“Bæsje-testen”

Det frastøtende navnet til tross, det er den beste betegnelsen på noe psykopaten gjør i hele relasjonen, men spesielt i begynnelsen, også i de tilfellene hvor objektet tilsynelatende blir idealisert.

Hvordan er det psykopaten tester objektet tidlig i relasjonen? Han/hun bæsjer (ikke bokstavlig) på objektet bittelitt for å se om objektet finner seg i det. Hensikten er å se om du er brukbar som primærobjekt og søppelkontainer. Den mentale bæsjingen kan skje i form av en provokasjon eller en utfordring, kanskje litt kritikk, et avtalebrudd eller en latterliggjøring. Det skjer meget subtilt. Spesielt hvis bæsjingen er omringet av kraftig idealisert så vil objektet ikke forstå at han/hun blir testet. Det vil likevel gi objektet en forbigående følelse av å ha blitt stukket, om enn aldri så lite. Nettopp derfor husker mange objekter at de ble testet når de tenker etter. Senere i relasjonen så kommer kritikken så ofte at den knapt ikke skiller seg ut. Men det mange husker som litt pussige utsagn i begynnelsen av relasjonen men som de ristet av seg som en misforståelse, var mest sannsynlig et ledd i bæsje-testen.

Jeg husker i dag veldig godt de to første gangene psykopaten bæsjet på meg. Innen jeg fortsetter så vil jeg beklage ordvalget i denne teksten, men jeg synes ikke det blir riktig å forskjønne psykopatens intensjon og opptreden. Hvis du vemmes av den litt barnslige betegnelsen jeg har valgt, så bør du også vemmes av psykopaten, for dette er nettopp hva de gjør og er; bæsj. Det er ikke friske og oppegående mennesker som bevisst tenker “nå skal jeg være respektløs og ekkel for å se om NN tåler det” hvis man genuint ønsker en relasjon. Det er også en direkte oversettelse av det engelse uttrykket “the poop test”.

Ok, tilbake til de første gangene jeg ble bæsjet på. Den første testen var allerede første dag vi hadde hilst på hverandre. Vi dro på handletur. På vei hjem fra butikken så kikket vi på en øy ute i havet med et bratt fjell inn mot midten. Skyene hadde liksom lagt seg over fjellet som et teppe. Jeg kom med en semi-filosofisk betraktning av synet, og responsen hans var; “så du er litt sånn besserwisser du, eller?”. Det ble sagt med glimt i øyet men likevel uironisk. Jeg husker nokså tydelig hva jeg tenkte. Jeg tenkte at det var en merkelig ting å kalle noen etter å ha kjent dem i kun noen timer, man setter ikke merkelapper på noen etter så kort tid og spesielt ikke hvis man forsøker å innlede et vennskap. Jeg tenkte også “gud, han vet ikke hva besserwisser er” for jeg hadde ikke vært påståelig eller belærende. Men jeg gjorde som jeg tror veldig mange av oss gjorde; jeg unnskyldte ham og konkluderte med at han var litt for selvsikker for sitt eget beste. “Det brenner han seg nok ofte på” tenkte jeg, men bestemte meg for at han skulle slippe å brenne seg på meg. Jeg skulle være tolerant, omfavnende og tilgivende. Jeg stotret et eller annet til svar som jeg i dag ikke husker ordrett, men jeg husker at jeg ikke helt visste hva jeg skulle svare til slikt. Men resultatet var likefullt at jeg besto den første testen i hans øyne, det vil si at jeg ikke besto den i normale menneskers øyne. Hva jeg burde ha gjort var å svare “hva mener du med det?” (respondert uten å reagere), sendt ballen tilbake til ham og gjort ham svar skyldig. Da hadde han kanskje gravd sin grav dypere og jeg hadde forstått ved fødselen av relasjonen at den ikke var levedyktig. Men berøringsangsten min var for stor og jeg var forvirret.

Hva psykopatene gjør når man består den første testen, er at de skrur neste test opp ett hakk; de bæsjer enda litt mer på oss. Det skjedde da også i mitt tilfelle noen få dager senere. Jeg hadde invitert ham på middag. Han kom til avtalt tid men virket åndsfraværende og lunefull. Han mumlet noe om forsikringsproblemer men under hele middagen satt jeg på eggeskall. Han spiste fort og skulte på meg det meste av tiden. Hvis jeg forsøkte å spørre ham om noe, så svarte han kortest mulig og på en nesten aggressiv maner. Det jeg i retrospekt ser at skjedde her, var at han ikke skrudde testen opp ett hakk; han tok kjempesats og hoppet over flere hakk. Han hadde hastverk med meg. Som fortalt tidligere så var jeg et overgangsobjekt. Psykopatene har dårlig tid med overgangsobjekter fordi de trenger narsissistisk forsyning raskt. De vet også helt fra starten at det ikke er overgangsobjektene de vil satse på. Men overgangsobjektet vet det ikke selv, til tross for en avkortet og billig versjon av idealiseringsfasen, så blir de solgt en drøm som aldri før.

Men han tok en risiko med sitt kjempehopp. De fleste med normale grenser ville sagt “takk for meg” ved denne hendelsen. Seriøst, hvem finner seg i å bli behandlet slik av en nesten fremmed middagsgjest? Vel, egentlig gjorde ikke jeg heller det. Jeg holdt meg borte fra ham i flere dager etter denne hendelsen. Problemet var at vi var kolleger, og også naboer. Han ville før eller siden se meg igjen, og da det skjedde så la han inn et lite sjarmstøt. Jeg skriver “lite” fordi det egentlig kun var noen velvalgte og selvsikre ord, men likevel nok til at jeg ga ham en ny sjanse. Det riktige av meg hadde vært å ikke gå en millimeter lenger med ham før han ga meg en oppriktig erkjennelse av sin oppførsel og en unnskyldning. Dette vet vi jo er falskt ment når det kommer fra en psykopats munn. Men jeg visste den gang ikke hva han er, og en unnskyldning burde vært et minimum. Såpass selvrespekt burde jeg hatt. Men jeg forlangte ikke engang det, mine grenser var nesten ikke-eksisterende. Jeg var tilbake under hans kontroll helt uten motstand, og snart var han igang med å planlegge nye aktiviteter vi skulle gjøre sammen.

Bæsje-testen tiltok snart i styrke og hyppighet, men da la jeg ikke lenger merke til den. Et eller annet sted i forløpet ble jeg traumebundet, og da finner man seg i alt. Hvis man hadde antydning til grenser før, så kan jeg love at siste rest av autonomi forsvinner når traumebåndet slår inn.

Grunnen til at denne testingen er karakteristisk først og fremst i begynnelsen av relasjonen, er fordi senere i forløpet så er det egentlig ikke lenger en test, det er ren devaluering. Psykopaten har utslettet grensene til objektet og trår ikke lenger forsiktig, den sporadiske bæsjingen har blitt til konstant diarè over et offer som står i en storm av direkte og indirekte kritikk, sjalusifabrikkering, manipulering, latterliggjøring, varme/kulde og ghosting.

Denne gang ønsker jeg å utfordre leserne til å fortelle om deres bæsje-test, og da er det først og fremst de første dagene som er interessante. Hvis ikke du husker det tydelig så forsøk å tenk etter surrealistiske hendelser og utsagn fra begynnelsen av relasjonen, som mest sannsynlig var du som ble bæsjet på. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

 

Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon. 

56 kommentarer
    1. Denne kan jeg kjenne meg igjen i, så tusen takk nok en gang. Det er akkurat som du skriver, små stikk eller kommentarer som jeg fikk et ubehag av der og da, men som jeg valgte å overse. For det kunne jo ikke være noe galt med ham? Jeg husker jeg tenkte at dette var rart sagt, eller hva mente han med det? Jeg fikk uansett en ekkel følelse av det og det i seg selv er jo et tegn på at man ikke har med en normal person å gjøre.
      Helt fra første møte skrøt han av at han likte å være direkte mot folk. Hvis jeg sa noe kunne han si: Hvorfor det? Eller: Jeg er ikke enig, det er feil. Han satte meg ut og fikk meg til å rødme og føle meg dum, samtidig som han lekset opp om hva som var riktig, for jeg tok jo feil. Det endte med at jeg godtok det han sa og tenkte at han hadde rett og var så smart som kunne så mye.
      Noen andre eksempler:
      En dag vi skulle på et arrangement hadde jeg sminket meg fint og tatt på en ny rouge fra Dior. Han så granskende på meg og uttalte litt nedlatende og påtatt: Du har glitter i ansiktet! Jeg husker jeg følte meg dum og begynte å prøve å tørke vekk rougen..
      En annen dag kommenterte han jakken min, som var en helt vanlig jakke med snøring i livet, som gikk ned til lårene: Har du tatt på deg frakk? Det var en fin jakke fra Parajumpers, og jeg hadde aldri gått med den foran ham før. Han sa det på en latterliggjørende måte, og fikk meg til å angre på at jeg hadde tatt den på meg. Til dere som leser dette: dere skjønner mer enn alle andre hvorfor jeg endte opp med å aldri mer bruke jakken. Den henger fremdeles nesten ubrukt på knaggen..
      Han kunne og ta en latterliggjørende tone eller kommentar hvis jeg gjorde noe bedre enn ham, uansett hvor idiotisk det var. Konstant konkurranse både mot meg og barna hans.
      Når det gjelder den direkte væremåten fikk jeg alltid et ubehag rundt ham, spesielt når vi diskuterte. Jeg følte hele tiden at jeg ble stilt til veggs og måtte forklare hvorfor jeg mente noe. Uansett hva jeg mente var hans mening viktigere og mer riktig.

      Jeg tror den første, ultimate drittesten kom da han spurte meg om jeg kunne kjøre ham til flyplassen kl 4 om natten. Han skulle på jobbreise og hadde fått taxi dekket. Han visste jeg slet med søvnen og jeg hadde aldri sagt at jeg ville kjøre ham. Han spurte meg om dette på en ferie flere uker før, som om han ville sikre seg at han ble kjørt. Jeg reagerte på det, svarte ja og fikk en dårlig følelse. Jeg kunne ikke skjønne at han ville meg så vondt som å be meg om noe slikt, og klarte ikke finne en fornuftig forklaring på hvorfor han ville dette. Det endte med at jeg kjørte ham, noe som tilsammen tok en time, frem og tilbake, midt på natten…Han hadde vel endelig fått bekreftelsen på at han hadde meg i sin hule hånd.
      Ja, jeg vet.. Galskap.

      1. Opplevd NP 25 år vært gift og separert, samboer og flyttet flere ganger. Jeg fikk en sønn med NP, flere av hans søsken er og var også NP. De bæsjet på meg hele tiden, de var også av rater slekt, de var oppviglere og baksnakkere. Jeg ble svært krenket og rasende. Brant opp noen tredukker søstertrollet hans hadde laget, postet det på fjesboka. Alle tror jeg er gal. Nå har jeg igjen eksplodert over fornærmelser. Hans nye venninne shar ringt min arbeidsgiver og fortalt at jeg har sendt ham veldig veldig mange sms og kalt det for trakassering. Åhhh ja det har jeg gjort! Men jeg føler absolutt ikke noe skam eller anger -bare skadefryd og glede. Første bæsjen, var da jeg ble invitert på venner vennersfest og han satte seg ved siden av en annen ukjent gjest og la armen rundt henne og skylte glise de bort på meg. Jeg ble skikkelig skuffet, såret og lei meg. Hele den kvelden spratt han rundt fpr å snakke med andre og jeg satt alene igjen, uten en eneste kjent person å snakke med. Jeg husker jeg gikk bort på kjøkkenet for å låne en fast telefon for å ringe til min tidligere samboer, men han svarte ikke, for han var på Nordsjøen og borte i to uker. Jeg trodde naivt at dette var en misforståelse men det var det FN meg ikke! Livet fortsatte, humpete vei, og jeg tråkket i Salaten hundrevis av ganger og han ble merkbart forbannet, så han hatet meg og jeg tok igjen… Til slutt bygde vi en hytte og krangling og baksnakking tiltok. De tjuvlånte hytta etter at vi ble skilt (jeg tok hytta og han tok huset). Jeg måtte bytte lås flere ganger. Jeg kommer aldri til å ha dårlig samvittighet pga at de tråkket inn på hytta uten å spørre først. Jeg har bestemt meg for å bekjempe ondskapen hNs og jeg kommer til å fortsette med det. Min mor sa til ham første gangen hun traff ham “du tror du er veldig kjekk og pen du, eller? Jeg var da 27 /28 år og skjønte ingenting hvorfor denne fornærmelse kom fra min mors munn… Men jeg fikk merke det resten av livet med han der. Jeg trodde ikke at et menneske kunne bli så beregnende og ikke glad i kona si men han elsket bare seg selv. Lurer fælt på om det er en form for hjerneskade i empati delen av hjernen eller er dette satans barn, som går rundt på jorda og bæsjer. Jeg har opplevd han og hadde samtidig en sjef på jobben som plaget meg samtidig i 10 år. Han beseiret jeg til slutt. Han fikk beskjed av Administrative direktør i et statlig selskap om å gå av som leder. Han hadde da i alle år mobbet, baksnakket og fysisk slått etter meg. Jeg er en kriger og er full av selvtillit, jeg har levd før. Og vet at vi blir kastet på jorden på nytt og på nytt igjen for å lære og for å bli et vakkert og bedre menneske. Med vondt skal vondt fordrives heter det. Og jeg vet at nå er min tålmodighet slutt, så når skjebnen spør meg om han skal bes for, så svarer jeg, NEI!

    2. Jeg har opplevd veldig mye bæsj av han , alt for mye. Alerede frøste gang han besøkte meg , så fårtalte han at han er gift , så sier jeg nei men hva gjør du har da ? Eller hvorfor er du på daiting side. Så sier han at , men vi er jo bare venner og har hvert sit liv, så spørte han om jeg har vært noen gang utro , så sier jeg at jeg hadde aldri behøv for det , at jeg har vært likelig gift , så beginte han å le , og sa , men dette er det varste jeg har hørt , det er egentlig veldig gøy å vare utro. Neste dag kjørte vi en tur i min bil , da blei jeg kritisert for bilkjøring.
      Så neste komm cirka om en mnd. Da pleide han å besøke meg når vi blei kjent. Da blei jeg alerede opplært til , at hvis han ikke ringer seinest torstag og avtaler at han kommer , så betyr det at han ikke kommer i helgen. Og slik var det , ringte ikke på torstag , men ringte på fredag kveld. Men en gang så avtalte vi at han kommer på fredag , så kl. gikk den fredagen og jeg hørte fra han ingjenting. Da ringte jeg og spørte om han er da på veien ? Så svarte han så arågant , ååå har vi avtalt noe ? Og jeg har ikke tid å prate nå , snakkes en annen dag. Og slik gikk det nesten hele tiden. Men jeg tolererte det. Neste var at jeg ser ikke ut hvis jeg sminker meg , jeg som veier hele mit liv 55 kg måte slanke meg , fordi jeg hadde valpefet. Og mase mase annet bæsj jeg svelgte. Jeg følte meg som idot etter 6 mnd alerede. Men dette med at du får av og til en smuler , det gjør at jeg la han å såre meg hele tiden.

    3. Det første stikket kom før vi hadde startet noe som helst med møter fysisk, bare lett prat, og det lød: hva for noe Galt var det med meg som Ikke Hadde…… Jeg ble så satt ut at jeg ble svimmel og uvel. Det kom utfra ingen ting. Ingen forvarsel. Jeg avventet videre prat og trakk meg unna et par dager, men ble så hentet inn av fortsettelsen til P/N som virket helt uberørt, jeg feide det unna og tenkte at jeg ikke måtte være så nærtagende.

    4. Hei! Takk for en fin blogg. Jeg har ikke skrevet noe her inne før, men har fulgt bloggen en stund. Skal skrive et innlegg her senere, men sender dette først.

    5. Jeg tror jeg ble først testet med hva jeg kunne si til hvem. Dvs gradvis innsnevring av min frihet. Til slutt kunne jeg ikke si noe til noen, opplevde jeg det som. Jeg lot meg bæsje slik på at jeg ba om lov til å si ting til min mann…
      Det gjør vondt å huske hvor langt nede og bitteliten jeg var. Mine meninger og min virkelighet ble bæsjet slik på at jeg nesten ikke fant den igjen under all dritten.
      En annen bæsjetest var at jeg gjorde «alt» arbeidet mens han framstod som om han «hjalp» meg. Uten at jeg protesterte. Det var også helt ufattelige merkelige oppførsler (bæsjing) som jeg bare undret meg over men ikke konfronterte ham med. Dvs jeg godtok og tålte utrolig med bæsjing. Ikke rart jeg ble hans livs kjærlighet og han ble mitt livs mareritt. Vi var kun kolleger, men det gjorde at jeg traff ham hver dag og kunne ikke selv velge å ikke motta mer bæsjing, siden jeg valgte å være på jobb.
      Veldig terapeutisk faktisk å skrive om dette som bæsjing. Først litt usikker på ordvalget til blogg forfatter, men funket bra for meg, så takk.

      1. Denne teksten vekket såpass ubehagelige minner at jeg egentlig ikke hadde lyst til å kommentere – men vi er jo her for å dele og støtte hverandre.
        P/N og jeg hadde vært sammen noen måneder i fryd og gammen da han etterhvert begynte å kritisere meg. Klærne mine var ikke stilige nok, sminken min (lite) var ikke bra nok. Min hyggelige, imøtekommende familie var det plutselig allverdens feil med (hvordan var han selv kledd, hvordan hans “fasjonable” familie var ?? Det var uansett noe helt annet.)
        Det var etterhvert mye han kunne setter fingeren på både ved meg, mine venner og familie. Jeg ble støtt og såret, men det verste – og det jeg lenge har lurt på – er hvordan jeg tok til meg denne kritikken og begynte å føle meg dårlig, begynte å ta til meg hans nedvurdering av meg selv og mine. Jeg endret meg ikke så veldig mye på en sånn måte som han ville (mer oppdollet og utstaffert), men han gjorde meg veldig usikker.Vil si han klarte å gi meg komplekser for noe jeg ikke skulle ha komplekser for. Forferdelig å tenke på at han fikk så stor makt over meg.
        Idag hadde jeg blitt rasende og bedt en sånn fyr dra et visst sted. Så en vei har jeg gått. Likevel er det vanskelig å tenke på hvor fort han rev ned min selvoppfatning og gjorde meg usikker på om både jeg selv, familie og venner var “bra nok” – forferdelig.
        Vet ikke om jeg var spesielt usikker og manipulerbar på den tiden, eller om han var en spesielt flink manipulator. Kanskje var det en kombinasjon.
        Forferdelig ubehagelig å tenke på iallefall.

    6. Jeg fiik veldig mye dritt av han hvor han minte meg hele tiden på at jeg er gammel og ødelakt. Ganske tidelig vi blei kjent , og da var jeg 47 og i dag er jeg 51. Men det er kanskje med selvoppfatning å gjøre , at dem ser seg ikke selv ? Han er 2 år edre meg.

    7. Virkelig et lærerikt innlegg. Min relasjon med min psykopat begynte på nettet. Han idealiserte meg og lov-bombet meg til den store gullmedalje. Men rett før vi skulle treffes, kom det 2 bæsjer fra ham. Husker jeg ble såret over det han skrev og kunne ikke forstå hvor det kom fra. Etter treffet var jeg hektet, og så klart han merket dette. Da begynte devalueringen med masse småbæsjer. Jeg vekslet mellom topp og bunn hele tiden her. De store bæsjene kom etter treffene. Etter å ha vært intime med hverandre, så var det han sa og gjorde rett etterpå enorme bæsjer. Han fikk meg til å føle meg som et ludder. Så var det silens treatment til neste idealisering. Og samme oppskriften. Jeg har skrevet ned hele hendelsesforløpet med ham, og det er ganske “interessant” lesning. Det er vondt å lese hvor desperat og “needy” jeg virker nå i ettertid. Han trente meg til å synke så lavt at jeg lot ham bæsje på meg bare for noe stunder med idealisering. Jeg er snart på min 10 uke med NK. I sist uke slet jeg, men det har vært litt lettere de siste dagene. Skrev et innlegg om dette savnet, og fikk mange gode svar tilbake. Men ekkelt å virkelig innse at noen har bæsjet på en

    8. SPOT ON , igen Daniel. Virkelig noget vi allesammen har prøvet. Efter jeg læste indlægget, har jeg forsøgt at huskevtilbage…jeg er en af de, der har haft en lang relation til en P. Første gang jeg fik en unormal opførsel fra P, var engang i starten af idealiseringsfasen, hvor han pludselig var sur, tavs og indesluttet…helt uden grund. Jeg spurgte ham hvad der var galt og sånsagd han , at han ikke havde været i et fast forhold før og at det skulle han lige vænne sig til. Den godtog jeg og efterfølgene kom der en gang imellem den samme situation ( som jeg nu ved hedder silent treatment ) det var tit efte en nattevagt, og arbejdet fik derfor skylden. Allerede her, ser jeg nu, lærte jeg at gå på æggeskaller.
      Hvordan det ellers ekskalerede e svært at huske, men tiden herefter var, som jeg husker det, vildt god og så af og til vildt dårlig . De dårlige episoder blev flere og fler og værre og værre. IbstartenbsagdevP ..du er så bekymret og gav mig kys og kram…de blev så til…du bekymrer dig om alt ! Hvorefter han var tavs i flere dage ( ingen kys og kram længere ) P kørte mig helt i sænk. Jeg gik ned med stress, depression og angst. Jeg tror hans plan var at forkaste mig, syg, nedbrudt og hlælpeløs. Dette lykkedes imidlertidigt ikke, jeg forlod ham inden og selvom han fratog mig meget ( venner, omgangskreds, job m.m. ) fik jeg brugt de sidste kræfter til at kæmpe mig op igen.
      Takket være denne blogg og Daniel. Tusind tak Daniel, du gør et kæmpe stykke arbejde .

    9. Hei,
      jeg har læst og læst herinde og andre steder i mere end 1 år nu. finder jo guld her!

      jeg har været kæreste med en covert narcissist i 15 år. on og off. vi har aldrig boet sammen. han har boet sammen med sin (mandlig)bedste ven i 25 år. jeg har spurgt i en uendelighed og på trods af min intuition har jeg troet på at de ikke var kærester, hvilket han også meget ihærdigt har benægtet!! jeg har jeg troet ham på trods af at min intuition fortalte mig noget andet.
      han har i perioder været/sovet hos mig hver dag og nat. han har været en stor del af mit og mine børns liv.

      de sidste 7år har han haft andre kvindelige kærester – jeg har troet han var alene (sammen med sin påståede ven) og ventet og håbet han kom. lyder meget dumt.

      når vi på min opfordring igennem årerne har mødtes har han fortalt han elskede mig og jeg har troet ham og troet vi kunne finde ud af det sammen. så falsk ser jeg nu.
      jeg har virkelig håbet og håbet og følt i mit hjerte at vi var meant to be. jeg har ikke set andre mænd/kærester i al den tid. kun savnet ham, og det ved han.

      de sidste 2 år har vi været kærester. mine børn bor ikke hjemme længere.. så jeg har fokuseret kun på ham og os.
      han har utallige gange givet mig tavshed i flere uger af gangen. og vist mig uendelig meget vrede. gjort ondt på mig, spyttet på mig osv.

      nu har han fyret mig pr sms for 8 uger siden. jeg har grædt og tryglet om svar på mange ting men han har ikke villet tale med mig. bare råbt og skreget.
      efterfølgende jar jeg prøvet at indføre nk – og gemt mig når ham kom til min dør.
      jeg slider nu. tårerne triller og triller. jeg elsker ham men har ikke flere kræfter. er besluttet på at det er slut. men det gør så ondt så ondt.

      undskylder for det blev så rodet. svært at skrive kort.
      takker af hjertet for denne blog og alle jeres modige og ærlige kommentarer, det har virkelig hjulpet mig til at se og erkende hvad jeg er oppe imod.

      tak Daniel for det kæmpe arbejde du gør for at oplyse om disse mennesker.

      lille spørgsmål til sidst:
      min covertN. er håndværker og det er som om han altid har forskellige masker på alt efter hvem vi er sammen med. men når han er i arbejdstøj/håndværker er han helt anderledes og den jeg faldt for i sin tid. kan det være rigtigt at man kan skifte personlighed så meget bare ved at skifte tøj?

      Mange kærlige tanker
      r fra lille dk

      1. Hallo “r”, velkommen som kommentator på bloggen.
        “min covertN. er håndværker og det er som om han altid har forskellige masker på alt efter hvem vi er sammen med. men når han er i arbejdstøj/håndværker er han helt anderledes og den jeg faldt for i sin tid. kan det være rigtigt at man kan skifte personlighed så meget bare ved at skifte tøj?”

        Det er riktig at psykopaten skifter maske alt etter hvilket humør de er i og hvem de er sammen med. De kan sikkert skifte ham også etter hvilket tøy de har på, men hamskiftet har en mye dypere og skumlere forklaring enn det. Normale mennesker kan kanskje opptre litt finere og virke litt mer snobbete i sitt beste tøy, eller de kan omstille seg etter hvem de er sammen med. Jeg tror nok de fleste av oss oppfører oss annerledes sammen med tante Olga på 90, enn vi gjør i vennegjengen.
        Men maskeskiftet psykopaten gjør er på et helt annet nivå. Nære pårørende til psykopater og narsissister, forteller at det er som om det ikke lenger er en person de kjenner når psykopaten tar på seg en annen maske. De bærer kroppen annerledes, snakker annerledes – ja, sågar med en annen dialekt.
        En historie jeg selv har fortalt her på bloggen noen ganger etterhvert, er da jeg skulle treffe min psykopat igjen etter tre ukers adskillelse (vi hadde sålangt aldri vært fra hverandre i så lang tid). Men mannen jeg åpnet for i hovedinngangen var ikke ham. Det vil si, jeg så det var ham på hårfarge, klær, kroppsstørrelse og ikke minst fordi det var ham jeg ventet på, men ansiktstrekkene var helt annerledes – de lå ikke slik jeg husket. Smilet jeg et øyeblikk fikk hadde jeg heller aldri sett før. Den vemmelige følelsen av at dette ikke var min NN men en “body snatcher” rakk jeg å få. Men det varte bare i noen sekunder inntil han fysisk – ja dere leste riktig – fysisk, ristet de trekkene på plass som jeg var vant til å se, og han var igjen den NN jeg husket og kjente.
        Det som skjedde var at han i de tre ukene vi hadde vært adskilt, et øyeblikk glemte den persona han hadde vært sammen med meg. Han hadde vært sammen med andre mennesker i mellomtiden; venner og kjente, og speilet dem.
        Psykopatens kameleon-evner skyldes at de er tomme på innsiden. De har ingen egen personlighet. Du kan betrakte dem som tomme drikkeglass. Tomme drikkeglass kan fylles med hva som helst; melk, juice eller brus. Normale mennesker er fulle av seg selv og deres egen personlighet; glassene er fulle eller nesten fulle. Du kan kanskje fylle på en smule mer men så er det også helt fullt og ikke plass til mer fleksibilitet. Men psykopaten kan fylle seg selv opp helt fra bunnen av med nye væsker, igjen og igjen.
        Jeg fikk etterhvert følelsen av at min P er meget farlig. Det er de jo til en viss grad alle sammen, men av en eller annen grunn så aner det meg at nettopp han er en man ikke bør være alene sammen med. Episoden om gjenforeningen bidro til den følelsen.
        I Wikipedia står dette å lese om Ted Bundy, den amerikanske seriemorderen som drepte ca 30 mennesker på 70-tallet. Bundy fikk blant annet diagnosen antisosial. Her er noen vitneutsagn om hans karakter;
        Hans tante forteller hvordan han plutselig “…seemed to turn into another, unrecognizable person … [she] suddenly, inexplicably found herself afraid of her favorite nephew as they waited together at a dusk-darkened train station. He had turned into a stranger.”
        En av hans fengselsvoktere fortalte ‘He became weird on me.’ He did a metamorphosis, a body and facial change, and he felt there was almost an odor emitting from him. Almost a complete change of personality … that was the day I was afraid of him.'”
        Politietterforskere klaget over at det nesten var nytteløst å vise bilder av ham til vitner; “police complained of the futility of showing his photograph to witnesses; he looked different in virtually every photo ever taken of him. In person, “his expression would so change his whole appearance that there were moments that you weren’t even sure you were looking at the same person”, said Stewart Hanson, Jr., the judge in the DaRonch trial. “He [was] really a changeling.
        Jeg tror vår frykt når vi ser et slik maskeskift kommer av at “denne personen kan jeg ikke stole på”. Vi trodde vi kjente noen intimt men så klarer de å bli til en helt annen, en fremmed. Det er ikke normalt. Da er de egentlig bare et skall med et mørke inni. Den frykten vi får når det skjer, skal vi ta på alvor.

        1. Ikke for å avspore, men veldig interessant det du skriver om endring av utseende etc hos P.

          Møtte min ex P, helt ut av det blå på puben, på den andre sida av landet etter bruddet rundt juletider..
          Kjente henne nærmest ikke igjen. Joda, så selvsagt at det var henne, men ansiktsutrykk, kroppsspråk og talemåte var fullstendig ugjenkjennelig.

          Tok ca et halvt minutt, med fullstendig tomt fravær av sjel, der det så ut som en pc som rebooter/skifter floppydisk før ansiktsuttrykk, kroppspråk og talemåte var gjenkjennelig for meg. Ekstremt guffent. Men forøvrig det aller siste beviset jeg trengte for at jeg faktisk hadde med en psykopat å gjøre.

        2. Det er merkelige greier med den speilingen. Har en N i slekten, og vedkommende skifter ham fullstendig og blir helt som sine kjærester. Det siste hamskiftet er så totalt fra det forrige at vi andre bare rister på hodet og observerer, heldigvis på litt avstand. Hvor lenge varer det denne gangen, liksom? Vi kan ikke gjøre noe, ikke advare et nytt offer. Ingen ville trodd oss, ikke før N har avslørt seg selv, antar jeg. Men da er jo forholdet mot veis ende, så det er ingen vits i å si noe. N er storsjarmør..lenge. En magnet som mennesker trekkes mot. Men vi kjenner også til en ufyselig side, kulde, sinne, ryktespredning ( manipulering), så vi ligger helst lavt i terrenget når N er i samme omgivelser en sjelden gang. En N som slekten har avslørt fullstendig, så vi leser vedkommende som en åpen bok. Her har vi fått god trening i pokerfjes.

          Det som er viktig, er at flest mulig lærer seg tegn de skal være litt obs på. En person som bedriver veldig aktiv, positiv egenreklame, er temmelig suspekt. Når de hele tiden må fortelle høyt at de er snille, hjertevarme, fulle av empati, ikke bryr seg om penger, status, at de ikke er overfladiske som så mange andre, etc., så er det kanskje helt motsatt. De fleste av oss har virkelig ikke behov for å gjenta slike ting til det kjedsommelige , – det holder med å si det en gang til en ny bekjent. Er de også veldig opptatt av å se bra ut, få komplimenter, har instagram proppet med flotte bilder av vakre seg selv og lite annet, så..alarm! Det er summen av alle detaljene folk må se på. Er du i tvil, ligg heller unna den nye flørten…

          1. Anonym: Der sa du det: Vi får god trening i pokerfjes. Vi har vært i så mange merkverdige situasjoner at vi har vendt oss til å ta på pokerfjeset og vurdere situasjonen før vi eventuelt reagerer på noen som helst måte. Vi beskytter oss mot en eller annen merkelig eller høyst ubehagelig reaksjon dersom vi spontant skulle reagere på utsagn/oppførsel. Vår spontane reaksjon vil vi også kunne regne med å få høre om lenge og mye – som en slags dum eller latterlig overreaksjon.
            Vi tier og observerer.
            P/N vil gjerne drive med egenreklame i stor stil i en eller annen form. De intelligente, vel opplyste og verdensvante med å slå folk i hodet med sin (antatte) bedre kunnskap og overlegenhet i så måte.
            Andre vil markedsføre seg som store altruister og “bedre mennesker” enn de fleste. Fremheve hvor inderlig mye de bryr seg om sine medmennesker, natur, miljø osv., mens de egentlig slett ikke bryr seg. De bare pynter seg med denne “godheten”, og vil at andre skal føle seg mindre bra i forhold til disse påståtte idealene og den lille innsatsen.
            Dette er en måte å hevde seg selv på som kanskje synes mer seriøs enn å hele tiden posere på Instagram osv, men er det ikke i realiteten. Det er bare en annen form.
            Så være obs på posører av alle slag – om det så er vellykkethet på Insta eller godhetsposører.

            1. Det stemmer også. Vår N er bl.a. påstått dyrevenn. Det er ikke måte på hvor stor kjærligheten til dyr er. Men kjæledyr personen hadde ble kjapt overlatt til andre som tok ansvar. Så er det parasittisk adferd. Lever på andre på alle mulige rare måter. Bor i andres bolig, sover i andres seng, spiser andres mat. Skylder penger til flere og betaler ikke, og får ikke låne mer fra flere. Da er vi ikke så interessante lenger heller. Fremstår som vellykket, men fikser ikke livet sitt så da blir det å stå på andres skuldre og snylte. Er alltid et offer når noe er galt, det er alle andre som har skylden. Gjeld betales ikke fordi “vi må da forstå at vedkommende ikke kan det når økonomien er dårlig”. Og årene går… Normale mennesker ville jobbet for å betale tilbake fortest mulig.
              Ja, og så er det løgn og overdrivelser når historier fortelles. Særlig der N stapper seg selv i offersituasjoner. Skape drama ut av ingenting er N også god på. Alt for å få oppmerksomhet. Når noe bra skjer, har N “fortjent det”, eller “jobbet hardt for det”.

              For meg som er et menneske som helst vil være litt anonym, ikke bli lagt spesielt merke til, uten å være asosial da, så er det fascinerende å betrakte N sin adferd. Det virker helt sykt for meg. Det er tomt inni en N, det sa faktisk vedkommende en gang også. Så da er det vel tomheten de ikke orker kjenne på. Men de er ikke ok for andre mennesker, de bryter folks psyke ned. Det er også et skremmende raseri i dem når mye går galt.

          2. Jeg ville bare kommentere det med og advare nye ofre. Jeg skulle så ønske at moren til min p hadde sagt noe. Hun vet han er vanskelig.
            I ungdomstida var jeg hodestups forelsket i en gutt jeg hadde truffet på byen , en kveld sov jeg over hos ham. Neste morgen støtte jeg på faren han sa « er det enda ei jente du har med deg hjem nå « du må slutte med det der!
            Følelsene mine snudde tvert om! Ingen forelskelse mer og jeg satte pris på det faren sa! Jeg kunne ønske moren til min p hadde avslørt p til meg slik at jeg kunne fått den bekreftelsen på at det ikke er meg, men han som oppfører seg dårlig. Min p lyver hele tiden og er syyykt flink til og snakke seg selv opp og andre ned har jeg innsett. Han har ikke oppnådd noe, har ikke gjort noe og er uten gjennomføringsevne, men det tror man ikke når man treffer ham. Han virker veldig normal, blid, ambisiøs, sindig og veldig snill. Hun kunne nok lett ha slått hull på noen av frasene hans!
            Jeg er nå stuck med denne fyren pga 2 småttiser. Mitt valg det og jeg har der ganske bra, men en bra mann det har jeg ikke. Jeg tar det gode og lar alt han sier passere uten videre prosessering. Men sinna det blir jeg enda, har en utfordring der.

            1. Det er veldig mange som slett ikke tar imot advarsler. De er helt hektet. Og så har vi det problemet at p/n er så superflink til å manipulere og spille offer at de lett får vridd ting til sin fordel og MOT “slemmingen” som advarte…en tredje sak er om den som advares, sier til p at den og den advarte. Da bryter sannsynligvis helvete løs.
              Man skal balansere på stram line med tungen rett i munnen når det gjelder de verste tilfellene av psykopati eller narsissisme. Noen av dem kan bli farlige.
              Jeg har erfaringer med å advare mye og oppleve at folk er fullstendig døve, tilogmed litt fiendtlige mot den som advarte ( meg). Selvsagt hadde jeg rett, men det var bare å vente og vente. Da offeret ville komme seg ut av forholdet, var jeg på plass igjen med støtte. Saken dreide seg om det verste tilfellet jeg har sett av en psykopat som også var N. Her snakker vi ondskap. For min del klarer verden seg bedre uten sånne ekstreme galninger.

    10. hvis det er muligt vil jeg gerne i kontakt med en som også er fra dk ? eller måske ringe hjælpetlf ?? er meget ked indeni.

    11. Jeg husker faktisk ikke noe negativt helt fra begynnelsen , men det er ulike N jeg har erfaring med, eventuelt folk med kraftig slagside mot N, men fagfolk vil kanskje ikke sette diagnosen på dem. Jeg lurer på om P er verre med slike stikk mot offeret?(Eventuelt en med begge forstyrrelsene. )For en N vil jo helst ikke vise noe negativt ang seg selv og kaver vilt med å fremstille seg selv i et flott lys i begynnelsen, mens en P muligens ikke bryr seg på samme måten? Jeg kjenner til et par stykker som har vært i forhold med en P, og der var det sirkus og dritt fra begynnelsen. Men når offeret er lett å manipulere, kommer de seg ikke fort nok unna og henger i klisteret i årevis. For ikke å snakke om at offeret aldeles ikke vil høre på gode råd fra andre om å komme seg unna. Det er skummelt, det der. En form for hjernevask.

      Eventuelt er hukommelsen min slik at jeg faktisk har glemt for mye fra begynnelsen,- det er jo også en mulighet. Jeg er ikke ung lenger.

      1. Jeg husker ærlig talt heller ikke så veldig mye direkte negativt fra begynnelsen, var jo idealisert og forblindet må vite.. Men husker godt denne selvhevdelsen “jeg er en empat”, “jeg er verdensvant”, “jeg er verdens beste menneskekjenner”, “jeg kan lese folk som ei åpen bok”, “jeg ser det hvis du lyver” etc.. var et mantra som gikk igjen og igjen.
        Dette var jo selvsagt bare vissvass fra ende til annen. Men èn enkelt ting skal min x P ha, h*n klarte (med rette) å påpeke at min mor var manipulerende og en smule narsissistisk. Det var faktisk helt korrekt. H’n påpekte det nok overhode ikke av godhet overfor meg, det var vel snarere snakk om å eliminere en konkurrent.. Men, “credit goes where credits due” I guess

    12. Jeg vet ikke om dette går innenfor bæsje-testen.. Men husker veldig tidlig i forholdet at han kommenterte en liten føflekk jeg har i ansiktet, og sa: “Den må du fjerne”. Han sa også at han alltid hadde ønsket seg en kjæreste med langt brunt hår.. Jeg har kort, blondt hår. Tok det bare som tull da, men jeg husker jeg innerst inne tok meg litt nær av det. Vet ikke om jeg er litt nærtagen, men syns jo egentlig ikke det er noe hyggelig å si så tidlig i forholdet. Eller i det hele tatt.
      Jeg tror også jeg har opplevd en såkalt “tell”, når han sa “Du vet ikke hva du har begitt deg ut på med å være sammen med meg.” Og en gang jeg sa jeg gjerne skulle vært inne i hodet hans for å forstå hva han tenker, svarte han “Det vil du ikke vite”. Er jeg helt på bærtur nå?

      1. Det kan ha vært en test, for å se hvordan du reagerte på at han kritiserte noe ved ditt utseende. Som skrevet så har testen mange former, men kriteriene er subtilitet og at det skjer tidlig i relasjonen.

    13. Jeg har lest igjennom mange innlegg på bloggen her, og syns det er utrolig spennende å lese om.

      Jeg er i et forhold med en mann, vi har vært sammen i 7 år. Det har vært en del turbulens fra dag en. Vi har begge testet hverandre og spilt en del mindgame med hverandre. Jeg er egentlig ikke en person som manipulerer andre, men han har virkelig fått frem det verste i meg og jeg har manipulert tilbake, fordi han spilte spill med meg så tenkte jeg og gi tilbake med samme mynt.

      For i begynnelse før vi ble sammen, spilte han egentlig ganske mye på følelsene mine. Vi kunne dra ut på byen, og kose oss hele kvelden. For at han så ditchet meg på kvelden, ved og dra hjem til en annen dame. At jeg i det hele tatt gadd og bruke mer tid på han er for meg et jævlig stort mysterie. Hvor skada er ikke jeg da liksom.
      Det var også en gang han hadde invitert meg til seg, for så å trekke invitasjonen senere. Jeg kontaktet da en felles venn av oss og spurte om vi kunne finne på noe. Han fant fort ut av dette og ringte og i inviterte meg til seg. Jeg dro til han, men egentlig burde jeg bare møtt vår felles venn.

      Det har vært gode dager og mange vonde dager. De siste årene har vært veldig ekstreme. Jeg prøver den dag idag og avslutte forholdet, men jeg sliter noe helt enormt med og rivløse meg fra han, og undrer bare sånn på hvorfor det er så vanskelig å forlate ett menneske som faktisk ikke ønsker en noe godt.

      1. Linn: Noen ganger i livet trenger vi å øve på å stå helt alene.
        Uten en kjæreste/venn/eller der steinen trykker. For en periode.
        Spesielt når vi oppdager at vi tar feil veivalg eller går i ring. Det tror jeg ofte er en god start på det som skal være fortsettelsen for oss selv. Tøft, og enormt vanskelig, men sunt for kropp og sjel.

    14. r fra lille dk

      Tusind tak Daniel for din kommentar, er lidt bedre Idag 🙂
      Kan huske at have læst det du fortæller. Så god illustration med glasset, det giver så meget mening!
      Min cn kunne skifte personlighed og være en fuldstændig anden person. Som om jeg ikke kendte ham, specielt når vi var sammen med ham han bor sammen med.
      Når vi ikke havde set hinanden i længere tid, kunne han også tale på en helt anden måde, med sætninger og overbevisninger som jeg ikke kunne genkende.
      Skiftet i forhold til arbejdstøj og almindeligt tøj var bare så underligt fordi der ikke var andre personer. Som om han tog en anden maske/personlighed på. Jeg vidste hvordan han ville være og begå sig alt efter hvilket tøj han havde på. Virkeligt skræmmende. Og hvor alting dog falder på plads nu.

      Det er som om at jeg i de sidste måneders ‘kamp’ hvor han enten var varm(lunken) eller meget kold med voldsomme vredesudbrud har kunnet iagttage ham lidt udefra med min viden fra denne blog. Så sorte øjne han dog har set på mig med. Så megen galskab. Ærligt er jeg bange for ham. Det er som om han ved at jeg ikke kommer tilbage og derfor er begyndt at opsøge mig hjemme. Tager mine forholdsregler, og håber han giver op.. Jeg har i hvert fald lært hvem han er. Ingen.

      1. “r” fra lille dk: Jeg hadde kontakt med en P/N en liten periode for noen år siden. Den gangen tenkte jeg at personen var litt fri av seg, men jeg visste ikke så mye om psykopati den gangen som nå. Men intuitivt var det mye som skurret. Det er først etter mye jobbing i forhold til andre p/n at jeg forstår at denne personen har høyt skår innen P/N. Det første møte med denne mannen var så til de grader annerledes enn møte nummer to. Ved møte en, så tenkte jeg at han måtte da være en som likte det annet kjønn, virkelig ikke på samme sted som meg. Stemmen, bruk av ord og setninger, kroppsspråk, med hender og alt som var veldig veldig feminint (ikke noe galt i det). Det som ble veldig galt, var at det var en total personlighetsforandring ved neste møte. Da hadde han lest meg og forstått og tilpasset seg så til de grader. Han var blitt en tøff og barka mann med stor M, med skjegg og bre beint, dyp stemme. Jeg skvatt og ble avventende, men ble dessverre hentet inn. Jeg hadde ingen kunnskap om emnet P/N. Mye mulig denne P/N spilte i to leire. Både hos damer og menn. Det vet jeg ikke.

    15. Jeg hører mye på you-tube videoer om psykopater, og opplever både dem og denne bloggen som utrolig god hjelp i rehabiliteringen etter psykopaten. Hørte et spennende innlegg i dag som fanget interessen min da jeg følte det var så relevant for meg. Min psykopat datet meg via tekstemldinger i tillegg til noen fysiske treff. I starten får du søte tekstmeldinger hver dag og opptil flere daglig. Enormt merkelig, men til slutt blir du avhengig av dette. Og dette merker psykopaten godt. Da begynner bæsjingen ved at han begynner å bli litt nedlatende når han skriver. Han sender meldinger litt sjeldnere, og så kan det gå 2 uker mellom hver melding. Så går det 3 uker mellom hver melding. Og jeg som offer blir helt euforisk hver gang det kom en melding, og sank dypere når oppholdet ble så langt. Helt desperat etter melding fra ham. Så under disse “silent-tratment” periodene uten livstegn, så bæsjer de på oss, de vet vi tenker kun på dem og venter på livstegn. En annen ting som er litt oppklarende er at psykopatene som dater via tekstmeldinger, sender meldinger til alle døgnets tider. og en av grunnene til at de sender meldinger sent på kvelden når folk flest har lagt seg, er fordi at offeret da blir liggende og tenke på disse meldingene på repeat hele natten uten at de får sove. Dette skjedde flere ganger med meg den første uken etter at forholdet med min psykopat begynte. Jeg gikk jo helt i svime i den tiden pga euforisk glede, forvirrelse, stuptrøtt og helt i min egen verden. Dette må jo også være store bæsjer. De trår elegant over våre grenser og når de ser vi aksepterer det så bryr de seg ingenting. I den tiden ville jeg bare tekste med psykopaten min, jeg var så ruset på ham at jeg svelget alt. Nå får jeg sjelden meldinger, og de jeg får senser jeg er fellesmeldinger han sender ut til flere for å se hvem som responderer. Det ble også nevnt i you-tube videoen at dette er en greie de holder på med når de kjeder seg for eksempel Hvor sykt er ikke dette. Dette er også bæsjer som ikke er så tydelige før vi lærer om disse krypene. Og sånne folk blir vi avhengige av.

      1. Kjære Selma.
        Dette med å vente på meldinger har tatt mye av min dyrebade tid og hverdagsglede, så jeg vet akkurat hvordan det er. Du skriver at du nå får sjelden meldinger fra din psykopat. Er du i rehabiliteringssfasen må du være så snill og ikke ha noen kontaktmuligheter åpen for ham, blokke ham på alt av sms, mail, sosiale medier etc, for som Daniel påpeker så ofte, du kan ikke rehabiliteres før null kontakt er innført.
        Ønsker deg alt godt videre!
        Klem

        1. Kjære Malene. Takk for gode ord. Kan jeg spørre deg om hvordan det har gått med deg? Er du rehabilitert fra din psykopat og har gjennomskuet ham? Og i tilfelle ja, hva gjorde du? Jeg ser hva min psykopat er og hvor avskyelig og nedverdigende handlinger han har utsatt meg for. Men klart jeg savner rusen han ga meg. Men jeg jobber aktivt med meg selv. Men jeg har fått varlige skader av messenger-lyden. Når jeg hører den lyden, så blir jeg helt skjelven. Og kjempenedtur når det ikke var fra ham. Så nå har jeg ikke lyd på messenger. Merker jeg sover mye bedre da. Men den lyden ser ut som det alltid vil forbli en trigger.

          1. Det har gått veldig fint med meg, nå 6 mnd etter. Det tok en stund selvfølgelig og det var veldg vondt i begynnelsen, men jo mer jeg leste om temaet her på bloggen, desto bedre ble jeg. Det tar tid å forstå, og jeg tror det er en prosess som det ikke er mulig å fremskynde. For meg hjalp det veldig å snakke med gode venninner. De stilte opp og hjalp meg til å forstå, og jeg kunne ringe dem og grine om jeg måtte det.
            Jeg synes fryktelig synd på deg nå for jeg unner ingen å gå gjennom det, og dette med lyden av messenger forstår jeg kjempegodt. Når det gjelder messenger generelt så skapte det mye hodebry for meg, fordi jeg ble besatt av å sjekke når han var aktiv, sist aktiv osv. Han kunne feks skrive god natt til meg kl 22 og si at han skulle legge seg fordi han skulle tidlig opp, og så, når jeg våknet så jeg at han hadde vært sist aktiv kl 2 om natten. Jeg kunne sende meldinger på whatsapp som han ikke svarte på på flere timer, men jeg så på messenger at han hadde vært pålogget nylig eller var aktiv. Det ble en forferdelig stressende ting for meg og jeg hatet messenger! Jeg hatet å være kontrollerende på den måten, men det var så mange ting som ikke stemte.
            Akkurat nå er jeg vel helt rehabilitert, og jeg vet at han er 100 prosent psykopat. Jeg innså det ikke før etter at det var slutt, da jeg fikk en melding fra en tidligere kollega av ham som fortalte meg at han beskrives som psykopat av de som kjenner ham i jobbsammenheng. Da først falt alt på plass. Før det hadde jeg tenkt narsissist og begynte tidlig å legge merke til ting som stemte, men psykopatstemplet var liksom steget videre, og mer sjokkerende. Da jeg innså at jeg hadde vært sammen med en psykopat ble det lettere å heles.
            Tenk på det du og nå. Han er psykopat, uten tvil, ellers ville du aldri vært her på denne bloggen. Du har rett! Og det aller beste du kan gjøre nå er å aldri mer ha kontakt med ham. Ikke la det være noen muligheter for at han kan kontakte deg. På julaften fikk jeg en hyggelig sms fra min, og da slet jeg, men bestemte meg til slutt for å ikke svare. Det ble vendepunktet tror jeg, og han har ikke gitt lyd fra seg siden. Hvis du får en melding fra ham på en eller annen måte vil det sikkert bli vanskelig å la være å svare, men jeg lover deg at det er verdt det.
            Og du kommer deg gjennom dette, det lover jeg. Det er lys i enden av tunellen, alltid:)
            Nå ser jeg på det hele som en erfaring som har gitt meg et annet syn på mennesker og de jeg slipper inn i livet mitt. Jeg har og snakket med min eldste datter om temaet, og hun kunne fortelle meg at hun gjenkjente mange psykopattrekk hos en hun omgås. Hun sa at hun aldri vile skjønt det hvis det ikke var for at jeg hadde lært henne så mye.

            Hvis du blokkerer ham på messenger sørger du for at han ikke dukker opp på listen over aktive og han kan ikke sende deg meldinger der. Da vet du at det aldri er fra ham hvis det plinger. Du kan jo og endre varsellyden slik at du ikke forbinder den med ham, og ikke la ham gjøre deg redd for messenger mer. Ta messenger tilbake:)

            Stor klem

            1. Vil bare skyte inn hvor mye jeg lærer av dere. Det er ikke bare dere som lærer av meg. For eksempel temaet “messenger” minner meg på at jeg selv skvatt til hver gang jeg hørte noen som ville chatte, så denne triggingen er et sikkert tegn på at man er hektet/traumebundet. Dette var dog varsellyden fra 13/14, den lyder annerledes i dag – heldigvis. Jeg har ikke tenkt over det før dere skriver om det her.

            2. Kjære Malene. Jeg syns det er en oppmuntring når jeg leser det har gått fint med andre – det gir håp. Du verden så godt jeg kjente meg igjen i beskrivelsen din av stresset med messenger. Jeg var også der. Jeg sjekket alltid om han var pålogget, og for meg så det ut som om han var inne på messenger/Facebook mer eller mindre alltid. Gikk i alle fall ikke lenge mellom hver gang han var pålogget. Og til og med på nettene når han var ferdig å chatte meg meg s¨det ut som han var inne. Men jeg har lest at psykopater ikke trenger mye søvn, samtidig som de kan sovne på et blunk uten å ligge å gruble og kverne på ting. Når idealiseringen av meg var ferdig og meldingene ikke kom hver kveld lenger, så ble jeg liggende og vente på “plinget”. Og skuffelsen over at det ikke var ham var ubeskrivelig. Stakkars alle andre som tekstet meg i denne tiden, jeg orket nesten ikke svare dem. Det var kun han jeg ville chatte med der. Hvor sykt er ikke det. Som sagt så har jeg skrudd av den lyden – den trigger meg så enormt enda at det skremmer meg. Kan ikke forandre lyden heller virker det som. Ikke på min telefon i alle fall. Føler meg nesten som en som har vært i krig med bomber og granater og blir trigget senere av høye lyder. Så jeg hater den lyden. Og jeg VET at han MÅ være psykopat, men det er den andre tingen jeg sliter med å ta helt innover meg. Dette er et menneske jeg har visst litt perifert hvem har vært i flere år. Vi har mange felles kjente. Har også funnet ut (etter at han hektet meg) at han er gift og har småbarn. Vet også han skifter litt på jobber. Han har masse venner på Facebook, og det virker som han er poulær, men det vet jeg jo ikke. Jeg kjenner ingen jeg kan snakke med om dette – tror ikke de som ikke har vært utsatt for sånne folk virkelig kan forstå. Derfor leser jeg masse i denne bloggen + hører på You-Tube videoer. Håper å finne svar som gjør at jeg TROR 100% på det jeg føler/senser/. Går det ann å si at den dagen jeg får meldinger på Messenger og ikke blir det minste skjelven eller tenker på psykopaten i tillegg til at jeg VET met hele meg 100 % at han er psykopat, så er jeg helet? Når gikk du fra å tro at han var psykopat til å vite det? Klem fra meg. Og bloggforfatter – Believe me. Den Messengerlyden er en enorm trigger

          2. Jeg kunne ikke skrive svaret under det siste innlegget ditt så jeg skriver det her:)
            Det er jo nesten så man kan snakke om PTSD, når man får så sterke reaksjoner. Da er det også lyder og ting som kan trigge deg. Håper virkelig det gå over og at du etterhvert slutter å forbinde den lyden med ham. Synd det ikke går an å endre lyden:)
            Når det gjelder min psykopat så tenkte jeg som sagt narsissist først, og syntes det ble litt vel mye selvskryt, store tanker om seg selv osv. Jeg kunne feks si “så flink du er” som en kommentar til noe han fortalte, og han kunne svare med en selvsikker mine” Jeg vet det”. Første gang det skjedde ble jeg litt paff. Og han kunne skryte veldig av ting han gjorde på jobb og snakke ned enkelte kollegaer. “Alle vet jo at det er jeg som har størst kompetanse på området” osv.
            Han var også ekstremt opptatt av fasade, og å gjøre de riktige tingene, seiling, golf, jakt, fiske, sykling, gourmetmat, viner osv. Det var masse som fikk varsellampene til å blinke, men det var spesielle øyeblikk der han viste den mørke siden og ikke bare selvopptattheten. Kunne bli sur hvis han tapte i spill, skulle konkurrere i alt. Det var egentlig etter at kollegaene hans fortalte meg at han var psykopat, og at jeg leste bloggen til Daniel, at jeg virkelig skjønte det. Det er som Daniel skriver; man skjønner det ikke mens man er i relasjonen. Da skjønner man bare at det er mye rart som ikke stemmer. Man må helt bort fra psykopaten og begynne å lese og forstå, før bitene endelig faller på plass.
            Slik jeg oppfatter det er du ikke der enda. Nå skal du bare tenke at du har rett. Ingen i en normal relasjon ville googlet og funnet frem til denne bloggen hvis det ikke var noe galt. Selv googlet jeg narsissisme mens jeg var i forholdet. Psykopat var ikke i tankene mine da. Jeg sa ofte til meg selv før bruddet: hvis du er i tvil så er du ikke i tvil. Det er den eneste bekreftelsen du trenger akkurat nå, og nok til å innføre NK. Når det er gjort vil det ta litt tid og du må bearbeide alt. Så etterhvert vil du kunne si med sikkerhet at han var psykopat og at du er glad for at han er ute av livet ditt for godt:)
            Lykke til!

            1. Kjære Malene. Jeg tror jeg begynner å komme på en bedre plass. Er på vei iallfall. Kanskje jeg også hadde trengt den siste endelige bekreftelsen i form av at en annen person som kjente til min psykopat kunne bekreftet at han ER psykopat. Jeg gikk til en coach litt tidligere i den vondeste fasen. Da jeg beskrev et ekstremt merkelig fysisk treff med min psykopat, fortalte hun meg at det hadde sittet iallfall 2 andre damer før meg og fortalt en lignende historie om hvordan treffet deres utartet seg med deres psykopat. “Skulle nesten tro det var samme mann” sa hun. Men jeg vet jo ikke. Jeg kommer aldri til å få svar på noe, og det aksepterer jeg nå etter hvert. Men uansett godt å lese historier fra sånne som deg som er på et godt sted nå

    16. Interessant tema.
      Sliter litt med å huske, min sa de verste tingene når han møtte hindring eller var sint.
      Men han var ekstremt intens i starten, noe mine brukne vinger nøt.
      Han gjorde meg til sola i universet og man skulle tro han ikke hadde annen familie, venner eller jobb. På fester hadde han kun øyne for meg og markerte seg veldig på at jeg tilhørte han.
      Tror de første bæsje-testene var at han plutselig forsvant. Bokstavlig talt. Fra å være ekstremt besatt av meg på en fest kunne han rett etter være skikkelig mutt forsvinne uten en lyd.
      Skulle være lov det, å ta en pause. Men fryktelig merkbart når en person har vært med deg 24/7, intenst i en lenger periode.
      Så var det selvfølgelighetene.. alt var en selvfølge. Studiene mine ble snart avsluttet. Ferien til utlandet jeg hadde planlagt lenge ble avlyst etc.. Den virkelig første skikkelige bæsjen kom kvelden før vi skulle gifte oss (alt for raskt, ingen bryllup..også bestem av han..) Jeg gikk ned på et lokalt solstudio for å ta noen minutter sol. Det likte han ikke. Han var så sint når jeg kom tilbake at han ikke snakket til meg og sa etter en stund at det var råttent gjort.
      Forstår ennå ikke hva han mente.

      1. Han var vel det en bekjent på chat kalte “ute på guilt trip”. Du skulle få dårlig samvittighet, derfor “råttent gjort”. Min bekjente ble kort og godt drittforbannet på en mann hun hadde hatt et forhold til, og så gjorde hun det slutt. Han var så selvopptatt at hun droppet ham. Hjalp ikke at han så flott ut og pumpet jern som en gal. Der satt han etterpå og sutret og klynket på chat for å gi henne dårlig samvittighet. Noe som gjorde henne iskald mot ham, for hun mislikte intenst folk på guilt trip pga det er så manipulerende.

    17. Han spurte meg om ulike hendelser i livet, fortalte om en som ikke var så bra, i stedet for « støtte og forståelse» ( som er vanlig i en slik situasjon ) så støttet han motparten, og syntes synd på meg.

      Rødt flagg, ellers brukte han dattera for sjalusifabrikering, det var mye, i devalueringafasen da jeg konfronterte han med det han hadde gjort mot meg ( noe han nektet for ) bare forsvant han fra samtalen i ca 15 min, kom tilbake og sa :

      Jeg måtte bare snakke med datteren.

      Han ville se om all sjalusifab hadde virket, jeg hadde jo konfrontert han med det andre, man han fikk ikke svar.

      Jeg tok også opp noe helt på slutten, han svarte, men der var jeg faktisk ute med full ignorering. ( jeg har gitt og gitt og fått idealisering, miniforkasring, løgner, latterliggjøring, manipulasjonen, stonewalling, silent treatment, når jeg glapp, idealisering igjen, utnyttelse, tester og til slutt the final discard når han jeg ikke beundret han lenger, og stilte spørsmål. Så det var fullt fortjent, ikke hørt en lyd siden og har gått for NK for alltid.

      Går det så langt,og man gjennomskuer, mener jeg man skal fabrikere sin egen discard slik at n/p går først, kan slippe unna mye mishandling da.

      Har mistet energi og er mye trøtt, blitt bedre , men hvis noen har tips om hvordan man kan få energi tilbake fortest mulig blir jeg glad for det, tar tran hver dag, går turer etc.. noen andre tips.

      Det virker på meg som de sår frø i alle ofre, at vi ikke er bra nok, min n sa det var ting meg med meg som holdt igjen, men jeg konrfornterte han bare med merkeleg adferd, og reagerte på mishandling. Hvem finner seg i og bli utsatt for merkelige episoder? Eks: bare bli sint plutselig og bare gå fra meg ( det er mer, skrevet om det tidligere ) det er ikke rart at kroppen blir syk, tom for energi.

      Nei, stillheten er befriende, den forteller meg om ro, den samle tanker, blitt en venn 🙂

      Takk igjen, for ditt arbeid 🙂

    18. Du verden så mange innsiktsfulle og tvers gjennom ærlige kommentarer. Jeg kjenner igjen mitt eget tilfelle stykkevis og delt så det holder – har forsøkt å kommentere div, men har i sannhet vanskelig for å samle trådene.
      Vil i stedet oppfordre dere godtfolk til å lese denne, massevis av god innsikt.
      http://speilvendt.no/elsk-meg-bort/

    19. Kan jeg få spørre om noe?
      Det gjelder gaslighting.
      Kan et godt menneske gaslighte uten at de vet at de gjør andre en ugjerning?
      Jeg prøvde å finne igjen teksten i arkivet men jeg tror den er slettet.Hva er forskjellen på gaslighting og manipulasjon (og tåkelegging)? Gaslighting er vel å tåkelegge virkeligheten for objekt, å få oss ute av stand til å se klart egne valg og ønsker og egne tanker. Er det bare P/N som driver med gaslighting? Kan et objekt bli så skadet av å være i usunn relasjon i oppvekst og samliv senere at dette er en egenskap som smitter over objekt uten at en har blitt en P/N, Eller det en innebygd og medfødt egenskap som mest sannsynlig utvikler seg til å få sterke trekk av P/N? Det å oppdage å ha blitt manipulert er en vond oppdagelse, men er det det samme som å ha blitt gaslightet?

      1. Maria:Takk for svar. Jeg forstår det bare ikke helt..
        Det å ikke våge å si ifra forstår jeg. Men at man bevist ønsker å få andre til å gå ens egen vei i tanker og handlings vei, uten at det er riktig for vedkommende selv!! DET kan jeg ikke klare å se at gode kan gjøre. Da må det jo være fordi de ønsker å beskytte? Eller sterk egenmening. Det må jo være en unnskyldning til sånn oppførsel? Jeg prøver bare å forstå, for å skjønne skille mellom en P/N og en som ikke er.

      2. Maria: Tusen takk for svar igjen, så godt og tydelig du får uttrykt deg. Det er det nok mange her inne som setter pris på, med dine bidrag. Jeg skal lese svaret nøyere og tenke litt.

    20. Juni: ja det passer. tror også at min cn spilder på flere heste. ham han bor sammen med er meget rig og vellidt – og jeg ville helt klart have troet han var til mænd hvis jeg ikke var blevet kæreste med min cn før jeg mødte ham.
      Min cn får rigtig meget status/parasitisk livsstil ved at bo sammen med ham og jeg tænker nu at de lever i et åbent forhold og har gjort det i mange år 😞
      jeg håbede hele tiden på at han ville vælge mig til, jeg troede at det vi havde sammen var unikt. han var så meget på når vi kun var os to. men tvivlen og min intuition var der hele tiden. og jeg har brugt så mange timer, dage og år på at være detektiv.

      føler mig så lille og rigtig ussel når jeg forklarer det her, så blind og dum at det gør ondt.

    21. Vet ikke om det er bæsjing, men han torturerer til han får det som han vil.

      Tidlig i forholdet reiste jeg en del. En helg var jeg hjemme i hjembyen min, vi hadde avtalt at jeg skulle komme hjem tidlig søndag for og se film. Jeg ga beskjed når jeg begynte og kjøre. Rett før jeg var hjemme så spurte han om han kunne gå på kino med en kamerat. Jeg blei ganske såret i og med jeg hadde avlyst venninne treff for og komme hjem til ham og at han ikke ville være med meg like mye som jeg ville være med ham. Tilsvarende ubehageligheter fortsatte når jeg var på reise – ikke ta telefonen, ikke sende meldinger, ikke si hei når jeg kom hjem, ville ikke høre noe om hvordan jeg hadde hatt det etc.
      Han ville mest sannsynlig at jeg ikke skulle reise noe sted.

      På byen så ville han ikke treffe meg når han var med kamerater. Men ville han treffe meg forventet han at jeg kom sporen straks, ellers blei han sjalu. Det blei jo bare vanskelig og være på byen sammen når han var slik så kanskje han i de fleste tilfeller ikke ønsker jeg var der i det hele tatt.

      Han glemte lommeboken ofte når vi var ute på noe. Han har økonomiske problemer, det er jo trist, men han gjør ingenting med det, han bare snylter og da blir det og glemme lommeboken noe mer enn og prøve og skjule pengemangel, men en test på om han kunne snylte på meg.

      Da vi fikk vårt første barn så stod han aldri opp om morgenen. Det var sykt stress for meg og venne meg til og stå opp syv hver dag uansett helg eller hverdag. Anyway han er b menneske og ba meg vekke ham siden jeg var oppe så tidlig. Jeg vekte ham, takka var sinne, jeg skal ikke stå opp nå, jeg skal bare ligge 10 min til, jeg skal ikke på jobb før 0930 Idag, ikke kom nå. Han lagde altså ett forferdelig helvette ut dette her fikk kjeft og mas om alt mulig i så stor grad at dagen min blei nesten ødelagt. På kveldene sa han unnskyld og sa at ar ønsket jeg skulle si sånn god morgen kjære og stryke ham på kinnet. Jeg blei sykt forbanna og lei meg over synet hans på situasjonen. Til slutt sa jeg ikke ville vekke ham mer. Da fikk han det som han ville. At han aldri skulle stå opp tidlig med barnet sitt. Hensikten med den episoden forstod jeg faktisk først nå. Takk takk Daniel 😊

      Jeg husker ikke alt spesifikt fra starten, men jeg husker jeg reagerte på sinne hans, begrunnelsene hans og generell respekt for mine grenser og ønsker for ett godt samliv. Alt det var kanskje en test for og se om han kom til og få slått gjennom viljen sin ved behov.

    22. Har så mange ganger tenkt: hva om jeg hadde barn med han? Jeg hadde ” barn” d.v.s han. Og ble veldig sliten og er det fortsatt . Naturligvis…etter konstant diaré fra P/N. Etterhvert satt han og alltid på do med døren oppe da jeg skulle på jobb. Alltid bæsj. Så motbydelig!

    23. Jeg har ikke kommentert her inne på en stund nå, ikke lest så mye heller. Har ikke orket. Går i terapi for tiden, og snakker der mye om alle årene med P. Det er tøft. Blir sliten av det, og driver nå og øver meg på noen mestringsstrategier psykologen har lært meg. Hjemmelekse til neste time! Det er mye som “kommer opp” nå, mye jeg trodde jeg hadde glemt. Angsten jeg ofte føler, den dukker opp. Og da psykologen spør om jeg kan kjenne igjen følelsen fra da jeg var sammen med P, så er svaret ja. Den er helt lik. Så vi jobber med det – hvor mye er “lagret” inne i meg et eller annet sted? Hvordan kan jeg mestre denne angsten og ta kontroll over den? For; angsten er knyttet til P og ikke alt mulig annet som jeg har trodd. P klarer fortsatt å få meg til å føle et slags ansvar for ham, han kontrollerer meg selv om vi knapt har kontakt (en kanal er åpen pga felles barn). Når bloggforfatter skriver at:

      “Et eller annet sted i forløpet ble jeg traumebundet, og da finner man seg i alt. Hvis man hadde antydning til grenser før, så kan jeg love at siste rest av autonomi forsvinner når traumebåndet slår inn. Grunnen til at denne testingen er karakteristisk først og fremst i begynnelsen av relasjonen, er fordi senere i forløpet så er det egentlig ikke lenger en test, det er ren devaluering. Psykopaten har utslettet grensene til objektet og trår ikke lenger forsiktig, den sporadiske bæsjingen har blitt til konstant diarè over et offer som står i en storm av direkte og indirekte kritikk, sjalusifabrikkering, manipulering, latterliggjøring, varme/kulde og ghosting.”

      – da jeg leser dette blir jeg fysisk kvalm og uvel. Jeg føler denne angsten igjen bare av å lese dette. Føler på en måte et slags flashback. Jeg vet selv og kan også lese i dagbøkene mine hvor mye jeg fant meg i, unnskyldningene jeg faktisk har skrevet svart på hvitt fordi P sa og gjorde som han gjorde, at jeg påtok meg skylden for det. Han fikk meg rett og slett til å tro på at alt var min feil. Jeg øver på å tenke at det er en ny tid nå. Jeg er skilt fra P, og det er ikke lenger mitt problem eller ansvar hva han måtte føle, mene eller tro – lekse fra psykologen. Jeg trodde ikke at jeg var så “skadet” som jeg faktisk synes å være. Det verste er å tenke på det at jeg føler jeg har kastet bort så mange år. Hadde jeg ikke fått to flotte barn med P, hadde halve livet vært totalt bortkastet. Enda mer rørt blir jeg av kjæresten min, som står last og brast med meg gjennom alt dette her. Det er store kontraster!

      1. ❤️❤️Du er på god vei til å ta kontroll over ditt liv, så dette går rette veien. Problemet er at det tar så lang tid når man må forholde seg i årevis til en p/n etter brudd pga felles barn. En av partene bør jo oppføre seg sivilisert…pga barna. Man slipper jo ikke unna. Har vært skilt i mange år, N dumpet både kone og barn , men du verden så mye spetakkel og løgn på ham i ettertid. Fatter ikke hvorfor når det var han som brøt ut. Det var bare å bite tennene sammen og holde ut og ikke havne på samme lave nivået. Jeg er sterk psykisk, men det slår jo ut fysisk istedet når belastningen er så stor over mange år. Det ble rolig da den yngste ble myndig, og de siste to årene har jeg bodd alene og føler meg faktisk ganske så lykkelig, selv med ræva helse. Så begynner N ( som er gift igjen og har barn der også) å sende flere lange meldinger, manipulerende setninger, hjerter og klem så jeg skal tro han bryr seg om meg og prøver seg med ønske om hemmelig treff, etc. Etter vi har vært skilt i nærmere 20 år…. Gadd ikke svare, jeg blokkerte ham. På tide, nå kan jeg fordi alle barna er voksne, og når han oppfører seg som en idiot..vel..vekk med ham! Hvem skal han klage til om han skjønner han er blokkert? Våre felles voksne barn? Kona? Neppe…😏

        Du kommer til det punktet, du også, Tinna, bare hold ut!

    24. Til Tinna.
      Dejligt at høre fra dig igen herinde Tinna. Vores historier ligner jo hinanden meget og vi har brugt mange år af vores liv sammen med P. Vi er også igennem mange af de samme ting, på samme tid…meget mærkeligt. Jeg har også lige haft en kæmpe nedtur ige. Føler mig ensom og skadet , efter alle de år. Jeg troede også jeg var på rette vej og så kommer disse dyk stadigvæk. Jeg har prøvet yoga, meditation , healing, psykolog og nu orker jeg snart ikke mere. Jeg tænker ikke så meget på P mere .. Men af og til drømmer jeg stadig om ham. Jeg er så trist over, at han har frataget mig så meget , mine venner, omgangskreds m.m. Jeg tror det der er svært er, at han var to personer. Den ene elskede jeg, den anden hadede jeg..og var bange for. Den person han var i starten ( og overfor andre ) savner jeg og det har min hjerne svært ved at begribe tror jeg. Jeg har desværre ikke fundet en ny kæreste eller mand og jeg savner at være to. Jeg var også alene i relationen med psykopaten og jeg ønsker sådan at møde en sød, almindelig , empatisk mand.. Hvorfor var det psykopaten der fandt en ny med det samme og ikke mig ( jeg kender jo egentlig godt svaret ) men når man er inde i en svær periode, tænker man sådan. Han har ikke fortjent at leve videre som om ingenting er hændt, når han har terroriseret et andet menneske. Bare jeg kunne være ligeglad og komme videre….

    25. Min og P s voksne datter har lige været her på besøg. Hun har også en nedtur lige nu, over hendes far. Hun læste et brev op for mig, som hun vil give til hendes far ( jeg er i tvivl om hun tør…men jeg bakkede hende op ) hun ved kke at hendes far er coveret narcisist, men hun har mistanke om, at han har en personlighedsfostyrrelse..
      Hun spugte om hun måtte læse brevet op for mig, og da vi altid har været meget tætte…sagde jeg ..ja…det rørte MG dybt det hun læste op ..hvorfor er du blevet en anden nu far og jeg føle at du har droppet mig til fordel for en ny familie. D snakker næsten ikke med mig , når vi endelig e sammen og så snakker du kun om din nye familie. Hvor dygtige den nyes børn er, hvad de kan og jeg føle at jeg ikke er noge værd…
      Åh, hvor gjorde det bare ondt at høre…for hun har jo ret. Han har glemt al om hende og ha fundet noget de var mer spændende…lige efter psykopatbogen.
      Skræmmende så nu de er , dem med denne frygtelige forstyrrelse..
      Tænk , så mange fine mennesker de ødelægger på deres vej….

      1. Jeg forstår hvis du ikke vil fortelle din datter om din viten. Jeg vil likevel gjøre deg oppmerksom på at hvis du lar henne gi P det brevet så vil det gi ham masse NF. Brevet appellerer til hans samvittighet, husk at det har han ikke.

    26. Du har ret , Daniel. Jeg havde ikke tænkt på at det giver ham NF . Det er virkelig et svært dilemma…det hjælper hende at få sagt hvad hun mener om ham og hans væremåde overfor hende, men hun aner ikke at det bare giver ham NF fordi han er psykopat. Jeg ved virkelig ikke hvad jeg skal her. Jeg tror det bliver hårdt for hende, hvis jeg siger hvad han er..og jeg tror hun er bange for selv at være det ( hun ligner ham på flere områder ) Hun havde brugt lang tid på det brev og jeg ved hun håber på, at han ” kommer til fornuft ” og bliver en god far for hende. Inderst inde ved jeg at det aldrig vil ske..han har en ny familie nu og den er mere spændende for ham. Nu bruger han hende til det han brugte mig til, jalousifabrikering, silent treatment m.m.
      Tak Daniel for dine altid gode og kloge råd og kommentarer .

      1. Det er kun du som kan avgjøre dette og uansett hva du velger så er det ingen som dømmer deg for ditt valg.

        Hvis jeg får legge min egen stemme på vekten så hadde jeg forsøkt å overtale min datter til å ikke levere brevet. Det er gode argumenter for å gjøre det men det avgjørende argument for meg blir at det er så dypt uverdig at en far skal få NF av sitt eget barns smerte.

        Problemet er selvfølgelig at du ikke kan få henne til å forstå i en håndvending noe som tok deg selv flere år å forstå. Men kanskje du kan si til henne “det var godt at du skrev det, da fikk du dine tanker og følelser ned på papiret, men jeg synes du skal skrive det for deg selv og ikke gi det til ham”?

        Bare mine tanker. Lykke til.

      2. Her oppdaget faktisk den eldste..i godt voksen alder, at faren må være N..vi har snakket en del om temaet i ettertid, lest og lært. På en eller annen måte bør nok datteren din få et hint, muligens. Siden hun allerede aner det er en personlighetsforstyrrelse ute og går. Hun må ta ham som han er og ikke tro han endrer seg. Det har mine voksne barn skjønt. De kan bli såret enda, men ikke som før da de trodde han var “normal”. De har kontakt med ham, omgås på vanlig måte, men de vet hvordan han er nå og venter ikke all verdens. Tråkker han over streken, får han kjeft av dem. Heldigvis! Jeg er glad de kan sette grenser og selv innføre NK , eller silent treatment, i korte perioder til han heiser hvitt flagg og sier unnskyld. Helt forferdelig at de samme taktikker må anvendes mot slike, men…

    27. Til Maria og Daniel.
      Tak for jeres gode svar..det varmede. Det er så dejligt at kunne dele sine udfordringer med P med jer, der har en masse viden om denne forstyrrelse.

    28. Takk for oppklarende artikkel. Både vondt og litt godt å forstå at andre har vært igjennom det jeg har vært . Jeg følte at jeg ble testet gjennom hele “forholdet”, men den første perioden før vi ble sammen var det noen tester for å sjekke om jeg underkastet meg. For eksempel en dag vi var på tur i skogen og plukket blåbær, sa han flere ganger at det som grodde i skogen ikke var blåbær. Jeg prøvde å “hjelpe han ut” og si at ja, i Norge har vi både krekling og blåbær, og at her vokser begge, se, de har litt forskjellige blader, men han ville ikke høre på det øret, bare gjentok at dette ikke var blåbær. Så jeg lot det ligge. Andre ting kunne være at han skulle bestemme når grillen/bålet var klar for at maten skulle legges på og hvordan kullet skulle danderes. Jeg lot han bestemme, det var hyggeligere slik. Da vi ble sammen var han ved flere anledninger litt sånn “stereotyp drittsekk” som kunne kritisere meg for å koke poteter i feil kjele, eller kutte løk med feil kniv. Jeg samlet krefter, smilte og byttet kniv/kjele, det spilte ikke noen rolle for meg hvilken kniv jeg brukte, bare kvelden ble vellykket. Jeg tenkte vel at disse nykkene skulle jeg klare å få av han, eller at bare jeg var snill nok, skjønte han at det var snillhet jeg ønsket fra han også ble han snill. Det skjedde dessverre ikke mer enn noen dager av gangen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg