Vi skal fortsette med temaet medavhengighet, men det er et tungt tema – både for meg og for dere – så tankene mine forsøker liksom å vandre bort fra det tunge og over til noe lettere. I går vandret de til det å rense seg for psykopatens gift og påvirkning ved hjelp av ritualer, det som på engelsk kalles “cleansing” eller “purging”. Vi har kanskje alle sett spøkelsesfilmer hvor mediumet går gjennom det hjemsøkte huset, gjør noen symbolske handlinger og sier noen symbolske ord, gjerne fra bibelen, for så å avslutte med de forløsende ordene “this house is clean”. Men ofte ender det med de like ikoniske ordene “they`re back”, når den opprinnelige renselsen ikke hadde den ønskede effekten og spøkelsene aldri forlot huset.
Så dagens spørsmål er; har renselsesritualer noe for seg, når man ønsker å fjerne psykopaten fra sinn og kropp?
Psykopaten (be)fester seg som vi vet mye sterkere i oss enn normale relasjoner. At psykopaten er en parasitt vet vi. Andre ord som kan brukes er “okkupasjon”, “infeksjon” eller “besettelse”. Det siste gir assosiasjoner til demoner og eksorsisme, og nettopp eksorsisme er det mange som føler behov for. Psykopaten er i tankene dag og natt, uke etter uke, måned etter måned og – i mange tilfeller – år etter år. Mange merker at normale metoder for distraksjon og avledning ikke virker; det hjelper lite å reise, å jobbe doble skift eller å finne seg verdens mest oppslukende hobby. Psykopaten er der likefullt, og opptar verdifull oppmerksomhet og energi.
Vi sier at man har “noe på hjernen” og når det gjelder den psykopatiske besettelsen så er det definitivt slik. Samtidig er ikke begrepet dekkende, for det oppleves også som om psykopaten har inntatt kropp og sjel. Den psykopatiske besettelsen har dermed en åndelig dimensjon i tillegg til den mentale og den fysiske dimensjonen.
Vi er i varierende grad åndelig anlagt. Noen er svært åndelig anlagt. Andre ikke i det hele tatt. Å være åndelig kan være knyttet til religion, men det behøver ikke å være det. Dette gjenspeiler også ritualene vi velger; de kan være hentet fra gamle religiøse skrifter eller moderne bevegelser som mindfulness, yoga eller feng shui (som forsåvidt er en meget gammel tradisjon i Kina, men moderne i vesten).
Selv er jeg middels åndelig anlagt. Jeg synes emnet er spennende, tiltrekkende og har noe for seg – til en viss grad. Men jeg er ikke så opptatt av eksterne ritualer. Min åndelighet kommer innenfra. I min første tid etter bruddet med psykopaten så var det som regel tilstrekkelig for meg å tenne ett eller to stearinlys, fordi jeg opplevde at det stimulerte det arbeidet som foregikk inni meg. Elektrisk lys hadde ikke samme effekt; det var for sterkt, blendende og statisk. Den levende flammen derimot var mildere, samtidig som den beveget seg og jobbet seg nedover mot skaftet av stearinlyset. Den levende flammen kastet dessuten skygger og nådde ikke fram til hver eneste krok, men etterlot deler av rommet i mørke. Kanskje var det i skyggene at det åndelige i meg hadde sitt spillerom.
En gang gikk jeg litt lenger. Det hadde på det tidspunktet gått to år siden NK. Jeg hadde definitivt kommet over i en ny og bedre fase, men han var der fremdeles og spøkte i meg, like levende som før. Jeg fungerte bedre og bedre men var samtidig desperat etter å bli kvitt ham. Jeg begynte å frykte at han kom til å sitte på skulderen resten av livet. Samtidig følte jeg fortsatt en lengsel og dragning mot det jeg trodde vi hadde. Dette er litt hva som skjer i NK; jeg forstod at jeg ikke kunne kontakte ham direkte men projiserte i stedet mitt behov for kontakt over på steder som var knyttet til ham. Alt dette kan det være vanskelig å være bevisst og krefter man ikke helt forstår eller har kontroll på drar oss hit og dit. Å bli kvitt en djevel er ikke enkelt arbeid.
Men en dag gikk jeg en lang tur til en stor sten på et fjell hvor han og jeg en gang hadde vært. Det eneste bildet jeg noengang tok av ham ble tatt mens han satt på huk ved siden av den stenen. Det var et sted nesten fritt for mennesketrafikk, for ikke mange orket den lange og krevende turen opp til stenen. Egentlig gjorde ikke jeg det heller, jeg husker hvordan jeg ble diltende etter den dagen P og jeg gikk turen, han var i mye bedre fysisk form enn jeg. Men to år senere, i min dragning mot steder vi hadde felles så fikk jeg uventede krefter og det var som om jeg ble meget lett på foten da jeg denne gang gikk den samme turen alene.
Med meg i vesken så hadde jeg et håndskrevet brev. Jeg hadde stilet det til ham og skrevet i “du” form. Det var ikke veldig langt men omtalte sviket han utsatte meg for, men også det gode som jeg selv representerte i relasjonen; den ekte kjærligheten og troen på at hva han lot som om han ga meg kunne jeg ha tillit til.
Jeg satt meg på stenen. Normalt var det et meget værhardt og utsatt sted, men den dagen var vinden mild og strøk meg varsomt på kinnet. Jeg frøs ikke, selv om det var oktober. Det var helt stille, ingenting forstyrret freden. Jeg drakk først en kaffe jeg hadde medbrakt. Deretter lukket jeg øynene og tenkte tilbake på den dagen vi gikk opp på fjellet. Jeg valgte å hente frem følelsene fra den dagen, innen jeg visste at han var en manipulator. Jeg var så lykkelig. Jeg ga meg selv lov til å sørge over hvordan jeg trodde livet skulle bli med ham. Jeg dømte ikke meg selv. Jeg var ikke naiv eller patetisk, jeg var klar for kjærligheten. Ingenting galt med det.
Deretter leste jeg brevet høyt. Brukte full kraft, da ingen kunne høre meg. Tok meg god tid til å kjenne hva jeg hadde skrevet. Det tok noen minutter, kanskje fem eller seks. Etter høytlesingen rev jeg brevet i biter og kastet bitene ned i den dype dalen. De ble fort fanget av vinden og danset lenge rundt mens de dalte nedover og landet vidt forskjellige steder over et stort område. Jeg pakket sakene og tok fatt på hjemturen.
Hjalp det meg å utføre dette ritualet? Tja. Det var ikke spesielt effektivt i å fjerne ham fra min bevissthet for evig og alltid (antakelig ikke i det hele tatt). Å tro at rehabiliteringen skal gå raskere eller skifte retning ved hjelp av ritualer eller annen avledning er en utopi. Til det kreves tid, kunnskap og mentalt arbeid og svært lite kan erstatte den jobben som kreves eller skape snarveier. Men det hjalp der og da. Jeg følte jeg hadde gjort noe for sjelen min. Den trengte det sårt. Jeg tror slike ritualer først og fremst er viktig for å anerkjenne at man har et behov og for ikke å undertrykke lidelse. Slik sett er det jeg-bekreftende og jeg-styrkende.
Dette med høytlesning av brev tror jeg er en gjenganger for mange. Noen leser det foran peisen innen de kaster brevet i flammene. Andre leser det høyt for betrodde venner. Noen er tvunget til å bli værende i et hjem de har delt med psykopaten og forteller at de har brent røkelse eller salvie i alle rom for å rense huset for psykopatens energi. Noen har brent gaver fra psykopaten og gjenstander knyttet til ham/henne i et bål i hagen mens de sier noen ord for seg selv, enten alene eller i selskap med noen de føler seg trygge med. Renselsesritualer kan anta mange former, helt etter personlig behov og hvor åndelig anlagt objektet er.
Har du selv utført et lignende rituale? Hvordan var din opplevelse av utførelse og effekt? Eller ønsker du å gjøre det men vet ikke helt hvordan du skal gripe det an eller om det har noe for seg? Fortell gjerne om det i kommentarfeltet.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Beklager, men nå lo jeg godt 🙂
Mulig min lille «renselseseremoni» er sikkert både politisk ukorrekt og helt klart ganske ekkel. Bloggforfatter får bestemme om den egner seg på trykk. Det er i alle fall lov å le. Min P hadde lagt igjen/gitt meg en del sånne «buffere», sånne tynne plagg man kan bruke som hals og hodeplagg. Han hadde trykk av egen firmalogo på disse. En dag jeg drev og ryddet kom jeg over en av dem. Det var en trigger; kjente på savn og sorg med en gang jeg så den. Men jeg hadde kommet et stykke i rehabiliteringen av meg selv så etter en liten stund kjente jeg på sinne og litt barnslig trass. Jeg tenkte: den her kunne jeg tørket meg i ræv….. med. Som sagt, så gjort. Det var en utavkroppen-opplevelse bokstavlig talt. Det føltes som et punktum og starten på noe nytt. Han ble ikke borte, men jeg behandlet han som dritt. Ubetalelig følelse. Jeg har funnet noen flere i etterkant av dette. De har jeg nøyd meg med å spytte på før jeg har kastet dem. Men alle har gjennomgått dette «ritualet». Barnslig ja – og herlig frigjørende.
Takk,igjen Daniel. I dag ved frokost var dette emnet i mine tanker. D.v.s bl.a hvor lang tid i mitt liv etter P/N vil det ta for å være helt ” fri”? Veien blir til da vi går den. Da jeg ser tilbake på nå 2 år NK, er livet i dag å være i “himmelen” i forhold til den gang. D.v.s jeg er i stand til å føle glede og evne fokusere på annet. Ellers og mange fysiske reaksjoner borte. F.eks skjelver ikke på hendene lenger, adrenalinet er lavere. Ingen utbrudd. Er heller blitt veldig rolig. Behov for å være alene. Orker ikke så mye fra andre. Folk snakker eller gjør ting plutselig veldig ” høyt”. Liker å gå turer alene og gjerne bare observere andre på avstand. Samtidig er jeg og sosial.men viktig å balansere med mye alenetid. Før P/N,var dette motsatt. Etter P/N flyttet ut,bodde jeg i min leilighet videre 6 mnd. Flyttet ut og tilbake 5 mnd.senere. Da til en totalrenovert leilighet. Allt nytt. Så og si. D.v.s samme TV og garderobeskap som før. Det er vel det. Det var veldig rensende. Energien er nå en helt annen. Så godt å komme hjem. MEN,som sagt fortsatt er han i “bakgrunnen.” En tanke som så mange ganger er kommet igjen og igjen etter jeg flytter tilbake til min nye leilighet er: allt rundt meg er renset,fordi nytt.men min kropp er den samme og likeså min sjel. Hans hender har vært der. På alle måter i form av vold og det jeg trodde kjærlighet. Det kreves tålmodighet. Og den er,fordi livet er uansett lysere takket være: deg og tiden til hjelp.
Min renselse var instinkt vis å kaste, vaske hus og meg selv, kjøpe nye klær og kaste gamle, og slette alt fra P/N. I tillegg prøvde jeg å snakke P/N sine handlinger bort så det vonde i hodet skulle bli borte også. Det hjalp der og da, alt sammen, men i lengden så måtte mer til. Tid. Og forståelse. Jeg føler meg fortsatt forgiftet. Det fordi jeg fortsatt hører meg selv glippe noen ganger å si noe som egentlig er P/N sine strofer av morsomheter eller meninger eller vanlige sleng kommentarer i gitte situasjoner. Når dette skjer så legger jeg merke til det, skvetter til, og tenker nøye igjennom hva som hende og kjenner etter om det kommer fra meg eller ute fra.
Det er da jeg føler meg forgiftet fortsatt….. og det er en virkelig ubehagelig følelse.
Jeg føler at hans ord ikke burde forfølge meg på denne måten lengre nå, eller hans tankesett inn blandet i min mening på et vis. Det er jo ikke meg. Dette hender heldig vis ikke ofte, men likevel ubehagelig. Jeg vil ikke ha P/N noe sted rundt meg. Ikke i hans humor eller små kommentarer som ligger på tungen min og nesten blir sagt i et sosialt lag heller… det er jo ikke meg, men P/N har brukt kommentarene og sin måte å prate på så lenge imitt liv at jeg fortsatt hører han snakke igjennom meg, enda det ikke er min meg sin tanke. Det er guffent og jeg føler meg derfor ikke helt renset enda. Jeg vil bare være meg… Med min egen tanke og kommentar til ting. Enten den er dårlig eller god.
Forståelse av at dette var noe jeg ikke kunne forstå døyten av.
Det som hjelp til meg er , at jeg sletett ale bildne, kjørte ale tinga hans og alt jeg fikk fra han hjemm til han mens han er på ferie , og jeg tenker ikke på han mer som et menneske. Det er ikke mennesker på en måte. Men det som hjelper veldig mye er bloggen 🙂 og lese bok til Daniel :))
Og en ting jeg glemte…
NK :)) det er så stille og fredlig :))
Jeg har aldri foretatt spesielle renselsesritualer, annet enn å kvitte meg med ting som vekket for ubehagelige assosiasjoner.
I disse M. L. og sjamanen – tider virker det ennå mer fjernt for meg – hehe.
Jeg tror mest på det rasjonelle, selv om jeg absolutt har mine åndelige sider. ( Men ikke by meg hva som helst.)Jeg slutter aldri å bruke min kritiske sans.
Jeg tror at det er bra å kvitte seg med ting som vekker ubehagelige minner, kanskje må du også skifte bosted. Men den virkelige jobben må du ta inni deg. Hva ga han/hun deg? Hva ble fortrengt/lagt øde i deg i forholdet? Hvem er du egentlig uten all nedvurderingen, manipulasjonen og usikkerheten P/N ga deg?
Her må slaget stå. Ikke tro på åndemanere eller selvutnevnte klarsynte. Du må ta jobben med å finne ditt egentlige jeg igjen. Det finnes ingen quick – fix i form av såkalte åndemanere/englepåkallere, som liksom skal suggerere folk til å tro på hva som helst. For de har liksom “sett deg”, uten å kjenne deg i det hele tatt.
Nei, den harde jobben må du gjøre selv, eventuelt med profesjonell hjelp i form av psykolog/psykiater. Ikke ved hjelp av uutdannede folk som tror de har magiske evner(mest sannsynlig narsisister).
Jeg er nå inne i min 11 uke etter at jeg ble forkastet av psykopaten. Og jeg har mange gode øyeblikk og mange gode dager. Men i dag er det tungt. Jeg er tris og lei meg, og får en følelse av panikk som brer seg over meg ved tanken på at jeg aldri verken skal se ham mer eller tekste mer med ham. Aldri få oppleve disse øyeblikkene av den fantastiske rusen han ga meg – den enorme lykkefølelsen. Livet er grått og trist i dag. Jeg klarer ikke å huske en eneste “dum” ting ved ham nå – alt var bare nydeligt. Og det selv om jeg vet hvor liten og mindreverdig jeg følte meg etter hvert fysisk treff, og hvor overrasket jeg var over de snuskete og absurde meldingene. Hele greia er bare egentlig helt absurd, føler at jeg nesten har drømt det av og til. Så utrolig at sånne ting faktisk går ann, og de makanismene som opererer her. At disse typene får operer helt fritt med nøyaktig samme oppskriften gang etter gang. Og så leser en et innlegg her eller hører på Meredih Miller i Inner Integration som beskriver helt nøyaktig hva en har vært utsatt for og som gjør at en nesten får hakeslepp og føler at dette er innlegg til MEG. Dere tar det helt på kornet alt. Men likevel savner jeg ham sårt. Men jeg vil så klart renses for dette. Tenker på en ting når det gjelder NK. Vil ikke dette gi en helt grandios narsissistisk forsyning for psykopaten at vi blokker ham og inngår 100% NK? Da vil han jo forstå at vi lider og har det kjempevondt og at han påvirker oss så mye at vi må inngå NK. Da blir vel han helt fra seg av lykke over det han har oppnådd. Og siden han hater oss og misliker oss så enormt uansett, så kan det vel ikke være noen big deal at han ikke har kontakt med oss mer? Han er vel bare glad til. Og på toppen av det hele så svarter han oss enda verre når vi har innført NK. Og det kan jo skade oss ytterligere. Bare noen tanker……. Men uansett – vondt og sårt i dag
“Vil ikke dette gi en helt grandios narsissistisk forsyning for psykopaten at vi blokker ham og inngår 100% NK?”. Det får de ihvertfall av kontakt, for da hører og leser de savnet, desperasjonen, fortvilelsen…
Mange psykopater tror at vi har innført taushetskur og ikke NK, for taushetskur er noe de kjenner til. Faktisk har de ingen forståelse for NK, de hater å bli ignorert. Så ekte NK irriterer dem, etterhvert som de forstår at det slettes ikke er en taushetskur men at objektet faktisk mener alvor og ikke vil ha noe med dem å gjøre.
Jeg forstår at du savner. Da jeg var 11 uker NK så savnet jeg også. Jeg pleide å minne meg selv på at det ikke var gjensidig. En person som savnet meg i retur, ville aldri la relasjonen renne bort i sanden på den måten. Jeg var med andre ord alene om å savne. Det er du også. Sørg i fred og sørg deg ferdig, men ikke jag etter en person som ikke savner deg.
Kort om min renselse.
Jeg «spyr» ved tanken på ham.
Har gjort det flere ganger. Det hjelper. Hans ord og handlinger er som spy og da kvitter jeg meg med det jeg ikke trenger. Jeg ser for meg at jeg overleverer «spyet» til ham.
Jeg så ham tilfeldig i bilen. Da brakk jeg meg automatisk ved synet av ham.
For meg har det vært viktig å fjerne alt grums om ham. Det litt triste er at jeg har oppdaget at jeg har bagasje lenger tilbake familiært som nok gjorde meg disponibel for å la meg bli behandlet dårlig. Jeg klarer meg bra i det daglige, men ved stress og sykdom detter jeg tilbake og blir en pleaser igjen og behandler meg selv dårlig. Blir på et vis helt hjelpeløs. Har fått forståelse av at det har skjedd noe med meg før jeg hadde ord og er derfor litt vanskelig å hanskes med.
Jeg kastet alle tingene jeg noensinne fikk av ham. Det var ikke mye, men et par smågaver. Jeg ga vel ham mye finere ting enn han ga meg.
En bevisst ting jeg gjorde ca to mnd etter bruddet, som kanskje ikke anbefales til alle, var at jeg begynte å date igjen.
Da hadde jeg brukt to mnd på å lese om psykopati og hatt mye alenetid. Kanskje denne perioden kan sees som en slags renselse for meg.
Jeg begynte uansett å date, og fant glede i å oppdage at det fantes hyggelige, varme, omtenksomme menn der ute! Tenk, de kunne le hjertlig og hadde selvironi!! Og de skrøt ikke av seg selv!
Mannen i mitt liv er nå på plass, og når jeg nå ser tilbake på tiden med psykopaten blir jeg kvalm. (Tror det er et veldig godt tegn) Bare tanken på å gå tilbake til ham nå er helt umulig, og fra å tenke sjalusitanker om en ukjent potensiell kjæreste som ville ta min plass etter bruddet, tenker jeg nå stakkars dame. Stakkars den damen som kommer etter meg og alle andre etter der igjen. Og takk og pris for at jeg slapp unna slik at jeg kunne finne ekte kjærlighet:)
Jeg legger ved denne kommentaren som ble levert med fullt navn. Minner på at dette ikke er tillatt. Jeg har derfor tatt bort navn på innsender.
“I flere år gjemte jeg på gaver jeg hadde fått fra ham. Jeg fikk alltid dyre og store gaver til bursdag og jul, i ettertid mistenker jeg at det ikke var fordi han ville være snill med meg, men fordi han skaffet seg et godt image utad ved å gi meg slike dyre ting. Dyrt undertøy og klær som var til for å tilfredstille hans behov, ikke mine. Han ble sett på som en omsorgsfull og veldig snill som gav kjæresten sin ski utstyr, tv, dyre ringer og smykker. Etter at det ble slutt, hadde jeg vanskelig for å kvitte meg med disse tingene, hvem kvitter seg med bra slalom utstyr, jeg hadde da litt glede av det likevel? Eller? Det føltes dumt å kvitte seg med ting bare fordi jeg hadde fått det fra ham. Men samtidig så gav alle disse tingene meg en ekkel følelse. En påminnelse om alt jeg skulle være takknemlig for i et forhold jeg holdt på å kveles i.
Etter hvert vurderte jeg å selge tingene, men til slutt endte jeg opp med å gi bort alt sammen. Bilder av oss klippet jeg i flere biter, mens jeg sa høyt alt han har gjort mot meg. Og noen gaver kastet jeg faktisk rett i søppelet. Og det å fysisk kvitte meg med alle disse tingene- det føltes som en lettelse! Det var akkurat som jeg fikk bedre plass til meg selv i hjemmet mitt, mere luft å puste i og bedre ro. Det var mitt rituale. Jeg er ikke kvitt ham enda, men alle de materielle sporene som fortsatt var i livet mitt gjorde at han fortsatt var til stede. Å kaste alt gjorde at han har fått mindre plass.”