Medavhengighet, del 1

I dag skal vi begynne å utforske det å være medavhengig (eng. co-dependent), noe jeg mistenker mange av leserne vil kjenne seg igjen i. Alle vil imidlertid ikke kjenne seg igjen i dette, det er ikke slik at kun fordi man har personlig erfaring med en psykopat så er man medavhengig. Hvis du etter å ha smakt litt på emnet merker at dette ikke gjelder deg, så stemmer det nok. Da kan du velge å avslutte lesingen eller du kan fortsette med å lese for å lære hva som får andre til å gå i psykopatens felle.

Hvor mange tekster jeg vil skrive om dette emnet vet jeg ennå ikke. Jeg lar det derfor foreløpig stå åpent, og unnlater å skrive 1/4, 2/3 osv av denne grunn.

Å være medavhengig er ikke det som på engelsk kalles “victim blaming” (å legge skylden på offeret) selv om et overfokus på medavhengighet kan oppleves slik. Det handler heller ikke om at den medavhengige ikke er selvstendig. Medavhengige kan være særdeles sterke og selvstendige. Det betyr heller ikke det samme som medskyldig. Medavhengige kan ha en tendens til å unnskylde deres psykopatiske partner og glatte over dårlig oppførsel. Det finnes nok også ekstreme eksempler hvor psykopaten har overtalt den medavhengige til å delta i kriminelle aktiviteter, men dette er sjelden og ikke noe vi skal fokusere på i disse tekstene.

Det kalles medavhengig fordi det er en avhengighet hos den som er rammet. På samme måte som enkelte er alkoholikere, rusmisbrukere og shopoholikere, så er den medavhengige avhengig av mennesker, som regel en partner (men det kan også være barn, foreldre eller venner). Avhengigheten gjør at den medavhengige kun fokuserer på partneren, hele tiden, og setter alle egne behov og ønsker til side for å være opptatt av partneren. Alkoholikeren er villig til å gå over lik for å nå brennevinsflasken. På samme måte utsletter den medavhengige seg selv for å støtte partneren. Det er ikke sikkert partneren krever det eller sågar ønsker det. Den medavhengige gjør det likevel. Og for å ha det sagt; den medavhengiges partner er ikke alltid en psykopat eller narsissist. Men i disse tekstene vil det handle om kombinasjonen psykopat/medavhengig.

En siste oppklaring; fagfolk strides om hvorvidt medavhengighet er en sykdom. Foreløpig anerkjennes det ikke som en sinnslidelse eller en personlighetsforstyrrelse. Hvis du kjenner deg selv i de kommende tekstene så tro derfor ikke at du er syk. Det kan likevel hende du trenger hjelp til å bryte mønsteret fordi det er så inngrodd over mange år. Det handler ikke om at noe alvorlig er i veien med deg, men snarere om en dysfunksjonell måte å opptre i – og tenke rundt – relasjoner på. Husk at ubehandlet medavhengighet kan utvikle seg i samme retning som ubehandlet alkoholisme og ende i depresjon, isolasjon og fysisk sykdom.

Hva er årsaken til medavhengighet?

Medavhengighet kjennetegnes av en manglende evne til å flagge sine følelser. Årsaken kan være en oppvekst hvor ytrings- og følelsesfrihet ble slått ned på, undertrykt eller på annet vis sett på som upassende.

“Because you weren`t taught to identify your feelings or your childhood environment prevented their free expression, it`s likely that you`re not often aware of your feelings. Codependents can cry and rage but aren`t able to name a feeling or know why they`re upset. Typically, codependents feel guilty for other people`s negative feelings and think other people make them feel guilty or angry.” (fra “Codependency for dummies” av Darlene Lancer)

Slike oppvekstmiljøer vil ofte (men ikke alltid) inkludere en eller to p/n foreldre. Men strengt religiøse, konservative eller puritanske miljøer kan også være årsak. Legg merke til sitatet over, en medavhengig vil ofte føle skyld for andres negative følelser, i tillegg til å tro at andre har makt til å kontrollere den medavhengiges egne følelser. En slik overbevisning er en gavepakke for psykopater som elsker å projisere egen bagasje over på andre, men også spille “mind games” med objektet.

Fordi vi skal jobbe med dette emnet en stund (sannsynligvis ut denne måneden) så nøyer vi oss med en myk introduksjon til emnet i dag. Jeg vil nå fortelle litt omkring symptomer og kjennetegn på medavhengighet.

Komponenter i medavhengighet

-Skam. De fleste har skam, enkelte er skamløse. Her er det snakk om en usunn, skjult og kronisk form for skam som ble grunnlagt i barndommen. Den medavhengige kjenner daglig på denne skammen men ofte uten å identifisere den som skam. Den gir utslag i frykt for å bli dømt av andre og en manglende tro på at ens egne behov, meninger, vilje og oppfatning er av betydning. Alle andres behov og meninger vektlegges mer. Den gir også en følelse av fremmedgjøring, som om man ikke tilhører menneskeheten.

Det verste med denne formen for inngrodd skam er at den kan utløse skambasert angst som gjør den medavhengige redd for mange ting, som for eksempel avvisning, å bli forlatt, å gjøre feil, kritikk og ekte intimitet.

-Dårlig selvfølelse som gir en grunnleggende følelse av underdanighet, men det er ofte skjult for den medavhengige selv, fordi selvopplevelsen kan veksle mellom utilstrekkelighet og overlegenhet. Den medavhengige tror da ofte selv at det ikke er noe i veien med selvfølelsen, og at alle andre har det likedan, med dårlige dager og gode dager.

I tillegg klarer den medavhengige ikke å regulere selvfølelsen selv. Den blir tvert imot regulert og definert av eksterne og materielle faktorer, som av hvordan den medavhengige blir behandlet av andre den dagen, av hvilket humør andre er i eller av om den medavhengige har penger, suksess eller attraktivitet.

-“People pleasing”, det å hele tiden gjøre andre til lags. I dette ligger en frykt for at den medavhengige ikke har noen egenverdi hvis omgivelsene ikke er fornøyde. Andres kritikk eller utilfredshet med den medavhengige kan utløse angst.

-Kronisk skyldfølelse. For den medavhengige så kan følelsen av skyld være vanskelig å slippe, fordi den er så tett forbundet med den ovennevnte skammen. Skyld (reell eller innbilt) kan derfor gnage og tære på den medavhengiges psyke, inntil det dukker opp en ny sak å føle skyld for. Slik hoper det seg opp en slags kronisk skyldfølelse som underbygger både skamfølelsen og den lave selvtilliten, og kan føre til en enda større anstrengelse for å tilfredsstille andre, for å bøte på skyldfølelsen.

-Perfeksjonisme. Den medavhengige kan forsøke å kompensere for indre kaos med en slags ytre perfeksjonisme, at intet mindre enn fullkommenhet er godt nok, det være seg rengjøring, antrekk, opptreden, eller tvangstanker om hvordan gjenstander skal stå plassert eller rekkefølgen i en serie med gjøremål. Perfeksjonismen kan også projiseres over på omgivelsene slik at den medavhengige ikke har det bra hvis andre ikke lever opp til forventningene.

-Svake eller ikke-eksisterende grenser. Grenser er viktig for å vite hvor du selv slutter og hvor andre begynner. Grenser er materielle (å vite hvilke eiendeler som er dine kontra andres, samt respektere eierskap), fysiske (inkludert seksuelle), psykiske og emosjonelle. Sunne grenser inkluderer respekt for seg selv og andre, evnen til å identifisere og si ifra om transgresjoner (grenseoverskridelser) mot seg selv og andre (og ikke selv begå dem) men samtidig ikke være rigid (stiv). Medavhengige har svake grenser som får dem til å føle ansvar og skyld ikke kun for egne følelser, men også for andres. Hvis en partner eller kollega har en dårlig dag, så føler den medavhengige skam og lar den andre bruke seg som søppelkontainer. Den medavhengige mangler stemmen som sier “hva jeg føler nå er riktig og akseptabelt”. Dette gjør devaluering og tåkelegging fra psykopatens side ikke bare enklere, men ekstra underholdende.

-“Det som er mitt, er ditt”. Henger sammen med de ovennevnte materielle grensene. Den medavhengige deler mer enn gjerne både av seg selv og sine eiendeler med en person som utgir seg for å være kongruent og genuint opptatt av den medavhengige. Psykopaten gjør begge deler i idealiseringsfasen, i tillegg til å skape en oppfattelse av at det er “oss mot verden”. Som følge av deres villighet til å dele (svake materielle og emosjonelle grenser), så er den medavhengige mer mottakelig for denne oppfattelsen/illusjonen enn ikke-medavhengige.

-Frykt for avvisning. Avvisning trigger den tidligere nevnte skambaserte angsten. Denne frykten for avvisningen må dog ikke forveksles med den frykten for avvisning som narsissisten opplever. Avvisning utløser ikke narsissistisk raseri hos den medavhengige. Den medavhengige kan være meget selvstendig og tåle lange perioder, opptil mange år, som singel. Samtidig har den enslige medavhengige problemer med å føle seg fullkommen alene, og bruker mye tid på å drømme om en partner. Hvis det skjer at en partner dukker opp, så får den medavhengige ofte en kalddusj når de oppdager at de føler seg like ensomme med en partner, som da de var enslige. Dette kan være forvirrende og nedslående når den medavhengige ikke er bevisst årsaken. Ensomheten i en relasjon skyldes blant annet den medavhengiges manglende tro på at han/hun er verdig oppmerksomhet, kjærlighet og intimitet. Intimitetsevnen kan i sin tur være skadet som følge av svake grenser (hvor slutter jeg? Hvor begynner du?).

-Manglende evne til å være bestemt. Dette gjelder både i intime relasjoner, og i større og åpnere grupper som i venneflokken eller på jobb. Å være bestemt betyr ikke å være streng, det betyr tydelig, klar og ærlig kommunikasjon. Medavhengige har ofte dårlige kommunikasjonsevner. De sier ofte ikke hva de mener, de “går rundt grøten” og jatter med. En uhensiktsmessig forlengelse av dette kan være uærlighet, manipulasjon (fordi den medavhengige ikke våger eller tror at de kan få sin vilje ved å kommunisere den direkte), overdrivelser (når følelser blir lagt lokk på, så eksploderer de når de endelig slipper ut) og passiv aggresjon (et forsøk på å kontrollere omgivelsene ved å tie eller smile selv når man er sint).

-Kontroll i form av “omsorg”. Den medavhengige er villig til å strekke seg lenger enn de fleste for å blidgjøre en partner eller andre. Han/hun vil således finne partnere og venner som trenger dem. Hvis en person ikke er trengende nok, så oppfyller de ikke den medavhengiges behov for å være viktig. Det ligger definitivt et sterkt element av ekte omsorg i dette. Men det finnes også en underliggende mer skjult kraft, og det er behovet for kontroll styrt av frykt; “ikke forlat meg”, “ikke kritiser meg”, “ikke få meg til å føle meg utilstrekkelig”. Denne underliggende frykten er synlig for alle. Forskjellen er at normale mennesker ikke vil utnytte den, men bøller vil bruke den til å skremme og psykopaten vil bruke den til å få goder samtidig som han/hun hurtig oppdager at den kan brukes til å paralysere, passivisere og kontrollere den medavhengige. Den medavhengige legger seg flat i håp om å holde på partnere og venner, og psykopaten elsker dominansefølelsen han/hun får av at den medavhengige legger seg flat. Samtidig er den medavhengige fullstendig klar over alt han/hun har gitt, og en vedvarende mangel på gjengjeldelse vil vekke forakt i den medavhengige.

-Medansvarlig. Dette er det nærmeste den medavhengige kommer “medskyldig”. For eksempel kan den medavhengige forsyne sin alkoholiserte partner med alkohol, eller lage kaloririke desserter til vennen som forsøker å gå ned i vekt. Den medavhengige frykter at hvis den alkoholiserte partneren blir edru, så vil han/hun gjennomskue den medavhengiges skjøre selvbilde og forlate ham/henne. Et annet motiv er frykten for at behovet for den medavhengiges omsorg blir borte, hvis partneren eller vennen blir for selvstendig. Den medavhengige vil derfor forsøke å holde partneren avhengig av den substansen som han/hun er avhengig av. Den medavhengige vil forsvare partnerens avhengigheter overfor omgivelsene; “det er den eneste lasten hun har”, “han hadde en slik vanskelig barndom”. Dette forsvaret inkluderer også voldelig opptreden mot den medavhengige eller andre, sågar felles barn. Den medavhengige kan stille seg passiv til at en partner slår eller begår overgrep mot egne barn.

Andre komponenter inkluderer;

-Fornektelse. Som med alle avhengigheter så fornekter den medavhengige sin avhengighet til andre mennesker.

-Sinne og aggresjon, men manglende evne til å uttrykke det.

-Overdreven bekymring, analysering og fokusering på en eller flere personer.

-Problemer med å stole på egne avgjørelser og derfor overlate avgjørelser, sågar om store livsvalg, til foreldre, venner eller partner.

-Å gi opp viktige hobbyer eller utstakede livsretninger for å være sammen med en person.

-Tilpasning til andres meninger og smak; “ok, liker du den drinken? Da synes jeg den smaker godt”.

-Lojalitet til en som skader deg, for eksempel en psykopatisk forelder eller partner.

-Manglende evne og vilje til å gi slipp på tilbakelagte relasjoner.

-Frykt/forakt for autoriteter, slik som politi, ledere, høyerestående kolleger etc.

-Medavhengighet er stress og kan således gi utslag i stressrelaterte sykdommer, inkludert hjertesykdom, fordøyelsesproblemer, søvnforstyrrelser, hodepine og muskelsmerter.

(eksempler er hentet fra “Codependency for dummies” og fra forfatteren selv).

Kjenner du deg igjen i mye av dette? Da er sjansen stor for at du har en grad av medavhengighet. Du behøver ikke å kjenne deg igjen i alt. Det samme gjelder for medavhengighet som for alt annet; man kan ha litt av det eller mye. For eksempel kjenner jeg meg personlig igjen i mye, men jeg har aldri oppgitt mine hobbyer for å tilfredsstille andre. Uansett hvor på skalaen du befinner deg så er bevisstgjøring det første og viktigste steget. Men som for alle avhengigheter så er bevisstgjøring alene ikke nok for å heles (alkoholikeren blir ikke edru av kun å vite at han/hun er alkoholiker, men uten å slutte å drikke). Tiltak mot avhengigheten og støtte fra omgivelsene er essensielt for å lykkes, og er neste nødvendige steg. Vær derfor ikke redd for å fortelle pårørende at du er medavhengig og trolig vil trenge deres støtte.

 

Husk at bloggen har sin egen facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster og youtube-videoer samt annen relevant informasjon.

 

33 kommentarer
    1. ja bra. men ordet medavhegighet betyr ikkje akkurat avhengig av mennesker – sjøl om det kan bli det.. det kommer fra 12.trinnsklinikker der alkoholikerar blei behandla – då dei såg at familien også fekk ein avhengighetsmønster realtert til alkoholiker. Altås er det meir eit kompleks mønster — som avhgeigheter flest. avhengig av å overvåke, føle på og kontrollere omfeltet (andre mennesker og situasjoner) kunne og vere ein passane forklaring. En lever ikkje ut i fra seg sjøl men med omverden som senter. hilsen barn av alkoholikere og som har gått i CoDa (codependent anonymous)

    2. Takk for artikkelen. Veldig bra! Jeg er helt klart medavhengig og har gått i en 12-trinnsgruppe – Al-Anon – i 28 år. Det høres lenge ut, men er blitt en del av livet mitt for å holde meg så frisk som mulig. Jeg ønsker meg ikke tilbake dit jeg var. Likevel har jeg fremdeles mange ting jeg godt kan jobbe med, og jeg blir aldri utlært. Men i dag kan jeg stort sett ta vare på meg selv, og har lært at mitt liv avhenger av meg. Og jeg tror også jeg velger mennesker ut fra den jeg er og det jeg har behov for og jeg ønsker slett ikke å ha dårlige forhold lengre. Men jeg må alltid være påpasselig. Nøkkelen for meg er å fokusere på meg selv og hva som skjer med meg i møte med andre. Det er ikke alltid lett, da jeg heller ikke alltid skjønner hva som skjer med meg før jeg har sett litt nærmere på det. Men siden jeg har gruppen min, er det alltid håp om at jeg vil høre noen andre beskrive det samme problemet, eller at jeg selv forsøker å sette ord på det. Da blir det som regel klarere. Jeg har møtt noen mennesker som har hatt dårlig innvirkning på meg i de siste årene, men har klart å kutte dem ut med en gang jeg har oppdaget det og samtidig legge merke til det som skjer med meg. Og har klart å løsrive fra dem. Det har vært en prosess hvor jeg har måttet leve med de følelsene som tidligere var så tøffe at jeg valgte å gå tilbake for å få mere dårlig behandling i stedet for å lære å leve med disse følelsene selv inntil ting bedret seg for meg. For meg har det vært en lang prosess dette med medavhengighet og jeg tror det er en sykdom på lik linje med alkoholisme, hvor man ikke blir frisk, men kan lære å leve med sykdommen sin og passe på seg selv slik at den ikke utløses. Til slutt kan jeg vel også legge til at jeg er ikke psykopat eller narsisst, men hadde masse trekk som jeg har jobbet meg mer og mindre fri fra nå. Jeg la alltid skylden på andre, så jeg så det selvfølgelig ikke selv og kunne derfor ikke gjøre noe. Man må selv først finne ut at man trenger hjelp, ellers kan man ikke gjøre forandringer. Jeg var ekspert på andres problemer og gjorde alt jeg kunne for å forandre dem. Til ingen nytte selvfølgelig. Gleder meg til å lese fortsettelsen. Alltid interessant med nye tanker omkring medavhengighet.

      1. Utfra det jeg hittil har forstått om emnet tror jeg ikke at jeg er medavhengig, i allefall ikke i noen særlig grad. Synes temaet er litt vanskelig fordi P/N legger opp til at vi SKAL bli/føle oss avhengige av dem. Dette gjør de ved å trinnvis skape splid mellom oss og venner/familie og andre – slik at vi isoleres mer og mer fra “våre mennesker”.
        Samtidig er P/N eksperter på å legge skylden på oss for alt som er galt. De undergraver vår selvtillit og ønsker å manipulere oss dit at vi skal bli usikre og redde for å gjøre feil, samtidig som de oppkaster seg selv til nærmest ufeilbarlige guder. Gjør de virkelig ufravikelige fæle ting, må vi forstå at det er pga barndommen eller annet som skal unnskylde dem.
        De nokså intelligente av dem bruker også sin utvilsomme intelligens til å slå oss i hodet med. Hvem skal si at ikke de vet hva de snakker om som har fått til ditt og datt. Fortsetter med å vri og vende på alt for å prøve å overbevise oss om at de er oss overlegne. Man får alle argumenter vridd og vrengt på slik at vi til slutt gir opp å diskutere med dem. Vi mister dermed også trening i argumentasjon, og får heller ikke positive tilbakemeldinger på gode poenger og bra formuleringsevne. Man blir gjort til et mehe.
        Har man over tid kommet i den situasjonen hvor vi føler at vi har mye å komme med, men aldri får anerkjennelse, er det nok lett å føle seg avhengig av den store gud.
        Selv har jeg blitt usikker på mangt og mye i et slikt forhold, men aldri gitt opp mine interesser og ting som virkelig har vært viktige for meg (unntatt dette med en del relasjoner, da), og alltid beskyttet mine barn så mye jeg bare har klart.
        En tanke: Vet ikke helt om jeg forstår medavhengighet i til forskjell fra avhengighet/følt avhengighet.

        1. Men nå skal du få tilbakemelding på et godt poeng.

          “Synes temaet er litt vanskelig fordi P/N legger opp til at vi SKAL bli/føle oss avhengige av dem.”. Dette er et veldig godt poeng. Psykopaten skaper en medavhengighet som i utgangspunktet ikke var der, eller de forsterker en medavhengighet som i utgangspunktet var veldig liten.
          Når vi vurderer vår egen medavhengighet, så er det derfor viktig å inkludere hvordan vi var FØR psykopaten.

          1. Bloggforfatter: Takk for fin tilbakemelding!
            Ja, det er det da, hvem man var før P/N.
            Det baler jeg litt med for tiden. Jeg tror at jeg er en medfødt følsom og snill natur.
            Jeg hadde en foreldrepart som var veldig bestemt og styrende, veldig kritisk og kritiserte oss barna fra vi var helt små
            hvis h*n mente vi sa noe feil eller kunne kritiseres på noen måte. Hadde liksom ikke noen følelse av hva en kunne forvente av små barn. Skapte skyld- og skamfølelser.
            Hadde også en venninne som stadig forsøkte å styre og manipulere meg til beste for seg selv. Hun spilte på min skyldfølelse fordi hun hadde en vanskelig familiesituasjon, og mente visst at siden jeg hadde det så bra, måtte jeg imøtekomme hennes krav. Ellers ble hun sint! Der skulle jeg også påføres dårlig samvittighet, for noe jeg ikke var ansvarlig for.
            Jeg tror disse tidlige erfaringene beredte grunnen for at en P/N fikk så pass tak på meg. Var fra tidlig alder påført skyld og skam for ting jeg ikke hadde ansvar for (lite barns naturlige oppførsel/andres vanskelige familieforhold).
            Det ble vel tidlig skapt et inntrykk hos meg at jeg bare måtte forstå andre – på bekostning av meg selv.

        2. Anonym:
          Javisst. En klassiker å dra sympati-kortet og skylde på sin fæle barndom.. Og jada, spesielt mtp sosiopater, som visstnok har klart å “skru av” empatien pga traumer i barndommen.

          Men.. Min egen oppvekst var daglig mobbing på skolen samt et alkoholisert hjem. Det har ikke gjort meg til psykopat, snarere tvert imot! Å legge skylda på oppveksten sin er i beste fall en bortforklaring og selvrettferdiggjøring. Det er fullt mulig å legge fortiden bak seg!

          Co-dependence? Nei, ikke for mitt vedkommende tror jeg.. Jeg er en introvert og sky person, faktisk også klinisk depressiv. Jeg er sikkert litt lett å utnytte, da jeg selvsagt innerst inne hater å være aleine og depressiv. En smule ironisk, kanskje..

          Min x P prøvde selvsagt å svartmale min familie og mine venner for å isolere meg, noe hun klarte på lang vei. Men ikke fullt ut, da jeg begynte å se igjennom spillet selv om jeg var langt borte i tåka til slutt.
          Når man føler ubehag av sin partner og begynner å gå på eggeskall er det noe som ikke stemmer..

          Begynte så smått å sette meg inn i personlighetsforstyrrelser og fikk mer og mer avsmak for vedkommende. Det avgjørende som fikk meg til å begynne å våkne opp var min datter som observerte min x’s behandling av meg og ikke kunne fatte at jeg fant meg i det..

          Det ironiske og nærmest tragikomiske var at psykopaten prøvde å alliere seg med min datter mot meg! Selvsagt en fatal feil fra psykopatens side. Mion datter hadde i utgangspunktet ingenting imot sin stemor, men etter å ha tilbragt 2-3 måneder med oss klarte min datter å få meg på tomannshånd og i tale. All ære til henne!
          Etter bruddet (det var jeg som gikk) prøvde psykopaten å manipulere min datter via 1000 sms’er hvor hun savartmalte og ærekrenket meg på det groveste. Min datters svar var kort og konsist: “Jeg kommuniserer ikke med sosiopater!” og slettet min x fra samtlige kanaler, i likhet med meg selv

          1. Stigma: Det er akkurat det som skiller P/N fra normale – at de alltid skal sette seg i offerposisjon og unnskylde all bedriten oppførsel med at – De har jo hatt det så vanskelig i oppveksten at alle skal unnskylde alt ved dem. Normale kan ha hatt det vel så vanskelig, men prøver å gå på og skape seg selv et bedre liv, uten å konstant skylde på andre for alt som er vanskelig i livet. De har liksom en annen innstilling til å legge ting bak seg og å prøve å gjøre det bedre enn hva P/N gjorde ut av livet.

            1. Jeg ser hva du mener, men her må vi ha tunga litt beint i munnen. Det som først og fremst kjennetegner den psykopatiske sympatifiskeren, er at de LYVER om overgrep i barndommen, forferdelige ekser etc og dessuten er frekke nok til å kreve forståelse og sympati for deres løgner. Som om det ikke er nok så krever de at deres ugjerninger unnskyldes med deres fortids overgrep (som er oppspinn).

              Det finnes mange personligheter som er i offerposisjon og som ikke har en “fighter”innstilling, men med reelle overgrepshistorier og uten å være psykopater eller narsissister. Her kan nevnes:
              -Mennesker med svak eller traumatisert psyke
              -Mennesker med alvorlig eller kronisk fysisk sykdom, dette kan påvirke psyken i retning av bitterhet og hjelpeløshet
              -Uselvstendige mennesker
              -Infantilisering dvs mennesker som er fastholdt i en umyndig posisjon av foreldre og/eller partner
              -Bortskjemte mennesker som ikke er vant til å ta ansvar. De er ikke spesielt sympatiske, men heller ikke psykopater.

    3. Hei 🙂 Jeg lurer på hvorfor noen mennesker er «psykopatimmune « og hvordan man ev kan bli det.
      Når psykopatene kan beholde masken til de går i graven, hvordan kan vi da avsløre dem?

      1. Ingen er psykopatimmune per se,
        men ironisk nok så vil de som besitter hva vi kaller negative og lite attraktive egenskaper, som kynisme, egoisme, skepsis og gjerrighet ha det beste vern mot psykopater. De har ingenting å gi noen og vil ikke ha noen verdi for en psykopat. Og selv vil de bare fnyse av en psykopat som forsøker å ekstrahere noe ut av dem, enten det er sympati, tid, hengivenhet eller penger.

    4. Mia: Du fikk et fint svar av bloggforfatter, vil bare legge til at vi som er normalt empatiske og har normal sympati med andre mennesker aldri blir helt immune mot disse kameleonene, som innstiller seg på oss med all sin skuespillerkunst. (Forøvrig er det veldig få som beholder masken på gjennom mange år. Det er gjerne noe å stusse over her og der veldig tidlig).
      Noe vi normale kan gjøre er å la tingene gå litt langsomst frem. Ikke kaste oss inn i forhold med folk vi ikke kjenner særlig godt. Man beskytter seg ved dette, og kan ikke personen vente litt med å ta tingene videre, vel så er det et dårlig tegn.
      Nå finnes det også de som prøver over lang tid å erobre oss – skal vinne – så helt trygg er man ikke.
      Man bør uansett ikke binde seg for sterkt før forholdet har vart en stund. Ikke omkalfatre livet sitt, ikke få barn veldig fort osv.
      Uansett hvem man treffer bør man ikke forhaste seg selv om man er veldig forelsket. Det tar tid å finne ut hva som virkelig bor i andre mennesker.
      Det er typisk for P/N å ville at ting skal gå veldig fort. Så å si få oss i garnet fortest mulig, så de får makt over oss og siden kan starte mishandlingen.
      Mulig kan vår forsiktighet støte normale mennesker, men det tror jeg vi bare må forklare med at vi ikke er komfortable med at ting skal gå så fort frem. Det vil de fleste akseptere. Hvis vi bare sier det på generelt grunnlag.

      1. Anonyum, – Ja, men her var det jeg som ville gå fortere fram, han la det fram slik som du gjør det, men han sa så mye rart, nektet og slippe meg, men jeg stilte likevel spørsmål fordi han aldri ringte meg eller la meg til på Facebook. Når jeg konfronterte han med ting han hadde gjort mot meg, nektet han for det, og han var sjokkert over måten jeg framstilte han. Det var egenskaper med meg hadde gjort at han holdt tilbake. Hadde jeg ikke erfart de mørke episodene, så hadde jeg trodd på han, og sikkert brutt sammen. Det virker så planlagt og kalkulert at jeg blir skremt, hadde jeg ikke stilt de spørsmålene, hadde han fortsatt. Han tåkela meg, drev med skjulte nedsettende kommentarer forkledt som tull.

    5. Jeg har aldri kommet på at jeg er medavhengig. Jeg kjenner meg igjen i mye her, men har de siste årene tenkt at jeg er høysensitiv med dårlig selvtillit. At jeg tar inn andre folk sine følelser og at de påvirker meg, at jeg er peoplepleaser pga at jeg har dårlige egne grenser og vil gjøre alle til lags. I det hele tatt så kjente jeg meg igjen i det meste. Litt sjokkerende å lese at jeg da er medavhengig. Er det noe jeg ikke forstod her? Håper du gir oss verktøy til å arbeide med dette – ser det er mye å arbeide med

      1. Medavhengighet er kontroversielt og har fått en del kritikk.
        Noe av kritikken går på hvorfor man skal stemples som syk for å være avhengig av noen og ha dyp omsorg for dem, vi er jo alle avhengige av andre på et eller annet nivå.
        Andre mener begrepet er et utskudd og knyttet til vestlige verdiers besettelse av selvstendighet, og sykeliggjør de som ønsker å dyrke partnerskap og familie.
        Kritikken er nok noe av årsaken til at medavhengighet ikke er anerkjent som en egen sykdom. Slik sett er den fortsatt kun en teori, og du kan velge å tro på den eller ikke. Du kan også velge å kalle den noe annet. Du nevner HSP. Empater vil også føle at mye av det som kjennetegner MA også gjelder for dem, er de egentlig syke når de hele tiden trodde de hadde en spesiell egenskap? Jeg mener nei. Mange av trekkene overlapper hverandre, men det er stor forskjell på å være avhengig av et menneske som man er avhengig av en substans, og å være HSP, empatisk eller bare et elskende menneske.

    6. Interessant og litt deprimerende. Kjente meg igjen i mye og ironisk nok tok jeg på meg enda litt mer skyld for at parforholdet fungerte så dårlig. Min eks har ny partner og det ser ut til å fungere mye bedre enn med meg. Selv om han har alle trekkene til P/N. Spesielt hatet som aldri tar slutt og tiden i etterkant som i hans verden er en langvarig styrkeduell, der målet er at jeg skal knekkes og avsløres.

      Er medavhengighet motpolene til P/N? At i midten har man vanlige folk med viss variasjon. Ytterkanten på ene siden som ender i fullblods psykopati og i andre ytterkanten har man selvutslettende mennesker. Kombinerer du ytterlighetene får man balanse og maksimal NF. Bare litt synsing..
      Kommer man langt nok over på ei side, kan det kanskje slå over og..? Ekstreme varianter av medavhengighet kan muligens minne om parasittær narsissisme.

      1. Beklager å måtte si det, men medavhengighet har enkelte trekk felles med narsissisten (ikke så mye med psykopaten).
        -Begge er skambasert.
        -Begge manipulerer og kontrollerer (men på forskjellig vis).
        -Begge frykter avvisning og å bli forlatt (men med forskjellig reaksjon).

        Når det er sagt så tror jeg ikke medavenghighet og narsissisme er forskjellige variasjoner av samme onde. Medavhengighet er også mye mer behandlingsbar enn narsissisme.

    7. Veldig fin blogg, denne, med utelukkende fine innlegg og kommentarer.Er selv noenlunde “normal”,grei og snill uten voldelige tendenser, eller følelser av bitterhet eller hat overfor andre.
      Opplevde for en stund siden etter mange sms og noen møter en ugjengjeldt (og voldsom) forelskelse i et menneske som ikke var tilgjengelig da vedkommende på 4 (?) året fortsatt var optatt av tanker rundt en x, hvor dette menneske ikke var psykopat men et i bunn og grunn vennligt og kjempende menneske.
      Bruddet medførte en ekstrem smerte hvor jeg i desparasjon dummet meg ut (kjøpte alt for dyr present, skikket overromantisk mail osv), hvor så etter 2 mdr. i pine og 3 ubesvarte sms jeg kunne reise vekk i noen uker.Blokkerte alt på mobilen og lot den ligge tilbake, sov, tema fra “Pretty Woman” på repeat, gikk på pubb, tårer i øyekrok, så på porno, spiste kongereker og røykt laks, hver dag dusj og rene klær og sandelig om ikke smerten etter 2 uker ga seg, og etter ytterligere en uke fornemmelse av å våkne fra en drøm.
      Jeg forstår utmerket redsel for smerten (eller er det angst?) som føles som den skal vare for evig tid.
      Skulle ønske å ha truffet noen av de høyest oppegående og sympatiske mennesker som deler erfaringer herinne.Hvorfor velge en alfahann som er bussjåfør fremfor en snill jagerpilot (ikke meg :-)).
      Når jeg nå sitter og ser tilbake tenker jeg på hva denne dame går glipp av – bo på hotell i koselig engelsk landsby, klassiske konserter, film som “The Illusionist” med Jessica Biel, ture i naturen netopp nå o.l., i stedet for å sitte for sammentrekte gardiner og gruble.
      Så, hva er det som er så tiltrekkende ved en psykopat (utover sex)?

    8. Til anonym:
      Du skal vide at, det går helt sikkert heller ikke med det nye offe. Som Daniel har lært os, så følger alle psykopater den samme cyklus…idealisering, devaluering, forkastning. I de 29 år jeg har boet med min ex P, kan jeg se nu, at han fulgte dette mønster ( jeg troede bare det var bjerg og dal ) jeg har selvfølgelig været nysgerrig på, om den nye vil få det Damm helvede som mig ..og nu kommer det …Daniel har ret igen…hun opleve det samme som mig , tavshed, humørsvingninger m.m. Hun har sagt til vores fælles datter, at der er noget helt galt med P og om han også var sådan overfor mig..hun kan snart ikke mere sige hun. Alligevel har de lige købt hus sammen, tage på spændende ferier , ser glade ud på Facebook ( tror jeg, har ikke været der ) et stort bedrageri. Virkeligheden sammen med P er den samme..nogen holder bare længere tid end andre, afhængig af så meget.
      Jeg har aldrig opfattet mig som medafhængig, jeg har altid troet det var ham det var galt med. Men der er jo altid noget der passer, feks det der med at altid være der for andre og selv komme i anden række.

    9. Hei. Jeg har tidligere spurt om « psykopaten som plutselig snakker deg over hodet/ som om de snakker høyt til seg selv». Slik jeg forstod det på andre, så hadde de ikke opplevd dette. Stusset derfor litt ved det, men så leste jeg et intervju med bloggforfatter, det var slik: P har ofte humørsvingninger, disse kan vise seg tidlig og er et glimt av ondskapen i psykopaten som han/ hun forsøker å kontaine ved å bære en maske, men som av og til slippes ut. Det er høyt trykk i psykopaten, som i en dampkoker,og av og til blir trykket så høyt at lokket på kjelen løftes og litt damp slippes ut. Jeg tror det er dette jeg har observert, min forrige p ( og forhåpentligvis den siste) sa plutselig høyt ut : jeg liker ikke katter, og ikke barnet mitt heller vi er allergisk!!! Han virket sint når han sa dette, og det kom ut av det blå, ingen samtale om det på forhånd, så jeg stod der som et ? Dette er bare ett eksempel på ulike episoder der han plutselig ble sint uten grunn, som « du får ingening av meg!!!! Han prøvde og innbille meg om at helgen vår var så fin, men jeg stilte spørsmål om diverse episoder jeg fant sårede,han bare skiftet samtaleemne og fortsatte som før, da stilte mer spørsmål og plutselig så var jeg forkastet, jeg var blitt needy og alt var min feil. Han var sjokkerte over hvordan jeg framstilte ham, men de episodene skjedde faktisk, det er ikke noe jeg har innbilt meg, men han nektet for det. Enkelte p/ n er så skjulte at de virk som empatiske og omsorgsfulle mennesker, de pakker inn sårende kommentarer, men gjør også noe fine ting for deg, slik at du blir forvirret og mishandlingen kan fortsette noe skjult. Humørsvingninger avslører dem til slutt.

      1. Mia: Jeg har opplevd at P/n har snakket høyt til seg selv, ord og korte setninger. Og dette med å lage lyder ved irritasjon når P/N latet som at alt var bra. Og grimaser. Dette var ved episoder da det ble gjort meg tjenester. Jeg tok disse lydene som en avsløring av at P/N var missfornøyd med situasjonen eller meg. Når de egentlig latet som at alt var supert, og disse uffene kom stusset jeg veldig og ble lei meg. Det hang ikke over ens. Husker ikke ordene nå, det må jeg tenke litt over. Det jeg vet er at det var ikke meningen at det skulle ut. Det virket mer som om det tvang seg ut ukontrollert.

        1. Juni, slik du beskriver det har jeg opplevd det, konfrontert han med det og, men han nektet for det. * det har jeg aldri gjort * …… men det er feil, er jo derfor jeg reagerte slik. Lydene har jeg også hørt ( av en annen N Lyder når jeg gikk forbi vedkommende, ment for meg, de lydene har et navn, tror det kalles Dog Whistling.

          1. Mia: Jeg klarer ikke å få frem ordrett hva P/N sa. Det føltes som at jeg var tilskuer til noe helt privat. Jeg ble ille berørt på deres veiene. Både min P og min N gjorde dette forstår jeg i ettertid. Det er mye jeg har opplevd som sitter langt bak i hukommelsen, men sakte kommer ting frem etter som tiden går og jeg jobber. Jeg husker at det har hendt når han lagde mat eller drikke på kjøkkenet til oss også. Ubehagelig å høre på. Jeg følte meg som en som så inn i noens andre private rom på en måte. Som å overrumple noen på do. Husker at jeg latet som jeg ikke hadde hørt. Jeg turte ikke å konfrontere, var redd for ubehag om jeg sa noe, så jeg latet som ingen ting, og begynte heller å glatte over og klappe han med hårene. Da ble det gjemt bort. Huff. Jeg synes det er rart i ettertid at P/N ikke forsto at jeg hadde forstått at han sa noe upassende til seg selv om noe som jeg var innblandet i på en måte. Fordi det var ingen normal måte å si ting. Egentlig var han i sin egen verden da han boblet dette over. Ja virkelig, i sin egen verden akkurat da. Kan det være sånn at en P/N er så alene i sitt spill med oss, at de går inn i en form for snever boble på et vis?

            1. Juni: Jeg vet faktisk ikke, det virker ikke som om alle opplever det, men jeg er sikker på at det ikke skyldes humørsvingninger pga depresjon og dårlige dager . Det er så påfallende, ligner mer på en * tell* de ikke klarer og kontrollere. Som en «boble som sprekker, ja.

      2. Mia: Jeg tenker at du ikke nødvendigvis er P/N selv om du har humørsvigninger. Dette kan skyldes en stressende livssituasjon, depresjon og annet. Det må mye annet til, selv om P/N er kjent for sitt plutselig skiftende humør, plutselig overrumpling med stygge og rare kommentarer, bråsinne osv.
        Tror du har rett i at de lever som i en trykkoker som plutselig må lette på dampen.
        Ellers enig i at de er dobbeltpersoner som svitsjer mellom å fremstå empatiske og omsorgsfulle, for like etter være helt grusomme. Dette fører til kognitiv dissonans hos ofrene. En vet ikke hva/hvem man skal tro på – den snille eller den slemme av dem. It doesn\t make sense.
        Jeg tenker at noe av det som skiller P/N fra normale med humørsvigninger er at normale etterpå kan beklage og si at jeg reagerte dumt fordi sånn og sånn, mens P/N ikke vil innrømme sine overreaksjoner, iallefall ikke mer enn et øyeblikk før de går tilbake på det igjen.

        1. Anonym : jeg er enig med deg, men det var så påfallende mye plutselig skifte av humør, sjalusifabrikering, ordsalat, ikke svare på spørsmål, nekte for og ha gjort ting mot meg ( som jeg vet han gjorde ) som gjør dette. Spiller jo ingen rolle lenger, holder bare på å bearbeide, derfor jeg skriver ned hva jeg virkelig opplevde. LIsten er for lang til at dette kan være «vanlig= takk for svar, Det er mye mer jeg ikke kan skrive om.

    10. Det bør vi ta med stor ro. Forstyrrelsen skifter stadig navn og betydning i disse diagnosesystemene. Men det forandrer jo egentlig ingenting, den er der enten den blir anerkjent av et fagutvalg eller ei, og med de samme kjennetegnene.

      1. Problemet er vel at kriteriene for en diagnose er ekstremt strenge, kanskje for strenge?, så kun noen få tusen i landet ville fått merkelappen. Mens det faktisk finnes sikkert noen hundre tusen med såpass mange av trekkene til en P/N at vi andre plasserer dem greit i båsen. Man kan slett ikke alltid forholde seg til “ekspertene”. Er de ufine personlighetstrekkene for avvikende i forhold til normalen, er de like fullt noen slitsomme mennesker som ødelegger andre mennesker, selv om en spesialist mener at personen ikke oppnår diagnosen sosiopat/psykopat, eller narsissist.
        Det finnes også psykologer som tror de kan behandle dette. Greit å være optimist, men her bommer de mye, tror jeg. Jeg kjenner til en sak der spesialist i psykologi ble lurt og manipulert trillrundt av en diagnosert N. Og da N var ferdig med terapien og tok farvel med en fornøyd psykolog, erklærte N seg selv helt frisk. Sannheten: Vedkommende er bare blitt verre og verre med årene. Nå er narsissismen svært synlig, før virket den mer skjult.

    11. Er selvutslettende og medavhengig samme sak?
      Kjenner meg igjen i mye av dette..
      Tenker fortsatt på mine ekser, men i den grad at jeg håper at de er lykkelige og har et fint liv, kunne aldri blitt sammen med de igjen..

      1. Jeg tror ikke den medavhengige selv opplever det som selvutslettende, for de henter styrke og mening i å tjene andre.

        I sin pure form er det ingenting galt i å tjene/elske noen. Det er alt det usunne som følger i kjølvannet som gjør medavhengighet selvutslettende, slik som problemer med å gi slipp på usunne relasjoner (den medavhengige skal fikse dem og bevare dem for enhver pris, i tillegg til å hele tiden tenke på dem etter at de er slutt), og tomheten/ensomheten når den medavhengige er singel. I tillegg har medavhengige den farlige mangelen på evne til å beskytte seg selv. Det ender dårlig. Den medavhengige kan være svært selvstendig, men det betyr ikke at han/hun har sterke grenser. Når vi ikke er istand til å beskytte oss selv, så er vi dømt til å bli skadet av andre, kanskje til og med drept, fordi vi ikke trekker oss unna farlige mennesker.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg