Medavhengighet, del 2

I del 1 skrev jeg om kjennetegn ved medavhengighet. De fleste av dere har nå hatt mulighet til å lese teksten, reflektere, kanskje lære mer om medavhengighet fra andre kilder og konkludert hvorvidt du har liten grad, moderat grad eller stor grad av medavhengighet. For dere som har plassert dere selv i siste gruppe så er det meget viktig å begynne arbeidet med å heles. Dette arbeidet kan du gjøre selv (uten dyr terapi) men det er hardt arbeid og mest sannsynlig så vil du behøve støtte fra dine omgivelser. Som med alle avhengigheter så er avhengighet av mennesker fylt med benektelse, manipulasjon, selvbedrag og unnskyldninger. Sistnevnte handler om hvordan vi snakker til oss selv; “joda, jeg vet jeg har et problem, men jeg er så gammel og dette har grodd fast i meg, jeg orker ikke å ta fatt på arbeidet” eller “joda jeg har et problem, men mange har mye større problemer enn jeg har”. Joda, andre har også problemer, men det hjelper ikke deg at andre har problemer. Ønsker du ikke et friere liv med bedre relasjoner til andre og til deg selv?

Mange har levd et liv som medavhengige uten å være klar over hva som har hemmet dem. De trodde kanskje at det handlet om et ekstra stekt tilknytningsbehov eller at andre hadde det likedan. Den medavhengiges forbannelse er todelt; det synes ikke utenpå. Den medavhengige kan være velstelt og vellykket utad. Det medfører at ingen omkringstående reagerer og ingen intervenerer, i motsetning til for eksempel pårørende og kolleger til en alkoholiker som ser at den rammede langsomt forfaller og at jobb, karriere og sosialt liv blir skadelidende. Slik er det ikke med den medavhengige. I tillegg er allmenkunnskapen om medavhengighet meget lav eller ikke-eksisterende. Som nevnt i del 1 så er medavhengighet ikke en anerkjent diagnose. Det betyr at omgivelsene ikke vet hva de skal se etter. De kan stusse over pussig opptreden fra den medavhengige, men konkludere med at det er snakk om eksentrisitet eller innenfor normalen. Slik kan den medavhengige gå gjennom livet uten å forstå at noe er i veien. Bortsett fra at mye er i veien; relasjoner synes aldri helt å fungere og den medavhengiges liv kan være fylt av mye sorg, forvirring og fortvilelse av å føle seg utilstrekkelig.

I denne delen vil jeg snakke litt om oppvåkningsfasen; det å våkne opp fra benektelses- eller uvitenhetstilstanden nevnt over, og å samle vilje og verktøy til å heles.

Hvorfor kan du ikke gjøre dette arbeidet alene? Hvorfor er støtte så viktig?

Her møter den medavhengige muligens sin første vegring, som ironisk nok også er et tegn på medavhengigheten; nemlig at den medavhengige er ofte sterk og selvstendig og ønsker ikke å bry noen. Nettopp dette er fordi den medavhengige ikke er vant til å stille seg selv først, få sine behov dekket eller kreve noe av sine nærmeste.

Hva slags støtte trenger den medavhengige? Støtten de nærmeste kan og må gi er av jeg-styrkende og jeg-bekreftende art. Den medavhengige må oppmuntres til å uttrykke “jeg trenger”, “jeg føler” og “jeg ønsker” sannheter. Bare det å si sannheten er en utfordring for den medavhengige, fordi de er vant til å nikke samtykkende til idèer de egentlig ikke liker. De er også vant til å se på mange ting som “uviktige” og som bagateller, og lever etter mottoet “å velge sine kamper med omhu”. Problemet er at for mange medavhengige så synes ingen kamp å være stor nok å kjempe for. Dette er konfliktskyhet. Den medavhengige overlater derfor ikke bare små valg (hvilken kake skal vi ha i bryllupet?) men også store beslutninger (hvor skal vi bo?) til andre.

Den støttendes oppgave blir å lytte og bekrefte (men ikke nødvendigvis innvilge). Den støttende må oppmuntre den medavhengige til å uttrykke sannheter når det er synlig at den medavhengige undertrykker behov eller lyver om dem (for eksempel passiv aggresjon). Dette arbeidet krever mye av de støttende. Da det som regel er den medavhengige som har “våknet opp” og tilegnet seg kunnskap så må de støttende instrueres av den medavhengige selv i hvordan de skal støtte. Denne innledende samtalen kan i seg selv være en belastning, og medavhengige beskriver det som å “komme ut av skapet”, for eksempel som alkoholiker eller som homoseksuell. De støttende er vanligvis partnere, venner, foreldre og andre slektninger. Vær dog oppmerksom på at det er stor sjanse for at nettopp foreldrene er årsaken til medavhengigheten, og at partneren vedlikeholder den, ved at de er psykopatisk eller narsissistisk anlagte. Den medavhengige vil i beste fall kun få pro forma støtte fra slike pårørende og kan ikke regne med støtte som fremmer vekst. Støtten må i slike tilfeller hentes andre steder, for eksempel fra ikke-giftige venner og fra 12-stegs programmer som er tilgjengelig i de fleste byer.

Vær en detektiv som spionerer på deg selv.

Se deg selv litt utenfra. Observer hvordan du oppfører deg sammen med andre og hvordan du reagerer på negative og positive henvendelser. Betrakt deg selv som en forsker som står og noterer ned alle observasjoner i en notisblokk. Bring dette gjerne inn i din virkelige verden og noter dine observasjoner i en ekte notisblokk. Les hva du har skrevet, som om det gjelder en annen. Hva ser du? Ser du et mønster? Trekker du deg unna konflikt? Sier du ja når du egentlig mener nei? Hvordan håndterer du kritikk? Hva føler du? Det kan være ubehagelig og flaut å møte seg selv i døra, men hvis du går inn i spionleken med liv, lyst og uten sensur så kan det nesten bli spennende å oppdage usunne mønstre hos deg selv.

Dette er ekte bevisstgjøring. Når du har oppdaget mønstrene så begynner arbeidet med å forandre adferd. Ikke tro at du kan forandre hele din personlighet, det er meget krevende og nærmest umulig. Og hvorfor skulle du ønske det? Din personlighet har mye godt i seg. Fokuser istedet på å lære ny og funksjonell adferd, der hvor selvrespekten er høyere enn hva den tidligere har vært. Første steg i innlæring av ny adferd er å være ærlig med deg selv. Likte du egentlig varen du kjøpte? Smakte den dyre restaurantmiddagen godt? Synes du kommentaren fra din venn var innafor? Ville du egentlig se den filmen på kino?

Ditt gamle jeg tenkte kanskje “maten var god nok”, “filmen var ok”, “den kommentaren kan jeg glatt overse”. Men stemmer det? Hadde du egentlig lyst til å bytte varen du kjøpte? Naget det deg i etterkant at du ikke fortalte din venn at kommentaren var upassende?

Når du har lært deg å være mer ærlig med deg selv, så er neste steg å forandre selve adferden. Det betyr ikke at du skal bli kranglevoren eller kverulerende. Du skal lære deg å respondere, ikke reagere. Å respondere betyr å svare på hva du ser eller hører, ikke å svare med følelsene. Du trenger ikke å vise at du er sint, du kan fortelle det; “hva du sa til NN gjorde meg opprørt”, “måten du avviste meg på likte jeg ikke”. Dette er å respondere uten å reagere. Ett tips er å gi deg selv litt tid innen du responderer. Dette er nytt terreng. Du er kanskje vant til å svare sporenstreks, men nå skal du lære deg å lytte til hva du egentlig ønsker å si innen du sier det. Selv om det krever litt latenstid og øyeblikk av “pinlig taushet” i en samtale så skal du tillate det, du skal heller ikke la deg distrahere av utålmodige eller frekke motparter; “vel, har du tenkt å svare i dag?”, for det som kommer ut av din munn etter at du har gitt deg selv en mulighet til å tygge på svaret, er noe helt annet og mye mer kongruent enn hva du tidligere ville svart. Latenstiden blir kortere etterhvert som du blir vant til å være mer tro mot deg selv. Til slutt er det helt naturlig for deg å svare noe som gavner deg og ikke alle andre. Du vil konfrontere eller ytre din oppriktige mening med samme letthet som du forteller hva du skal spise til middag i dag.

I din lek som detektiv så er det viktig å tenke tilbake på ditt liv og kanskje finne kilden til din medavhengighet. Detektiv arbeid er ikke bare observasjon, men også refleksjon. Når startet det? Har du alltid vært slik? Man kan like det eller ei, men roten til mye vondt startet med mor (far får viktig betydning først senere i livet). I begynnelsen av livet klarte vi ikke å skille mellom oss selv og mor, vi trodde mor var oss og vice versa, fordi mor dekket alle våre behov. Neste steg i utviklingen av vårt eget “jeg” var at vi forstod at vi og mor var separate personer, men vi var overbevist om at mor (og alle andre) eksisterte ene og alene for vår skyld, for å tjene oss. Dette er den narsissistiske fasen og forsåvidt den tilstanden som en voksen person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse har blitt stående fast i. Den medavhengige står ikke fast her, men det har skjedd en annen tilknytningsskade som tilskrives omtrent samme alder. Hvis mor nekter å la barnet løsrive seg på naturlig vis, så vokser barnet opp og tror at det er en forlengelse av mor og at dets oppgave er å føye henne (og senere alle andre personer). Hvis mor tvinger barnet til å løsrive seg for tidlig fordi hun er kald, uempatisk og muligens narsissistisk anlagt, så vil barnet forsøke å oppnå mors gunst og aksept ved å hele tiden søke tilbake til henne og føye henne i alle hennes luner. Både den premature og den forsinkede løsrivelsen kan føre til medavhengighet i det voksne liv. En tredje felle er at mor lar barnet løsrive seg til normal tid, men hun bekrefter ikke barnet i dets søken etter å finne et trygt og sterkt “jeg” med rett til egne behov og egne meninger. Kanskje barnet blir skammet hvis det er egenrådig, straffet for å være ulydig eller latterliggjort for å mene at tomat smaker vondt, og deretter tvunget til å spise den likevel. Mor gjør på den måten skade på barnet som trenger å lære at det er både akseptabelt og nødvendig å ha sin egen vilje. Som voksen vil et slikt barn vegre å markere seg der det er nødvendig, i frykt for represalier eller latterliggjøring; “jeg er imot at Norge blir medlem i EU, er det ok for deg”?

Kan man utvikle medavhengighet senere i livet og av andre årsaker? Antakelig. Det er tenkelig at andre dominerende personer i livet, for eksempel far, søsken eller en langvarig relasjon med en p/n kan skape en “falsk” medavhengighet. Min egen grad av medavhengighet skyldes muligens en søken etter aksept som homofil. Jeg fryktet avvisning og ble ekstra føyelig for at andre skulle akseptere meg for min femininitet og seksuelle legning. Det betyr at jeg utviklet en medavhengighet så sent som i tenårene, eller perioden akselererte en medavhengighet som allerede var tilstede. En fordel ved en slik senere utviklet medavhengighet er at den er enklere å reversere fordi den sitter løsere.

(Serien fortsetter, tanker og tips er hentet fra bloggforfatteren i tillegg til “Co dependency for dummies” av Darlene Lancer.)

 

Husk at jeg tilbyr skype konsultasjoner om psykopati og NK. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] Merk at slik konsultasjon ikke kan erstatte terapi hos autoriserte behandlere. Er du plaget av depresjon eller angst så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

32 kommentarer
    1. Igen et meget spændende og lærerigt indlæg. Jeg ved ikke helt om jeg var ( eller er medafhængig ) Jeg boede jo i mange år sammen med P , men jeg syntes at jeg i alle de år havde min egen mening og holdning til livet. Jeg tog ligesom kampen op og gav ikke bare P ret. Han blev ofte meget sur over at jeg havde en anden holdning end ham og så sagde han : du bliver så sur når jeg ikke syntes det samme som dig …nej, svarede jeg , det er lige omvendt. Jeg syntes det er spændende når folk har forskellige meninger…det er det der udvikler en. Derefter gik han tit sin vej og var sur i lang tid. Jeg følte at han havde et stort sort hul ( jeg ved nu at han er tom indeni ) som jeg skulle fylde og tilsidst var det blevet så stort så jeg ikke kunne fylde det…..
      Mht medafhængig har jeg også været nød til at overhøre ting der blev sagt eller gjort, jeg orkede måske ikke mere ævl og kævl den dag , og det er jo på en måde at ens grænser bliver overskredet. Det var jo et meget unormalt forhold på alle måder, det mest rigtige i et forhold er jo, at kunne diskutere sig frem til en løsning mht konfliktløsning. Jeg har et arbejde hvor vi bliver trænet i konfliktløsning og jeg bruger det hver dag arbejdsmæssigt. Med psykopaten kan man ingen vejne komme med konfliktløsning . Jeg følte altid at jeg klarede mig bedst i en diskution med P, men han gik sin vej når han ikke kunne ” vinde ” eller han prøvede at hidse mig op og få mig op i det røde felt ( hvilket aldrig skete )

    2. Fin artikkel. Jeg har sannsynligvis vært medavhengig hele livet og fant Al-Anon tidlig og har vært der i hele 28 år. Al-Anon jobber etter 12-trinnsmodellen, som også AA. Jeg trenger hele tiden vedlikehold om jeg skal ha det bra har jeg funnet ut. Jeg har forsøkt å leve uten og har da glidd tilbake i gamle mønstre uten egentlig å merke det selv. Benektelse. Medavhengighet kan på mange måter sammenlignes med alkoholisme uten at vi selv trenger å drikke. Men vi har de samme sykdomssymptomene. Jeg våknet opp da jeg leste boken “Kvinner som ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde”, av Robin Norwood. Denne boken beskriver godt medavhengighet og alvorligheten av denne sykdommen. Jeg stopper aldri å forundre meg hvor dypt den egentlig sitter i meg, men i dag er det ikke så farlig, jeg har redskapene for et godt liv. Jeg har truffet en ny mann i livet mitt og det virker som om han kan være veldig ok. Jeg er skeptisk, selvfølgelig, med min bakgrunn. Jeg stoler på meg selv for tiden og vet jeg kan ta vare på meg og evt. gå min vei om det skulle være et alternativ. Jeg har noen symptomer på medavhengighet i forholdet, men ikke så farlige, jeg kan støtte og hjelpe f.eks., men må samtidig se på hvorfor jeg gjør det. Er det fordi jeg vil ha anerkjennelse og kjærlighet, eller gjør jeg det fordi jeg vil og kan uten noen form for forpliktelse overfor den andre personen? Alltid må jeg tenke gjennom mine handlinger og er faktisk også litt redd. Men det er sikkert greit og helt naturlig og kanskje sunt, når jeg tenker på mitt liv og de mennene jeg har hatt tidligere. Støtte fra folk rundt meg har jeg ikke opplevd. Heller tvert om. Det virket som om da jeg begynte å forandre meg, så forskjøv jeg maktbalansen i forholdene mine og det skapte en del konflikter for meg. Jeg måtte lære å stå i mitt uten støtte, det virket som alle andre helst ville ha meg tilbake i det gamle mønsteret igjen. For meg var løsningen og holde avstand til mine nærmeste mens jeg gikk gjennom denne prosessen i begynnelsen. Senere forandret forholdene seg og det virket som de aksepterte meg på en ny måte. Jeg følte at de respekterte meg på en ny måte, hvor jeg tidligere følte meg trampet på. Så behandlingen fra omgivelsene handlet egentlig om hvordan jeg hadde det innvendig og hva jeg sendte ut. Det tok sin tid, men var vel verdt det, selv om det var tøft mens det sto på. Jeg var blant annet uvenner med familien min i et par år, tror jeg. Familien min mente jeg var helt ute av kontroll og at min oppførsel var vanskelig og egoistisk. For meg var det kun et forsøk på å ta vare på meg selv. De ville at jeg skulle være den oppofrende som alltid sto til tjeneste. Avvisning er også et tema i dag for meg, jeg tror ikke jeg helt ut har klart å akseptere dette, men det er det jeg jobber med nå. Jeg ser at det gjør meg veldig sårbar i forholdet jeg er i. Og det jeg har sett nå er at jeg skaper avvisningen inne i meg og overfører denne på mannen i mitt liv, og i mitt hode kan jeg få det til at han ikke bryr seg om meg overhodet, mens han egentlig forsøker å gi meg oppmerksomhet og være ok. Jeg forsøker å skille mellom følelsene mine og handlingene og det er ikke enkelt, for når det setter i gang i meg, oppleves det veldig virkelig. Vet ikke om jeg får beskrevet dette godt nok, for jeg er midt oppe i det. Men dette var iallfall noen av de tankene jeg fikk da jeg leste artikkelen. Veldig bra jobb du gjør med å spre informasjon om disse temaene. Jeg har lært masse av å lese dine artikler, så tusen takk for den jobben du gjør.

    3. Nå sliter jeg så enormt med sorg og savn. Jeg vet det skulle komme en smell etter 3 mnd, og nå er det 9 uker siden forholdet var “ferdig”. Jeg hadde ikke forventet at det skulle være så vondt nå. Jeg vet hva han er, jeg vet hva han har utsatt meg for, jeg ser mønsteret og jeg ser han har fulgt “psykopat-oppskriften” til punkt og prikke. Jeg vet også at jeg har følt det nedverdigende etter hver gang jeg har truffet ham. Jeg er så skuffet over at jeg ikke har kommet lenger i rehabiliteringen min. Det skjer mye bra i livet mitt nå, men jeg har den vonde klumpen i magen/brystet/halsen som gjør at jeg ikke klarer nyte gledene 100%. Jeg vil bare høre fra ham igjen uansett hva han kommer med. Er dette normalt? Syns alt er kjedelig og grått periodevis, og savner den gode rusen han ga meg. Gode, praktiske råd mottas med den største takknemlighet og takk. Er det andre som går gjennom det samme? Har andre gått gjennom det samme, og kommet helt over det? Hva gjorde dere helt konkret? Og hvor lang tid tok det?

      1. 9 uker er svært kort tid og du har altfor høye forventninger om å komme over dette raskt. Ikke press deg selv så hardt. Du er fortsatt i sorg og du er fortsatt traumebundet. Flott at du skriver en kommentar her og uansett hva du gjør så ikke kontakt ham. Han kan ikke lindre din smerte, tvert imot – han forårsaket den og vil gjøre det igjen.

      2. Magda: jeg setter opp en liste over alle put downs, hvordan han prøvde å bryte meg ned, lese bøker, blogger, se YouTube-videoer, se han for den han virkelig var, og ikke den gode han prøvde og innbille meg at han var. Men jeg reagerer kraftig på psykisk mishandling da, energi går bort og jeg blir syk, sikkert derfor kroppen virker så lettet nå, som om den tar en lettelsen sukk. All lykke til, all put downs og nedrakking på liste, finner fram ved behov. Jeg er sikker på mange har noe som fikk alarmen til å ule høyt, jeg har hvertfall det, gjør faktisk rehabiliteringen lettere å bære,det er så ned nedverdigende at det til slutt bare blir for dumt, han er mer klovn enn helt.

        1. Mia – Ja, jeg har skrevet ned hele den absurde historien og loggført alle samtaler. Så når jeg faktisk leser den samt mine egne kommentarer når ting skjedde, så blir jeg jo fylt av vemmelse. Jeg forstår hva jeg har vært utsatt for: Lovebombing til jeg var hektet, devaluering, taushetskur etter flotte stunder (eller det som skulle vært flotte stunder), hoovering, lovebombing igjen og alt på nytt. Og i hodet mitt anså jeg det som over hver gang. Men så plutselig trakk han meg tilbake igjen. Jeg ser når jeg leser tilbake på hvordan jeg responderte på meldinger fra ham etter silens treatment, så følte jeg der og da at jeg svarte på en kul og litt kjølig måte. Skulle liksom ikke vise ham hvor desperat jeg var etter livstegn fra ham. Men etter 4 dager våknet jeg og så at responderingen min viste helt tydelig hvor needy jeg var etter livstegn fra ham. Og jeg har hørt at psykopater er helt eksepsjonelle til å “lese” oss slik at de vet nøyaktig hvor de har oss. Han har virkelig nedverdiget meg. Men takk for forslagene dine – jeg hører også mye på youTube videoer om dette emnet i tillegg til denne fantastiske bloggen. Det var på denne bloggen jeg først leste om dette fenomenet psykopati etter å ha googlet ting jeg ikke forsto med denne mannen. Og innleggene har truffet meg midt i hjertet. Så jeg ser og forstår. Men jeg savner ham så enormt for det. Savner drømmen om ham og rusen han ga meg. Det er her jeg skulle ønske at de som hadde kommet et steg videre enn dette hullet også ville svare. Jeg trenger å lese om et håp til å ikke være “stuck” i dette forever

          1. Magda: jeg kjenner meg igjen i dine opplevelser, det er som å lese det jeg selv har vært utsatt for. Jeg ser en del på YouTube-videoer om discard – og the final discard av asc direct- leser også kommentarene fra andre empatiske mennesker som har vært utsatt for det samme. Her er noen kommentarer jeg vil dele-

            There is something special about a person who overcomes everything meant to destroy them.

            Once you have defeated the narc, they want nothing to do with you.

            They dont discard god supplies, eventually those good supplies fond out the truth behind the mask and walkout / vi er for sterke

            I ve learned it was never me. I was overqualified. He couldnt have that. I was a reminder og everything he was not.

            Somethime they just run for their lives, because you saw trough them and they know it. Basically they werent able to bring you down no matter what, making them feel like the miserable evil entities they are, they lost their hold over you, so youre not god supply material.

            Get youself discared is the best advice, dont discard them, make sure «You loose»

            Ønsker deg all lykke til i rehabilitering, vil avslutte med denne kommentaren» A no hoover means you won»

          2. Magda: Du savner den flotte drømmen om ham og deg som han ga deg. Den vi alle fikk på en eller annen måte. Den sitter sterkt, selv når en begynner å forstå hva en har vært utsatt for. Man vil vakle mellom tro og tvil en lang stund, ikke minst fordi hukommelsen gjerne tar vare på de fine stundene mer enn all elendigheten.
            Det sies at det tar to år å komme over det verste når en har vært igjennom sterke livsopplevelser: Samlivsbrudd, sterk kjærlighetssorg, dødsfall,alvorlig sykdom osv. Det må du være forberedt på. Så lang tid tar det å komme over det verste. Hvis du ikke slipper taket og innfører NK tar det enda lenger tid.
            Smør deg med tålmodighet for den fasen du må igjennom og gjør positive ting for deg selv. Prøv å konsentrere deg om ting du synes er morsomme og som bygger deg opp. Hobbyer, trening, vennetreff osv. Tenk at du skal igjennom en vanskelig tid – du kommer ikke lettvint unna – og i den tiden skal du i tillegg til å lese deg opp om P/N, virkelig konsentrere deg om å bygge deg opp.
            Dette mye mer enn å finne en ny, husk at du er i en sårbar fase og kan lett råke ut for en ny.
            Det blir bedre etterhvert! Du vil komme til et bedre sted i livet, styrket og klokere.

          3. Hei!
            Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det nå, og jeg kan trøste deg med at jeg har kommet videre og har det veldig bra nå etter 6 mnd. Det tok vel 2-3 mnd før jeg følte meg ganske bra, men nå er det borte, og jeg har funnet kjærligheten igjen. Det hadde jeg aldri trodd for 6 mnd siden da alt var mørkt og vondt. En ting jeg har merket veldig godt dette halvåret er at all grublingen og alle tankene jeg hadde mens jeg var sammen med psykopaten, der jeg lurte på hvorfor han ikke svarte på meldinger, hva han gjorde på, om han var utro osv, det trenger jeg ikke gruble på mer! Og bare det er nok til at jeg psykisk fikk det mye bedre etter et par mnd. Jeg kunne plutselig fokusere på andre ting enn ham og begynne å leve for meg selv igjen.
            Vær glad for at du også har fått denne sjansen nå. Du må nok nå bunnen for å reise deg igjen, men det klarer du fint. Tiden jobber med deg, hver dag som går gjør deg bedre.Tving deg ut i naturen og finn gode øyeblikk der, det hjalp for meg. Men det som virkelig ble vendepunktet for meg var denne bloggen, og etter at jeg hadde lest gjennom alle innlegg samt alle kommentarer minst to ganger, begynte det å skje noe og jeg fikk det gradvis bedre. Og husk for all del null kontakt!

            Ønsker deg alt godt:)

            1. Det er flott at det kun tok 2-3 mnd for deg Malene, men det tilsvarer jo ni uker og der Magda er nå. Jeg tror vi må nøye oss med å si at for enkelte kan det ta lang tid og dette er helt normalt. Magda – jeg er nå fem år NK, og det har gått bra lenge, men jeg kan fortsatt få korte “tilbakefall” med sug i magen av den merkelige opplevelsen som p var. Så du må forberede deg på at rehabilitering er en lang (men ikke nødvendigvis vond) prosess. Jeg har aldri vært så godt kjent med meg selv som under denne tiden. Som Malene skriver, dette går bra, og husk NK.

      3. Magda – alt du tenker og føler er normalt. For å snu problemstillingen på hodet – ville vært høyst unormalt å ikke sitte med det du gjør.
        Er selv inne i tredje mnd og kjenner meg så godt igjen. Hun som sparket grunnen under meg må i følge min psykolog (det har gått så langt) ha overlappende personlighetsforstyrrelser hvor fravær av empati er et element. Manipulasjon et annet.
        Jeg ble teppebombet av kjærlighet i alle varianter dag inn og ut – vi snakker om mer enn å oppleve en flik av himmelen. Til det over natta var bråstopp som den selvfølgeligste ting i denne verden.
        Etter et par mnd begikk jeg kardinalfeilen å kontakte henne skriftlig med det for øyet å riste henne litt på div løgner og fortielser. Men selvsagt fordi jeg ønsket kontakt for en hver pris, har jeg sett i ettertid. Uansett, det resulterte i et raseri som i seg selv var skremmende – joda jeg traff utvilsomt mer enn ømme tær. Den andre gedigne feilen (jfr artikkel) var å ikke gi meg selv responstid. Sånn sett kom jeg svakt ut av ordskiftet. Altså en tilleggsbelastning.
        Men den største feilen var altså å ta kontakt overhodet. Det gjorde at jeg følelsesmessig ble satt tilbake til start, godt og vel i og med at selvfølelsen nådde et nytt lavmål. I tillegg til den påfølgende selvbebreidelsen.

    4. Jeg er nok medavhengig, jeg har i hvert fall visse sterke trekk. Har fulgt denne bloggen fordi jeg brøt med “min store P” for fire år siden. Jeg har bakgrunn med foreldre med grenseoverskridende og voldelig adferd, i mitt tilfelle far. Mor var kanskje medavhengig? Hun var kjærlig, men unnvikende da hun observerte fars enorme psykiske og av og til fysiske vold mot meg og mine søsken; hun la skylden på oss og bagatelliserte hans vold. Jeg er nå i tredveårene og har minimal kontakt med min familie, siden jeg har kommet til at dynamikkene oss i mellom er skadelige og dessverre ikke kommer til å bli noe bedre.

      Derimot har jeg en “familie” i form av min innerste krets av venner. Og jeg vet at jeg betraktes som svært selvstendig, sterk og selvsikker og samtidig kjærlig og empatisk av vennene mine — deres ord, men jeg vet også at det langt på vei stemmer med hvem jeg er overfor dem. Likevel har jeg holdt meg unna de mest intime parforholdene i store deler av mitt voksne liv, mye pga det du beskriver her. Jeg har bare aldri hatt et ord for det. Også da jeg møtte P, hadde jeg den innstillingen — “jeg går ikke inn i parforhold” — men P klarte å forføre meg med idealisering og oss to mot verden-retorikk.

      Etter ham har jeg vært enda mer steil på å holde meg singel, men jeg har gått i terapi og lært en del om meg selv. Jeg utsletter meg selv når jeg blir nær noen. Dette i kombinasjon med at jeg trekkes mot “kompliserte og trengende mennesker” fordi den turbulente og utrygge barndommen min har innstilt meg på alltid å være på vakt, alltid forsøke å “løse” et problem. Det er rart, for i vennskapsforhold har jeg etter hvert blitt veldig sunn og har svært sunne grenser, og jeg finner meg ikke i bullshit og tøys på det relasjonsnivået. Det lar seg bare ikke overføre til nære samlivsrelasjoner. Blir jeg kjæreste med noen, glemmer jeg hvem jeg er og fokuserer kun på partneren. Det er en dårlig kombinasjon i og med at jeg har en tilbøyelighet til å trekkes mot partnere som representerer “problemer jeg skal løse”, dette er årsaken til at jeg var sårbar da P peilet meg ut. Jeg klarer ikke helt beskrive hvordan det skjer, men det er noe a la dette: Jeg, som er ressurssterk, selvstendig, som oftest trygg og en bauta for en del av mine venner, og har en god utdannelse og karriere, blir en skygge av meg selv når jeg blir kjæreste med noen. Venner og venninner tyr til meg fordi de mener jeg har en no bullshit-aktig innstilling til relasjoner og sosiale dynamikker, kommer til meg for råd og grensesetting osv. Alt dette mister jeg når jeg blir nær selv. Da blir det sånn: Jeg skal hjelpe, jeg skal løse, jeg skal være sjelesørgeren, jeg skal være forløsningen, jeg eksisterer ikke i meg selv. Til slutt ender jeg opp med å ikke klare å tenke en selvstendig tanke engang, kjæresten er med meg i alt jeg foretar meg og tenker. Dette er en svakhet hos meg jeg synes det er ubeskrivelig flaut å innrømme.

      Jeg er relativt optimistisk med tanke på å løse dette på sikt. Første steg er bevissthet. Men det krever mye av bearbeiding og arbeid med seg selv å få tilgang til den delen av meg som lar dette skje.

      Inntil da er de trygge og gode vennskapsrelasjonene mine livet mitt, og det kommer de til å fortsette å være også hvis jeg noensinne blir trygg i relasjon med en fast partner. De har gjort så mye for meg, og jeg har så stor respekt for dem. Jeg har til og med respekt for den respekten de har for meg. Det har vært en lang vei dit, men dette er jeg så takknemlig for.

      Takk til Daniel for et godt innlegg om et tankevekkende tema, og takk til Veronica lenger opp som skrev et modig og ærlig innlegg jeg nikket gjenkjennende til. Dette problemet kan vi også arbeide med, selv om det krever mye.

      1. Interessant hva du skriver, om at du er medavhengig kun i intime relasjoner og ikke sammen med venner. Mulig at dette er vanlig. Noen andre som kjenner seg igjen i dette?

        1. “Interessant hva du skriver, om at du er medavhengig kun i intime relasjoner og ikke sammen med venner. Mulig at dette er vanlig. Noen andre som kjenner seg igjen i dette?”

          Jeg kjenner meg godt igjen. Medavhengighet eller hekt om man vil har jeg opplevd kun to ganger – med det samme menneske.
          Innfallsvinklene er garantert mange – barndom, levd liv/personlige karaktertrekk. Men vil tro at det er følelsesmenneske, det ofte hudløse med sine stadige indre dialoger som blir utsatt for det vi snakker om. Ikke den mentalt og emosjonelt dovne.
          Å se på atferdspsykologi for å forstå kompliserte parforhold er også mer enn god investert tid. Jeg tenker på forhold som inneholder nærhet/distanse, varme/kulde og begrepet periodisk forsterkning i form av uforutsigbarhet og belønning. I «Skinner Box» lærte rottene seg å trykke på spaken for å få en godbit. Dyrene som fikk den jevnlig slo seg raskt til ro også de gangene belønningen uteble, mens de som fikk belønningen med ujevne mellomrom fortsatte med frenetisk trykking. Med andre ord et kraftig virkemiddel for å skape og opprettholde avhengighetsatferd.

            1. Men i nær familie. Takk ellers for tommel opp. Jeg synes det er viktig også å få fram at mennesker som fungerer sosialt adekvat også i andre parforhold kan tryne med brask og bram når den rette melder seg på.

      2. Godt innspill, Maria! Og jeg tviler ikke på at det du sier er riktig, men: har du noen kilder på det? Det hadde vært interessant å lese mer om fenomenet.

        Ellers kan jeg si at jeg opplever kjæresterelasjoner som ekstra utfordrende fordi det innebærer en “utvalgthet” og en gjensidig forpliktelse som i hvert fall hos meg trigger disse medavhengige trekkene. Det er litt som om jeg går inn i en tilstand av usikkerhet, ulmende selvforakt og skyldfølelse som andre relasjoner ikke utløser. Disse følelsene fører igjen til selvutslettelse, og jeg har dem med meg fra barndommen. Ved hjelp av terapi har jeg bearbeidet mye av dette slik at disse følelsene ikke lenger preger relasjonene mine. Unntatt altså kjæresteforhold — det handler på et vis om sårbarheten man utsetter seg for når man velger hverandre, tror jeg.

        1. Det gir veldig mening, ja. Dette skal jeg utforske videre. Tusen takk for svar, og for linkene nedenfor! 🙂

        2. Igjen, takk for verdifulle innspill fra deg, Maria. Det var godt å lese det du skrev her, blant annet fordi mye av det du er inne på, overlapper litt med ting terapeuten min har foreslått. Vi har snakket mye om dynamikkene i barndommen og hvordan de har satt spor som preger meg i voksenlivet, men vi har fortsatt til gode å dykke dypere inn i problematikken rundt nære relasjoner (litt fordi jeg har motsatt meg å gå helt inn dit foreløpig). De tingene du skriver her var inspirerende til å kanskje gå et skritt videre og jobbe med disse tingene, for jeg begynner å føle meg klar for det.

          En oppfordring til andre som kanskje har liknende erfaringer: Da jeg var i tjueårene, bagatelliserte jeg opplevelsene i barndommen, antagelig fordi jeg ville føle meg hevet over det og som en slags uaffisert og sterk “overlever”. Fint det, men det var ingen god løsning på sikt. Jeg gjetter at en del på denne bloggen kan ha barndomserfaringer som likner mine, og jeg kan ikke annet enn å oppfordre til IKKE å bagatellisere den typen svikt i barndommen overfor en selv. Jo før man begynner å jobbe med det, desto bedre, særlig med tanke på alle kommende voksenrelasjoner og sårbarheter i så måte (jf. bloggens tema). For meg har det vært viktig å komme til en erkjennelse om at jeg også fortjener å leve et godt liv, også i det helt nære, og at jeg dermed må unne meg å ta den harde jobben med å ta tak i det. Takk, Maria, for innsiktsfulle kommentarer.

    5. Til Maria, Mia, Jack Frost, Anonym og Daniel – Takk for fine og hjelpsomme svar. Det er vanskelig dette, fordi jeg ikke kan dele det med andre folk som ikke har opplevd dette. De ville aldri forstå. Men det god hjelp å lese hva andre sine erfaringer er. Er det kanskje sånn å forstå at av praktiske ting jeg kan gjøre, så er det å trene (det elsker jeg), være ute i naturen, være blant gode folk som bare vil meg vel, prøve ut nye og spennende ting, lese meg opp på denne fantastiske bloggen samt høre på you-tube videoer? Og tenke positivt? Tenker også å prøve mindfullness – har noen erfaringer her? Finner en del norske og engelske mindfullness/meditasjoner på You-tube. Og i tillegg la tiden jobbe for meg. At for hver dag som går, så blir det bittelitt bedre? Godt å høre at et forhold med en psykopat ikke er bra når det er bra heller. Jeg sluker til meg alt dere skriver om dette, det hjelper meg masse. Jeg er klar over at jeg er nede på bunnen (forhåpentligvis) nå. Men så lenge jeg vet at jeg ikke blir stuck der for alltid, så er det også en trøst selv om det tar tid

      1. Leser gjennom hele bloggen, enkelte beskriver nøyaktige ord/ opplevelser jeg selv har erfart.

        Skremmende er det, det er samme svar til like spørsmål jeg selv stilte p, bare at andre her inne forteller om det. Som det samme person.

    6. Uansett dere: Det vi i allefall trenger er en dyktig dose med selvrespekt! Alt det P/N tok fra oss. Vi må oppøve oss til å kjenne vår verdi og ikke gå med på at noen skal ha noen som helst rett til å tråkke på oss og underkjenne oss, våre følelser og menneskerettigheter.
      Vi kan gruble og streve, men aldri betvile vår rett til å hevde alminnelig rett til grunnleggende respekt som mennesker.

    7. Hei. Vil bare fortelle om hva som endelig fikk meg til og forstå alvoret, var i tåken etter besøk hos n/ p men tanken på den episoden ville ikke forlate tankene mine.

      Før jeg reiste til p ble det bestemt at vi skulle lage mat sammen, han sa han kunne få tak i ekstra godt kjøtt.

      Når jeg kom dit ble det til at jeg laget pizza, som jeg betalte, det var lite røyk/ os mens jeg stekte, alikevel gikk brannalarmen, han sa alarmsentralen gikk til et annet sted i landet. ( Jeg tror dette var konstruert, og at det var løgn, skal faktisk sjekke det ut ) da alarmen var borte så lagde han konstruerte bevegelser mot meg / litt slik som mobbing.. men det værste var at han ville jeg skulle stå naken på kjøkkenet å lagde denne pizzaen.

      Det gjorde jeg IKKE. Spurte han etter besøket om det bare hadde vært en spøk? FIkk ikke svar på det.. og alarmbjellen ringte videre på andre episoder som var merkelige/ plutselig sinne etc…. jo mer spørsmål jeg stilte, jo mer prøvde han å speile meg, men han fant ikke samme glød som før…. jo mer han forstod det…. final discard, men vi kunne jo være venner…….

      Jeg sa han manglet empati og var skadelig, la inn siste setninger om noe jeg lurte på / mistenker han for utroskap…. han prøvde da å peile meg inn igjen på at han forstod at jeg var lei meg ) for å vise ( innbille. Meg at han har empati ) men at han likevel ikke rokket ved beslutningen ( diskard på nytt ) uten at jeg har nevnt noe om det

      Jeg svarte ikke”………. lot han stå igjen slik han har behandlet meg….. vært fantastisk stille etter det NK

      Av og til er manipulasjonen så kamuflert …. så giftig …så stille…. sniker seg inn og man blir hjernevasket

      Rotete innlegg, men måtte bare nevne det.

    8. Hei! Utenom temaet, men jeg lurer på om noen har tips/erfaringer med gode terapeuter/hjelpeapparat etter man har kommet seg ut av et forhold med en N? Noen som har kompetanse innenfor temaet. Evt. andre tips til hvordan man kan bygge seg selv opp igjen? Er nå sykemeldt og sliter med angst og er veldig sliten, samtidig som jeg plages av dårlig samvittighet for å ha forlatt han og «gitt» han opp, på tross at jeg har skjønt at han mest sannsynlig er en N, og at jeg vet jeg ikke bør å dårlig samvittighet og at jeg ikke kan hjelpe han. Sliter fortsatt med å kun ta hensyn til meg selv og ikke han.

      1. Anonym: Privatpraktiserende psykologer er veldig dyre å gå til. Har du råd til det kan du spørre om deres kjennskap til P/N problematikk før du bestemmer deg for behandler. Er du langtidssykemeldt pga psykiske vansker, kan du få henvisning fra fastlegen din til distrikts psykia
        trisk senter (DPS). Dette er et offentlig tilbud hvor du kun betaler en egenandel. Disse er alltid overfulle, og det er ikke lett å komme til der, selv om man har rett til det. Du får ikke tilbud der før du har vært syk en stund, for å si det sånn.
        På DPS får du den psykologen du får. Det kan være en veldig bra en, eller en helt håpløs som ikke skjønner noe av P/N problematikk i det hele tatt. (Dette gjelder særlig de av “den gamle skolen” som ikke tror på/har ikke lært noe om P/N problematikk, de kan gjøre vondt verre.) Du kan imidlertid prøve å fremstille din sak hos fastlegen og be om at det blir en psykolog med kunnskap om feltet.
        Forøvrig kjenner jeg meg igjen i skyldfølelsen din – har liksom gitt opp et hjelpeløst barn for å redde seg selv. Glem det – det er ikke din skyld, og du kan aldri redde vedkommende – bare ødelegge deg selv. Alle gode ønsker til deg!

    9. Tusen takk for svar! Jeg har vært sykemeldt i 2 mnd. og nå er vikariatet mitt gått ut, og jeg er arbeidsledig. Ble henvist til DPS av fastlegen etter eget ønske, men fikk ikke noe tilbud der dessverre. Har nå fått henvisning til privatpraktiserende psykiater med drifttilskuddavtale, men ventetiden er laaang. Har fortalt litt til fastlegen, men han ser ikke ut til å ha erfaring med psykiatri i det hele tatt og er kun opptatt av medisinering og økning av disse. Medisinene hjelper meg i å ikke grave meg helt ned, men jeg trenger helt klart samtaleterapi i tillegg. Har også snakket med krisesenteret og det har hjulpet meg noe. Vurderer sterkt å kontakte en privatpraktiserende psykolog, selv om det er kostbart, men jeg tenker at det er en viktig investering, da det føles ut som jeg ikke holder ut denne smerten særlig lenger. Føler jeg har stagnert i livet, er forvirret.. Når jeg leser denne bloggen (som forøvrig er en god støtte) ser jeg helt klart at min ex er en N, men når jeg snakker med han og tenker på han og det fine som var klarer jeg ikke skjønne det og føler jeg har blitt paranoid. Får dårlig samvittighet av å tenke sånne tanker om han. Jeg vet jeg MÅ holde meg unna for å ikke miste meg selv, men samtidig er det utrolig tungt å miste han og gi slipp på han. Og ja… jeg føler jeg gir opp et hjelpeløst barn som du sier. Takk for svar igjen, det hjelper meg å se realiteten og å stå i valget jeg har tatt om å forlate han.

      Vil forresten gi et sangtips til leserne : Praying med Kelis. Den har jeg hørt mye på i denne perioden..

      1. Anonym/

        Det fine som var er bare spill, det er for å holde deg i tåken, du sier du er forvirret, de gjør det for kontroll. Null kontakt vil hjelpe,kan anbefale bloggforfatters bok og pshycophat freee.

        Les også om traumebånd, og hvordan det kan brytes.

      1. I en periode må man lese det samme hver dag, for det fester seg ikke og neste morgen våkner man like rådvill og smertefull.
        Akkurat nå må du bare sette den ene foten foran den andre og gå litt på autopilot. Ikke still høyere krav til deg selv enn å komme gjennom den ene dagen. Ikke vær redd for smerten. Smerte er der for å fortelle oss noe, for å advare oss. Våg å kjenne på den.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg