvis! De er jo helt forferdelige for andre mennesker.

          1. Siden det har lagt seg nedover som det har gjort. Det jeg mente å støtte var Stigmas “forslag til ønsketekst”.

    7. Hvis det finnes en selvhjelpsgruppe for utsatte av P/N, så blir jeg gjerne med. Savner det å kunne snakke / chatte med andre “ofre” som har vært utsatt for dette. Tror det kunne være et godt verktøy for å bygge hverandre sterke

    8. Siden jeg er i begynnelsen på rehabiliteringen etter min P, så ønsker jeg meg en tekst om å faktisk tro på det en ser. Overkomme kognitiv dissonans

      1. Selma:

        For å overkomme kognitiv dissonans kan en lage en skriftlig liste over alle de stygge, sårende, utnyttende situasjonene p/ n gjorde mot oss, man blir da “tvunget til å se virkeligheten” selv om det kan være tøft, er vel et av stegene videre i healingsprosessen.

    9. Jeg kom på en ting ang. psykopaten og seksualitet. Det er utenfor temaet for denne bloggposten, men jeg vet ikke hvor ellers å poste dette spørsmålet.

      Jeg kom nettopp på at i begynnelsen av forholdet, var det en periode der P ikke klarte å få ereksjon under sex. Jeg hadde helt glemt det, det er seks år siden nå. Kan det ha vært fordi forelskelsen ikke var “på ekte” for ham, og det faktum at alt var falskt? Dette var i idealiseringsfasen, og han la skylden på noen medisiner han gikk på, og gikk til og med til fastlegen sin og ba om viagra for å kunne få/holde på ereksjon. Jeg har lest om psykopaten og seksualitet her på bloggen, og husker også at min P var “mekanisk” som beskrevet i tidligere innlegg her, men jeg hadde altså helt glemt de månedene der vi ikke klarte å gjennomføre samleie og har lurt på om det er en sammenheng med at han er P, dvs. at det ble tydelig her at det aldri dreide seg om ekte lidenskap. Synes det er interessant. Kan det være sånn?

      1. Sanna – det samme opplevde jeg med min P. Han mistet ereksjonen første gang. Han var enormt “på”, og nærmest maste seg til samleie selv om jeg gjentatte ganger sa nei og at jeg ikke var klar. Tror aldri jeg har opplevd en sånn masing – var nærmest som en unge som maser til han får viljen sin. Senere opplevde jeg også det nærmest pornoaktig og utstudert å ha sex med ham. Husket at han kikket på klokken engang samtidig som han kom med pornoaktige fraser. Etter at han “var ferdig”, så var det hele ferdig. Var ikke så nøye med meg liksom. Da var det bare å få på seg klær og komme seg ut. Det var som han snudde tvert om med en gang han var ferdig. Det var så sårende og nedverdigende at jeg nesten ble nummen første gangen. Kunne nesten ikke tro det jeg opplevde. Men det samme skjedde de neste gangene, så da “forventet” jeg nesten denne behandlingen etterpå. Helt vanvittig. Og han savner jeg sårt nå – hvordan er det i det hele tatt mulig etter å ha blitt nedverdiget sånn?

      2. Sanna – akkurat seksualitet tror jeg kan slå begge veier. Som tydeligvis en av de få menn her inne – i korthet min historie om temaet.
        “Min kvinne” (alvorlige personlighetsforstyrrelser med grove psykopatiske trekk i nær relasjon) huket meg opp etter åtte år. I de første møtene slet jeg med ereksjonen – da kuttet hun meg ut med en kjølig sms som den naturligste ting i denne verden midt oppe i skryt om hjemmelaget fiskegrateng. Jeg kunne ikke tilfredstille hennes varmesenter. Booket meg inn hos en sexolog – du er frisk som en fisk bare ikke med gudinnen din var konklusjonen.
        Jeg kjempet meg tilbake til henne, sexen fungerte til tusen og jeg ble lovebombet i ukevis før hun avsluttet meg på nytt ut av det blå, like selvfølgelig.

        Du kan selvsagt ha helt rett ang din P – det har du sikkert, stol på din egen magefølelse. Det jeg forsøker å si er at avhengigheten også kan medføre at den avhengige kan miste sin seksuelle kraft. Det er også dødens og ennå en spiker i kista.

      3. Sanna: Jeg har opplevd begge deler, både veldig på og struttende bukett, og helt vissen type neden til. I store trekk var den struttende typen en som ønsket sex til en hver tid ingen grenser, ingen lytting og en overgriper. Den visnende buketten var litt mer aggressiv (stille sinnet) i sekslivet, også en overgriper, ingen lytting, ingen ting å ofre eller gi. Ganske like egentlig. Den visnende buketten brukte langt tid på å klare å få det gjennomført første gang, vi snakker uker eller mer måneder. Vi prøvde og prøvde. Jeg holdt på å gi opp fordi jeg forsto ingen ting. Han tente jo ikke på meg, enda snakket han om forlovelse og hadde nevnt giftermål så vidt. Og til familien var dette med med oss to så i boks og avgjort, men enda hadde vi ikke fullt gjennomført noen tid i sengen. Det ble veldig rart. En følelse som var sterk med seksualitet delt med P/N var følelsen av at de gikk på autopilot, jeg kunne hvert hvem som helst, og det kom ikke fra hjertet, mer at de masturberte over meg. Jeg tror de tenner mer på seg selv enn på oss. Om de tenner på oss, så er det ikke nok at vi er oss.

        1. Karen, Maria, Jack Frost og Juni, takk for gode innspill fra ulike perspektiver. Alt er veldig interessant og jeg tar det med meg i refleksjonene rundt dette. Takk!

          Juni, som du skriver: “Vi prøvde og prøvde. Jeg holdt på å gi opp fordi jeg forsto ingen ting. Han tente jo ikke på meg, enda snakket han om forlovelse og hadde nevnt giftermål så vidt.”

          Dette kjenner jeg meg så igjen i at jeg kunne brukt nøyaktig samme ord selv. Jeg forsto ingenting — han var jo egentlig så på, så tilsynelatende lidenskapelig og så interessert i meg som aldri noen hadde vært, pushet på meg forlovelse og snakket om at han aldri hadde møtt noen som meg. — Og så fikk den tilsynelatende friske og sterke mannen ikke ereksjon under sex. Jeg bortforklarte det selvsagt, som med alt annet, i tillegg til at jeg var veldig bevisst på at sårbarhet rundt den typen ting er noe man skal møte med forståelse og ikke-fordømmelse, selvfølgelig. Så jeg var mer opptatt av å ivareta ham og forsikre ham om at han ikke skulle skamme seg over det, enn jeg var på å lytte til magefølelsen min om at noe (mange andre tydelige røde flagg også) var galt.

          Men jeg husker jeg ble streifet av “hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd han egentlig ikke var tent på meg på ordentlig”. Vel, i dag vet jeg bedre, men på en helt annen måte enn jeg var i stand til å forestille meg da, jeg ante jo ikke at p/n fantes, det var ikke på mitt kognitive kart.

          Senere “fungerte” samleier, selv om vi måtte slite for å komme i gang, og i ettertid stemmer denne sexen så veldig godt overens med det jeg har hørt om P og seksualitet, og det du beskriver Juni. At han mer eller mindre masturberte over meg. Men igjen. Jeg ante ikke hva jeg hadde med å gjøre.

          “Jeg tror de tenner mer på seg selv enn på oss. Om de tenner på oss, så er det ikke nok at vi er oss.”
          Så enig, veldig godt beskrevet.

    10. Maria, ja « innholdet i verktøykassen « var en god ide 🙂

      Idealiseringsfasen: promises, charm, FLATTERY, mirroring, symphaty, apologies, attention, generosity, gifts, adoration, ranking you above others.

      Devaluseringsfasen — Lies, insultus, belittling, critizising, minimaizing, gashlighting, silent treatment, stonewalling, triangulering, sjalusifabrikering, passiv aggressive.

      Dette er brainwashing, og slik jeg har forstått det så blir traumebåndet dypere, slik kan p/ n holde deg ute av balanse og emosjonelt forvirret slik at du føler deg mindreverdig.

      Vil avslutte med denne quoten jeg fant, og ønsker dere alle en fin feiring i morgen, selv nyter jeg stillheten 😉

      SENDING ALL THE LOVE

      To everyone who is
      Quietly doing their
      very best to heal themselves
      from pain they dont discuss.

      Ofre er objekter.

    11. Jeg ønsker meg en tekst om den tåken en er inne i når en dater en P. Når P har hektet offeret før offeret forstår helt “greia”, og offeret går rundt og ikke er “tilstede” i sitt eget liv, men går rundt som en zombie og kun tenker på P og venter på neste melding fra P. Og hele liver dreier seg kun om dette. Slik har jeg hatt det i 2 år, ikke rart kanskje at det tar tid å avruse seg fra denne “vanen” som har vært så altoppslukende.

    12. Jeg kan tenke meg å høre mer om å ekspånere eller ikke. Skal man si til P at du viet hvem han er ? Hører mye på video til Anita , hun er veldig på å ekspånere dem og noen mener at man skal ikke det. Også er det mye om at P kommer tilbake hvis det er deg som gikk frøst , så leser du eller hører at dem aldri kommer tilbake at det er en myte. Får meg er dette vanskelig å forstå. Man blir ikke kvit med den tanken at dem kan plutselig komme , ubehagelig tanke og jeg føler , at jeg sitter fast i dette. Og dette med hvor mye er dem skadet og fårnarmet over at ofer gjøre slut ? Går dem konstant og tenker over hevn ? Jeg har feks flere ting hos P som jeg borte ha , jeg vil ikke ha det , men hvis han ser di tinga som er mine , tenker han på hevn ? Eller kan det vare at han skal bruke det til en mulighet å komme eller kontakte meg ?

    13. Jeg må skrive en ting. Hvordan takler dere bedrag , nå mener jeg at dem hadde i tilleg til oss andre partnere ? Jeg personelig har mye å gjøre for å svelge dette. Men ikke av sjalusi , jeg er en person som er veldig starke meninger om å være trufast til partner. Jeg er veldig dårlig av tanken på at jeg hadde sex med han.

    14. Til JF. Lige det du skriver om der, ved jeg noget om. Jeg flygtede fra min P efter mange år og var på det tidspunkt syg og nedbrudt. Hver gang jeg havde forsøgt at komme væk, havde han indfanget mig igen. Denne gang var det anderledes, jeg brugte de sidste kræfter til at komme væk og jeg havde fundet denne fantastiske blogg..der havde gjort mig klar over, hvad jeg var oppe imod. Det gjorde mig stærk og jeg vidste hvordan jeg skulle agere. Først var det silent treatment i nogle dage efter jeg forlod P . Derefter var det narcissistisk raseri, hvor han ringede og råbte af mig, truede mig m.m. Så var der stille igen. Derefter begyndte en ny idealiseringsrunde, hvor han tilbød at komme med de ting jeg ikke havde fået med mig. Han var nu engleagtig. Han kom med flere ting, slæbte tunge møbler op i min nye lejlighed. Inviterede mig ud at spise ( det vidste han jeg godt kunne lide ) inviterede mig på rejser m.m. Jeg havd tilsidst lært så meget om psykopati og var nu ikke længere i tvivl om, at det var det han var..en coveret narsicist ( tak Daniel ) jeg sagde hermed farvel til ham med disse ord : jeg kan ikke leve med dine humørsvingninger, du kan ikke se du har dem..så vi må videre hver for sig..
      Det var hårde ord for mig at sige, men jeg vidste også at det var en værdig afslutning fra min side…

    15. Jeg tillater meg å lufte et kanskje kontroversielt tema. For noen dager siden var jeg på en boklansering – Synniva Lye Axelsen “Herfra til Hiroshima”. Boka har intet med psykopati å gjøre, men derimot stalking og bla avhengighet. Bet meg kraftig merke i at hun under samtalen påstod at avhengighet har en underbevisst trang til undergang i seg. Dama snakket med tyngde, også her. Det finner jeg interessant. Det er uansett viktig å rette lyse innover, se seg selv i speilet – også. Ber her om å forstått rett, altså som en del av renselsesprosessen/ikke gå i fella på nytt og slettes ikke som en formidlende omstendighet for de som har fått oss til å søke hit.

      En ting til. Et tilbakevendende tema blant kommentarer her er rusen, kjærlighetserklæringene, fliken av himmelen – det vi alle tørster etter å høre som disse djevlene skapte på feil og sjuke premisser. Vi vet alle hva vi ønsker av kjærlighet og omsorg fra et annet menneske. Har tenkt – hvorfor makter vi ikke å skape det selv, som hele mennesker overfor hele mennesker… Hvorfor skal det destruktive få leke med og ødelegge det gode…
      Løse tanker etter en hyggelig 17 mai.

      1. Jack Frost: Jeg tror du har helt rett i at vi må vende noe av helingsprosessen innover. Jeg tror ikke det har med å ha en trang til “undergang” som du nevner, men jeg tror vi som lett tiltrekker oss P/N har en del ekstra gode egenskaper blandet med enn litt for mye naivitet på noen områder (ikke alle områder, men noen, grenser kanskje, tro på det gode i menneskene, osv) Jeg for min del søkte nok uten å vite det etter noen som ikke skulle dømme meg, som skulle elske meg for hele meg, inni også. En P/N sin fremtredenen i starten passer jo godt inn her! De lytter og er enige, og tilstede 100% den første tiden…. og når du er hektet, fanget inni hodet, så starter devalueringen, da er det for sent (om du ikke har verktøy og kunnskap), du forstår ingen ting, og alt er opp ned.
        Så når det gjelder renselsesprosessen/helningen, så må noe gjøres med oss selv også mener jeg, men hva som i oss må ryddes opp i er forskjellig tror jeg, men ja, vi må våge å se innover. Det handler om å være helt ærlige med oss selv, og grave helt til bunnen av bunnen. Når vi forstår hvor brodden sitter, være seg godtroenhet, naivitet, behov for omsorg, behov for trygghet, bli sett, mangel på grenser, medavhengighet, øse ut omsorg men ikke gi omsorg inn til oss selv, osv (her er det jo så mange forskjellige grunner i oss alle) så må vi akseptere oss selv for dette, se det, og deretter kan vi fjerne brodden. Da først går vi ikke i ring og gjør den samme feilen igjen. Da først kan vi på ny vokse i oss selv. Uavhengig. Så ja, vi bør både se inn og ut er min mening.
        Du spør “hvorfor makter vi ikke å skape det i oss selv” Jeg tror vi makter å skape det i oss selv når alle broddene er borte.

        1. Juni:

          Det stemmer, vi må jobbe med vår egen selvtro, selvrespekt, vår egen verdi og evne til å elske oss selv og selvtillitt. det er mye som skal på plass etter n/p misbruk.

          Når disse egenskapene utvikles, vil det og de nye grensene vi skaper for oss selv være med på og heale oss, og bygge immunitet mot n/p misbruk i framtiden.

        2. Juni – jeg vil først og fremst takke deg for en sabla god respons!

          Akkurat ønske om undergang tror heller ikke jeg er gjengs, men vi er tross alle forskjellige.

          Biter meg merke i at du snakker om “vi som lett tiltrekker oss….”. Akkurat her stiller jeg (ikke deg) meg selv et stort spørsmål. Vil ikke en P/N, en BPD med sterke narsissistiske trekk på opptur vake som i en andedam og svømme rundt de får napp. I tillegg er de såre enkle å komme i kontakt med sin sjarm, livsbejaende oppførsel osv… I min naivitet tror jeg ikke, ofte, det er noe feil med oss. Har vi en feil så er det at vi er åpne for livet, sårbare og kan innrømme det, ha drøssevis med indre samtaler med oss selv. Altså vi fungerer som hele mennesker, men ofte veldig bekreftelses- og kjærlighetssøkende (som djevelen/den syke ser). Og det er her jeg synes det er på tide å ta seg en tur i speilet – så ærlige må vi være.

          Ellers helt enig i broddene du snakker om. Du sier også at vi vil makte å “skape det i oss selv” når broddene er borte. Ja og atter ja, men det jeg tenkte på – er vi i stand til å skape det overfor et annet menneske? Altså å bergta som en frister/fristerinne…
          Du sier – ” søkte nok noen uten å vite det som ikke skulle dømme meg, som skulle elske meg for hele meg, inni også”. Et stort halleluja – akkurat det vi alle tørster etter og hvorfor vi falt så dypt vi gjorde.

          Mitt tankepust var – kan/tør vi rappe noe fra djevelen (han/hun ska dal ikke ha alle de gode sangene) og bruke det på en god og konstruktiv måte. Vi kjenner tross alt lusa på gangen…
          Ganske mange her har tross alt opplevd lovebombing, opphøyelse og som du sier,Juni – vi har det i oss.

          Juni (og andre som må lese her) kanskje litt ufokusert, men det du skriver er så to the point at jeg ville svare her og nå.

          1. Jack Frost:Jeg svarer litt raskt her på morgenen. Jeg tror alle disse gode fine egenskapene vi innehar gir oss harmoni i utgangspunktet. Dette er vår gave og styrke, som igjen kan føre til dype følelser og ekstra sterke gode bånd i møte med likesinnede.
            Men vi er født inn i en barskere verden som også innehar ondskap og utnyttelse.
            Det ligger ikke så naturlig for alle å se. Derfor faller vi. Derfor må vi også jobbe innover, fordi vi ikke kan bare flyte rundt i kjærlighet, når det også finnes ondskap rundt oss.
            For meg er det ikke naturlig å være på vakt, fordi jeg forstår ikke ondskap og utnyttelse.
            Derfor må jeg lære. Derfor må rundene tas.
            Ikke for å miste meg, men for å forstå det jeg møter.
            Når det gjelder andedammen, jo, de vaker rundt til de får napp, jeg tror ikke de stopper å vake eller lete noen gang, om de så blir hunde, de gjør det bare med litt mindre energi og på annen måte når de blir eldre.

            1. Juni – enig i alt du skriver.
              Kun et lite tillegg – jeg så i den forstand at jeg visste at dette ikke ville bli noen easy ride. Men den belastningen var jeg villig til å ta. Sant å si hadde jeg vel heller ingen motstandskraft. Men at det skulle eskalere og bli avsluttet som det gjorde hadde jeg aldri sett for meg. Og det av et menneske som noen uker i forveien påsto at jeg kunne tatt master med toppkarakter på henne.

          2. Jack Frost: Om jeg forstår deg rett. Vi kan ikke rappe noe fra en P/N. Det er P/N som har rappet fra oss, våre menneskelige egenskaper. En p/N er ingen ting. P/n stjeler våre menneskelige egenskaper og ganger egenskapene opp og inn så det passer til deres spill, i forhold det utvalgte objekt/situasjon.
            Jeg tror at det å være ekte og sann i det vi gjør og skaper,
            så vil vi naturlig «bergta» og tiltrekke oss de som er riktige for oss.
            Det å bergta tror jeg har en kortvarig virkning og skaper ingen varig relasjon, man blir blind av det, og man handler ikke nok ut ifra hjertet, hvert fall ikke mottager.
            Når man «bergtar» så står man i fare for å ikke ha med hele menneske, da kan de også mistes fortere fordi grunnlaget er borte.
            Om vi skulle lære noe av P/N sin bruk av «bergtagelse» så tenker jeg igjen at vi mennesker er forskjellige og har forskjellig ballast med oss, og vi har forskjellig fremtoning til livet både når det gjelder sosialt, oss selv og alt. Det eneste jeg kan tenke meg som kan brukes er at disse fine gode egenskaper som en P/N hermer av oss, som er gode, er noe vi kan være tydeligere på når vi kjenner dem i møte med andre.
            Som det å gi ut en klem ekstra, eller si til noen oppmuntrende ord som gjør andre glade i en vanlig hverdag litt oftere, SE hverandre. Dette er jo egenskaper som P/N har ganget opp i 1000 når de idealiserer eller skanner oss i starten. Jeg følte at mine P/N visste alt om meg etter kort tid, det må jo være fordi P/N følger så godt med på oss. Der tror jeg vi kan lære noe fint av.
            SE hverandre litt mer og oftere og bruke det med kjærlighet, ikke utnyttelse.

            1. Hvis jeg får lov til å skyte inn en betrakting her. Vi “rapper” faktisk noe fra psykopaten. Det har til og med et navn, det kalles “det manipulative skifte”. Det manipulative skiftet skjer på to vis;
              1) Det første skiftet skjer i overgangen fra idealisering til devaluering. En devaluering skjer ikke før det manipulative skiftet har funnet sted. Det skjer ved at objektet går fra å være uinteressert/kostbar/holde igjen til å gi etter. Så snart psykopaten forstår at objektet er “hektet” så skjer dette første skiftet. Skiftet ligger i at objektet går fra å være den som blir idealisert til å bli den som idealiserer og begynner å tenke på psykopaten konstant samt håpe på kontakt hele tiden. Objektet begynner å oppføre seg mot psykopaten som psykopaten gjorde mot objektet i idealiseringsfasen.
              2) Det andre skiftet skjer i overgangen fra devaluering til forkasting. Psykopaten har fått en boost av NF fra det oppbrukte objektet, og håper videre til det nye objektet revitalisert, tilsynelatende glad, omsorgsfull og optimistisk – egenskaper som objektet opprinnelig hadde først. Objektet derimot har mistet livsgnist og sitter deprimert tilbake. Mange beskriver at de er blitt manipulerende, sinte og skeptiske til andre mennesker – altså egenskaper som psykopaten opprinnelig hadde. Denne overføringen av egenskaper er med andre ord toveis, ikke kun enveis. Det er slik objektet har “rappet” fra psykopaten på samme måte som psykopaten har rappet fra objektet.
              De nye personlighetene er selvfølgelig ikke ekte, på den måten at psykopaten etter en stund går tilbake til å bli psykopat. De positive egenskapene han/hun har rappet fra objektet kan aldri bli en naturlig del av hans/hennes forstyrrede personlighet.
              Det samme gjelder selvfølgelig objektene. Men mange objekter forteller faktisk at det var meget vanskelig å “riste av seg” de psykopatiske trekkene de hadde fått. Det var vanskelig å bli de elskelige vesenene de var før. Det krever hardt arbeid å finne tilbake til seg selv etter en psykopatisk relasjon.

            2. Juni – jeg burde sikkert skrevet “rappe”, men lurer også på om vi snakker litt forbi hverandre.
              Jeg tenkte på mitt eget tilfelle i startfasen før idealiseringen for alvor satte inn; alle de gode ordene jeg mottok, sagt som skrevet. Ord som fikk meg til å sveve uten at de fortonet seg som sky high, men faktisk modige. Ord kombinert med timing jeg aldri tidligere har opplevd. Og da må jeg få legge til at jeg anser meg som en tvers gjennom vanlig (i den utstrekning noen av oss er det) mann som ha levd noen år, har bla et par lange samboerskap bak meg. Med andre ord ganske så etter boka. Ei heller direkte skåret for tungebånd og romantiske fiber. Har tenkt i ettertid – hvorfor ble det initiert av henne – det kunne jo like godt vært meg. Det er på mange måter slik jeg tenker, føler og drømmer – det var vakkert. Våget jeg ikke av frykt for å ikke få ønsket reaksjon? At jeg fulgte opp er så sin sak, men ikke poenget. Så derfor altså rappe i beste mening, for altså – vi har det i oss.
              Jeg snakker selvsagt om dette som et supplement (dog meget viktig) i en sunn relasjon.
              Ja, bergta eller rettere sagt bli bergtatt kan fort gi en fornemmelse av å gli inn i tåka. Men også viktig å huske at ordet forelskelse er avledet av det tyske verlieben. Og at i det tyske språk er alt med ver foran en indikasjon på at det er for mye av noe.
              Om jeg har fått klarlagt noe vet jeg ikke. Synes dette er vanskelig å skrive om, selv anonymt.
              Ellers helt enig!

              Psykopati – det er erfart. Takk!

        3. Juni: Dette du skriver her kjenner jeg meg så godt igjen i.. Helingsprosessen må vendes innover. Jeg jobber iherdig, søkende, ærlig, ..grusom ærlig når jeg har krefter nok, i meg på leiting etter hva det er i meg som gjorde at jeg i løpet av relativt kort tid var en skygge av meg selv. Noen av de egenskapene vil jeg dele her. For jeg ser på det som egenskaper. Positive egenskaper, isolert sett. Jeg ønsker å tro på det beste i mennesker, at de er gode. Jeg kan knytte meg, ønsker nærhet, har behov for omsorg, og å få gi omsorg. Alt dette er helt menneskelige egenskaper. Men i møte med noen mennesker blir dette egenskaper de benytter seg av, og fordømmer i samme slengen.
          Fortsatt, etter 2,5 år skvetter jeg når jeg ser min “hva-det-nå-er”. For det får jeg aldri vite. Jeg famler i blinde, kjenner på egne skader og redsel for enda en gang å gå inn i relasjon til et dysfunksjonelt og helseskadelig menneske.
          Har praktisert NK i 2 år, uten å vite at det var det jeg gjorde.. Jeg sluttet å hilse (vi bor i nærheten av hverandre.., og han har fått ny dame, den tredje etter meg, i nabogaten.., så jeg har dem spaserende forbi meg stadig..) på han samtidig.
          Det føles som jeg kjemper en tøff kamp for å helbrede sårene mine, verdigheten, følelsen av “hvordan-kunne-jeg” finne meg i hvordan jeg ble behandlet. For jeg var oppegående. Hadde gjennomlevd to tidligere kjæresterelasjoner som viste seg å være svært skadelige for meg (rus og den gang udiagnostisert psykisk sykdom). Jeg tok forholdsregler, passet godt på meg, men i løpet av kort tid var hele stolte, sterke meg redusert til et nervøst og skvettent menneske som hele tiden var i beredskap for noe jeg ikke skjønte hva var. Og som jeg enda ikke kan identifisere.
          Oppdaget denne bloggen ganske nylig. Leste faktisk boka til Daniel først. Og har mye på hjertet, etter snart 7 år i tilfrisking etter forrige relasjon. Det er mange temaer jeg har lyst til å skrive om. Foreløpig rekker ikke kreftene til.

          1. Til “nok en anonym”: Så bra du har funnet frem hit:-)
            Dette med P/N er så innviklet. Jeg tror vi må holde på to teknikker i jobbingen helt oppe og fremme.
            Den ene er det innviklede, den andre er det forenklede.
            Selv om jeg har jobbet mye med hva dette er og kjenne tegn, oppdager jeg til plutselighet at noe går meg husforbi(selv om jeg har lært dette av bloggen tidligere), som i kommentaren fra Daniel rett over her til samtalen om at en P/N “rapper”. Psykopati og Narsissisme er innviklet. Jeg tror at vi må gå inn i den innviklede delen for å lære, for å i fremtiden ha kunnskap. Da kan man ikke bare lære litt, men dykke dypt,bruke tid, og da er vi som har opplevd en P/N på nært hold en så heldige og har en fordel (ja, jeg snur det til heldig) at vi har kjent dette på kroppen. OG akkurat denne erfaringen på egen kropp er det vi kan bruke for å lære. Det gir oss en fordel i læreprosessen, for senere å kunne beskytte oss.
            Den forenklede metoden bør samtidig være med oss parallelt for å klare å holde tritt i dette enormt innviklede forstyrrelsen til P/n. Min mening er at vi må holde fast ved fine oss, og det skal ingen få ta fra oss. Selv om vi selv også må jobbes med. Egenskapene vi har i bunn. Gode, omsorg, tror på kjærligheten, osv. punktum. I denne innviklede forstyrrelsen P/N tror jeg det er lurt å holde fast på noen enkle klare holdepunkt for oss selv, som vi vet er sannhet, fordi prosessen er så omfattende.
            Verdigheten… ja der må jeg jobbe. Ikke lett. Og hvorfor tillot vi? Ikke lett å forstå. Jeg forstår de store forklaringene, men ikke helt i bunn inni meg.

      2. Hvorfor ikke?
        Jeg ville i hvert fall ikke hatt problemer med å stå fram. Det er ikke meg som skal være flau.
        Det felleskapet vi har her kunne jo på tvers av alder og kjønn utvikle seg til noe flott.

    16. Til Mary.
      Takk for svar :))
      Håpper du har det bra nå 🙂
      Så dette kan være tillfele at han kommer med ting. Jeg har ikke hørt noe som helst på 2 mnd.nå.Han har sikkert en nyen objekt og kanskje jeg slipper å høre fra han , eller at han kommer på døra. Vi får se , men man må gå rund å tenke på det , klarer ikke å slape av. Jeg gikk fra han en gang før, og da hørte jeg ikke fra han på 3 mnd. Men da vær han veldig langt geografisk fra Norge. Denne gangen så sendte jeg bare sms
      ( ikke ring meg mer , ikke komm til meg mer , jeg har ikke noe å si til deg mer ) og blokerte han overalt. Så jeg gjøre slut med han for andre gang. Hva som går oppi hode til en P viet jeg ikke. Jeg vil bare slippe å ha noe med han å gjøre.

    17. Til JF : Jo tak, jeg har det godt nu, selvom det stadig går op og ned 29 år med en psykopat, tager tid at komme over.
      Til Jack Frost, jeg følte ikke jeg blev idealiseret, da jeg mødte min psykopat første gang. Jeg var en stærk kvinde, empatisk, men jeg følte at jeg hvilede i mig selv og troede også, at jeg kunne sige til og fra hvis jeg mødte dårlige personer. Alligevel blv jeg forelsket i psykopaten. Han var charmerende, sjov, livlig og havde gå på mod . Lige noget for mig …troede jeg….den mørke side kom kun glimtvis. Jeg er en af de ( få ? ) der ikke har følt skyld og skam..jeg har hele tiden tænkt , at det var ham der var noge galt med. Jeg har ” bare ” været for eftergivende og rummelig og tænkt..jeg giver lidt mere af mig selv, han er en sårbar person og på et tidspunkt får jeg nok noget igen ( jeg tænkte normale tanke til en normal relation ) problemet var bare, at det var en unormal relation. Jeg anede intet om psykopati og selvom jeg godt vidste, at personen var unormal, anede jeg ikke, i min livligste fantasi, at jeg var udsat for en masse ting, der kendetegnede en psykopat…først da jeg fandt denne hjemmeside og stort set ALT det mærkelige, jeg havde været ude for , stod beskrevet SORT PÅ HVIDT , da gik det hele op for mig…skræmmende og en lettelse på samme tid…jeg kan kun anbefale alle her , at læse ALT på denne blogg. Det er guld værd. Tak Daniel for alt det du gør for os her ❤️

      1. Mary – kjenner meg igjen i så godt som alt du skriver. Kvinnen jeg hadde var ingen klassisk p/n, men et menneske med diagnoser trygt over i BPD og DID, men med brutale sider over i p/n. Hun huket meg opp etter år med betryggelsen av at nå er alt annerledes. Jeg ble sjarmert once more og drillet rundt lillefingeren. Og selvsagt visste jeg om hennes mørke sider, men trodde som deg – min kjærlighet vil overvinne alt. Jeg takler alt bare hun vender seg 100% mot meg. Det gjorde hun så til de grader uten fnugg av forståelse, kaldt og kjølig akkurat da jeg trodde – nå endelig, nå har hun landet.

        Jeg er hellig overbevist om at det er ikke meg det er noe feil meg. Jeg er trygg i meg selv, også vært det i forhold til andre partnere – aldri opplevd noe lignende forut. Bortsett fra med denne kvinnen x 2. Likevel ønsker jeg som en del av renselsesprosessen å rette visse blikk innover. Hva får meg til å miste meg selv? Og hvorfor tror vi at vi kan frelse den andre? Enda vi innerst inne vet vi ikke kan. Hva driver oss?

        Takk for nydelig og ærlig respons!

        1. Bare til opplysning. Psykopatiske kvinner blir ofte feildiagnostisert med BPD. Vet ikke om dette gjelder din eks, men ville bare gjøre oppmerksom.

          1. Takk for innspillet, meget interessant! Dette kan du langt mer om enn meg. Har du noe litteratur/undersøkelser å vise til så tar jeg det i mot med åpne armer. Skal uansett bringe det på bane i neste time hos psykolog.

          2. Det har jeg absolutt lagt merke til. Psykopatiske kvinner har veldig ofte en feildiagnose som BPD eller ADHD.

        2. Jack Frost: Viktige spørsmål du stiller:
          Vi “mister oss selv” i møte med en P/N fordi starten går for fort!
          Vi tror vi kan “frelse den andre” fordi vi har et stort hjerte, og vi innehar omsorgs genet uten kunnskap nok om utnyttelse og empati løse mennesker!
          Det “som driver oss” er at vi aldri gir opp kjærligheten!
          Dette er de viktigste grunnene tror jeg, til tre viktige spørsmål som egentlig fortjener mye mer svar:-)

          1. Juni – takk for at du tar opp tråden og stiller de uhyre viktige spørsmålene! For meg, i hvert fall så langt jeg har kommet, rommer de essensen. Skjønt enig at de krever flere svar.
            At “starten går for fort” er åpenbart, men når det gjelder egenskapene – de er det særdeles viktig å å bevare og ta med seg videre. Ellers har det onde seiret og vi kommer ut som halve mennesker.
            Å miste seg selv i møte med det syke er “døden”. Å miste seg selv i møte med et annet menneske som fortjener det må være noe av det vakreste livet kan by på. Jeg anbefaler her Chet Bakers Let´s Get Lost.

    18. Min n/p er sykt selvberettiget. Det handler om og gi minst mulig for og få mest mulig. Gjør slik mot andre slik du vil andre skal gjøre mot deg er ett totalt ukjent fenomen. Og får han ikke 98 % er livet urettferdig. Manipulerer med guilt tripping, dårlig humør og viktigst av alt ikke gjøre noe. Det kan selvsagt ingen få vite for det er jo ikke alment akseptert så han skriver om virkeligheten både hjemme og ute blant folk!! Han tar æren for andres arbeid for selv klarer han ikke og fullføre noe. Han har mange bekjente slik at han kan skryte og lyve litt her og der, men ingen kjenner Han eller treffer ham ofte nok til og sjekke om det han forteller er sant.

      Etter at forelskelsen hadde roet seg og hverdagen slo inn og jeg innså at han ga litt lite og bøy svært lite på seg selv så tok jeg mot og spurte « hva gir du egentlig meg i forholdet» Han blåste seg opp, blei ill sint og ville ikke svare!! Til slutt spyttet han ut « jeg gir av tiden min vel! « Det var helt ufattelig og få ett slikt svar, det ga ikke mening. Jeg følte meg som en time filler fra før og ikke minst var hans tid mer verdt enn min?
      Jeg var allerede hektet for han var liksom så god, snill og normal. Jeg kan si det slik at jeg har innsett at han er alt annet enn normal og berettigelsen og omskrivingen av virkeligheten er så fremtredende at det har virkelig gått opp for meg hva en forstyrrelse er. Om han er n/p eller hva det vet jeg ikke.

    19. Jeg har vært ganske langt nede siste uken, men i dag har vært en bedre dag. Jeg er nå i min 12 uke med NK. Tenker mye her, og det ble plutselig klart for meg en ting dette med berettigelse. Jeg lurte mange ganger på hvordan min P kunne få seg til å sende meldinger til meg til alle døgnets tider, og dette var sågar i begynnelsen av forholdet. Han kjente meg ikke og visste ikke (eller kanskje han gjorde det hvis han stalker offrene sine før han tar kontakt) om det i det hele tatt passet for meg å motta meldinger når han sendte dem. Kunne være veldig sent på kveldene. Men såklart, han følte seg berettiget til det. Og han visst sikkert også at når han sendte meldinger sent på kveldene, så får ikke ofrene sove så godt etterpå, men blir liggende å tenke og fundere på hele greia. Det er en måte å få oss hektet på har jeg lest en plass. Jeg våget aldri sende melding til han først, senset på en måte at det ikke passet. Dessuten visste jeg ikke heller helt hva han var ute etter og hva han egentlig ville meg. Men han har følt seg berettiget til det meste når det gjaldt meg. Han bestemte reglene for hvordan treffene skulle være, han var berettiget til det. Skjønner dette nå

    20. Er det er tegn på at et menneske er P når han sender masse meldinger rett etter relasjon er startet og meldingene eskalerer fra normale til snuskete med seksuelle hentydninger på 1 dag? Tenker det er i idealiseringsfasen der offeret nesten ikke får tid til å tenke gjennom dette. Og at de føler seg berettiget til å invadere andre mennesker på den måten uten å spørre om lov?

      1. Dette med “snuskete” meldinger har jeg aldri hørt er spesifikt for psykopaten. Derimot er intensitet og fra 0 til 100 helt fra start et rimelig sikkert tegn.

      2. Selma : Jeg har kommentert seksualitet over her, men føler det riktig å knytte noen ord til snuskete. “Min kvinne begynte å sende erotiske epistler, drømmer fremtidige møter, hyldester til meg som mann og menneske, bilder og videosnutter (hvor navnet mitt må ha gitt gjenklang i leiligheten hennes) mm.
        Sant å si ble jeg ikke videre turned on, men berømmet henne selvsagt i store ordelag. Så mer på det som en bekreftelse og betryggelse. Alt dette helt opp til noen dager før jeg mottok tre fire iskalde setninger på sms. Det viktigste for henne i utvekslingene som fulgte var at jeg hadde slettet div. Det hele var en høyst surrealistisk og knusende opplevelse.

        I ettertid har jeg tenkt på om hun satte inn en sluttspurt for å mørne meg skikkelig, slik at fallet kunne bli desto større. Eller kun var helt ute av kurs. Påsto i ettertid at hun kunne forstå min smerte både intellektuelt og følelsesmessig. Det var imidlertid såre enkelt å konstatere at den påståtte empatien aldri var innom hjertet. Og alt dreide seg i realiteten om henne.

        Hun er, som Daniel påpeker, en person som går fra 0 til 100 på no time og tilbake like raskt.
        Vi vet alle at seksualitet også er makt.

    21. Prøver å tenke litt nytt her. Jeg vil gjerne ha kontakt med andre fra sør-vest landet som har vært utsatt for en P/N som tok kontakt på Messenger. Som først var hyggelig, så love-bombet han og ville treffe deg, så silent treatment og forkastelse før han “hoovret” deg tilbake. Jeg ble så traumatisert av dette at jeg måtte søke ekstern hjelp hos en coach. Hun fikk høre hele historien min om P/N, og hun at at det var så rart. Hun hadde hatt minst 2 stk som hadde fortalt tilsvarende historie som min – hun trodde nesten det var snakk om samme mannen. Det var et par gjenkjennelige ting hun bet seg merke i. Men hun kunne ikke så klart formidle kontakt mellom oss. Jeg tenker ikke å eksponere N/P – jeg har ingen interesse av det. Jeg vil bare at vi hjelper hverandre til forstå hva vi har blitt utsatt for. Vi snakker jo en del om at det er helt vanvittig at sånne kan få herje fritt. Tror iallfall det hadde hjulpet meg. Kanskje det er en plass vi kan chatte anonymt og så ta det fra der. Er det et dumt forslag eller vil noen ta kontakt?

      1. Husk at de opererer så likt at man tror det er samme person. Flere ganger i bloggens historie har lesere reagert på hverandres historier og trodd de hadde hatt en relasjon med samme menneske, men vil minne på at det mest sannsynlig ikke er slik. Se det heller som et sikkert tegn på at det er ikke en frisk person du har vært sammen med. Normale mennesker har individualitet, det har psykopatene ikke.

        1. Ikke godt å si. Her var det spesifikke ting ved selve møtestedet og et par spesielle ting P/N gjorde som var akkurat likt det de andre fortalte. Og den personen coachen hadde hørt om, hadde akkurat samme bakgrunn som min. Ja, jeg vet de opererer helt likt, jeg har noen ganger følt at andre skriver om min P/N her.

        2. Bloggforfatter: Du har skrevet så utrolig mange fine innlegg om det meste som kjennetegner P/N, og om hva som er offerenes naturlige reaksjoner og utfordringer. Dessverre er det ikke så lett å lete i arkivet som det var før bloggsiden ble flyttet til ny utgiver. jeg vil likevel anbefale nye lesere å lese det som er blitt skrevet av innlegg for en stund tilbake. Det dekker mye.
          Når det gjelder ønske om tema for bloggen er det en ting jeg tenker på (kommer kanskje på mer etterhvert):
          P/Ns psykisk brutale manipulasjon/psykiske overgrep ovenfor særlig primærofferet. Dette er gjerne en variant av dårlig skjulte (om ikke direkte uttalte) trusler om tap av forholdet, alvorlige konsekvenser på annen måte. P/N går helt bananas av frustrasjon, sinne og håpløshet over hvor lite forståelsesfull og vrang du er. De svinger på ett eller annet tidspunkt fra å forgude deg til å (mer eller mindre subtilt) true deg på en eller annen måte til å gjøre som de vil. Ellers skal du forstå at det kan få alvorlige konsekvenser for deg. Du skal lære deg at du helst gjør som de vil først som sist – ellers skal du bli møtt med uoverstigelige vanskeligheter og drama. Helt hinsides en hver rimelig betraktning. Det kan gjerne gå ut over barn eller andre – P/N er nådeløs.
          Dette virker uhyre skremmende på offeret, men som kanskje leter etter problemer hos P/N som de må forstå, og deretter gjør noe de ikke vil som følge av denne manipulasjonen og frykt for de verste scener.
          Å begi seg utpå denne veien har ført til mange problemer for offerene, for ikke si personlige tragedier. Offeret vil fort erfare at kravene aldri tar slutt. Oppfyller du motstrebende noe, er det alltid mye mer P/N vil at du skal gjøre for dem. Du skal innrette livet ditt etter dem, forstå dem i ett og alt og føye dem. Si og gjøre det de vil at du skal. Riset er konstant bak speilet. De kan godt ta til tårene og være helt fortvilte, eller hisse seg opp i den største selvrettferdighet over at du ikke forstår dem og ikke er hensynsfull nok. Manipulasjon det også.
          Denne dynamikken (dødsdansen) skulle jeg gjerne ha visst mer om.

    22. Føler nesten jeg bruker denne bloggen som gråtepute, men i rehabiliteringen min kommer det frem så mange ting som har skjedd under relasjonen som jeg ikke har vært klar over før. Eller som jeg bare har godtatt der og da. Forstår nå, utfra de fysiske treffene, at det kun var en ting han ville ha. Eller, jeg er litt usikker på om han ville ha det, da disse typene kun vil ha kontroll over oss. Husker jeg stusset på en ting under et av treffene. Det var mørkt, og han var overhode ikke interessert i se på meg eller at jeg skulle se på han. Og det var mange måneder siden sist gang vi hadde sett hverandre. Det var kun “rett på sak” om jeg var klar eller ikke. Husker jo at hele instinktet mitt sa meg at dette jo var helt vanvittig og helt ekstremt merkelig, men jeg overhørte magefølelsen. Tenker at magefølelsen har “snakket” til meg hele tiden her, for jeg ser jo at alt har vært helt absurd, men tenk at vi blir så “dresserte” at vi ignorerer den. Den kunne jo ha reddet oss. Er smertefult å innse at han ALDRI var interessert i meg. Men han følte seg berettiget til å forsyne seg av mitt liv kun for å få forsyningen sin. Det dukker opp flere og flere sånne ting i hodet mitt i disse dager som jeg forstår mye bedre nå. Ønsker meg en tekst om hvordan de klarer å dressere oss så godt og innhylle oss i denne tåken. Håper det er riktige steg i rehabiliteringen når vi “våkner” litt og ser bedre hva vi har vært utsatt for?

        1. Ja, litt som meg som man kanskje kan si ble “dressert” til å ta ansvar og være pliktoppfyllende fra tidlig barndom. Protestere skulle man ikke overfor min mor ihvertfall. ( jeg kommenterte lenger opp her..det er jeg som er så lykkelig alene nå)
          Og du Selma, bare fortsett med å bruke bloggen alt du kan. Det er helt utrolig hvordan ting avdekkes og man ser og lærer om et mønster i adferden til en p eller n, men også et mønster hos en selv som man bør være obs på, så man ikke roter seg borti slike forhold for mange ganger. Kunnskap er flotte saker. 👍🏻

        2. Ja, det er ubehagelig. Men jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg muligens var litt “dressert” fra før av;
          Min mor er en autoritær (narsissistisk?) passiv-aggressiv personlighet, som alltid har behandla meg som et lite barn på tross av at jeg er godt voksen. Hun hatr også svært selektiv hukommelse, nærmest gaslighting tendenser.. “Nei, det hatr jeg aldri sagt.. Det er noe du innbiller deg” etc..
          Kan ikke akkurat påstå at jeg akkurat har gått på eggeskall ovenfor min mor, men hennes konstante autoritære holdning har selvsagt satt sine spor.
          Jeg var nok mao et ganske føyelig objekt i utgangspunktet..
          Min x P var forøvrig den som i sterke ordelag påpekte min mors væremåte og fikk meg til å gjøre et (berettiget) oppgjør med henne. Rett skal faktisk være rett her, selv om det knyter seg i meg av å innrømme at min x P faktisk hadde rett i bare èn eneste ting..

          Det sies at man har en tendens til å finne en partner som minner om sin mor.. Vel, jeg har flere ekser med ganske abnorme personlighetstrekk, flere med såkalt adhd. Men først og fremst litt narsissistiske og til dels manipulative. Noe som først begynner å gå opp for meg nå..

          Jeg er ikke overparanoid her, men jeg begynner å se et mønster hvor jeg har hatt lett for å overse ting og latt meg utnytte..

          1. Stigma: Min mor var en veldig sterk og nokså autoritær dame. Veldig flink og mestrende type. Hun var opptatt av å få til ting, og la absolutt ikke vekt på “psykologiske forhold”. Hun var nok et bra og velmenende menneske, men hadde vondt for å se at det fantes andre sannheter enn sine egne. Sterkt overbevist om at hennes vurderinger var selve sannheten.
            Jeg ble som følge av dette nokså underkuet og usikker på meg selv: A la – det finnes sterke mennesker som vet så mye bedre enn meg selv. Jeg som stadig undret meg og stilte spørsmål ved forskjellige ting. Og så var det en person som var der og ganske kontant konstaterte hvordan ting var og ikke var.
            Hun var nok ikke en P/N, men det skadet meg å få så lite anerkjennelse og imøtekommenhet for mine undrende spørsmål.
            Min P/N hatet henne og tilla henne de verste egenskaper. Dette forvirret meg en lang stund, fordi jeg var usikker på henne selv.
            Etter bruddet så jeg min mor som den selvsikre og flinke damen som hun jo en gang var, og hans angrep som utslag av maktkamp om mitt sinn, og egentlig frykt ovenfor henne som var såpass smart og sterk som hun var. Lite manipulerbar og kritisk.
            Jeg ser at jeg på grunn av min sikre og autoritære mor fikk en usikkerhet i meg som banet vei for P/N. (Som i motsetning til min mor ikke ville meg vel, men som egentlig tenkte kun på seg selv).

        3. Det tror jeg du har helt rett i. At vi (noen av oss) er dressert i utgangspunktet.
          I tillegg, .. min “hva-det-nå-var” spurte meg en gang om jeg ikke hadde oppdratt vennene mine slik jeg ville ha dem. Det hadde han.. I ettertid fremstår dette som en slags “tell”. Fikk flere av det slaget.

    23. Jeg har lyst å skrive om noe som er kanskje litt på kanten av hva man er vilig til å gjøre for å ikke miste P.
      Beklager om det blir litt feil av og til 😉
      Min P elsket å leke vedemål spill. Så klart var det meg bestandig som tapte. En gang jeg tapte vedemåle , så måte jeg liksåm gå inn i tilfrldig hage med trampåline og håppe i 1 min. Jeg nektet på dette. Han var rasne. Han snakket ikke med meg hele resten av dagen , han sa at han hadde helt annet mening om meg. Jeg begynte å be om unskylding , han bare dyttet meg vekk å sa ikke ta på meg. Jeg begynte å gråte , så sier han til meg at jeg er en taper. Dagen etter fant han ut at jeg må da gjøre noe annet hvis jeg ikke ville håppe på trampoline. Jeg sa ok , bare for at han blir venn med meg igjen. Han sa at jeg må da spise kattemat , en liten boks, og at jeg har låv til å velge merke på kattemat, så fikk jeg låv til å bruke salt eller sennep ved siden av. Og jeg gjøre det…

    24. Dere skriver mye om sex. Vi hadde mye av det, han brukte rusmidell før sex, kanskje for å ha mere opplevelse av det ? Eller for å hekte meg og sikkert mange andre. Jeg gikk på dette å. Jeg skammer meg mye over dette i dag , men uten den rusmidel så var sex med han ikke noe interesant. Ikke med følelser. Av og til så var det veldig plagsåmt. Han projiserte på meg , at jeg er avhengig å ha sex med han , og brukte dette ofte som straf , at han ikke ville ha sex med meg. Så gikk han rund og komenterte at jeg er ikke så blid i dag , at jeg er i mye bedre homør hvis jeg får meg noe .
      Slikke tanker og slikke opplevelser går rund og rund i hode mit nå.
      Det som er , at jeg kan ikke gråte.
      Hvis jeg ikke overdriver nå , så gråt jeg ikke på veldig , veldig lenge. Ikke det som gjeller han , og alt det jeg har opplevd med han , det sitter helt fast , jeg reagerer med tårer hvis jeg ser barnebarna, eller min datter som er veldig syk. Men ikke pgav det jeg har vært gjenom , og jeg føler at jeg får ikke dette ut av kroppen.

    25. Bloggforfatter – Hvordan klarer P/N å opprettholde vennskap? Jeg ser at min P/N har maaaaange venner på Facebook og han har også vært gift i flere år og har barn. Virker som det, sett fra yttersiden, er et velfungerende menneske som er godt likt. Ser også at han har noen bekjentskaper der han “liker” alt som de legger ut på Facebook. Jeg har jo sett den andre siden av ham, da han la an på meg og hektet meg og senere forkastet meg uten at det så mye som kostet ham en kalori. Og jeg var ikke den eneste. Jeg vet jeg ikke må tillegge dem menneskelige egenskaper, men hvordan kan de spille så bra foran dem de har rundt seg slik at de ikke ser dette?

      1. De klarer det fordi de ikke viser hvem de er, de beholder masken på. Men det er overfladiske vennskap. Kanskje ikke for den andre parten, men for psykopaten er det. Det er også basert på utnyttelse og ekstraksjon av NF. Jeg hadde en p/n (mest narsissistisk) venn i 11 år, og han viste meg delvis hvem han var. Da kan du tenke deg at vennskapet kanskje hadde vart i 20 – 30 år eller sågar livet ut hvis han klarte å holde masken helt på plass.
        Vi ønsker så inderlig vel at de ikke skal ha alle disse vennene, at også vennene kan se hvem de er slik at de kan bli sittende alene. Det er sårt å se at psykopaten er så populær. I begynnelsen er det fordi vi vil at de skal være ensomme og savne oss (og komme tilbake til oss). Senere er det et irritasjonsmoment at kun vi ser hvem psykopaten egentlig er, mens alle andre synes å flokke seg rundt dem. De har rike og aktive sosiale liv mens vi sitter ødelagte og ensomme igjen. Men til slutt forstår vi at mange av vennene selv er dysfunksjonelle, flygende aper, eller flokker seg rundt psykopaten som fans rundt en popstjerne eller sektmedlemmer rundt en gal sjaman. Og vi slutter å bry oss.

    26. Til Magda : Jeg har været gift med en coveret narcisist i 29 år , så det med en psykopat og venskaber, har jeg studeret på tæt hold ( selvom jeg ikke vidste hvad han var på det tidspunkt ) Min P , skiftede hobbies hele tiden og her fik han nye ” venner ” min ex P var meget charmerende, glad , udadvendt og fik nemt nye bekendtskaber. Forskellen på venner og bekendtskaber er , for mig, dybden af hvad man har sammen ? Det vil sige , bekendtskaber er overfladiske og lette at udskifte , venner er tætte og nogen man har i lang tid. Min psykopat havde ingen personer , han var tætte med ( nu ved jeg hvorfor ) når bekendskaberne ikke var interessante mere, eller de ikke kunne forsyne P med N F, blev de skiftet ud. Jeg opdagede et mønster P s adfærd og det irriterede ham at jeg kunne gennemskue ham. Engang var der en flot dame , P var interesseret i og pludselig havde han hendes ( meget specielle hoppy lad os kalde det skiskydning ) tilfældigvis hørte jeg pludselig P indlede en samtale med hende, hvor han berettede om, hvor meget han interesserede sig for skiskydning ( Ja nu er det komisk at tænke på ) Jeg hørte det tilfældigt og sagde..jamen , det har du da aldrig sagt at det interesserede dig ( og jeg havde da boet med ham i 27 år ha ha ) P blev meget irriteret og så var det silent treatment…
      Jeg kunne også se, når der var nye bekendtskaber på vej og så kunne jeg sige,… jeg kan se du pludselige er meget interesseret i XX .. Det kan du godt glemme, hende har jeg ikke lyst til at være venner med. Det irriterede P helt vildt , men her stod jeg fast. P har Helle aldrig fået mig til at gære noget jeg ikke ville. Manipulationen foregik dog alligevel på en mere indirekte måde, med at ens grænser langsomt blev overskredt.

      1. Mary, takk for svar. Jeg har ofte lurt på hvordan livet hadde blitt hvis jeg hadde blitt langtidsobjektet eller primærobjektet til min P/N. Det er jo det jeg ville mest av alt i hele verden siden jeg aldri før hadde kjent en så intens tiltrekning til et annet menneske (eller hekt kaller jeg det nå). Nå forklarer du om “riset bak speilet”, eller om hvordan livet kan være sammen med de vi har så lyst til å være lykkelige sammen med og ri inn i solnedgangen med. Nyttig å ta med seg hvordan vi kunne ha forventet oss

        1. Var du et overgangsobjekt? I så fall var du også primærobjektet. Både langtids- og overgangsobjekter er primær, i motsetning til sekundærobjekter (de fleste slektninger, venner, “fanklubben” etc) og tertiærobjekter (fremmede som de klarer å ekstrahere NF fra, for eksempel et kompliment fra en butikkansatt etc).

          1. Går nok litt i surr med betegnelsene her. Jeg var et overgangsobjekt. Min P/N var gift, så det er vel hun som er langtidsobjekt. Men det hjelper å vite at livet ikke er noen dans på roser for de som er sammen med / gift med disse personene . Når vi ikke selv er langtidsobjekt, så ønsker i vel bli det? Å leve sammen med P/N utfra det vi tror han representerer ved hjelp av futurefaking og den enorme rusen han gir oss? Men er jo tankevekkende å høre hvordan “the real life” virkelig er med sånne som vi tenker på omtrent alle døgnets våkne timer. Eller????

    27. Kan man egentlig si at en P/N er en som er sterkt avhengig av narsissistisk forsyning, og at det er det går ut på. At P/N (akkurat som en som er avhengig av heroin) ikke skyr noenting for å få rusen sin. At når de idealiserer oss, så er det bare en måte på veien til å skaffe seg et “nytt skudd”? Og at de aldri ønsker å komme ut av avhengigheten? Er de egentlig lykkelige noen gang? Jeg tenker så masse nå og lærer. Og ikke minst får jeg god tid til å tenke nå som det er på 13. uke med NK. Jeg innser at min P/N ikke hverken likte meg, respekterte meg eller ville ha personen MEG. Husker at under fysiske treff der han maste seg til sex (rett og slett maste som en liten unge og jeg ikke våget annet enn å gi etter), så tok han aldri på meg. Det virket som han syns jeg var ekkel. Husker han skulle gi meg trusen en gang etter vi hadde hatt sex. Da tok han i den med klypetak og nærmest kastet den bort til meg akkurat som det var et ekkelt insekt han kastet. Han holdt aldri rundt meg etterpå eller ga meg en klem eller kyss. Det var akkurat som å skru av en bryter. Det var bare å hive på seg klær og komme seg ut, for da skulle han på butikken eller jobbe. Husker jeg følte meg så liten der og da, men prøvde å opprettholde en likegyldig fasade. Så enormt sårende

      1. Gratulerer med 13 uker NK, du har kommet langt. Du har forstått alt helt riktig, det handler om forsyning. Din historie om sexen fikk meg til å tenke på min egen P. Det var aldri snakk om sex, men han skulle være sammen med meg hele tiden. Fant på aktiviteter støtt, men når vi så var sammen så var det som om han ikke orket å være i nærheten av meg. Jeg tror det er samme mentale mekanisme som spiller inn. I så fall handler det ikke spesifikt om sex, det handler om alle former for samvær.

        1. Var litt interessant dette. Prøver meg på et “bilde” her (du har sikkert brukt dette bilde før): Jeg har et par kilo for mye og går på slankekurs. Da skal jeg jo ikke spise sjokolade, Jeg elsker sjokolade, og får av og til noen ekstreme sug på sjokolade. Spesielt når jeg ikke har det i hus, så blir jeg ganske fokusert på hvor lyst jeg har på denne sjokoladen. Så går jeg og kjøper den og spiser den. Etterpå kaster jeg sjokoladepapiret og blir nesten kvalm av hele sjokoladen. Jeg krøller sammen sjokoladepapiret og kaster det. Litt usikker på om jeg tenker vi er sjokoladepapiret som blir krøllet sammen og kastet eller sjokoladen som vi blir kvalm av. Men uansett så er vi såpass lite viktige for P/N. Vi blir en besettelse når han ikke har oss, men etterpå “krøller” han oss sammen og kaster oss bort som et ekkelt søppel og blir i tillegg kvalm av oss når han har fått forsyningen sin i form av samvær, sex etc. Vi er ikke interessante lenger før han får et nytt “sjokoladesug”, men da er det kanskje en annen sjokolade eller noe annet “ulovlig” som frister.

    28. Har lest at P/N er enormt intelligente. Tror du de er inne på denne bloggen og “gasser” seg i alle historiene her? Og at de relaterer dem til seg selv eller kjenner seg igjen i innlegg? Tenker om de har såpass med selvinnsikt at de kan kjenne seg igjen?

      1. Dette spørsmålet dukker opp av og til, men psykopater er ikke mer intelligente enn andre.

        Ja, jeg vet noen av dem er inne på bloggen og leser. Noen gir seg sågar ut for å være objekter. Dette kan være fordi de mangler innsikt til å se at det gjelder dem selv. Andre derimot er klar over at det gjelder dem. Jeg tror ikke de “gasser” seg, tvert imot, jeg tror det frustrerer dem at deres teknikker blir avslørt og diskutert.

    29. Er det et tegn på at man begynner å heles når man tenker tilbake på relasjonen med psykopaten og begynner å virkelig “se” mishandlingen en har blitt utsatt for. Når en tenker tilbake på situasjoner som selvfølgelig var merkelige da og som man kjente ikke var greit, men der man overhørte den indre stemmen som prøvde å fortelle oss at dette var helt absurd. Men når man tenker på det nå etter å ha fått en avstand, og forstår at det er emosjonell mishandling en har blitt utsatt for. Så vanskelig å forstå at man har tillatt at sånne ting skjer, og at grensene våre har blitt så trampet på. Og så går en inn i relasjonen på nytt igjen. Blir nesten kvalm og sint av å tenke på det nå

      1. Det er ihvertfall et tegn på klarsyn som man får når man går ut av tåka. Det kalles “tåke” etter det engelske ordet FOG (fear, obligation, guilt) som man befinner seg i så lenge man har kontakt med psykopater eller narsissister. Det er også et tegn på at kognitiv dissonans begynner å gå over. Vær likevel forberedt på en lang rehabiliteringstid.

    30. Andre som opplever ekstrem trøtthet etter n mishandling.? Sover og sover.
      Vil ha energien min tilbake.

      1 mnd med NK.

      1. Det var veldig kjent. Jeg var tidligere morgenfugl og sov til 11. Jeg tror det var sunt. Etter å ha vært så aktivert / stresset av nærværet over lang tid, så kan kroppen endelig falle til ro.

    31. Lurer på en ting når det gjelder rehabiliteringstiden etter å ha vært psykisk og emosjonelt mishandlet av en P/N. Hvis en har blitt utsatt av en sånn og ikke kan noen ting om at denne forstyrrelsen finnes hos mennesker (jeg hadde hørt om Psykopater, men trodde det var noe lignende massemordere o.l.). Og ikke googler dette eller overhode ikke forstår noen ting av mishandlingens syklus, da må vel dette være såpass traumatisk for offeret at rehabilitgeringstiden må være både lang og kronglete og kanskje umulig å heles fra. Men så har du en annen som blir utsatt for en sånn type. Dette offeret senser at noe er “off”, overhører det kanskje men begynner å google ting og kommer bl.a. over denne fantastiske bloggen din samt andre fantastisk lærerike sider om emnet og begynner å se mønsteret og forstå hva de blir utsatt for etterhvert. Og nå når vi har internett og sånne som Daniel sprer kunnskap om emnet. Da må det vel være en kortere rehabiliteringstid for å heles? Bare en tanke?

    32. Tenker at det som er den farligste (og deiligste) fasen i syklusen med psykopaten er love-bombingen. Jeg husker når jeg ble idealisert. Det begynte som lyn fra klar himmel, og jeg syns det var nesten både kleint og flaut. Men jeg var nysgjerrig. Husker jeg spurte ham om bilde (dett var en online-affære), og det kom et halvt minutt etterpå. Jeg ble helt sjokkert over hvor lite attraktiv han var på bilde, og hvor god selvtillit han hadde som sendte bilde så fort uten betenkning. Leser at P/N ikke har så god selvtillit, men får ikke det til å stemme. Jeg vet at skulle jeg sendt et første bilde til noen jeg datet, så hadde jeg ikke sendt det første og beste. Senere ble han jo det mest tiltrekkende mennesket jeg noensinne hadde møtt. Jeg har skrevet dagbok gjennom hele forholdet, og det er ganske lærerikt å lese nå. Jeg ser hvor skeptisk jeg var til å begynne med, og jeg ser akkurat hva han skrev som gjorde at han hektet meg litt. Og hektet meg totalt etter første treffet. Klarer å lese samtalene mellom oss fra den tiden,og det er skremmende å se hvor han gikk fra å være idealiserende til devaluerende. Men ingen som blir love-bombet går inn her og googler og leser om dette. Det er først når en har blitt hektet og forvirringen begynner at en leser f.eks. denne bloggen. Og da er en hektet og tåkelagt og forvirret. Men idealiseringsfasen er livsfarlig. Da sitter en i klisteret

      1. Psykopater og narsissister har spesielt oppblåst selvtillit, de er grandiose. Deres opplevde sterke selvtillit er ekte og ikke en “kompensering” slik det kan være med normale mennesker. Spesielt gjelder dette psykopaten. Man sier at narsissisme er en skambasert forstyrrelse, men det betyr ikke at narsissisten går rundt og kjenner på skam. Tvert i mot. De har bygget seg opp en falsk – og skamløs – personlighet som resultat av skam meget tidlig i livet (derav “skambasert”). Jeg mistenker at du kanskje har hørt om enkelte såkalte skjulte narsissister som muligens har dårlig selvtillit men som regel har de samtidig et sterkt selvbilde. Men som fingerregel så kan du beregne at p/n alle har meget oppblåst og rotfestet sterk selvtillit. Ellers er jeg helt enig i at idealiseringen, og ikke devalueringen, er den farligste fasen.

        1. Ja, de blir krenket når andre ikke bekrefter deres grandiositet eller berettigelse (rett til særbehandling). Men det er ikke det samme som at selvtilliten er skjør. Det er mer lik den indignasjonen en konge eller dronning hadde opplevd hvis de en dag må stille seg bakerst i køen som alle andre.

          Det du beskriver over her, er egentlig et normalt menneske med dårlig selvtillit, som “kompenserer” ved å skryte, kjøpe dyre statussymboler, søke statushevende nettverk etc. Dette er ikke grandiositet men en frykt for ikke å strekke til. Da vil skammen ligge rett under overflaten og være lett triggbar.
          Men med en ekte narsissist, altså med personlighetsforstyrrelsen narsissisme, er det ikke slik. Grandiositeten er nærmest urokkelig.

        2. Kjelleren? Ikke lenge i så fall..en krenket n kan bli rasende, men gjerne skjule det. Før eller siden kan eller vil vedkommende hevne seg om sjansen byr seg. For krenkelsen er ikke glemt. Elefanthukommelse på dem. Fremstår en n å være langt nede i kjelleren, er det også en måte å få nf på. Vi har en i slekten og lærer stadig mer og mer. Det er derfor jeg ikke er helt tilhenger av Anita Sweeney sine råd om å avsløre n/p for alle, det kan bli mer trøbbel enn man takler en dag. Det man bør gjøre, er å ligge unna så langt man kan og lære mest mulig, så man unngår flere slike forhold, enten det er partnere eller venner. Kjenner til en sak der en sannsynligvis p/n ( veldig mange som kjenner personen, er sikre på at hun er en p/n pga mange hendelser), en ung kvinne, faktisk ventet hele to år før vedkommende slo til og prøvde fikse en svært stygg hevn mot en person som hadde kastet henne ut fra en fest hos seg, fordi hun oppførte seg dårlig. Heldigvis var det ingen som trodde på henne.

    33. Du skrev en gang om at vi som er offer er blitt det pga at vi “sto i veien da bussen kom og traff oss” (eller noe sånt). Vil det si at hvem som helst kan bli offer for psykopater/narsissister? Jeg tenker på mange av mine venner, og kan ikke se for meg at mange av dem kunne blitt hektet sånn som meg av en via nettet. De må jo være skummelt gode menneskekjennere som våger å gjøre sånne ting mot andre mennesker. De kan jo risikere å gå på smeller et utall av ganger og få ødelagt ryktet sitt for evig og alltid. Min P/N er en godt likt person som er litt halvkjent i miljøet rundt meg. Og han er gift. Hvordan våger de dette?

      1. Det er riktig at hvem som helst kan bli manipulert av psykopaten. Det betyr ikke at hvem som helst kan være primærobjekter. Det er visse egenskaper som kjennetegner de vanligste objektene, disse blir ofte nevnt her i bloggen. Ellers stiller du et interessant spørsmål, for det er riktig at de vet hvem de kan plage og som vil finne seg i det. Men betyr det at de er ekstra gode menneskekjennere? Og stemmer det at de aldri går på en smell? Tja… noen bud?

        1. Maria- hvordan prøvde n å kopiere deg? Opplevde det samme, han nevnte han ville ha min varme og ressurser, i tillegg var det kopi med helt samme interesser, skulle jeg spille basketball / skulle han, lage samme middag som meg, han kjøpte også bilder/ gardiner av en kunstner som jeg likte og hang det opp i sin egen stue, det var creepy, men det er vel det som kalles speiling.

        2. Enig i at hvem som helst kan bli manipulert av P/N, men at ikke hvem som helst blir plukket ut til å være primærobjekt. Tror ikke at de behøver å være spesielt gode menneskekjennere. Det er egentlig ganske banalt. De fleste av oss merker godt en viss beskjedenhet, usikkerhet eller en slags sårbarhet hos enkelte mennesker. De utstråler mildhet og ikke en slik “konge på haugen” innstilling som enkelte gjør. Derfor blir et begrenset utvalg av oss sett på som egnede objekter. P/N skyr mennesker som utstråler autoritet og som ikke tar fem øre for å si dem i mot og hevde sine egne meninger med fasthet og styrke. Altså selvsikre og veldig faste personer. P/N misliker sterkt sånne mennesker, for de vet at de ikke kan manipulere dem eller imponere dem noe særlig. I allefall ikke over tid.
          Dette ser jeg veldig klart i ettertid. P/N kan godt bli imponert av slike mennesker, men mest skremt.
          Det er som om et rovdyr som instinktivt vurderer hva som kan være overkommelig som byttedyr.
          De bommer noen ganger. Det kan være mennesker som er blide og lattermilde og som ikke utstråler autoritet til vanlig, men egentlig er de veldig intelligente og bestemte mennesker på bunnen. Her kan P/N undervurdere folk kraftig, og gå på en smell. Det samme gjelder folk som P/N kjente som unge og usikre, men som siden har “vokst opp” og blitt mer modne og selvsikre, her kan P/N bomme og tro at vedkommende fremdeles er en usikker “fjortis” som de kan prøve å lure og manipulere. Da går de fort på en smell.
          Generelt undervurderer P/N sine medmennesker og tror ikke at andre ser dem og skjønner så mye som de gjør. Bare på grunn av dette er de dømt til å gå på en smell med jevne mellomrom – mener jeg.

        3. Mine tanker: “Er P/N ekstra gode menneskekjennere?” “Stemmer det at P/N aldri går på en smell?”
          Jeg tror de går på mange smeller men at de er så flinke til å skjule sporene med manipulasjon etterpå. Menneskekjennere? Jeg tror de har studert menneskene rundt seg så lenge og mye at de har lært, ikke fordi de kjenner det i seg selv. Når de bommer så stopper de ikke opp, de går på videre med det samme. De kan gå videre med samme objekt i form av å skifte i spillet, starte en ny fase som for eksempel sverting, eller gi slipp i objekt og heller finne et nytt. Jeg tror dette er selve drivet i dem i bunn. Dette er det gøye i livet, selve meningen, å skape reaksjoner, se og følge med, føle seg som den herskende, se at de styrer responser hos andre, det gir dem en følelse av å være den herskende, kongen, den som styrer. Da blir de gode på området sitt. Samtidig er de analfabeter som menneske kjennere fordi de ikke kjenner på kroppen hva smerte er, og der avslører de seg.

    34. Og en ting til, oss som har blitt truffet av denne “bussen” har jo kjernesår vi kanskje ikke har vært klar over. Vi kan være peoplepleasere, blitt mobbet av andre i barndommen, ikke “blitt sett” eller andre ting. Men når vi blir truffet av “bussen” og kjenner på den enorme smerten etterpå når vi blir devaluert og forkastet av psykopaten og blir tvunget til å finne ut av greia, så blir vi klar over kjernesåret vårt og kan jobbe med å hele det. Og da kan vi vel komme ut av den mørke tunnelen på den andre lyse siden når rehabilitgeringstiden er over som et nytt, bedre og sterkere menneske. Vi ser tilbake på psykopaten som et “lite” menneske uten substans som vi overhode ikke bryr oss om lenger, men har funnet en ny og bedre versjon av oss selv. Men jeg er spent på om P/N går på smeller? Eller om de er ekstremt gode menneskekjennere?

    35. Dette er et spørsmål, og kanskje også forslag til tekst:

      Kan man drømme om et psykopatfritt samfunn?

      Altså: Ikke et samfunn uten psykopater, for de vil vel alltid finnes — men et samfunn der deres rom for utfoldelse og mishandling er sterkt begrenset sammenliknet med i dag? Finnes det på en måte et idealsamfunn vi kan strekke oss etter her?

      Eller kan man ikke håpe på annet enn “skademinimimering” i ettertid ved å skape rom for ofrenes heling?

    36. Når psykopeter er så grandiose og føler seg så berettiget – hvordan er de da i arbeidslivet? Har selv hatt en sjef som jeg er skråsikker på er psykopat – det endte med sykemelding da han la meg for hat etter at jeg trosset ham litt en gang. Det var ganske ille å se hvor lite hjelp det var og hvor alene jeg stod, så det beste var jo å komme seg bort fra de arbeidsplassen. Men der hvor P/N ikke er leder, hvordan går det når de har en leder over seg. Jeg kjenner en annen som jeg mistenker er P/N. Han hadde hatt sitt eget firma, men det gikk dukken. Så nå jobbet han for andre. Men jeg huser jeg reagerte på at han f.eks kunne si at han hadde gitt streng beskjed til ledelsen om at han skulle ha det sånn og sånn, ellers så ……. Vet han sluttet og begynte en ny plass, men der var det ikke heller optimale forhold for ham å være. Men kan det gå greit også, da tenker jeg at de kan være i arbeidsforhold i alle år med ledere over seg?

    37. Jeg er nå godt i gang med uke 13 med NK. Ting er litt lettere nå. Jeg leser og lærer mye på denne bloggen, hører på You-Tune-videoer og får også gode påminnelser og drypp på Instagram fra sider jeg følger der. Jeg har også samlet på omtrent alle teks-meldingene jeg har fått av ham – den gifte P med familie som jeg har vært involvert med. Må sies at jeg ikke var klar over at han hadde familie før jeg var hektet. Når jeg har endt det, lar han meg ikke være i fred. Så blir jeg jo mer og mer hektet. Men jeg leste en plass noe litt creepy når det gjaldt tekst-meldinger. Og dette var psykopater som hadde såret deg og utsatt deg for silent treatment og som hoovret deg igjen. Det var sannheten bak “Jeg savner deg”-meldinger. De sender meldinger om kvelden når du har lagt deg, slik at du får tankevern etter at samtalen er ferdig. De sender ut melding til 2 eller 3 samtidig for å se hvem som responderer. Men det i bakhode så var det ganske så ekkelt og nedverdigende å lese meldingene på nytt igjen. Ser jo nå at de fleste start-meldingene var såpass “runde” at de godt kunne vært sendt til flere. Og så sitter jeg der og tror de er kun til meg og at han sikkert savner meg og liker meg likevel. Creepy og nedverdigende. Og meldingene er også skikkelig slibrige. Selv om jeg aldri har svart slibrig tilbake, så kan de oppfattes sånn. Jeg er jo en person som egentlig har høy moral, men jeg har havnet på et forferdelig lavmål her når det gjelder det. Og jeg har blitt dressert til å godta det uten spørsmål. Håper jeg er i gang med virkelig å våke her

    38. Jeg skammer meg slik over at jeg har holdt ut med min venn, som jeg tror har sterke P/N trekk, men som også kan ha en annen personlighetsforstyrrelse, relasjonsvansker, i tillegg til ADHD.
      I løpet av de 3 siste årene har han drevet med varm/kald i mange perioder, ghosting/silent treatment i lange perioder og noen få uker pr år der kontakten har vært ok. Han har aldri sagt stygge ting til meg, men han ignorerer meldinger og viser ingen tegn på å være venn tilbake.
      I fjor var det taust og jeg fikk ingen livstegn på 6 mnd. Jeg prøvde å nå han, sendte sporadiske meldinger på sosiale medier og sms, uten å få respons. Senere sa han at han aldri tenkte på å kontakte meg i den perioden heller, da jeg spurte. Plutselig, den dagen han hadde bursdag, takket han for gratulasjon og vi hadde noe kontakt i et par uker. Så var det taust frem til jul. Da sendte jeg ham julepresang, som jeg vanligvis gjør, og plutselig kom det noen ønsker om å treffes. Han møtte ikke opp.Så gikk det en mnd til før jeg hørte noe, og da sendte han at han skulle inn til soning for vold.
      Vi treftes noen ganger før soningen og hadde jevnlig kontakt. Han lovet å ringe meg, noe han selvfølgelig ikke gjorde. Jeg hadde sagt at jeg sendte ham noe lesestoff etc underveis, noe jeg gjorde, med påfølgende brev, der jeg var ærlig med han, ikke om hva han gjorde mot meg, men ting som jeg hadde forventet av vårt vennskap og som jeg ikke hadde rett til. I tillegg skrev jeg en del om dagligdagse ting, tilbudte meg å støtte og hjelpe han og litt om vennskap generelt. Hele tiden følte jeg at nå kommer jeg ikke til å høre mer når han kommer ut (det skjedde sist han satt i fengsel), og jeg fikk rett! Nå er det taust igjen. Jeg er et spøkelse.Men til forskjell fra de andre gangene, har jeg fått nok. Jeg skammer meg sånn over å ha tryglet og bedt om et likeverdig vennskap, som jeg innerst inne visste ikke kom til å skje (selv om vi hadde det i 3 år). Jeg føler meg så verdiløs pga måten han har behandlet meg på, og er flau over at jeg har latt dette pågå så lenge.Jeg er rett og slett tom.
      Da jeg er usikker på om han er P/N, prøver jeg i første omgang gråsteinsmetoden. Han tar jo ikke kontakt, så jeg blir taus og kommer ikke til å gi ham noen form for oppmerksomhet og sender ingen flere meldinger. Jeg skal prøve å se om dette fungerer først, men satser på at jeg i løpet av sommeren klarer å gjennomføre full NK.
      Men det er allikevel så mange spørsmål. Jeg har lest alle innleggene her inne og higer etter mer, spesielt om ghosting, silent treatment og varm/kald, som jeg selv har blitt utsatt for i så stor skala at jeg kjenner på angst og har til tider vært dypt deprimert. Hva tenker dere om det jeg har fortalt her? Hadde vært fint å høre andre med lignende opplevelser, og som har kommet helskinnet gjennom det. Er så redd, for jeg er glad i han og kommer til å savne han (det som var bra i korte perioder), samtidig som jeg vet at nå må jeg sette grenser for meg selv. Jeg vet i hvertfall at det ikke nytter å si noe som helst til min tidligere venn, jeg når ikke frem. Så nå gir jeg slipp og gir opp. Nok er nok!

    39. RASERI, jeg vet ikke hvor mye det har vært brakt på bane og med fare for overlapping – en historie.
      Og jeg tenker ikke på sinne el., men et frådende vulkansk raseri jeg i et ganske langt liv aldri før har vært vitne til, for ikke å si i nærheten av – alt på sms/mail. Foranledningen er kvinnen det er snakk om på toppen av idealiseringsfasen tydeligvis hadde utforsket sin egen kjønnsidentitet og presenterte seg som mann (kjønnsflyter) med nytt navn og det hele ( som den naturligste ting av verden) noen skarve timer før hun skulle komme og «varme hjertet» mitt. Og at jeg var over og ut. Hun var mann og forelsket seg ikke i menn. En idealisering som også inneholdt slutty tekst, bilder og filmsnutter.
      Etter NK, dvs jeg unnlot å svare på et par mld, på 8 uker bestemte jeg meg for å skrive til henne, fortelle hvorfor jeg ikke svarte og konfrontere henne på en konstruktiv måte med fortielser og løgn – et definitivt adjø. I mellomtiden hadde jeg ved det enkleste google søk funnet trans-sider hun hadde besøkt. Ved ett tilfelle samme dag hun holdt meg i ånde noen kveldstimer mens jeg satt med en venn på bar over noen øl.
      Konfrontert med bla dette og som en henvisning til det som var slutty med ordene, de mest dekkende og ikke seksuelle jeg kunne finne – «da du angrep puta di» gikk dama virkelig i svart. Spesielt hentydningen til puta fremhevet hun som nedverdigende og at jeg visste det var sårende.
      Jeg mottok en mail som jeg i dag takk og pris kan lese som en sykejournal. Det var altså et raseri, et hat som forsiktig sagt var skremmende, egentlig umulig å gjengi, samtidig som hun hadde behov for å fortelle om familien med navn på barn, søsken osv som om jeg fortsatt var en del av den indre sirkelen. At hun ikke helt hadde oppnådd den ønskede aksepten fra dem og var lei seg og nedbrutt pga det. Fått en ny venn (fritenker) som maktet å se det mannlige i en kvinne. Til alt overmål sjansen jeg aldri fikk. Ved siden av det buldrende raseriet var det selvsentrerte det mest fremtredende – det gjennomsyrer alt hun skrev. Det var meg, meg, meg og atter meg ned til det minste komma.
      Avsluttet med å blokkere meg 4 uker på sms (WTF!) og så kunne vi møtes over en kaffe. Der skulle jeg tydeligvis få et miniseminar om kjønnsflyting og crossdressing… Dagen etter blokkerte jeg henne på fb og har selvsagt ikke hatt kontakt siden.
      Det hører med til historien at hun har avsluttet meg etter samme mønster tidligere, bare at denne siste var av det spektakulære slaget – sant å si umulig å toppe.
      Som psykologen min sa – skal vokte meg vel for fjerndiagnostisering, men her snakker vi om overlappinger så det holder. Også trygt innenfor tema for denne bloggen.

      PS. Jeg har fortalt deler av dette i min første kommentar her for noen måneder siden, og har ingen intensjon om å trøkke min historie ned i halsen på noen. Men måtte ta det med for å anskueliggjøre det jeg vil lufte – det syke raseriet.

      Vil for ordens skyld, sikkert unødvendig,legge til at jeg nær sagt gjennom hele voksenlivet har hatt/ har venner over i det skeive, i det forskjelligste varianter.

    40. Hei. Har prøvd å stille spørsmål men ser ikke den kommet opp. Beklager at jeg spør igjen . Men kan en psykopat gråte mens han ser en rørende film ? Kan han si at han har ikke bra med seg sjøl ? Kan han si at han vil å gå i par terapi når jeg sier at jeg avslutter forhold på grunn av daglige misnøye og krenkelser hvis jeg ikke gjør som han vil ? Sjalusi de lux er det også . Takk

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg