I del 1 skrev jeg om kjennetegn ved medavhengighet. De fleste av dere har nå hatt mulighet til å lese teksten, reflektere, kanskje lære mer om medavhengighet fra andre kilder og konkludert hvorvidt du har liten grad, moderat grad eller stor grad av medavhengighet. For dere som har plassert dere selv i siste gruppe så er det meget viktig å begynne arbeidet med å heles. Dette arbeidet kan du gjøre selv (uten dyr terapi) men det er hardt arbeid og mest sannsynlig så vil du behøve støtte fra dine omgivelser. Som med alle avhengigheter så er avhengighet av mennesker fylt med benektelse, manipulasjon, selvbedrag og unnskyldninger. Sistnevnte handler om hvordan vi snakker til oss selv; “joda, jeg vet jeg har et problem, men jeg er så gammel og dette har grodd fast i meg, jeg orker ikke å ta fatt på arbeidet” eller “joda jeg har et problem, men mange har mye større problemer enn jeg har”. Joda, andre har også problemer, men det hjelper ikke deg at andre har problemer. Ønsker du ikke et friere liv med bedre relasjoner til andre og til deg selv?

Mange har levd et liv som medavhengige uten å være klar over hva som har hemmet dem. De trodde kanskje at det handlet om et ekstra stekt tilknytningsbehov eller at andre hadde det likedan. Den medavhengiges forbannelse er todelt; det synes ikke utenpå. Den medavhengige kan være velstelt og vellykket utad. Det medfører at ingen omkringstående reagerer og ingen intervenerer, i motsetning til for eksempel pårørende og kolleger til en alkoholiker som ser at den rammede langsomt forfaller og at jobb, karriere og sosialt liv blir skadelidende. Slik er det ikke med den medavhengige. I tillegg er allmenkunnskapen om medavhengighet meget lav eller ikke-eksisterende. Som nevnt i del 1 så er medavhengighet ikke en anerkjent diagnose. Det betyr at omgivelsene ikke vet hva de skal se etter. De kan stusse over pussig opptreden fra den medavhengige, men konkludere med at det er snakk om eksentrisitet eller innenfor normalen. Slik kan den medavhengige gå gjennom livet uten å forstå at noe er i veien. Bortsett fra at mye er i veien; relasjoner synes aldri helt å fungere og den medavhengiges liv kan være fylt av mye sorg, forvirring og fortvilelse av å føle seg utilstrekkelig.

I denne delen vil jeg snakke litt om oppvåkningsfasen; det å våkne opp fra benektelses- eller uvitenhetstilstanden nevnt over, og å samle vilje og verktøy til å heles.

Hvorfor kan du ikke gjøre dette arbeidet alene? Hvorfor er støtte så viktig?

Her møter den medavhengige muligens sin første vegring, som ironisk nok også er et tegn på medavhengigheten; nemlig at den medavhengige er ofte sterk og selvstendig og ønsker ikke å bry noen. Nettopp dette er fordi den medavhengige ikke er vant til å stille seg selv først, få sine behov dekket eller kreve noe av sine nærmeste.

Hva slags støtte trenger den medavhengige? Støtten de nærmeste kan og må gi er av jeg-styrkende og jeg-bekreftende art. Den medavhengige må oppmuntres til å uttrykke “jeg trenger”, “jeg føler” og “jeg ønsker” sannheter. Bare det å si sannheten er en utfordring for den medavhengige, fordi de er vant til å nikke samtykkende til idèer de egentlig ikke liker. De er også vant til å se på mange ting som “uviktige” og som bagateller, og lever etter mottoet “å velge sine kamper med omhu”. Problemet er at for mange medavhengige så synes ingen kamp å være stor nok å kjempe for. Dette er konfliktskyhet. Den medavhengige overlater derfor ikke bare små valg (hvilken kake skal vi ha i bryllupet?) men også store beslutninger (hvor skal vi bo?) til andre.

Den støttendes oppgave blir å lytte og bekrefte (men ikke nødvendigvis innvilge). Den støttende må oppmuntre den medavhengige til å uttrykke sannheter når det er synlig at den medavhengige undertrykker behov eller lyver om dem (for eksempel passiv aggresjon). Dette arbeidet krever mye av de støttende. Da det som regel er den medavhengige som har “våknet opp” og tilegnet seg kunnskap så må de støttende instrueres av den medavhengige selv i hvordan de skal støtte. Denne innledende samtalen kan i seg selv være en belastning, og medavhengige beskriver det som å “komme ut av skapet”, for eksempel som alkoholiker eller som homoseksuell. De støttende er vanligvis partnere, venner, foreldre og andre slektninger. Vær dog oppmerksom på at det er stor sjanse for at nettopp foreldrene er årsaken til medavhengigheten, og at partneren vedlikeholder den, ved at de er psykopatisk eller narsissistisk anlagte. Den medavhengige vil i beste fall kun få pro forma støtte fra slike pårørende og kan ikke regne med støtte som fremmer vekst. Støtten må i slike tilfeller hentes andre steder, for eksempel fra ikke-giftige venner og fra 12-stegs programmer som er tilgjengelig i de fleste byer.

Vær en detektiv som spionerer på deg selv.

Se deg selv litt utenfra. Observer hvordan du oppfører deg sammen med andre og hvordan du reagerer på negative og positive henvendelser. Betrakt deg selv som en forsker som står og noterer ned alle observasjoner i en notisblokk. Bring dette gjerne inn i din virkelige verden og noter dine observasjoner i en ekte notisblokk. Les hva du har skrevet, som om det gjelder en annen. Hva ser du? Ser du et mønster? Trekker du deg unna konflikt? Sier du ja når du egentlig mener nei? Hvordan håndterer du kritikk? Hva føler du? Det kan være ubehagelig og flaut å møte seg selv i døra, men hvis du går inn i spionleken med liv, lyst og uten sensur så kan det nesten bli spennende å oppdage usunne mønstre hos deg selv.

Dette er ekte bevisstgjøring. Når du har oppdaget mønstrene så begynner arbeidet med å forandre adferd. Ikke tro at du kan forandre hele din personlighet, det er meget krevende og nærmest umulig. Og hvorfor skulle du ønske det? Din personlighet har mye godt i seg. Fokuser istedet på å lære ny og funksjonell adferd, der hvor selvrespekten er høyere enn hva den tidligere har vært. Første steg i innlæring av ny adferd er å være ærlig med deg selv. Likte du egentlig varen du kjøpte? Smakte den dyre restaurantmiddagen godt? Synes du kommentaren fra din venn var innafor? Ville du egentlig se den filmen på kino?

Ditt gamle jeg tenkte kanskje “maten var god nok”, “filmen var ok”, “den kommentaren kan jeg glatt overse”. Men stemmer det? Hadde du egentlig lyst til å bytte varen du kjøpte? Naget det deg i etterkant at du ikke fortalte din venn at kommentaren var upassende?

Når du har lært deg å være mer ærlig med deg selv, så er neste steg å forandre selve adferden. Det betyr ikke at du skal bli kranglevoren eller kverulerende. Du skal lære deg å respondere, ikke reagere. Å respondere betyr å svare på hva du ser eller hører, ikke å svare med følelsene. Du trenger ikke å vise at du er sint, du kan fortelle det; “hva du sa til NN gjorde meg opprørt”, “måten du avviste meg på likte jeg ikke”. Dette er å respondere uten å reagere. Ett tips er å gi deg selv litt tid innen du responderer. Dette er nytt terreng. Du er kanskje vant til å svare sporenstreks, men nå skal du lære deg å lytte til hva du egentlig ønsker å si innen du sier det. Selv om det krever litt latenstid og øyeblikk av “pinlig taushet” i en samtale så skal du tillate det, du skal heller ikke la deg distrahere av utålmodige eller frekke motparter; “vel, har du tenkt å svare i dag?”, for det som kommer ut av din munn etter at du har gitt deg selv en mulighet til å tygge på svaret, er noe helt annet og mye mer kongruent enn hva du tidligere ville svart. Latenstiden blir kortere etterhvert som du blir vant til å være mer tro mot deg selv. Til slutt er det helt naturlig for deg å svare noe som gavner deg og ikke alle andre. Du vil konfrontere eller ytre din oppriktige mening med samme letthet som du forteller hva du skal spise til middag i dag.

I din lek som detektiv så er det viktig å tenke tilbake på ditt liv og kanskje finne kilden til din medavhengighet. Detektiv arbeid er ikke bare observasjon, men også refleksjon. Når startet det? Har du alltid vært slik? Man kan like det eller ei, men roten til mye vondt startet med mor (far får viktig betydning først senere i livet). I begynnelsen av livet klarte vi ikke å skille mellom oss selv og mor, vi trodde mor var oss og vice versa, fordi mor dekket alle våre behov. Neste steg i utviklingen av vårt eget “jeg” var at vi forstod at vi og mor var separate personer, men vi var overbevist om at mor (og alle andre) eksisterte ene og alene for vår skyld, for å tjene oss. Dette er den narsissistiske fasen og forsåvidt den tilstanden som en voksen person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse har blitt stående fast i. Den medavhengige står ikke fast her, men det har skjedd en annen tilknytningsskade som tilskrives omtrent samme alder. Hvis mor nekter å la barnet løsrive seg på naturlig vis, så vokser barnet opp og tror at det er en forlengelse av mor og at dets oppgave er å føye henne (og senere alle andre personer). Hvis mor tvinger barnet til å løsrive seg for tidlig fordi hun er kald, uempatisk og muligens narsissistisk anlagt, så vil barnet forsøke å oppnå mors gunst og aksept ved å hele tiden søke tilbake til henne og føye henne i alle hennes luner. Både den premature og den forsinkede løsrivelsen kan føre til medavhengighet i det voksne liv. En tredje felle er at mor lar barnet løsrive seg til normal tid, men hun bekrefter ikke barnet i dets søken etter å finne et trygt og sterkt “jeg” med rett til egne behov og egne meninger. Kanskje barnet blir skammet hvis det er egenrådig, straffet for å være ulydig eller latterliggjort for å mene at tomat smaker vondt, og deretter tvunget til å spise den likevel. Mor gjør på den måten skade på barnet som trenger å lære at det er både akseptabelt og nødvendig å ha sin egen vilje. Som voksen vil et slikt barn vegre å markere seg der det er nødvendig, i frykt for represalier eller latterliggjøring; “jeg er imot at Norge blir medlem i EU, er det ok for deg”?

Kan man utvikle medavhengighet senere i livet og av andre årsaker? Antakelig. Det er tenkelig at andre dominerende personer i livet, for eksempel far, søsken eller en langvarig relasjon med en p/n kan skape en “falsk” medavhengighet. Min egen grad av medavhengighet skyldes muligens en søken etter aksept som homofil. Jeg fryktet avvisning og ble ekstra føyelig for at andre skulle akseptere meg for min femininitet og seksuelle legning. Det betyr at jeg utviklet en medavhengighet så sent som i tenårene, eller perioden akselererte en medavhengighet som allerede var tilstede. En fordel ved en slik senere utviklet medavhengighet er at den er enklere å reversere fordi den sitter løsere.

(Serien fortsetter, tanker og tips er hentet fra bloggforfatteren i tillegg til “Co dependency for dummies” av Darlene Lancer.)

Husk at jeg tilbyr skype konsultasjoner om psykopati og NK. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected]. Merk at slik konsultasjon ikke kan erstatte terapi hos autoriserte behandlere. Er du plaget av depresjon eller angst så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.