Objekter i rehabilitering hører ofte at de er på vei “ut av tåka”. Men hva menes med dette? La oss utforske dette uttrykket i dag, hvor det kommer fra og hva som legges i det.
Uttrykket har noe av den samme betydningen for tidligere objekter, som å “komme ut av skapet” har for homofile. Dette fordi man nesten kan sette en dato på å “komme ut av tåka”. Det er en milepæl, og tidslinjen i livet blir etterpå betraktet som “før og etter tåka”. Det er ingen tvil om at livet blir markant annerledes etter tåka, også dette som å “komme ut av skapet”.
Vi befant oss i spesielt tykk tåke under relasjonen med psykopaten, men hadde kanskje delvis vært innhyllet i tåke i hele våre liv, også innen vi traff psykopaten, fordi vi hadde en oppfattelse av kartet som ikke stemte med terrenget. Jeg snakker her på bloggen ofte om empater, HSP og medavhengige som hele livet har hatt uhensiktsmessig adferd som ikke tjener dem. Dette gjelder spesielt barn av narsissistiske og psykopatiske foreldre som har blitt tåkelagt hele livet, men også objekter som ikke kjenner seg igjen i disse kategoriene har ofte hatt oppfattelser om andre mennesker som ikke har vært basert på virkeligheten; “alle er gode på bunnen”, “jeg kan ha tillit til at alle vil levere tilbake gjenstander eller penger de har lånt, også fremmede som jeg ikke kjenner”, “alle er like snille som jeg er, de slemme er kun oppdiktet på TV, sitter i fengsel eller opererer i miljøer som jeg aldri vil komme i nærheten av”, “hvis de slemme kommer i nærheten av meg så kan jeg se det på dem”, “uærlige mennesker jobber ikke i mitt yrke, fordi de aldri ville fungere i min jobb som handler om omsorg for mennesker” etc etc. Ser dere hvor jeg vil hen? Kjenner du deg igjen i dette?
Det er veldig lett å oppfatte noe feil, og meget vanskelig å hele tiden se ting klart. La oss ta et eksempel. Du er på en lang biltur og skal forflytte deg fra A til B. Bilturen tar et par timer. Da du setter deg i bilen og begynner på turen så er været grått og tåkete, faktisk klarer du nesten ikke å se foran deg og må kjøre med redusert fart. Men etter du har kjørt en time så letter plutselig tåka, sikten kommer tilbake, himmelen er blå opp og sola skinner. Du kan øke farten og alt føles lettere.
Dette har vi alle opplevd. Hvor mange av oss oppfatter det slik at været plutselig slo om, bokstavelig talt som lyn fra klar himmel? For det er jo unektelig slik det oppleves. “Nå ble været plutselig godt” forteller vi oss selv. Det kan selvfølgelig skje, at været brått slår om. Men mer sannsynlig er det at der er vi som har beveget oss inn i det nye været fordi vi forflytter oss. Mest sannsynlig er været fortsatt det samme der hvor vi satt oss i bilen og begynte kjøreturen, og mest sannsynlig har det vært det samme hele dagen der hvor vi nå befinner oss. Det er med andre ord ikke været som har slått om slik vi oppfatter det, det er vi som har forflyttet oss fra det dårlige til det gode været.
Denne metaforen kan også brukes om det å komme ut av tåka. Som skrevet så blir livet som regel markant annerledes ute av tåka enn det var mens vi fortsatt befant oss i tåka. Men husk at rehabilitering og oppvåkning betyr bevegelse, akkurat som når vi kjører i bilen. Derfor er livet blitt annerledes, fordi vi har forflyttet oss mentalt og emosjonelt. Vi har beveget oss ut av tåka og inn i en ny dimensjon som alltid var der, det var vi som tidligere ikke befant oss i den. Bruk derfor litt tid på å tenke over hvordan våre egne oppfattelser kan bedra oss, og at det krever mye refleksjon, bevissthet og ikke minst tilstedeværelse for å oppfatte ting riktig. Kun de færreste av oss er årvåkne (og samtidig avslappet) nok til hele tiden å oppfatte alt riktig. Hvis vi blir altfor årvåkne så kan vår oppfattelse gli over i paranoia og dette vil heller ikke være en korrekt oppfattelse av virkeligheten.
Da vi traff psykopaten så beveget vi oss fra et liv i dis til et liv i tykk tåke. Psykopaten trakk oss inn i en tilstand av forvirring, med manipulering og tåkelegging hvor ingenting lenger var virkelig, og minst av alt kjærligheten vi trodde de hadde til oss. Husk at tåkeleggingen startet allerede med idealiseringsfasen da vi ble ledet på villstrå. Vi var Snehvit som lot oss lokke til å bite av det skinnende eplet som den onde dronningen tilbød oss. Men eplet var ikke spiselig og dronningen var heller ikke så ung og pen som hun så ut til å være ved første øyekast. Å spise av eplet førte oss inn i en søvn/transe som det var meget vanskelig å våkne opp fra.
Dronningen ville ikke at Snehvit skulle våkne opp fra sin søvn/transe, fordi dronningen ønsket å være den vakreste i landet. Snehvit skulle derfor holdes sovende og dronningen var livredd for at en prins skulle vekke henne til live med et kyss. Begynner dere å se at psykopaten gjør det samme? Psykopaten er livredd for at objektet skal finne veien ut av tåka, forlate ham/henne og avsløre ham/henne. Tåka som psykopaten bevisst omslutter objektet med består derfor av flere bindende elementer som er ment å holde objektet der, hvorav den største er illusjonen om kjærlighet.
Det engelske ordet for tåke er “fog”. Passende nok så består fog av tre bokstaver som alle er forbokstavene i tre av de sterkeste bindemidlene i den psykopatiske tåka; fear (frykt), guilt (skyld/samvittighet) og obligation (pliktoppfyllelse/lojalitet). De av oss som har vært sammen med en psykopat vet at psykopaten spiller meget sterkt på disse tre elementene for å holde oss fast i et psykopatisk bånd med ham/henne.
Fear/Frykt. Det lå alltid en underliggende frykt for å “vekke monsteret” sammen med psykopaten. Objekter kan ha opplevd dette forskjellig. Sterkest var nok opplevelsen med den arrogante og lettantennelige åpne psykopaten. Med den skjulte psykopaten kan denne frykten ha vært mye mer subtil eller dukket opp senere i forløpet. Men enda mer enn frykten for konfrontasjoner så spilte psykopaten på objektets frykt for å miste relasjonen, det vil si at det lå en underkommunisert trussel om å forlate objektet hvis objektet ikke var føyelig og (umenneskelig) tolerant. Taushetskurer og ghosting kan anses som smakebiter og som øvelse på denne trusselen om brudd, slik at objektet skulle gå på tå hev og aldri være sikker på om psykopaten ville være sammen med objektet eller ei. Frykt basert på usikkerhet skaper en desperasjon i objektet og er alene et meget sterkt bindemiddel.
Skyld/samvittighet. Ved hele tiden å spille på objektets samvittighet så slipper psykopaten unna med nesten hva som helst. Skyld projiseres over på objektet; “se hva du fikk meg til å gjøre”, “jeg hadde aldri gjort…. hvis du hadde….”. Følelsen av konstant skyld gjør at objektet blir værende i relasjonen og i tillegg yter mer for å bevare den. Psykopaten spiller også på objektets samvittighet ved å gjøre seg til et trengende og uskyldig barn. Jeg har flere ganger fortalt om hvordan psykopaten ble som en lillebror for meg mer enn en partner, og man forlater ikke en lillebror i nød uansett hvor mange raseriutbrudd han har. I stedet tok jeg ansvar for både hans oppførsel og for min, dette til tross for at han på det tidspunktet nærmet seg 30 år. Andre objekter forteller om lignende opplevelser av at psykopaten var et “ekstra barn” som de i mange tilfeller faktisk var gift med.
Pliktoppfyllelse/lojalitet. Psykopaten spiller her på objektets iboende evne til, og behov for, å være ordentlig. Objektet fulgte opp avtaler og ordnet alt av oppgaver som psykopaten anså seg for hevet over eller som kjedelige; at nettverkets bursdager ble husket på og gaver kjøpt inn og at husarbeid ble utført, i tillegg til at psykopaten dro nytte av objektets indre (overdrevne) moralske veiviser på den måten at objektet aldri bannet, hevet stemmen eller gjorde seg uverdig. Da kunne psykopaten i eget hode hele tiden gå seirende ut av konflikter. Jeg skriver “overdrevne” i parentes fordi psykopaten ofte søker objekter som hadde en meget streng og selvdestruktiv moral, det vil ofte være snakk om skambaserte personligheter som er enkle å korrigere og irettesette fordi de sjelden hevder sin rett. I tillegg ble det en lek og spennende utfordring for psykopaten å drive det moralske objektet til vanvidd og ut av sin moralske komfortsone, for eksempel ved å fremprovosere at det vanligvis fattede og lavmælte objektet skriker ut sin frustrasjon i en konflikt; “haha, der kan du se, du er ikke bedre enn meg”. Tett knyttet til pliktoppfyllelse så ligger lojalitet. Et pliktoppfyllende objekt vil ikke uten videre forlate en psykopatisk partner som innimellom snur og appellerer til objektets (spesielt medavhengige) behov for føle seg uunnværlig; “jeg trenger deg, ikke forlat meg, kun du kjenner meg ut og inn”. Lojaliteten forsterkes også av den ovennevnte opplevelsen av at psykopaten ikke er en voksen partner, men et trengende barn.
Som dere ser så dekker “FOG” over de sterkeste bindemidlene i det som utgjør et psykopatisk traumebånd, selv om det også finnes flere elementer som ikke kan flokkes innunder de nevnte. Det viser også at det ideelle objektet ikke kan være hvem som helst, men mennesker som har en høy/sterk moral, er ordentlige, samvittighetsfulle og lojale nærmest til den bitre slutt, men som dessverre også er selvdestruktive og frykt/skambaserte – egenskaper som ikke er over selv om psykopaten er ute av bildet, og som mange av oss jobber med kontinuerlig i kjølvannet av relasjonen.
Men husk; det er faktisk en formidabel prestasjon å komme ut av tåka, som tar lang tid og lenge er en kamp mot kognitiv dissonans. Det er ikke for tynnhudede mennesker å finne veien ut av tykk tåke. Tvert imot kreves en meget sterk psyke. Klapp deg selv derfor på skulderen for at du er ute, eller på vei ut.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Takk for dette innlegget! Det er jammen rart å lese og å se det svart på hvitt, ting som jeg har tenkt om P. Han spilte ganske riktig på både frykt (truet med å kaste meg ut om jeg ikke gjorde som han ville eller oppførte meg slik og slik, truet med å gjøre så jeg aldri fikk se barna igjen), skyld (ga meg f.eks skylden for sine egne raseriutbrudd – noe som bidro til min evige vandring på eggeskall, og han oppførte seg til tider så jeg følte at han var mitt tredje barn) og lojalitet (husarbeid – som jeg fikk kjeft for dersom det ikke var utført slik P ville, innkjøp av gaver til barneselskap og jul, for å nevne et par eksempler). Det tar mye tid og krefter å holde seg på beina til tider. Og de merkeligste ting kan trigge det at jeg får angst. Det verste (og det trigger også!) er å tenke på hvor traumebundet jeg har vært, hvor hjernevasket jeg var. Det nærmer seg tre år siden jeg gikk, og jeg er så stolt av det jeg har klart. Men det har kostet mye, og det koster fortsatt mye krefter. P gir seg ikke så lett, nemlig. Og han forsøker nok fortsatt å få kontroll på meg, slik han kontrollerte meg gjennom store deler av vårt ca 20 år lange forhold.
Tusen takk , igjen for utrolig bra beskrivelse. Befinner meg på et sted der tåka ligger bak meg. Solen er mest der fremme, men føler den til tider. Sånn ca.der. Omgivelsene er nå klarere. Det innebærer mennesker jeg har kjent i flere år eller mennesker jeg har møtt etter P/N, har jeg ikke den samme toleranse for. Det ” tynnes ut i rekkene” . Er mer klar på grenser anng.hva som er å leve med. Tidligere lot jeg allt bare fare. Det krever også styrke å stå i det, men er eneste vei å gå for møte godt vær.
Tak Daniel for endnu et godt indlæg. Det beskriver lige sådan som jeg har haft det i mit lange forhold med P. Han skabte konflikter ud af det blå, beskyldte mig for at det var mig der ville skændes ( jeg prøvede at undgå det ) truede med at forlade mig , klagede over noget jeg havde sagt eller gjort ( eller ikke gjort ) alt var uforudsigeligt. Jeg kunne mærke på ham, når den mørke side kom . Det var for det meste når vi var alene, ellers kunne han til en hvis grad beherske det. Han ville bestemme hvordan jeg skulle koge vandet ( lyder helt åndssvagt ) hvordan jeg tog bad, hvordan jeg ristede en bolle . Jeg holdt dog fast i at gøre det på min måde. Det udløste hver gang et skænderi . Der var ingen logik i hans mærkelige ideer, tror bare han prøvede mine grænser af og fik et kick af at skændes. En gang lavede jeg noget forkert mad..man kunne ikke få den type mad på en fredag ! Ja, det lyder som en joke nu, når jeg skriver det, men fakta er at det var så langt ude , det jeg blev udsat for til sidst. Når jeg så prøvede at forlade han, gjorde han alt for at få mig tilbage og det hele gentog sig …bare endnu værre end før
Ja! Min x P skulle belære meg om absolutt alt. Hvordan koke kaffe, hvordan lage mat, hvordan rulle røyk, hvordan ta et bad etc.. Klikka helt og ghosta meg i flere timer pga at jeg krydra maten i “feil rekkefølge”..
“Krydre maten i feil rekkefølge”…. det er jo latterlig.( Sett i ettertid da, sikkert ikke mens det stod på. ) Eksen min klikket fullstendig for noe jeg ikke husker, – han klikket ofte for filleting, og da skulle han skilles. Og alle møblene skulle han sage i to like deler, “siden det skal deles 50-50”. Også latterlig oppførsel!
Det har vel noe med det nevnt i blogginnlegget, at de aldri blir voksne.
Nei, de blir aldri voksne. o ja, de klikker for filleting evt ingenting i det hele tatt.. Fører til at man går på nåler rundt dem.
Hadde dattera mi på besøk mens jeg fortsatt var med P, som begynte å lire av seg en slags som ble mer og mer usaklig ordsalat. “Jeg syns det er kjipt, det virker som dere går på eggeskall rundt meg. Jeg har jo hatt en vanskelig barndom, buhu” etc..
Jo takk, det har faktisk vi også hatt. Men vi er ikke manipulerende, narsissistiske sadister som bare tenker Me Myself And I av den grunn!
Ex P’s svada, trusler og ondsinnethet blei for mye til slutt.
Klart man kan humre litt ovenfor div usakligheter i ettertid, når man så smått har begynt å komme seg igjen. men fy faen, for noen uvesener!
Hun klarte tilogmed å lire av seg “Det står i horoskopet ditt at du kommer til å dø av hevelse.. Derfor får du ikke potetgullet!” Tok fra meg posen med potetgull og bokstavelig talt helte den i seg på under et minutt! “Nam, det var digg!” ..
Ser jo selvsagt det latterlige i den situasjonen nå, men ikke da..
Direkte provokasjon.
En anna ting hun presterte å faktisk få meg *nesten* til å tro på: “Du endrer personlighet og blir ufin når du har tatt deg en (1) øl.” Ja, nemlig. Dette kom fra en person som var totalt ustabil, med et alkoholproblem som gjorde henne mye, mye verre.. “Og hva med deg selv, kjerring?!” Total syntax error og klikk.
Projisering..
XP klikket da jeg forsynte meg. Maten var ikke ifølge ” kakediagrammet”. Dvs fordeling karbohydrater , proteiner. Det jeg reagerte på også: neste dag la han maten på min tallerken og det var lik fordeling som min. I mitt hode: ????????????? Men, sa ingenting.
Det er snart 4 måneder siden det ble slutt på det mest absurde forholdet jeg har vært borti med min P. Han tok kontakt via sosiale medier, så hele kontakten har vært der med opplading til fysiske treff. Jeg gikk gjennom hele syklusen med idealisering og lovebombing til han hektet meg. Så når jeg var hektet, var det gradvis devaluering til jeg ble forkastet og utsatt for ghosting og silent treatment etter noen alldeles spesielle fysiske treff der han nærmest tvang seg til sex. Men i hele denne perioden var jeg rett og slett i en tåke. Den eneste jeg tenkte på var ham, jeg var helt besatt. Den rusen når jeg var i kontakt med ham og den depresjonen når jeg ikke hørte noe. Men i de ukene jeg ikke hadde kontakt og kom meg litt utav den tjukkeste tåken, så ante jeg at noe var merkelig. Men jeg forsto ikke greia helt. Visste bare at noe ikke stemte. Magefølelsen snakket til meg hver eneste gang noe var “off”. Men jeg overhørte den indre stemmen som snakket til meg, og jeg ville ikke tro på det alle skrev her i bloggen om disse P/N, selv om det meste stemte så skummelt med min P. Under disse årene leste jeg mye på bloggen her, jeg hørte mye på You Tube videoer og fulgte mange på Instagram der gode ord kom frem. Jeg bet meg merke i et anlegg fra Meredith på Inner Integration på You Tube som snakket om “The big picture” eller noe sånt. Og så plutselig fant jeg ut hva “X” var i den vanskelige “matteligningen” jeg hadde strevet med forstå. Når jeg satte inn min nye oppdagelse der alle X´ene var i ligningen, så gikk ligningen opp og jeg forsto alt jeg ikke hadde skjønt før. Det var en kvalmende, ekkel og motbydelig a-ha opplevelse for meg, men nå forsto jeg plutselig alt jeg ikke hadde kunnet sette fingeren på før. Jeg leste igjennom alle meldingene våre med min nye viten, og plutselig SÅ jeg de vakre og spennende meldingene med helt nye øyne. Nå fikk de plutselig en helt annen betydning. Mange av meldingene var så generelle at jeg forstår nå at de innledende meldingene som jeg trodde var kun til meg, var meldinger han sendte til mange for å se hem som responderte. Han fikk nok NF av å spille med flere på en gang. Jeg husker jeg var helt fra meg av glede over å få melding av ham, nå føler jeg meg bare helt idiotisk når jeg forstår at jeg ikke var den enste. Jeg ser hele bildet klart, og kjenner at jeg nå er ferdig med personen. Tror det er fordi jeg kom ut av tåken og ikke har hatt kontakt med ham på lenge. Han har ikke kunnet innhylle meg i tåkestøvet sitt lenger. Men selv om det var en ekkel og kvalmende oppdagelse der jeg føler meg så dum og nedverdiget og ferdig med ham, så har jeg enkelte tunge dager for det om. Jeg savner så enormt rusen han ga meg. Er det normalt, selv om jeg nå vet 100% hva han er og hva han holder på med? Det var en så vidunderlig tid. Men jeg kjenner meg også forandret. Opplevelsen med ham endret meg som person. Kanskje jeg, når jeg har kommet ut ordentlig ut i solen igjen, kan være takknemlig for opplevelse som gjorde at jeg faktisk endret meg til å bli en mye bedre versjon av meg selv og der jeg tillater meg å ta plass og ikke være så people-pleaser som jeg faktisk var? Jeg har mange gode dager, så kommer det en tung dag innimellom. Men jeg vet at jeg aldri kunne gjort noe annerledes i denne relasjonen, jeg kunne aldri tenkt meg at det kunne finnes mennesker som faktisk kunne være så ondskapsfulle og manipulerende som disse typene. Og jeg vet at jeg aldri hadde vært klar til å avslutte det før jeg forstå “the big picture”. Nå forstår jeg det
Jeg lurer på om Daniel eller noen av dere lesere har sett NRK-serien Unge Lovende, og har noen tanker om karakteren Leo (som en av hovedkarakterene er kjæreste med i sesong 2 og 3)? Er det en psykopat serieskaperne her prøver å framstille, og er det en god portrettering av en psykopat i så fall?
Selv følte jeg at det gikk kaldt nedover ryggen av Leo-karakteren; den initialt sjarmen, den ekstremt subtile men tydelige kald/varm-vekslingen, gaslightingen, forvirrende adferd, det økende konfliktnivået hos paret og måten han spilte på kjærestens aller svakeste punkter. Mye av det minner meg om min P/n. Hadde vært interessant å høre hva andre synes.
Maria: De er bare falske og skal typisk vri en hver skyld og et hvert ansvar over på deg/andre. Det jeg synes er veldig nedstemmende er at dette gjelder ikke bare folk vi har (med tid og møye) funnet ut at er P/N, men også en del andre selvrettferdige folk. Det er så slitsomt innimellom, synes jeg. Folk som ikke vil ta ansvar for hva de har sagt og gjort, og står der og skjønner ikke, husker ikke. bla, bla… stilt ovenfor noe en selv har reagert veldig på. Så kan man typisk tenke: Du er kanskje ikke helt god, du? Noe av problemet er vel at det finnes beinharde egoister som ikke bryr seg mye utover seg selv og kanskje inkluderer i den utvidede egoisme sin egen kjernefamilie. Er støtende og lite hyggelige ovenfor andre, og bare skylder på disse hvis noe blir reagert på.
Litt av problemet med ferden ut av tåkehavet mener jeg er at når man ser så ser man alle disse “gråsone folkene” i et klarere lys og begynner å undre seg mer over det ene og det andre av oppførsel blant folk en ikke uten videre vil betegne som P/N. Men – det er jo ulike typer og grader av arten.
Kommentar til empati og autismespekteret.
Jeg har et barn / snart voksen med høytfungerende autisme. Har jobbet konsekvent med empati og evne til og ta andres perspektiv i mange år. Jeg vet ikke om det er min innsats, kanskje en sunn kombinasjon over det jeg observerer nå.
Han er reflektert og har en empatisk forståelse ovenfor andre mennesker, kombinert med omsorg må jeg faktisk få han til å reflektere over personlige grenser. Så, de er ulike, født med forskjellige ressurser som alle andre, ingen er «kun deres diagnose» de må kartlegges dersom behov.
For og si det litt på kanten, så er denne reflekterte snart voksne langt mer voksen enn narsissisten jeg møtte på 😉 empatibarmometeret er skyhøyt i forhold 😉 🙂
Maria – her berører du noen kjernepunkter som er viktig å ta med seg.
Men først – etter å ha lest div innlegg her over tid, enkelte så ille at man kan gråte blod har jeg for lengst innsett at jeg har sluppet billig unna. Dvs. alt er relativt – min smerte er min smerte. Likevel.
Jeg tenker på det du skriver om at vår erfaring gjør at vi kan spotte det unormale, (i det “normale” om jeg forstår rett) – lovebombing, idealisering osv.. uten å slippe taket på hvem vi er og hva vi ønsker oss – som du så riktig sier, “vi vil jo bli elsket for den vi er på godt OG vondt”. Forstår jeg deg rett så mener du at vi må holde fast ved som gjør oss til gode og elskelige mennesker. Det MÅ vi ellers har djevelen vunnet.
Jeg finner det også både riktig og ytterst viktig det du skriver om å spotte manipulasjon,ansvarsfraskrivelse etc hos helt “vanlige” mennesker, ikke kun være opphengt i en p/n.
Hun som fikk meg hit er ingen klassisk p, men som min psykolog sa, fritt etter hukommelsen – her virker det å være mange overlappinger av personlighetsforstyrrelser med sterkt sviktende empati og virkelighetsoppfatning som to soleklare trekk. Men det viktigste er ikke hva vi kaller det, men hva det gjør med deg – hva du ser og opplever. Diagnosesystemet er hovedsakelig et redskap for behandling. Å forstå – det er ikke meningen at vi skal forstå det syke.
Her vil muligens bloggforfatter og andre være rasende uenige, men meg har det i hvert fall vært en god drakraft. Men likevel ikke mer enn at jeg enda kan google meg i hjel for om mulig å knekke koden en gang for alle. Men gitt meg vissheten om at den aldri vil bli knukket – den må altså settes på kontoen for syk.
Som sagt før av flere her – vi som leser og skriver her er mennesker med en sterk indre dialog, sterk omsorg for andre som så gjerne vil tro det beste om våre medmennsker. Derfor vil vi også bruker lenger tid på å bryte ut – den tida får vi ta, ta lærdommen. Men forbli oss selv!
Det siste punktet er jo om meg og n, ingen tvil. Jeg er fremdeles en pliktoppfyllende, lojal og tålmodig person og vil gjerne være det, men aldri i livet om noen n/p skal dra nytte av de sidene mine igjen. Det er ingen dårlige egenskaper, det som må læres, er å sette ned foten tidlig når noen utnytter deg. Altså..vekk med tåka.
Når man har kommet ut av den tjukkeste tåka og man virkelig forstår at den man har vært involvert med er P/N, hvor langt er vi da kommet i rehabiliteringen? Jeg ser og forstår nå hva jeg har vært igjennom. Det vanskeligste har vært å forstå at den man har vært så forelsket i og kjent til virkelig ER en P/N. Men nå forstår jeg det. Jeg har dager som er gode, der jeg tenker på ham riktignok, men ikke plagsomme tanker som gjør meg trist. Så har jeg dager som er tunge, der det går opp for meg at det er over og at jeg aldri mer skal få kjenne på de gode følelsene han ga meg. Jeg blir sint fordi jeg føler meg nedverdiget av ham, jeg syns det er helt vanvittig at det virkelig finnes mennesker som utsetter andre mennesker for denne mishandlingen med viten og vilje. Men hva gjør jeg på veien videre? Av og til er det så lett å glemme de vonde tingene en har blitt utsatt for, men jeg vet at hver gang han utsatte meg for devaluering, så kjente jeg det i underbevisstheten. Jeg kjente at noe var feil, men valgte å ikke lytte tilden. Er jo en god ting at man kanksje lærer seg lytte til den og være lykkelige for at underbevisstheten virker. Men hva gjorde andre for å komme seg videre etter å ha kommet ut av tåka? Ta dagene til hjelp? Syns livet er litt grått og kjedelig plutselig
Da er du kommet ganske langt, men husk at det er forskjell på å “forstå” og “føle”. Traumebåndet er følelsesdrevet. Det betyr at selv om vi forstår, så er vi fortsatt mentalt og emosjonelt bundet til psykopaten. Når du har kommet veldig langt i rehabiliteringen – nesten til veis ende – så vil du føle avsky/forakt/hat mot psykopaten. Å tenke på ham/henne vil nærmest gjøre deg fysisk uvel. Denne fasen – når den har vart en stund – vil gli over i likegyldighet. Da vekker det ikke lenger noen sterke følelser i deg å tenke på vedkommende, den nye partneren, hva som skjer med dem, hva de tenker om deg etc, og du gidder ikke lenger å bruke masse tid på å gruble over eller dvele ved det. Husarbeid er faktisk blitt mer interessant. Traumebåndet er brutt. Det er her du skal ende og være.
Mange er opptatt av hvor lang tid dette tar. Det er klart at man er utålmodig når det er veldig smertefullt. Tidsaspektet varierer fra person til person, men du er nødt til å tenke i “år” fremfor uker eller måneder. Hastverk med å fjerne smerten vil bare gjøre vondt verre fordi man vil gjøre uhensiktsmessige handlinger som å bryte NK eller gå for raskt inn i en ny relasjon. Drikke for mye eller røyke for mye, you name it. Alle som har vært virkelig traumebundet må belage seg på å stå i smerten en stund. Våg å stå i den!
Smerte er et varsel om at vi trenger forandring. Når vi legger hånden på en varm flate så sier kroppen “fjern hånden” i form av smerte. Smerten etter bruddet med psykopaten betyr “fjern psykopaten”, altså må man jobbe med å bryte traumebåndet. I prosessen lærer de fleste i tillegg mye mer om seg selv og hele sine liv. Det er derfor mye innsikt å hente i å jobbe med dette nøysommelig og uten hastverk eller desperasjon.
Jeg er kommet i fasen hvor jeg blir fysisk uvel av å tenke på psykopaten
Sigma, kan du fortelle litt om veien til der du ble uvel var? Gikk det lang tid før du forsto hva han var? Var du gjennom alle faser? Og hvor lang tid? Føler du deg ferdig med ham nå?
*Hun…
Det begynte som sedvanlig, love bombing og total invasjon av min personlige sfære. Hun proklamerte oss som kjærester etter maks ei uke, “love of her life” etter maks to.. Intenst.
Hun snakket veldig mye om sin forferdelige oppvekst/familie, og skulle hale ut alle detaljer om meg på en intens måte. Var så overbevisende og “søt” at jada, null problemer. Stussa vel en smule over at absolutt alle hun noensinne hadde hatt kontakt med var alkoholikere/sjalu/psykopater/manipulerende/ondskapsfulle, men livet mitt har ikke akkurat vært en dans på roser heller.
Skal tilføyes at jeg er bipolar og kronisk depressiv, så responderer nok ganske lett på en som viser meg oppmerksomhet og “kjærlighet”.. Hun på sin side, mente hun hadde adhd, en diagnose hun sa hun hadde fått iløpet av bokstavelig talt ti minutter!
Hun klarte tilogmed å påpeke at min mor har narsissistiske trekk og at min bror er utpekt som Gullunge og jeg som syndebukk, noe som forsåvidt faktisk er sant.
På denne tiden var jeg også ensom, isolert og rett og slett sultefora på kjærlighet og intimitet fra det motsatte kjønn, så satte meg ike akkurat på bakbeina. Selv om jeg allerede da burde ha sett røde flagg.. Hun kom jo rett og slett inn og gjorde seg til hovedperson i livet mitt.
Så begynte det etter hvert, nesten umerkelig, å gli over i fleipende nedsettende kommentarer. Musikksmaken/filmsmaken min var noe ræl, samt hobbyene mine var bortkasta. Bare små drypp og hint, som jeg var såpass forblinda at jeg direkte overså. Prøvde å kvele den idre stemmen som sa at “vent nå litt her”..
Vi var uføretrygda begge to, hun hadde faktisk dog penger på bok i tillegg. Men på tross av dette måtte jeg alltid betale for alt.. Jeg begynte faktisk (sannsynligvis bevisst) å glemme å ta med penger/kort på handleturer, ble alltid et helvete nårt det viste seg at hun ble nødt til å betale. Alltid.
Begynte smått med det som jeg i ettertid ser i bunn og grunn var daglige krangler, fikk jo faktisk skylda for alt. Og en (sjelden) voldsepisode.. Jeg måtte jo skjønne at jeg hadde framprovoser den selv (med min bipolare væremåte) og hun ikke kunne reagere på noen anne måte! Unnskyldninger og krokodilletårer opp i mente, såm endte med å avfeie det.
Så kom min datter på besøk, 16 år gammel på den tida. Også bipolar forøvrig. Hun lot seg først naturlig nok sjarmere av psykopaten, men i og med at hun så det hele utenifra, satte hun store spørsmålstegn ved den absurde væremåten til min eks.
Noe som glatt ble avfeid av min eks “Ja dere bipolare dramaqueens, skal overdrive alt”. Og sklei tilbake til den overdrevent sjarmerende lovebombinga..
Varte ikke så lenge da konfrontasjonene ble mer og mer hyppig og alt var jo min feil, må vite. Kunne utløses av noer så absurd som at døra var ikke helt lukka, kaffekoppen sto ikke på riktig sted og slike ting. ble totalt krakilsk oppførsel. og fikk sett grundig det såkalte narsissistiske svarte blikket! Flere ganger..
Ser jo at jeg havna totalt i tåka, begynte å tvile på min egen forstand og virkelighet. Samt slutta å interessere meg for så godt som alt.
Sexlivet som først hadde vært så hyppig og euforisk ble også mer og mer fraværende, og skled gradvis over i at jeg oppfatta det som egoistisk og nærmest overgrep. Hun skule tilfredsstilles, ikke jeg!
Så, etter et og et halvt år dro vi på ferie til hovedstaden hvor dattera mi bor. Dattera mi var på besøk og vi fulgte med henne ned igjen. Det ble mildt sagt en tragisk affære.
Bodde hos en kompis, som min eks ikke hadde mye positivt å si om, i ettertid.
Så i denne perioden var det bursdagen min. Hun takla ikke spesielt godt å ikke være midtpunktet! Alt fokuset på min person og mine musikkønsker under denne festen gjorde at hun kalte meg grandiost selvopptatt og narsissistisk.. Samt skar i meg med kniv (!), noe jeg oppdaga senere. Mye alkohol i bildet denne kvelden..
Dattera mi hang med hele denne perioden og ble mer og mer verbalt høylytt og “frekk” ovenfor min eks, forståelig nok.
Jeg dro tilbake ca en måned før min eks, noe som gjorde at jeg i praksis fikk fri og tid for meg selv i 3-4 uker. Det var til stor hjelp for å få hodet mitt på rett kjør igjen.
Så fort jeg dro, slutta dattera mi å henge med eksen, som hadde blitt igjen og da bodde på sofaen til sin egen datter. Ifølge henne var dattera mi “lei av alt styret JEG hadde forårsaka”. Ja riktig, min datter kom med en ganske anna historie. “Våkn opp fatter’n. Du finner deg i altfor mye usaklig dritt og jeg kjenner deg ikke igjen!”
Eksen insisterte på å skype daglig denne perioden, og snakke høl i huet på meg med motstridende uttalelser og reinspika ordsalat. Ifølge henne skyldte jeg en unnskyldning ovenfor min kompis og min datter for min “dårlige oppførsel”.
Når jeg så sendte henne screenshots av min kompis og datters bekymringsmeldinger og forsikringer om at jeg absolutt hadde mitt på det tørre, kalte hun dem gale!
Nærmest ved en tilfeldighet kom ejeg over en blogg om narsissisme og psykopati mens jeg var aleine disse ukene. Noe som gjorde meg mer og mer obs på hva jeg faktisk var utsatt for.
Bestemte meg da for å sette en teori ut i praksis, hårreisende nok. Gjorde meg kald og likegyldig ovenfor henne, gjorde null vesen ut av meg, hadde vondt i huet når hun forlangte sex etc..
Hun begynte å bli desillusjonert, desperat å begynte å framprovosere håpløst usaklige krangler som jeg bare besvarte med “Jada, du har vel rett som vanlig. Du tar jo aldri feil” For deretter å late som ingenting. Nærmest overtok hennes væremåte, bisarrt nok.
Til slutt ble hun så desperat at hun gikk fysisk til angrep på meg, framprovosert av ingenting, at jeg bare gikk og henta den ferdigpakka bagen min med det høyst nødvendige og gikk. Til min bestemor og fikk tilbake gutterommet.
Gikk så på byen. Lite lokalmiljø, hjvor alle kjenner alle. Samtlige så merken etter kvelertak på halsen min samt et blødende sår i panna. Sønnen hennes jobber på lokalpuben, han fikk ikke fram et eneste ord..
Sendte henne en melding om at “Dette var siste gang. Nok var faen meg nok!” Fikk til svarv at dette framprovoserte jeg sjøl. Men nå var jeg blitt såpass bevisst på dette at jeg rett og slett ikke lot meg affisere lenger.
Så sendte hun politiet på døra. Til min bestemor på 85 år! De hadde fått beskjed om at jeg var mentalt ustabil og måtte innlegges på psykiatrisk.. Dette kunne heldigvis min bestemor avkrefte på stedet!
Da denne fremgangsmåten ikke fungerte, brukte hun like så godt politiet som flyttebyrå for resten av tingene mine! jeg begynte å flire og spurte dem rett ut “Hvordan føles det å bli såpass manipulert at dere finner dere i dette?” Aldri sett en så flau og pinlig berørt forsamling av uniformert politi da dèt gikk opp for dem..
Dette skjedde forøvrig rett før trygdeutbetaling, samt rett før hennes bursdag.
Samme dag som trygdeutbetaling kjøpte jeg flybillett tilbake ned il hovedstaden hvor jeg vekslet mellom å bo hos min far og min datter.
På bursdagen til min eks ble jeg igjen utsatt for lovebombing og fikk innboksen på facebook full av “kjærlighetserklæringer” og spørsmål om når jeg kom “hjem”?
Svarte da så kijølig jeg overhode kunne at jeg allerede VAR hjemme. Da fikk meldingene øyeblikkelig en helt anna ordlyd etterfulgt av at hun sletta meg.
Et par uker etterpå satt hun på lokalpuben hvor jeg oppholdt meg i hovedstaden..
Kjente henne bokstavelig talt ikke igjen med det første; helt anna talemåte, kroppspråk og ansiktsgimmikk. Ble så vitne til det psykopatiske maskeskiftet, hvor hun fikk rollen hun hadde skapt for meg på plass igjen.
Det var som å se en robot. Eller en pc som rebooter seg selv..
Var så kjølig, avvisende og gråstein jeg kunne få meg selv til å bli denne dagen, på tross av at jeg drakk øl.
Jeg måtte (!) for all del oppheve blokkeringen av henne på facebook, det var da vitterlig hun selv som hadde blokkert meg? Og vi måtte bli venner igjen! Og jeg svarte kjølig “Venner?! Snakker du om da du grooma meg?”
..
Endte med at hun begynte å telefonterrorisere min familie samt min datter om hvor forferdelig jeg var. De har alle blokkert henne nå.
Vel, dette var det grøvste. Langt ifra alt, men alt jeg orker å skrive nå. Blir helt psykisk utslitt av å rippe opp i dette..
Lurer på en ting (kan sikkert være mange svar her). Men min P har alltid vært aktiv på Facebook. Han legger ikke ut statusoppdateringer om nye flammer, da han er gift småbarnsfar og alle affærene er derfor “hemmelige”. Han har masse venner der, og legger ut litt sånne skrytegreier over ting han gjør eller kjøper. Ikke alltid så enormt mange likes på det han legger ut. Men jeg ser han er en ivrig “liker” av ting de han beundrer legger ut. Men nå er det helt tyst hos ham. Ser hverken han legger ut ting eller liker ting. Men jeg ser han er pålogget mye. Er jeg blokkert eller har han stengt innsynet mitt der etter at han har forkastet meg?
Jeg skal ikke si noe om hva det kan være siden jeg ikke bruker Facebook og dermed ikke kjenner mye til innstillinger der. Men et godt råd skal du få : Du bør trene på å IKKE følge med på ham på Facebook…blokker ham heller, du. Det kan godt være han har forkastet deg der også, men det er bra..for deg. Så gjør det samme.
Til Anonym – Ja, jeg vet det. Jeg stalker ham egentlig ikke, men er nysgjerrig på hva som rører seg i hodet og hvilke mekanismer som ligger bak. Når de opererer plutselig litt mindre på sosiale medier, kan det være fordi de har blitt fersket i noe og må “ligge lavt” en stund, eller åpner og stenger de innsyn hele tiden?
Det er stalking. Slapp av, de fleste av oss har vært der, vi har ikke klart å la være i håp om å “løse mysteriet”. Å overvåke dem på sosiale medier er også en måte å innbille oss selv at relasjonen som vi knyttet så mye forventning til, ikke er over. Men relasjonen er over, og vi vil aldri finne de svarene vi søker på deres sosiale medier.
Og det er likevel stalking. Jeg tror det er viktig at du forteller deg selv at en spade er en spade, det kan ligge en viktig oppvåkning i det; “herrejemini, denne personen får meg til å gjøre ting jeg normalt aldri ville gjort. Det er ikke bra og den personen er ikke bra for meg. Jeg må stoppe nå”.
Lykke til.
P er avhengig av facebook samt alt av sosiale medier.. Jeg måtte blokkere i alt fire (!) facebook-kontoer tilhørende eksen.
Tusen takk for et veldig interessant innlegg som nesten slo meg ut da det traff meg midt i magen. Dette skriver en som har vært i “tåka” hele livet (skjønner jeg nå)på grunn av p/n i opprinnelig familie. Jeg har faktisk levd som i en drømmeverden der alle var snille og ingen ondskap fantes og rett og slett ikke greid eller turt å se virkeligheten i øynene. Jeg orket ikke å ta innover meg at ikke alle mennesker ville meg vel. Og greide ikke ikke i forholde meg til at noen ganger burde jeg kjempe mot onde krefter og ikke bare takle det på min vanlige måte som var å bli enda snillere, enda flinkere, jobbe enda hardere. Hvis jeg hadde sett ting som de var eller eller rettere sagt som jeg innerst inne opplevde dem, ville illusjonene som jeg vokste opp med briste og det ville jeg rett og slett ikke (ubevisst). Det er først nå, flere år etter forholdet i godt voksen alder til x p , at jeg våkner opp. Jeg føler at jeg er i en prosess som muligens kommer til å vare hele livet. Det er tungt og slitsomt å forholde seg til virkeligheten for første gang som godt voksen. Å ikke prøve å legge et rosa slør av ønsketenkning over tilværelsen. Men bonusen er at jeg endelig har begynt å føle en slags ro. Jeg føler ikke lenger at det er farlig å slappe av. Jeg tror underbevisstheten min før denne tiden som jeg er i nå prøvde å gjøre meg oppmerksom på hvordan ting egentlig hang sammen og støyen fra denne “stemmen” fra underbevisstheten som påståelig prøvde å få meg ut av tåka klarte jeg liksom aldri å ignorere og jeg følte derfor hele tiden at jeg måtte løpe fra meg selv for å komme unna “stemmen”/sannheten. Det gikk jo naturligvis ikke. Jeg ble bare stadig mer sliten.
Jeg tror oppvåkningen er så smertefull at jeg ikke hadde greid i gå igjennom den hvis ikke x p hadde kjørt meg sånn i bånn at jeg måtte helt på ned på dypet i meg selv for å hente frem alt jeg ikke visste jeg hadde av overlevelsesinnstinkt , ja faktisk kjempe for livet. Det hadde aldri skjedd uten de helvetesårene med x p. Så godt kjenner jeg meg selv.
Sånn sett kan man jo se på relasjonen til x p som en katalysator for å komme seg ut av en tåke man aldri ville greid uten. Når det gjelder selvransakelse og selvforståelse måtte det ihvertfall i mitt tilfelle en p til for at jeg skulle greie å kave meg ut. Nå leves livet på et helt nytt sted. Slitsomt til tider men virkelig.
Maria – din forstand ser da ut til å befinne seg i beste velgående!
Jeg er enig i alt du skriver, og føler sånn sett at vi snakker noe forbi hverandre. Opplysningsarbeid er ekstremt viktig – det har jeg kjent på kroppen (ikke minst her inne) selv om jeg ikke har vært utsatt for en klassisk p/n, snarere en borderline/dissosiativ med soleklare trekk av narsissisme. At min psykolog ikke kan/vil fjerndiagnostisere 100% finner jeg betryggende. Men hun har gitt meg aha opplevelser så det holder, ofte kommet meg i forkjøpet, og med en soleklar konklusjon – dette er et alvorlig sykt menneske – HOLD DEG UNNA!
Det gjør vi utvilsomt. Saken er vel at jeg har en tendens til å bli ordblind i den forstand at jeg lett hekter meg opp i enkeltord og vendinger i en frykt for ikke å bli forstått rett. Både leser og skriver en god del daglig, men her inne føler jeg det står mer på spill enn i andre sammenhenger. Det gjør det også.
TUSEN TAKK for en god og varm setning!